Innhold

1. Sammendrag

1.1 Innledning

       Det framholdes innledningsvis i meldingen at den første Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede omfattet 4 års perioden 1990-1993, og at den ble rullert for en ny periode 1994-1997. Samlet har det vært bevilget vel 480 mill. kroner til utviklingsarbeid og nye tiltak og vel 260 mill. kroner til øremerkede tilskudd / stimuleringsmidler til kommuner og fylkeskommuner.

       Begge handlingsplanene har bestått av overordnete politiske målsettinger og konkrete enkelttiltak som de berørte departementer har forpliktet seg til å gjennomføre helt eller delvis i de to planperiodene. Det uttales at erfaringene fra de to handlingsplanene er omfattende og viktig for den videre politikkutformingen for funksjonshemmede. Departementet legger derfor fram denne stortingsmeldingen med forslag til satsningsområder for de neste fire år.

       Stortingsmeldingen er en gjennomgang av de mest omfattende tiltakene i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for periodene 1990-1993 og 1994-1997. I tillegg omtales en statusundersøkelse for gjennomføringen av FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede. På bakgrunn av vurderinger av nye levekårsdata, innsamlet i planperioden, og status for gjennomføringen av FNs standardregler foreslås satsningsområder for en videreføring av Regjeringens handlingsplan for perioden 1998-2001.

1.2 Hva er funksjonshemning og hvem er funksjonshemmet?

       Det vises til at det i begge planperiodene har vært benyttet følgende definisjon på funksjonshemning:

       En vil opprettholde denne definisjonen som medfører at funksjonshemningen sees i forhold til samfunnet omkring. Det legges vekt på at oppmerksomheten skal rettes mer mot faktorer i samfunnet enn mot personens funksjonstap.

       De to handlingsplandokumentene har lagt til grunn fem hovedgrupper av funksjonshemmede: bevegelseshemmede, hørselshemmede, synshemmede, psykisk utviklingshemmede, skjulte funksjonshemninger (f.eks. diabetes, psykiske problemer, hjerteproblemer, dysleksi, allergi.)

       Forholdet mellom den valgte definisjon og ulike klassifikasjonssystemer som ofte benyttes innen helsevesenet og i trygdesystemet, diskuteres. Det framholdes at medisinsk baserte klassifikasjonssystemer kan være viktig når man skal studere forekomst av visse tilstander og sykdommer i befolkningen, men at den politisk valgte definisjon er mer egnet når man ønsker oversikt over antall funksjonshemmede og hvilke behov de har for tiltak og tjenester.

       Det framholdes at opplevelsen av å være funksjonshemmet blant annet henger sammen med funksjonshemningens omfang og når den oppstår i løpet av livsløpet. Selv om en medfødt funksjonshemning fører til samme praktiske vansker som en som er ervervet i voksen alder, vil egenopplevelsen/mestring av funksjonstapet være forskjellig.

       I drøftingen av spørsmålet hvordan samfunnet opplever funksjonshemmede understrekes det at for at funksjonshemmede skal oppnå full samfunnsmessig deltaking og likestilling er det ikke bare fysisk tilrettelegging som er avgjørende, men også hva slags holdninger funksjonshemmede blir møtt med i nærmiljøet. Det gis eksempler på hvordan språket i dagligtale, offentlig språkbruk og i mediene bidrar til å skape avstand mellom funksjonshemmede og befolkningen for øvrig.

       Med hensyn til antallet funksjonshemmede i Norge vises det til anslag som tilsier at om lag 17-20 prosent av befolkningen kan regnes som funksjonshemmede.

1.3 Tidligere offentlige dokumenter

       Det vises til at de overordnede mål for politikk for funksjonshemmede framgår av en rekke stortingsmeldinger i tillegg til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1990-1993. Hovedprinsippene bygger på St.meld. nr. 23 (1977-1978) Om funksjonshemmede i samfunnet som la vekt på at samfunnets vanlige serviceorganer har det fulle ansvar overfor alle funksjonshemmede, og for hver for seg å bygge ut de nødvendige spesialiserte tiltak. Videre ble det i denne meldingen lagt vekt på at den enkelte funksjonshemmede skal kunne etablere den livssituasjon han ville ha hatt hvis han ikke hadde hatt sin funksjonshemning, dvs. leve, arbeide og bo i sitt naturlige miljø, side om side med andre mennesker.

       Det orienteres også i meldingen om FNs arbeid for funksjonshemmede; bl.a. at FN erklærte full deltaking og likestilling som mål for FNs tiår (1983-1992) for funksjonshemmede i 1982. Samme målsetting gjaldt også for det internasjonale året i 1981. Norge fulgte FNs arbeid med en langtidsstrategi for videre gjennomføring av verdenshandlingsprogrammet og deltok i utarbeidingen av Standardregler for like muligheter for funksjonshemmede som ble vedtatt av FNs 48. generalforsamling i 1993. Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede er en del av den norske oppfølgingen av FNs internasjonale år og FNs ti år for funksjonshemmede.

1.4 Hvilke utfordringer er spesielle for politikk for funksjonshemmede?

       Av spesielle utfordringer framholdes følgende:

1.5 Hvorfor handlingsplan?

       Den første handlingsplanperioden var en oppfølging av NOU 1983:36 Funksjonshemmedes år 1981 - Handlingsplan for 80-årene. Handlingsplanen besto av en del politiske mål, og en aksjonsdel som anga hvilke konkrete tiltak departementene hadde forpliktet seg til å gjennomføre. Ett av tiltakene var at handlingsplanen skulle rulleres ved utløpet av planperioden. Dette førte fram til neste planperiode som ble bygget opp på lignende måte.

       Det uttales at erfaringene fra den første handlingsplanperioden ble vurdert som positive, men at samordningen mellom departementene ikke alltid var vellykket, og det var fortsatt en tendens til manglende aksept for at prinsippet om organisatorisk integrering gjelder for tiltak og tjenester til funksjonshemmede.

       Etter forslag fra Rådet for funksjonshemmede opprettet Regjeringen i juni 1993 et statssekretærutvalg for den samlede politikken for funksjonshemmede for å styrke det tverrdepartementale samarbeidet. Statssekretærutvalget ledet arbeidet med rulleringen som førte frem til handlingsplanperioden 1994-97. Det er i denne perioden lagt vekt på å innhente bedre datagrunnlag for funksjonshemmedes levekår slik at innsatsen videre skal kunne rettes inn mot de som har det vanskeligst, og som ikke får delta i samfunnet.

