1. Innledning
1.1 Bakgrunn
Stortinget vedtok 1. februar 1994 å nedsette en kommisjon for å granske påstander om ulovlig overvåkning av norske borgere.
Mandatet og kommisjonens sammensetning ble foreslått av en særskilt komite, oppnevnt 8. desember 1993 i samsvar med Innst.S.nr.38 (1993-1994) fra Stortingets presidentskap. Den særskilte komiteen fremla sin innstilling 18. januar 1994, jf. Innst.S.nr.60 (1993-1994).
Bakgrunnen for Stortingets vedtak var de mange påstander om ulovlig overvåking av norske borgere, som gjennom mange år er fremkommet i forskjellige sammenhenger og i ulike publikasjoner, og som nådde et høydepunkt høsten 1993, jf. Innst.S.nr.60 (1993-1994) side 1.
Den særskilte komiteen la videre til grunn at det burde vedtas en egen lov som ga granskingskommisjonen myndighet som en domstol til å avhøre vitner m.v. direkte for kommisjonen, jf. Innst.S.nr.60 (1993-1994) side 2. I Innst.O.nr.24 (1993-1994) la komiteen frem forslag om en slik lov. Loven ble vedtatt i samsvar med innstillingen, jf. lov 25. mars 1994 nr. 6 om granskingskommisjonen for granskning av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere.
1.2 Mandat, sammensetning
Stortingets granskingskommisjon ble oppnevnt ved Stortingets beslutning 1. februar 1994, jf. Innst.S.nr.60 (1993-1994) og Stortingsforhandlinger (1993-1994) side 2000.
| Beslutningen hadde denne ordlyd: |
| « 1. | Stortinget oppnevner en granskingskommisjon som skal granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. De eventuelle saker og spor som måtte finnes i de offentlige tjenester, skal følges og avklares så langt dette er mulig. I denne sammenheng skal kommisjonen særlig ha for øyet disse tjenesters eventuelle samarbeid med partier, organisasjoner eller institusjoner. Granskingskommisjonen skal såvidt mulig klarlegge når eventuelle saker eller prosjekter ble påbegynt, hvordan de utviklet seg og når de ble avsluttet. |
| 2. | For å klarlegge disse forhold skal kommisjonen foreta de undersøkelser den finner nødvendige og føre samtaler med/avhøre de personer som det er grunn til å anta kan bidra med relevante opplysninger. |
| 3. | Granskingsperioden omfatter tiden fra 1945 til kommisjonen avgir sin rapport. Innenfor mandatets ramme vektlegger granskingskommisjonen etter eget skjønn de saksområder og tidsperioder den finner påkrevet. |
| 4. | Stortinget ber Regjeringen bruke den kompetanse den har etter gjeldende lovgiving til å frita nåværende og tidligere tjenestemenn for taushetsplikt overfor kommisjonen. |
| 5. | Kommisjonen antar selv den sekretærhjelp og engasjerer den ekspertise den finner nødvendig. |
| 6. | Stortinget forutsetter at det materiale som måtte foreligge hos offentlige myndigheter fra andre undersøkelser som pågår eller er avsluttet, stilles til kommisjonens disposisjon. Stortinget forutsetter at alle offentlige arkiver og mulig annet materiale stilles til rådighet for kommisjonen. |
| 7. | Kommisjonens undersøkelser skal munne ut i en rapport til Stortinget. Hvordan dette skal foregå, herunder spørsmålet om behovet for eller ønskeligheten av delrapporter, drøftes med Stortingets organer når tiden for avgivelse av rapporten nærmer seg. |
| 8. | Kommisjonen skal bare rapportere til Stortinget. Dens medlemmer og sekretariat samt de personer den måtte engasjere til å foreta undersøkelser for seg, plikter å bevare taushet om forhold de blir kjent med i denne egenskap, med mindre det gjelder bruk av opplysningene for å oppnå det formål de er innhentet for. » |
Som medlemmer av kommisjonen ble oppnevnt:
Høyesterettsdommer Ketil Lund, leder
Advokat Regine Ramm Bjerke
Professor Berge Furre
Generalmajor Torkel Hovland
Likestillingsombud (nå lagdommer) Ingse Stabel
Kommisjonens sekretær har vært førstestatsadvokat Hans-Petter Jahre.
1.3 Kommisjonens virksomhet
1.3.1 Kommisjonens arbeidsmåte
1.3.1.1 Organiseringen av granskingen - kommisjonen og sekretariatet
Kommisjonens oppdrag har vært vidt da den var pålagt å « granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere ». Etter mandatet skal granskingen dekke tidsrommet fra 1945 til kommisjonen avgir sin rapport. Granskingen har således omfattet alle de tre hemmelige tjenesters virksomhet gjennom 50 år, så langt denne har hatt betydning for spørsmålet om overvåking og registrering av norske borgere.
Kommisjonen la vekt på at sekretariatet ble tverrfaglig sammensatt. Det var behov både for historikere og for personer med etterforskingskompetanse. Kommisjonen har - med Presidentskapets samtykke - engasjert spesialrådgivere fra bl.a. Økokrim, Norges Forskningsråd, Universitetet i Oslo, Sarpsborg politikammer og Kriminalpolitisentralen. Videre har lagdommer Erik Møse vurderte forholdet mellom visse sider ved de hemmelige tjenester og menneskerettighetskonvensjonene. Teleteknisk sakkyndig bistand er innhentet fra bl.a. SINTEF.
I Innst.S.nr.60 (1993-1994) fastslår den særskilte komiteen at kommisjonens medlemmer anses som sikkerhetsklarert i og med oppnevningen. Samtidig ble kommisjonen gitt rett til og ansvar for å sikkerhetsklarere de personer som engasjeres i sekretariatet eller til å utføre andre tjenester for kommisjonen.
Kommisjonens undersøkelser har vært meget omfattende. Under granskingen har 501 vitner avgitt forklaring, noen flere ganger. I tillegg har kommisjonen hatt samtaler med et betydelig antall personer. Kommisjonen har dessuten gjennomgått et omfattende arkivmateriale. Således er undersøkelser foretatt i de hemmelige tjenesters arkiver, andre offentlige arkiver, arkiver tilhørende partier og organisasjoner, og private arkiver.
Av praktiske grunner har kommisjonsmedlemmene i en viss grad delt det daglige arbeid mellom seg. Granskingen av sikkerhetstjenesten har vært betydelig mindre arbeidskrevende enn granskingen av de andre tjenestene.
Kommisjonen i plenum har lagt hovedvekten på å styre granskingen og på fortløpende å være orientert om og å vurdere resultatene av granskingen.
1.3.1.2 Opptak av vitneforklaringer, innhenting av skriftlige bevis og bruk av sakkyndige
Ved lov 25. mars 1994 nr. 6 om granskingskommisjonen for gransking av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere ble kommisjonen gitt myndighet som en domstol til å avhøre vitner og til å kreve fremlagt skriftlige bevis. Loven innebærer at vitner har møteplikt og forklaringsplikt for kommisjonen på samme måte som for en domstol i en sivil rettssak. Etter lovens § 2 gjelder tvistemålsloven §§ 204 til 209 a tilsvarende. Tvistemålslovens § 204 nr. 1 bestemmer at retten ikke må ta imot forklaring om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, dersom ikke Kongen gir tillatelse. For granskingen ble slik tillatelse gitt ved kgl.res. 25. mars 1994. Videre følger det av tvistemålslovens § 204 nr. 2 at retten ikke må ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt vitnet har som offentlig tjenestemann med mindre departementet gir samtykke. Heller ikke dette bevisforbudet har hatt betydning for granskingen, idet alle berørte departementer har samtykket i at nåværende og tidligere tjenestemenn forklarer seg for kommisjonen. Etter loven om granskingskommisjonen gjelder møteplikten og forklaringsplikten bare for den samlede kommisjon. Medlemmer av kommisjonen og ansatte i sekretariatet kan bare ta imot forklaringer som avgis frivillig.
Det har ikke vært nødvendig for kommisjonen å pålegge vitner møteplikt eller forklaringsplikt. De vitner som er innkalt, har møtt og vært villige til å forklare seg, se dog om Haakon Lie, Johan Setsaas og Hans Henrik Ramm.
Alle vitner har forklart seg under rettslig ansvar. Loven om granskingskommisjonen § 4 bestemmer at straffelovens bestemmelser om falsk forklaring gjelder tilsvarende. Alle vitner ble gjort kjent med omfanget av vitneplikten og med vitneansvaret før forklaringen ble opptatt.
Granskingen dekker et tidsrom på omkring 50 år. Mange av de forhold kommisjonen har søkt å belyse gjennom vitneforklaringer, har ligget langt tilbake i tid. Erindringsforskyvninger er en naturlig prosess, mer utpreget jo lengre tid som går. Dette har kommisjonen tatt hensyn til ved bevisvurderingen. Kommisjonen har imidlertid bemerket at i enkelte tilfeller har manglende eller selektiv hukommelse vært påfallende. Kommisjonen har også erfart at vitner i ikke ubetydelig grad - på tross av vitneansvaret - har nøyd seg med å gi knappe svar på det de direkte er spurt om, og unnlatt å gi nærliggende supplerende opplysninger.
Ved protokollasjon av vitneforklaringer har kommisjonen brukt flere fremgangsmåter. Den vanligste fremgangsmåte har vært at forklaringen er diktert til lydbånd i vitnes nærvær. Vitnet er da oppfordret til å følge med under dikteringen og si fra dersom det har innvendinger mot protokollasjonen. Slike forklaringer regnes vedtatt av vitnet når vitnet har hørt diktatet uten å komme med innsigelser. Utskrift av forklaringen er likevel sendt vitnene for eventuelle merknader. Kommisjonen har innarbeidet slike merknader i den protokollerte forklaring når disse er av språklig art, presiserer meningen bedre, supplerer teksten eller er oppklaring av åpenbare misforståelser. Dersom vitnet har gjort realitetsendringer, blir disse ikke innarbeidet i protokollen, men vedlegges denne. Når slike vitneforklaringer gjengis i rapporten, vil kommisjonen gjøre oppmerksom på forholdet og opplyse om det gjengitte utsagn er fra den opprinnelige eller den rettete forklaring.
