5.1 Sammendrag

       Departementets intensjon ved utforming av finansieringsordningene er å sikre en sterkere styring med ressursbruken, slik at finansieringsordningene blir mer effektive og man unngår tautrekking mellom forvaltningsnivåene. Departementet har derfor igangsatt og vil videreutvikle arbeidet med å forbedre de statlige finansielle virkemidlene. Virkemidlene er rettet inn mot følgende formål:

-	Styrke de regionale helseutvalgs muligheter til å samordne pasientbehandling, utdanning og forskning i regionen.

-	Utvikle et stadig bedre tilbud til psykiatriske pasienter og pasienter med kroniske lidelser.

-	Fremme effektivisering i sykehusene. Økte bevilgninger må knyttes direkte til økt pasientbehandling.

-	Sikre at fylkeskommunene selv prioriterer sykehustjenester i tråd med nasjonale målsettinger og ikke reduserer egen innsats ved tildeling av øremerkede statlige tilskudd.

-	Sette fylkeskommunene i stand til bedre å ivareta viktige utdanningsoppgaver.

       Det vises til at overføring av penger til drift av spesialisthelsetjenesten enten kan skje gjennom generelle rammetilskudd eller gjennom øremerkede tilskudd eventuelt i form av en kombinasjon mellom de to overføringsformene. Det redegjøres for hvor hvordan ulike tilskudd brukes i dag.

       Departementet mener at dagens finansieringsordning ikke i tilstrekkelig grad har stimulert fylkeskommuner og sykehus til prioritering i tråd med nasjonale målsettinger. Det uttales at utviklingen av helsetjenestetilbudet de seinere år ikke har vært i tråd med den sterke økningen i statlige bevilgninger til helseformål, og at enkelte av dagens tilskuddsordninger virker byråkratiserende, i den forstand at de gir uforholdsmessig store administrative kostnader i forhold til tilskuddets størrelse.

       Departementet anser ikke at målet med de øremerkede tilskuddene om å stimulere til god ressursutnytting og riktig prioritering er innfridd på en tilfredsstillende måte med dagens finansieringsordning. Departementet vil derfor gjennomgå de øremerkede tilskuddene til helseformål og gjennomføre endringer i finansieringsordningen.

       Det framholdes at det allerede ligger en klar dreining i Sosial- og helsedepartementets bruk av tilskuddsordninger rettet mot fylkenes sosial- og helsetjeneste. I 1995 var ca 43 prosent av de samlede tilskudd fra departementet såkalte aktivitetsbaserte refusjoner, mens ca 80 prosent av de samlede tilskudd vil være det i 1998.

       Departementet anser innsatsstyrt finansiering som det viktigste økonomiske virkemiddel for å stimulere til økt pasientbehandling, og vil foreslå å øke refusjonsandelen fra 30 til 40 prosent fra og med 1. januar 1998.

       Departementet legger opp til en ytterligere opptrapping av øremerkede tilskudd til psykisk helsevern.

       Det påpekes at en finansieringsordning med et vesentlig innslag av en aktivitetsavhengig andel innebærer en fare for at det kan oppstå utilsiktede vridninger i behandlingstilbudet, og at faren for nedprioritering særlig har vært uttalt for pasienter innen rehabilitering og pasienter som har kroniske lidelser. I utformingen av systemet har departementet derfor lagt vekt på å motvirke dette. Ved å gi den aktivitetsbaserte refusjonen til fylkeskommunene ønsker departementet å gi disse mulighet for individuell viderefinansiering av sine sykehus for å sikre ressurser for behandling av alle pasientgrupper. Det uttales at innsatsstyrt finansiering vil bli gjenstand for en gjennomgående oppfølging og evaluering, og at det i den anledning vil bli lagt vekt på å følge utviklingen knyttet til behandlingen av rehabiliteringspasienter og pasienter med kroniske lidelser nøye.

       Parallelt med satsingen på innsatsstyrt finansiering økes også takstene for dagkirurgi og annen ressurskrevende poliklinisk behandling. Departementet legger videre opp til å øremerke tilskudd som knyttes til fylkeskommunenes ivaretakelse av viktige utdanningsoppgaver. For å motvirke at en satsing på økt pasientbehandling kommer i konflikt med satsing på kompetanse- og fagutvikling utprøves det ordninger der stor behandlingsaktivitet belønnes med midler til kompetanseutvikling.

