2. Hva er problemene?
2.1 Sammendrag
Det uttales at spesialisthelsetjenestens hovedproblem er at den er organisert slik at personell og utstyr langt fra kommer til full rett, og at dette gir pasientene et dårligere tilbud, helsepersonellet mer ugreie arbeidsforhold og myndighetene vanskeligere styringsoppgaver enn de bør ha og kan få.
For pasientene framholdes at hovedproblemene er for lang ventetid, for liten frihet til å velge sykehus og for store forskjeller på kvalitet og tilgjengelighet. Bl.a er antall brudd på ventetidsgarantien mer enn tredoblet fra 1993 til 1996 (fra 5.000 til 17.000 pasienter). Det understrekes imidlertid at ventetidsgarantien ikke har fungert etter hensikten, pga ulik og unøyaktig listeføring fra fylke til fylke.
Det påpekes at helsepersonellet ved norske sykehus har økt de seinere år samtidig som produksjonen er intensivert, og det er kommet stadig nye oppgaver til. Som hovedproblemer for helsepersonellet framheves at svakheter ved arbeidsorganiseringen gjør at mange ikke i tilstrekkelig grad får arbeide med det de kan best, og knapphet på personell som bl.a. skyldes dårlig intern organisering i sjukehusene og geografisk skjevfordeling.
For myndighetene framholdes tautrekking mellom forvaltningsnivåene som et hovedproblem - en drakamp om ansvar og ressurser som ikke er kommet pasientene til gode. Det understrekes at dagens sykehusstruktur er uhensiktsmessig og svært ulik fra fylke til fylke, med mange små lokalsykehus i enkelte distrikter. Det påpekes at når alle sykehus skal dekke mange spesialiteter, blir kvaliteten på tjenestene flere steder for dårlig. Mangelen på kvalifisert personell medfører rekrutteringsproblemer, spesielt ved mindre sykehus. Det uttales at for mange sykehus med heldøgns akuttmedisinsk beredskap binder opp store ressurser. Dette fører til at personalets arbeidskraft utnyttes for dårlig.
Det framholdes at det er store variasjoner mellom de enkelte fylkeskommunene både i hva de tilbyr pasientene, hvordan de benytter personellet, hvordan deres helsetjenester løser oppgavene og hvor mye penger de bevilger til helseformål. Dermed varierer også både sykehusdekning og evne til å innfri ventetidsgarantien.
De viktigste problemene oppsummeres slik i meldingen:
| - | Dagens sykehusstruktur er ikke hensiktsmessig - og den er antagelig årsak til mange av problemene pasientene opplever. |
| - | Når alle skal gjøre alt, blir ingen gode - kvaliteten blir skadelidende. |
| - | Når store ressurser bindes opp ved at for mange sykehus har akuttfunksjoner, går det ut over den planlagte virksomheten. |
| - | Den viktigste årsaken til at pasientene må vente lenge på behandling, og at ventelistene øker, er at kapasiteten i de planlagte tilbudene er for lav. |
| - | Lang ventetid fører til at flere må behandles akutt, at antall øyeblikkelig-hjelp innleggelser øker og at flere planlagte inngrep må strykes eller utsettes. |
| - | Det trengs bedre arbeids- og funksjonsdeling mellom sykehus og bedre skjerming av planlagt virksomhet - både i hvert enkelt sykehus og i fylkeskommunen og helseregionen. |
| - | Mye tyder på at dagens spesialistutdanning ikke er tilpasset morgendagens behov og sykehusstruktur, det er behov for å knytte utdanningssystemet tettere til de organer som skal styre spesialisthelsetjenesten. |
| - | Sterkere medisinsk spesialisering og større etterspørsel etter helsetjenester, fører til at behovet for sterkere regional samordning øker. |
| - | Dagens system for regional helseplanlegging har vært lite forpliktende - deltakelse er frivillig og det regionale nivået har en uklar rolle i forhold til det fylkeskommunale nivået. |
| - | Dagens finansieringsordninger fører til uhensiktsmessig drakamp om utgifter og oppgaver mellom stat og fylkeskommune. |
| - | Statlige øremerkede tilskudd til helseformål har hatt «lekkasjer» til andre sektorer fylkeskommunene har ansvar for. |
| - | Fylkesgrensene har vært til hinder for å utnytte landets samlede helseressurser fullt ut og har begrenset pasientenes valgmuligheter. |
| - | Kontrollen med det statlige funksjonstilskuddet til fylkeskommunene har ikke vært god nok. |
2.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, konstaterer at det i meldinga foretas en analyse av hva som er problemområdene innenfor spesialisthelsetjenesten som igjen danner grunnlaget for de forslag som tas opp i de etterfølgende kapitler.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at gapet mellom det som er medisinsk mulig pasientbehandling, og hva som så langt kan oppnås, er økende.