En annen fremgangsmåte som ofte er brukt, er at det gjøres notater når vitnet forklarer seg. Referat utarbeides etter at forklaringen er avgitt, og dette sendes vitnet til vedtagelse. Slike forklaringer anses vedtatt av vitnet når forklaringen er returnert. Dersom vitnet har merknader, blir disse innarbeidet i referatet eller vedlagt dette.
Undertiden er forklaringen nedtegnet skriftlig mens vitnet har vært til stede. Referatet er i disse tilfeller gjennomlest på stedet og vedtatt av vitnene.
I ett tilfelle - ved forklaringen fra Haakon Lie - ble det gjort lydopptak av hele forklaringen. Utskrift av lydopptaket ble 5. juli 1994 sendt Lie for eventuelle merknader. Ved brev av 5. august 1994 oversendte Lie til kommisjonen en skriftlig forklaring, som - sammenliknet med utskriften av lydopptaket - inneholdt endringer som gikk utover rettelser av feil og misforståelser. Kommisjonen fant det ikke riktig å innarbeide rettelsene i utskriften av lydopptaket. I stedet ble den skriftlige forklaringen lagt ved utskriften. Lie ble underrettet om kommisjonens standpunkt i brev av 17. august 1994.
Ved brev av 22. august 1994 ba Lie om at eventuelle tilleggsspørsmål måtte bli sendt ham skriftlig slik at han kunne forberede svarene før han møtte kommisjonen på ny. Dette ble imøtekommet av kommisjonen, som 13. september 1994 oversendte en liste med tilleggsspørsmål. Disse spørsmål ble besvart skriftlig av Lie i brev av 15. september 1994. I brev 22. september 1994 stilte kommisjonen flere skriftlige tilleggsspørsmål. Ved fremmøte i kommisjonen 27. september 1994 leverte han skriftlige svar på disse spørsmål, men nektet å svare på ytterligere tilleggsspørsmål, og han ga uttrykk for at han heller ikke ønsket å bli orientert om opplysninger som måtte fremkomme under kommisjonens arbeid, og som står i motstrid til den forklaring han hadde avgitt.
I brev av 6. oktober 1994 til Stortingets presidentskap og til kommisjonen gjorde Lie gjeldende at kommisjonens medlem Berge Furre var inhabil, og at det samme gjaldt spesialrådgiver Knut Kjeldstadli i kommisjonens sekretariat. Dette brevet ble besvart av presidentskapet 24. oktober 1994. Presidentskapet la til grunn at inhabilitet ikke forelå.
Johan M Setsaas og Hans Henrik Ramm anførte i brev 7. februar 1994 til Stortingets visepresident Edvard Grimstad at kommisjonens medlem Regine Ramm Bjerke var inhabil ved behandling av spørsmål som vedrørte den såkalte Ramm/Setsaas-saken. Brevet ble besvart av visepresident Grimstad 11. februar 1994. I svarbrevet ga han uttrykk for at han verken kunne eller ville gi kommisjonen noen pålegg om hvordan den skulle drive arbeidet, og han hadde den fulle tillit til at kommisjonen selv fant frem til forsvarlige arbeidsformer. Kommisjonen fant at Ramm Bjerke ikke var inhabil.
Kommisjonen hadde 7. mars 1994 et møte med Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas, der Ramm og Setsaas ga en redegjørelse. Ramm og Setsaas har senere ikke vært villige til å forklare seg for kommisjonen, med mindre de fikk anledning til å gjennomgå saksdokumentene fra den etterforsking som førstestatsadvokat Edward Dahl ledet, i sin helhet. I brev av 19. juli 1994 til Ramm og Setsaas samtykket førstestatsadvokat Dahl i at de to fikk innsyn i de av saksdokumentene som angikk dem. I brev av 1. oktober 1995 fastholdt Ramm og Setsaas at de måtte få anledning til å gjennomgå alle dokumentene fra Dahl-gruppens etterforsking før det var aktuelt å forklare seg for kommisjonen. Kommisjonen har ikke kunnet akseptere dette.
Granskingskommisjonen har etter anmodning fått utlånt etterforskingsdokumentene i Ramm/Setsaas-saken i sin helhet.
Loven om granskingskommisjonen gir kommisjonen adgang til - etter anmodning fra den som avgir forklaring - å beslutte at vedkommendes identitet ikke skal gjøres kjent. Kommisjonen har benyttet denne adgangen for to vitner.
Plikten til å fremlegge dokumenter følger samme regler som vitneplikten, jf. loven om granskingskommisjonen § 2. Med ett unntak, jf. nedenfor, har det ikke vært nødvendig for kommisjonen å benytte denne lovhjemmelen og avsi kjennelser om utleveringspålegg. Kommisjonen har fått den tilgang til arkivene i de hemmelige tjenester som kommisjonen har bedt om. Det samme gjelder andre offentlige arkiver og arkivene til ulike organisasjoner.
Etter kommisjonens vurdering er dokumentene i Hjelm Nilsen/Bye-arkivet av vesentlig betydning for granskingen. Disse dokumenter hadde Paul Engstad jr. overlatt Arbeiderbevegelsens Arkiv ved Trond Bergh til oppbevaring. Kommisjonen har mottatt kopier av dokumentene, men Bergh og Engstad har motsatt seg at disse skal inngå i kommisjonens arkiv som leveres Stortinget. Kommisjonen har funnet det nødvendig at dokumentene beholdes. I møte 26. mars 1996 avsa kommisjonen derfor kjennelse om at de kopierte dokumenter skulle beholdes av kommisjonen. Kjennelsen er ikke rettskraftig.
Problemer har også oppstått i forhold til forskere som arbeider med tilsvarende problemstillinger som kommisjonen etter oppdrag fra henholdsvis Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet.
1.3.2 Kommisjonens rapport
Kommisjonens rapport er meget omfattende. Dette skyldes at kommisjonen har sett det som vesentlig ikke bare å legge frem sine vurderinger og konklusjoner, men også å gjøre rede for de faktiske forhold vurderingene bygger på. Hensikten med dette er å gjøre det mulig for Stortinget, som kommisjonens oppdragsgiver, å foreta en selvstendig vurdering av de forhold som er beskrevet.
Størstedelen av rapporten gjelder Politiets overvåkingstjeneste. Dette er naturlig på bakgrunn av kommisjonens mandat. Rikets indre sikkerhet er overvåkingstjenestens ansvarsområde. Det er derfor en del av tjenestens oppgaver å følge med på norske borgere og norske organisasjoner. I forhold til overvåkingstjenesten er derfor problemstillingen hvorvidt - og i tilfelle på hvilken måte og i hvilket omfang - overvåkingstjenesten har handlet i strid med de rettsregler som setter rammene for tjenestens virksomhet.
Problemstillingen er en annen ved granskingen av Forsvarets etterretningstjeneste. Etterretningstjenestens oppgave er knyttet til rikets ytre sikkerhet, og virksomheten skal ikke være rettet mot norske borgere. I forhold til etterretningstjenesten er derfor spørsmålet om tjenesten - eller personer med tilknytning til tjenesten - har drevet med aktiviteter som ligger utenfor tjenestens arbeidsområde. Dette medfører at granskingen av etterretningstjenesten reiser færre spørsmål enn granskingen av overvåkingstjenesten.
Kommisjonen skulle bare omtale de deler av de hemmelige tjenesters virksomhet som kunne ha betydning for kommisjonens mandat, dvs. for spørsmålet om det har skjedd ulovlig eller irregulær overvåkning eller registrering av norske borgere.
Kommisjonen har blant annet av personvernhensyn, funnet at vitnene ikke bør navngis i større grad enn granskningens formål gjør nødvendig. Som utgangspunkt omtaler kommisjonen ved navn bare sentrale politikere, personer som er eller har vært ansatt i ledende stillinger i hver av de hemmelige tjenester, personer som selv har stått frem offentlig eller har blitt offentlig omtalt, og personer som har vært sentrale aktører i virksomhet som omfattes av kommisjonens mandat. I en del tilfeller hvor navn ikke er nevnt, vil det vanskelig kunne unngås at personer kan identifiseres ut fra den sammenheng de nødvendigvis må omtales i eller den stilling de har hatt. I helt spesielle tilfeller er personer navngitt for å forhindre mulighet for forvekslinger.
I Innst.S.nr.60 (1993-1994) side 3 understreker den særskilte komiteen at kommisjonen i sitt arbeid og i rapporteringen skal legge vekt på at Norge fortsatt skal ha hemmelige tjenester både innen Forsvaret og politiet. Videre fremhever komiteen at det også må legges vekt på at « et nært og fortrolig samarbeid med utenlandske hemmelige tjenester ikke blir skadelidende, men kommisjonen må se dette i sammenheng med sitt mandat om å avdekke eventuelle ulovlige handlemåter ».
Disse, og andre forhold, medfører at kommisjonen har funnet at visse forhold ikke kan uttrykkes direkte i rapporten, men må omskrives. Omskrivingen er knyttet til betegnelsen utenlandske kontorer og samarbeidende tjenester. Omskriving har skjedd så langt det har vært mulig uten at det går ut over rapportens meningsinnhold på punkter av betydning.
Av hensyn til det fremtidige samarbeid mellom norske hemmelige tjenester og tilsvarende tjenester i utlandet, har kommisjonen begrenset omtalen av slikt samarbeid mest mulig. Meddelelse av opplysninger om norske borgere til utenlandske tjenester må imidlertid fremstilles og drøftes, men kommisjonen unnlater i rapporten å oppgi hvilken eller hvilke tjenester opplysningene er gitt til. I stedet brukes uttrykket utenlandske eller samarbeidende tjenester. Som regel dreier det seg om én eller to tjenester.
