A. Brev datert 13. juni 1996.

Dok.nr.15 (1995-1996) - Lund-kommisjonens rapport

       Undertegnede Jens Bugge og Hans Stenberg-Nilsen har tjenestegjort som formann i Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten henholdsvis i perioden 1984-1988 og i perioden 1988-1995.

       Den kritikk Lund-kommisjonen retter mot kontrollutvalget (kap. 12.2, side 434 flg.) går vi ut fra at det vil bli anledning til å uttale seg om senere. Vi vil imidlertid allerede nå overfor Stortinget ta opp ett enkelt punkt, knyttet til overvåkingstjenestens bruk av telefonkontroll.

       Lund-kommisjonen vurderer det slik at bruken av telefonkontroll i mange tilfelle har gått utenfor lovens ramme, bl.a. fordi den i realiteten har vært anvendt som et overvåkingstiltak rettet mot et politisk parti eller en organisasjon, og ikke som et etterforskningstiltak rettet mot bestemte personer på grunnlag av mistanke om konkrete straffbare forhold av betydning for rikets sikkerhet, se nærmere fremstillingen under rapportens kap. 9.6.3.2 (side 350 flg.). Kontrollutvalget kritiseres for « ikke i noe tilfelle ... å ha reist spørsmål ved den uriktige regelforståelse som er lagt til grunn av forhørsrettene og av overvåkingstjenesten » (side 437 spalte 2 øverst).

       Det heter videre (side 437-438):

« Kontrollutvalget har for øvrig i likhet med overvåkingstjenesten oppfattet avlyttingen ikke bare som et etterforskningsmiddel, men også som et overvåkingstiltak. Telefonkontrollforskriften kan nærmest se ut til å bli tolket i lys av overvåkingsinstruksens § 2, som hjemmel til å foreta avlytting i forebyggende øyemed.

...

Forklaringen (Stenberg-Nilsen) viser til at Kontrollutvalget i det vesentlige synes å ha hatt samme oppfatning som overvåkingstjenesten og - i realiteten - forhørsrettene: Telefonkontroll ble iverksatt ikke først og fremst for å etterforske begåtte lovbrudd, men med sikte på å kartlegge virksomheten i et parti eller en organisasjon som var av overvåkingsmessig interesse. Som det fremgår under 9.4.1.1, er denne oppfatningen av reglenes innhold ikke holdbar. »

       Vi vil reservere oss mot denne oppsummering som ikke gjengir vår oppfatning på tilstrekkelig presis måte, men lar dette ligge ved denne anledning.

       Den kritikk Lund-kommisjonen her tar opp, går like til kjernen av det som etter instruksen for kontrollutvalget har vært utvalgets primæroppgave: Å føre tilsyn med at overvåkingstjenestens virksomhet har foregått innenfor rammen av lov og instruks. Det er derfor viktig at det ikke hersker noen tvil om rettsgrunnlaget for kritikken.

       Hjemmelsgrunnlaget for overvåkingstjenestens bruk av telefonkontroll er som kjent lov av 24. juni 1915 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler samt forskrifter om bl.a. telefonkontroll, fastsatt med kgl.res. 19. august 1960. Lund-kommisjonen redegjør for dette regelverket og for sin forståelse av det flere steder i rapporten, særlig side 125-127 og side 300-301.

       Kommisjonen peker på at telefonkontroll etter loven og forskriftene - utenfor krigstid - har karakteren av et straffeprosessuelt tvangsmiddel, med sikte på å fremskaffe bevis i straffesaker. Etter kommisjonens oppfatning innebærer dette bl.a.

-	at telefonkontroll bare kan iverksettes overfor personer, ikke til å føre kontroll med organisasjoner eller partier.

-	at telefonkontroll bare kan iverksettes ved mistanke om straffbare forhold som allerede er begått, ikke i forebyggende øyemed.