       Det foreslås at tilskuddsordninger fra staten knyttet til det regionale samarbeidet heretter skal skje etter innstilling fra det regionale helseutvalg.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at de sentralt vedtatte nasjonale målsettinger for spesialisthelsetjenesten i stor grad skal settes ut i livet av fylkeskommunene som sykehuseiere og driftsansvarlige. Finansieringsordningene skal understøtte dette og samtidig sikre en sterk styring av ressursbruken.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil påpeke at selv om ingen finansieringssystemer fullt ut kan ivareta alle ønskelige forhold, har Stortinget i budsjettbehandlingen for 1997 og behandlingen av St.meld. nr. 44 (1995-1996) vedtatt en ny finansieringsordning basert på rammetilskudd til fylkeskommunene og innsatsstyrt finansiering der staten delfinansierer sykehusbehandling basert på antall behandlete pasienter. Poliklinisk behandling finansieres fortsatt over folketrygden etter takster. Hensikten med innsatsstyrt finansiering er å forene de beste sidene ved ulike finansieringsordninger, og ordninga gjelder bare for innlagte pasienter i somatiske sykehus.

       Refusjonssatsene bygger på DRG-systemet. Det er viktig at DRG-systemet hele tiden oppdateres i forhold til medisinsk behandlingspraksis og medisinsk teknisk utvikling.

       Dette flertallet mener at ordinære rammeoverføringer og ordinære øremerkete tilskudd fortsatt skal være finansieringsordninga for psykiatrien, men med unntak for takstsystemet i poliklinikk.

       Dette flertallet mener at den innsatsstyrte finansieringa kan stimulere til økt pasientbehandling, men vil understreke at en må ha konstant oppmerksomhet mot vridningseffekter som måtte bety nedprioritering av rehabiliteringsoppgaver og pasienter med kroniske lidelser.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at den statlige refusjonsdelen i den innsatsstyrte finansieringa fortsatt skal kanaliseres gjennom fylkeskommunen, for nettopp å unngå utilsiktete vridningseffekter mellom sykehusene og pasienter. Det må likevel være slik at fylkeskommunene tildeler det enkelte sykehus den statlige refusjonsdelen i forhold til utført pasientbehandling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, er enig i at den innsatsstyrte finansieringa nøye følges og evalueres bl.a. i forhold til pasienter med kroniske lidelser. Med bl.a. dette som bakgrunn slutter flertallet seg til at refusjonssatsen forhøyes fra tidligere vedtatt 30 prosent til 40 prosent for dermed:

-	å gi større incitament til å øke pasientbehandlingen,

-	å stimulere fylkeskommunene til å øke aktiviteten i tråd med uttalte målsettinger,

-	i større grad å synliggjøre sammenhengen mellom «hva en gjør» og «hva en får ».

       Flertallet forventer at sykehusene gjennom denne finansieringsordninga kan få til en kapasitetsøkning, samtidig som en ytterligere økning av takstene for dagkirurgi og annen dagbehandling vil øke kapasitet i poliklinikkene og dermed også avlaste sengepostene.

       Flertallet mener at det regionale helsesamarbeidet er en forutsetning for å få til et effektivt og kvalitetsmessig godt helsevesen. Derfor støttes forslaget i meldinga om direkte støtte fra staten til å drive og videreutvikle dette samarbeidet.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fastsette refusjonsandelen fra staten for pasientbehandling i den innsatsstyrte finansieringsordningen til 40  prosent fra 1. januar 1998. »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, merker seg at Regjeringen vil vurdere om den statlige refusjonsordningen til amortisering ved nybygg eller ombygging for alle somatiske sykehus bør utvides til også å omfatte bygninger til psykisk helsevern. Dette flertallet er positivt til dette, men vil i tillegg medta sykehoteller. Sykehoteller har vist seg å være mer kostnadseffektive enn pasientopphold i « vanlige » sykehussenger. Satsing på utbygging av sykehoteller viser seg å være god samfunnsøkonomi.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil bemerke at finansieringen av helsevesenet gjennom rammebevilgninger og øremerkede bevilgninger ikke har fungert godt nok. Mye av årsaken til dette er at det har skjedd innstramninger i ly av rasjonalisering og større effektivitet. Dette forholdet har vært med på å begrense aktiviteten og mulighetene for fylkeskommunene til å oppfylle sine forpliktelser. Det offentlige helsevesenet har gjennom dette også vært preget av frustrasjon og er blitt mindre attraktivt for fagpersonellet. Ut fra dette er det også at disse medlemmer er skeptisk til statens bebudede sanksjonsopplegg overfor de som har driftsansvaret for helsevesenet. Det må i hvert fall være slik at det først legges til rette for at ressursene som tilstilles de driftsansvarlige, er tilstrekkelige for å løse de oppgavene som blir pålagt. Økonomiske sanksjoner i vesentlig grad vil ellers bare gå utover det samlede tjenestetilbudet og ramme andre pasienter og deres tilbud.

