6.1 Sammendrag

       Det understrekes at en av de største utfordringene for helsetjenesten er å sikre at de alvorligst syke blir prioritert til undersøkelse og behandling.

       Ventetidsgaranti på 3 måneder for de alvorligst syke blir innført den 1. juli 1997. Vurderingsgarantien trappes opp fra denne datoen og gjennomføres fra 1. januar 1998.

       Det uttales at ventetidsgarantien, slik den har fungert til nå, ikke har vært reell, verken som prioriteringsredskap eller overfor den enkelte garantipasient. Departementet ønsker å styrke stillingen til de alvorligst syke pasientene; dvs. å gjøre ventetidsgarantien reell for dem som omfattes av ordningen. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om iverksetting av ventetidsgaranti på seks måneder for dem som ikke faller inn under behandlingsgarantien på tre måneder, i forbindelse med statsbudsjettet for 1998.

       Departementet forslår at det innføres en ordning med økonomiske sanksjoner overfor fylkeskommunen ved garantibrudd. Dette forutsetter imidlertid klarere kriterier for tildeling av ventetidsgaranti og at ventelistene blir reelle. Den konkrete utformingen av sanksjonsordningen vil departementet komme tilbake til seinere med sikte på iverksetting fra 1. januar 1998. Departementet foreslår også å lovfeste retten til fritt valg av sykehus på samme behandlingsnivå innen regionen eller til nabofylket. Videre vil departementet vurdere behovet for statlige retningslinjer for gjestepasientoppgjør mellom fylkeskommuner, slik at dette virker som reell stimulans til pasientflyt mellom sykehusene.

       Det understrekes at fylkeskommunene skal ha ansvar for å fordele pasienter til behandling mellom sykehusene i eget fylke og for å skaffe plass til behandling ved sykehus i et annet fylke i de tilfeller ventetidsgarantien ikke kan oppfylles ved behandling i egne sykehus.

       Det regionale helseutvalg tillegges ansvaret for samordning av ventelister; dvs. at de til enhver tid skal ha oppdaterte data om ventetider og ledig kapasitet ved sykehusene i regionen.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 44 (1995-1996), Innst.S.nr.27 (1996-1997), bl.a. innførte en vurderingsgaranti på 30 virkedager og en behandlingsgaranti på maksimalt 3 måneder for pasienter med alvorlig sykdom.

       Flertallet har merket seg at det er fylkeskommunen og ikke det enkelte sykehus som er ansvarlig for å skaffe pasientene behandlingsplass utenfor eget fylke når garantien ikke kan oppfylles i egne sykehus.

       Flertallet har også merket seg forslag om lovfesting av fritt sykehusvalg på samme behandlingsnivå innen regioner eller i nabofylket, og dessuten tiltak for bedre pasientflyt mellom fylkeskommunene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at geografiske avstander og bosettingsstruktur kan gjøre det nødvendig med pasientflyt over regiongrensene slik det også er foreslått i meldinga. Det blir i lov om pasientrettigheter foreslått en lovfestet rett for pasienten til å velge sykehus også i nabofylker utenom regionen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at pasientens stilling må styrkes slik det nå er lagt opp til i meldingen basert på avklaringa av prinsippene for pasientrettigheter i Innst.S.nr.165 (1994-1995) og den nå bebudete lov om pasientrettigheter.