Dette skaper problemer for:
| 1. | Pasienter der for mange venter for lenge, der pasienter har for liten valgfrihet og der kvaliteten på behandlingen både kan være utilstrekkelig og innebærer for store forskjeller. |
| 2. | Helsepersonellet får i for liten del av arbeidstida utført det de kan, noe som forsterker knappheten på personell og gir personalet opplevelsen av å ha for liten tid til pasientene. |
| 3. | Myndighetene får mindre helsetjenesteproduksjon enn forventet og knytter det bl.a. til uhensiktsmessig tautrekking mellom forvaltningsnivåene, foreldet funksjons- og sykehusstruktur og rekrutteringsproblemer. |
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener i likhet med konklusjonene i meldinga at det er rom for forbedringer og viser til at ventetidsgarantien ikke har fungert slik den var tenkt. Flertallet tar ikke nå stilling til de anbefalinger som er gitt av Lønning II-utvalget « Prioritering på ny. Gjennomgang av retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste ». Flertallet vil likevel understreke at kvaliteten på ventelistene og legenes prioriteringer må forbedres.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, anser at særdeles store forskjeller mellom fylkene på hvilke pasienter som får garanti, ikke kan forklares med objektive ulikheter i diagnoser og folks generelle helse.
Dette flertallet finner likevel grunn til å påpeke at norske pasienter gjennomgående mottar helsetjenester av høy kvalitet på de fleste områder. Knapphet på personell og manglende ressurser gjør at for mange pasienter må vente unødvendig lenge på behandling.
Dette flertallet viser til at antallet sykehus og vår sykehusstruktur har vært bestemt av bosettingsmønstre, behandlingsformer, sykdomspanorama, geografiske avstander og tidligere samferdselsmønstre. Med den forventede tilgangen på pasienter i framtida er det ikke noe som taler for at vi skal ha færre sykehus.
Komiteen mener en utfordring i den framtidige spesialisthelsetjenesten er en bedre fordeling av oppgavene mellom sykehusene, et noe endret mønster for akuttberedskap, i noen tilfeller skille mellom planlagt og akutt behandling, og langt bedre utnytting av den fagkompetansen sykehusene rår over. Komiteen mener at dette i stor grad knytter seg til organisering og ledelse både mellom sykehusene og ikke minst internt i sykehusene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til tallmateriale som viser at mindre sykehus kan være effektive i forhold til antall pasienter pr. legeårsverk. Nærhet som eneste kriterium kan imidlertid gi pasienten en falsk trygghet dersom spesialisten mangler eller ikke er spesialist på de oppgaver en må løse.
I meldinga vises det til eksempler hvor det utføres meget kompliserte inngrep i sykehus med så lite pasientgrunnlag at det kun mottas noen få slike tilfeller pr. år.
Komiteen vil understreke at geografiske avstander og mangelfulle kommunikasjoner tilsier et høyere og bredere beredskapsnivå enn det ellers ville være naturlig å ha. Komiteen vil ellers vise til utviklinga av ambulansemedisinen, og dermed understreke betydningen av en god primærhelsetjeneste som gjerne først møter en pasient i akuttfasen, og en kompetent og lett tilgjengelig ambulansetjeneste.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at uten at en skal gjøre mange sykehus til rene nisjesykehus på sterkt avgrensete medisinske områder, så er det både av kvalitetshensyn og av hensyn til å oppnå bedre utnyttelse av fagpersonale og kapasitet, nødvendig å øke antall sykehus og sykehusavdelinger som primært driver med planlagt virksomhet. Flertallet viser ellers til at disse problemstillingene nå er tatt opp i de regionale helseplanene fra sykehuseiernes egen side.
