Innstilling frå finanskomiteen om forslag frå stortingsrepresentantane Siv Jensen og Per-Kristian Foss om begunstigelse av tidligere aksjonærer ved statens nedsalg av aksjer i forretningsbankene.
Dette dokument
- Innst. S. nr. 178 (1997-1998)
- Kildedok: Dokument nr. 8:84 (1997-98)
- Dato: 07.05.1998
- Utgiver: finanskomiteen
- Sidetall: 5
Tilhører sak
Alt om
Innhold
Statens engasjement i bankkrisen inkluderte en lovhjemmel for å slette private aksjonærer når aksjekapitalen ble ansett som tapt. Det vises til at denne prinsipielt tvilsomme lovhjemmel var omstridt. Den særlov som ble gitt for å kunne nullstille aksjonærene innebar at myndighetene midt under bankkrisen endret spillereglene, i egen favør og aksjonærenes disfavør. I tillegg ble denne lovhjemmel innført meget raskt for å få nullet ut aksjonærene i to av bankene like før årsskiftet 91/92, slik at de alminnelige aksjonærene ikke fikk fradrag for sine tap, slik skattereformen av 1992 la grunnlag for. Grunnlaget for nullstilling av de tidligere aksjonærene var reviderte regnskapsmessige statusoppgjør som også inkluderte teoretiske beregnede, ikke konstaterte tap. Dette innebar blant annet at nullstilling skjedde på grunnlag av kraftig nedskrevne eiendoms- og panteverdier, i en situasjon hvor Norge var i en generell økonomisk krise. Nedskrivningen av aksjekapitalen i de tre store forretningsbankene berørte om lag 170.000 aksjonærer.
Hele statens engasjement i bankkrisen er nå gjenstand for en bred vurdering i en offentlig oppnevnt granskingskommisjon. Spørsmålet om erstatningsplikt for staten overfor tidligere eiere er blant de spørsmål som kan bli en del av kommisjonens innstilling. Dette forslaget berører ikke de erstatningsrettslige spørsmål.
Staten står nå foran et vesentlig nedsalg av sine aksjer i de to største forretningsbankene. Med hjemmel i et stortingsflertall skal statens eierandel reduseres fra over 50 % til ca 33 %.
Forslagsstillerne viser til at staten gjennom sitt samlede engasjement i bankene trolig vil gå ut med betydelig økonomisk gevinst.
På denne bakgrunn vil det være riktig at også de tidligere aksjonærer får ta del i den verdistigning som har funnet sted når det gjelder bankaksjer. Det foreslås derfor at Regjeringen i det forestående nedsalg av aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen forbeholder en del av salget til tidligere aksjonærer i banker der staten som en del av kriseengasjementet har anvendt forretningsbankloven av 24. mai 1961 nr. 2 § 32, sjette ledd. Salg til tidligere aksjonærer bør skje med en rabatt i forhold til annen salgskurs, eventuelt med et tildelingstak pr. aksjonær. Det forutsettes at dette salget til tidligere aksjonærer blir en del av det øvrige, planlagte salgsopplegg.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Regjeringen bes legge til rette for at tidligere aksjonærer i banker som var en del av en statlig krisehåndtering blir gitt et tilbud om kjøp til gunstig pris når statlig nedsalg av bankaksjer finner sted. »
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, frå Framstegspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, frå Kristeleg Folkeparti, Randi Karlstrøm, leiaren Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, frå Høgre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, frå Senterpartiet, Jørgen Holte, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, frå Venstre, Terje Johansen og frå Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, har 26. mars 1998 oversendt dokumentet til finansministeren. Svaret frå finansministeren 3. april 1998 følgjer som vedlegg til denne innstillinga.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte, vil peika på at det er viktig at staten si oppfølging av bankkrisa, m.a. ved det det føreståande nedsalet av aksjar i Den norske Bank og Kreditkassen, må skje på ein korrekt måte overfor alle partar.
