2. Endringar i folkesetnad, busetjingsmønster og levekår
2.1 Samandrag
Målet for distrikts- og regionalpolitikken er å halde oppe hovuddraga i busetjingsmønsteret og å utvikle robuste regionar i alle delar av landet. Departementet understrekar at dette målet ligg fast. Det er særleg viktig å styrke næringslivet og legge til rette for utvikling av konkurransedyktige bedrifter i alle delar av landet. Utviklinga dei siste åra har vist at regionale senter i distrikta klarer seg godt, mens busetjingsmønsteret i ei rekke distriktskommunar over tid vil vere trua. Regjeringa har derfor auka ambisjonar på det distriktspolitiske feltet, og vil på brei basis sikre eit høgt nivå på den distriktspolitiske innsatsen. Med dei store problema det no er i utkantane, må meir av ressursane konsentrerast om å fremme utviklinga i slike område. For å få meir effekt av innsatsen vil ein satse på:
| - | Ei betre målretting og regional tilpassing av verkemidla, |
| - | særskilde satsingar for å sikre sysselsetting og velferdstilbod i utkantområde med stor nedgang i folketalet. |
Departementet viser til at måla i distrikts- og regionalpolitikken er knytte til endringar i folkesetnad og i busetjingsmønster. Den låge folketettleiken og store avstandar i delar av landet gjer at busetjingsmønsteret somme stader kan vere sårbart.
Meir enn to femdelar av folket i Noreg lever i kommunar som har over 150 innbyggjarar pr. km2, mens mindre enn ein tredel bur i kommunar med ein folketettleik på 25 eller færre innbyggjarar pr. km2. Under ein tidel bur i kommunar med ein folketettleik på 5 eller lågare.
Dersom folketalet går for mykje ned i område med låg folketettleik og store avstandar, kan det bli vanskeleg og kostbart å halde oppe viktige samfunnsfunksjonar både i offentleg og privat sektor.
Departementet peiker på at det utan tvil er grenser for kor stor nedgang i folketalet eit lokalsamfunn kan tole, men det finst ikkje noko fasitsvar på kor stort folketal som trengst for å halde oppe livskraftige samfunn. Ei rad kommunar i distrikta har hatt nedgang i folketalet i det meste av etterkrigstida, ein del har hatt dramatisk nedgang. Trass i dette har levekåra, også i desse kommunane, utvikla seg positivt. Nedgangen i folketal har ikkje ført til marginalisering i form av lågare velferd for innbyggjarane. Utviklinga av kommunikasjonane, og utviklinga av senterstrukturen, har redusert faren for avfolking av mange område i distrikta.
Landet har samla sett hatt vekst i folketalet sidan først på 80-talet. Av landsdelane er det først og fremst Sørlandet og Sør-Vestlandet som har hatt stor vekst i folketalet sidan først på 1980-talet. Også det sentrale Austlandsområdet har hatt ein vekst over landsgjennomsnittet. På Vestlandet har folketalet auka om lag like mykje som i landet under eitt, mens veksten i Nordmøre og Trøndelag har vore om lag halvparten av landsgjennomsnittet. Folketalet på det indre Austlandet og i Nord-Noreg er om lag det same i dag som det var for femten år sidan. Konsentrasjonen innanfor landsdelane har vore sterkast i Nord-Noreg. I 1996 har Nord-Noreg hatt nedgang i folketalet. Mange kommunar har hatt nedgang i folketalet gjennom fleire tiår. Dei siste 10 åra har det vore nedgang i 231 kommunar. I 125 kommunar var nedgangen i tiårsperioden større enn 5 % 50 kommunar hadde meir enn 10 % nedgang, medan 12 kommunar hadde nedgang større enn 15 %. I mange utkantkommunar har denne utviklinga ført til ein skeiv struktur i befolkninga. På grunn av dette er det fare for at folketalet vil halde fram med å gå ned, sjølv om utflytting frå kommunane stansar opp.