Komiteen har også merket seg at universitetsfunksjonene tas opp i meldinga og at det foreslås vesentlige forbedringer av disse. Komiteen vil sterkt understreke nødvendigheten både av medisinsk grunnforskning og klinisk forskning, og viser til merknad i seinere kapitler.
Komiteen har videre merket seg at det i meldinga drøftes hvordan spesialistutdanninga bedre skal tilpasses framtidas behov og sykehusfunksjoner og struktur.
Komiteen har ellers merket seg at det til tider har vært problemer med å skaffe tilstrekkelig antall turnusplasser. Komiteen understreker at det må legges til rette for å opprette så mange turnusplasser at både innen- og utenlands legestudenter kan være sikret turnustjeneste. Turnuslegenes utplassering er svært viktig som forberedelser til framtidig legegjerning og dessuten som rekrutteringsfaktor.
Komiteen konstaterer at det er stor avstand mellom det som er medisinsk mulig i pasientbehandling, og hva som i dag blir utført, og at denne avstanden bare synes å øke. De etiske sidene ved dette er grunnlag for en stor og gjennomgripende debatt, men i forbindelse med St.meld. nr. 24 (1996-1997) må vi i hvert fall så langt råd er, ta tak i de praktiske forhold rundt dette problemet, både når det gjelder analyse og målrettede tiltak.
Komiteen er enig i at mye av årsakene til dagens behandlingsproblemer i helsevesenet skyldes:
| - | mangel på økonomiske ressurser, |
| - | knapphet på personell, |
| - | varierende kvalitet på behandlingstilbudet gjennom blant annet varierende kapasitets- og utstyrssituasjon ved institusjonene, |
| - | for dårlig utnyttelse av fagpersonellets kapasitet til det de bør og skal gjøre, |
| - | for lite samarbeid og samordning innen den helhetlige behandlingskjeden, og |
| - | for lite samarbeid mellom de enkelte sykehus om kapasitets- og kompetanseutnyttelse. |
I sum skaper dette lang ventetid, dårlig kvalitet og liten valgfrihet for pasientene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at den viktigste årsaken til disse problemene totalt sett ligger i en samlet ressursmangel. Og det er her sentrale myndigheter må ta sitt ansvar og bidra til sine viktigste endringer. Argumentet om at helsevesenet kan «sluke» alle de ressurser det får, er både rett og feil. I hvert fall blir det feil overfor et samlet helsevesen når det stadig må revidere og reversere planer og driftsopplegg på grunn av lite samsvar mellom pålagte oppgaver og tilstilte ressurser. En bedre økonomi er medisin nummer en for dagens helsevesen, og dette må vi som sentrale myndigheter ta inn over oss, hvis ikke må vi sterkere og klarere si ifra om hva som skal kuttes ut.
Den andre vesentlige ressursmangelen « som ikke pumpes opp av oljehullene », nemlig fagpersonellet, må også sentrale myndigheter ta det meste av ansvaret for når det gjelder den rådende situasjonen. Manglende, eller i hvert fall for liten, forutsigbarhet og framsynet har preget situasjonene når det gjelder utdanning og rekruttering av fagpersonell. Dette problemet har forsterket seg ved at sentrale myndigheter i for stor grad har delegert både myndighet og ansvar på en slik måte at oversikt og målsetting i for stor grad har vært fraværende. Det er blant annet ut fra dette disse medlemmer ved flere anledninger har tatt opp disse forholdene og foreslått forbedringer.
Disse medlemmer er også opptatt av at mye kan endres innenfor nåværende system både med hensyn til organisering og bedre kapasitetsutnyttelse. Men det blir selvbedrag om man tror at den samlede ressursen til helsevesenet skal kunne holdes konstant eller reduseres når vi vet hvilken økning i pasientbehandlingen vi kan vente i framtida. Innenfor et slikt reelt perspektiv mener disse medlemmer at det er av overordnet betydning å beholde den behandlingskapasiteten vi har i dag, og dermed våre sykehus.
Disse medlemmer vil poengtere at bestrebelsene på å få bedret behandlingstilbudet i tid, ikke må gå på bekostning av at behandlingstilbudet blir vesentlig lengre unna i vei og reisetid. Dette har spesielt sammenheng med behovet for akuttmedisin og beredskapsbehovene i den sammenheng. Etter disse medlemmers mening legger St.meld. nr. 24 (1996-1997) i for stor grad opp til en omprioritering her som lett kan føre til at ventetidsproblematikken for planlagt behandling i form av ventetid blir et problem for øyeblikkelig hjelp i form av reisetid.
