Brev fra Finans- og tolldepartementet til Arbeiderpartiets stortingsgruppe datert 28. april 1998:

Spørsmål i brev 22. april 1998

       Det vises til brev 22. april 1998 med spørsmål om fradragsreglene i forskrift 1. juni 1990 nr 435 om beregning av ansvarlig kapital (beregningsforskriften) § 7 e og f for så vidt gjelder bankaksjer eid av forsikringsselskaper og bankers aksjeeie i forsikringsselskaper . Jeg viser til mitt brev til finanskomiteen 23. april 1998 og mitt brev 4. mars 1998 vedr. Dok.nr.8:57 (1997-1998) som også berører tilsvarende problemstillinger som tatt opp her.

       Graden av konkurranse mellom forsikringsselskaper og banker, ønsket om og behovet for å styrke slik konkurranse og vektleggingen av grunnleggende like rammevilkår for banker og forsikringsselskaper kan være ulik i ulike stater innen EØS-området. I Norge har en i mange sammenhenger framhevet at rammevilkårene for banker og forsikringsselskaper bør gjenspeile at det er konkurranse mellom institusjonen og at behovet for tiltak som begrenser risikoen ved virksomhetene er grunnleggende likt for banker og forsikringsselskaper. Dette synet har bl.a kommet til uttrykk ved fastsetting av kapitaldekningsregelverket, jf. NOU 1986:5 « Konkurransen på finansmarkedet », s  195, hvor utvalget konkluderte:

« I noen grad av konkurransehensyn, men i vesentlig grad av soliditetshensyn, mener arbeidsgruppen at alle grupper finansinstitusjoner bør underlegges et lovmessig egenkapitalkrav eller krav til ansvarlig kapital. Bare i den grad det klart vil være ulik risiko ved plassering av midlene, bør dette kravet variere mellom de ulike grupper av finansinstitusjoner. »

       Dette prinsippet har daværende Regjering og Storting sluttet seg til, jf. Ot.prp. nr. 41 (1986-1987) og Innst.O.nr.58 (1987-1988). Det vises også til St.meld. nr. 39 (1993-1994) om bankkrisen (s. 98) hvor det ble lagt vekt på viktigheten av identiske regler for ulike typer av finansinstitusjoner.

       Graden av konkurranse mellom banker og forsikringsselskaper har økt de senere årene. Dette har forsterket behovet for å se rammebetingelsene for banker og forsikringsselskaper både i en konkurransemessig og en soliditetsmessig sammenheng.

       Eventuelt høyere fradragsgrenser for ansvarlig kapital knyttet til forsikringsselskapers eie av bankaksjer og bankers eie av aksjer i forsikringsselskaper vil gi den enkelte bank eller det enkelte forsikringsselskap mulighet til å øke de omtalte aksjepostene. Dersom en bank og et forsikringsselskap gjensidig utnytter en slik mulighet kan resultatet bli økt sårbarhet ved at finansielle problemer smitter mellom forsikring og bank, fordi et større kronebeløp representerer ansvarlig kapital både i en bank og i et forsikringsselskap.

       Når det gjelder den soliditetsmessige begrunnelse, har departementet en rekke ganger uttalt at en legger vekt på å unngå krysseierskap som ikke har basis i egen ansvarlig kapital, og som ville muliggjøre at samme kapital brukes mer enn én gang som tellende i den ansvarlige kapital. Bestemmelsen hindrer altså ikke at en finansinstitusjon kan eie aksjer i andre finansinstitusjoner, men skal sikre at soliditeten i finansnæringen ikke undergraves ved at kravene til ansvarlig kapital oppfylles ved å sette inn ansvarlig kapital hos hverandre. Det vil være en forretningsmessig vurdering om selskapene ønsker å foreta slike aksjeinvesteringer eller å foreta andre aktivaplasseringer.

       Reglene forutsettes også anvendt på konsolidert grunnlag. Dette var for øvrig en forutsetning for daværende regjerings forslag om konsernlovgivning for finansinstitusjoner høsten 1991. Utviklingen på finansmarkedet går også i retning av større enheter. I dag innehas cirka 75 % av all forvaltningskapital av åtte større konserngrupper. Betydningen av konsoliderte egenkapitalregler har som følge av dette økt.

       Forskriften om beregning av ansvarlig kapital er en del av et helhetlig lov- og regelverk for å regulere konkurranse og soliditet i finansnæringen. Det kan ofte være vanskelig å vurdere konsekvensene av endringer i én bestemmelse uten å se den i sammenheng med andre deler av lovverket. Bl.a. behovet for en helhetlig gjennomgang av sentrale deler av lovverket var bakgrunnen for at Banklovkommisjonen ble nedsatt i 1990. I mitt brev 23. april 1998 til Stortingets finanskomité uttalte jeg:

« For øvrig viser jeg som nevnt i mitt brev 4. mars 1998 til at Banklovkommisjonen vil gi en vurdering av disse forholdene (merknad her: fradragsreglene i § 7 e og f). Dette vil gi mulighet til å se disse reglene i sammenheng med en vurdering av finanslovgivningen generelt. Det vil være uheldig å foregripe utfallet av Banklovkommisjonens arbeid. »

       Banklovkommisjonens utredning forventes å foreligge til sommeren.