Brev til finanskomiteen fra Finansdepartementet, datert 3. april 1998.

« Dok.nr.8:84 (1997-1998)

1.

       Jeg viser til brev datert 26. mars 1998 hvor finanskomiteen ber om en uttalelse til Dok.nr.8:84 (1997-1998).

       I Dok.nr.8:84 fremmes det forslag om at:

« Regjeringen bes legge til rette for at tidligere aksjonærer i banker som var en del av en statlig krisehåndtering blir gitt tilbud om kjøp til en gunstig pris når statlig nedsalg av bankaksjer finner sted. »

       Bakgrunnen synes å være et ønske om at tidligere aksjonærer i Den norske Bank og Kreditkassen skal få del i den verdistigning som har funnet sted når det gjelder bankaksjer.

2.

       Finansdepartementet har ved flere anledninger gitt uttrykk for at den overordnede retningslinjen for statens salg av bankaksjer er at det skal skje etter forretningsmessige prinsipper. Dette ble først uttrykt i Revidert nasjonalbudsjett 1992, s. 128-129 og senere bl.a. i Bankkrisemeldingen s. 127-128, jf. St.meld. nr. 39 (1993-1994). Stortinget har gitt sin tilslutning til denne retningslinjen. I Innst.S.nr.213 (1993-1994) s.26 heter det bl.a.: « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, understreker at salg av aksjene må skje etter forretningsmessige kriterier (....) »

       Departementet har ut fra dette lagt vekt på valg av salgsteknikk og salgsmetode som gir best mulig pris på aksjene. Det har også blitt lagt vekt på at det skal være god spredning av aksjene, herunder at det skal være god anledning for allmennheten i Norge til å kjøpe aksjer.

3.

       Den hjemmel som ble innført for Kongen til å treffe beslutning om nedskrivning av aksjekapitalen hadde sin bakgrunn i at det i enkelte situasjoner ikke vil være ønskelig å la en bank komme i en situasjon hvor vilkårene for offentlig administrasjon foreligger, jf. Ot.prp. nr. 10 (1991-1992) . I innstillingen til denne proposisjonen, Innst.O.nr.14 (1991-1992) sier flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, s.29:

« Flertallet slutter seg derfor til forslaget i proposisjonen om at Kongen skal gis adgang til å nedskrive aksjekapitalen i tilfeller hvor det reviderte statusoppgjøret viser at bare 25 % eller mindre av aksjekapitalen kan antas å være i behold. Flertallet viser til at det i dag utløses rettsvirkninger når 75 % eller mindre av aksjekapitalen kan antas å være i behold. Resultatet for aksjonærene ville bli det samme ved en offentlig administrasjon som ved proposisjonens forslag, men de samfunnsmessige kostnader ville bli langt høyere. Den ordning som foreslås i proposisjonen er derfor en lempeligere ordning for alle parter.

Flertallet forutsetter at Kongens adgang til nedskrivning av aksjekapitalen bare skal gjelde dersom generalforsamlingen ikke treffer beslutning om nedskrivning av aksjekapitalen mot det tap som fremkommer i det reviderte statusoppgjøret. Flertallet forutsetter at Kongens adgang til nedskrivning er begrenset til å gjelde nedskrivning i det omfang aksjekapitalen må anses å ha gått tapt i henhold til det reviderte statusoppgjøret.

(...)

Flertallet mener på denne bakgrunn at spørsmålet omkring de private aksjonærenes rettigheter i en krisebank må ses i lys av i hvilken utstrekning aksjekapitalen er tapt. Flertallet mener at dersom aksjekapitalen er fullstendig tapt, har aksjene ingen verdi, og aksjenes pålydende bør settes til null. »

       Det vises videre til Innst.S.nr.213 (1993-1994) hvor komiteens flertall sier på s. 18:

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at Stortinget i november 1991 vedtok en hjemmel hvor Kongen ved kongelig resolusjon på visse vilkår tvangsmessig kan nedskrive aksjekapitalen i bankene dersom ikke bankenes generalforsamling av eget tiltak selv treffer slikt vedtak. Hensikten var å bringe aksjekapitalen i samsvar med de tap som fremkommer i det reviderte statusoppgjør. Flertallet viser til de økonomiske tap staten er påført som følge av krisetiltakene samt til merknadene under og mener på bakgrunn av dette at hjemmelen er anvendt i tråd med intensjonene. »

       På side s.20 uttaler det samme flertall:

« Flertallet finner grunn til å understreke at det er faglig bred enighet om at tapsforskriftene gir en verdsetting av utlånene som stort sett er i samsvar med bedriftsøkonomiske prinsipper. Forskriftene må nødvendigvis gi rom for skjønn. Virkelig verdi må i enkelte tilfeller også vurderes på basis av den forventede inntjening i framtidige perioder.