1.6 Arbeidsformen med utarbeiding av plandokumentene

       Det framholdes at begge handlingsplanene har bygget på prioriterte forslag fra funksjonshemmedes organisasjoner. Organisasjonene ble bedt om å prioritere maksimalt 5 tiltaksområder hver. Til den første planperioden kom det skriftlige innspill fra 22 organisasjoner og til den andre fra 51 organisasjoner. Følgende områder har vært prioritert av flest organisasjoner i de to planperiodene: Helse- og sosialtjenester, personlig økonomi, boligtiltak, opplæring/utdanning og informasjon til beslutningstakere, pårørende m.v. Forslagene har vært vurdert i aktuelle departementer. Det framholdes at noen av tiltaksområdene ble tatt opp innenfor departementenes ordinære virksomhet (f.eks. boliger med livsløpsstandard, skolefritidsordningen), mens andre ble gjennomført med midler fra handlingsplanen (f.eks. øremerkede midler til avlastningstiltak og tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoners likemannsarbeid).

1.7 Oversikt over tiltakene

       Det gis i meldingen en oversikt over de mest omfattende tiltakene i de to handlingsplanene. Det har vært drevet omfattende forsøksvirksomhet, og den mest omfattende forsøksvirksomheten har vært rettet mot små og mindre kjente grupper funksjonshemmede og deres behov for landsdekkende kompetansesystem. Et annet viktig område med forsøksvirksomhet er utviklingen av kompetansenettverk for kommunikasjonshjelpemidler og andre tekniske løsninger som omgivelseskontroll og forflytningshjelpemidler basert på informasjonsteknologi. De fleste modellene som har vært prøvd ut, både for små og mindre kjente grupper funksjonshemmede og innenfor informasjonsteknologi, er vurdert nyttige og med små endringer planlagt etablert som permanente virksomheter.

       For å gi en summarisk oversikt over erfaringer fra de omfattende handlingsplanaktivitetene, er det gjort en detaljert gjennomgang av 80 av de i alt 114 ulike tiltakene i de to planperiodene. Disse utgjør hovedtyngden av virksomheten og omfatter alle berørte departementer, med unntak av Utenriksdepartementet og Barne- og familiedepartementet. De 80 tiltakene utgjøres av til sammen 381 prosjekter.

       Brukermedvirkning framholdes som et viktig satsningsområde som ble fulgt opp i planperiodene, bl.a. ved at de som fikk økonomisk støtte, skulle ivareta brukermedvirkning. Også funksjonshemmedes organisasjoner ble tildelt midler. I 65 prosent av de kartlagte prosjektene var det brukermedvirkning eller brukerstyring, og over halvparten av disse hadde brukerstyring. Det er store forskjeller i grad av brukermedvirkning mellom de enkelte tiltakene.

       Prosjektene er av ulik størrelse, med budsjettrammer fra under kr 10.000 til flere millioner. 12 prosjekter, dvs. 3 prosent ble ikke fullført eller ikke ført fram til planlagt sluttprodukt. Det er mottatt rapporter fra alle prosjektene og i tillegg er de store og kompliserte uavhengig evaluert. Flertallet av prosjektene er formidlet, mange på flere måter i form av brosjyrer, bøker, konferanser og omtale i massemedia.

       Store informasjonskampanjer som « Funksjonshemmede i funksjon » og « Støttekontakt- og avlastningskampanjen » omtales med de viktigste erfaringene fra evalueringene.

       Funksjonshemmedes organisasjoners likemannsarbeid som ble innført som en prøveordning i den første handlingsplanen og videreført i den neste, er evaluert og hovedkonklusjonene omtales. Resultatene er positive, og fra og med 1996 omfatter ordningen også likemannsarbeid i forhold til yrkesmessig attføring og arbeid. Departementet anbefaler at likemannsmidlene gjøres til en permanent tilskuddsordning fra og med 1998.

       Det understrekes at funksjonshemmede som ofte er storforbrukere av bl.a. helse- og sosialtjenester gjennom store deler av livet, har større behov enn mange andre for å påvirke utformingen av hjelpeapparatet. Brukermedvirkning har vært utprøvd både på individnivå, tjenestenivå og politisk nivå. Det legges vekt på at brukermedvirkning er noe mer enn en demokratisk rettighet idet det også er en kvalitetssikring av tjenesteutformingen og en overføring av erfaringsbasert kunnskap til beslutningstakere og tjenesteytere.

       Det gis i meldingen også eksempler på prosjekter/tiltak som er gått over til ordinær virksomhet under de forskjellige departementene.

1.8 Øremerkede midler til avlastningstiltak

       I den første planperioden ble det fordelt øremerkede tilskudd til alle kommunene til styrking av avlastningstiltak. Bevilgningen økte fra 45 mill. kroner i 1990 til vel 60 mill. kroner i 1993. Det ble innhentet årlige rapporter om antall brukere under 67 år, og regnskapstall for samlede kommunale utgifter til avlastningstiltak. Midlene ble fulgt opp med informasjonsvirksomhet og utarbeiding av veiledningsmateriell. Kommunenes samlede utgifter økte mer enn økningen i det øremerkede tilskuddet. Antall mottakere økte med ca 35 prosent fra 1989 til 1990. Påfølgende år økte ikke antall brukere tilsvarende økningen i kommunenes samlede utgifter. Evaluering kan tyde på at tjenesten er blitt bedre, eventuelt mer omfattende, i forhold til det enkelte individ.

       Det framholdes at flere undersøkelser viser at det er store udekkede behov for avlastning, og departementet vil gjøre en ny kartlegging av antall mottakere av avlastning. De øremerkede midlene gikk inn i rammetilskuddet fra og med 1994, og det understrekes at det er grunn til å følge opp forholdet mellom behov og tilbud.

1.9 Stimuleringstilskudd til brukerstyrte personlige assistenter

       Det orienteres i meldingen særskilt om ordningen med brukerstyrte personlige assistenter som representerer en alternativ organisering av ulik praktisk og personlig bistand for sterkt funksjonshemmede som har behov for assistanse i dagliglivet både i hjemmet og til ulike aktiviteter utenfor hjemmet. Det som særpreger ordningen er brukerens styring av tjenestens organisering og innhold.

       Om ordningen opplyses det bl.a. at i planperioden 1994-1997 er det fordelt stimuleringstilskudd til kommuner som sammen med navngitt bruker søker om tilskudd. Bevilgningen har økt fra 6 mill. kroner i 1994 til 9,6 mill. kroner i 1997.

