Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Duesund og Næss, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til helseministerens brev til sosialkomiteen datert 12. januar 1998, som er vedlagt. I henhold til helseministerens redegjørelse vil en pasient etter EØS-avtalens rådsforordning nr. 1408/71 artikkel 22 nr. 1 c måtte ha samtykke fra den kompetente institusjon i bostedslandet for å få dekning av utgifter til behandling i annet EØS-land. Den kompetente institusjonen i Norge er Rikstrygdeverket. Komiteen tar dette til etterretning.

       Komiteen har merket seg at det i henhold til helseministerens redegjørelse skal gis samtykke til behandling i annet EØS-land etter artikkel 22 nr. 2 annet ledd når behandlingen av de tjenester eller ytelser som gis, er fastsatt i lovgivningen i bostedslandet. I henhold til redegjørelsen er det ikke et vilkår at behandling skal være hjemlet i formell lov eller forskrift, men at bestemmelsen i rådsforordningen kun gir rett til slik behandling som medlemslandet tilbyr sin befolkning.

       Komiteen har videre merket seg at det i henhold til helseministerens redegjørelse er et vilkår at behandlingen ikke kan gis innen den frist som normalt er nødvendig for å få behandling i bostedslandet, når en tar hensyn til helsetilstanden til vedkommende og utsiktene til hvordan sykdommen utvikler seg.

       Komiteen viser videre til at det i en betenkning fra en arbeidsgruppe nedsatt av regjeringen Jagland bestående av representanter fra Regjeringsadvokaten, Utenriksdepartementet og Justisdepartementets lovavdeling ble konkludert med at ventetidsgarantien ikke har direkte betydning for tolkningen og anvendelsen av forordningen. Bestemmelsen gir etter arbeidsgruppens mening vid skjønnsadgang ved vurderingen av om det skal gis tillatelse. Bare i tilfeller hvor ventetiden blir vesentlig lenger enn det som ellers er vanlig for vedkommende sykdom i Norge, kan forordningen gi en rett til behandling i et annet land.

       Komiteen vil påpeke at utformingen av ventelister og ventetidsgarantier innebærer grader av skjønn ved det enkelte sykehus, som kan innebære at pasienter som ved ett sykehus omfattes av ordningen, kan komme til å falle utenfor ordningen ved andre sykehus. Komiteen understreker at dette er uheldig og ber om at departementet forsterker innsatsen for å få til en mer ensartet praksis ved føring av ventelister.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det vil kunne gi uheldige utslag dersom ventetidsgarantien alene skulle innebære bruk av behandlingsplasser i utlandet, i stedet for en mer optimalisert ressursbruk innenfor det norske helsevesenet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at deres forslag om å gi pasienter som opplever brudd på ventetidsgarantien rett til behandling, først og fremst gjelder behandling i Norge og dernest i utlandet. Disse medlemmer mener for øvrig at den mest optimale ressursbruk innenfor det norske helsevesenet er å la staten overta ansvaret for sykehusene slik at pasientene får likeverdig rett til behandling uansett deres økonomi og hvor de bor.

       Komiteen vil også påpeke at det må være et mål å sikre en fordeling av helseressursene innenfor landets grenser, som bidrar til en utjevning av forskjeller i helsetjenestetilbudet som ledd i å unngå at helseressursene sentraliseres der dette ikke av behandlings- og kvalitetsmessige grunner er nødvendig.

       Komiteen vil påpeke at nøkkeltall som er gjort tilgjengelig for komiteen fra Sosial- og helsedepartementet, viser at det bare fra 1995 til 1996 tilkom en økning av antall legeårsverk ved norske sykehus fra 5.300 til 5.700 (6 prosent økning), mens antall sykepleierårsverk økte fra 18.500 til 19.400 (5 prosent økning). Innenfor kreftomsorgen økte antall nye krefttilfeller fra 13.000 i 1980 til 20.000 i 1990, mens det antall som lever med kreft, i samme periode økte med 40.000 personer. I 1996 ble det foretatt 3 millioner polikliniske konsultasjoner ved norske sykehus, mens antall innleggelser var 650.000.

       Komiteen vil påpeke at innføring av nye behandlingsmetoder, og endrede forventninger i befolkningen i takt med disse, vil kunne medføre at også terskelen for hva som oppfattes som et rimelig behandlingstilbud, endres. Det kan etter komiteens mening ikke uten videre utledes av en økning av antall pasienter på venteliste at behandlingstilbudet over tid er svekket. I en viss grad kan det tvert i mot være et uttrykk for voksende forventninger i befolkningen om diagnostikk og behandling for tilstander som tidligere enten ikke var tilgjengelig for behandling, eller som tidligere i befolkningen ble oppfattet å ligge utenfor helsevesenets ansvarsområde.