Disse medlemmer vil advare mot en slik utvikling og har også på andre steder i innstillingen poengtert at St.meld. nr. 24 (1996-1997) i for stor grad fokuserer på spesialistbegrepet og kvantitet. Dette er viktige moment ikke minst i planlagt behandling, men for de akutte situasjonene er det viktig at man har nærhet til generell akuttmedisinsk kompetanse som kan både forebygge og stabilisere før det har gått for lang tid. Disse medlemmer vil i tråd med hva de tidligere har tatt opp, understreke ambulansetjenestens viktige rolle og at denne må utvikles mer, ikke minst hva gjelder kvalifisering av personell og utstyr. Men det er fortsatt behov for en rimelig nærhet til institusjon som kan utføre mer akuttmedisinske tiltak før eventuell videresendelse; ikke minst er dette viktig av beredskapsmessige hensyn ved større ulykker og katastrofer.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener derfor at det må være akuttmedisinsk beredskap ved våre lokalsykehus slik at ikke avstanden til slik beredskap blir vesentlig forlenget, og at dette bør gjelde både indremedisin og generell kirurgi. Slik beredskap kan gjerne bygges opp i samarbeid med primærhelsetjenesten som utvidet legevakttjeneste i forbindelse med f.eks. FAMM (felles akuttmedisinsk mottak) og være en del av et 1 1/2-linjetjenesteopplegg. Beredskapen ved lokalsykehus med et planlagt (elektiv) behandlingsopplegg må også i kombinasjon med dette kunne tilrettelegge for vaktordninger som ivaretar den akuttmedisinske beredskapen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å få etablert faste opplegg og rutiner på at spesialister og spesialistteam kan ambulere og delta i både pasientbehandling og kompetanseoppbygging utenfor de største institusjonene. På samme måte er det viktig at fagpersonell fra 1.-linjetjenesten kan hospitere ved sykehusene for å utvikle seg faglig og styrke samhandlingen mellom 1.- og 2.-linjetjenesten.
Disse medlemmer vil også understreke behovet for at tilbudet til fødende ikke sentraliseres for sterkt. Ønsket om og behovet for lokale fødestuer er sterkt betonet de siste årene, og dette kravet bør kunne etterkommes i en framtidig modell med sykehus av ulik størrelse og ved etableringen av sykestuer. Imidlertid mener disse medlemmer at det også må opprettholdes flere ordinære fødeavdelinger ved våre lokalsykehus der avstander og reisetid blir vesentlig lengre for de fødende ved en eventuell nedleggelse. Slike forhold må telle mer ved opprettholdelse av en fødeavdeling enn normtall for hvor mange fødende det skal være for å ha en slik avdeling. Ved en god helsekontrollordning og eventuelt konsultasjoner ved lokalt sykehus må en i stor grad kunne forutsi hvem som av sikkerhetsmessige årsaker må legges inn på et sykehus med mer spesialistkompetanse.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at det ikke fins en enkel løsning eller et trylleformular som får problemene i helsevesenet til å fordufte. Man må ha en helhetlig strategi der så vel pasientrettigheter, finansiering, organisering og eierskap er nødvendige deler. Dessuten er det viktig å være villig til å innrømme at gamle virkemidler ikke lenger er hensiktsmessige: Det var galt å frata pasienter rett til fritt sykehusvalg og gi dem stavnsbånd til eget fylke. Det var galt å splitte opp landet i 19 helseriker, slik at vi blir gjestepasienter i eget land. Det var galt å satse ensidig på rammefinansiering, slik at sykehusene ikke får belønning etter innsats. Det var, og er galt å la systemet - oppgjørsordningene mellom forvaltningsnivåene - være viktigere enn pasientenes rett til behandling, pasientenes rett til fritt sykehusvalg, pasientenes rett til likeverdig behandling uansett hvor i landet de bor.
Alle helsepolitiske hensyn taler etter disse medlemmers syn for at fylkeskommunen er blitt et uhensiktsmessig og begrensende mellomledd. Når Regjeringen likevel velger å opprettholde det, avslører den at bevaring av et forvaltningsnivå er viktigere enn pasientenes rett til likeverdig behandling og den kvalitativt beste organisering av institusjonshelsetjenesten.