       Det opplyses at personlig assistentordningen har fått en sterkere utbredelse og en mer formalisert plass i de andre skandinaviske landene. Både i Danmark, Sverige og Finland er ordningen lovhjemlet for ulike grupper funksjonshemmede.

       Ved utgangen av 1996 var det gitt stimuleringstilskudd til i alt 153 brukere i 137 kommuner/ bydeler i alle fylker. For 1997 er det gitt stimuleringstilskudd til i alt 174 kommuner/bydeler. Det uttales at interessen for ordningen har vært klart økende både blant brukere, kommuner og pårørende, og at søknadsmengden har vært langt større enn det har vært mulig å imøtekomme. Departementet har registrert at ordningen med personlige assistenter også er tatt i bruk av vel 30 kommuner som ikke har mottatt stimuleringstilskudd.

       Det orienteres om en evaluering av ordningen der foreløpige resultater viser at de aller fleste brukere er tilfredse eller svært tilfredse. På grunnlag av erfaringene med stimuleringstilskuddet vurderes nå framtidig organisering og finansiering, inkludert vurdering av en eventuell lovhjemmel og/eller forskriftshjemmel for ordningen.

1.10 Stimuleringstilskudd til fylkeskommunenes arbeid med styrking av opplæring av høreapparatbrukere i kommunene

       Tiltak for hørselshemmede ble et av de nye satsningsområdene i planperioden 1994-1997, og det opplyses i meldingen at det i planperioden 1994-1997 etter søknad fra fylkeskommunene ble fordelt midler til hørselsentralenes virksomhet overfor kommunene for å styrke opplæring og oppfølging av høreapparatbrukere. Bevilgningen var 2,1 mill. kroner i 1994 og 2,6 mill. kroner fra 1995 og ut planperioden.

       De fleste fylkeskommunene har søkt tilskudd, og det pågår ulike former for opplæring av kommunalt ansatte i samarbeid med bl.a. hjelpemiddelsentralene og Hørselshemmedes Landsforbund. Det orienteres om hvordan tiltakene skal evalueres.

       Det vises videre til at Statens helsetilsyn har tatt initiativ til å gjennomgå reglene som gjelder for hørselssentralenes virksomhet. Helsetilsynet planlegger også en veileder i rehabilitering av sansetapgruppene. I forbindelse med stortingsmeldingen om rehabilitering og forarbeidene til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001 er det meldt inn behovet for utredning om helhetlig hørselomsorg.

1.11 Eksempler på samarbeid med næringslivet

       To eksempler på samarbeid med næringslivet omtales, henholdsvis støtteordning til norsk industri for produksjon av tekniske hjelpemidler og samarbeid med forlag.

       Det framholdes at det i begge planperiodene har pågått et samarbeid med norske produsenter av tekniske hjelpemidler for funksjonshemmede for å bedre produktene og for å øke andelen norskproduserte tekniske hjelpemidler. En støtteordning har bidratt til at andelen norskproduserte hjelpemidler har økt fra under 10 prosent i 1989 til ca 25 prosent i 1996. I tillegg opplyses det at flere produkter er blitt rimeligere for folketrygden, og at antall ansatte ved bedriftene er økt som resultat av økt salg.

       Samarbeid med forlag har pågått i begge handlingsplanperiodene for å stimulere til produksjon av tilrettelagt litteratur, blant annet lydbøker, bøker i storskrift, lettleste bøker, følebøker og videobøker (for tegnspråkbrukere).

1.12 Levekårsdata framskaffet i løpet av de to planperiodene

       Det vises i meldingen til at det i planperiodene har vært gjennomført en rekke mindre og større undersøkelser som belyser funksjonshemmedes levekår. De mest omfattende undersøkelsene er gjennomført i representative utvalg blant mottakere av grunnstønad og hjelpestønad. Undersøkelsene viser at funksjonshemmede kommer dårligere ut enn andre på en rekke sentrale levekårsvariable. Spesielt peker en gruppe på ca 9.000 personer med grunnstønad seg ut som de som har dårligst levekår.

       Undersøkelsene viser bl.a. at husholdsomsorgen for funksjonshemmede som mottar hjelpestønad til tilsyn og pleie, karakteriseres av at pleieforholdet har vart lenge, utføres av en eller få personer, og er omfattende i antall timer pr. uke. Mest omfattende omsorgsarbeid foregår i forhold til funksjonshemmede barn under 7 år (gjennomsnitt 58 timer pr. uke), men også omsorgsgivere til aldersgruppen 7-19 år (43 timer pr. uke) og 55-66 år (50 timer pr. uke) får mye husholdsomsorg. Beregninger viser at husholdsomsorgen til sterkt funksjonshemmede under 67 år, kan sammenlignes med halvparten av landets samlede sykehjemsomsorg for eldre når det gjelder antall årsverk.

       Det uttales at undersøkelsene viser at det er store udekkede behov for en rekke offentlige hjelpetjenester, og at hjemmehjelp og hjemmesykepleie i større grad ytes til eldre enn yngre funksjonshemmede, selv om hjelpe- og tilsynsbehovene blant hjelpestønadsmottakere er omtrent like store uavhengig av alder. Det vises til at eldre over 67 år mottar hjemmehjelp 3 ganger så hyppig som uførepensjonister 18-66 år. I 1992 gikk ca 17 prosent av hjemmehjelp/hjemmesykepleie til personer under 67 år. Det framholdes at en sammenligning mellom antall timer offentlig hjelp og grad av funksjonstap hos hjelpestønadsmottakerne viste at hjelpen ikke ble fordelt med utgangspunkt i omfanget av funksjonstap, men mer i forhold til omfanget av privat hjelp.

       Det påpekes på grunnlag av de foretatte undersøkelsene at økonomisk evne er dårligere både blant grunnstønadsmottakere og hjelpestønadsmottakere enn blant den yrkesaktive og eldre del av befolkningen generelt. Flere av undersøkelsene viser at familier med funksjonshemmede barn har dårlig økonomi, og mange foreldre har måttet endre arbeidsforhold på grunn av at de har fått et barn med funksjonshemning. I tillegg til redusert inntekt har også familiene ekstra utgifter på grunn av funksjonshemningen. Nesten halvparten av hushold med hjelpestønadsmottaker under 20 år klarer ikke en uforutsett regning på kr 2.000 største delen av året. I befolkningen generelt er det 14 prosent som har et slikt økonomisk problem.

       Undersøkelsene viser at det er få som mottar omsorgslønn, og at mange av omsorgsgiverne ønsker dette. Det framholdes at også aleneboende som mottar privat hjelp utenfor husholdet, ønsker omsorgslønn for sine hjelpere.

