Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til svar 4. mars 1998 fra finansministeren på spørsmål fra saksordføreren 10. februar 1998, svar fra finansministeren 23. april 1998 på spørsmål fra saksordfører 16. april 1998 og svar fra finansministeren 28. april 1998 på spørsmål fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe 22. april 1998 følger som vedlegg 1, 2 og 3 til denne innstillingen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til finansministerens brev til komiteen av 4. mars 1998. Finansministeren ønsker ikke å knytte krysseiebestemmelsene opp mot spørsmålet om norsk eierskap i norske finansinstitusjoner. Krysseiebestemmelsene bør baseres på hva som er forsvarlig ut fra hensynet om systemmessig stabilitet. Disse medlemmer er enig i dette. Krysseiebestemmelsene er viktige for å sikre soliditeten i finansinstitusjonene, særlig gjelder dette for bankene.

       På den annen side er det mye som taler for at de norske reglene på området er unødig strenge, særlig gjelder dette for forsikringsselskapene. Disse medlemmer mener det ville være svært uheldig om strenge krysseiebestemmelser skulle være til hinder for norsk eierskap i våre største banker når statens nedsalg begynner.

       Disse medlemmer mener en oppmykning av krysseiebestemmelsene for forsikringsselskapene bør vurderes raskest mulig. Disse medlemmer kan ikke se at det er nødvendig å avvente Banklovkommisjonens arbeid på dette området. Det knytter seg stor usikkerhet til hvor raskt den endelige behandlingen av kommisjonens samlede forslag kan fremmes for Stortinget. Disse medlemmer mener at krysseiebestemmelsene må kunne utredes på en raskere måte slik at Stortinget senest i forbindelse med behandlingen av nasjonalbudsjettet for 1999 kan ta stilling til spørsmålet. En eventuell endring av reglene på dette området vil da komme tidsnok for å sikre muligheten for fortsatt nasjonalt eierskap i de store bankene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, fremmer følgende forslag:

       « Regjeringen bes snarest sette i gang en egen utredning av krysseiebestemmelsene for finansinstitusjoner og senest i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 1999 legge fram forslag om endringer i beregningsforskriften. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte konstaterer at det ikke er flertall i komiteen for å foreta de nødvendige endringer i rammevilkårene for forsikringsselskapene slik at disse ikke får fradrag i sin egen ansvarlige kapital for investeringer i andre finansinstitusjoner nå, men at man ønsker å avvente Banklovkommisjonens delinnstilling.

       Disse medlemmer viser til at forslaget til forskriftsendring vil øke norske institusjoners kapasitet mht. å eie norske bankaksjer og vil minne om at regjeringen selv har signalisert ønske om økt norsk eierskap i bankene. Ved å avvente Banklovkommisjonen vil man trolig komme på etterskudd i forhold til det planlagte nedsalg av statens aksjer i de to storbankene.

       Disse medlemmer merker seg at finansdepartementet i brev av 4. mars 1998 viser til en uttalelse fra Sparebankforeningen for å støtte opp om egen argumentasjon, men at departementet ikke tar med at Sparebankforeningen ved mange anledninger har uttalt at det ikke er grunnlag for særnorske bestemmelser på dette punkt. Risiko ved den virksomhet som forsikringsselskaper i hovedsak driver, avviker betydelig fra den risiko som er forbundet med bankers virksomhet. Utviklingen synes å gå i retning av at forsikringsselskapenes utlånsvirksomhet reduseres. Krysseiebestemmelsene er derfor ikke godt nok begrunnet. Bestemmelsene, slik de nå lyder er med på å svekke norske bankers og forsikringsselskapers mulighet for egenkapitalanskaffelser, særlig fra innenlandske kilder.

       Disse medlemmer legger til grunn at andre land gjennomgående ikke har tilsvarende begrensninger på forsikringsselskapers adgang til å plassere i bankaksjer. Norske særbestemmelser kan også bidra til at norske forsikringsselskaper får dårligere mulighet til å oppnå tilfredsstillende avkastning på sin kapital, sammenlignet med utenlandske konkurrenter.

       Disse medlemmer viser til at det i forbindelse med spørsmål om oppblåsing av egenkapital og konsentrasjon av risiko innenfor finanssektoren har vært anført som separate argumenter om fradragsreglene at det er ønskelig å hindre såkalt oppblåsing, og at økonomiske problemer har en tendens til å ramme hele banksektoren og øvrig finanssektor. Samtidig anføres det at krysseie mellom finansinstitusjoner vil forsterke slike problemer. Slike argumenter bør etter disse medlemmers oppfatning holdes fra hverandre og drøftes hver for seg. Problemet med oppblåsing av egenkapital oppstår som følge av at det hviler krav om en minste egenkapital på de enkelte finansforetakene. For eksempel illustrert ved at et aksjeselskap må trekke fra eventuell beholdning av egne aksjer ved beregning av selskapets egenkapital. På tilsvarende måte kan et holdingselskap ikke regne med beholdning av aksjer i datterselskaper når egenkapitalen for konsernet som sådan skal beregnes. Går en utover et konserns mer formelle grenser, og tar med større eierandeler i andre selskaper, bør man selvsagt vurdere om det bør settes en grense, hvor man sier at ved økning til større eierandeler, skal det tas hensyn til ved vurderingen av egenkapitalen til det eiende selskapet.