       Sammenligninger med øvrige skandinaviske land viser at Norge hva angår tilsatt helsepersonell, ligger på nivå med, og delvis over, disse. Komiteen stiller seg på denne bakgrunn spørrende til om utnyttelsen av tilgjengelige ressurser innen norske sykehus er god nok.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at dersom en økt andel av pasienter som venter på behandling, får denne behandlingen i utlandet, vil dette over tid kunne forverre denne ressursutnyttelsen ytterligere, i stedet for at de problemer man står overfor, finner sin løsning innenfor landets grenser.

       Flertallet vil videre påpeke at lengre reiseavstander til behandlingsstedet vil kunne medføre økte totalkostnader, som i sin tur vil kunne forverre ressurssituasjonen ved norske sykehus ytterligere, siden ressursene ved utenlandsbehandling blir utilgjengelige ressurser for styrking av helsevesenet i Norge.

       Flertallet ser det derfor som sentralt at de utfordringer man står overfor ved brudd på ventetidsgarantien, primært finner sin løsning gjennom bedret samordning og ressursutnyttelse mellom norske sykehus, og ikke ved at de samme ressurser benyttes til behandling ved utenlandske institusjoner.

       Flertallet vil avslutningsvis vise til helseministerens redegjørelse i sitt brev til komiteen av 12. januar 1998 hva angår pasientenes juridiske rett til behandling i utlandet ved brudd på ventetidsgarantien, der han beskriver at dette vil bli vurdert i forbindelse med forslag til ny lov om pasientrettigheter, som i henhold til redegjørelsen vil bli fremmet for Stortinget våren -98.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Dok.nr.8:08 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentantene Annelise Høegh og Fridtjof Frank Gundersen om pasienters rett til sykehusbehandling i Norge eller i utlandet når ventetidsgarantien er overskredet - bifalles ikke. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at norsk lov skal gi norske pasienter som opplever brudd på ventetidsgarantien, en klar juridisk rett til behandling i Norge eller i annet EØS-land. Det svekker tilliten til norsk helsevesen at brudd på ventetidsgarantien ikke får konsekvenser. Disse medlemmer støtter tanken om å gjøre garantien om til en behandlingsgaranti der sykehuseier som ikke oppfyller garantien, plikter å skaffe pasientene behandling ved annet offentlig eller privat sykehus i landet hvor det er ledig kapasitet, eller i annet EØS-land.

       Disse medlemmer er enig i at rådsforordning (EØF) 1408/71 artikkel 22 åpner for stor grad av skjønn. Disse medlemmer har merket seg at den arbeidsgruppe den forrige regjering nedsatte, ikke lar skjønnsadgangen komme pasientene til gode. Den nøyer seg med å konstatere at det bare bør være i tilfeller hvor ventetiden blir vesentlig lengre enn det som ellers er vanlig for vedkommende sykdom i Norge, at forordningen kan gi rett til behandling i et annet land. Den nye helseministeren slutter seg til denne fortolkningen. Det er derfor disse medlemmer mener det er behov for å klargjøre norsk lov ved å gjøre ventetidsgarantien juridisk bindende.

       Disse medlemmer vil for øvrig understreke at hovedhensikten med forslaget er å gi rett til raskest mulig behandling for alvorlige lidelser i Norge. Det er ikke ønskelig hverken fra et pasientsynspunkt eller for norske myndigheter å sende flest mulig norske pasienter til utlandet. En juridisk rett til behandling ved brudd på garantien vil forhåpentligvis virke som ris bak speilet: Sykehuseiere vil måtte prioritere sykehussektoren høyere både når det gjelder ressurstilgang og bedre utnyttelse av eksisterende ressurser - såvel økonomiske som menneskelige.

       Disse medlemmer mener det er naturlig at pasienter og helsepersonell har økte forventninger til hvilke oppgaver helsevesenet skal løse. Når mulighetene for å hjelpe stadig flere blir bedre, må helsevesenet få en større andel av de offentlige midler. Samtidig må det arbeides videre med en avklaring av hvilke oppgaver det er naturlig at et offentlig finansiert helsevesen skal dekke eller ikke dekke. Disse medlemmer ser derfor frem til departementets oppfølging av Lønning 2 utvalget: Prioritering på ny.

       Disse medlemmer har merket seg at helseministeren opplyser at spørsmålet om juridisk rett til behandling i utlandet ved brudd på ventetidsgarantien vil blir vurdert i forbindelse med forslaget til ny lov om pasientrettigheter. Da dette vil blir lagt frem for Stortinget i løpet av våren, finner han det ikke hensiktsmessig å innta en slik regel i gjeldende sykehuslov. Disse medlemmer vil presisere at dokumentets forslag gjelder juridisk rett til behandling både i Norge og i utlandet ved brudd på garantien. For øvrig kan disse medlemmer slutte seg til at spørsmålet vurderes i pasientrettighetsloven.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Dok.nr.8:08 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentantene Annelise Høegh og Fridtjof Frank Gundersen om pasienters rett til sykehusbehandling i Norge eller i utlandet når ventetidsgarantien er overskredet - vedlegges protokollen. »