       Det påpekes at noen av kartleggingsundersøkelsene viser at familier med funksjonshemmede medlemmer ikke bare har praktiske og økonomiske problemer, men også følelsesmessige vansker som blir viet liten oppmerksomhet fra hjelpeapparatet. En undersøkelse av pakistanske familier med funksjonshemmede barn viser bl.a. at kommunikasjon mellom familiene og trygdekontorene blir ekstra komplisert på grunn av språklige misforståelser, og fordi trygdefunksjonærene tror at innvandrere er godt kjent med sine rettigheter. Det uttales at rapporten bl.a. viser behovet for bedre kunnskap om etniske minoriteter blant tjenesteytere og bedre kunnskap om funksjonshemninger og årsaken til disse hos familiene.

       Om undersøkelser som særskilt omfatter funksjonshemmet ungdom vises det til prosjekt knyttet til overgangen mellom skole og arbeid. Erfaringene her tilsier at tiltaksapparatet i liten grad samordnet for at funksjonshemmede skal kunne sikres et helhetlig tilbud idet etatenes gjeldende ansvarsområder og regelverk virker begrensende på utprøving av nye samarbeidsrutiner. Etter avsluttet skolegang ble tverretatlig samarbeid i de fleste tilfeller ikke videreført.

       Spesielt om funksjonshemmede i yrkesaktiv alder vises det til data som forteller at yrkesdeltagelsen er mye lavere blant funksjonshemmede enn andre. Et annet bilde er at voksne funksjonshemmede med hjelpebehov ofte blir boende hos foreldre og er avhengig av hjelp fra disse. Voksne funksjonshemmede under 50 år mottar i liten grad offentlige tjenester selv om de har like stort pleie- og tilsynsbehov som eldre.

       Det redegjøres også for spesielle undersøkelser foretatt blant ryggmargsskadde, hodeskadde poliorammede og personer med Parkinsons sykdom.

1.13 Samlede vurderinger av erfaringene fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede

       Det konkluderes i meldingen med at en rekke tiltak er kommet i gang gjennom handlingsplanarbeidet som sannsynligvis ellers ikke ville ha kommet i gang. Det uttales at brukermedvirkning har økt i omfang gjennom de to planperiodene, og at i noen av prosjektene er brukerstyring et viktig virkemiddel i utviklingen av tiltak, som i kompetansesentrene for små grupper funksjonshemmede ved Rikshospitalet og Sunnaas sykehus. Erfaringene med brukermedvirkning er positive, selv om både brukere, beslutningstakere og fagfolk har fått nye utfordringer.

       Erfaringene med øremerkede midler og stimuleringsmidler til tiltak som tidligere er lavt prioritert eller som er lite kjent, er ifølge meldingen positive. Disse erfaringene er knyttet til bruk av øremerkede midler til avlastningstiltak i den perioden hvor dette var en ny tjenestetype, og stimuleringsmidler til brukerstyrte personlige assistenter som er en ny måte å organisere praktisk bistand på. Også stimuleringsmidler til hørselsentralenes opplæring av kommunalt ansatte for å bedre opplæring av høreapparatbrukere, har ført til ny aktivitet.

1.14 Virkemidler i utformingen av tiltak og politikk for funksjonshemmede - basert på erfaringer fra planarbeidet

       Det framholdes at erfaringene er at handlingsplanene har ført til endringer på kort sikt, særlig i forhold til definerte tiltak med tilhørende bevilgning, og at planarbeidet har gjort det mulig for både departementene og funksjonshemmedes organisasjoner å sette viktige tiltak på dagsorden og få gjort noe med områder som det har vært vanskelig å få satt i gang innenfor de ordinære budsjettprosesser.

       Etter departementets syn er brukermedvirkning og brukerstyring arbeidsformer eller virkemidler for å få en samfunnsutvikling som gjør at funksjonshemmede ikke utestenges - at samfunnet blir for alle.

       Departementet mener videre at det er viktig å øke forståelsen for at råd for funksjonshemmede kan være en god arbeidsform for å bedre forholdene for funksjonshemmede.

       For å skape bedre holdninger i befolkningen understrekes behovet for å bidra til bedre kjennskap til mennesker med funksjonshemninger.

       Det uttales at bruk av veiledere og retningslinjer for behandling og/eller utforming av tjenestetilbud bør følges opp av informasjon i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.

       Det framholdes at det er behov for bedre kompetanse om funksjonshemninger innen helse- og sosialfagutdanningen, og at det er lav kunnskap om rehabilitering generelt og spesielt få som har kunnskap om og erfaring fra rehabilitering av mennesker med sansetap. Det er også behov for bedre kunnskap blant leger og annet helsepersonell som har kontakt med familier som får informasjon om at deres barn har en alvorlig diagnose.

       Stimuleringsmidler, slik som de har vært anvendt i handlingsplansammenheng, anbefales benyttet til prioriterte områder.

       Forsøks- og utviklingsarbeid anbefales fortsatt benyttet som virkemiddel for bedre tjenester og tilrettelegging for funksjonshemmede.

       Departementet mener at det er behov for økt stimulering av forskning for funksjonshemmede innen en rekke fag- og samfunnsområder som:

       Av tiltak for å styrke forskning for funksjonshemmede innenfor en rekke fag- og samfunnsområder nevnes:

       Oppsummeringsvis uttales at de mest fremtredende virkemidlene som har vært brukt, er øremerkede tilskudd, stimuleringsmidler, informasjon, forsøksvirksomhet og brukermedvirkning, og i tillegg kommer handlingsplanene som også er virkemiddel. Konklusjonen blir at handlingsplanene har bidratt til at viktige tiltak har kommet flere til gode (f.eks. avlastningstiltak, støttekontakter, personlige assistenter) og viktige tiltak er utviklet i tråd med funksjonshemmedes behov (f.eks. lettlest avis, kompetansesentra for små grupper funksjonshemmede, tegnspråkopplæring for ulike målgrupper).

1.15 Hvor står vi - hvor går vi?

       Det gis en oppsummering av status for gjennomføringen i Norge av FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning. Det vises til at Rådet for funksjonshemmede har foretatt en kartlegging i 7 departementer og i funksjonshemmedes organisasjoner. Departementet slutter seg til Rådet for funksjonshemmedes vurdering om at det er på nedenstående områder at det er stor avstand mellom standardreglenes målsetting og dagens norske politikk for funksjonshemmede:

       Om status for levekår for funksjonshemmede framholdes som en hovedutfordring å bedre forholdene for gruppa på ca 9.000 grunnstønadsmottakere som har særlig dårlige levekår. Det uttales videre at i tillegg peker følgende områder/tiltak seg ut for ny eller økt innsats:

       I tillegg gjennomgås status for hovedmålene slik de er formulert i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-1997. På bakgrunn av disse vurderingene fremmes forslag til satsningsområder for en tredje handlingsplanperiode 1998-2001.