Kommisjonens rapport var ved avgivelsen gradert « Hemmelig ». Fra kommisjonens side ble det ved avgivelsen vist til at dette har vært nødvendig av formelle grunner, i det vesentligste av kommisjonens grunnlagsmateriale er gradert opp til Hemmelig. Kommisjonen så det ikke som mulig å oppfylle sitt mandat uten å gjengi opplysninger som fremkom i dette grunnlagsmaterialet. Det dreiser seg her om materiale kommisjonen ikke har hatt adgang til å avgradere. Etter kommisjonens vurdering inneholdt imidlertid ikke rapporten ved overlevering til Stortinget opplysninger som det var påkrevet å holde hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet.
Stortinget gjorde samme dag som rapporten ble overlevert et vedtak om at Stortinget ba Presidentskapet forberede og fremme innstilling vedrørende avgradering av Lund-kommisjonens rapport. Presidentskapet fant det i forbindelse med vurderingen av avgraderingsspørsmålet ønskelig å forelegge for Regjeringen spørsmål bl.a. vedrørende kontrollutvalget for etterretnings,- overvåking,- og sikkerhetstjeneste, herunder revisjon og parlamentarisk kontroll, etterretningssamarbeid i NATO og nasjonale samarbeidslinjer, samt forhold vedrørende henholdsvis samarbeid med britisk og amerikansk etterretning i Norge. Forsvarsministeren meddelte i brev 26. april 1996 at, etter Regjeringens syn må rapporten kunne avgraderes. Rapporten ble avgraderte etter vedtak i Stortinget 6. mai 1996, jf. Innst.S.nr.182 (1995-1996).
1.4 Saksbehandling i komiteen
Dok.nr.15 (1995-1996) - Granskningskommisjonens rapport - ble oversendt kontroll- og konstitusjonskomiteen 8. mai 1996. Som saksordfører ble komiteleder Petter Thomassen (H) valgt. Avgivelsesfrist ble satt til 22. mai 1997.
1.4.1 Åpne høringer
Som ledd i sin saksbehandling besluttet komiteen den 19. desember 1996 å holde åpne høringer for nærmere å belyse visse sider ved saken. Følgende personer har deltatt i komiteens åpne høringer:
2. desember 1996 - tidligere justisminister Bjørn Skau (4. februar 1981 til 14. oktober 1981), hvor tema for høringen var forhold knyttet til stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 18 (1980-1981), herunder det Lund-kommisjonen uttaler er misvisende opplysninger i meldingen når det gjelder registrering av politisk virksomhet. Dessuten ble forhold rundt Justisdepartementets oppfølging av denne stortingsmeldingen tatt opp, herunder Justisdepartementets brev 3. august 1981 til overvåkingssjefen.
2. desember 1996 - tidligere justisminister Mona Røkke (14. oktober 1981 til 4. oktober 1985) hvor tema for høringen var forhold knyttet til stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 18 (1980-1981), herunder den daværende regjerings oppfølging av denne meldingen, jf. også Justisdepartementets brev av 3. august 1981 til overvåkingssjefen.
2. desember 1996 - daværende justisminister Anne Holt (25. oktober 1996 til 4. februar 1997) hvor tema for høringen var generelle spørsmål i tilknytning til styring og kontroll med tjenestene, herunder rutiner for rapportering til departementet. Eventuelle tiltak som er satt iverk eller vil bli vurdert som følge av Lund-kommisjonens konklusjoner, herunder departementets syn på spørsmål omhandlet i Dok.nr.8:93 (1995-1996) om innsyn i og makulering av arkivmateriale, som komiteen behandler i tilknytning til Dok.nr.15 (1995-1996) - Lund-kommisjonens rapport. Samt om det formelle grunnlag for iverksetting av telefonkontroll, jf. også overvåkingssjefens forklaring til Lund-kommisjonen.
9. desember 1996 - tidligere forsvarsminister Per Ditlev-Simonsen (16. oktober 1989 til 3. november 1990) hvor tema for høringen var forhold som er omtalt i Lund-rapporten vedrørende Forsvarsdepartementet i perioden 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Spørsmål om den politiske kontrollen med tjenestene, rapportering fra tjenestene og tiltak som eventuelt ble iverksatt. Spørsmål vedrørende de mangler som kommisjonen påpeker når det gjelder retningslinjer for klareringsavgjørelser, herunder rettssikkerhetsmessige aspekter forbundet med sikkerhetsklarering av personell for Forsvaret og den sivile forvaltning, og spørsmål relatert til forutberegnelighet. Belyse den daværende ledelses syn når det gjelder spørsmål vedrørende de vurderinger Karstad-utvalget foretok.
9. desember 1996 - forsvarsminister Jørgen Kosmo (2. april 1993 -) hvor tema for høringen var de forhold som er omtalt i Lund-rapporten vedrørende Forsvarsdepartementet. Spørsmål om den politiske kontrollen med tjenestene, rapportering fra tjenestene og tiltak som eventuelt er iverksatt. Belyse spørsmål vedrørende de mangler som kommisjonen påpeker når det gjelder retningslinjer for klareringsavgjørelser, herunder rettssikkerhetsmessige aspekter forbundet med sikkerhetsklarering av personell for Forsvaret og den sivile forvaltning, og spørsmål relatert til forutberegnelighet.
8. januar 1997 - tidligere leder av Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten Hans Stenberg-Nilsen (medlem fra 25. januar 1988 til mai 1990. Leder fra mai 1990 til 31. desember 1995) hvor tema for høringen var forhold knyttet til det tidligere Kontrollutvalgets generelle arbeid, bl.a. utvalgets kontroll med overvåkingstjenestens registreringspraksis samt tjenestens bruk av telefonkontroll, herunder grunnlaget for slik kontroll.
8. januar 1997 - tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (4. februar 1981 til 14. oktober 1981. 9. mai 1986 til 16. oktober 1989. 3. november 1990 til 25. oktober 1996.) hvor tema for høringen var forhold knyttet til stortingsbehandlingen av St.meld. nr. 18 (1980-1981), herunder den daværende regjerings oppfølging av denne meldingen, jf. også Justisdepartementets brev 3. august 1981 til overvåkingssjefen. Belyse forhold rundt den politiske kontrollen med de hemmelige tjenester. Forhold knyttet til den politiske oppfølging av og kontroll med de hemmelige tjenester, herunder rutiner for rapportering fra tjenestene m.v i periodene 4. februar 1981 til 14. oktober 1981, 9. mai 1986 til 16. oktober 1989 og 3. november 1990 til 25. oktober 1996.
10. januar 1997 - tidligere justisminister Inger Louise Valle (16. oktober 1973 til 8. oktober 1979) hvor tema for høringen var forhold knyttet til Justisdepartementets oppfølging av overvåkingstjenesten i perioden 16. oktober 1973 til 8. oktober 1979. Herunder bl.a. bakgrunnen for og arbeidet med ny overvåkingsinstruks i 1977. Kontrollutvalgets virksomhet, spørsmål knyttet til personkontroll ved ansettelser, informasjonen til Stortinget og uttalelser gitt om tjenesten bl.a. på bakgrunn av Hole-Jacobsen-saken, tjenestens bruk av telefonkontroll m.v.
10. januar 1997 - tidligere statsminister Odvar Nordli (15. januar 1976 til 4. februar 1981) hvor tema for høringen var forhold knyttet til regjeringens oppfølging av de hemmelige tjenester i perioden 15. januar 1976 til 4. februar 1981. Herunder rutiner for rapportering fra tjenestene, arbeidet med ny overvåkingsinstruks i 1977, fremleggelsen av St.meld. nr. 18 (1980-1981) og oppfølgingen av denne, som Lund-kommisjonen mener var en medvirkende årsak til den instruksstridige registreringsvirksomhet som skjedde i løpet av 1980-årene.
13. januar 1997 - tidligere statssekretær i forsvarsdepartementet Oddmund H Hammerstad hvor tema for høringen var uttalelser Hammerstad har fremsatt, bl.a. i intervju med TV2 den 5. januar 1997 om at det i åpne høringer i kontroll- og konstitusjonskomiteen er gitt ufullstendige eller misvisende opplysninger til komiteen om overvåkings- eller etterretningstjenesten, og uttalelser knyttet til Hammerstads person som ble fremsatt under høringen med en tidligere og den nåværende forsvarsminister den 9. desember 1996.
21. januar 1997 - tidligere statsminister Per Borten (12. oktober 1965 til 13. mars 1971) hvor tema for høringen var forhold knyttet til overvåkingstjenesten og etterretningstjenesten i perioden 12. oktober 1965 til 13. mars 1971, herunder kontakt med og styring av tjenestene, regelverk og praksis mht. overvåking og registrering, kontroll med tjenestene, samt uttalelser om tjenestene som Per Borten har fremsatt også i tiden etter at han var statsminister.
23. januar 1997 - tidligere justisminister Andreas Cappelen (8. oktober 1979 til 3. oktober 1980) hvor tema for høringen var forhold knyttet til overvåkingstjenesten i perioden 8. oktober 1979 til 3. oktober 1980, samt også erfaringer ved domstolene når det gjelder forhold knyttet til overvåkingstjenestens virksomhet.
30. januar 1997 - tidligere overvåkingssjef Jostein Erstad (1. oktober 1982 til 31. mai 1990) hvor tema for høringen var forhold knyttet til Erstads virke som overvåkingssjef, herunder forhold knyttet til overvåkingstjenestens kontakt med Justisdepartementet, styringen av tjenesten, samt forhold knyttet til tjenestens registrerings- og overvåkingsvirksomhet.
31. januar 1997 - tidligere statsminister Kåre Willoch (14. oktober 1981 til 9. mai 1986) hvor tema for høringen var forhold knyttet til den kritikk Lund-kommisjonen retter mot overvåkingstjenesten for overvåking, herunder bruk av telefonkontroll, samt instruksstridig registrering i løpet av 1980-tallet. Den daværende regjeringens oppfølging av den såkalte Ikkevold-saken. På bakrunn av det Lund-kommisjonen uttaler om at det helt opp til de senere år har forekommet instruksstridig overvåking og registrering, samt at både Storting og regjering til dels har vært holdt feilinformert om omfang av denne registrering/overvåking, ønsket komiteen belyst forhold rundt den politiske kontrollen med den politiske oppfølging av og kontroll med de hemmelige tjenester i perioden 14. oktober 1981 til 9. mai 1986, herunder rutiner for rapportering fra tjenestene m.v.