-	at mistanke om at straffbare handlinger planlegges eller forberedes, derfor ikke er tilstrekkelig, medmindre forberedelseshandlingen i seg selv er gjort straffbar.

       Etter vårt beste skjønn er den forståelse av reglenes innhold som Lund-kommisjonen her legger til grunn, ikke utvilsom, og den samsvarer ikke fullt ut med den forståelse som kontrollutvalget selv har hatt av regelverket.

       Vi vil, for det første, peke på at flere av de straffebestemmelser som loven av 1915 og forskriftene henviser til, går meget langt i nettopp å gjøre forberedelseshandlinger straffbare. Straffeloven § 104a, som står i lovens kapittel 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode, bestemmer:

« Den som danner eller deltar i privat organisasjon av militær karakter eller som støtter slik organisasjon, straffes med fengsel inntil 2 år. Råder organisasjonen eller dens medlemmer over forråd av våpen eller sprengstoff eller foreligger andre særlige skjerpende omstendigheter, er straffen fengsel inntil 6 år.

På samme måte straffes den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. »

       Annet ledd gjør det altså straffbart å delta i eller støtte organisasjoner som har til formål ved maktanvendelse eller andre ulovlige midler - f.eks. ved våpenbruk eller revolusjon - « å forstyrre samfunnsordenen eller å oppnå innflytelse i offentlige anliggender ». Det kan følgelig ikke ligge utenfor lovens ramme å beslutte og godkjenne telefonavlytting av personer som med grunn mistenkes for å delta i eller støtte organisasjoner med et slikt formål. Av rapportens side 220 fremgår at begjæringer om avlytting av personer tilknyttet eksempelvis AKP (m-l)'s partikontorer i årene fra 1982 til 1987 har vært begrunnet med mistanke om overtredelse av bl.a. straffeloven § 104a. Det formål AKP (m-l) arbeidet etter, er det redegjort nærmere for i rapporten side 200 flg. Vi nøyer oss med å vise til dette.

       Innholdet av straffebudet i § 104a annet ledd drøftes for øvrig nærmere i kommisjonsrapporten side 82. Det pekes på at etter bestemmelsens ordlyd er formålet i seg selv avgjørende, men - heter det -

« her må etter kommisjonens oppfatning bestemmelsen tolkes innskrenkende. Så lenge organisasjonen nøyer seg med å hevde sine meninger og ikke har tatt skritt for ved ulovlige midler å realisere formålet, kan straff ikke anvendes på personer med tilknytning til organisasjon. Hensynet til ytringsfriheten, jf Grunnlovens § 100, og demokratihensynet taler med styrke for en slik tolking. »

       Etter vår oppfatning fremstår ikke en slik innskrenkende tolkning av straffeloven § 104a i strid med dens ordlyd, som så udiskutabel at det uten videre kan gi grunnlag for kritikk om overvåkingstjenesten og forhørsrettene skulle ha hatt en annen forståelse av bestemmelsen.

       Lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914, som det også vises til i loven av 1915 og telefonkontrollforskriftene, bestemmer i § 6:

« Den som ved avtale eller paa anden maate søker at forberede en efter straffelovens §§ 90 eller efter denne lovs § 1, § 2, § 3 eller § 4 straffbar handling, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fængsel indtil 1 aar, om strengere straf ikke er anvendelig paa handlingen. »

       Lund-kommisjonen fastslår selv (side 79 spalte 1) at bestemmelsen rammer enhver forberedelseshandling, og planlegging av slike lovbrudd som § 6 nevner. Det er derfor vanskelig å se at en beslutning om telefonkontroll med sikte på å avdekke en begrunnet mistanke om planlegging eller forberedelse av slike lovbrudd, kan sies å ligge « utenfor lovens ramme ». I hvilken utstrekning forhørsrettenes beslutninger om telefonkontroll i perioden etter 1972 da Kontrollutvalget kom i virksomhet, faktisk har vært begrunnet under henvisning til § 6 i loven om forsvarshemmeligheter, har vi ikke materiale til å uttale oss om i dag.