Disse medlemmer mener det er positivt at Regjeringen selv påpeker de dårlige resultatene av dagens finansieringsordninger og organisasjonsmønstre i meldingen. Det heter bl.a. på side 10 at:
| « Spesialisthelsetjenestens hovedproblem er dette: den er organisert slik at personell og utstyr langt fra kommer til full rett. Det gir pasientene et dårligere tilbud, helsepersonell mer ugreie arbeidsforhold og myndighetene vanskeligere styringsoppgaver enn de bør ha og kan få... Men diagnosen viser et stort rom for forbedring på mange områder. » |
Disse medlemmer er også enig i nedenstående opplisting, hentet fra side 10 i meldingen, av de problemer pasientene, helsepersonellet og myndighetene møter i dagens helsevesen:
| - | for lang ventetid |
| - | ikke god nok kvalitet |
| - | for liten valgfrihet |
| - | for store forskjeller |
| - | føler at de har for mye å gjøre |
| - | får ikke gjøre det de kan best |
| - | knapphet på personell |
| - | for lite helsetjenester for bevilgningene |
| - | for mye tautrekking mellom forvaltningsnivåer |
| - | foreldet sykehusstruktur |
| - | fylkeskommunene er for små enheter |
| - | rekrutteringsproblemer |
| - | universitetsfunksjonene ivaretas ikke godt nok |
Garantibruddene blir flere ......... og ventelistene lengre
(* Figurene viser økning i garantibrudd/venteliste fra hhv ca 5.000/215.000 i 1993 til ca 17.000/282.000 i 1996. *)
Kilde: Kommuneforlaget
Disse medlemmer er enig i denne beskrivelsen, men kan ikke se at Regjeringen følger opp med tilstrekkelig forslag til forbedringer. Disse medlemmer konstaterer at helsepolitikken preges av alt for stort fokus på plassering av ansvar mellom forvaltningsnivåene. Regjeringen foreslår ikke tiltak som kan få en slutt på spillet mellom forvaltningsnivåene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil minne om at det var disse partiene som i forbindelse med behandlingen av Helsemeldingen, St.meld. nr. 50 (1993-1994), fikk med seg flertallet i sosialkomiteen på et forslag der vi ba om at Regjeringen skulle utrede konsekvensene av en statlig overtakelse av kapitalkostnadene for regionsykehusene og en statlig overtakelse av hele drifts- og eieransvaret for disse sykehusene. Resultatet av forslaget ble at Regjeringen satte ned Hellandsvik-utvalget, som igjen bl.a. danner grunnlaget for St.meld. nr. 24 (1996-1997).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen i meldingen gir en beskrivelse av hva den mener er hovedårsaken til at vi har en rekke problemer innen helsevesenet og da spesielt sykehussektoren. Disse medlemmer kan dele mange av disse synspunktene. At fylkesgrensene har vært til hinder for å utnytte landets samlede helseressurser fullt ut, kan det ikke være tvil om. Likeledes at dagens system for regional helseplanlegging har vært lite forpliktende med uklare roller mellom forskjellige nivåer.
Men komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil likevel påstå at det største problemet for vårt helsevesen er at de ressursene som har blitt tilført, ikke har stått i rimelig forhold til de oppgaver som helsevesenet har. Knapphet på personell, varierende kvalitet og ventetid langt utover det som kan aksepteres, er problemer som i mer eller mindre grad har sammenheng med at det totalt er tilført for få ressurser. I en slik sammenheng mener disse medlemmer at en annen finansieringsordning med større andel stykkpris ikke vil hjelpe noe på det som er det grunnleggende problem.
Komiteen mener at gjestepasientordningen slik den i dag har blitt praktisert, både er arbeidskrevende og har virket som en barriere for å få til en fornuftig pasientflyt over fylkesgrensene.