Fleirtalet viser til at det er nedsett eit uavhengig granskingsutval som skal gjennomgå ulike årsaksforhold knytta til bankkrisa. Noko av utvalet sitt mandat er å gjennomgå og vurdera styresmaktene sine disposisjonar og handtering framføre og under krisa.
Fleirtalet har merka seg at i departementet sitt brev frå 3. april 1998 er det gjort grundig greie for Stortinget si tidlegare handsaming av tilhøvet til tidlegare aksjonærar. Dette førde m.a. til at, i samsvar med fleirtalsvedtak i Innst.O.nr.14 (1991-1992), vart det gjeve fortrinnsrett til tidlegare aksjonærar ved sal av statlege bankaksjar. Seinare har fleirtalet vedteke ( Innst.S.nr.213 (1993-1994)) at dei
| « ... finner det derfor ikke rimelig å gi disse tidligere aksjonærene fortrinnsrett utover det som allerede er gitt ... » |
Fleirtalet legg til grunn at det føreståande nedsalet av aksjar skjer etter forretningsmessige prinsipp, slik Stortinget tidlegare har gått inn for.
Fleirtalet har også merka seg at departementet tek sikte på god spreiing av aksjane, og at ålmenta skal prioriterast ved fordeling (dersom det vert overteikning).
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, gjer følgjande framlegg:
« Dok.nr.8:84 (1997-1998) - forslag frå stortingsrepresentantane Siv Jensen og Per-Kristian Foss om begunstigelse av tidligere aksjonærer ved statens nedsalg av aksjer i forretningsbankene - vert å avvise. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til begrunnelsen for forslaget som er gitt i Dok.nr.8:84 (1997-1998). Disse medlemmer viser til at lovhjemmelen som ble benyttet for å slette private aksjonærers aksjeandeler var omstridt. Videre vises til at hjemmelen ble innført meget raskt, slik at alminnelige aksjonærer ikke fikk fradrag for sine tap slik skattereformen av 1992 la grunnlag for. Det bør også tillegges vekt at nullstillingen av aksjene skjedde på grunnlag av teoretisk beregnede, ikke-konstaterte tap i en situasjon hvor Norge var i en generell økonomisk krise.
Disse medlemmer viser til at staten står foran et vesentlig nedsalg av sine aksjer i de to største forretningsbankene, og at staten trolig vil gå ut med en betydelig økonomisk gevinst gjennom sitt samlede engasjement i bankene. Disse medlemmer mener det vil være riktig at tidligere aksjonærer får ta del i den verdistigning som har funnet sted. Disse medlemmer støtter derfor forslaget om at en del av bankaksjene som staten skal selge forbeholdes aksjonærer i banker der staten som en del av kriseengasjementet har anvendt forretningsbankloven av 24. mai 1961 nr. 2 § 32, sjette ledd, og at det for disse aksjene gis rabatt i forhold til annen salgskurs.
Disse medlemmer legger vekt på at forslaget vil bidra til et spredt, norsk eierskap ved nedsalget av bankaksjene. Samtidig vil forslaget bidra til å styrke tilliten til aksjeinvesteringer i befolkningen. Det er grunn til å tro at denne tilliten ble svekket som følge av bankkrisen og statens engasjement i denne. En slik tillit er av avgjørende betydning for et bredt norsk eierskap i norsk næringsliv.