       Lund-kommisjonen uttaler videre (side 438 spalte 1) at kontrollutvalget ser ut til å ha tolket telefonkontrollforskriften i lys av overvåkingsinstruksens § 2, som hjemmel til å foreta avlytting i forebyggende øyemed. Etter kommisjonens oppfatning er en slik tolkning av reglenes innhold « ikke holdbar ».

       Det er riktig at vi begge som medlemmer av Kontrollutvalget i en viss utstrekning har bygget på en slik forståelse av regelverket. Dette fremgår av det som gjengis av Stenberg-Nilsens forklaring i rapporten side 438. Meget kan tyde på at også kontrollutvalgets medlemmer før vår tid, i høyesterettsdommer Jens Chr Mellbyes formannstid fra 1972 til 1984, må ha hatt den samme forståelse av reglene. Det er i denne forbindelse av interesse at Mellbye-utvalget i sin innstilling av 12. mai 1967 ikke fant grunn til å foreslå noen endring i telefonkontrollforskriften på dette punkt. Om dette er det i St.meld. nr. 89 (1969-1970) referert følgende:

« Etter utvalgets mening er det nødvendig å ha adgang til å føre hemmelig kontroll med post, telegram og telefon i overvåkingsøyemed. Utvalget har uttalt at det ikke finner grunn til å foreslå endret den ordning som er etablert ved kongelig resolusjon av 19. august 1960 med hjemmel i lov nr. 5 av 24. juni 1915 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler. Ved ordningen er det vanlige kontrollorgan - domstolene - trukket inn i bildet, og selv om man av hensyn til forholdets hemmelige karakter har måttet gi avkall på det kontradiktoriske prinsipp, er det vanskelig å se hvordan man skulle kunne etablere en mer betryggende ordning.

Utvalget har sammenfattet sin uttalelse slik:

« Som ledd i en effektiv overvåkingstjeneste er det nødvendig å ha adgang til hemmelig kontroll av post, telefon og telegrammer. Eter kgl.res. av 19. august 1960 kan slik kontroll bare gjennomføres med domstolenes samtykke, og det antas å være den mest betryggende ordning som kan etableres på dette område ». »

       Som det fremgår av det siterte anså man det nødvendig å foreta hemmelig telefonkontroll « i overvåkingsøyemed » og « Som ledd i en effektiv overvåkingstjeneste... ».

       Vi er ikke kjent med at noen reserverte seg mot denne formålsbetraktning ved behandlingen av St.meld. nr. 89 (1969-1970). Uttalelsene gir etter vår mening støtte for den fortolkning og praksis som ble utøvet i ettertid.

       Vi mener fortsatt at det ikke er noen urimelig forståelse av regelverket som kontrollutvalget her har lagt til grunn. Grunnlaget for overvåkingstjenestens virksomhet i vår tid var overvåkingsinstruksen fastsatt ved kgl.res. 25. november 1977. Kontrollutvalgets egen instruks, fastsatt ved kgl.res. 22. januar 1982, knytter seg nær til denne. Etter overvåkingsinstruksens § 2 var primæroppgaven

« å forebygge og motvirke alle forbrytelser i den utstrekning disse kan medføre fare for rikets sikkerhet, spesielt forbrytelser (her følger en oppregning av de samme bestemmelser i straffeloven og loven om forsvarshemmeligheter som i loven av 1915 og telefonkontrollforskriften(samt annen virksomhet som går ut på etterretningsvirksomhet, infiltrasjon, sabotasje og attentater m.v. som kan medføre fare for rikets sikkerhet. »

       Det er etter vårt syn ikke innlysende at politiets overvåkingstjeneste ville være i stand til å løse denne forebyggende oppgave, dersom regelverket har vært slik å forstå at et så sentralt virkemiddel som telefonavlytting bare skulle kunne iverksettes ved mistanke om lovbrudd som allerede var begått.