24. februar 1997 - tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet Ronald Bye (1969 til 1975) hvor tema for høringen bl.a. var de forhold som er omtalt i Lund-kommisjonens rapport, jf. kap. 15 om forbindelser mellom de hemmelige tjenester og partier, grupperinger eller institusjoner, herunder kap. 15.4 « Sluttfase - Ronald Bye i LO og som partisekretær » - som omhandler bl.a. det såkalte Hjelm Nilsen/Bye-arkivet og romavlytting bl.a. i Folkets Hus.
25. februar 1997 - tidligere leder av Lund-kommisjonen høyesterettsdommer Ketil Lund hvor høringen var inndelt i følgende hovedtema: Innledende spørsmål rundt kommisjonens arbeidsmetodikk, lovgrunnlaget for de hemmelig tjenestenes virksomhet, kommisjonens konklusjoner vedrørende overvåkningstjenesten, kommisjonens konklusjoner om etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten, samt kontrollorganenes rolle.
1.4.2 Skriftlig materiale
Komiteen har mottatt en betydelig mengde brev og annet skriftlig materiale i forbindelse med behandlingen av Lund-kommisjonens rapport. Dette materialet er gjennomgått av komiteens medlemmer. I tillegg har komiteen og enkeltmedlemmer mottatt en rekke muntlige henvendelser. Henvendelsene, både de muntlige og skriftlig har i hovedsak fokusert på følgene områder; innsyn i mapper, informasjon om egne erfaringer med overvåking, kommentarer til opplysninger i Lund-kommisjonens rapport, samt ulike spørsmål vedrørende dette sakskomplekset. Komiteen har i tillegg mottatt henvendelser fra personer som ønsker å bli hørt av komiteen i anledning saken. Noe av dette materialet vil fremstå som trykte og utrykte vedlegg til innstillingen. Dette vil for øvrig fremgå av den vedlagte dokumentoversikten, jf. vedlegg. (Som trykte vedlegg er kun tatt med de som komiteen direkte har sitert fra i innstillingen, i tillegg til utfyllende korrespondanse fra Hans Stenberg-Nilsen og Ketil Lund).
1.5 De hemmelige tjenester - oversikt/formål
1.5.1 Formålet med de hemmelige tjenestene
Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets etterretningstjeneste og Forsvarets sikkerhetstjeneste, er alle tjenester som er etablert for å ivareta hensynet til rikets sikkerhet, men de har forskjellige arbeidsområder.
Karakteristisk for Forsvarets etterretningstjeneste er at den er rettet mot den ytre trussel. Virksomheten består i å fremskaffe, vurdere og presentere aktuelle opplysninger om fremmede makter som kan utgjøre en militær trussel mot Norge. Opplysningene skal gi grunnlag for beslutninger som kan sikre at landets forsvar og beredskapsnivå til enhver tid er tilpasset det aktuelle trusselbilde. Tjenesten er ikke rettet mot den sikkerhetstrussel norske borgere måtte representere. Etterretningstjenesten har stor teknisk/elektronisk kompetanse, og samarbeider i stor utstrekning med tjenester i andre land. Forsvarssjefen er under forsvarsministeren ansvarlig for etterretningstjenesten.
Forsvarets sikkerhetstjenestes oppgave er defensiv. Formålet er å sikre opplysninger, materiell og personell mot fremmed etterretningsvirksomhet, sabotasje, undergravingsvirksomhet og terrorisme. Forsvarssjefen er ansvarlig for sikkerhetstjenesten i Forsvaret. Forsvarssjefen skal dessuten på forsvarsministerens vegne koordinere de forebyggende sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetstilstanden i statsforvaltningen.
Også Politiets overvåkingstjeneste skal verne mot fremmed etterretningsvirksomhet, infiltrasjon, sabotasje m.v,. men overvåkingstjenestens oppgave er offensiv. Overvåkingstjenesten forebygger ved å skaffe seg kunnskap om trusselen, ved å motvirke denne, og ved straffeforfølging når det begås straffbare handlinger. I overvåkingsinstruksene er tjenestens hovedoppgave beskrevet som å forebygge og motvirke straffbare handlinger og annen virksomhet som kan medføre fare for rikets sikkerhet. En annen viktig oppgave er å foreta sikkerhetsundersøkelser av personell for Forsvaret og den sivile forvaltning. Overvåkingstjenesten er en del av det alminnelige politi og ledes av overvåkingssjefen.
Alle de tre hemmelige tjenester har kontakt med tilsvarende tjenester i andre land, blant annet som ledd i det traktatfestede NATO-samarbeidet.
1.5.1.1 Komiteens merknader
Komiteen vil understreke at de hemmelige tjenester inngår som ordinære og helt nødvendige ledd i samfunnets bestrebelser på å ivareta rikets sikkerhet. I gitte situasjoner vil de hemmelige tjenester kunne være avgjørende for samfunnets sikkerhet. Det er derfor viktig å sikre at disse tjenestene i fremtiden får arbeidsvilkår som gjør det mulig for dem å løse sine oppgaver på en fullgod måte, herunder også muligheten til et tillitsfullt og regulert samarbeide med tilsvarende tjenester i andre land. Samtidig er det en forutsetning at de hemmelige tjenester har bred tillit i samfunnet, og at borgerne kan føle seg trygge på at tjenestene arbeider innenfor de rammer som er trukket opp. Utfordringen er å finne det rette balanseforhold mellom hensynet til statens sikkerhet på den ene side og hensynet til den enkelte borgers rettssikkerhet på den annen side. Komiteen vurderer Lundkomisjonens gransking som et viktig bidrag i arbeidet for å sikre den riktige balanse mellom disse to hensyn i de hemmelige tjenesters fremtidige arbeide.
Siden den foreliggende innstilling i stor grad er konsentrert om de uregelmessigheter som ble avdekket i Lund-kommisjonens innstilling, finner komiteen grunn til å minne om at nettopp de ovennevnte hensyn var blant hovedmotivene som førte til oppnevnelsen av en parlamentarisk granskningskommisjon. På samme måte var opprettelsen av et parlamentarisk kontrollorgan for overvåknings-, sikkerhets- og etterretningstjenestene også begrunnet i et ønske om å sikre at de hemmelige tjenester kan ha den påkrevde brede tillit i samfunnet.
Det er etter komiteens oppfatning viktig å være klar over når Lund-kommisjonens rapport og denne komiteinnstillingen vurderes, at fordi kommisjonens mandat var å klarlegge det irregulære eller ulovlige som måtte ha forekommet i de hemmelige tjenester i granskningsperioden, rettes naturlig nok hele oppmerksomheten mot disse sider av tjenestene, mens tjenestenes positive og helt nødvendige arbeid ikke gjøres til gjenstand for noen nærmere vurdering. Om man ikke iakttar utgangspunktet for kommisjonens arbeid, kan helhetsinntrykket etter komiteens oppfatning bli for skjevt og negativt. Komiteen viser til at kommisjonen selv slår fast at (s. 587): « Kommisjonens undersøkelser er ikke tilstrekkelige som grunnlag for en bedømmelse av tjenestenes totale virksomhet i granskingsperioden ».
1.5.2 Organisering av de hemmelige tjenestene
1.5.2.1 Politiets overvåkingstjeneste (POT)
Overvåkingstjenestens oppgaver fremgår av overvåkingsinstruksene fra 1937, 1952, 1955, 1959, 1977 og 1994. Tjenestens oppgaver har vært nokså ensartet gjennom hele Lund-kommisjonens granskingsperiode. Hovedoppgaven har vært å forebygge og motvirke straffbare handlinger og annen virksomhet som kan medføre fare for rikets sikkerhet. Instruksene fra 1952, 1955 og 1959 nevnte særskilt femtekolonnevirksomhet, som var definert som « etterretningsvirksomhet, propaganda, infiltrasjon, sabotasje og attentater m.v. for å svekke landets forsvar og alminnelige motstandsevne ». I instruksen fra 1977 brukes ikke begrepet femtekolonnevirksomhet. Her tales i stedet om « virksomhet som går ut på etterretningsvirksomhet, infiltrasjon, sabotasje og attentater m.v. som kan medføre fare for rikets sikkerhet ». « Propaganda » gikk således ut i 1977.
En annen hovedoppgave har vært å foreta sikkerhetsundersøkelser av personell for Forsvaret og den sivile forvaltning. Overvåkingstjenesten skal ikke gi råd til klareringsmyndigheten om hvorvidt en person bør sikkerhetsklareres eller ikke, men meddele de faktiske opplysninger som er kommet frem ved sikkerhetsundersøkelsen og som er relevante ved avgjørelsen av klareringsspørsmålet. Det er opp til klareringsmyndigheten hvilken vekt opplysningene skal tillegges. Overvåkingstjenesten har hatt oppgaven med sikkerhetsundersøkelser siden 1947. Likevel nevnes den først i overvåkingsinstruksen i 1977.
En tredje hovedoppgave er å forebygge og motvirke terrorisme. Etter overvåkingsinstruksen av 1977 skal Overvåkingssentralen virke som sentral rådgiver og varslingsinstans og yte etterforskingsbistand i forbindelse med sabotasje- og terrorhandlinger.
En fjerde hovedoppgave er å holde Justisdepartementet orientert om « alle forhold av betydning for rikets indre sikkerhet ». I instruksene fra 1952 og 1955 gjelder underretningsplikten etter ordlyden overfor « Justisdepartementets sjef », dvs. justisministeren. Instruksene fra 1959 og 1977 bruker betegnelsen « Justisdepartementet ».