       Flertallet har merket seg at dagens ventetidsgaranti ikke har fungert etter hensikten, og finner det nødvendig slik det foreslås i meldinga, at ventetidsgarantien må gjøres reell for de alvorligst syke pasientene. Det vil innebære at fylkeskommunene får innskjerpet plikter til å skaffe pasientene behandling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det kan være problematisk at det ikke er knyttet konsekvenser for sykehuseieren ved brudd på ventetidsgarantien. Før en vurderer å innføre sanksjoner, må den samlede ressurstilgangen økes og erfaringen med 3 måneders-garantien vurderes nøye. Dette flertallet ser det som naturlig at departementet kommer tilbake til dette senere.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at Regjeringen ikke gir pasientene rett til behandling ved brudd på ventetids-garantien. Det varsles ikke forslag om å lovfeste pasienters rett til sykehusbehandling i Norge eller i EØS-området når ventetidsgarantien er overskredet. Et slikt forslag er fremmet i Dok.nr.8:87 (1996-1997) fra representantene Høegh og Gundersen. Regjeringens forslag innebærer kun en målsetting overfor fylkeskommunene; de får ikke en plikt til å skaffe behandlingsplass ved sykehus i et annet fylke, i de tilfeller ventetidsgarantien er brutt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, erkjenner at slik ventetidsgarantien har vært praktisert, har den ikke fungert i tilstrekkelig grad som et prioriteringsredskap. Dette skyldes bl.a. mangelen på et sentralt ventelisteregister. Praktiseringen har også vært preget av geografisk ulikhet. Men dette tilsier ikke at man bør fjerne hele ventetidsgarantien. I stedet for sanksjoner mot sykehuseier ved brudd på garantien skal pasientene få rett til behandling et annet sted. Dette setter press på helsevesenet, og bidrar til å gi pasienten en sterkere stilling . For å øke gjennomstrømningen på ventelistene bør det bygges opp IT-systemer som sikrer kvalitative data om de ulike sykehus, liggetider osv.

       Flertallet viser til Lønning 2 - utvalget som har en grundig drøfting av ulike prioriteringsmodeller. Et positivt moment i Lønning 2 - utvalget er forslaget om å utvikle og innføre forpliktende servicemål i helsesektoren. Slike mål er positive for pasientene som får informasjon om kvaliteten ved de ulike sykehus, men også for sykehuseiere, og politiske myndigheter som får økt kunnskap om prosessene og resultatene av disse i helsevesenet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget går mot Regjeringens forslag om å innføre sanksjoner mot sykehuseier ved brudd på ventetidsgarantien. »

       Komiteen viser til at mindretallet i Lønning - 2 utvalget har foreslått å innføre en behandlingsgaranti for de grunnleggende helsetjenester. Hvis ikke tjenesten ytes overfor pasienten innen en tidsfrist på 3 måneder, konverteres garantien til et verdipapir som sikrer pasientens rett til å søke behandling ved annen helseinstitusjon i Norge eller utlandet, på fylkeskommunens regning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gi pasientene ved norske sykehus økonomisk garanti for rett til behandling ved annet offentlig eller godkjent privat sykehus i Norge eller i annet EØS-land ved brudd på ventetidsgarantien. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er skeptiske til at Regjeringen ikke fremmer forslag om fritt sykehusvalg i hele landet. Fritt sykehusvalg er en pasientrettighet, og det sikrer også en bedre utnyttelse av landets samlede helseressurser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er videre skeptiske til tankegangen om å innføre økonomiske sanksjoner overfor fylkeskommunene ved garantibrudd. En mer incentiv-rettet politikk vil være å innføre en behandlingsgaranti for pasientene som gjennom stykkprisbetaling sikrer sykehusene betaling for de tjenester de utfører for hver pasient.

       Disse medlemmer tar avstand fra tankegangen om at det er fylkeskommunen som eier pasientene. Pasientene eier seg selv, og bør få rettigheter som de kan hevde overfor fylkeskommunene.

       Disse medlemmer vil peke på at den vedtatte vurderingsgarantien er en byråkratisk øvelse, snarere enn en hjelp til pasientene. Garantien går ut på at det er søknaden/henvisningen - ikke pasienten - som skal vurderes i løpet av 30 dager. Men dette er en praksis som følges også i dag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker at hensynet til at det offentlige sykehustilbud skal sikre at alle - uavhengig av bosted, inntekt og sosial status - får tilstrekkelig og rask helsehjelp må gå foran det å sikre de ressurssterkes valgfrihet. Valgfrihet kan komme i konflikt med målsetting og resultatlikhet. Helsevesenet er kanskje det saksfelt hvor publikum har de minste forutsetninger for selv å velge, idet en er prisgitt den medisinske vurdering fra legene.

       Disse medlemmer mener at valgfrihet vil få følger for finansieringsordninger, og vil føre til et penger-skal-følge-pasienten-system og derfor bevege oss mot et mer markedsorientert helsevesen. Følgen av ressurssterke 40-åringers valgfrihet kan derfor f.eks. være at lokalsykehusets eksistens kommer i fare ved reduserte inntekter, og dermed begrenses valgmuligheten for den 70-årige kronisk syke som er avhengig av godt utbygd offentlig lokalsykehusordning.

       Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen nøye følge praksisen av valgfrihetsordningen, og raskt komme tilbake til Stortinget dersom ordningen får urimelige følger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet sier seg enig i den påpeking som gjøres i meldingen, om de store ulikhetene fra fylkeskommune til fylkeskommune når det gjelder å henvise pasienter til ventetidsgarantien. Disse medlemmer er enig i at det må utarbeides bedre og ensartede kriterier for utvelgelse av pasienter til ventetidsgarantiordningen. Disse medlemmer vil imidlertid sterkt advare mot at det legges opp kriterier for utvelgelse, som reduserer tilgangen på rask behandling for alvorlig syke mennesker. Disse medlemmer vil i denne sammenheng sterkt advare mot at det legges ensidig vekt på kost-nytteverdi selv om dette momentet også bør være med i vurderingen. Disse medlemmer er imidlertid enige i at en i større grad skal legge vekt på alvorlighetsgrad enn på diagnose idet samme diagnose både kan ha ulik alvorlighetsgrad og gi høyst ulike problemer for den enkelte.

       Disse medlemmer mener at skal ventetidsgarantiordningen opprettholdes, må det bli en reell garanti som gir juridisk rett til behandling innen de fastsatte tidsfrister.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil derfor gi sin fulle støtte til mindretallet i Lønning II-utvalget, men mener at folketrygden må belastes kostnadene når garantitider overskrides og fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utforme ventetidsgarantien slik at en pasient som er gitt behandlingsgaranti innen en tidsfrist på tre måneder, ved oversitting av fristen skal få en skriftlig økonomisk garanti som gir rett for pasienten til å søke behandling ved annen institusjon i Norge eller utlandet på folketrygdens regning. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er noe usikre på hva som ligger i begrepet vurderingsgaranti på 30 dager, men forutsetter at en pasient som er henvist til spesialisthelsetjenesten, fysisk skal få vurdert sin situasjon innen 30 dager, og at denne garantien ikke betyr at en vurdering er gitt ved å bedømme den innkomne søknad om behandling innen tre måneder, slik praksis i mange tilfelle er i dag. Disse medlemmer støtter at fritt sykehusvalg nå lovfestes, men disse medlemmer mener at fritt sykehusvalg ikke må begrenses til regionen eller til nabofylket, men at pasienten må få fritt sykehusvalg innen samme behandlingsnivå i hele landet. Dog mener disse medlemmer at når behandling på samme nivå kan tilbys i egen region, må pasienten selv dekke reiseutgiftene ved valg av sykehus utenfor regionen. Dette gjelder selvfølgelig ikke valg av sykehus når ventetidsfristen er oversittet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen lovfeste fritt sykehusvalg på samme behandlingsnivå i hele landet i lov om pasientrettigheter. En pasient som velger et sykehus på samme behandlingsnivå utenfor egen region, må selv bekoste reiseutgiftene. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at forsikringsselskapet Storebrand nå lanserer en helt ny type forsikring som skal gi folk mulighet til å kjøpe seg forbi ventelistene på operasjoner. Ordningen skal være slik at den gir grunnlag for utbetaling etter en nødvendig operasjon, uansett om den er ved et offentlig eller privat sykehus i Norge eller utlandet.

       Disse medlemmer har merket seg at den foreslåtte ordningen tar utgangspunkt i den yrkesaktive, friskeste delen av befolkningen, mens de eldre og de med kroniske lidelser og uklare diagnoser ikke vil komme i betraktning. Dette vil skape et klasseskille i norsk helsevesen.

       Disse medlemmer vil peke på at en slik forsikringsordning vil kunne sette fortgang i privatiseringen av helsevesenet og svekke oppslutningen om folketrygden. I en situasjon hvor det er knapphet på helsepersonell i det offentlige helsevesenet, vil forsikringsordninger som den Storebrand nå tilbyr, bety en ny svekkelse til fordel for den private sektor. Flertallet vil peke på at det viktigste virkemiddel for å begrense slike forsikringer er et godt utbygd ikke-kommersielt helsevesen.

       På denne bakgrunn vil flertallet fremme følgende forslag:

       « Det henstilles til Regjeringen å fremme nødvendige forslag for å begrense forsikringsselskapenes salg av private operasjonsforsikringer og legge dette fram for Stortinget så raskt som mulig. »