2.1 Dok.nr.16 (1996-1997)

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Sigbjørn Johnsen, Ragna Berget Jørgensen og Gunnar Skaug, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Høyre, Petter Thomassen og Jan P Syse, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, og fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, viser til rapport fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, heretter kalt EOS-utvalget, datert den 5. desember 1996, hvor det fremgår at utvalget siden juni 1996 gransket Overvåkingstjenestens innhenting av opplysninger fra arkivene i det tidligere DDR, etter gjenforeningen av de to tyske stater.

       Komiteen viser til at utvalget i medhold av lovens § 8 nr. 2 og instruksens § 13 nr. 2 siste punktum fant grunnlag for å gi Stortinget en særskilt melding om dette forholdet. Komiteen har merket seg at grunnlaget for utvalgets undersøkelser var knyttet til en avisartikkel i Dagbladet den 24. mai 1996, hvor det fremgikk påstander om at Berge Furres mappe « vokste » hos Overvåkingspolitiet mens han var medlem av den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen.

       Komiteen konstaterer at disse påstandene viste seg å medføre riktighet, etter at EOS-utvalget hadde foretatt undersøkelser i Overvåkingssentralen. Disse undersøkelsene viste at det i 1995 var rettet forespørsler til tyske myndigheter med anmodning om eventuelle opplysninger vedrørende Berge Furre fra de tidligere DDR-arkiver. Komiteen har videre merket seg at EOS-utvalget har avdekket at Politiets overvåkingstjeneste har rettet en rekke henvendelser til tyske myndigheter både når det gjelder Berge Furre og andre personer som tidligere var registrert av Politiets overvåkingstjeneste.

       Komiteen viser til at det i denne saken, har foregått korrespondanse og kommunikasjon mellom medlemmer av EOS-utvalget, embetsverket i Justisdepartementet og Overvåkingssjefen.

       Komiteen har videre merket seg at EOS-utvalget påpeker utilfredshet med de svar som ble gitt fra Justisdepartementet om Furre-saken, september 1996 og at utvalget fant svarene fra Overvåkingssjefen bemerkelsesverdige og overraskende i flere tilfeller.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, registrerer at utvalget har måttet være særdeles aktive, og purret på flere henvendelser for å få svar fra Justisdepartementet og Overvåkingspolitiet. I tillegg synes det å ha vært vanskelig å skaffe seg klare svar på de problemstillinger som har blitt reist. Videre har viktige opplysninger kommet beklagelig sent mens undersøkelsen har pågått. At man stadig må forholde seg til nye opplysninger og problemstillinger har vanskeliggjort arbeidet til Utvalget. Flertallet registrerer også at angivelsen av hjemlene for Overvåkingspolitiets aktivitet i forbindelse med denne saken synes å ha blitt utvidet under sakens gang. Flertallet mener dette forholdet er kritikkverdig.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, forutsetter også at Overvåkingstjenesten og departementet vil vise større samarbeidsvilje, og ha en raskere og mer presis informasjonsutlevering, ved senere tilsvarende undersøkelser. Når det gjelder de konkrete hjemler kommer dette flertallet tilbake til dette under kommentarene til Kontrollutvalgets konklusjon.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet kan ikke se at det er grunnlag for kritikk mot departement og tjeneste for uakseptabel sendrektighet og at opplysning har kommet beklagelig sent. Det at Overvåkingstjenesten forutsatte et for høyt kompetanse- og innsiktsnivå hos EOS-utvalget når de første spørsmål ble besvart er det vanskelig å laste tjenesten for. Det faktum at straffeprosessloven § 224 er så grunnleggende for all etterforskning og at det lå innenfor Overvåkingssjefens kompetanse å iverksette den, burde det vært unødvendig å opplyse om, da det er et forhold som EOS-utvalget selv burde lagt til grunn for sin virksomhet.

       Dette medlem er også uenig i at det var noe behov for å iverksette noen undersøkelse om Overvåkingspolitiets helt rutinemessige henvendelse til de allierte tyske myndigheter. Det faktum at en av de henvendelsene gjaldt, er en kjent person og var medlem av Lund-kommisjonen hjemler ikke noe unntak fra henvendelser dersom øvrige opplysninger om vedkommende gjør det naturlig med en forespørsel.