Disse medlemmer presiserer at forslaget er begrunnet ut fra rene rimelighetsbetraktninger og ønsket om å styrke det folkelige engasjement på eiersiden i norsk næringsliv, og at forslaget ikke berører de erstatningsrettslige spørsmål. Hele statens engasjement i bankkrisen er nå gjenstand for en bred vurdering i en offentlig oppnevnt granskningskommisjon. Spørsmålet om erstatningsplikt for staten overfor tidligere eiere er blant de spørsmål som kan bli en del av kommisjonens innstilling. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.202 (1996-1997) der disse medlemmer sterkt argumenterte for at erstatningsspørsmålene burde være en vesentlig del av mandatet for granskningskommisjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette medlem har gått imot salg av Statens bankaksjer, seinest i B.innst.S.nr.I (1997-1998), der dette medlem uttalte:
| « Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går imot salg av statens bankaksjer. Rent økonomisk betraktet er dette en god formuesplassering for staten. Gjennom salg av aksjer i DnB, Fokus og Kreditkassen i 1995 og 1996, har staten allerede tapt flere milliarder kroner i forhold til dagens aksjekurser. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet til nå har stått sammen om å beholde det samfunnsmessige eierskapet i de store bankene. Dette medlem viser til at tidligere statsminister Thorbjørn Jagland i februar 1996 uttalte at staten ikke kommer til å selge seg ned til under 50 % i overskuelig framtid. Dette medlem registrerer at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har skiftet standpunkt i denne saken. |
| Dette medlem vil peke på at EØS-avtalen gir oppkjøpsmuligheter som tidligere ikke eksisterte. Fortsatt statlig majoritetseierskap er dermed den eneste muligheten for å hindre utenlandsoppkjøp av de to største bankene. Dette medlem viser til at de siste 10 årene er mer enn 7.000 arbeidsplasser forsvunnet i bank- og finansieringsvirksomhet. Salg av statens aksjer vil etter dette medlems syn neppe virke særlig positivt i forhold til denne prosessen. |
| Dette medlem vil understreke at salg av statlige bankaksjer ikke representerer noen bedring av budsjettbalansen. Salget er å betrakte som en ren omplassering av formue. |
| Dette medlem mener at både prinsipielle og praktiske hensyn taler mot at staten selger seg ned i DNB og Kreditkassen. » |
Dette medlem viser til at dette standpunkt ikke samlet flertall. Dette medlem viser videre til at dette medlem ikke støttet en granskning av statens rolle under bankkrisa. På denne bakgrunn vil dette medlem gå imot å begunstige tidligere aksjonærer slik forslagsstillerne ønsker.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Regjeringen bes legge til rette for at tidligere aksjonærer i banker som var en del av en statlig krisehåndtering blir gitt et tilbud om kjøp til gunstig pris når statlig nedsalg av bankaksjer finner sted.
Komiteen viser til dokumentet og til det som står framføre og rår Stortinget til å gjere slikt
Dok.nr.8:84 (1997-1998) - forslag frå stortingsrepresentantane Siv Jensen og Per-Kristian Foss om begunstigelse av tidligere aksjonærer ved statens nedsalg av aksjer i forretningsbankene - vert å avvise.
| Oslo, i finanskomiteen, den 7. mai 1998. |
| Lars Gunnar Lie, | Ingebrigt S Sørfonn, | Siv Jensen, |
| leiar. | ordførar. | sekretær. |
Brev til finanskomiteen fra Finansdepartementet, datert 3. april 1998.
« Dok.nr.8:84 (1997-1998)
1.
Jeg viser til brev datert 26. mars 1998 hvor finanskomiteen ber om en uttalelse til Dok.nr.8:84 (1997-1998).
I Dok.nr.8:84 fremmes det forslag om at:
| « Regjeringen bes legge til rette for at tidligere aksjonærer i banker som var en del av en statlig krisehåndtering blir gitt tilbud om kjøp til en gunstig pris når statlig nedsalg av bankaksjer finner sted. » |
Bakgrunnen synes å være et ønske om at tidligere aksjonærer i Den norske Bank og Kreditkassen skal få del i den verdistigning som har funnet sted når det gjelder bankaksjer.
2.
Finansdepartementet har ved flere anledninger gitt uttrykk for at den overordnede retningslinjen for statens salg av bankaksjer er at det skal skje etter forretningsmessige prinsipper. Dette ble først uttrykt i Revidert nasjonalbudsjett 1992, s. 128-129 og senere bl.a. i Bankkrisemeldingen s. 127-128, jf. St.meld. nr. 39 (1993-1994). Stortinget har gitt sin tilslutning til denne retningslinjen. I Innst.S.nr.213 (1993-1994) s.26 heter det bl.a.: « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, understreker at salg av aksjene må skje etter forretningsmessige kriterier (....) »
Departementet har ut fra dette lagt vekt på valg av salgsteknikk og salgsmetode som gir best mulig pris på aksjene. Det har også blitt lagt vekt på at det skal være god spredning av aksjene, herunder at det skal være god anledning for allmennheten i Norge til å kjøpe aksjer.