Kvinneunderskotet i dei yngre aldersklassane er stort i dei fleste distriktskommunane. Problema mange distriktskommunar møter i arbeidet med å rekruttere unge familiar, heng ofte saman med manglande utsikter til arbeid for to. Når kvinnene i aukande grad tar utdanning, er dette eit gode for den einskilde og for samfunnet, men det kan også vere eit problem for utkantkommunar som vil ha vanskeleg for å rekruttere kvinner med høgare utdanning. Offentleg sektor hadde ein kraftig vekst i 1970-åra, og dette hadde stor innverknad på utsiktene til arbeid for kvinner, ikkje minst i distrikta. Det er ikkje grunn til å vente at ekspansjonen i offentleg sektor i distrikta kan halde fram med same styrke i framtida. Departementet meiner derfor det er nødvendig med ein sterk innsats for å betre sysselsettingsvilkåra for kvinner i privat sektor i distrikta.
Sidan 1970-talet har det vore satsa sterkt på utvikling av sentre i distrikta. Viktigast er satsinga på kommunesentra. Den viktige rolla kommunane har fått innanfor det norske velferdssamfunnet har gjort at kommunesentra er blitt tilført mange nye oppgåver. Det er vidare bygd ut ei rekkje funksjonar på eit høgare geografisk nivå. Det har styrka dei regionale sentra. Senterstrukturen har òg mykje å seie for utviklinga av det private næringslivet. Departementet meiner at det er viktig å utvikle vidare den senterstrukturen vi har.
Departementet peiker på at utviklinga og utjamninga i levekår er ein sentral del av distrikts- og regionalpolitikken. Å sikre innbyggjarane likeverdige levekår, gode sysselsettingsløysingar og eit godt tenestetilbod, er ein føresetnad for å kunne skape robuste regionar og halde oppe busetjingsmønsteret. Slik Regjeringa vurderer det, er sysselsettings- og inntektsvilkåra, i tillegg til retten til utdanning, dei viktigaste føresetnadene for å oppnå gode levekår for den enkelte.
Dei store skilnadene i levekår mellom landsdelar og mellom by og bygd er langt på veg borte. Det er framleis skilnader i graden av arbeidsløyse. Den har i heile perioden etter 1993 vore lågast i Sogn og Fjordane, medan Telemark og Finnmark har hatt høgast arbeidsløyse. Reduksjonen i arbeidsløysa har i åra 1994-96 vore noko lågare i Nord-Noreg enn elles i landet. Nord-Noreg har vidare ein større del uføretrygda, noko som også har samanheng med arbeidsmarknaden. Skilnadene i personleg inntekt landsdelar og fylke imellom er blitt mindre. Utdanningsnivået er gått kraftig opp i alle delar av landet, men det er framleis skilnader mellom by og bygd.
Ei sentral utfordring i distrikts- og regionalpolitikken er å få fleire ungdommar med høgare utdanning til å flytte ut i distrikta igjen, etter fullført utdanning.
Innanfor fylka er det framleis gjennomgåande skilnader i levekår. Departementet meiner at utviklinga i ein del utkantkommunar med nedgang i folketalet er urovekkjande.
2.2 Komiteen sine merknader
2.2.1 Bosetningsmønsteret. Målsetninger
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, viser til at målet for distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å videreutvikle robuste regioner i alle deler av landet. Flertallet går inn for en bedre målretting og regional tilpassing av virkemidlene. Det er viktig med målrettede tiltak for å sikre sysselsetting og velferdstilbud i utkantområder med stor nedgang i folketallet. Det er særlig viktig å styrke næringslivet og legge til rette for utviklingen av konkurransedyktige bedrifter i alle deler av landet.
Flertallet er enig i at det er nødvendig med økte ambisjoner på det distriktspolitiske feltet og at en på bred basis sikrer et høyt nivå på den distriktspolitiske innsatsen. Flertallet forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til den konkrete oppfølgingen i budsjettforslaget for 1998.