       Komiteen vil i denne sammenheng understreke at dette viser et behov for å etablere rutiner for informasjon og kommunikasjon mellom EOS-utvalget, Justisdepartementet, POT og påtalemyndighetene i denne type saker. Komiteen viser til at disse forhold vil Stortinget også komme tilbake til i forbindelse med Danielsen-utvalgets rapport, som vil fremlegges for Stortinget på et senere tidspunkt.

       Komiteen har også merket seg at Overvåkingssentralen hadde holdt overordnet påtalemyndighet og det tidligere kontrollutvalg orientert. Komiteen viser også til at Justisdepartementet ved ekspedisjonssjef Berit Fosheim ble orientert om at det var gjort undersøkelser på flere personer, hvorav en var Berge Furre.

       Komiteen har også merket seg statsadvokatens svar til EOS-utvalget, mht. forespørsel om overordnet påtalemyndighet hadde besluttet de nevnte undersøkelser eller på annen måte akseptert de angivelige etterforskningsskritt som hadde funnet sted. Komiteen tar i denne sammenheng til etterretning at det av statsadvokatens svar fremgikk at det ikke forelå « skjellig grunn til mistanke » om straffbare forhold fra Furres side, men at statsadvokaten fant at det også for Furres del forelå « rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbare forhold som forfølges av det offentlige », jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

       Komiteen har merket seg at EOS-utvalget ikke finner grunn til å kritisere at POT på et generelt grunnlag har søkt å orientere seg om de opplysninger som kan være tilgjengelige i de forskjellige DDR-arkiver.

       Komiteen vil understreke at det er naturlig at Overvåkingstjenesten søker å orientere seg i gammelt DDR-materiale. Dette har en klar historisk interesse for tjenesten. Det kan gi verdifulle opplysninger om hvordan tidligere agenter arbeidet overfor Norge på flere områder, for eksempel hvilke metoder som ble brukt, hvilke personer og grupperinger de interesserte seg for, hvor godt informert var de om de faktiske forhold og hvor store ressurser ble rettet mot Norge. Videre kan det gi en god pekepinn på hvordan det norske kontraspionasjearbeidet har fungert, og hva som i dag eventuelt bør gjøres annerledes. Komiteen vil likevel påpeke at dette er forhold som er av en så generell karakter og som er så ukontroversielt, at det synes unødvendig med noe av den forsiktighet som har vært rundt offentliggjøring av dette.

       Det er dessuten et poeng at flere av de opplysningene som var i arkivet fortsatt kan være i bruk av andre stater. Det vil derfor være av stor betydning også for dagens arbeid i Overvåkningstjenesten. Komiteen er enig med Kontrollutvalgets konklusjon om at Overvåkingstjenesten kan ha behov for dette som ledd i en faglig modus operandi vurdering.

       Komiteen vil presisere som et klart utgangspunkt at enhver borger kan bli satt under etterforskning fra Overvåkingstjenestens side. Ingen kan ha immunitet fra etterforskning på grunnlag av hvilken stilling eller verv vedkommende måtte inneha.

       Komiteen mener at vurderingen om etterforskning skal settes igang må komme ut fra en konkret vurdering i den enkelte sak. Det avgjørende er om det er mistanke mot personen eller det er « rimelig grunn » til å sette i verk etterforskning. Hvilke etterforskningsmetoder som skal anvendes kan Overvåkingstjenesten vurdere i det enkelte tilfelle.

       Komiteen viser imidlertid til at EOS-uvalget understreker i sin rapport at det etter utvalgets mening ikke er adgang til aktiv innhenting eller forsøk på innhenting av opplysninger om bestemte personer, bl.a. de 9 personer som er omtalt, uten at der foreligger mistanke om forhold som er omhandlet i overvåkingsinstruksens § 1.

       Komiteen registrerer også at EOS-utvalget reserverer seg mot Overvåkingssjefens og statsadvokatens begrunnelser mht. bruk av straffeprosessloven § 224 første ledd som gir adgang til etterforskningsskritt mot bestemte personer uten at det foreligger rimelig grunn til mistanke om straffbart forhold. Komiteen har merket seg at EOS-utvalget uttrykker tvil om en slik fremgangsmåte, men at Riksadvokaten er av en annen oppfatning.

