Meldingen redegjør for de hovedsaker som preget FNs 51. ordinære generalforsamling og gjenopptatte sesjoner av FNs 50. generalforsamling. Som vedlegg til meldingen følger statsministerens innlegg i FNs 51. generalforsamling 23. september 1996, en oversikt over medlemslandenes opptaksdato, gruppetilhørighet i valgsammenheng og bidragsprosent til FNs regulære budsjett for 1997, en oversikt over FNs programbudsjett for toårsperioden 1996-97, en oversikt over FN-familien samt en oversikt over aktuelle forkortelser.

       Det vises i meldingen til at spørsmålet om forlengelse av generalsekretær Boutros Boutros-Ghalis funksjonstid eller utnevnelse av en ny person til stillingen som FNs generalsekretær kom til å sette sitt preg på FNs 51. generalforsamling. Allerede sommeren 1996 opplyste USA at de var mot en fornyelse av generalsekretær Boutros Boutros-Ghalis mandat. Samtidig framhevet den afrikanske gruppe at den afrikanske kandidat til Generalsekretærstillingen også måtte få to perioder som Generalsekretær. På et møte i Sikkerhetsrådet i november nedla USA veto mot fornyelse av Boutros-Ghalis mandat. Etter omfattende konsultasjoner og etter flere prøveordninger lyktes det Sikkerhetsrådet å komme fram til enighet om en innstilling til Generalforsamlingen om Kofi A. Annan (Ghana) som ny Generalsekretær. Utnevnelsen av Kofi A. Annan ble vedtatt ved akklamasjon av Generalforsamlingen den 17. desember 1996. En representant for Afrika sør for Sahara ble dermed for første gang utnevnt til det viktige verv som FNs generalsekretær, og imøtekom derved et ønske hos mange land.

       Det opplyses at generalforsamlingens vedtak om prøvestansavtalen (CTBT) var en annen sentral sak som satte sitt preg på 51. generalforsamling. India hadde blokkert konsensus i Nedrustningskonferansen i Genève og saken ble overført til Generalforsamlingen som vedtok avtalen umiddelbart før den formelle avslutningen av 50. generalforsamling. Alle de fem erklærte kjernevåpenstatene; USA, Russland, Kina, Frankrike og Storbritannia stemte for vedtaket.

       Det opplyses videre at FNs økonomiske situasjon kom til å prege også den 51. generalforsamling. Medlemslandenes bidragsgjeld er altfor høy og skaper betydelige problemer for verdensorganisasjonen. Ved utløpet av 1996 skyldte FNs medlemsland FN i alt USD 2,3 mrd. kroner. Særlig USA ble utsatt for vedvarende kritikk for manglende betaling av utestående bidrag til FN.

       Reformarbeidet som sto i fokus på FNs 50. generalforsamling er etablert som en viktig oppgave for FN, men går etter mange lands syn altfor sakte.

       Vedrørende reform av FN vises det i meldingen til at arbeidet med reform i FN skjøt fart i 1994-95.

       Dette arbeidet fortsatte i 1996 i fem forskjellige arbeidsgrupper opprettet av 49. generalforsamling.

       Det vises videre til at det i drøftelsene hittil har vært umulig å oppnå enighet mellom de viktigste aktørene; G-77, USA og EU om noe reformforslag. Det er også uenighet om omfanget av reformbehovene og tempoet i reformprosessen. Hovedproblemet er knyttet til USAs store gjeld til FN. Den var på hele 1,3 mrd. kroner ved utløpet av 1996.

       Om nedrustning og internasjonal sikkerhet heter det i meldingen at behandlingen av spørsmålene knyttet til nedrustning og internasjonal sikkerhet under den 51. generalforsamling var mindre preget av konfrontasjon mellom de vestlige industriland og de alliansefrie utviklingsland enn i de foregående år. Dette kan bl.a. ha sammenheng med at atommaktene godtok avtalen om stans i kjernefysiske prøvespregninger (CTBT) som ble vedtatt med overveldende flertall i Generalforsamlingen den 10. september 1996. Kun India, Libya og Bhutan stemte imot.

       India var det utviklingslandet som sterkest tok til orde for multilaterale forhandlinger om fullstendig avskaffelse av atomvåpen innen en fastsatt tidsramme.

       Det opplyses i meldingen at forbud mot antipersonell landminer var det dominerende tema hva angikk konvensjonelle våpen. Norge var blant de land som tok til orde for en snarlig avtale om et fullstendig forbud mot produksjon, salg, lagring og bruk av slike miner, og gav støtte til USAs resolusjonsforslag i den forbindelse. Norges forslag om opprettelse av et FN-register over lagre og produsenter av antipersonell landminer viste seg imidlertid å ikke kunne samle nok støtte til å være et hensiktsmessig tiltak på det nåværende tidspunkt.