Flertallet viser til de seks delstrategiene som meldinga legger opp til for å nå hovedmålet. Flertallet er enige i at dette er viktige strategier og en riktig prioritering av tilgjengelige midler.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen og medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil fastholde at det trengs en mer konkret og offensiv målsetting for distrikts- og regionalpolitikken enn den Regjeringen har. Regjeringen har i meldingen dokumentert at flyttestrømmen forsterkes. Regjeringen innrømmer at utviklingen er uheldig og vil kunne føre til samfunnsøkonomiske tap om den fortsetter. Regjeringen signaliserer sterkere satsing for å hindre at dette skjer. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ved tidligere anledninger ikke har invitert til en sterkere innsats for å snu flyttestrømmen, men at den de senere år har redusert bevilgningen til distriktspolitiske virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at det aller viktigste for å få en annen utvikling er at målsettingen endres.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Målet for distrikts- og regionalpolitikken er å legge til rette for at folketallet kan opprettholdes i alle kommuner. »
Disse medlemmer mener at en slik ny målsetting og en sterkere vilje til å følge opp målsettingen er nødvendig for at alle enkeltindivider som til sammen avgjør hvordan flyttestrømmene skal gå, føler en større trygghet for å satse framtida si i distriktene enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det trengs en langsiktig og kraftig omlegging på mange politikkområder for å snu flyttestrømmen, og innser at en slik omlegging kan ta lang tid. En slik omlegging vil lønne seg for samfunnet ved at det unngås pressproblemer i byer og tettsteder, miljøproblemer kan reduseres og naturressurser kan utnyttes på en best mulig måte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at Norges særegne bosettingsmønster er et godt utgangspunkt for en rasjonell og bærekraftig utnytting og forvaltning av våre rike naturressurser som jord, fisk, skog, vannkraft og metaller. Samtidig sikrer en spredt bosetting en god beredskap i krisesituasjoner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil samtidig peke på at sentralisering betyr økt press på byer og bynære områder. Forurensninger og sammensatte sosiale problemer holder allerede på å forringe nærmiljøene i pressområdene. En ytterligere folketilflytting vil kunne gjøre det umulig å følge opp de løfter som er gitt, av mange partier, om en ny giv gjennom trafikktiltak og miljøopprusting for nettopp slike områder.
2.2.2 Områder med særlige utfordringer
2.2.2.1 Utsatte utkantområder
Komiteen viser til at det er en utfordring for den offentlige distrikts- og regionalpolitikken at mange ser ut til å flytte fra kommuner med et godt utviklet offentlig velferdstilbud, god barnehagedekning og full sysselsetting. Komiteen viser til at det også i framtida vil være folk som av ulike årsaker flytter fra distriktene og inn til mer sentrale strøk.
Komiteen viser spesielt til at utviklingen i en rekke kommuner har vært så negativ over lang tid at bosettingsmønsteret er truet. Folketallet i disse kommunene vil sannsynligvis gå ned selv om utflyttingen skulle stoppe opp. Mens en tidligere kunne hindre nedgang i folketallet i distriktskommuner gjennom redusert fraflytting, er situasjonen i dag slik at innflytting er nødvendig for å hindre en videre nedgang i folketallet.
Komiteen viser til at nedgangen i folketallet i flere utkantkommuner også fører til at befolkningsstrukturen endrer seg. Eldreprosenten øker, mens prosentandelen barn, ungdom og voksne har gått ned. Komiteen viser til at et økende antall omsorgstrengende eldre av et innbyggertall som totalt sett blir redusert, skaper store utfordringer.
2.2.2.2 Menneskelige ressurser
Komiteen vil understreke viktigheten av å trekke til seg flere ressurspersoner som kan være motorer for den videre utvikling i kommunen. I mindre kommuner skal det ikke mange slike personer til før en har et miljø som kan være avgjørende for den videre utviklingen i kommunen. Det er også viktig at kommunene her tenker helhetlig for eksempel i forbindelse med ansettelser. Det er også viktig å arbeide for stabile ressursmiljøer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at den økende mangelen på fagutdannet personell på viktige områder, ikke minst innenfor helse- og omsorgssektoren, i særlig grad rammer utkantkommunene. I en situasjon hvor kommuner må overby hverandre med høye lønninger for å skaffe nødvendig fagfolk blir disse taperne.
