1. Sammendrag

       Representantene Fossum og Moland fremmer i dokumentet forslag om at Stortinget skal be Regjeringen legge fram lovforslag om at angrefristloven også skal gjelde kjøp og salg via Internett og andre former for elektronisk handel.

       Representantene begrunner forslaget med de endrede kjøpemønstre som følger av den teknologiske utviklingen og peker på at i angrefristloven, som gir forbrukerne en angrefrist ved nærmere bestemte avtaler om kjøp, er det et uttrykkelig unntak for kjøpsavtaler som inngås ved at forbrukeren kontakter en database.

2. Komiteens merknader

      Komiteen vil peke på at angrefristloven trådte i kraft i 1972 og omfattet i utgangspunktet kun yrkesmessig salg av ting til forbruker når avtalen ble inngått utenfor selgers faste forretningssted.

       I 1984 ble loven utvidet til å omfatte postordresalg og telefonsalg etter selgerens initiativ og til å omfatte forbrukerleie dersom leieforholdet skulle vare mer enn 30 dager regnet fra overleveringen av tingen. Unntaket for kontantkjøp ble erstattet av et unntak for småkjøp og kjøp av matvarer. Fjernsynssalg omfattes også av loven. På lik linje med markedsføring via fjernsyn vil markedsføring via telefax o.l. også omfattes av angrefristloven.

       Komiteen har merket seg at angrefristloven ble sist revidert i 1992 som en følge av ratifikasjonen av EØS-avtalen. Kjøp der forbrukeren kontakter en database ble ikke realitetsvurdert. Da loven ble revidert i 1992 hadde EF-kommisjonen nettopp lagt frem et forslag om « distanceselling » som skulle omfatte salgsformer som postordre, telefonsalg, salg via fjernsyn og andre elektroniske media etc. Det ble derfor, i Ot.prp. nr. 80 (1991-1992) , foreslått å utsette vurderingen av norsk regelverk på nye områder som direkte ville omfattes av direktivet.

       Komiteen har oversendt dokumentforslaget til departementet som gir en redegjørelse i brev datert 25. mars 1998 (vedlegg 1).

       Komiteen har merket seg at gjeldende angrefristlov etter departementets mening omfatter kjøp av varer over Internett og at dette synet støttes av lovavdelingen i Justisdepartementet, se vedlegg 2. Komiteen har videre merket seg at det bl.a. pga. et nytt EU-direktiv arbeides med en revisjon av angrefristloven og at departementet i den forbindelse vil sørge for at det klarere vil fremgå av loven at den gjelder handel over Internett.

       Komiteen viser til den sterke økningen i alle former for elektronisk bestilling av varer og ber departementet legge fram revisjonen av angrefristloven så snart som mulig slik at det blir helt klart for forbrukerne at de har angrefrist også ved kjøpsavtaler som er inngått elektronisk.

       Komiteen er av den oppfatning at det bør vurderes om alle kjøp som ikke foregår på selgerens utsalgssted, inkludert alle former for salg ved elektroniske medier, bør omfattes av angrefristloven, og ber Regjeringen se nærmere på dette.

       Komiteen ber om at det også vurderes hvor juridisk bindende et angrefristformular er, som er sendt på e-post.

3. Komiteens tilråding

      Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og ber Stortinget gjøre slikt

       Dok.nr.8:52 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentantene Grethe G Fossum og Liv Marit Moland om at angrefristloven også skal gjelde kjøp og salg via Internett eller andre former for elektronisk handel - oversendes Regjeringen til utredning og uttalelse.

Vedlegg 1

Brev fra Barne- og familiedepartementet, til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 25. mars 1998.

       Eg viser til brev frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om Dok.nr.8:52 (1997-1998) med forslag frå representantane Grethe G Fossum og Liv Marit Moland om å endre angrefristlova.

       Handel på internettet er ei form for sal som var nærast ukjend i Noreg den siste gongen angrefristlova vart revidert i 1992. Dette er årsaka til at ein korkje i lova eller i forarbeida har omtala slik handel, og til at det har vore uklårt om angrefristlova gjeld for handel på internettet. På grunn av den setninga i forarbeida til lova som vert sitert i forslaget til representantane (« angrefristloven gjelder ikke ved kjøp der forbrukeren kontakter en database. »), har mellom andre Forbrukarrådet meint at lova ikkje gjeld for slik handel. I haust bad dei Barne- og familiedepartementet gjere greie for departementet si tolking av lova.