3.
Den hjemmel som ble innført for Kongen til å treffe beslutning om nedskrivning av aksjekapitalen hadde sin bakgrunn i at det i enkelte situasjoner ikke vil være ønskelig å la en bank komme i en situasjon hvor vilkårene for offentlig administrasjon foreligger, jf. Ot.prp. nr. 10 (1991-1992) . I innstillingen til denne proposisjonen, Innst.O.nr.14 (1991-1992) sier flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, s.29:
| « Flertallet slutter seg derfor til forslaget i proposisjonen om at Kongen skal gis adgang til å nedskrive aksjekapitalen i tilfeller hvor det reviderte statusoppgjøret viser at bare 25 % eller mindre av aksjekapitalen kan antas å være i behold. Flertallet viser til at det i dag utløses rettsvirkninger når 75 % eller mindre av aksjekapitalen kan antas å være i behold. Resultatet for aksjonærene ville bli det samme ved en offentlig administrasjon som ved proposisjonens forslag, men de samfunnsmessige kostnader ville bli langt høyere. Den ordning som foreslås i proposisjonen er derfor en lempeligere ordning for alle parter. |
| Flertallet forutsetter at Kongens adgang til nedskrivning av aksjekapitalen bare skal gjelde dersom generalforsamlingen ikke treffer beslutning om nedskrivning av aksjekapitalen mot det tap som fremkommer i det reviderte statusoppgjøret. Flertallet forutsetter at Kongens adgang til nedskrivning er begrenset til å gjelde nedskrivning i det omfang aksjekapitalen må anses å ha gått tapt i henhold til det reviderte statusoppgjøret. |
| (...) |
| Flertallet mener på denne bakgrunn at spørsmålet omkring de private aksjonærenes rettigheter i en krisebank må ses i lys av i hvilken utstrekning aksjekapitalen er tapt. Flertallet mener at dersom aksjekapitalen er fullstendig tapt, har aksjene ingen verdi, og aksjenes pålydende bør settes til null. » |
Det vises videre til Innst.S.nr.213 (1993-1994) hvor komiteens flertall sier på s. 18:
| « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at Stortinget i november 1991 vedtok en hjemmel hvor Kongen ved kongelig resolusjon på visse vilkår tvangsmessig kan nedskrive aksjekapitalen i bankene dersom ikke bankenes generalforsamling av eget tiltak selv treffer slikt vedtak. Hensikten var å bringe aksjekapitalen i samsvar med de tap som fremkommer i det reviderte statusoppgjør. Flertallet viser til de økonomiske tap staten er påført som følge av krisetiltakene samt til merknadene under og mener på bakgrunn av dette at hjemmelen er anvendt i tråd med intensjonene. » |
På side s.20 uttaler det samme flertall:
| « Flertallet finner grunn til å understreke at det er faglig bred enighet om at tapsforskriftene gir en verdsetting av utlånene som stort sett er i samsvar med bedriftsøkonomiske prinsipper. Forskriftene må nødvendigvis gi rom for skjønn. Virkelig verdi må i enkelte tilfeller også vurderes på basis av den forventede inntjening i framtidige perioder. |
| Flertallet vil videre understreke at den tidligere muligheten for en bloc avsetning med inntil 5 % av utlånene satte en grense for mulig skattemessig fradrag for avsetninger til påregnelig tap. Ordningen var ikke til hinder for at større avsetninger var mulig. En utvidet ordning, slik enkelte har tatt til orde for, ville også hatt som konsekvens at overskudd etter skatt, og dermed utbyttegrunnlaget ville blitt redusert. » |
4.
