Komiteens medlemmer fra Høyre, Krohn Devold, Ludvigsen og Weberg, viser til fellesmerknadene til innstillingen, hvor det henvises til at det i komiteen er ulikt syn på enkeltelementer i avtalen, og derved forskjeller i oppfatning av den samlede anvendelse av virkemidler innenfor rammen av jordbruksavtalen.

       Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Høyres merknader i Innst.S.nr.287(1995-1996) om jordbruksoppgjøret for 1996.

       Disse medlemmer ser jordbruksavtalen som et viktig virkemiddel i de omstillinger og utfordringer jordbruksnæringen står overfor, slik disse bl.a. er beskrevet i Innst.S.nr.92(1992-1993) vedrørende St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling.

       Disse medlemmer konstaterer at de jordbruksavtaler som har ligget til grunn for gjennomføring av landbrukspolitikken siden behandlingen av ovennevnte innstilling ikke har tatt tak i en del av de grunnleggende problemstillinger som påvirker næringens rammevilkår. Disse medlemmer vil vise til at dette ikke alene er et spørsmål om hvilke beløp som bevilges innenfor rammen av en jordbruksavtale, men hvordan disse målrettes og fordeles. Disse medlemmer har ved behandlingen også av tidligere jordbruksavtaler pekt på at virkemiddelbruken i større grad må rettes inn mot bruk hvor produksjonopplegg og arbeidsintensitet har som hovedmål å skape det økonomiske grunnlag for at brukeren og dennes familie skal kunne hente hoveddelen av sin skattbare inntekt fra bruket. Disse medlemmer skiller ikke her mellom store og små bruk, men fastholder at det vil være valg av driftsform som i større grad må ligge til grunn for anvendelse av virkemidler innenfor jordbruksavtalens rammer. Disse medlemmer vil understreke at produksjon og markedsutviklingen må tillegges vekt i valg av virkemiddelbruk slik at produksjonen innrettes mot markedet i stedet for overføringene.

       Disse medlemmer har merket seg at avtalepartene har lagt til grunn for årets jordbruksavtale at 450 mill. kroner av inntektsrammen på 500 mill. kroner forutsettes tatt ut av markedet i form av økte målpriser. Disse medlemmer ser det som positivt at prinsippet om prisandelen av landbrukets kompensasjon er økt ved at støtteandelen er tilsvarende redusert. Disse medlemmer mener dette bør tilsi en vurdering av aktørenes roller og ansvar i markedsregulering og prisdannelse.

       Disse medlemmer vil understreke at det for næringen er avgjørende at utformingen av landbrukspolitikken i tillegg til de premisser som legges for de økonomiske rammevilkår, også legges større vekt på andre grunnleggende verdier.

       Disse medlemmer ser det som svært uheldig at hverken jordbruksavtaler, eller andre viktige politiske dokumenter som skal forme rammene for næringens samlede virksomhet har bidratt til å endre en utvikling som har snevret inn slike grunnleggende verdier. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at det over tid har skjedd en uthuling av eiendomsretten, samtidig som gjennomregulering av hele landbruksnæringen har redusert den enkelt næringsutøvers mulighet for valg av alternative løsninger som vektlegger eiendommens samlede ressursgrunnlag og brukerens kompetanse. Disse medlemmer konstaterer at årets jordbruksavtale slik sett føyer seg inn i rekken av avtaler som etter Høyres syn legger unødige begrensninger på bondens adgang til gjennom frie valg av alternativ å finne nye muligheter.

       Disse medlemmer har også merket seg at det ikke er samsvar mellom de merknader næringskomiteen har formulert, og som har vært på linje med Landbruksdepartementets vurderinger og Regjeringens politikk når det gjelder den samlede ressursforvaltning i næringen. Disse medlemmer mener næringens behov for å se på muligheter som kan ligge i en langsiktig ressursforvaltning er tilsidesatt til fordel for Miljøverndepartementets krav om en detaljert styring av beslutningsprosesser også der hvor generelle vernehensyn ikke er av en art som tilsier tilsidesettelse av næringsinteresser.

       Disse medlemmer mener denne utviklingen over tid svekker respekten for bondens rolle som næringsutøver og forvalter av kulturverdier som næringen har tatt vare på i generasjoner. Disse medlemmer kan konstatere at samtidig med at det de senere er har oppstått en økt forskjell mellom årsverksinntekt og gjennomsnittsinntekt for andre grupper, legges det sterke begrensninger på næringens adgang til anvendelse av næringens ressurser i en generell verdiskaping.

       Disse medlemmer understreker i denne innstilling fellesmerknader landbrukets betydning for sysselsetting og verdiskaping. Disse medlemmer ser imidlertid ikke årets jordbruksavtale som tilstrekkelig målrettet for å klargjøre hvordan nasjonale ressurser skal settes inn for å oppfylle omforente mål. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at mangel på kvalifisert arbeidskraft er i ferd med å bli et økende nasjonalt problem, også i distriktene. Etter disse medlemmers syn er dette en utvikling som også må fanges opp av innretningen på de landbrukspolitiske virkemidler, hvor utfordringen ikke ligger i opprettholdelse av et landbruk hvis primære oppgave er å sikre en maksimal sysselsetting. Disse medlemmer ser det derfor som viktig at landbrukspolitikken gradvis legges om med sikte på å opprettholde dagens produksjon og arealbruk, samtidig som næringen sees i en større sammenheng som en viktig del av en samlet nasjonal strategi for næringsutvikling. Disse medlemmer merker seg at partene har kommet frem til enighet om en avtale, men vil hevde at denne ikke reflekterer de store forandringer som har skjedd, og vil skje.

       Disse medlemmer har merket seg at det i St.prp. nr. 70 (1996-1997) vises til at et høyt overføringsnivå gjør næringen sårbar for svingninger i nasjonal økonomi. Det henvises i denne forbindelse til St.prp. nr. 8(1996-1997) hvor det ble lagt vekt på å styrke bøndenes rolle som selvstendige næringsdrivende. Regjeringen har i denne forbindelse understreket behovet for å redusere næringens kostnadsnivå, sikre konkurransedyktig omsetning og foredling, legge større vekt på markedsmuligheter og produksjonskapasitet, og få mindre avstand mellom norske jordbrukspriser og priser i andre land.

       Disse medlemmer finner ikke at avtalen og proposisjonen har de nødvendige elementer for gradvis å ta tak i disse utfordringer og vil i denne sammenheng vise til en rekke av de begrensninger som i dag hviler på næringen i form av særnorske skatter og avgifter, en jord- og konsesjonslovgivning som er til hinder for muligheter til en strukturutvikling hvor kjøper og selger er enige om vilkår for dette, eller en utforming av markedsreguleringsbestemmelsene som utelater viktige aktører fra deltagelse i denne.

       Disse medlemmer vil fremheve at det også er Høyres mål å redusere landbruksnæringens behov for overføringer. Dette vil over tid gi næringen større selvstendighet og mindre grad av statsavhengighet. Disse medlemmer ser det som en svakhet ved avtalen at denne ikke skaper en klarere sammenheng mellom mål og virkemidler, sikrer eiendomsretten et mer reelt innhold, verdsetter innsats og initiativ, stort som smått, og bidrar til en konkurranse som kan fremme innovasjon og mangfold.