Flertallet mener derfor det er nødvendig med regulerende tiltak for å hindre videre utglidning og for å styrke utkantkommunenes muligheter i konkurransen om fagutdannet personell.
Flertallet viser til sine respektive fraksjoners merknader i Innst.S.nr.215 (1996-1997), jf. St.meld. nr. 23 (1996-1997).
Flertallet viser til at flertallet i denne innstillingen, i forbindelse med den nye fastlegeordningen, fremmer en rekke forslag som skal bidra til at vi kan få en tilfredsstillende legedekning over hele landet.
Flertallet viser til at en kreativ markedsføring for å trekke til seg flere tilflyttere også kan bidra til at de som allerede bor i kommunene kan føle en større stolthet og bli bedre klar over hva de har. På den måten kan en unngå den nedgangsstemning og avmaktsfølelse som gjør fraflyttingstrusselen til en selvoppfyllende profeti.
2.2.2.3 Rekruttering av kvinner og ungdom
Komiteen viser til at en skjev kjønns- og aldersbalanse er blitt resultatet i områder med langvarig nedgang i folketallet, og at tiltak for tilflytting innen disse grupper må prioriteres.
Mange kommuner søker å trekke til seg ungdom for hjemvendelse direkte etter endt utdannelse. Dette er en viktig og prisverdig målsetting. Komiteen ser at det likevel kan være et større tilflyttingspotensiale i småbarnsfamilier med bakgrunn fra distriktene. Distriktene kan ikke konkurrere på byenes premisser, og må derfor bli flinkere til selv å fremheve hva som er fordelene ved å bosette seg der. Distriktene har ofte lave boligpriser, ingen rushtrafikk eller forurensing, mange gode oppvekstvilkår for barn, full barnehagedekning, tette sosial nettverk, nærhet til en eller flere av besteforeldrene etc. Disse fordeler er godt tilpasset småbarnsforeldres behov, derfor mener komiteen det skulle være mulig å finne utslagsgivende og kreative tiltak som vil gjøre det fristende for unge i etableringsfasen å vurdere å flytte tilbake til hjemkommunen. Her kan en tenke seg en rekke tiltak, for eksempel en allianse med besteforeldrene, slik at en ved hjelp av disse kan få avdekket en målgruppe som kan kontaktes med « frierbrev » og en oversikt over hvilke tilbud kommunen kan by på.
Komiteen viser til at relevante arbeidsmuligheter for begge i et hushold, vil være hovedbetingelsen for tilflytting til de fleste utkantområder. De problemene mange distriktskommuner møter i arbeidet med å rekruttere unge familier, henger ofte sammen med manglende utsikter til arbeid for to.
Komiteen viser til at ungdom ofte reiser ut for å ta utdannelse og at det har vært vanskelig å få disse, særlig kvinnene, tilbake til distriktene etter endt utdannelse. Mange kvinner tar høyere utdanning som også åpner for jobbutsikter i offentlig sektor. I den grad det er etterspørsel etter arbeidskraft med høyere utdanning i distriktene, er det nettopp innenfor offentlig sektor at alternativene finnes. Derfor vil en forsatt sterk offentlig sektor være en forutsetning for å rekruttere unge kvinner til distriktene.
I arbeidet med å rekruttere kvinner til distriktene kan det være en fordel dersom det offentlige aktivt rekrutterer flere kvinner med høyere utdanning til andre yrker enn de rene omsorgsyrkene. Kommunen kan f.eks bevisst rekruttere kvinner til stillinger som krever økonomer, jurister, revisorer, og ingeniører. Flere kvinner i den kommunale administrasjon og ledelse vil kanskje føre til at kommunen får en mer bevist holdning til de forutsetninger som må være til stede både for å beholde de kvinnene som allerede bor i kommunen og for å kunne rekruttere flere.