Forholdet til tidligere aksjonærer har blitt behandlet i Stortinget ved flere anledninger. Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 8 (1991-1992) uttalte flertallet i finanskomiteen i Innst.O.nr.14 (1991-1992), s. 28:
| « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, finner det rimelig at det ved en eventuell beslutning om nedskriving til null og innløsning av eksisterende aksjer, legges til rette for at de som er aksjonærer på nedskrivningstidspunktet gis fortrinnsrett til å tegne ny aksjekapital ved en rettet emisjon etter at Statens Banksikringsfond eventuelt har kommet inn som aksjonær. » |
Den forutsetningen som ble lagt av Stortinget på dette tidspunktet om at tidligere aksjonærer skulle gis fortrinnsrett ved salg av statlige eierandeler i bankene ble fulgt opp ved påfølgende salg av statlige bankaksjer. Salg til tidligere aksjonærer ble foretatt til samme pris som til øvrige kjøpere.
Retningslinjen fra Innst.O.nr.14 ble endret ved behandling av St.meld. nr. 39 (1993-1994) hvor komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet uttaler i Innst.S.nr.213 (1993-1994), s. 23:
| « Flertallet vil påpeke at det er betydelige praktiske problemer og kostnader forbundet med en eventuell forkjøpsrett til tidligere aksjonærer i de to største forretningsbankene. |
| Flertallet finner det derfor ikke rimelig å gi disse tidligere aksjonærene ytterligere fortrinnsrett utover det som allerede er gitt. Flertallet vil peke på at tidligere eiere på lik linje med andre kan kjøpe de aksjer som blir lagt ut til salg. » |
5.
Spørsmålet om rabatter ved salg av statens bankaksjer, både generelt og for tidligere aksjonærer, har vært tatt opp ved flere anledninger. Stortinget behandlet bl.a i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1992 et Dok.nr.8-forslag « om etablering av folkebanker ved utdeling av salg av folkeaksjer », fremmet av representantene Steinar Maribo og Tor Mikkel Wara. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier i sin uttalelse til dette forslaget, i brev datert 3. april 1992, bl.a.:
| « Jeg vil også peke på at en formuesoverføring av den typen det her er snakk om, reiser alvorlige praktiske avgrensningsspørsmål om hvem benefisientene skal være. Er det husholdninger eller personer som skal være mottaker? Skal det være norske statsborgere (slik det antydes i dokumentet) - hva med utenlandske statsborgere som skatter i Norge, eller norske statsborgere som skatter til utlandet? Det ligger en rekke andre avgrensningsspørsmål i fortsettelsen her, hvor interessemotsetningene kan vise seg å være store. » |
Det vises også til at forslag som Høyres medlemmer i finanskomiteen og representanten Stephen Bråthen fremmet i Innst.S.nr.213 (1993-1994) om at aksjer burde selges med rabatt til tidligere aksjonærer, ikke fikk flertall.
Salg av aksjer til en pris under børskurs vil være ensbetydende med statlig subsidiering av enkelte grupper av investorer. Kjøpere av slike aksjer med rabatt vil kunne realisere rabattgevinsten gjennom videresalg til børskurs. Salg til underpris vil videre kunne ha utilsiktede fordelingsvirkninger.
Et rabattsalg vil kun ha betydning for fordelingen ved førstegangsomsetningen, og vil ikke være egnet til å sikre et langsiktig spredt eierskap til bankaksjer.
6.
Flertallet i Stortinget har lagt til grunn at nedsalget av de statlige eierandelene i bankene skal skje etter forretningsmessige prinsipper. Flere forslag som har vært fremmet for Stortinget om salg med rabatter har blitt nedstemt. Flertallet i Stortinget har videre lagt retningslinjer for nedskriving av aksjekapitalen i bankene og nulling av aksjene. Salg med rabatt ville innebære bruk av statlige midler til tilfeldig utvalgte grupper. Jeg legger derfor opp til at det forestående nedsalget av aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen gjennomføres etter forretningsmessige prinsipper, uten noen form for rabatter. Jeg tar generelt sikte på god spredning av aksjene, og at allmennheten skal prioriteres ved fordelingen (hvis det blir overtegning).