I den sammenheng vil komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vise til det forslaget som Sosialistisk Venstreparti fremmet i mars 1993 i Dok.nr.8:22 (1992-1993) der det ble foreslått en fylkeskommunal plikt til å inngå regionale avtaler med sikte på å redusere betydningen av gjestepasientoppgjøret.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil i utgangspunktet påpeke at dagens sykehusstruktur ikke nødvendigvis må være den samme i all framtid, men vil understreke at problemet ikke er at vi har for mange sykehus eller sykehussenger, snarere tvert imot, men det kan være grunnlag for å se noe på oppgavefordeling. Alle sykehus kan ikke gjøre alt, men det å redusere sykehus som i dag er fullverdige sykehus med akuttberedskap til å bli rehabiliteringsinstitusjoner, kan få så store konsekvenser at disse medlemmer vil advare sterkt mot en slik utvikling.
Disse medlemmer mener at nærhet til sykehuset er viktig, og disse medlemmer innser at det å redusere, eventuelt ta vekk et slikt tilbud fra et lokalsamfunn som har følt trygghet ved å ha sykehuset i sitt område, i realiteten vil bety at tilbudet vil bli svekket. Dette er det nødvendig å ta hensyn til når sykehusstrukturen skal vurderes.
Disse medlemmer vil peke på at ventelistene fortsatt er lange, og at bruddene på ventetidsgarantien ved mange sykehus er dobblet. Samtidig sliter de fleste sykehusene med underskudd i sine regnskaper. Disse medlemmer vil understreke at Norge ligger lavt i internasjonal sammenheng når en ser på andelen av BNP brukt til helseformål. Det må være innlysende at helsesektoren må tilføres mer penger.
Disse medlemmer vil påpeke at mer penger til pasientbehandling, økt kapasitet for utdanning av helsepersonell, øremerkede bevilgninger til legespesialistutdanning og en raskere utskifting av umoderne utstyr ved sykehusene vil bidra til å sikre en raskere og bedre pasientbehandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil videre understreke at det i tillegg til å øke pasientbehandlingen også er helt nødvendig å stoppe legeflukten fra offentlige sykehus, og å frigjøre legespesialister fra administrative oppgaver for å kunne bruke tiden til pasientbehandling. Stadig flere legespesialister ved offentlige sykehus bruker mer tid på egen privat praksis. Over 1 500 legespesialister har bijobb i tillegg til å arbeide ved offentlige sykehus.
Flertallet mener at en ved å gripe fatt i de ovenforstående problemene samtidig som en organiserer helsesektoren slik at det offentlige kan styre og kontrollere at nasjonale prioriteringer blir fulgt, og slik at ressursene utnyttes best mulig på tvers av fylkesgrensene, kan vi få et helsevesen til pasientenes beste.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil sterkt understreke behovet for betydelig større ressurser til helsevesenet i årene fremover. Disse medlemmer er ikke enige i Regjeringens utsagn om at det er mangel på helsepersonell og ikke på penger, som gjør at kapasiteten i helsevesenet ikke kan økes. Disse medlemmer vil hevde at en stort sett har helsepersonell nok for å øke kapasiteten betydelig ved større ressurstilgang og ved å omfordele arbeidsoppgavene mellom de ulike helseprofesjoner i våre sykehus. Det er for disse medlemmer vanskelig å forstå at Regjeringen på den ene side begrunner manglende kapasitetsøkning med mangel på helsepersonell på samme tid som Regjeringen legger opp til å redusere behandlingsomfanget for spesialister i sykehus ved å nekte refusjon for privat fritidspraksis slik det er foreslått i Ot.prp.nr.47 (1996-1997).
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til de merknader Fremskrittspartiet har gitt i innstillingen til Ot.prp.nr.47 (1996-1997). Dette medlem vil også bemerke at Norges forbruk av midler til helsevesenet ligger langt under hva våre nordiske naboland bruker i forhold til BNP. Dette medlem viser til at KS har regnet ut at sykehusene med nåværende drift vil få et driftsunderskudd på 4-500 mill. kroner i 1997, og flere sykehus er allerede i gang med å redusere behandlingstilbudene.
Dette medlem fremmet i mars d.å. forslag om en tilleggsbevilgning på 500 mill. kroner for å opprettholde driften i 1997.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at skal den innsatsstyrte finansiering få reell effekt, må stykkprisandelen overføres direkte til sykehusene og ikke til fylkeskommunene.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utforme finansieringsordningen for sykehusene slik at den innsatsbaserte finansieringsdelen for sykehusdrift overføres direkte til sykehusene og ikke til fylkeskommunen. »