I overvåkingsinstruksen av 1977 regnes også opp en del andre oppgaver, blant annet å gi bistand og råd ved gjennomføring av sikkerhetstiltak i statsadministrasjonen, på samferdselssektoren og i privat virksomhet som har betydning for rikets sikkerhet og beredskap, å virke som sentral rådgiver og varslingsinstans samt bistå ved etterforsking ved sabotasje- og terrorhandlinger, og å opprette og holde kontakt med tilsvarende tjenester i andre land.
Overvåkingsinstruksen av 25. november 1977 ble erstattet av ny instruks av 19. august 1994. Da kommisjonen hadde avgrenset sitt mandat i tiden fra krigens slutt til 1994 ble instruksen fra 1994 ikke behandlet av kommisjonen.
1.5.2.2 Forsvarets overkommando/Etterretningsstaben (FO/E)
Forsvarssjefen er ansvarlig for Forsvarets etterretningstjeneste. At tjenesten tilhører Forsvaret, betyr at dens virksomhet skal ligge innenfor rammen av Forsvarssjefens oppdrag, det vil si at det er fremmede militære styrker og installasjoner og bruken av disse som interesserer. Tjenesten er ikke rettet mot den sikkerhetstrussel norske borgere måtte representere.
Forsvarssjefen ivaretar sin styringsfunksjon gjennom « Forsvarssjefens oppdrag og operative direktiv til Etterretningsstaben », senest oppdatert 1. november 1993. Her står det blant annet at Etterretningsstabens virksomhet skal bidra til grunnlaget for utforming av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk både på kort og lang sikt. Rettidige etterretninger er en viktig forutsetning for korrekt episode- og krisehåndtering og bidrar til strategisk varsel om et mulig angrep på landet. E-staben skal bidra til grunnlaget for langtidsplanlegging av operativ virksomhet og strukturutvikling i Forsvaret. Staben skal også yte bidrag til NATOs fellesforsvar og ved norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Etterretningsstaben skal samarbeide nært med allierte land.
Tjenestens hovedoppgaver har i det vesentlige vært de samme gjennom hele granskingsperioden. Den internasjonale situasjon har imidlertid medført justeringer av organisasjonen og omfanget av oppgavene. Etableringen av etterretningstjenesten i Norge etter krigen var naturlig nok preget av avvikling av krigsapparatet. En annen prioritert oppgave var etterforsking og repatriering av tyskere i Norge. Utviklingen i Øst-Europa, starten på den kalde krigen og Norges medlemskap i NATO, skapte mot slutten av 1940-tallet grunnlag for en ny innretning og utbygging av tjenesten.
Forsvarskommisjonen av 1946, som avga sin innstilling i 1949, understreket blant annet at aktiv etterretningstjeneste, også i fredstid, må inngå som et viktig ledd i norsk sikkerhetspolitikk. Innen NATO var det behov for at Norge skaffet etterretninger fra de strategisk viktige nordområdene. Behovet for norsk etterretningsvirksomhet ble forsterket av den norske alliansepolitikken, som ikke tillot plassering av allierte etterretningsorganer på norsk jord, og norske myndigheters ønske om å unngå allierte klandestine etterretningsoperasjoner på norsk område.
Fra begynnelsen av 1950-tallet og 30 år fremover utviklet Norge seg, med sterk alliert støtte på ressurssiden, til å bli et viktig ledd i det vestlige studium av Sovjetunionens militære utvikling, særlig på det våpentekniske området. Dette tjente også norske nasjonale interesser ved at landet fikk mulighet til å følge sovjetisk militær utvikling nøye, og i tide forstå betydningen av den strategiske utvikling i vårt interesseområde. Uten den støtte Norge fikk fra sine allierte mht. ressurser og teknologi, ville man ikke i samme grad ha vært i stand til å gi myndighetene et adekvat informasjonsgrunnlag for forsvars- og sikkerhetspolitikken. Samarbeidet er gjennom årene blitt formalisert gjennom faste avtaler og regelmessig konsultasjon. Fra norsk side har det i hele perioden vært lagt stor vekt på at den norske etterretningsvirksomheten skulle være under full nasjonal kontroll og operativt skje på norske premisser.
Endringene i den internasjonale situasjon, herunder sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten, utvikling av ny NATO-strategi og tilnærmet bortfall av ressurser fra bilaterale forbindelser, har medført at etterretningstjenesten nå er inne i en periode med justering av oppgaver og organisasjon.
1.5.2.3 Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben (FO/S)
Sikkerhetstjenestens oppgaver er å sikre personell, materiell og informasjoner i Forsvaret og i statsforvaltningen for øvrig mot fremmed etterretning, terrorisme, sabotasje og undergravingsvirksomhet. Sikringstiltakene er rettet mot enhver fordi opplysninger som er tilgjengelige for alle dermed også ligger åpne for fremmed etterretning.
Frem til 1965 var sikkerhetstjenesten en del av Etterretningsstaben. I den første tiden av granskningsperioden var avgrensingen av oppgavene i forhold til Politiets overvåkingstjeneste ikke klart definert. Således foregikk det frem til samarbeidsinstruksen av 1955 en omfattende kommunistregistrering i sikkerhetstjenestens regi. I 1965 ble sikkerhetstjenesten skilt ut som egen stab direkte under Forsvarssjefen.
Sikkerhetstjenesten har en defensiv funksjon og går ut på rent forebyggende sikkerhetstiltak. Disse går i det vesentlige ut på dokumentsikkerhet, fysisk sikring, personellsikkerhetstjeneste og krypto- og datasikkerhet.
Tjenestens ene hovedarbeidsområde består i fysisk og elektronisk sikring og sambandssikring. Det andre er personellsikkerhetstjenesten, som blant annet innebærer et stort antall klareringer og autorisasjoner på ulike nivåer i Forsvaret og statsadministrasjonen for øvrig. For kommisjonens undersøkelser er det særlig personellsikkerhetstjenesten som har vært av interesse.
1.5.3 Samarbeid mellom tjenestene
1.5.3.1 Ulike utvalg
I den perioden granskingen omfatter, har flere utvalg vært i funksjon med oppgave å ivareta behovet for samarbeid mellom tjenestene sentralt.
I desember 1947 ble Koordinasjonsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenesten oppnevnt etter initiativ fra Forsvarsrådet. Medlemmer var sjefen for overvåkingstjenesten - Politiets fremmedavdeling som det den gang het, sjefen for etterretningstjenesten og en representant for Utenriksdepartementet. Mandatet var å foreta en samlet vurdering av det etterretningsstoff som kom inn, og å holde Forsvarsrådet og de aktuelle regjeringsmedlemmer orientert.
Da Regjeringens sikkerhetsutvalg ble etablert høsten 1949, ble Koordinasjonsutvalget avløst av et nytt utvalg, nemlig Koordineringsutvalget under Regjeringens sikkerhetsutvalg. Formålet var å sørge for kontakt og å koordinere arbeidet mellom politiet og Forsvarets etterretningstjeneste, som frem til 1965 også hadde ansvaret for sikkerhetstjenesten i Forsvaret. Medlemmer av utvalget var sjefen for etterretningstjenesten og sjefen for overvåkingspolitiet, samt representanter for Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Statsministerens kontor. Formelt mandat for utvalget ble gitt ved instruks fra Regjeringens sikkerhetsutvalg av 4. mars 1954. I 1953 fikk Koordineringsutvalget også oppgaver som kontrollutvalg for sikkerhetstjenesten. I denne sammenheng opptrådte utvalget under navnet Det interdepartementale kontrollutvalg.
Koordineringsutvalget ble lagt ned i sin daværende form i 1965, og Det rådgivende sikkerhetsutvalg ble oppnevnt ved kgl.res. av 24. september 1965. Samtidig ble det fastsatt instruks for utvalget. Medlemmer av dette var overvåkingssjefen, sjefen for Sikkerhetsstaben - som ble opprettet dette året - og i starten en formann oppnevnt av Justisdepartementet. Medlemmene av utvalget skulle etter instruksen holde hverandre orientert om saker som var viktige eller hadde prinsipiell betydning, særlig saker om sikkerhetsklarering eller alvorlige brudd på sikkerhetsbestemmelser. Da formannen fratrådte etter å ha blitt utnevnt til fylkesmann i 1967, ble det ikke oppnevnt noen ny formann. Utvalgets status har vært uklar. I 1967 ble utvalget utvidet med sjefen for Etterretningsstaben og i 1971 med sjefen for Direktoratet for sivilt beredskap.
Ved kgl.res. av 26. november 1977 ble Koordineringsutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten opprettet. Det ble samtidig gitt instruks for utvalgets virksomhet. Utvalget besto av sjefen for E-staben, sjefen for S-staben og overvåkingssjefen, samt ekspedisjonssjefen i Utenriksdepartementets politiske avdeling. Oppgaven var å følge med i og koordinere arbeidsoppgavene mellom de organer som arbeider med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsspørsmål.
Ved kgl.res. av 19. august 1994 ble utvalget omdannet og fikk ny instruks, Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten og har seks medlemmer: Ekspedisjonssjefen i politisk avdeling i Utenriksdepartementet, ekspedisjonssjefen i sikkerhetspolitisk avdeling i Forsvarsdepartementet, ekspedisjonssjefen i politiavdelingen i Justisdepartementet, sjefen for Etterretningsstaben i Forsvarets Overkommando, sjefen for Politiets overvåkingstjeneste og sjefen for Sikkerhetsstaben i Forsvarets Overkommando. Sekretariatet for utvalget er lagt til Overvåkingssentralen. Utvalgets oppgave er å koordinere arbeidsoppgavene mellom de tre tjenestene og å være et rådgivningsorgan i spørsmål av relevans for de tre tjenestene.
1.5.4 Instrukser om samarbeid
Instruksen for Politiets overvåkingstjeneste av 7. juni 1952, fastsatt av Justisdepartementet, bestemte i § 12 at distriktssentralene skulle ha regelmessig kontakt med den militære distriktskommando. Distriktssentralene skulle videre påse « at samarbeidet med de militære myndigheter fra overvåkingstjenestens side foregår overensstemmende med særinstruks og gjeldende retningslinjer ». Slik instruks som bestemmelsen forutsetter ble ikke gitt før samarbeidsinstruksen av 1955.