       Internasjonalt synes det å være en grense på 20 % for forsikringskonserner. For banker i EU er grensen satt til 10 %, men den gjelder bare bankenes eierandeler i andre banker. Den norske grensen på 2 %, som er satt i § 7 e i den norske forskriften, gjelder alle typer av finansinstitusjoners eie i alle andre finansinstitusjoner.

       Mens problemet med oppblåsing av egenkapitalen kan ivaretas ved regler om konsolidering eller fradrag for eierandeler utover en viss grense i de enkelte finansinstitusjonene, ligger spørsmålet om konsentrasjon av risiko eller sammenfallende konjunkturforløp innen hele eller deler av finansnæringen, som hovedbegrunnelse for et regelverk som søker å begrense samlet eierskap i andre finansforetak. Med tanke på erfaringer fra bankkrisen, kan det ikke utelukkes at det innenfor banksektoren finnes mekanismer som gjør at eventuelle problemer har en tendens til å slå bredt og ramme alle, eller flere av foretakene samtidig. Men det må heller ikke legges til side at det også var en rekke banker som var så godt som uberørt av bankkrisen. Det foreligger derfor ikke tilstrekkelig erfaringsmateriale som tilsier at problemer i ett forsikringsselskap tenderer å gå sammen med problemer for hele forsikringsnæringen. Erfaringene tilsier snarere motsatte faser i konjunkturforløpet for banker og skadeforsikringsselskaper. Normalt vil det også være ulike faser mellom banker og livselskap og forskjellen vil være mer utpreget jo tyngre livselskapene er i aksjeplasseringer. Av samme grunn kan det argumenteres med at fremveksten av finanskonserner tilsier en større stabilitet enn om de ulike finansforetakene står alene. Økte muligheter til aksjeplasseringer for livselskaper anses av de fleste som en fordel for kundene på grunn av økt forventning om forventet avkastning over tid samtidig som risikoen ikke øker i samme grad som forventet avkastning.

       Et annet viktig element ved risiko ved aksjeinvesteringer er at plasseringene skjer i diversifiserte eller balanserte porteføljer. Dersom plasseringer i andre finansforetak hindres på grunn av fradrag i relasjon til minstekrav innebærer dette at risikoen ved investeringene øker på grunn av manglende balansering eller ved at egenkapitalkostnadene øker.

       Disse medlemmer vil også påpeke at i tillegg til at kapitaldekningsregler etter mønster av bank ble innført i Norge for over ti år siden har forsikring også blitt underlagt solvenskrav etter forsikringsdirektivene i EU. Kravene for forsikringsinstitusjoner og forsikring er blitt mer ulike også på andre områder, både i forhold til såkalt markedsrisiko og i forhold til store engasjementer. Pensjonskassene, som på mange måter utgjør nærmere konkurrenter til livselskapene enn det bankene utgjør, er fritatt for fradragsreglene. Fakta er dermed at forsikring fortsatt vil være underlagt kapitalkrav, selv om bankkravene utgår og at likhetskravet uansett er oppgitt.

       Disse medlemmer er skuffet over den manglende vilje i Regjeringen til å styre utviklingen i en positiv og likebehandlende retning. Etter at spørsmålet ble reist i Stortingets spørretime 21. januar 1998 uttalte statsråd Restad følgende:

« Jeg er innstilt på å vurdere dette spørsmålet blant annet i sammenheng med spørsmålet om grensen for livsforsikringsselskapers plassering i aksjer skal heves, og spørsmålet om kravet til ansvarlig egenkapital i bankene bør heves. Men jeg vil ikke foregripe noen konklusjon. En eventuelt regelendring kan uansett først finne sted etter en høringsrunde. »

       Disse medlemmer konstaterer at statsråden nå knytter dette spørsmålet opp til Banklovkommisjonens arbeid, og derfor ikke har igangsatt noen høringsrunde knyttet til spørsmålet. Allikevel har en rekke instanser uttalt seg positivt om saken. De faktiske forhold synes klarlagt og disse medlemmer synes derfor at det er unødvendig å avvente Banklovkommisjonens delinnstilling.

       På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen unnta forsikringsselskapene for § 7 e og § 7 f i forskrift av 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner ved beregning av ansvarlig kapital. »

       Disse medlemmer vil subsidiært støtte forslaget fra komiteens flertall.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til Banklovkommisjonens delinnstilling som er forventet fremlagt i løpet av mai/juni, hvor spørsmål om rammevilkår for forsikringsselskaper vil bli omhandlet og satt i en større sammenheng. Disse medlemmer mener sakens omfang og kompleksitet tilsier at den bør betraktes i en større sammenheng og med en mer omgående faglig belysning.

       Disse medlemmer mener at så snart Banklovkommisjonens delinnstilling foreligger, vil en anmode Regjeringen om å vurdere rammebetingelser og krysseierbestemmelsen for livsforsikringsselskapene spesielt, slik at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Nasjonalbudsjettet for 1999 kan ta stilling til spørsmålet.

       Krysseierbestemmelsen er viktig for å sikre soliditeten i finansinstitusjonene og må utformes slik at den ikke virker unødig begrensende med sikte på å sikre norsk eierskap og våre finansinstitusjoner generelt.

       Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen bør komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med behandlingen av Nasjonalbudsjettet for 1999.