Brev av 17. februar 1998 fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet v/ statsråden til kommunalkomiteen.

       Jeg viser til brev av 14. januar 1998 fra Stortingets kommunalkomité hvor komiteen ber om departementets vurdering av Dok.nr.8:38 (1997-1998), Forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Olav Gunnar Ballo om å endre dagpengeforskriften slik at arbeidstakere i ideelle organisasjoner også gis rett til dagpenger ved permittering.

1. Permitteringsinstituttet

       Permitteringsinstituttet er som kjent regulert i avtaler mellom partene og skulle opprinnelig dekke et behov for reduksjon i arbeidsstokken i bedriftene ved produksjonssvingninger. Myndighetene har ikke ønsket verken å fortolke eller på annen måte begrense permitteringsadgangen, men har satt rammer for i hvilken grad omkostningene ved permitteringer skal dekkes av det offentlige. Rammene er satt i dagpengeforskriften og i lov om lønnsplikt ved permittering.

Reglene for dagpenger ved permittering

       Adgangen til permittering med dagpenger er hjemlet i folketrygdloven § 4-7. Et vilkår for permittering med dagpenger er at det er « mangel på arbeid eller andre forhold som arbeidsgiver ikke kan påvirke ... ». Departementet kan fastsette nærmere forskrifter.

       I dagpengeforskriften § 6-1 er det bl.a. fastsatt at dagpenger ikke ytes « ved permittering i statlig, fylkeskommunal eller kommunal virksomhet. Det ytes heller ikke dagpenger ved permittering i kulturinstitusjoner, organisert som aksjeselskap, stiftelse o.l, dersom disse i vesentlig grad får støtte til driften fra det offentlige. Videre ytes ikke dagpenger ved permittering i ideelle organisasjoner ... »

Lov om lønnsplikt ved permittering

       Lov om lønnsplikt ved permittering innebærer at arbeidsgiver ved permittering må betale lønn i en arbeidsgiverperiode på 3 dager. Arbeidstakeren kan permitteres uten lønn i 52 uker i løpet av en 18 mndrs. periode.

2. Begrunnelse for dagens regler for å begrense permittering generelt og for begrensning i regelverket for å permittere med dagpenger

       Myndighetene har ønsket å motvirke unødig bruk av permitteringer som kan oppstå ved at det offentlige bærer det meste av kostnadene. Slik unødig bruk kan svekke arbeidsmarkedets funksjonsmåte ved at det generelt er vanskelig å formidle permitterte til annet arbeid. Det hindrer nødvendig omstilling og fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Permitteringsinstituttet kan også undergrave arbeidstakernes rettigheter ved at oppsigelsesvernet omgås. En langvarig permitteringsperiode kan komme i stedet for en oppsigelse. Arbeidsgiver sparer da lønnsutgifter i oppsigelsesperioden mens arbeidstakeren bare får dagpenger.

       Etter dagens regelverk er permittering med dagpenger derfor søkt avgrenset til bedrifter og virksomheter som er underlagt ordinære markedsmessige betingelser. I disse er virksomhetenes eksistens avhengig av omfanget av den markedsorienterte produksjon av varer og tjenester og inntektene kommer fra salg av varer og tjenester. Svikt i inntektene kan ofte være kortvarige og konjunkturbestemte, men mange virksomheter kan i mindre grad opprettholde fortsatt drift dersom inntektssvikten varer. Permittering kan være en måte å bygge bro over en driftsstans.

       Dagens regelverk gir ikke adgang til permitteringer i statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet samt i kulturinstitusjoner. Disse virksomhetene produserer varer og tjenester som er gratis eller sterkt subsidierte. Inntektene kommer i alt vesentlig fra skatt og tilskudd, og ikke fra varer og tjenester som selges. I stat og kommune er det heller ikke avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstakere som gir adgang til permittering.

3. Permittering i ideelle organisasjoner

       Ideelle organisasjoner står i en viss mellomstilling. Deres eksistens er normalt heller ikke avhengig av vare- eller tjenesteproduksjonen, men av inntekter fra tilskudd, medlemskap og lotterier. Svikt i inntektene i disse organisasjonene (f eks ved bortfall av offentlig støtte eller ved at ulike lotteriformer taper markedsandeler) må ofte antas å være mer langvarig og må møtes med mer permanent reduksjon i aktiviteten. Permitteringer er dermed mindre aktuelle. Det har heller ikke i praksis vært stor pågang på dette. Likevel kan svikten i inntektene i enkelte tilfelle være upåregnelig og kan sette disse organisasjonene i en akutt vanskelig situasjon. Jeg ser derfor at det kan være et visst behov for permitteringer, og at det kan synes urimelig at arbeidstakerne i disse organisasjonene ikke får dagpenger dersom de permitteres.

4. Konklusjon

       Som det fremgår av folketrygdloven § 4-7 er departementet gitt fullmakt til å fastsette forskrifter vedrørende dagpenger ved permittering. Jeg er innstilt på å endre forskriften slik at arbeidstakere som permitteres i ideelle organisasjoner, kan få dagpenger.