Den første samarbeidsinstruksen ble fastsatt av Regjeringens sikkerhetsutvalg med virkning fra 1. oktober 1955, « Instruks for samarbeid mellom de militære myndigheter og politiet til trygging av Rikets sikkerhet og selvstendighet ». Instruksen fastsatte at ansvaret for rikets indre sikkerhet lå hos politiet, som skulle utføre all overvåkingstjeneste utenfor militært område. Kontroll med militært område og militært personell var en oppgave for Forsvaret. Forsvaret var også pålagt å sikre mot anslag som kunne antas å ha til hensikt å skade den militære beredskap eller være rettet mot militært område eller anlegg. Tjenestene skulle gjensidig informere hverandre. Tjenestene var særlig pålagt å samarbeide om sikkerhetsundersøkelser av personell.
Samarbeidsinstruksen bestemte at samarbeidet både skulle skje sentralt og på distriktsplan. Sentralt skulle samarbeidet finne sted mellom Fst/E og Overvåkingssentralen, og distriktsvis mellom Den regionale Sjefsnemnd i distriktet og overvåkingstjenestens distriktssentral. Som samarbeidsorgan i distriktene ble det opprettet en sikkerhetsnemnd med representanter fra forsvarsgrenene og politiet.
I overvåkingsinstruksen av 1977 - fastsatt ved kgl.res. av 25. november 1977 - bestemmes i § 3 c) at Overvåkingssentralen skal « samarbeide med den militære sikkerhets- og etterretningstjeneste og gi militære myndigheter opplysninger om forhold av betydning for den militære sikkerhet og beredskap ».
Ved kgl.res. av 14. mars 1980 ble det fastsatt ny samarbeidsinstruks som erstattet samarbeidsinstruksen av 1955. Instruksen gjengir ansvarsområdene til hver av de tre hemmelige tjenester. Det fremheves at et nært og tillitsfullt samarbeid på alle plan er av avgjørende betydning for en effektiv etterretnings-, sikkerhets- og overvåkingstjeneste. Sentralt skjer samarbeidet - i tillegg til direkte kontakt mellom E-staben, S-staben og Overvåkingssentralen på saksfelter av felles interesse - gjennom Koordineringsutvalget, som ble opprettet i 1977. I henhold til instruksen finner det regionale samarbeid sted mellom Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) og Overvåkingssentralen, og mellom Forsvarskommando Nord-Norge og Landsdelssentral Nord-Norge. For Sør-Norge ble det dessuten bestemt at landsdelssentralene i overvåkingstjenesten skal samarbeide med Forsvarets regionale sjefsnemnder. Formålet med slikt regionalt samarbeid er blant annet å sikre koordineringen av sikkerhetssaker innen regionen. Samarbeidsinstruksen av 1980 er for tiden under revisjon.
Det vises også til « Bestemmelser om overvåkingstjenestens organisering og interne kompetansefordeling m.v. » fastsatt av Justisdepartementet den 25. mars 1996 i medhold av kgl.res. av 16. desember 1994. Det er her ikke foretatt endringer i instruksen, men innført en ny organisasjonsmodell som medfører at forsvarskommandoen i Nord-Norge må forholde seg til både politimestrene i Bodø og politimesteren i Sør-Varanger som i regionssammenheng er likestilte.
1.6 Komiteens generelle merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Sigbjørn Johnsen, Ragna Berget Jørgensen og Gunnar Skaug, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Høyre, Petter Thomassen og Jan P Syse, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, og fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, viser til at Lund-kommisjonen ble nedsatt på bakgrunn av at Stortinget så behovet for en parlamentarisk granskning av de påstander som i store deler av etterkrigstiden har vært fremsatt i den offentlige debatt om ulovlig overvåking av norske borgere. Komiteen understreker at parlamentariske granskingskommisjoner kun i helt spesielle tilfeller har blitt opprettet i Norge.
Komiteen viser til at granskingskommisjonen ble gitt et eget regelverk, nedfelt i lov 25. mars 1994 nr. 6 om granskingskommisjonen for granskning av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere. Komiteen viser særlig til at loven for granskingskommisjonen ga kommisjonen myndighet som en domstol til å avhøre vitner og til å kreve fremlagt skriftlige bevis, slik at vitner ble pålagt forklarings- og møteplikt for kommisjonen. Komiteen viser videre til at ved kgl.res. 25. mars 1994 ble vitner tillatt å avgi forklaring om forhold som ellers ville være taushetsbelagt av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed makt, og at samtlige berørte departementer har samtykket i at nåværende og tidligere tjenestemenn har kunnet avgi forklaring for kommisjonen uten hensyn til den taushetsplikt som ellers gjelder for offentlig tjenestemann. Komiteen kan for sin del ikke se annet enn at den kompetanse som var gitt kommisjonen ved foran nevnte lov, har vært tilstrekkelig for å kunne ivareta kommisjonens mandat, og viser for øvrig til at det ikke har vært nødvendig for kommisjonen å pålegge vitner forklarings- eller møteplikt, men at alle vitner har avgitt forklaring under rettslig ansvar.
Komiteen registrerer at granskingskommisjonen generelt ikke har hatt bemerkninger til den måte de offentlige myndigheter, herunder tjenestene selv, har bidratt til granskingskommisjonens arbeid, bl.a. ved at arkiver og materiale uten forbehold er stilt til disposisjon for kommisjonen, samt også ved at det er avgitt en rekke muntlige forklaringer. Komiteen registrerer at det ikke har vært nødvendig for kommisjonen å benytte sin lovfestede hjemmel til å pålegge vitner forklaringsplikt, men registrerer videre at i et fåtall tilfeller har enkeltpersoner utenfor den offentlige forvaltning valgt ikke å avgi fullstendig forklaring for kommisjonen, uten at forklaringsplikt av den grunn er blitt dem pålagt. Komiteen synes det er beklagelig hvis dette har medført at ikke alle relevante opplysninger har kommet granskingskommisjonen til kunnskap.
Komiteen viser videre til at granskingskommisjonens mandat har vært å granske alle forhold i forbindelse med påstander om at de såkalte hemmelige tjenester; politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer tilknyttet disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. De eventuelle saker og spor som måtte finnes i de offentlige tjenester, skulle etter mandatet følges og avklares så langt det er mulig, og granskingskommisjonen skulle særlig ha for øyet disse tjenesters eventuelle samarbeid med partier, organisasjoner eller institusjoner.
Som det fremgår av mandatet, er det altså eventuell irregulær eller ulovlig overvåking av norske borgere som granskingen har tatt sikte på å avdekke. Komiteen understreker at det følger allerede av kommisjonens mandat at granskingsrapporten nødvendigvis må gi et inntrykk av de hemmelige tjenester som ikke er representativt for disse tjenestenes samlede virksomhet i perioden 1945-1994. Komiteen finner på denne bakgrunn at det heller ikke er grunnlag for å hevde at Lund-kommisjonens gransking gir et fortegnet bilde av de hemmelige tjenesters virksomhet i granskingsperioden.
Komiteen understreker at det arbeidet som er gjort i og med denne granskingen av de tre hemmelige tjenester i etterkrigstiden har vært et stort og viktig arbeide. Granskingskommisjonens rapport ble avgitt som en gradert rapport, men Stortinget vedtok den 6. mai 1996 - etter først å ha bedt om regjeringens syn på enkelte avgrensede problemstillinger i rapportens kap. 13 - konkrete kapitler - å avgradere rapporten i sin helhet. Komiteen mener det er av største betydning at granskingsrapporten ble avgradert, og konstaterer at det har vært stor offentlig debatt og oppmerksomhet både om det faktagrunnlag som er gjort kjent gjennom rapporten, og om de konklusjoner og vurderinger som er gjort av kommisjonen.
Komiteen mener at åpenhet om konklusjonene og det grunnlag konklusjonene er bygget på har vært en forutsetning for en slik parlamentarisk granskning, herunder for legitimiteten til resultatene av granskningen. Komiteen finner at den store offentlige oppmerksomhet som har blitt granskingen og granskningsrapporten til del, viser at det har vært riktig å gi allmennheten det innsyn i de hemmelige tjenesters virksomhet som har vært en konsekvens av denne prosessen. Komiteen finner grunn til å understreke at Lund-kommisjonens granskning har vært en på mange måter unik prosess, dette også sett i forhold til land det er naturlig å sammenligne oss med. Komiteen har under sin behandling av saken ikke registrert at det fra myndighetshold har vært uttalt at granskingen som sådan, eller åpenheten i ettertid, har skadet de hemmelige tjenester, eller vanskeliggjort samarbeidet med andre lands tilsvarende tjenester.
Komiteen viser til at granskingskommisjonen har hatt en meget stor dokumentasjon til disposisjon, herunder tilgang til alle eksisterende arkiver i overvåkingstjenesten, sikkerhetstjenesten og etterretningstjenesten. I tillegg har kommisjonen innhentet forklaringer fra et stort antall personer, både fra ansvarlige politikere, embets- og tjenestemenn innenfor de respektive tjenester, personer innenfor politiske organisasjoner og partier samt privatpersoner. All skriftlig dokumentasjon samt nedtegnelser fra alle avgitte forklaringer, vil være båndlagt i 30 år. Dette som en følge av at det ikke har vært praktisk mulig å gjennomgå hele kommisjonens underlagsmateriale med sikte på evt nedgradering. Kommisjonens underlagsmateriale, herunder avgitte vitneforklaringer, har således ikke vært til disposisjon for komiteen under saksbehandlingen, med unntak for to vitneforklaringer for kommisjonen, som de to aktuelle vitner overfor kommisjonen selv har tatt forbehold om å kunne offentliggjøre, og som er tilsendt komiteen, jf. under.
