Brev fra Ketil Lund til Stortinget, datert 3. juli 1996.

Dok.nr.15 (1995-1996) - Lund-kommisjonens rapport

       Jeg viser til Jens Bugge og Hans Stenberg-Nilsens brev til Stortinget av 13. juni 1996. Brevet kan gi grunnlag for misforståelser og synes å ha skapt usikkerhet om grunnlaget for kommisjonens kritikk av praksis i telefonavlyttingssaker. Jeg skal derfor knytte noen kommentarer til det.

       Kommisjonen har ansett det som utvilsomt at telefonkontroll etter lovgrunnlaget bare kan skje som etterforskningstiltak når noem med grunn mistenkes for å ha begått straffbare handlinger rettet mot rikets sikkerhet. Telefonkontroll kan således ikke brukes med sikte på å forebygge fremtidige lovbrudd, i motsetning til overvåkingstiltak som etter overvåkingsinstruksen skal iverksettes når personer, grupper eller organisasjoner kan mistenkes for å forberede forbrytelser mot rikets sikkerhet, jf instruksen av 1977 § 4.

       Etter Bugges og Stenberg-Nilsens oppfatning er kommisjonens forståelse av bestemmelsenes innhold ikke utvilsom. De argumenterer for at telefonkontroll « i en viss utstrekning » også må kunne brukes som et forebyggende tiltak med sikte på å hindre at det blir begått straffbare handlinger rettet mot rikets sikkerhet, jf brevet side 4. På side 5 i brevet heter det at ved « den totale skjønnsmessige vurdering av om det foreligger grunn til mistanke om forberedelse til en i denne sammenheng relevant straffbar handling, og om telefonkontroll bør iverksettes, må man også kunne ta i betraktning overvåkingstjenestens forebyggende hovedformål... ». Hvor langt deres standpunkt rekker, især med hensyn til å godta telefonkontroll i lengre tid uten at noe nytt fremkommer, går ikke frem av brevet.

       Det er grunn til å understreke at lov av 24. juni 1915 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler, som fikk sin nåværende form i 1950, da telefonkontroll ble tilføyet, etter sin ordlyd er helt klar. Loven fastslår at post-, telegram- og telefonkontroll utenfor krigstid bare kan settes iverk overfor personer som mistenkes for overtredelse av de straffebestemmelser loven nevner. Forarbeidene til loven av 1915 og endringsloven av 1950 gir ingen støtte for oppfatningen om at telefonkontroll kan brukes som forebyggende tiltak. Den kongelige resolusjon av 19. august 1960 - telefonkontrollforskriften - som ble gitt i henhold til loven av 1915 og som åpnet adgang til telefonavlytting, er også helt klar. I forhold til loven skjerper forskriften kravet til mistankens styrke ved å kreve at den person kontrollen rettes mot med grunn kan mistenkes for å ha begått en straffbar handling rettet mor rikets sikkerhet. « Med grunn » ble valgt i stedet for « med skjellig grunn », som er det krav som stilles ved andre straffeprosessuelle tvangsmidler, f.eks. ved ransaking, som forutsetter sannsynlighetsovervekt for at handlingen er begått. Jeg viser til fremstillingen i granskningskommisjonens rapport under pkt. 8.1.4.3 og 9.4.1.1 og til den vedlagte fremstilling i Mellbye-utvalgets innstilling av 12. mai 1967.

       Bugge og Stenberg-Nilsen argumenterer for en utvidende tolking av loven og forskriften ut fra hensynet til at overvåkingstjenesten effektivt skal kunne vareta sitt « forebyggende hovedformål som er å forhindre at anslag mot rikets sikkerhet og terrorhandlinger blir gjennomført ». Spesielt understrekes det - slik jeg leser nest siste avsnitt i brevet - at kommisjonens oppfatning av reglene strider mot overvåkingstjenestens behov for å benytte telefonkontroll til overvåking av « utenlandske statsborgere og institusjoner på norsk jord ». Jeg kommer avslutningsvis tilbake til dette.