       Det foreslås å konsentrere innsatsen om følgende 3 områder:

       Det understrekes at innenfor alle områdene vil brukermedvirkning, bevisstgjøring, kompetanseheving og holdningsskapende virksomhet være viktige virkemidler, og at alle tre områdene forutsetter samarbeid mellom flere departementer.

       Ved gjennomføring av tiltakene i planen skal det rettes spesiell fokus i forhold til barn og unge med funksjonshemning og mennesker fra språklige minoriteter som også er funksjonshemmede.

2. Komiteens merknader

2.1 Erfaringer fra de to første handlingsplanene

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, mener det er et overordnet mål å utvikle samfunnet slik at det er godt tilrettelagt for alle, og slik at det blir minst mulig behov for tilrettelegging for den enkelte. Komiteen mener det er en utfordring å fjerne fysiske barrierer; en like stor oppgave er å bidra til økt forståelse og toleranse slik at de mentale barrierene overfor mennesker som er annerledes, faller bort. I denne sammenheng vil komiteen vise til at språket, ofte ubevisst, avslører holdninger. Det er derfor et mål å få et bevisst forhold til språket, slik at det ikke virker ekskluderende.

       Komiteen mener de to forutgående periodene med handlingsplaner for funksjonshemmede har vært nyttige og har bidratt til å synliggjøre funksjonshemmedes levekår. Handlingsplanene har også bidratt til en bedre tilrettelegging innen en rekke områder, selv om komiteen mener det fortsatt gjenstår en rekke uløste oppgaver.

       Komiteen har merket seg at de fleste kommunene mente det bør lages egne planer for funksjonshemmede, men at under halvparten hadde utarbeidet slike. Komiteen mener derfor at dette punktet bør følges opp mer forpliktende i den kommende handlingsplanen, eventuelt gjennom et krav til alle kommuner.

       Det er i stortingsmeldingen synliggjort at innføringen av øremerkede midler til avlastningstiltak fram til 1993 førte til at flere mottok tilbud om avlastning. På samme tid var det store ulikheter med hensyn til hvem som mottok avlastningstilbud. Det finnes ikke oversikt over hvor mange, og hvilke grupper, som har mottatt avlastningstilbud etter 1994, med unntak av tilbudene til personer med psykisk utviklingshemning. Komiteen mener det er viktig å ha oversikt over avlastningstiltakene, og ber om at det blir gjennomført en kartlegging av avlastningstilbudene.

       Komiteen mener ordningen med personlige assistenter for mange er et hensiktsmessig virkemiddel for å kunne delta mer aktivt i samfunnet på egne vilkår og viser til behandlingen av statsbudsjettet for 1998. Rammen for stimuleringstilskudd bør økes i takt med antall godkjente brukere, slik at det blir midler til nye brukere hvert år.

       Levekårsundersøkelsene og undersøkelsen blant grunnstønadsmottakere synliggjør at det er behov for en rekke tiltak for at funksjonshemmede skal kunne delta på like vilkår som andre i samfunnet. Det er en særlig utfordring å løfte det mindretallet av grunnstønadsmottakere som faller svært dårlig ut. Komiteen forventer at det legges til rette målrettede tiltak for denne gruppen.

       Hvordan det er å være barn og funksjonshemmet, er blitt tillagt liten oppmerksomhet i levekårsundersøkelsene ifølge stortingsmeldingen. Komiteen mener dette arbeidet må prioriteres høyere og ber om at barns situasjon og opplevelser settes på dagsorden. En må også være oppmerksom på problemer som funksjonshemmede med små barn har.

       Vi får et stadig mer flerkulturelt samfunn, noe som trolig innebærer at det også blir flere i samfunnet som er funksjonshemmet og som har en annen kulturell bakgrunn. Språkproblemer er en praktisk utfordring. Kulturelle forskjeller og holdninger til det å være funksjonshemmet, eller få hjelp til å mestre en funksjonshemming, kan være en mental utfordring som krever ekstra mye av de ansatte. Komiteen vil peke på betydningen av å få utveksle erfaringer med andre som har tilsvarende kulturell bakgrunn og livssituasjon.

       Erfaringene viser at virkemidlene for å sikre ungdom med funksjonshemning adgang til arbeidsmarkedet ikke fungerer tilfredsstillende. Det pekes i stortingsmeldingen på mangel på vilje i de forskjellige etatene til å ta ansvar for et tverrfaglig samarbeid. Dette mener komiteen ikke er tilfredsstillende. Uforpliktende samarbeidsprosjekter er ikke nok, men komiteen mener det må foreslås konkrete tiltak som pålegger ansvar på de berørte etatene. Komiteen mener det er nødvendig med en gjennomgang av arbeidsmarkedsetatens oppfølging av funksjonshemmede med sikte på å gi et arbeidstilbud.

       Stortingsmeldingen oppsummerer at det er « lav kunnskap om rehabilitering generelt og spesielt på personer som har kunnskap om og erfaring i rehabilitering av mennesker med sansetap. » Komiteen mener derfor det er et mål å stimulere til at mer helsepersonell tar etter- og videreutdanning innen områder som kommer funksjonshemmede til gode. Spesielt er det lagt vekt på behovet for kunnskap om hvordan helsepersonell kan støtte barn og foreldre i sorgprosesser ved tap av funksjoner.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at de tverrsektorielle tiltak sentralt og lokalt tar utgangspunkt i en anerkjent og gjennomarbeidet definisjon av hva funksjonshemning egentlig er. Komiteen finner den angitte definisjon av funksjonshemning, som er inntatt i meldingen, tilfredsstillende: « Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse ». Utover fysisk tilrettelegging og trygdemessige ordninger bør forholdene generelt ellers ikke i utgangspunkt fravike de generelle tilrettelegginger som gjelder for befolkningen for øvrig. Dette for ikke å redusere selvbildet til den enkelte funksjonshemmede. Komiteen finner det særlig viktig at spesialordninger som er nødvendige, etableres i nært samarbeid med den enkelte funksjonshemmede selv, og slike ordninger skal hele tiden bestrebe seg på å oppnå best mulig selvstendighet, som igjen vil bevirke en bedre livskvalitet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil vise til komiteens merknader ved behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen der det ble poengtert at « ... omsorgslønn ikke har vært gitt i tilfeller hvor det åpenbart burde vært en løsning. »

       Flertallet mener det er kommunene som skal ha ansvaret for å vurdere bruken av omsorgslønn, men at det kan virke som om praksis i dag i de fleste tilfeller er for restriktiv når det gjelder funksjonshemmede.