       Vedrørende regionale konflikter gjennomgår meldingen status i fredsprosessene i Angola, Liberia, Somalia, Rwanda, Burundi, Øst-Zaire, De store sjøers område, Vest-Sahara, Midtøsten, Sør-Libanon, Irak, Guatemala, Haiti, Det tidligere Jugoslavia, Albania, Kaukasus og Sentral-Asia.

       I omtalen av fredsbevarende operasjoner pekes det på at det fant sted en kraftig øking i antallet slike operasjoner fra 1992 til 1995. Det opplyses at antall militært personell tilknyttet operasjonene var på det høyeste ca 80.000. Pr. 31. desember 1996 var det tilsvarende tallet ca 22.200. Sivilt politi telte på samme tidspunkt ca 2.800. Norge deltok pr. 31. desember 1996 med 560 militært personell i 7 av FNs totalt 16 fredsbevarende operasjoner, foruten med ca 830 i Nato-operasjonen SFOR i Bosnia-Hercegovina. Norsk sivilt politi deltar med 36 personer i 2 av de 7 operasjonene der FN har slikt personell.

       Den 51. generalforsamling behandlet som vanlig rapporten fra Spesialkomiteen for fredsbevarende operasjoner (34-landskomiteen). I det norske innlegget i debatten understreket man bl.a. behovet for bedre kontakt og samordning mellom politisk, militær og humanitær hjelpeinnsats i kriseområder. Man pekte også på behovet for ytterligere tiltak for å effektivisere FNs arbeid med fredsbevarende operasjoner.

       I resolusjonen som ble vedtatt slutter Generalforsamlingen seg til Spesialkomiteens ulike anbefalinger, herunder om utvidelse av komiteen med alle nåværende og tidligere troppebidragsytende land som ønsker medlemskap. Dette betyr at Norge som hittil har deltatt i Spesialkomiteens arbeid som observatør, vil bli fullt medlem.

       Hva angår menneskerettighetsspørsmål fremheves det i meldingen at behandlingen av menneskerettighetsspørsmålene på FNs 51. generalforsamling viste en økt tendens til polarisering mellom landene i nord og sør også på de tematiske resolusjoner. Blant resolusjonene om landsituasjoner var det i år særlig situasjonen i Myanmar som sto i fokus. Det ble avstemninger over i alt ti menneskerettighetsresolusjoner, hvorav sju omhandlet landsituasjoner.

       Det opplyses at Norge på vegne av de nordiske land la fram en resolusjon om Konvensjonen om eliminering av alle former for kvinnediskriminering. Konvensjonen er ratifisert av 156 stater. Resolusjonen vedtok at det parallelt med Kvinnekommisjonens sesjon i 1997 skal holdes møter i arbeidsgruppen som utarbeider en tilleggsprotokoll til konvensjonen, som vil kunne gi kvinner adgang til å fremme individuelle klager eller klager fra grupper. Resolusjonen ble vedtatt med konsensus og hadde til sammen 79 medforslagsstillere.

       Det opplyses videre at Norge under Generalforsamlingen også la fram resolusjonen om FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Resolusjonen som hadde hele 71 medforslagsstillere ble vedtatt med konsensus.

       Om de store FN-konferanser redegjør meldingen for de tre store konferanser/toppmøter - HABITAT II i Istanbul, UNCTAD IX i Midran og Toppmøtet om matvaresikkerhet i Roma, som alle fant sted i 1996. Det pekes på at generalforsamlingens oppgaver i forbindelse med de store FN-konferansene har på mange måter blitt begrenset til forhandlinger om oppfølging, oppfølgingsmekanismer og statusgjennomganger. Fra norsk side har det vært en hovedsak å sikre koordinert oppfølging i hele FN-systemet og adgang for frivillige organisasjoner til å delta i det videre oppfølgingsarbeidet.

       Om behandlingen av økonomiske spørsmål fremheves det at årets Generalforsamling i hovedsak ble en gjentakelse av tidligere debatter og forhandlinger. Få nye saker ble tatt opp. Søkelyset ble særlig satt på den vedvarende fattigdomsutviklingen i utviklingsland, særlig i Afrika. Videre understreket mange innlegg behovet for at de industrialiserte landene oppfylte målsettingen om at 0,7 % av BNP til utviklingsland. Det vises til at man lyktes å oppnå konsensus om alle vedtak angående økonomiske spørsmål med unntak av resolusjonen om israelske bosettinger på okkupert palestinsk territorium. Denne resolusjonen vedtas alltid ved avstemming og fulgte også i år et tradisjonelt mønster. Det vises videre til at de viktigste vedtakene på det økonomiske området var en tradisjonell resolusjon om utviklingslandenes gjeld, en resolusjon som tok for seg ressursoverføringer, en resolusjon om global finansiell integrasjon og en resolusjon om oppfølgingen av UNCTAD IX som hadde medforslagsstillere fra både utviklingsland og industriland.

