Bakgrunn

       Dagens skatteregler rammer tilfeldig, bl.a. avhengig av ligningskontorenes praksis, i forhold til etter- og videreutdanning. Regelverket er utformet slik at dersom arbeidsgiver betaler utdanningsutgiftene for en arbeidstaker, så fordelsbeskattes arbeidstakeren for dette dersom det dreier seg om såkalt grunnutdanning, men ikke for videreutdanning. I tilfeller der arbeidstaker selv betaler utgiftene ved etter-/videreutdanning, vil arbeidstakeren få skattefradrag dersom det dreier seg om ajourhold av kompetanse, men ikke dersom det dreier seg om videreutdanning.

       Gjeldende regelverk praktiseres ulikt fra likningskontor til likningskontor, og er komplisert å praktisere rettferd fordi det er vanskelig å skille henholdsvis ajourhold og videreutdanning og grunn- og videreutdanning fra hverandre. Grensene er utvilsomt flytende. Dermed oppstår det en uheldig praktisering av regelverket der hvilken skattekommune en tilhører avgjør hvilken skattemessig behandling skatteyter får.

       Ifølge NOU 1997:25 , Ny kompetanse, kan retningslinjene være vanskelige å akseptere fordi de formelle utdanningsnivåene ikke alltid gir uttrykk for de reelle utdanningsmotivene, og dessuten er kontrollproblemene store:

« Kontrollproblemene er åpenbart store, og kan bare oppdages dersom arbeidsgiveren forelegger saken for ligningsmyndighetene eller ved stikkprøver. Mange arbeidsgivere har ikke vært klar over, og har heller ikke praktisert dette skillet. »

Behov for etter- og videreutdanning

       Ifølge beregninger foretatt i henholdsvis Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Verdensbanken anslås verdien av de menneskelige ressursene i Norge til omlag 2/3 av landets nasjonalformue. I Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 er eksempelvis den neddiskonterte verdien av arbeid anslått til mer enn 4 mill. kroner pr. innbygger, mens oljeformuen til sammenlikning utgjør ca 340.000 kroner pr. innbygger.

       Beregningene er selvsagt beheftet med usikkerhet, men de gir en meget klar indikasjon på hvor viktig det er å videreutvikle kunnskapskapitalen - verdien av arbeidskraften. Den framtidige verdien av den menneskelige kapitalen avhenger sterkt av i hvilken grad denne kompetansen vedlikeholdes og videreutvikles. I denne sammenhengen står omfanget og kvaliteten på etter- og videreutdanningen helt sentralt. Ikke minst for verdiskapingen i små- og mellomstore bedrifter er den skattemessige behandlingen av dette området viktig.

Likebehandling

       Med dagens regelverk kan man oppleve tilfeller der arbeidstakere som har omlag samme utdanningsbakgrunn, og som tar samme etterutdanning, får ulik skattemessig behandling avhengig av hvilken skattekommune vedkommende tilhører.

       Problemstillingen i forhold til skatteplikt ved opplæring/utdanning er delvis behandlet i Ot.prp.nr.1 (1997-1998), og i St.meld. nr. 1 (1997-1998), og konklusjonen der er at gjeldende praksis i hovedsak gir tilstrekkelig rom for at arbeidsgiver dekker utgifter til utdannelse uten at det oppstår skatteplikt for arbeidstaker. Men her ser man bort fra den betydelige forskjellsbehandlingen som forekommer med gjeldende regelverk.

       Formålet med dagens regelverk er å forhindre at lønn tas ut som naturalytelser, eller at « ordinære » husholdningsutgifter blir fradragsberettiget. Men dette formålet kan ivaretas på andre og bedre måter enn ved å skille mellom hhv. grunn- og videreutdanning og ajourhold av utdanning og videre utdanning.

       Formålet med å trekke et skille må være å definere hva som er et « frynsegode » på den ene siden, og hva som er et « nødvendig » kompetansetiltak på den andre siden. Det mest nærliggende er å stille krav til varighet og kvalitet istedenfor utdanningskategori. På denne måten vil man sikre et rettferdig og enhetlig regelverk der bosted ikke blir avgjørende i forhold til skattebehandling. Det stilles for øvrig allerede i dag krav til faglig kvalitet, og varighetskravet blir implisitt lagt til grunn i mange av dagens saker. Dette representerer i så måte ikke noe kvalitativt nytt, men tilfeldighetene ved dagens regelverk vil kunne fjernes. Et varighetskrav vil sikre at ikke fullstendige utdanningsløp finansieres av arbeidsgivere.

       I NOU 1997:25 gjøres følgende vurdering:

« I en sammenheng hvor arbeidstakere, arbeidsgivere og det offentlige skal gå sammen om satsing på etter- og videreutdanning bør ikke skattereglene skape unødige hindringer. Reglene bør være så enkle, legitime og forutsigbare som mulig. »

       Og videre:

« Utvalget foreslår at skattereglene vurderes endret slik at det ikke skilles mellom ajourhold og videreutdanning eller mellom grunn- og videreutdanning, men at det bare stilles krav til faglig innhold og til varighet/omfang. »

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endringer av skattereglene for fradrag/fordelsbeskatning ved utdanning, slik at det ikke lenger skilles mellom ajourhold og videreutdanning eller mellom grunn- og videreutdanning, men at det i stedet stilles krav til faglig innhold og til varighet/omfang. Regelverket utformes slik at den skattemessige behandlingen blir lik fra skattekommune til skattekommune. »