Dette har vært en medvirkende årsak til at komiteen har gjennomført en omfattende høringsprosess som ledd i sin saksbehandling. Komiteen har holdt høring med i alt 4 tidligere statsministre, 5 tidligere justisministre, en tidligere og den nåværende forsvarsminister, samt med andre personer som har spilt en sentral rolle i de spørsmål som har vært gjenstand for granskning. Tre personer, tidligere statsråd Jens Chr Hauge, tidligere partisekretær Haakon Lie og tidligere leder av Kontrollutvalget, Jens Bugge, har avslått invitasjon om å møte til åpen høring i komiteen. Komiteen har ikke bemerkninger til dette, men viser til at både Hauge og Lie har oversendt komiteen sine forklaringer til Lund-kommisjonen, mens Jens Bugge den 6. januar 1997 har sendt komiteen en skriftlig redegjørelse. Komiteen har forståelse for at enkeltpersoner av private årsaker velger ikke å delta i åpne høringer.
Komiteen viser til at høringsprosessen har gitt komiteen og Stortinget et stort antall innspill og synspunkter fra impliserte personer og fremhever særlig at med ett unntak nær (Korvald-regjeringen i 1972-73), er representanter for samtlige regjeringer i perioden fra 1965 - 1996 blitt hørt av komiteen. Komiteen vil understreke at det har vært meget nyttig for komiteen å innhente synspunkter og opplysninger på denne måten, og vil fremheve betydningen av at ansvarlige politikere på denne måten har fått sjansen til å komme til orde også under Stortingets behandling av granskingskommisjonens rapport, som - i varierende grad - inneholder kritikk mot bl.a. de ulike regjeringers oppfølging med de hemmelige tjenester i de respektive tidsperioder.
Komiteen viser videre til at samtlige høringer under komiteens saksbehandling har vært holdt for åpne dører, dette i henhold til prøveordningen med åpne høringer i Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 21 a. Komiteen har i samtlige tilfeller vært samlet om beslutningen om å la høringene være åpne, og som følge av denne åpenheten - bl.a. i form av kringkasting av høringene - har allmennheten fått et innblikk i granskingskommisjonens rapport og konklusjoner, det historiske bakteppet for granskningen samt også i de ulike innspill og motforestillinger som er fremkommet gjennom høringsprosessen. Komiteen konstaterer - ikke minst på bakgrunn av de mange innspill og tilbakemeldinger som er mottatt etter hver høring - at de åpne høringer om granskingskommisjonens rapport har bidratt til stor offentlig oppmerksomhet om en prosess som av mange landet rundt har vært imøtesett med betydelig interesse og forventning.
Komiteen legger likeledes til grunn at denne åpenhet under saksbehandlingen har hatt verdi for de personer som av ulike årsaker har ment seg urettmessig utsatt for overvåking og registrering i den tidsperiode som har vært omfattet av granskingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at granskingskommisjonen på s. 68 i rapporten uttaler at kommisjonen oppfatter mandatet slik at det i utgangspunktet skal foretas en rettslig vurdering - kommisjonen har således foretatt en gjennomgang av de hemmelige tjenesters virksomhet i forhold til de lover og forskrifter, herunder instrukser, som har vært gjeldende gjennom granskingsperioden. Flertallet legger til grunn at dette utgangspunktet har hatt konsekvenser for kommisjonens vurderinger, i den forstand at det er stilt strenge krav til de fakta og de bevis som er lagt til grunn for kommisjonens ulike vurderinger.
Flertallet vil her også bemerke at denne rammen for granskningen gjenspeiles i granskingskommisjonens vurdering av trusselbildet - kommisjonen har ut fra en slik synsvinkel lagt det til enhver tid « offisielle » trusselbildet til grunn for sine vurderinger. Flertallet understreker at dette gjelder både det sikkerhetspolitiske bilde - den ytre trussel, og den indre trussel - hvilke grupperinger som det ut fra en sikkerhetsvurdering har vært grunnlag for å overvåke eller registrere. Når det gjelder den ytre trussel, har kommisjonen bygd på det som til enhver tid har vært myndighetenes og stortingsflertallet syn på utenriks- og sikkerhetspolitikken, slik dette kommer til uttrykk bl.a i referater fra møter i Regjeringens sikkerhetsutvalg, lukkede møter i Stortinget, Stortingets utvidete utenriks- og konstitusjonskomite og Stortingets spesialkomite for utenrikspolitiske saker og beredskapsspørsmål (fra 1948-49). Kommisjonen har videre bygd på referater fra andre møter der regjeringsmedlemmer og eller de fremste embets- og tjenestemenn og befalingsmenn har deltatt, referater fra møter i Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester m.v.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen når det gjelder den indre trussel på tilsvarende måte har lagt myndighetenes rådende syn til grunn, slik dette har fremkommet av de foran nevnte dokumenter, samt også fra dokumenter utarbeidet i tjenestene selv, bl.a. ved rapporter fra etterretningstjensten, overvåkingstjenestens helårs/halvårsrapporter, rapporter om trusselbildet utarbeidet i Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben, korrepondanse til og fra Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet, samt også notater internt i de hemmlige tjenester m.v.
Flertallet mener dette kommer til uttrykk ved at kommisjonen ved en vurdering av hvilke grupperinger som har vært overvåkingsmessige relevant, eller relevante å registrere, har bygget på overvåkingstjenestens egen vurdering av dette, jf. bl.a. brev av 29. august 1980 fra overvåkingssjefen til Justisdepartementet. Flertallet viser til at dette også kommer til uttrykk ved at granskingskommisjonen bl.a i forbindelse med praksis for sikkerhetsklarering har valgt ikke å overprøve tjenestens vurdering av hvilke grupperinger som kunne nektes sikkerhetsklarering, såfremt denne praksis ellers har vært i samsvar med hva tjenesten for øvrig har lagt til grunn for sin overvåkingspraksis.
Flertallet mener derfor at det må bero på en misforståelse når det har blitt hevdet at granskingskommisjonen har bygget sine konklusjoner på ettertidsvurderinger, preget av dagens sikkerhetspolitiske bilde, og ut fra dagens trusselvurderinger.
Også flertallet har valgt å legge det offisielle trusselbildet til enhver tid til grunn for sine vurderinger, dette også fordi det nødvendigvis fortsatt vil være ulike politiske vurderinger på dette punktet.
Flertallet har således ikke bemerkninger til kommisjonens forståelse av mandatet på dette punktet.
Komiteen viser ellers til at kommisjonen klargjør sitt mandat ved å peke på at det er tjenestenes virksomhet som sådan som har vært gjenstand for granskning. Dette har medført at kommisjonen kun har foretatt undersøkelser av enkeltsaker i den utstrekning det har vært nødvendig for å bedømme denne virksomheten. Kommisjonen redegjør for at den på denne bakgrunn har gjennomgått en lang rekke enkeltsaker, og i den grad disse har inneholdt spor som har kunnet tyde på ulovlig eller irregulær kartlegging, har dette blitt fulgt opp så langt det har vært funnet nødvendig for å kunne beskrive virksomheten. Videre undersøkelser i enkeltsaker har bare vært foretatt hvor kommisjonen har antatt at saken har særlig offentlig interesse eller kan kaste lys over vesentlige spørsmål i granskningsarbeidet, og - som kommisjonen uttrykker det - det samtidig har vært håp om at undersøkelsene vil kunne føre frem.
Komiteen har i utgangspunktet ikke bemerkninger til granskningen på dette punktet, selv om komiteen registrerer at det kan ha vært andre forventninger på dette punktet, særlig med tanke på personer som har ment eller mener seg utsatt for ulovlig eller irregulær overvåking. Komiteen vil likevel gjøre oppmerksom på at når granskingskommisjonen har vært såvidt tilbakeholdne med å gå inn i enkeltsaker, gir det i utgangspunktet også begrensninger for komiteens mulighet til å kommentere enkeltsaker, dette ikke minst som følge av at komiteen ikke har hatt tilgang på underlagsmateriale i den enkelte sak, og således er avhengig av å bygge på den faktabeskrivelse som er gjort av kommisjonen.
Granskingskommisjonen viser videre til at kommisjonen etter mandatet ikke skulle ta standpunkt til om det foreligger konkrete, straffbare forhold innenfor tjenestene. Kommisjonen har oppfattet dette slik at i den utstrekning enkeltsaker er blitt beskrevet, skal kommisjonen ikke ta stilling til spørsmålet om subjektiv skyld. Komiteen har heller ikke bemerkninger til kommisjonens forståelse av mandatet på dette punktet, men viser for øvrig til kap. 9.1.1 i innstillingen.
Komiteen viser for øvrig til granskningskommisjonens uttalelse om at kommisjonens undersøkelser etter mandatet ikke bare omfatter de tre tjenestene som sådanne, men også ansatte og personer som har hatt oppdrag for disse. Også opptreden i strid med tjenesteplikter, misbruk av stilling m.v. omfattes av mandatet. Overvåking som andre enn de hemmelige tjenestene måtte stå bak, faller derimot utenfor mandatet. Dette gjelder likevel ikke i den grad det dreier seg om samarbeid mellom disse tjenestene og partier, organisasjoner eller institusjoner. Dette er forhold som komiteen finner kan være av betydning i forhold til de påstander som har vært fremsatt om en såkalt « fjerde hemmelig tjeneste ».
Komiteen viser til at granskningen etter mandatet gjelder tidsrommet fra 1945 til kommisjonen leverer sin rapport, som ble levert Stortingets presidentskap den 28. mars 1996. Kommisjonen redegjør i rapporten for at den ikke har funnet grunn til å rette systematiske undersøkelser mot tidsrommet etter kommisjonens oppnevnelse, men at den også ha sett hen til påstander om ulovlige eller irregulære forhold i denne perioden. Komiteen har ikke bemerkninger til kommisjonens avgrensning av sine systematiske undersøkelser i tid, utover at komiteen viser til behandling av Dok.nr.16 (1996-1997) - særskilt melding av 5. desember 1996 fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste - overvåkingstjenestens innhenting av opplysninger fra tidligere DDR, jf. Innst.S.nr.235 (1996-1997).