Komiteen vil understreke viktigheten av å utvikle nettverk mellom kvinnelige etablerere, private næringsdrivende og andre i fagmiljø i distriktene. Det er viktig å satse på kvinner som satser og bor i distriktene. Et godt tiltak i så måte er Kvinner Viser Vei messen. Komiteen vil vise til at 1999 bør være distriktskvinnenes år og at Kvinner Viser Vei messen i den sammenheng er vedtatt lagt til Hedmark. Det vil derfor være svært positivt om departementet støtter dette tiltaket.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at en rapport som nylig er utarbeidet ved Høgskolen i Stavanger viser at landbruksavdelingen i fylket har lykkes med satsingen på kvinner og bygdeutvikling. BU-midlene har gått til levedyktige prosjekter. Bare fire av 32 foretak som undersøkes i rapporten har lagt ned virksomheten. Ingen gikk konkurs. Rapporten viser også at kvinnene trenger mindre startkapital men lykkes minst like ofte som menn med å oppnå lønnsomhet i sin egen bedrift.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i at det er nødvendig å stimulere unge i etableringsfasen til å bosette seg i distriktene. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at barnefamilier i dag ofte må ha to arbeidsinntekter for å klare seg økonomisk. Mangelen på arbeidsplasser gjør at dette er enda vanskeligere å oppnå i distriktene.
Disse medlemmer mener derfor en kontantstøtteordning slik disse partier går inn for, ville sikre større valgfrihet for småbarnsforeldre og derved også være med å gjøre det lettere å flytte til en distriktskommune.
2.2.2.4 Satsing på regionale sentra
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at vi fram til 1995 har sett en trend der regionale senter i distriktene klarere seg godt og befolkningstallet for alle fylker har holdt seg stabil. Flertallet viser til at tallene for 1995 og 1996 kan gi rom for en viss bekymring. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det blant annet har vært en netto utflytting på til sammen 7.900 personer fra Nord-Norge de to siste årene. Flertallet vil be om at departementet følger situasjonen nøye slik at regjeringen kan følge opp med egnede tiltak.
Med en mer målrettet regionalpolitikk mener flertallet at det vil være mulig å demme opp for utflytting fra fylker. Blant annet kan det være viktig å se på hvordan regionsentre kan unngå å utvikle de samme pressproblemer, f.eks. høye boligpriser, som sentrale byområder.
Som en del av den samlede distriktspolitikken mener flertallet det er viktig å opprettholde arbeidet med å utvikle robuste regionsentre. Det er viktige at disse sentrene kan fungere som motorer for området rundt og at de kan tilby omkringliggende områder de viktige tjenester og kulturtilbud som utkantområdene ikke har befolkningsgrunnlag til å kunne tilby selv.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at den bevisste satsing på å stimulere utviklingen av noen få såkalte regionsentra, har hatt en sentraliserende effekt ved at andre kommunesentra har blitt prioritert ned bl.a. ved tildeling av utviklingsmidler og ved lokalisering av offentlige arbeidsplasser. Disse medlemmer mener det er viktig at alle kommunesentra gis de samme muligheter til å utvikle gode bomiljø og gode tjenestetilbud. De senere års utvikling viser at det er stadig færre som ender opp i det nærmeste regionsenter når de først har bestemt seg for å flytte. Disse medlemmer vil derfor tilby ekstra utviklingsmidler til alle enkeltkommuner som selv prioriterer å bruke av egne midler til sentrumsutvikling.
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti ber departementet vurdere å gje ekstraordinære tilskudd og låneordningar frå og med Namdalen og nordover (SND - Nord-tiltak) f or å møte den vanskelege situasjonen med utflytting, jf. SSB sine tal. k
2.2.2.5 Likeverdige levekår
Komiteen viser til at det å sikre innbyggerne likeverdige levekår, gode sysselsettingsløsninger og et godt tjenestetilbud er en forutsetning for å kunne skape robuste regioner og holde oppe bosettingsmønsteret.