       Disse medlemmer mener det er viktig at staten også ansvarliggjør seg selv ved å gå nærmere inn på reelle kostnadsberegninger når det gjelder pålegg og forskrifter som pålegger driftsansvarlige nye oppgaver og høyere faglige og kvalitetsmessige krav, og at dette følges opp med tilstrekkelig ressurstildeling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil vise til Senterpartiets tidligere merknader og standpunkt til innsatsstyrt finansiering. Disse medlemmer mener fortsatt at innsatsstyrt finansiering er for lite treffsikkert og har for usikre konsekvenser til å bli et permanent finansieringssystem for et samlet somatisk sykehusvesen. Innenfor psykiatrien er det åpenbart behov for andre finansieringsordninger, men også innen somatikken virker ikke systemet med innsatsstyrt finansiering bra nok når det gjelder blant annet kronikerne, de med stort etterbehandlings- og rehabiliteringsbehov, eller for de som stadig må bevege seg opp og ned i behandlingskjeden. Dessuten mener disse medlemmer at man fortsatt har for stor usikkerhet omkring hvordan dette slår ut ved de ulike sykehustyper.

       Disse medlemmer mener også at DRG-systemet som grunnlag for innsatsstyrt finansiering må vurderes nærmere da det kan slå svært ulikt ut for de ulike behandlinger og sykehus sine reelle kostnader. Disse medlemmer mener at innsatsstyrt finansiering kan benyttes til en del behandlingstyper der behandling/etterbehandling er relativt forutsigbar, og der det er store behov for å senke behandlingstiden. Det vises her til blant annet erfaringene med den planlagte behandlingen av hoftepasienter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at dagens finansieringsordning for utbygging og kapitalkostnader må utvides slik at staten tar alle kapitalutgifter ved utbygging/utvidelse som gjelder universitetsklinikker og regionsykehus - dette må også gjelde utstyrsanskaffelse og fornyelse av utstyr. Det må utarbeides nærmere regler for avsetting av midler til slik utstyrsfornyelse og dette må føre til budsjettmessig oppprioritering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utvide dagens statlige finansieringsordning til å gjelde alle kapitalutgifter ved utbygging/utvidelse av universitetsklinikker og regionsykehus. »

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 1998 legge fram en plan for utstyrsfornyelse og nyanskaffelse av medisinsk utstyr i norske sykehus. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at for lokal- og sentralsykehusene må dette avspeile seg i større bevilgninger til fylkeskommunene. Det bør utarbeides regler som går på prosentvis sats av utstyrsmengden til avsetning for fornyelse pr. år.

       Disse medlemmer mener at statlig overføring av driftsmidler og tilskudd til sykehussektoren bør kanaliseres gjennom den fylkeskommunen der sykehuset ligger. Dette skaper bedre oversikt og styring for den enkelte sykehuseier og driftsansvarlig. Men det er viktig at det kan avlegges regnskap og oversiktlige rapporter som viser bruken av midlene, og dette er spesielt viktig for staten når det gjelder universitets- og regionnivået.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at staten også må dekke deler av utstyrskostnadene i sentral- og lokalsykehusene. Også i disse sykehusene er det viktig med utstyr som holder god kvalitet, og som er funksjonelt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet merker seg at Regjeringen nå erkjenner at dagens finansieringsordning ikke i tilstrekkelig grad har stimulert fylkeskommuner og sykehus til prioritering i tråd med nasjonale målsettinger. Dette er en betydelig holdningsendring siden debatten rundt Helsemeldingen i 1995. Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann Asmund Kristoffersen uttalte følgende:

« Tror representanten Petersen at helsetjenestene vil forbli der folk bor, med et konkurransepreget og stykkprisfinansiert helsevesen? Frykter ikke representanten Petersen at helsetjenestene over tid vil bli sentralisert? »

       Thorbjørn Jagland konkluderte i sitt innlegg under debatten om Helsemeldingen:

« ...for øvrig er jeg glad for at det ikke er flertall for det. » (En slik politikk med stykkprisfinansiering)

       Disse medlemmer merker seg positivt at det allerede er en betydelig dreining i Sosial- og helsedepartementets bruk av tilskuddsordninger til såkalte aktivitetsbaserte refusjoner. I 1998 vil ca 80 prosent av de samlede tilskudd være slike refusjoner. OECD har foreslått en slik dreining.

       Disse medlemmer vil påpeke at det også vil være god samfunnsøkonomi å la private underleverandører overta deler av helse- og sosialomsorgen. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond har fått en rapport utarbeidet som anslår kostnadsbesparelsen til over 10 mrd. kroner. For sykehussektoren listes det opp bl.a. følgende som muligheter for private underleverandører: renhold, matproduksjon, bygg- og vedlikehold samt vakthold og sikkerhet.

       Disse medlemmer vil i denne omgang konkret omtale de innsparingsmuligheter som finnes ved å privatisere poliklinikkene ved sykehusene. SINTEF UNIMED har dokumentert at de private poliklinikkene for psykiatri er tre ganger så effektive som de offentlige. De private har over 40 prosent flere behandlede pasienter.

       I tillegg er refusjonstaksten på de offentlige poliklinikkene på sykehusene tre ganger så høy som for de privat praktiserende uten tilskudd. Det offentlige betaler over dobbelt så mye for de offentlige poliklinikkene som for de private med driftstilskudd (Kilde: Norsk Psykiatrisk Forening). Ved å gjennomføre en anbudskonkurranse der de reelle kostnader medtas, bl.a. bygningsmasse og utstyr, vil pasientene få et bedre tilbud, og det offentlige vil spare penger som kan nyttes til økt pasientbehandling.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å gjennomføre anbudskonkurranse for poliklinisk virksomhet ved norske sykehus slik at det åpnes for at private kan utføre slike tjenester. Sykehusets reelle kostnader skal medtas ved egen deltagelse i anbudskonkurransen. »

       Disse medlemmer merker seg, og er enig i at Regjeringen ikke foreslår å innføre innsatsstyrt finansiering for behandling av pasienter ved psykiatriske institusjoner.

       Disse medlemmer beklager at Regjeringen ikke allerede nå fremmer forslag om å øke refusjonsandelen fra 30 til 40 prosent i den innsatsstyrte finansieringen. Innsatsstyrt finansiering skal ikke iverksettes før 1. juli, og disse medlemmer ser ingen grunn til å ikke øke refusjonsandelen allerede nå. En vil vise til at evalueringen av stykkprisforsøket viste at en refusjonsandel på 40 prosent var for liten til å gi reelle incentiver til økt pasientbehandling og økt effektivitet. En fremtredende fagperson sier følgende om dette, og om konsekvensene av å gi stykkprisrefusjonen til fylkeskommunene:

« Det er størst mulighet for måloppnåelse, dersom stykkprisinntektene går direkte til sykehusene... dersom 9stykkprisfinansieringen utbetales til fylket, og fylket fortsatt rammefinansierer sine sykehus, har vi (på mange måter)..samme situasjon som i dag. Den eneste endringen blir at fylkene har sikkerhet for økt statlig finansiering »,

sier Kjell Solstad fra SINTEF UNIMED (Sosialøkonomen, Nr 9. 1996.)

       En stykkprisandel på mellom 20 til 40 prosent er ikke tilstrekkelig for å dekke sykehusenes ekstrakostnader ved å behandle en ekstra pasient, konstaterer den samme forskeren. (Dekker ikke marginalkostnadene ved økt aktivitet.)

       Disse medlemmer ønsker en stykkprisandel på minimum 50 prosent. Dette vil gi en klar økonomisk stimulans til sykehusene for å behandle flere pasienter. Det er også dokumentert bl.a. av NIBR at for hver prosent som sykehusene får i ekstra midler gjennom rammeoverføringene, går kostnadene pr. pasient opp med 0,4 prosent. - Med andre ord: Hvis et sykehus får 10 mill. kroner ekstra, betyr det at 4 mill. kroner ikke kommer pasientene direkte til gode.

       Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fastsette stykkprisrefusjonen i finansieringen av sykehus til 50 prosent fra 1. juli 1997 og til 60 prosent fra 1. januar 1998. »

       Disse medlemmer viser til OECDs klare anbefalinger at man i helsereformer skiller ut kjøper og tilbyder av helsetjenestene. Etter OECDs oppfatning sikrer dette økt kostnadseffektivitet og det styrker etterspørselssiden dvs. pasientene.

       Ett fellesstrekk for helsereformer i Storbritannia, Danmark og Sverige er at man prøver nettopp dette. Regjeringen uttaler i meldingen at de vil åpne for utprøving av modeller der en skiller mellom finansieringsansvarlig og driftsansvarlig i større grad enn i dag.

       Disse medlemmer fremmer forslag om en slik utprøving i en eller flere helseregioner. Et aktuelt alternativ kan være det system Høyre foreslo i Dok.nr.8:40 (1991-1992) der legene i primærhelsetjenesten forvalter stykkprisdelen for pasientene, og i samråd med pasientene kjøper helsetjenester fra ulike sykehus. Legene får dermed ansvar for i samråd med pasientene å kjøpe undersøkelser og behandling i sykehus og i spesialisthelsetjenesten. Resultatet i Storbritannia ifølge OECD ved en slik modell har vært bedre kostnadskontroll, og økt valgfrihet for pasientene, ved at pasienten selv har betydelig innvirkning på hvor legen kjøper helsetjenestene.

       Et annet alternativ kan være å la helseregionene kjøpe helsetjenester på vegne av sine pasienter. Storbritannia og New Zealand har i tillegg helseregionene som kjøpere av helsetjenester. I New Zealand er landets fire Regional Health Authorities ansvarlig for å kjøpe alle helsetjenester til innbyggerne i sin region. Helseregionene kjøper behandling for sine innbyggere gjennom kontrakter enten med de selvstendige offentlige sykehus, eller private eller frivillige institusjoner. Regionene har full frihet til å velge den kvalitetsmessig beste tilbyderen. Resultatet er høyere kvalitet i helsetjenesten, økt effektivitet og dermed lavere utgifter til sykehussektoren. New Zealand har oppnådd en bedre integrasjon mellom nivåene i helsetjenesten, økt ansvaret for primærhelsetjenesten, og bedret informasjonsflyten i helsevesenet. Videre er det stimulert til økt innovasjon og hurtighet i kjøp og tilbud av tjenester. Man har møtt noe motstand bl.a. fra legene over den sterke rollen til helseregionen.

       Disse medlemmer mener det er viktig å ha en kontinuerlig dialog med helsepersonell i implementeringen av forsøkene med å skille tilbyder og etterspørrer av helsetjenestene. I tillegg er det avgjørende at man hele tiden sikrer pasientens mulighet til valgfrihet. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utprøve modeller i en eller to helseregioner der en skiller mellom finansieringsansvarlig og driftsansvarlig av helsetjenestene. Dette kan gjennomføres ved å la legene i primærhelsetjenesten få forvalte stykkprisdelen til pasientene, eller ved å la helseregionene kjøpe helsetjenestene til sin egen befolkning. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at Regjeringen i meldingen fremmer forslag om å øke den innsatsstyrte andelen av finansieringen fra 30 til 40 prosent. Dette er et resultat av at Arbeiderpartiet i Stortinget har akseptert at stykkprisfinansiering skal utgjøre en stadig større del av de statlige overføringene til sykehusdrift. Dette skjer samtidig som Arbeiderpartiet også aksepterer at hele 70 prosent av inntektene til de legene som skal være med i fastlegeordningen, skal komme fra refusjon/egenandel, altså stykkprisfinansiering.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil minne om at det i løpet av 2 år har skjedd en klar holdningsending i regjeringspartiet i dette spørsmålet, noe som dette medlem beklager. I den forbindelse vil dette medlem vise til en felles merknad fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst.S.nr.165 (1994-1995) der det bl.a. heter:

« ...stykkprisfinansiering vil ha en rekke negative konsekvenser som knytter seg til manglende politisk styring og ressurs- og kostnadskontroll. En vil kunne få utviklet en uhensiktsmessig sykehusstruktur og åpenbart redusert samarbeid mellom sykehusene. Det vil lett kunne oppstå utilsiktede prioriteringsvurderinger og tilsidesetting av pasienter med sammensatte behandlingsbehov, f.eks. psykiatriske pasienter. Slike systemer har også vist seg å føre med seg økt byråkrati og større administrasjonskostnader. »

       Dette medlem holder fast ved de vurderinger som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde vedrørende stykkprisfinansiering i mai 1995.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fastholde målet om et godt sykehustilbud til alle, uavhengig av bosted, og frykter at en større andel stykkprisfinansiering vil medføre en svekking av de mange lokalsykehus og ytterligere true deres eksistens. Disse medlemmer mener at et slikt system vil bety at det blir de store sykehusene som vil konkurrere om pengene, og at dette vil kunne gå på bekostning av pasienter med sammensatte problemer og kroniske lidelser.

       Disse medlemmer mener at hovedproblemet i norsk helsevesen ikke er finansieringssystemet, men at helsevesenet totalt har fått tildelt for få ressurser i forhold til økende oppgaver som følge av at stadig flere plager og diagnoser kan behandles. Et annet problem som mange innen helsevesenet påpeker, er at det stadig stilles nye og urealistiske krav til effektiviteten ved norske sykehus. Disse medlemmer vil minne om at det er mennesker som trenger behandling og omsorg, som sykehusene skal ta seg av, ikke en produksjon av en vanlig vare. Det må være tid til pasienten. Et akkordsystem vil og skal stimulere til å få så mange som mulig ut av døra på så kort tid som mulig. Dette systemet er det lenge siden en ga avkall på i vanlige produksjonsbedrifter, og det bør ikke innføres i sykehussektoren der en faktisk skal behandle syke mennesker.

       Disse medlemmer mener at et tettere og forpliktende samarbeid mellom sykehus, mellom fylker, innen regionen og mellom regioner under en statlig styring og kontroll, kombinert med økte overføringer basert på rammetilskudd og øremerkede midler, vil gi sykehusene et bedre utgangspunkt til pasientenes beste.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot forslaget om å øke den innsatsbaserte finansieringen fra 30 til 40 prosent.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil tillate seg å sitere følgende fra meldingen:

« Departementet anser innsatsstyrt finansiering som det viktigste økonomiske virkemiddel for å stimulere til økt pasientbehandling, og vil foreslå å øke refusjonsandelen fra 30 til 40 prosent fra og med 1. januar 1998. »

       Disse medlemmer sier seg særdeles godt fornøyd med at en regjering fra Arbeiderpartiet omsider har kommet til samme resultat når det gjelder synet på stykkprisfinansiering. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Stortinget i 1995 behandlet Helsemeldingen (St.meld. nr. 50 (1993-1994)), hvor daværende regjering og helseminister avviste stykkprisfinansiering eller det som nå er omdøpt til « innsatsstyrt finansiering ». Disse medlemmer sier seg glad for at prosentandelen er foreslått økt fra 30 til 40 prosent, men selv denne økningen mener disse medlemmer ikke er tilfredsstillende og vil bare i liten grad medvirke til økt produksjon i det enkelte sykehus.

       Disse medlemmer kan ikke gi sin støtte til den symbolske økonomiske straffereaksjon det legges opp til når sykehusene ikke overholder ventelistegarantien. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til forslaget fra mindretallet i Lønning II-innstillingen om prioritering, der det foreslås at pasienter som får oversittet sin ventetidsgaranti, tilstilles et verdipapir som gjør det mulig og gir dem rett til å søke behandling ved andre sykehus. Dette virkemiddelet ser disse medlemmer på som en langt bedre ivaretagelse av pasientenes rettigheter enn en symbolsk økonomisk straffereaksjon overfor fylkeskommunene som vil få liten betydning.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil framholde at et slikt problem ikke ville eksistere hvis den fulle og hele finansiering kommer fra folketrygden. Oversitting av ventetidsgarantien ville med en direkte folketrygdfinansiering resultere i en garantert behandling i Norge ved offentlig eller privat sykehus hvor det var kapasitet, eller i utlandet.

       Dette medlem mener videre at det må være mulig å finne frem til en innsatsbasert finansieringsdel også innen psykiatri, eksempelvis kurpris/timepris.