2.2 Den tredje handlingsplanen for funksjonshemmede

       Komiteen slutter seg til forslaget om at den tredje handlingsplanen for funksjonshemmede skal ha tre satsningsområder; planlegging og brukermedvirkning, funksjonshemmedes rettigheter og et tilgjengelig samfunn.

       Komiteen vil be om at det på bakgrunn av en kartlegging av avlastningstiltakene vurderes hva som kan gjøres for å bedre avlastningstilbudet til familier med omsorg for funksjonshemmede.

       Komiteen viser til at døve og døvblinde med ulike funksjonshemninger har en rekke spesielle behov og trenger et miljø det ikke har vært mulig å bygge opp som en integrert del av lokalsamfunnet. Eksisterende helse- og sosiallovgivning har ikke sikret de spesialiserte tilbud som er nødvendige for at de skal bli i stand til å utvikle og bruke sine ressurser best mulig. Denne erkjennelsen av manglende rettigheter og muligheter var bakgrunnen for at Sosial- og helsedepartementet i 1994 bevilget midler til et prosjekt hos fylkeslegen i Vestfold for å kartlegge tilbudet og rettigheter for denne gruppen.

       Komiteen har merket seg at tiltakene for døve og døvblinde med ulike funksjonshemninger inngår både i den ordinære virksomheten og i flere særskilte tiltak.

       Komiteen er av den oppfatning at gruppen av døve og døvblinde med ulike funksjonshemninger ikke er tilstrekkelig ivaretatt i planene, og mener derfor at denne gruppen må omtales i et eget kapittel.

       Komiteen viser til innstillingen til Dok.nr.8:26 (1997-1998).

       Komiteen viser til en undersøkelse gjort av Nordlandsforskning som, etter komiteens mening, klart viser at funksjonshemmede generelt og samlet er sakket akterut når det gjelder tradisjonelle levekårsvariabler.

       Komiteen vil peke på at mange fylker ikke har rehabiliteringstilbud spesielt til mennesker med sansetap. Komiteen vil peke på at det må være en målsetting å få slike rehabiliteringstilbud i alle fylker.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til levekårsundersøkelsen og mener at det bebudede stortingsdokument om funksjonshemmede bør fokusere på:

       Flertallet vil understreke at forskning for funksjonshemmede er viktig innenfor alle samfunnsområder, og at dette hittil har fått for liten oppmerksomhet. Norges forskningsråd må oppfordres til å ta med forhold for funksjonshemmede innen alle programområder.

       Flertallet vil påpeke at det særlig vil være de yngre funksjonshemmede som i sin hverdag vil oppleve større forskjeller og begrensninger sammenholdt med funksjonsfriske i samme alder. Med økende alder vil behovene for særtiltak gradvis utviskes, og blant de eldste vil en relativt sett betydelig større andel av gruppen oppleve funksjonstap som nødvendiggjør tiltak, slik at disse i større grad må rette seg inn mot gruppen samlet (eksempelvis via etablering av eldreboliger med livsløpsstandard, eller ved økt utbygging av sykehjem). Etter flertallets syn medfører dette at målrettede tiltak på enkeltindividnivå må settes inn med særlig styrke overfor yngre funksjonshemmede, mens tiltak rettet mot gruppen av eldre uføre i større grad kan ha karakter av tilpasninger på gruppenivå. I sammenheng med åpen og hjemmebasert omsorg er det likevel viktig at også tiltakene for eldre funksjonshemmede blir tilrettelagt slik at de kan være hjemmeboende og fungere mest mulig selvstendig lengst mulig. Ved bruk av midler overfor funksjonshemmede er det ut fra det anførte dermed etter flertallets syn viktig å øke forståelsen for at tiltak overfor yngre funksjonshemmede vil være særlig ressurskrevende, og at fordelingen av midler må ta hensyn til dette.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det bebudede stortingsdokument om funksjonshemmede spesielt bør fokusere på funksjonshemmedes levekår, omsorg og tjenesteutforming og spesielle tiltak for eldre funksjonshemmede.

2.2.1 Planlegging og brukermedvirkning

       Brukermedvirkning skal sikre at den funksjonshemmede har innflytelse på sin egen tilværelse. Komiteen har merket seg diskusjonen rundt brukermedvirkning versus brukerstyring, og mener det må legges til rette slik at en bruker de verktøy som er mest mulig hensiktsmessige. Videre har komiteen merket seg synspunktet om at forventningen til delaktighet fra funksjonshemmedes organisasjoner i noen tilfeller kan bli en for stor arbeidsbelastning.

       Som et virkemiddel for å øke innflytelse, og som et verktøy i det kommunale arbeidet, mener komiteen det er ønskelig å opprette råd for funksjonshemmede i alle kommuner, evt. som interkommunale råd.

2.2.2 Funksjonshemmedes rettigheter

       Komiteen slutter seg til vurderingen om at det er behov for en gjennomgang av norsk lovgivning for å vurdere om funksjonshemmedes rettigheter er tilstrekkelig ivaretatt.

       Komiteen mener at ordningen med personlige assistenter så langt har vært svært positiv og har medført at de som har prøvd ut ordningen, har fått en helt annen livssituasjon og bedre livskvalitet, idet de ved hjelp av sine assistenter i langt større grad enn tidligere har kunnet delta i det sosiale samfunnsliv.

       Komiteen viser til at ordningen med brukerstyrte personlige assistenter gjennom stortingsbehandlingen av statsbudsjettet for 1998 ble bygd ut med 100 nye brukere til å omfatte 300 brukere. Komiteen vil be Regjeringen bygge ut ordningen slik at flere brukere kan benytte seg av personlige assistenter. Det er viktig at informasjonen om brukerstyrte personlige assistenter styrkes slik at slik at flere kommuner blir kjent med ordningen og tar den i bruk. Komiteen vil be Regjeringen vurdere hvordan brukerstyrte personlige assistenter kan gjøres til et permanent tilbud til brukerne.