Komiteen anser gode sysselsettings- og inntektsvilkår og retten til utdanning som de viktigste forutsetningene for å oppnå gode levekår for den enkelte. I tillegg er gode offentlige tjenestetilbud svært viktig.
Komiteen viser til at det er viktig å sikre at framtidas vekst i sysselsetting, utdanning og inntekt kommer alle deler av landet til gode. I områder med ensidig næringsstruktur er det viktig å utvikle et mer variert og rikt næringsliv, med arbeidsplasser til folk med høyere utdanning. En aktiv distriktspolitikk vil på denne måten både kunne minke pressproblemene i de større byene og sikre en god utvikling i distriktene.
2.2.3 Årsaker til økt flytting
2.2.3.1 Generelt
Komiteen mener situasjonen er alvorlig i mange kommuner som nå over flere år har kommet inn i et negativt utviklingsløp. Ungdommen kommer ikke tilbake etter endt utdanning bl.a. fordi det finnes få jobber som passer til de med høyere utdanning. Dermed blir aldersfordelingen skjev. Dette forhold vil kunne forsterkes ytterligere på grunn av den sterke satsingen på høyere utdanning de aller siste år. I tillegg blir kjønnsfordelingen skjev ved at kvinner i enda mindre grad enn menn flytter tilbake etter endt utdanning. Sogn og Fjordane og Finnmark har nå den uheldigste kjønnsbalanse. Når det i Sogn og Fjordane er lavere kvinneandel enn landsgjennomsnittet i 22 av 26 kommuner, vil dette kunne få stor betydning for folketallsutviklingen fremover.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er svært bekymringsfullt når meldingen dokumenterer at det de 10 siste år har vært nedgang i folketallet i 231 kommuner, og at nedgangen har vært større enn 10 % i 50 kommuner. Befolknings- og flyttetallene for de to siste år peker klart i retning av at avfolkingsproblemene har forsterket seg. Mens det i 1994 var nedgang i folketallet « bare » i Finnmark, Nordland og Nord-Trøndelag, var det de to følgende år nedgang også i Hedmark og Oppland.
Mens nettoutflyttingen fra Nord-Norge var gjennomsnittlig på 1.370 i perioden 1986-90 og 1.630 i perioden 1991-94, var den på hele 4.500 i perioden 1995-96. Nytt er det også at mange kommuner med regionsentra ser ut til å oppleve en relativt sterk nettoutflytting. Dette gjelder utdannings- og kompetansesentra som Bodø og Alta. I tillegg opplever store regionale sentra som Harstad og Narvik at nettoutflyttingen er større enn fødselsoverskuddet, slik at folketallet går tilbake.
Disse medlemmer vil vise til at flytting til områder med jobbmuligheter alltid har vært en av hovedforklaringene på flyttestrømmene. Det er derfor ikke overraskende at den store arbeidsledigheten som oppsto i årene etter 1986, virket dempende på flyttestrømmen. Det er ingen grunn for arbeidsledige i utkantene å flytte til et senter der jobbmulighetene er like dårlige. De siste årene har antallet arbeidsplasser økt kraftig og også den registrerte ledigheten er gått noe tilbake. Fra 1994 til 1995 økte antall arbeidsplasser med 37.600 som tilsvarer 2,2 % av antallet arbeidstakere. Hovedtyngden av disse arbeidsplassene kom i Oslo-området og i en del større byregioner i Sør-Norge. Sysselsettingsøkningen var jevnt over minst i Nord-Norge. Dette kan være en viktig forklaring på at flyttestrømmen fra Nord-Norge de siste år har gått direkte til Oslo forbi de lokale sentra.