       I tilknytning til dette skal nevnes at Fostervollutvalget i sin innstilling av 14. desember 1990 om overvåkingstjenestens oppgaver, organisasjon og ressurser har uttalt følgende under del II, kap 6.2:

« I saker som gjelder ulovlig etterretning eller terror er det viktig å kunne benytte telefonavlytting på et tidlig tidspunkt i etterforskningen. »

       Ved den totale skjønnsmessige vurdering av om det foreligger grunn til mistanke om forberedelse til en i denne sammenheng relevant straffbar handling, og om telefonkontroll bør iverksettes, må man også kunne ta i betraktning overvåkingstjenestens forebyggende hovedformål som er å forhindre at anslag mot rikets sikkerhet og terrorhandlinger blir gjennomført.

       Det nevnte tolkningsspørsmål har dog kanskje ikke den betydning som det umiddelbart kan se ut til, siden enkelte av de straffebestemmelser det gjelder som nevnt er slik utformet at de i vid utstrekning rammer også forberedende handlinger.

       Vi vil i denne forbindelse peke på at loven av 1915 og telefonkontrollforskriften ikke sondrer mellom avlytting av norske statsborgere og avlytting av utlendinger. Dersom reglene har vært slik å forstå som Lund-kommisjonen legger til grunn - at telefonkontroll bare kan iverksettes overfor enkeltpersoner og ikke i forebyggende øyemed, men bare ved mistanke om allerede begåtte lovbrudd - må dette ha gyldighet også i forhold til utenlandske statsborgere og institusjoner på norsk jord. I tilfelle vil vi tro det bør overveies om en slik regelforståelse samsvarer med de behov som er til stede dersom politiets overvåkingstjeneste skal kunne ivare sine oppgaver under alle forhold. Såvidt vi kan se, har Lund-kommisjonen i sin rapport ikke tatt opp denne problemstilling.

       Dette brev inneholder vår personlige oppfatning og fremtrer ikke som en uttalelse på vegne av de kontrollutvalg som vi var medlemmer av.

B. Brev datert 10. juli 1996.

Dok.nr.15 (1995-1996) - Lund-kommisjonens rapport

       Vi viser til h.r.dommer Ketil Lunds brev av 3. juli 1996 til Stortinget, med kommentarer til vårt brev av 13. juni 1996. Dette nye innlegg fra granskningskommisjonens formann nødvendiggjør følgende foreløpige bemerkninger fra vår side:

1.

Bakgrunnen for vår henvendelse til Stortinget var at vi oppfattet granskningsrapporten slik at forhørsrettene og kontrollutvalget etter kommisjonens mening hadde handlet utenfor telefonkontrollovens og forskriftenes ramme, ved at telefonkontroll hadde vært anvendt som et overvåkningstiltak rettet mot et politisk parti eller en organisasjon, og ikke som et etterforskningstiltak rettet mot bestemte personer på grunnlag av mistanke om konkrete straffbare forhold av betydning for rikets sikkerhet. Kommisjonen uttrykker dette slik i rapporten side 437-438:

« Kommisjonens undersøkelser viser at overvåkingstjenestens bruk av telefonkontroll i mange tilfeller har gått utenfor lovens rammer ved i realiteten å ha vært et overvåkingstiltak rettet mot et politisk parti eller en organisasjon, ikke et etterforskningstiltak rettet mot bestemte personer på grunnlag av mistanke om konkrete straffbare forhold med sikte på å oppklare forbrytelser mot rikets sikkerhet. »

« ... »

« Kontrollutvalget kan ikke i noe tilfelle ses å ha reist spørsmål ved den uriktige regelforståelse som er lagt til grunn av forhørsrettene og av overvåkingstjenesten. »

« ... »