       Angrefristlova er formulert slik at dersom ein forbrukar ser eit tilbod på internettet, og vel å ringe eller å skrive eit brev for å bestille vara, er dette å rekne som postordresal og er omfatta av lova. Det som har vore usikkert, er om dei forbrukarane som sender ei elektronisk bestilling er verna av angrefristlova.

       Barne- og familiedepartementet har no vurdert spørsmålet og meiner den gjeldande angrefristlova i utgangspunktet omfattar alt kjøp av varer over internettet.

       Dei omsyna som ein la vekt på da postordresal blei tatt inn i angrefristlova, gjeld i like stor grad for bestilling av varer over internett. Forbrukaren får ikkje sjå vara før han inngår avtalen, og han må basere avgjerda si på det seljaren seier i marknadsføringa si.

       Det ville ikkje vere rimeleg om det var val av måte å bestille på som avgjer om forbrukaren kan angre eller ikkje. Departementet meinte difor at det var gode grunnar for å tolke lova slik at ho omfattar handel over internettet. På grunn av utsegna i forarbeida, fann departementet likevel grunn til å leggje saka fram for lovavdelinga i Justisdepartementet. I sitt svar til Barne- og familiedepartementet konkluderer lovavdelinga med at ei bestilling som er gjort elektronisk via internettet kan reknast som postordresal i forhold til angrefristlova § 2 tredje ledd. Utsegna i forarbeida til angrefristlova har ikkje juridisk avgjerande vekt, særskilt når ho som her ikkje er grunngitt.

       Eg kan elles opplyse om at departementet har starta arbeidet med ein revisjon av angrefristlova. Dette har fyrst og framst samband med eit nytt EU-direktiv om mellom anna angrerett for forbrukaren i samband med avtaler inngått ved såkalla fjernsal. Som fjernsal reknar vi alle former for sal der forbrukaren og seljaren ikkje treff kvarandre ved avtaleinngåinga. Typiske døme er postordresal, telefonsal, og sal over internettet. Direktivet er vedteke i EØS-komiteen med atterhald for Stortinget sitt samtykke, og regjeringa tar sikte på å leggje fram ein proposisjon for Stortinget om samtykke til innlemming av direktivet i EØS-avtalen før påske.

       Ettersom angrefristlova gjeld for varesal på internettet alt i dag, er ein revisjon av lova ikkje naudsynt for å sikra forbrukaren angrerett ved denne forma for sal. Ved den komande revisjonen av lova vil ein likevel få klårare fram i sjølve lova at ho og gjeld for handel over internettet. Revisjonen gir i det heile høve til ei naudsynt tilpassing av angrefristlova til den moderne teknologiske marknaden. I mellomtida er det viktig å syte for at næringsliv og forbrukarar er informerte om kva for reglar som gjeld i dag, slik at angrefristlova blir brukt slik ho skal.

Vedlegg 2

Brev fra Justisdepartementet til Barne- og familiedepartementet, datert 18. februar 1998.

       Vi viser til brev 17. desember 1997 med spørsmål om hvorvidt angrefristloven kommer til anvendelse på avtaler som er inngått på internett. Lovavdelingen er nedenfor kommet til at spørsmålet bør besvares bekreftende.

       Spørsmålet må avgjøres på bakgrunn av en tolking av definisjonen av postordresalg i angrefristloven § 2 tredje ledd.

       Et ledd i definisjonen er at selgeren har tilbudt å sende tingen i « katalog, brosjyre, annonse eller annen markedsføring ». Vi er enige med Barne- og familiedepartementet i at annonsering av varer via internett omfattes av uttrykket « annonse eller annen markedsføring ». Uttrykket « annen markedsføring » er så vidt at det må omfatte markedsføring i enhver form. Konsekvensen blir at dersom en forbruker å bakgrunn av en annonse på internett bestiller en vare via telefon eller brev, må dette regnes som postordresalg etter § 2 tredje ledd.

       Et annet spørsmål er om det kan regnes for postordresalg dersom forbrukeren bestiller varen via internett, slik at bestillingen overføres elektronisk til selgeren.

       Etter ordlyden i § 2 tredje ledd kreves det at selgeren har tilbudt å sende tingen « etter skriftlig eller telefonisk bestilling og kjøperen har bestilt på denne måte ».

       Uttrykket « skriftlig » kan språklig sett tolkes enten som bare et krav om at det må være brukt skrifttegn, eller som et krav både om skrifttegn og om at skrifttegnene står på et papir. Ved en elektronisk bestilling vil det bli brukt skrifttegn.