       Det nevnes i meldingen at debatten om miljø- og ressursspørsmål i stor grad var preget av prosedyreresolusjoner. Dette skyldes i hovedsak at en rekke av miljøprosessene har lykkes i å framforhandle konvensjoner eller konferanser som forørkning, klima, biodiversitet og bærekraftig utvikling i små øystater. Debatten, forhandlingene og realitetsbeslutningene tas da i de respektive partskonferanser eller mellomstatlige komiteer.

       Det opplyses at pr. september 1996 hadde 53 stater ratifisert FNs ørkenkonvensjon. Konvensjonen trådte i kraft 26. desember 1996. Dette ble hilst velkommen i den vedtatte resolusjonen samtidig som man vedtok at den første partskonferansen skal finne sted i Roma fra 29. september til 10. oktober 1997.

       I det norske innlegget under debatten om spesialsesjonen for gjennomgang av Agenda 21, som finner sted i New York 23.-27. juni 1997, la man spesiell vekt på nasjonal oppfølging av Agenda 21 og understreket videre betydningen av samarbeidet med frivillige organisasjoner og den private sektor.

       Det opplyses videre i meldingen at i debatten om koordinering av nødhjelp og spesiell økonomisk bistand og nødhjelp knyttet til situasjonen i enkeltland og regioner fokuserte en rekke delegasjoner på krisen i Øst-Zaire. Til tross for at FN-systemet humanitære bistand er forbedret og styrket de senere årene, ble det understreket at det fremdeles er behov for ytterligere forbedringer. FN-sekretariatets avdeling for humanitære spørsmål (DHA) mottok støtte både fra giverland og mottakerland, og spesielt giverlandene pekte igjen på den vanskelige finansielle situasjonen som avdelingen er i. Det ble tatt til orde for at DHA må få en større andel av sine utgifter dekket over FNs regulære budsjett. Under debatten ble mottakerlandenes eget ansvar for at nødhjelpen kommer fram til de trengende understreket, både ved at forholdene på det praktiske plan legges så godt til rette som mulig og ved at sikkerheten til hjelpearbeiderne blir respektert.

       Norge rettet i sitt innlegg spesiell oppmerksomhet mot de internt fordrevne, og etterlyste en bedre klargjøring av det institusjonelle ansvaret for denne gruppen.

       Det framgår av meldingen at FNs økonomiske situasjon ved utløpet av 1996 var like prekær som ett år tidligere. Medlemslandene skyldte da FN USD 2,3 mrd. kroner i ubetalte bidrag.

       Etter gjeldende bidragsskalaer skyldte USA ved utløpet av 1996 FN USD 1,3  mrd. kroner. USAs manglende bidragsbetaling i 1996 var gjenstand for sterk kritikk fra såvel G-77 som EU. USA fikk på denne bakgrunn ikke valgt inn sin kandidat som medlem av Den rådgivende komite for administrasjons- og budsjettspørsmål (ACABQ), som har stor innflytelse på budsjettspørsmål. Dette har aldri skjedd før.

       Det opplyses at Generalsekretæren ved hjelp av personalreduksjoner, effektivisering og valutakursgevinster på USD 60  mill. kroner ville spare inn USD 154  mill. kroner i løpet av toårsperioden 1996-97.

       Det opplyses videre at det under 51. generalforsamling ble ført vanskelige forhandlinger om FNs budsjettskisse for 1998-99. Den vedtatte budsjettskissen for 1998-99 fikk til slutt en ramme på bare USD 2,512  mill. kroner, et beløp som betyr en realnedgang på 8 % i disponible ressurser i forhold til 1996-97.

       Generalforsamlingen vedtok en ny langtidsplan for 1998-2001, som omhandler FNs rolle, prioriteringer og programmer, og tjener som en strategi for organisasjonen for de kommende to budsjettperioder. Menneskerettigheter og humanitær bistand er nye prioritetsområder i forhold til langtidsplanen for 1992-1997.

       Det fremheves i meldingen at Generalforsamlingen besluttet å intensivere arbeidet med å utarbeide statutter for en fast internasjonal straffedomstol for forfølgelse av forbrytelser som folkemord, krenkelser av internasjonal humanitær rett og alvorlige krigsforbrytelser m.v., i den hensikt å sammenkalle til en diplomatkonferanse i 1998. Mandatet til Den forberedende komite ble fornyet og presisert, og en klar framdriftsplan vedtatt. Norge er blant pådriverstatene i arbeidet, og argumenterte i sitt innlegg for å etablere en domstol med kompetanse til og dømme kun i de alvorligste typer forbrytelser ettersom dette anses nødvendig for å få en domstol med bred støtte blant FNs medlemsstater, og samtidig et klart mandat. Den forberedende komite har så langt gjort betydelige framskritt, men det gjenstår fremdeles uenighet om en rekke spørsmål.

       Det vises til at det ble besluttet å nedsette en ad hoc-komite for å vurdere forslagene fra USA og Russland om utarbeidelse av konvensjoner om bekjempelse av henholdsvis terrorbombing og kjernefysisk terrorvirksomhet. Det vises videre til at det ikke lyktes å sluttføre arbeidet med en konvensjon om internasjonale vannveier.