« Kontrollutvalget har for øvrig i likhet med overvåkingstjenesten oppfattet avlyttingen ikke bare som et etterforskningsmiddel, men også som et overvåkingstiltak. Telefonkontrollforskriften kan nærmest se ut til å bli tolket i lys av overvåkingsinstruksens § 2, som hjemmel til å foreta avlytting i forebyggende øyemed. »

« ... »

« Forklaringen viser at Kontrollutvalget i det vesentlige synes å ha hatt samme oppfatning som overvåkingstjenesten og - i realiteten - forhørsrettene: Telefonkontroll ble iverksatt ikke først og fremst for å etterforske begåtte lovbrudd, men med sikte på å kartlegge virksomheten i et parti eller en organisasjon som var av overvåkingsmessig interesse. »

I vårt brev av 13. juni 1996 reiste vi spørsmål om Lund-kommisjonens lovforståelse på dette punkt kan ansees utvilsomt. Ketil Lund besvarer dette med at kommisjonen anser lovforståelsen som utvilsom.

Imidlertid fremgår det av Ketil Lunds brev at forhørsrettene ifølge kommisjonens undersøkelser nettopp ikke har bygget på noen annen forståelse av loven og forskriftene på dette punkt enn den som kommisjonen anser som den riktige. Han skriver om dette bl.a. (brevet side 3):

« Den generelle tolking av reglene, som kommisjonen anser utvilsom, er også lagt til grunn av domstolene. I de saker kommisjonen har gjennomgått er forhørsrettenes samtykke begrunnet med at vedkommende person mistenkes for ha begått en forbrytelse mot en eller flere av de straffebestemmelser - under tiden kapitler i straffeloven - som er nevnt i loven og forskriften, jf. rapporten side 352. I henhold til forskriftens krav om begrunnelse fastslår beslutningene videre at kontrollen er påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet og skjer « i etterforskningsøyemed », « for å fremskaffe bevis i straffesak » eller liknende formuleringer som uttrykker det samme, jf. rapporten side 352. Dette gjelder også de standardbeslutninger som lå til grunn for avlyttingen av telefoner ved AKP (m-l)s partikontor fra 1982 til 1987 og NKPs partikontor fra 1986 til 1989. »

« ... »

« Forhørsrettene er, slik beslutningene formuleres, klar over at det kreves mistanke om at straffbare handlinger er begått og at øyemedet med telefonkontrollen er å etterforske forholdet. Granskingskommisjonens kritikk av realiteten i forhørsrettenes beslutninger retter seg mot at det stilles for små krav til grunnlaget for mistanke eller fortsatt mistanke og/eller at beslutningene gjentas år etter år uten at noe nytt fremkommer og/eller at kontrollen vanskelig kan ses å være påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet. Kritikken gjelder at telefonkontroll, ikke formelt slik beslutningene formuleres, men i realiteten, er blitt tillatt brukt i overvåkingsøyemed, som et middel til å holde organisasjonens virksomhet under oppsikt. »

Vi har for vår del ikke materiale til å uttale oss bestemt om Lunds beskrivelse av forhørsrettenes praksis er riktig. Men er den riktig, så er det jo intet grunnlag for kritikk mot kontrollutvalget for på dette punkt å ha « handlet utenfor lovens ramme » og for å ha bygget på « en uriktig lovforståelse », når utvalget har godtatt forhørsrettenes beslutninger om telefonkontroll. Spørsmålet om hva som her er riktig lovforståelse blir for så vidt uinteressant og kan legges til side:

Kontrollutvalget har i sin praksis ikke gjort bruk av noen annen lovforståelse enn den Lund-kommisjonen selv legger til grunn.