       Definisjonen av postordresalg ble tatt inn i loven i 1983, da det ikke forekom salg via internett. Det fremgår av forarbeidene (Ot.prp. nr. 53 (1982-1983) s. 20) at departementet i høringsnotatet også hadde reist spørsmål om det var andre salgsformer beslektet med telefon/postordre som burde trekkes inn i lovforslaget, f eks salg ved hjelp av teledatasystemet. Men høringen påviste ikke behov eller interesse for særskilt regulering av dette.

       Kravet om at bestillingen må skje « skriftlig eller telefonisk » er ikke begrunnet i forarbeidene til lovrevisjonen i 1983. Begrepet er en direkte avskrift av den danske lovteksten. De hensyn som tilsa at postordresalg skulle omfattes av angrefristloven, var at forbrukeren ved slike salg ikke har anledning til å besiktige varen før kjøpet. Kjøperen får dermed begrensede muligheter til å sammenligne pris og kvalitet med andre varer, og er henvist til å bygge sin kjøpsbeslutning på de opplysningene selgeren gir i markedsføringen. Kjøperen vil dermed ha behov for å vurdere kjøpet etter å ha hatt anledning til å besiktige varen.

       Sett på bakgrunn av disse hensyn, er det naturlig å anta at kravet om « skriftlig eller telefonisk bestilling » er tatt inn for å avgrense mot de tilfeller hvor kjøperen foretar bestilling i personlig nærvær av selgeren. Dersom kjøperen foretar bestilling i personlig nærvær av selgeren på annet sted enn fast utsalgssted, ville dette omfattes av loven etter § 1 første ledd bokstav a. Dersom kjøperen foretar bestilling i personlig nærvær av selgeren på det faste utsalgsstedet, vil det være anledning til å besiktige varen før kjøpet, og hensynene for å gi kjøperen beskyttelse etter angrefristloven er ikke tilstede. Det er grunn til å anta at det at andre bestillingsformer enn brev og telefon ikke er nevnt, skyldes at det ikke var praktisk behov for det på den tiden loven ble utformet.

       På bakgrunn av dette er det etter vår mening ikke uforenlig med lovteksten og forarbeidene til 1983-revisjonen å la kjøp via internett være omfattet av definisjonen av postordresalg.

       Det finnes ikke rettspraksis eller litteratur om dette tolkningsspørsmålet.

       Angrefristloven ble revidert i 1992 som følge av EF-direktivet om dørsalg. I forarbeidene til denne revisjonen er det noen uttalelser som kan tyde på at avtaler inngått via internett ikke anses som postordresalg. Det var reist spørsmål om å endre loven med tanke på nye omsetningsformer. I Ot.prp. nr. 80 (1991-1992) på s. 11 heter det at angrefristloven ikke gjelder « ved kjøp der forbrukeren kontakter en database », men at hensynene som lå til grunn for at postordresalg ble tatt inn i loven, gjør seg like sterkt gjeldende her. Videre heter det at det er hensiktsmessig å utsette en eventuell revidering av loven på slike nye områder i påvente av en eventuell inkorporering av EF-kommisjonens forslag om fjernsalg i EØS-avtalen. I Innst.O.nr.19 (1992-1993) på s. 3 gjentas uttalelsen om at angrefristloven ikke gjelder ved kjøp der forbrukeren kontakter en database, og at det er hensiktsmessig å utsette vurderingen av norsk regelverk på nye områder. På s. 4 heter det at komiteen har merket seg at direktivet/loven ikke omfatter fjernsalg.

       Spørsmålet blir hvilken vekt disse uttalelsene i forarbeidene kan tillegges. Uttalelser i forarbeidene om gjeldende rett kan generelt ikke tillegges stor vekt. De uttalelsene som er referert ovenfor, er heller ikke begrunnet. Vi antar at dersom loven etter revisjonen av 1983 kunne tolkes slik at kjøp via en database omfattes, bør disse uttalelsene ikke får avgjørende vekt i motsatt retning.

       Reelle hensyn taler for at kjøp via internett følger reglene for postordresalg. Kjøperens behov for å vurdere kjøpet etter å ha besiktiget varen er det samme her som ellers. Det kan virke som vilkårlig forskjellsbehandling om en forbruker som på grunnlag av markedsføring via internett foretar en bestilling per telefon er beskyttet av loven, mens en forbruker som på grunnlag av den samme annonsen sender inn sin bestilling i elektronisk form, ikke er beskyttet. Det kan ikke sees å være noen reelle hensyn som taler for at en forbruker som bestiller per brev eller telefon, skal være bedre beskyttet enn en som bestiller i elektronisk form.

       Konklusjonen blir at en bestilling som er foretatt elektronisk via internett etter vårt syn kan regnes som postordresalg i forhold til angrefristloven § 2 tredje ledd.