       Som kjent er telefonavlytting en metode som bare er tillatt brukt i visse narkotikasaker og i saker der avlytting er påkrevd av hensyn til rikets sikkerhet. Bruken av telefonavlytting reiser spørsmål av meget stor rettssikkerhetsmessig betydning. Det er grunn til å understreke at formåls- og effektivitetsbetraktninger etter alminnelige tolkingsprinsipper vanskelig kan begrunne bruk av sterkt integritetskrenkende virkemidler utenfor de rammer som er trukket opp i en klar lovtekst og uten støtte i lovens forarbeider. Jeg tilføyer at å fravike lovens ord på et slikt grunnlag ikke uten videre er uproblematisk i forhold til Den europeiske menneskerettskonvensjons krav om at regler av denne karakter skal være forutberegnelige. Har overvåkingstjenesten ment at loven og telefonkontrollforskriften, slik reglene er formulert, inneholder uhensiktsmessige begrensninger, ville det naturlige ha vært å foreslå loven endret.

       Bugge og Stenberg-Nilsens brev kan kanskje gi opphav til den misforståelse at deres tolking av reglene samsvarer med forhørsrettenes, med andre ord at beslutningene om telefonkontroll inneholder uttrykkelig samtykke til at kontrollen iverksettes i overvåkings­øyemed, som et forebyggende tiltak. Slik er det imidlertid ikke.

       Den generelle tolking av reglene, som kommisjonen anser utvilsom, er også lagt til grunn av domstolene. I de saker kommisjonen har gjennomgått er forhørsrettenes samtykke begrunnet med at vedkommende person mistenkes for å ha begått en forbrytelse mot en eller flere av de straffebestemmelser - under tiden kapitler i straffeloven - som er nevnt i loven og forskriften, jf rapporten side 352. I henhold til forskriftens krav om begrunnelse fastslår beslutningene videre at kontrollen er påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet og skjer « i etterforskningsøyemed », « for å fremskaffe bevis i straffesak » eller liknende formuleringer som uttrykker det samme, jf rapporten side 352. Dette gjelder også de standardbeslutninger som lå til grunn for avlyttingen av telefoner ved AKP (m-l)s partikontor fra 1982 til 1987 og NKPs partikontor fra 1986 til 1989.

       Kommisjonens kritikk av praksis gjelder ikke forhørsrettens generelle tolking av reglene, men den konkrete regelanvendelsen - forståelsen og bruken av reglene i det konkrete tilfellet. Forhørsrettene er, slik beslutningene formuleres, klar over at det kreves mistanke om at straffbare handlinger er begått og at øyemedet med telefonkontrollen er å etterforske forholdet. Granskingskommisjonens kritikk av realiteten i forhørsrettenes beslutninger retter seg mot at det stilles for små krav til grunnlaget for mistanke eller fortsatt mistanke og/eller at beslutningene gjentas år etter år uten at noe nytt fremkommer og/eller at kontrollen vanskelig kan ses å være påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet. Kritikken gjelder at telefonkontroll, ikke formelt slik beslutningene formuleres, men i realiteten, er blitt tillatt bruk i overvåkingsøyemed, som et middel til å holde organisasjonenes virksomhet under oppsikt.

       Når det gjelder domstolenes regeloppfatning vises ellers til de kjennelser av Eidsivating lagmannsrett som er omtalt på side 353 til 354 i rapporten.

       Bugge og Stenberg-Nilsen peker på at visse forberedelseshandlinger er straffbare og for så vidt kan gi grunnlag for telefonkontroll. Det er ingen uenighet om dette, som også er understreket av kommisjonen. I sin fremstilling på dette punkt trekker Bugge og Stenberg-Nilsen inn telefonkontrollen av AKP (m-l)s kontor fra 1982 til 1987. Såvidt forstås gir de uttrykk for at kommisjonens kritikk er forfeilet fordi det kan diskuteres om ikke medlemskap i AKP (m-l) i seg selv var straffbart etter straffeloven § 104a annet ledd. Kommisjonen er ikke kjent med at det tidligere er hevdet en tilsvarende oppfatning. I hvert fall er ingen straffet på dette grunnlag. Kommisjonen har gitt uttrykk for sin oppfatning av bestemmelsen på side 82 i rapporten. Uansett oppfatning er det vanskelig å se at AKP (m-l)s programerklæring om væpnet revolusjon i seg selv gjorde det påkrevet av hensyn til rikets sikkerhet å bruke telefonkontroll som etterforskningstiltak i perioden. Hvis man for øvrig var av den oppfatning at formålet i seg selv gjorde medlemskapet straffbart, var det neppe nødvendig med en så drastisk etterforskingsmetode for å skaffe til veie bevis. Jeg viser ellers til kommisjonens fremstilling på side 356-357.