Komiteen viser til at hovedtyngden av de funn som granskingskommisjonen har gjort ikke har vært omstridt i den etterfølgende offentlige debatt, men at premissene for for vurderingene på et par avgrensede punkt har vært omtvistet, noe som bl.a. har kommet til uttrykk under de høringer som komiteen har gjennomført. Disse forhold blir derfor også viet forholdvis mye plass i komiteens innstilling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti, sammen med andre partier, organisasjoner og enkeltmennesker gjennom mange år har arbediet aktivt for å skape klarhet i de mange rykter om og anklager mot de hemmelige tjenester. Dette medlem viser i denne forbindelse til interpellasjon fra Finn Gustavsen av 22. april 1964 Om demokratisk kontroll med det militære og sivile etterretning, interpellasjon fra Kielland av 22. mai 1973 Om det i Norge finnes tilsvarende hemmelige organisasjoner som IB i Sverige og Dok.nr.8-forslag av 15. oktober 1987 fra Hanna Kvanmo, Arent M Henriksen, Magnar Sortåsløkken, Tora Aasland Houg, Kjellbjørg Lunde og Theo Koritzinsky Om overvåknings- og sikkerhetstjenestens virksomhet.
Dette medlem viser til at granskingskommisjonens mandat var å avdekke ulovligheter i perioden fra 1945 og frem til avslutningen av kommisjonens arbeid, dvs. 1996. Den kalde krigens historie, og spesielt det såkalte trusselbildet, er viktig i vurderingen av de hemmelige tjenester. Men vurdering av trusselbildets holdbarhet dekkes etter SVs mening ikkje av Lund-kommisjonen, som skriver at trusselbildet:
| « har vært en premiss for tjenestenes virksomhet som det ikke tillegger granskningskommisjonen å prøve holdbarheten av ». |
Dette medlem mener det er åpenbart er riktig at granskningskommisjonen legger det « offisielle » norske trusselbildet til grunn, ettersom dette først og fremst er en rettslig, ikke historisk, granskning. Det er altså ikke den historiske « sannhet » om trusselbildet som skal utredes, men om de hemmelige tjenester innenfor det gjeldende trusselbildet har operert i samsvar med lov og instruks. Dette medlem finner likevel grunn til å understreke at når en skal gjøre en politisk vurdering av det granskningskommisjonen avdekker er det åpenbart nødvendig å ta hensyn til det trusselbilde de hemmelige tjenester har arbeidet etter. Dette medlem vil videre understreke at det gjennom hele etterkrigstiden har vært politisk uenighet om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og derunder trusselbildet. Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstreparti, har og har hatt, en annen sikkerhetspolitisk linje enn det granskingskommisjonen har relatert sine vurderinger og konklusjoner i forhold til.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at fordi om det ikke eksplisitt har vært uttalt av fra myndighetshold at granskingen som sådan eller åpenheten i ettertid ikke har skadet de hemmelige tjenester eller vanskeliggjort samarbeidet med andre lands tjenester betyr det ikke at det kan ha skadet tjenestene og vanskeliggjort samarbeidet. Slike ømtålige spørsmål er ikke og blir ikke gjort til gjenstand for offentlige uttalelser, klager eller bekreftelser på antagelser.
Dette medlem finner grunn til å beklage at ikke Hauge og Lie fant anledning til å møte til åpen høring i komiteen da deres respektive brev tyder på at de ville kunne bibragt komiteen og den offentlige opinion meget verdifulle synspunkter og opplysninger som dessverre uteble. Dette medlem er imidlertid glad for at de har offentliggjort sine forklaringer som dette medlem fester stor tiltro til, samtidig som dette medlem har stor forståelse for deres synspunkter og vurderinger. Dette medlem mener også at redegjørelsen fra Jens Bugge er meget nyttig og mer troverdig og logisk enn granskningskommisjonens på de samme områder.
Dette medlem vil påpeke at når kommisjonen valgte å oppfatte mandatet slik at den i utgangspunktet skulle foreta en rettslig vurdering medførte at kommisjonen hengte seg opp i juridiske problemstillinger og presenterte helt nye og særregne teorier om den rettslige situasjon. Basert på en slik kommisjonsfastsatt og etter mindretallets oppfatning helt feilaktig forståelse og tolkning av den rettslige situasjon fremkommer granskningskommisjonen så med helt feilaktige konklusjoner med delvis grunnløs kritikk og feilaktige oppfatninger om arbeidet til de hemmelige tjenester. Dersom kommisjonen hadde lagt de forståelser og fortolkninger om den rettslige situasjon som tjenestene og tidligere regjeringer har forholdt seg til også til grunn for sitt arbeid hadde store deler av kommisjonens vurderinger fortolkning har medført den nødvendige vært helt annerledes. Dette medlem kan heller ikke se det dokumentert eller sansynliggjort at kommisjonen har lagt strenge krav til fakta og de bevis som er lagt til grunn for kommisjonens ulike vurderinger.
Dette medlem konstaterer at granskningskommisjonen hevder at den har benyttet det såkalte offisielle trusselbilde, men at dette er en påstand uten dokumentasjon noe dette medlem finner forståelig da dette medlem vil hevde at det er relativt klart at kommisjonens trusselbilde bærer et klart preg av etterpåklokskap.
Dette medlem har notert seg kommisjonens påstand om hvorledes mandatet er forstått, men finner lite samsvar mellom det som hevdes å være forståelsen og det som i realiteten fremkommer som forståelsen i kommisjonens rapport.
Komiteen viser til at de opplysninger som overvåkingstjenesten har innhentet og registrert, har blitt formidlet til ulike klareringsinstanser i Forsvaret og i den sivile offentlige forvaltning, samt til beredskapsmessig viktige bedrifter i forbindelse med sikkerhetsklarering av personell. Opplysninger har videre blitt formidlet til utenlandske tjenester og myndigheter, bl.a. til USA i forbindelse med visumsøknader.
Komiteen viser videre til at granskingskommisjonen inngående har drøftet overvåkingstjenestens meddelelse av opplysninger til private bedrifter og offentlige etater, uten at dette har sammenheng med sikkerhetsklarering. Komiteen viser til at dette for offentligheten ble særlig kjent i forbindelse med den såkalte Hole-Jakobsen-saken i 1977, en sak som foranlediget en egen gjennomgang og uttalelse fra Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten.
Granskingskommisjonen uttaler imidlertid til at det i hovedsak har vært kjent for Justisdepartementet at slike opplysninger ble gitt, og dette spørsmålet har dessuten blitt vurdert av regjeringen og Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 89 (1969-1979) og St.meld. nr. 18 (1980-1981). Komiteen viser til at frem til 1977 inneholdt ikke overvåkingsinstruksen nærmere bestemmelser om meddelelse av opplysninger, og granskingskommisjonen har derfor lagt til grunn at tjenesten i mangel av retningslinjer hadde adgang til å gi slike opplysninger så langt det var nødvendig for å ivareta tjenestens oppgaver. Komiteen viser til at i 1967 ble praktiseringen av taushetspliktsplikten i forhold til private bedrifter innskjerpet etter at Mellbye-utvalget i sin innstilling hadde påpekt manglende hjemmel. Konkrete personopplysninger skulle heretter bare gis hvis det forelå spesielle grunner. I 1977 skjedde en innskjerping på dette området, bl.a ved den nye overvåkingsinstruksen, samt ved de presiseringer som ble gjort av instruksen ved St.meld. nr. 18. Etter dette skulle det ikke gis personopplysninger i andre tilfelle enn der det forelå en konkret faresituasjon eller en særlig sikkerhetsrisiko.
Komiteen viser til at granskingkommisjonen har påvist at frem til slutten av 1960-årene ga overvåkingstjenesten opplysninger om politisk tilhørighet i forbindelse med ansettelseskontroll, til beredskapsmesig viktige bedrifter, det ble ved flere steder drevet systematisk ansettelseskontroll, særlig med henblikk på å hindre tilsetting av kommunister, dette også ved steder der kommisjonen mener at sikkerhetsmessige hensyn ikke kunne tilsi ansettelseskontroll ved tilsetting i enhver stilling. Opplysninger om poltiske til- hørighet er videre gitt til sivile offentlige etater i forbindelse med ansettelser, uten at dette hadde sammenheng med klarering for behandling av dokumenter.
Komiteen viser til at kommisjonen antar at overvåkingstjenestens meddelelse av opplysninger frem til slutten av 1960-årene til et mindre antall bedrifter av særlig sikkerhetsmessig betydning, i det vesentlige lå innenfor rammen av taushetsplikten, men det har falt utenfor tjenestens oppgave å engasjere seg i den faglige kamp på arbeidsplassene. Kommisjonen antar imidlertid at denne del av virksomheten var kjent for myndighetene frem til slutten av 1950-tallet, jf, kap. 6.
Komiteen viser videre til at granskingskommisjonen uttaler at det i 1970-årene har vært innenfor instruksens rammer å gi opplysninger om ml-tilhørighet i forbindelse med ansettelser ved bedrifter av sikkerhetsmessig betytydning. Komiteen viser til at slike opplysninger også ble gitt til andre enn beredskapsmessig viktige bedrifter, og kommisjonen uttaler:
| « Det er for så vidt liten tvil om at det ble gitt opplysninger som gikk ut over taushetspliktens rammer. Når det gjelder offentlige etater er situasjonen mer usikker. |
| ... |
| Kommisjonen har pekt på at opplysningene åpenbart har medført at personer fra tid til annen ikke er blitt ansatt i en stilling de ellers ville ha fått. I lokalsamfunn hvor en bedrift kan ha stor betydning for sysselsettingen, kan det ikke ses bort fra at konsekvensen har vært meget følbar. Noen nærmnere bedømmelse av omfanget av slike konsekvenser er ikke mulig å foreta. » |
Komiteen finner ikke anledning til å gå nærmere inn i denne problemstillingen, men viser forøvrig til granskingskommisjonens rapport hva gjelder overvåkingstjenestens meddelelse av opplysninger.