Hvorvidt det ellers kan være grunnlag for å kritisere forhørsrettene og Kontrollutvalget for, slik Lund skriver, « i realiteten » å ha godtatt telefonkontroll i for vid utstrekning, går vi ut fra at det vil bli anledning til å komme tilbake til. For Kontrollutvalgets vedkommende reiser dette bl.a. spørsmålet om hvor langt utvalgets kompetanse gikk i forhold til overvåkingspolitiet og forhørsrettene. Dette var ikke tatt opp i vårt brev av 13. juni 1996.

2.

I vårt brev viste vi, når det ellers gjelder lovgrunnlaget for å iverksette telefonkontroll, bl.a. til straffeloven § 104a annet ledd, som setter straff for «den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender».

Denne bestemmelsen kom inn i straffeloven ved en lovendring av 15. desember 1950, samtidig med at loven av 1915 om post- og telegrafkontroll m.v. ble utvidet til også å hjemle telefonkontroll, slik det er redegjort for i kommisjonsrapporten side 301 sp.l. Samtidig ble det som det vel er kjent - foretatt en hel del andre endringer i beredskapslovgivningen.

Vi pekte på at slik § 104a annet ledd er utformet av de lovgivende myndigheter, kan det ikke ligge « utenfor lovens ramme » å beslutte telefonavlytting av personer som med grunn mistenkes for å delta i eller støtte organisasjoner med formål som loven angir. Vi nevnte i denne forbindelse avlyttingen av personer med tilknytning til partikontoret til AKP (m-l), som gjennom en årrekke hadde revolusjon ved hjelp av våpenmakt o.l. som en del av sitt program - se nærmere kommisjonsrapporten side 204.

I sitt brev opprettholder Ketil Lund kommisjonens innskrenkende tolkning av bestemmelsen i § 104a annet ledd, jf. rapporten side 82. Han skriver bl.a. at « Kommisjonen er ikke kjent med at det tidligere er hevdet en tilsvarende oppfatning » - dvs. at medlemskap i organisasjoner med et ulovlig formål i seg selv kan være straffbart, og at « I hvert fall er ingen straffet på dette grunnlag ».

Til dette er å si at vi for vår del ikke er kjent med at noen annen har hevdet den tolkning av § 104a annet ledd som Lund-kommisjonen har basert sine vurderinger på. Den er uten støtte i lovteksten og i strafferettslig litteratur. Med hensyn til forarbeidene til bestemmelsen, viser vil til Ot.prp. nr. 79 (1950). Det har her interesse å referere følgende:

Utvalget som hadde gitt innstilling til revisjon av beredskapslovgivningen (« forræderilovgivningen m.v. ») i 1948, hadde foreslått en ny bestemmelse § 104a med samme innhold som første ledd i lovens § 104a.

Justisdepartementet ønsket å utvide bestemmelsen med et annet ledd, og sier i proposisjonen side 49 mer om dette:

« I Danmark har man allerede i mange år hatt beslektede bestemmelser, nemlig i lov nr. 123 av 28. april 1934 (« uroloven »), som bl.a. forbyr sammenslutninger eller korps som har til hensikt ved ulovlig maktanvendelse å øve innflytelse på politiske og offentlige anliggender. Straffebestemmelsen i denne lov er i det foreliggende forslag foreslått overført til straffeloven i følgende utformning (§ 114):

« Stk. 1. Den, som deltager i eller yder væsentlig økonomisk eller annen støtte til korps, gruppe eller sammenslutning, der har til hensigt ved magtanvendelse, sabotage eller andre ulovlige midler at øve indflydelse på offentlige anliggender eller fremkalle forstyrrelse av samfundsordenen, straffes med fengsel indtil 6 år. »

« Stk. 2. Den, som deltager i ulovlig militær organisation eller gruppe, straffes med bøde eller hæfte eller under skærpende omstændigheder med fengsel indtil 2 år ».