       Granskningskommisjonen er ikke kjent med at det tidligere er kommet til uttrykk et annet syn på tolkingen av reglene enn det kommisjonen har lagt til grunn; Stenberg-Nilsen ga imidlertid under sin forklaring for kommisjonen uttrykk for at telefonkontroll måtte vurderes « i forlengelse av » overvåkingstjenestens forebyggende oppgaver og « ikke utelukkende som et middel til å oppklare allerede foretatte forbrytelser », jf rapporten side 438. For ordens skyld nevner jeg at nåværende overvåkingssjef Hans Olav Østgaards regeloppfatning er sammenfallende med kommisjonens. Jeg viser til rapporten side 356, der Østgaards syn gjengis.

       Straffeprosesslovkomiteen foreslo i sin innstilling av juni 1979 at bestemmelser om telefonkontroll ved mistanke om overtredelse av straffebud til vern om rikets sikkerhet og en del andre lovbrudd ble inntatt i straffeprosessloven - lovforslagets § 218 i kapittelet om tvangsmidler. Komiteen har klarligvis ikke oppfattet gjeldende regler slik at de ga hjemmel for bruk av telefonkontroll som forebyggende overvåkingstiltak. Det sies i kommentaren til § 218 at « (hjemmel for telefonavlytting i annet enn vanlig etterforskingsøyemed, f.eks. til forebyggelse av en alvorlig forbrytelse må i tilfelle gis i en annen lov, f.eks. en politilov ». Jeg viser for øvrig til Ot.prp. nr. 35 (1978-1979) , der lovforslaget kommenteres på side 175.

       I senere år har det såkalte Sikkerhetsutvalget behandlet telefonkontroll, jf NOU 1993:3 Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen. Utvalget foreslo at reglene om telefonkontroll ved etterforsking av forbrytelser mot rikets sikkerhet mv ble inntatt i straffeprosessloven. Det ble ikke foreslått regler om bruk av telefonkontroll som forebyggende tiltak i terroristbekjempelsen. Det er helt klart at utvalget ikke har oppfattet loven av 1915 og telefonkontrollforskriften som hjemmel for bruk av telefonkontroll i forebyggende øyemed, slik at lovforslaget tilsiktet en endring av gjeldende rettstilstand på dette punkt. Jeg viser til innstillingen side 48 og til St.meld. nr. 39 (1992-1993) der Justisdepartementet omtaler Sikkerhetsutvalgets innstilling. Bugge og Stenberg-Nilsen gjengir en uttalelse av det såkalte Fostervollutvalget. Også dette utvalget har oppfattet telefonkontroll som straffeprosessuelt tvangsmiddel/etterforskingsmetode, noe for øvrig også den gjengitte uttalelsen viser, jf St.meld. nr. 39 side 84.

       Den utvidende tolking av loven av 1915 og telefonkontrollforskriften av 1960, som Bugge og Stenberg-Nilsen gjør seg til talsmenn for med grunnlag i hensynet til en effektiv overvåkingstjeneste, deles etter deres oppfatning også av tidligere medlemmer av Kontrollutvalget, i Jens Chr Mellbyes formannstid fra 1972 til 1984. I denne forbindelse gjengis en uttalelse i St.meld. nr. 89 (1969-1970) som refererer fra Mellbye-utvalgets innstilling av 12. mai 1967.

       Uttalelsen gir uttrykk for at det etter utvalgets mening er nødvendig å føre hemmelig kontroll med post-, telegram og telefon i overvåkingsøyemed. Det fremgår av stortingsmeldingen på side 14 at hverken høringsinstansene eller departementet hadde bemerkninger til uttalelsen.

       Meningen med denne knappe og helt generelle uttalelsen er neppe å gi uttrykk for en oppfatning om innholdet i loven av 1915 og telefonkontrollforskriften av 1960. Det dreier seg som nevnt om spørsmål av meget stor betydning for individets rettssikkerhet, som Mellbye-utvalget etter mandatets pkt. 4 skulle vurdere, og som det ikke er grunn til å tro at utvalget tok lett på. Uttalelsen fremtrer da heller ikke som en tolking av loven og telefonkontrollforskriften. Den etterfølgende uttalelse om at utvalget ikke fant grunn til å foreslå endret den « ordning » som ble etablert ved resolusjonen av 1960, tar kun sikte på ordningen med domstolkontroll: Selv om det kontradiktoriske prinsipp var tilsidesatt, kunne utvalget ikke se hvorledes det kunne etableres en mer betryggende ordning.