Disse medlemmer vil peke på at endret statlig politikk på en rekke områder har fjernet arbeidsplasser i distriktene og skapt utrygghet for den framtidige utviklingen. Markedstilpasningen av Postverket, Televerket og NSB er typiske eksempler på dette. De store statsbedriftene og Forsvaret har redusert antall ansatte med over 10.000 siden 1991. Ikke minst er det regionale sentra som har tapt arbeidsplasser og viktig kompetanse på denne utviklingen. Omleggingen av jordbrukspolitikken har avgjørende betydning for arbeidsplasser og økonomi i mange kommuner. Det synes etter hvert å være en bred erkjennelse av at det er meget krevende å erstatte disse tapte årsverk med nye arbeidsplasser. Det som nå skjer i mange bygder er at viktige produksjonsmiljø med store ringvirkninger brytes ned samtidig som man gjennom stor offentlig innsats prøver å gi begrep som « regionale verdiskapingsmiljø » et reelt innhold.
2.2.3.2 Endret politikk som årsak til økt flytting
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine gjennomgående merknader i innstillingen. Gjennom disse merknader er disse medlemmer opptatt av at det føres en distrikts- og regionalpolitikk som til en hver tid tar hensyn til de omskiftende forhold i samfunnet.
Disse medlemmer mener at distrikts- og regionalpolitikken ikke skal være statisk og sementerende. Virkemidlene må tvert imot settes inn på og i de områder som til en hver tid har behov for dem.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener hovedårsaken til den økte flyttestrømmen fra distriktene er manglende politisk vilje til å skape en annen utvikling. Stortingsflertallet av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har ikke ønsket en konkret målsetting for dette viktige politikkområdet, og Stortinget har derfor ikke fått redegjørelser basert på utviklingen i folketall, arbeidsplasser, alders- og kjønnsfordeling i den enkelte kommune eller region. Stortinget har i liten grad fått rapporter om effekten av de distriktspolitiske virkemidler. Regjeringen har oversett Stortingets vedtak om at det ved enhver viktig politikkomlegging skal utredes de distriktspolitiske konsekvenser.
Til tross for at utviklingen etter disse medlemmers mening har gått i feil retning har det samme stortingsflertallet fjernet viktige mottiltak. Eksempler på slike er:
| - | distriktsskatteloven |
| - | etableringsloven |
| - | 20 kommuner mistet SND-status i 1993 |
| - | forbud mot kommunale garantier til næringslivet |
| - | konsesjonslovene som stenger for utenlandske oppkjøp |
| - | nedleggelse av fagkomiteene for landbruk og fiskeri i Stortinget |
Samtidig er en lang rekke mottiltak blitt svekket. Eksempler på slike er:
| - | Distriktenes Utbyggingsfond ble erstattet av SND med høye lønnsomhetskrav |
| - | jordbrukspolitikk og fiskeripolitikk med svekket distriktsprofil |
| - | reduserte bevilgninger til tiltak for næringsutvikling i distriktene |
| - | nytt inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner |
| - | transportstøtte |
| - | tilskudd til nærbutikker/Norsk tipping på færre steder |
| - | samferdselsmidler fra fylkesveier over til stamveier |
| - | svekket grensevern som følge av internasjonale avtaler |
| - | svekket prisregulering for eks. medisiner og drivstoff |
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at enkelte mottiltak som Regjeringen har satset på, har virket dårlig. Her kan nevnes som eksempel regionsentersatsingen. Utviklingen bl.a. i Nord-Norge viser nå at folk flytter fra og forbi regionsentrene. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har vært skeptisk til denne satsingen fordi ressursene som er brukt til å stimulere disse, er gått på bekostning av andre sentra i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil nevne en rekke sentraliseringstiltak som er gjennomført med stemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre:
| - | Markedstilpasningen av Postverket, NSB og Televerket |
| - | Fri konkurranse om offentlige innkjøp som følge av EØS |
| - | Statlige stimulanser til stordrift fra SND. |
Endelig vil disse medlemmer nevne de restriksjoner som er lagt på bygdenæringene gjennom for eks. dagens rovdyrpolitikk samt vern av utmark og skog.