Politimesteren i Oslo har i en henvendelse til departementet av 20. mai 1950 bl.a. fremholdt at de gjeldende bestemmelser i straffeloven ikke gir noe helt tilfredsstillende vern mot 5-kolonnevirksomhet i dens forberedende stadium. I forbindelse hermed anfører han bl.a.:

« Uten hensyn til om en organisasjons formål er bistand til fremmed makt i en konfliktssituasjon, vepnet angrep mot norske statsorganer m.v., bør det kunne reageres kraftig og øyeblikkelig når en ulovlig organisasjons eksistens er brakt på det rene. Man bør derfor få straffebestemmelser for deltakelse i militær organisasjon eller gruppe, når organisasjonen eller gruppen er hemmelig og/eller dannet uten myndighetenes godkjennelse. På samme måte bør økonomisk eller annen støtte til slik organisasjon være straffbar.

Det er videre behov for straffebestemmelser om deltakelse i eller støtte til organisasjon som har til hensikt ved sabotasje, militær maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Dersom statsforfatningen søkes forandret på denne måte vil strl. § 94, jf. § 104 være anvendelig. »

Departementet antar at det er behov for en straffebestemmelse av sistnevnte art ved siden av den av utvalget foreslåtte alminnelige straffetrussel mot deltakelse m.v. i private militære organisasjoner. Man har derfor supplert utkastets § 104a med et nytt annet ledd som er utformet i nær tilslutning til § 114, stk. 1 i det ovenfor gjengitte danske lovforslag. »

Det kom ingen innvending mot den nye § 104a under komitébehandlingen av proposisjonen i Stortinget, se Innst.O.nr.XVI (1950).

Vi finner heller ikke i det her siterte fra forarbeidene noe holdepunkt for den tolkning av bestemmelsen som Lund-kommisjonen gjør gjeldende i rapporten på side 82.

Vi er her ved et kjernepunkt i Lund-kommisjonens kritikk av praksis i telefonavlyttingssaker. Vi fastholder for vår del at i den utstrekning forhørsrettenes beslutninger om telefonkontroll har vært rettet mot personer som deltar i eller støtter organisasjoner med slikt formål som § 104a angir og har vært truffet under henvisning til annet ledd i bestemmelsen, er det ikke grunnlag for å hevde at beslutningene - og Kontrollutvalgets godkjennelse av dem - har ligget utenfor lovens ramme.

Også av denne grunn er i virkeligheten spørsmålet om hva som er en riktig forståelse av telefonkontrolloven og av forskriftene av 1960 av mindre interesse.

3.

Ketil Lund kommer i sitt brev også inn på spørsmålet om telefonkontroll med utlendinger, et spørsmål som granskningskommisjonen ikke har funnet grunn til å ta opp (det lå også utenfor kommisjonens mandat). Han uttaler at «Nødvendigheten av telefonkontroll med utenlandske kontorer i overvåkingsøyemed har det aldri vært noen uenighet om», og at «De rettsspørsmål som reiser seg ved telefonkontroll av slike kontorer er imidlertid særegne».

Vi er ikke uenige i at telefonkontroll av utlendinger reiser spørsmål som er « særegne ». Poenget er at den lovforståelse og den praksis som her har vært fulgt, neppe kan være uten betydning for forståelsen og rekkevidden av lovgrunnlaget for telefonkontroll i andre sammenhenger. Som vi har påpekt i brevet av 13. juni 1996, sondrer loven av 1915 og forskriftene ikke mellom telefonkontroll rettet mot norske borgere og mot utlendinger. I prinsippet har også utenlandske statsborgere det samme krav til rettsbeskyttelse mot myndighetskontroll på norsk territorium som norske statsborgere. Ketil Lund fremholder selv (brevet side 2, annet hele avsnitt) at:

« Det er grunn til å understreke at formål- og effektivitetsbetraktninger etter alminnelige tolkingsprinsipper vanskelig kan begrunne bruk av sterkt integritetskrenkende virkemidler utenfor de rammer som er trukket opp i en klar lovtekst og uten støtte i lovens forarbeider ».