Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til svar fra finansminister Gudmund Restad av 6. februar 1998 på brev fra saksordføreren 27. januar 1998:
|
« VEDRØRENDE DOK.NR.8:45 (1997-1998) FORSLAG FRA STORTINGSREPRESENTANTENE ØYSTEIN DJUPEDAL OG ROLF REIKVAM OM Å ENDRE SKATTEREGLENE FOR UTDANNING (ETTER- OG VIDEREUTDANNING) SLIK AT DET IKKE SKILLES MELLOM AJOURHOLD OG VIDEREUTDANNING ELLER MELLOM GRUNN- OG VIDEREUTDANNING, OG AT SKATTEBEHANDLINGEN BLIR ENHETLIG OG RETTFERDIG FRA SKATTEKOMMUNE TIL SKATTEKOMMUNE |
|
I Dok.nr.8:45 tas det opp to problemstillinger vedrørende skattereglene for etter- og videreutdanning. Den ene gjelder fradragsreglene for utdanningsutgifter og den andre gjelder fordelsbeskatning ved arbeidsgiverfinansiert utdanning. |
|
Fradragsbestemmelsen i skatteloven § 44 er tolket slik at skattyter kan kreve fradrag for utgifter til å holde vedlike sin utdanning og/eller til å holde seg ajour med utviklingen i faget. En forutsetning for slikt fradrag er at skattyter bruker denne utdanningen til inntektsgivende virksomhet. Fordi slike utgifter inngår i minstefradraget for lønnstakere, vil fradragsreglene ha liten betydning for denne gruppen. For næringsdrivende vil imidlertid fradragsreglene ha stor betydning. Departementet vil foreta en vurdering av praksis på dette området. |
|
Skattereglene for arbeidsgiverfinansiert utdanning bygger på en fortolkning av hva som anses som fordel vunnet ved arbeid etter skatteloven § 42 første ledd. Praksis har utviklet seg slik at det ikke er fullstendig korrespondanse mellom skatteplikten i tilfeller hvor arbeidsgiver dekker utdanningen og fradragsretten i tilfeller hvor skattyter dekker utgiftene selv. I Ot.prp.nr.1 (1997-1998) foretok Finansdepartementet en gjennomgang og vurdering av skattereglene for arbeidsgiverfinansiert opplæring og utdanning. I Innst.O.nr.5 (1997-1998) uttaler komiteen om utredningen i proposisjonen « Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og konklusjoner. Komiteen er likevel villig til å se på saken på nytt, dersom kompleksiteten skulle ha ført til at virkninger/konsekvenser skulle vært oversett eller ikke tilstrekkelig belyst ». |
|
Det fremgår av Dok.nr.8:45 at det i praksis ved vurderingen av skatteplikt/skattefrihet er lagt avgjørende vekt på skillet mellom grunnutdanning og videreutdanning, og at dette kan medføre skattemessig ulik behandling. Skattedirektoratets Lignings-ABC synes å legge stor vekt på en tolkning av begrepene grunnutdanning og videreutdanning i sine retningslinjer for vurderingen av skatteplikt for arbeidsgiverfinansiert utdanning. Buerutvalget synes også å bygge på et slikt skille, se NOU 1997:25 pkt 14.4.3. I praksis er det imidlertid neppe lagt slik avgjørende vekt på dette skillet, og i departementets gjennomgang i Ot.prp.nr.1 (1997-1998) har en således lagt begrenset vekt på skillet mellom grunnutdanning og videreutdanning. |
|
I Ot.prp. nr. 1 fremgår det at arbeidsgiverfinansiert utdanning i stor grad skal anses som skattefri, men at det i noen tilfeller må konstateres skattepliktig fordel i noe omfang. Departementet uttaler at intern bedriftsopplæring normalt vil være skattefri. I stor utstrekning vil også ekstern utdanning være skattefri, men på dette området blir skattefriheten noe mer begrenset. Især i to tilfeller kan det konstateres skatteplikt av noe omfang. Dette gjelder utdanning som er så fjernt fra arbeidsgivers saklige behov at opplegget fremtrer som dekning av privatutgifter for den ansatte. Et annet tilfelle gjelder lengre, gjerne akademisk utdanning, hvor arbeidsgiver rekrutterer personale i eller før studietiden, finansierer studiet og avtaler bindingstid for en lengre arbeidsperiode etterpå. Dekning av slik utdanning medfører en betydelig privat fordel. |
|
Rettstilstanden må antas å ha blitt klarere etter Ot.prp. nr. 1 ved at man har trukket opp en del generelle prinsipper/retningslinjer. Jeg finner det imidlertid nødvendig at departementet arbeider videre med saken med sikte på en ytterligere klargjøring av retningslinjene for vurdering av grensen mellom skattepliktig og skattefri utdanning. Dette arbeidet vil ta noe tid. Hensikten må være å utarbeide retningslinjer som er klare, forutsigbare og enkle å praktisere. Dette vil medføre større grad av likebehandling ved de ulike ligningskontorene. |
|
Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering iht det ovenstående. » |
Komiteen mener det er nødvendig å se nærmere på dagens avgrensningsregler mellom skattefri og skattepliktig finansiering av etter- og videreutdanning. I praksis viser det seg at dagens regler forstås og håndteres ulikt fra skattekommune til skattekommune. Det er uholdbart når man opplever en del tilfeller der arbeidstakere som har omlag samme utdanningsbakgrunn, og som tar etterutdanning, får ulik skattemessig behandling avhengig av hvilken skattekommune vedkommende tilhører.
Komiteen legger vekt på at forutberegnelighet må være et viktig mål når man utarbeider nye regler. Næringslivet skal kunne planlegge nye opplæringstiltak i pakt med utviklingen uten at skattespørsmål hemmer naturlige tiltak.
Komiteen mener det i utformingen av beskatningsreglene må forutsette at arbeidsgiver i utgangspunktet bare er interessert i å finansiere en etter- og videreutdanning som er relevant i forhold til arbeidstakers stilling. Å operere med et så finmasket avgrensningssystem som i dag i forhold til hva som er skattepliktig eller ikke bidrar i praksis til ulikhet og tilfeldigheter når regelverket skal fortolkes. Komiteen mener en sterkere bør betone det positive i at arbeidsgiver ønsker å øke kompetansen til den enkelte arbeidstaker og ikke først og fremst fokusere på en eventuell skatteplikt som oppstår når noen får økt sin kompetanse til beste for arbeidsplassen, seg selv og samfunnet. Dette bør oppmuntres, ikke straffes, slik en ser eksempler på i dag.
Komiteen understreker at det offentlige bl.a. gjennom skattesystemet og andre tiltak bør stimulere til positive holdninger til etter- og videreutdanning, og slik oppmuntre partene i arbeidslivet til å etterspørre slik utdanning.
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i Nasjonalbudsjettet for 1999 legge frem en prinsipiell gjennomgang av skatteplikten når det gjelder opplæring og utdanning. Målsettingen med avklaringen bør være at det offentlige gjennom bl.a. skattesystemet og andre tiltak stimulerer til positive holdninger i samfunnet til etter- og videreutdanning. Ut fra likhetshensyn og ønske om en forenkling av et komplisert regelverk ber Stortinget Regjeringen vurdere å gjøre etter- og videreutdanning skattefri og slik oppmuntre partene i arbeidslivet til å etterspørre slik utdanning. »