Disse medlemmer vil også peke på at det ressursbaserte næringslivet som dominerer i distriktene, er mer utsatt for åpen konkurranse enn det tjenestebaserte som dominerer i byer og bynære strøk. Ikke minst har EØS-avtalen og WTO-avtalen bidratt til at også jordbruket og den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien i stor grad er påvirket av prisvariasjonene på verdensmarkedet. Disse medlemmer mener disse forskjeller mellom bynæringene og bygdenæringen må iakttas mye mer enn hittil om flyttestrømmen skal kunne snus.
Disse medlemmer vil hevde at den forsterkede flyttestrømmen er et resultat av en planlagt og villet politikk fra partiene Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Disse partiene er ansvarlig både for fraflyttingsproblemene i utkantene og pressproblemene som oppleves i mange sentra og byer i dag.
Disse medlemmer vil peke på at også private bedrifter er blitt mer opptatt av økonomisk resultat og mindre av sitt samfunnsansvar enn tidligere. Dette har særlig blitt synlig når hjørnesteinsbedrifter er besluttet nedlagt. Ericsson A/S i Arendal og Kværners anlegg i Kirkenes er velkjente eksempler. Disse medlemmer antar at slike endrede holdninger har sammenheng med at eiere av de større bedriftene ofte ikke bor i samme lokalsamfunn, men kan også skyldes en smitteeffekt fra offentlig eide selskaper og foretak. Å stimulere til økt lokalt eierskap er etter disse medlemmers oppfatning et viktig mottrekk for å bidra til økt samfunnsansvar hos eierne.
2.2.3.3 Regjeringens beskrivelse av situasjonen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen gjennom de årlige budsjettframlegg om høsten og de årlige distrikts- og regionalpolitiske redegjørelser om våren, har gitt Stortinget fyldig framstillinger av den regionale utvikling. Disse medlemmer er fornøyd med de analyser som er lagt fram og at det gis såvidt fyldig informasjon i meldingen. Med de raske endringer som har vært i de senere år i den regionale utviklingen, er det viktig at Kommunal- og arbeidsdepartementet sikrer at regional statistikk og analyser er løpende oppdatert og lett tilgjengelig.
Når det gjelder tiltakene, viser disse medlemmer til pkt. 2.2.1. foran der det er et stort flertall for:
| - | at det er nødvendig med økte ambisjoner på det distriktspolitiske feltet, |
| - | at en på bred basis sikrer et høyt nivå på den regionalpolitiske innsatsen og |
| - | at flertallet forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til den konkrete oppfølgingen i budsjettforslaget for 1998. |
Disse medlemmer ber derfor om at Regjeringen viderefører denne måten å informere Stortinget på.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er en betydelig svakhet ved meldingen at den ikke legger større vekt på den store endring i flyttemønsteret som har skjedd de 2-3 siste år. Det er også grunn til å etterlyse analyser basert på en framskriving av den utvikling som er konstatert, samt et overslag over omfanget av de virkemidler som trengs for å hindre at f.eks. 100 nye kommuner skal havne i kategorien « utkantkommuner med betydelige problemer » de neste 5 år. Disse medlemmer mener det må erkjennes at det trengs betydelig økonomiske stimulanser til distriktene for å stoppe den uheldige avfolkingen, dersom det ikke er vilje til å endre det som betegnes « den brede regionalpolitikken ». Disse medlemmer mener at Regjeringen i meldingen ikke i tilstrekkelig grad har fått fram bakgrunnen for og tyngden i den sentraliseringsprosess som nå foregår.
Det går heller ikke fram av meldingen at omfanget av distriktspolitisk støtte er blitt sterkt redusert de senere år. De sysselsettingsmessige resultater av disse ordninger er heller ikke omtalt.
Disse medlemmer mener at Regjeringen ikke gir signaler om en mer distriktsvennlig politikk for landbruk, fiskeri, samferdsel, kommuneøkonomi eller generell næringspolitikk og nevner ikke et eneste beløp når det gjelder de spesifikke distriktspolitiske virkemidlene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at endog Regjeringen nå innrømmer at « utviklinga i en del utkantkommunar er urovekkande ». Dette er en befriende innrømmelse etter at Regjeringen i flere år har skrytt av at den fører verdens beste distriktspolitikk.