       Mellbye-utvalgets fremstilling av loven og telefonkontrollforskriften inneholder ikke uttalelser som viser at utvalget tolker reglene annerledes enn kommisjonen. Jeg vedlegger de deler av utvalgets fremstilling om post-, telefon- og telegramkontroll som i dag er offentliggjort.

       De uttalelser av utvalget som i komprimert form er gjengitt i St.meld. nr. 89 (1969-1970) finnes i de to siste avsnitt i fremstillingen. Uttalelsen om at det etter utvalgets mening er nødvendig med telefonavlytting i overvåkingsøyemed følger umiddelbart etter beskrivelsen av praksis og er ikke knyttet til fremstillingen av reglene i loven og telefonkontrollforskriften. Umiddelbart forut for uttalelsen, etter setningen om at kontrollen som oftest nedkobles hvis det ikke fremkommer noe vesentlig i løpet av 6-12 måneder, inneholder Mellbye-utvalgets innstilling et avsnitt som fremdeles er hemmeligholdt og som refererer seg til avlytting av utenlandske kontorer. Den helt generelle uttalelsen om nødvendigheten av telefonkontroll som et rent overvåkingstiltak må ses i relasjon til det som her sies om avlytting av disse kontorene.

       Nødvendigheten av telefonkontroll med utenlandske kontorer i overvåkingsøyemed har det aldri vært noen uenighet om. Bugge og Stenberg-Nilsen trekker avslutningsvis i sitt brev inn nettopp dette forhold. Det gis såvidt forstås uttrykk for at behovet ikke vil kunne varetas hvis kommisjonens forståelse av reglene om telefonkontroll også legges til grunn i forhold til utenlandske kontorer. De rettsspørsmål som reiser seg ved telefonkontroll av slike kontorer er imidlertid særegne. Dette fremgår av det avsnitt i Mellbye-utvalgets innstilling som fremdeles hemmeligholdes.

       Granskningskommisjonen har funnet det klart at den rutinemessige avlytting av utenlandske kontorer ikke kan tillegges betydning ved tolkingen av loven av 1915 og telefonkontrollforskriften av 1960. Denne avlyttingspraksis, som det som nevnt ikke er noen uenighet om, kan ikke begrunne en utvidet adgang til avlytting av norske borgere - og utlendinger som må likestilles med dem - i strid med lovens og forskriftens klare ord.

       Brevet er skrevet i samråd med granskingskommisjonens øvrige medlemmer.

Undervedlegg

Post-, telefon- og telegramkontroll.

       Bestemmelser om overvåkingspolitiets kontroll med postforsendelser og telegrammer og med telefonsamtaler er gitt med hjemmel i lov nr. 5 av 24. juni 1915.

       I lovens § 1 heter det:

« Kongen eller den han gir fullmakt kan utferdige bestemmelser om undersøkelse og tilbakeholdelse av postforsendelser og telegrammer og om kontroll med telefonsamtaler, når dette antas påkrevd av hensyn til rikets sikkerhet.

Utenfor krigstid kan kontrollen bare settes i verk overfor personer som mistenkes for noen overtredelse av lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914, den borgerlige straffelovs kapitler 8, 9, 12, 13 eller 14, lov om enerett for staten til befordring av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og lignende anlegg av 29. april 1899 § 6, jf. tilleggslov av 24. juli 1914 § 3, eller lov av 14. mai 1917 om salg og utførsel av fødevarer m.v. § 5. »

       Lovbestemmelsen gjaldt opprinnelig bare kontroll med postforsendelser og telegrammer og bare for overtredelse av lov om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914 og straffelovens 8. og 9. kapitler.

       Bestemmelser i henhold til loven ble første gang gitt ved kgl.res. av 27. august 1915. Postanstalter og telegrafstasjoner fikk da plikt til etter pålegg av en politiembetsmann å gi politiets tjenestemenn anledning til å undersøke post og telegrafkorrespondanse til og fra de personer som ble mistenkt for forbrytelse mot de lovbestemmelser som loven av 1915 regner opp. Ble det aktuelt å beslaglegge korrespondansen, skulle bestemmelsene om beslag i straffeprosessloven (§§ 215-218) følges.