Flertallet vil videre understreke at den tidligere muligheten for en bloc avsetning med inntil 5 % av utlånene satte en grense for mulig skattemessig fradrag for avsetninger til påregnelig tap. Ordningen var ikke til hinder for at større avsetninger var mulig. En utvidet ordning, slik enkelte har tatt til orde for, ville også hatt som konsekvens at overskudd etter skatt, og dermed utbyttegrunnlaget ville blitt redusert. »

4.

       Forholdet til tidligere aksjonærer har blitt behandlet i Stortinget ved flere anledninger. Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 8 (1991-1992) uttalte flertallet i finanskomiteen i Innst.O.nr.14 (1991-1992), s. 28:

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, finner det rimelig at det ved en eventuell beslutning om nedskriving til null og innløsning av eksisterende aksjer, legges til rette for at de som er aksjonærer på nedskrivningstidspunktet gis fortrinnsrett til å tegne ny aksjekapital ved en rettet emisjon etter at Statens Banksikringsfond eventuelt har kommet inn som aksjonær. »

       Den forutsetningen som ble lagt av Stortinget på dette tidspunktet om at tidligere aksjonærer skulle gis fortrinnsrett ved salg av statlige eierandeler i bankene ble fulgt opp ved påfølgende salg av statlige bankaksjer. Salg til tidligere aksjonærer ble foretatt til samme pris som til øvrige kjøpere.

       Retningslinjen fra Innst.O.nr.14 ble endret ved behandling av St.meld. nr. 39 (1993-1994) hvor komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet uttaler i Innst.S.nr.213 (1993-1994), s. 23:

« Flertallet vil påpeke at det er betydelige praktiske problemer og kostnader forbundet med en eventuell forkjøpsrett til tidligere aksjonærer i de to største forretningsbankene.

Flertallet finner det derfor ikke rimelig å gi disse tidligere aksjonærene ytterligere fortrinnsrett utover det som allerede er gitt. Flertallet vil peke på at tidligere eiere på lik linje med andre kan kjøpe de aksjer som blir lagt ut til salg. »

5.

       Spørsmålet om rabatter ved salg av statens bankaksjer, både generelt og for tidligere aksjonærer, har vært tatt opp ved flere anledninger. Stortinget behandlet bl.a i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1992 et Dok.nr.8-forslag « om etablering av folkebanker ved utdeling av salg av folkeaksjer », fremmet av representantene Steinar Maribo og Tor Mikkel Wara. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier i sin uttalelse til dette forslaget, i brev datert 3. april 1992, bl.a.:

« Jeg vil også peke på at en formuesoverføring av den typen det her er snakk om, reiser alvorlige praktiske avgrensningsspørsmål om hvem benefisientene skal være. Er det husholdninger eller personer som skal være mottaker? Skal det være norske statsborgere (slik det antydes i dokumentet) - hva med utenlandske statsborgere som skatter i Norge, eller norske statsborgere som skatter til utlandet? Det ligger en rekke andre avgrensningsspørsmål i fortsettelsen her, hvor interessemotsetningene kan vise seg å være store. »

       Det vises også til at forslag som Høyres medlemmer i finanskomiteen og representanten Stephen Bråthen fremmet i Innst.S.nr.213 (1993-1994) om at aksjer burde selges med rabatt til tidligere aksjonærer, ikke fikk flertall.

       Salg av aksjer til en pris under børskurs vil være ensbetydende med statlig subsidiering av enkelte grupper av investorer. Kjøpere av slike aksjer med rabatt vil kunne realisere rabattgevinsten gjennom videresalg til børskurs. Salg til underpris vil videre kunne ha utilsiktede fordelingsvirkninger.

       Et rabattsalg vil kun ha betydning for fordelingen ved førstegangsomsetningen, og vil ikke være egnet til å sikre et langsiktig spredt eierskap til bankaksjer.

6.

       Flertallet i Stortinget har lagt til grunn at nedsalget av de statlige eierandelene i bankene skal skje etter forretningsmessige prinsipper. Flere forslag som har vært fremmet for Stortinget om salg med rabatter har blitt nedstemt. Flertallet i Stortinget har videre lagt retningslinjer for nedskriving av aksjekapitalen i bankene og nulling av aksjene. Salg med rabatt ville innebære bruk av statlige midler til tilfeldig utvalgte grupper. Jeg legger derfor opp til at det forestående nedsalget av aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen gjennomføres etter forretningsmessige prinsipper, uten noen form for rabatter. Jeg tar generelt sikte på god spredning av aksjene, og at allmennheten skal prioriteres ved fordelingen (hvis det blir overtegning).