       Komiteen mener at Regjeringen bør vurdere om ordningen med personlige assistenter bør lovfestes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil peke på at pårørende til funksjonshemmede gjør et meget omfattende og viktig omsorgsarbeid. Flertallet vil be Regjeringen se på mulige tiltak som kunne øke bruken av omsorgslønn der dette er den beste løsningen for den funksjonshemmede og for pårørende.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti deler oppfatningen av at mange pårørende til funksjonshemmede gjør et viktig og omfattende omsorgsarbeid. Pårørende vil gjerne stå i et nært følelsesmessig forhold til den funksjonshemmede, og den omsorgen som gis, kan ikke uten videre sidestilles med et vanlig lønnet omsorgsarbeid som utføres av tilsatte uten familiemessig tilknytning til den funksjonshemmede. Disse medlemmer vil påpeke at selve pleie- og omsorgsarbeidet ofte utføres betinget av et mangelfullt tilbud om offentlig omsorg og avlastning for pårørende. For mange pårørende vil det sentrale være å få til hjelpe- og avlastningsordninger knyttet til pleien og omsorgen av funksjonshemmede, som et supplement til den omsorgen de selv yter. Når ordningen med omsorgslønn utvides, foreligger imidlertid en reell risiko for at dette skjer på bekostning av en styrking av den generelle hjemmebaserte omsorgen. Disse medlemmer ser det som viktig at pårørende ikke primært skal tildeles en rolle som profesjonell hjelper via avlønning av definerte omsorgsoppgaver. Slike oppgaver skal ivaretas av det offentlige omsorgsapparatet via en styrket utbygging av den hjemmebaserte omsorgen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at eldre funksjonshemmede kanskje har en spesielt vanskelig livssituasjon som bør vies større oppmerksomhet, både fra omsorgssiden og fra de tverrsektorielle samfunnsområdene. På omsorgssiden mener disse medlemmer at familier som har omsorg og pleie med eldre funksjonshemmede, bør ha et rettmessig krav på en rimelig omsorgslønn. Disse medlemmer er kjent med at størrelsen og omfanget av omsorgslønn i slike situasjoner og i generell omsorg og pleie har store variasjoner fra kommune til kommune. Disse medlemmer mener derfor at omsorgslønn bør rettighetsfestes og ansvaret for utbetaling av omsorgslønn bør overføres fra kommunene til staten i sin helhet.

2.2.3 Et tilgjengelig samfunn

       Komiteen slutter seg til de vurderinger som er gjort med hensyn til behovet for fortsatt økt tilgjengelighet. Videre mener komiteen at det er særlig viktig å legge vekt på økt tilgjengelighet til arbeidslivet, og at muligheten til yrkesdeltakelse er altfor dårlig i dag. Det er heller ikke tilfredsstillende at det ikke har vært en økning i yrkesdeltakelsen fra 1991 til 1995.

       Komiteen viser til merknadene fra behandlingen av Velferdsmeldingen våren 1996, hvor det ble lagt inn enn rekke føringer for å bedre tilgjengeligheten til arbeidsmarkedet, som forum for integrering, økt bruk av personlige assistenter og likemannsordningen og utvidet ordning med lønnstilskudd. Komiteen mener det er viktig med jevnlig oppfølging og tilbakemelding om hvordan disse virkemidlene fungerer, og om det eventuelt må settes i verk nye for at flere funksjonshemmede skal komme i arbeid.

       Komiteen mener dette bl.a. kan gjøres ved å utvide antall plasser ved eksisterende AMB- og ASVO-bedrifter og i noen grad ved etablering av nye arbeidsplasser av denne type.

       Komiteen viser til at Nordlandsforskning bekrefter et allment inntrykk av at yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede ikke har økt i vesentlig grad etter at arbeidslinjen ble innført, og dette finner komiteen bekymringsfullt. Komiteen mener at den nye stortingsmeldingen sterkt må fokusere på hvorfor yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede er betydelig lavere enn det forutsetningen var da arbeidslinjen ble etablert. Flere forhold kan etter komiteens mening bidra til å bedre adgangen til arbeidsmarkedet. Særlig vil komiteen peke på bedre informasjon rettet mot arbeidsgivere, bedre tilrettelegging av transporttilbudene, positive holdninger overfor funksjonshemmede, og til sist, men ikke minst, bedre støtte til etterutdanning og kvalifisering av funksjonshemmede. Komiteen viser i denne sammenheng til at Telenor helt nylig har gjennomført et meget positivt tiltak med opplæring og inntak av funksjonshemmede innen IT-området.

       Komiteen vil vise til arbeidslinjens målsetting om at flest mulig skal kunne forsørge seg med arbeid, er positiv, men for mange funksjonshemmede har muligheten til å få seg arbeid vært begrenset. Komiteen ser det som viktig at arbeidsmarkedsetaten tar større ansvar for oppfølging av funksjonshemmede ved å legge til rette for arbeidsplasser.

       Komiteen mener at flere arbeidsplasser både i offentlig og privat regi må tilrettelegges for funksjonshemmede.

       Komiteen viser til at et bredt flertall i kommunalkomiteen mener det bør utredes nærmere et forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidsmiljølovens § 55A. Kommunalkomiteens flertall mener også at det er grunn til å vurdere andre tiltak for å lette funksjonshemmedes forhold på arbeidsmarkedet, bl.a. om § 13 bør endres, og om ordningene med økonomisk støtte til bedrifter som tilpasser arbeidsplasser til funksjonshemmede, er gode nok. Kommunalkomiteens flertall ber om at disse vurderingene tas med i handlingsplanen for å øke sysselsettingen blant funksjonshemmede som ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen, St.meld. nr. 35 (1994-1995).

       Komiteen støtter kommunalkomiteen i denne sammenheng.

       Komiteen vil peke på at det er viktig å legge bedre til rette for at flere funksjonshemmede kan få arbeidstrening i vanlige bedrifter. Komiteen vil understreke at arbeidsmarkedsbedriftene må sikres økonomi slik at det ikke må stilles like store krav til lønnsomhet og effektivitet der som i andre virksomheter.

       Komiteen mener at en bedre økonomisk kompensasjon til det private næringsliv og til offentlig virksomhet i første rekke skal gjøre det mulig for bedriftene å gjennomføre fleksibel arbeidstid og lavere krav til effektivitet for funksjonshemmede arbeidstakere.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til behandlingen av velferdsmeldingen hvor Stortinget ba om en egen handlingsplan for å få flere funksjonshemmede yrkesaktive. Denne planen bør inngå som en del av Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001.

       Komiteen mener at det er nødvendig å bedre tilgjengeligheten for mennesker med skjulte funksjonshemninger, som psykiske lidelser, astma og allergi. Når det gjelder astma og allergi, er det verdt å merke at røykeloven er et viktig virkemiddel for å sikre at personer med slike plager kan benytte bl.a. offentlige tilbud og kommunikasjonsmidler uten problem.