       I årene 1939-1941 ble det gitt diverse bestemmelser om kontroll med post, telefonsamtaler og telegrammer. Disse bestemmelser tok sikte på krigsforhold.

       I 1950 ble loven av 1915 utvidet til også å omfatte kontroll med telefonsamtaler, og oppregningen av straffebud i lovens § 1 ble utvidet til dem som nå er angitt i bestemmelsen. Ved kgl.res. av 19. august 1960 ble det så fastsatt nye bestemmelser om post, telegram- og telefonkontroll. Det ble da gjennomført den ordning at politiet bare kan sette i verk kontrolltiltak med rettens samtykke (bestemmelsenes § 1). I det foredrag som ligger til grunn for den kongelige resolusjon, er uttalt at det av forarbeidene til loven av 1915 fremgår at man tok sikte på en ren administrativ kontroll, men det antas ikke å være til hinder for å foreskrive at rettens beslutning skal innhentes før kontroll settes i verk. Ifølge interne notater hadde dog Lovavdelingen funnet spørsmålet tvilsomt.

       Rettens samtykke skal som hovedregel innhentes på forhånd, men i særlig påtrengende tilfelle kan påtalemyndigheten gi ordre. I så fall skal kontrollen innberettes til retten som avgjør hvorvidt den skal opprettholdes. Rettens avgjørelse treffes ved beslutning, og den skal angi kontrollens grunnlag, gjenstand, øyemed og varighet.

       Kontrollen etter § 1 bare settes i verk når noen med grunn mistenkes for overtredelse av de straffebestemmelser som er nevnt, og kontroll anses nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet. (Det er for øvrig de samme straffebestemmelser som overvåkingstjenesten etter sin instruks skal forebygge og motvirke forbrytelser mot.) Bestemmelsene av 19. august 1960 kan således ikke benyttes til å gjennomføre alminnelig sensur.

       Uttrykket « med grunn » er valgt med hensikt istedenfor straffeprosesslovens « med skjellig grunn », fordi det i disse saker må være en friere adgang til å gjennomføre kontroll enn ved alminnelige forbrytelser. Dette hensyn ligger også bak forutsetningen i loven av 1915 som bare krever at vedkommende « mistenkes » for overtredelse av de lovbestemmelser som er nevnt. På den annen side kan den friere adgang bare brukes når det anses påkrevd « av hensyn til rikets sikkerhet ». Særbestemmelsene kan derfor ikke brukes ved forbrytelse mot de samme straffebud som ikke berører rikets sikkerhet.

       Når kontroll er besluttet, skal poststed, telegrafbestyrer eller telefonstasjon få skriftlig melding om det og er da pliktig til å yte bistand til å få kontrollen gjennomført (§ 2). Selve kontrollen skal i alminnelighet foretas av embets- og tjenestemenn ved politiet eller lensmannsetaten (§ 3). Så vidt mulig skal 2 tjenestemenn delta i kontrollen, og det skal alltid skje ved kontroll av verdipost og rekommandert post. Avlytting av telefon kan om nødvendig foretas av Telegrafverkets eller vedkommende private telefonselskaps tjenestemenn.

       Postforsendelser og telegrammer kan kopieres, og telefonsamtaler kan tas opp på bånd eller på annen hensiktsmessig måte. Viser det seg at det kontrollerte er uten betydning, skal mulige kopier eller opptak straks tilintetgjøres.

       Det er påbudt at det skal føres fortegnelse over de lukkede postsendinger som er åpnet i kontrolløyemed, og over de telegrammer og telefonsamtaler som er kontrollert. Fortegnelsen skal angi tidspunktet for kontrollen, adressatens navn og resultatet av kontrollen og så vidt mulig også avsenderens (oppringerens) navn.