       Komiteen vil videre peke på at det fortsatt gjenstår en god del før personer med fysiske funksjonshemninger har full tilgjengelighet til offentlig kommunikasjon.

       Komiteen vil peke på behovet for aksept for at skjulte funksjonshemninger kan innebære et stort hinder for å kunne delta i arbeidslivet og nyte godt av fritids- og kulturtilbud. Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 25 (1996-1997) Psykiatrimeldingen våren 1997, hvor det var bred enighet om at tilbudene til mennesker med psykiske lidelser må få en kraftig opprioritering.

       Komiteen viser videre til B.innst.S.nr.11 (1997-1998) hvor det pekes på Fontene-husene som et eksempel på tiltak for mennesker med psykiske lidelser.

       Komiteen vil peke på at det er utarbeidet en handlingsplan for funksjonshemmede på samferdselssektoren. Komiteen vil be om at denne blir fulgt opp i den reviderte handlingsplanen for funksjonshemmede. Spesielt må det legges til rette for at arbeidsreiser blir dekket av spesialtransport for dem som ikke kan benytte kollektivtransport eller ikke kan få sertifikat for å kjøre egen bil. Komiteen ser det som viktig at spesialtransport må koste det samme som tilsvarende reise med kollektivt transportmiddel.

       Komiteen vil peke på at det er behov for flere tekstede fjernsynsprogrammer og flere lydbøker for blinde og svaksynte.

       Komiteen kan ikke si seg fornøyd med den lave takten i utskriving av unge funksjonshemmede fra syke- og pleiehjem, og vil henstille til Regjeringen å fremme forslag til tiltak, slik at alle unge uføre, som i dag oppholder seg i eldreinstitusjoner, og som ønsker å flytte ut, får flytte ut innen år 2005, og at ikke nye unge uføre, i samme tidsrom, flyttes inn i eldreinstitusjoner dersom de ikke ønsker det.

       Komiteen mener mye kan gjøres for å bedre den praktiske tilretteleggingen for funksjonshemmede, både når det gjelder forhold i bolig og hjelp i daglige funksjoner, og muligheter til å delta i arbeidslivet og fritidstilbud.

       Komiteen vil understreke at gode og hensiktsmessige transportmuligheter er avgjørende for den funksjonshemmedes muligheter til å delta i arbeidsliv og fritidsaktiviteter.

       Komiteen vil også påpeke at nødvendige hjelpemidler i huset og til personlig stell må gis støtte i forhold til brukerens behov. Avgjørende for om stønad til hjelpemiddel skal innvilges, må være at den funksjonshemmede har behov for det og ikke kan benytte en enklere og rimeligere utgave av vedkommende hjelpemiddel.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at komiteen i Innst.S.nr.180 (1995-1996) påpekte viktigheten av å legge til rette for at funksjonshemmede kan få utviklingsmuligheter slik at de kan fungere best mulig ut fra egne forutsetninger, både som barn og voksne. Et av tiltakene som er av viktighet, er at funksjonshemmede barn prioriteres ved opptak til barnehager. Det er viktig at disse får et tilrettelagt barnehagetilbud, og at barnehagene får tilstrekkelig med ressurser til at barna kan få nødvendig hjelp.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader i Innst.S.nr.180 (1995-1996) vedrørende det merforbruk av studietid som skyldes funksjonshemning. Det påpekes at slikt merforbruk bør kompenseres med direkte stipend i stedet for lån for den tid den funksjonshemmede trenger for å avslutte høgere høgskoleutdanning eller universitetsutdannelse.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre en ordning med at funksjonshemmede gis rett til fullstipendiert studiestøtte inntil ett år utover den ordinære ordning som gjelder for studiefinansiering, når merforbruket av studietid skyldes funksjonshemning. »

       Komiteen vil peke på merknad i Innst.S.nr.180 (1995-1996) i forhold til opprettelse av egen post på statsbudsjettet til bedring av tilgjengeligheten for funksjonshemmede til statlige bygninger. Målet må være at alle statlige bygninger innen få år blir tilgjengelige for funksjonshemmede.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at synshemmede i dag mangler tilgang til det meste av den valginformasjon som er en selvfølge for andre velgere. Synshemmedes rett til offentlig informasjon blir ikke oppfylt, og det som har vært gjort i denne forbindelse, er ikke tilstrekkelig. Ved valget i 1995 ga Kommunal- og arbeidsdepartementet støtte til et valgprosjekt, som ga prosjektdeltakerne tilgang til partienes valglister og generell valginformasjon via Internett. Dette muliggjøres med spesialutstyr, som gjør lesing mulig også fra Internett. Dette prosjektet er ikke videreført, og ved valget i 1997 ble det ikke igangsatt spesielle tiltak. Når frist for å kontrollere om man står i manntallet annonseres i avisene, er det et fåtall av landets synshemmede som får med seg denne informasjonen. Synshemmede har ikke lik mulighet som andre til å få informasjon om hvem som stiller til valg, da det ikke finnes noen bearbeidet versjon av valglister gjort elektronisk lesbare for synshemmede.

       Komiteen vil påpeke at bruk av datateknologi blir mer og mer vanlig i alle deler av samfunnet. Det vil også kunne være nyttig som en av flere muligheter for å sikre at også synshemmede får demokratiske rettigheter og likeverdig mulighet til ytringsfrihet i det norske samfunnet.

       Komiteen mener at det i tillegg er av stor viktighet at det gis tilgang til annen offentlig informasjon, blant annet brosjyremateriell som utgis av Statens Informasjonstjeneste. Når det skjer endringer i lovverk som er relevant for denne gruppen, for eksempel folketrygdloven, må det gjøres tilgjengelig.

       Komiteen vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som ivaretar synshemmedes rett til tilgang til offentlig informasjon, samt bred informasjon i forbindelse med valg. Det iverksettes også tiltak for å spre offentlig informasjon elektronisk via Internett. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

       Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre en ordning med at funksjonshemmede gis rett til fullstipendiert studiestøtte inntil ett år utover den ordinære ordning som gjelder for studiefinansiering, når merforbruket av studietid skyldes funksjonshemning.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som ivaretar synshemmedes rett til tilgang til offentlig informasjon, samt bred informasjon i forbindelse med valg. Det iverksettes også tiltak for å spre offentlig informasjon elektronisk via Internett.

       St.meld. nr. 34 (1996-1997) - Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre - vedlegges protokollen.