       Den kontroll som iverksettes, vil være uten verdi dersom mistenkte får rede på at det gjøres. Både loven av 1915 og kgl.res. av 19. august 1960 inneholder derfor bestemmelser om taushetsplikt for de embets- og tjenestemenn som får med kontrollen å gjøre. I overvåkingssentralens rundskriv av 7. oktober 1960 som gir nærmere direktiver om kontrollen til politidistriktene, er taushetsplikten for alle som blir engasjert i kontrollen sterkt presisert. Det anføres at det på forhånd bør søkes oppnådd at en bestemt dommer i hvert politidistrikt behandler slike saker uten rettsvitner og uten protokollfører, og at begjæringen og saksdokumentene ikke journalføres eller arkiveres ved rettens kontor, men oppbevares i overvåkingstjenestens arkiv.

       Videre heter det at for de tekniske etaters vedkommende må det på forhånd foretas en grundig undersøkelse av personell og organisasjon for å bringe på det rene hvor og på hvilken måte kontrollen enklest og med innsats av minimum av personell kan settes i verk for å sikre den hemmeligholdt, slik at fremgangsmåten er klar og kontaktene forberedt for eventuell kontroll.

       I rundskrivet ber Overvåkingssentralen om å bli holdt løpende orientert om kontrolltiltak fra de settes i verk til de er avsluttet.

       Siden de nye bestemmelser trådte i kraft, har forhørsretten gitt samtykke til kontroll i 50 tilfeller.

       For tiden pågår det avlytting i 13 tilfeller, derav 3 i Oslo. I de aller fleste tilfeller gjelder kontrollen avlytting av telefon, idet det i praksis har vist seg vanskelig å få gjennomført postkontroll. Vanligvis begrenser retten varigheten av kontrollen til 6 måneder. Ved utløpet av denne tid kan tillatelsen fornyes, men som oftest vil kontrollen bli avsluttet dersom det ikke er fremkommet noe vesentlig i løpet av en periode på 6 - 12 måneder.

       For å få en effektiv overvåkingstjeneste er det etter utvalgets mening nødvendig å ha adgang til å føre hemmelig kontroll med post, telegram og telefon når det er grunn til å tro at noe illegalt er under utvikling. I praksis blir det vesentlig spørsmål om avlytting av telefon.

       Utvalget finner videre at det ikke er grunnlag for å foreslå endret den ordning som ble bragt i stand ved kgl.res. av 19. august 1960. Ved ordningen ble det vanlige kontrollorgan - domstolene - trukket inn i bildet, og selv om man av hensyn til forholdets hemmelige karakter har måttet gi avkall på det kontradiktoriske prinsipp, er det vanskelig å se hvorledes man skulle kunne etablere en mer betryggende ordning. Antallet av samtykker som er gitt siden 1960 tyder også på at man har vært forsiktig med å sette i gang telefonavlytting m.v.

Overvåkingstjenestens forhold til pressen m.v.

       Opplysninger om overvåkingstjenesten er « godt stoff ». Både når det gjelder virksomheten i sin alminnelighet og når det gjelder strafferettslige forføyninger mot enkeltpersoner, er presse og kringkasting ivrige etter å få tak i opplysninger. Og overvåkingstjenesten på sin side er interessert i at allmennheten får nøkterne og riktige opplysninger om trusselen mot vår sikkerhet, og om den virksomhet som overvåkingstjenesten driver. Slik informasjon vil bevirke at publikum blir sikkerhetsbevisste med den følge at overvåkingstjenesten får opplysninger som kan være av meget stor betydning for dens virksomhet.

       Å formidle opplysninger om overvåkingsarbeidet er imidlertid meget vanskelig. På grunn av forholdets art vil overvåkingstjenestens vedkommende ikke kunne uttale seg åpent og fritt, og pressen får ikke opplysninger som er tilstrekkelig eksakte. Det kan gi anledning til sterke og ensidige angrep på overvåkingspolitiet, og overvåkingspolitiet er som regel avskåret fra å forsvare seg.

       Et eksempel på hvor uheldig en uttalelse fra overvåkingsfolk kan virke, er politiinspektør Asbjørn Bryhns uttalelse til Verdens Gang den 6. juli 1963. Han sa da bl.a.:

« Vi er for tiden utsatt for en voldsom sjarmoffensiv på alle samfunnslivets fronter. Den har bare et eneste mål: å bryte ned vår motstand, ødelegge vår forsvarsvilje. Derfor gjelder det for den å få kontakter på alle områder, søke selskapelige forbindelser overalt, snakke seg hyggelig inn på oss, så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser - f.eks. å få folk til å protestere mot fellesmarkedet som vel egentlig bare østblokkens land har noe å frykte av. »