       Komiteen tar til etterretning at EOS-utvalget kritiserer POT for at det i juni 1995 ble søkt innhentet opplysninger om Berge Furre, med bl.a. henvisning til hans medlemskap i Lund-kommisjonen. Komiteen konstaterer videre at EOS-utvalget på bakgrunn av kontrolloven § 1, avstår fra kritikk mot Politiets overvåkingstjeneste når det gjelder utvidelsene av undersøkelsene til å gjelde totalt 9 personer, da dette etter utvalgets mening ble bestemt av overordnet påtalemyndighet dvs. statsadvokat og riksadvokat.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil beklage at den ideelle fordring om likebehandling av alle uten immunitet på grunnlag av stilling og verv dessverre er munnsvær uten innhold i og med at den foreliggende sak utelukkende skyldes at Berge Furre er en kjent person i samfunnet og at han hadde et verv som medlem av Lund-kommisjonen.

       Komiteen registrerer også at EOS-utvalget i sin rapport understreker at POTs presisering av ønsket om å holde seg orientert om Lund-kommisjonens arbeid på generell basis, etter utvalgets mening ikke har noen sammenheng med etterretning, etterforskning eller overvåking. Det blir også understreket fra utvalgets side at gjeldende regler for Overvåkingstjenesten ikke gir adgang til slik virksomhet. Komiteen har merket seg at EOS-utvalget mener at hvis tjenesten hadde behov for orienteringer om Lund-kommisjonens virksomhet, så ville det vært naturlig å rette forespørselen til Kommisjonens leder eller Justisdepartementet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, støtter Kontrollutvalgets oppfatning at henvendelsene til tyske myndigheter vedrørende granskningskommisjonen ikke var en del av arbeidet med å etterforske om enkeltpersoner hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger, men at det var et selvstendig for mål for POT å holde seg orientert om granskningskommisjonens arbeid. Flertallet mener at det naturlige hadde vært at POT henvendte seg til granskningskommisjonen selv eller Justisdepartementet dersom en ønsket opplysninger om Granskingskommisjonens arbeid i Tyskland. Flertallet slutter seg derfor til kontrollutvalgets kritikk av fremgangsmåten som Overvåkingspolitiet har benyttet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil i denne sammenheng påpeke at Overvåkingssjefens begrunnelse og hjemmelsangivelse synes å ha blitt tilført nye henvisninger under sakens gang. Dette understreker behovet for en slik nærmere gjennomgang av forholdet mellom POT og overordnet myndighet som vist til foran i forbindelse med Stortingets behandling av Danielsen-utvalgets innstilling.

       Når det gjelder Overvåkingstjenestens uttalelse om at Utvalget har hatt en arbeidshypotese om at tjenesten ønsket å skandalisere Lund-kommisjonen vil flertallet fremheve at det er ingen dokumentasjon som synes å underbygge en påstand om at Utvalget har hatt et slikt utgangspunkt. Denne påstanden blir klart imøtegått av Utvalget i brev til komiteen av 22. mai 1997.

       Komiteen vil også vise til at EOS-utvalget understreker at det foreliggende tilfellet synes å vise at kontrollen med overvåkingsvirksomheten også må ha oppmerksomheten rettet mot muligheter for ulovlig overvåkingsvirksomhet overfor lovlige norske statsorganer.

       Komiteen gjør oppmerksom på at det etter straffeprosessloven § 74 kreves at det har vært reist siktelse for at begrensning om at man må ha nye beviser av vekt for å gjenoppta etterforskning skal tre inn. Det foreligger i saken ingen opplysninger om tidligere siktelse, eller andre opplysninger som tilsier at vilkårene etter straffeprosessloven § 82 er oppfylt. Dette blir dessuten opplyst i redegjørelse fra Overvåkingssjefen av 17. februar 1997:

« I de foreliggende saker har ingen vært siktet, og det har heller ikke blitt besluttet å innstille forfølgningen. »

       Komiteen finner det derfor ikke riktig av utvalget å bruke straffeprosessloven § 74 som et grunnlag for å kritisere etterforskningen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at Riksadvokaten allerede den 16. desember 1996 bl.a. på bakgrunn av uvanlig sterke reaksjoner i det politiske miljøet, fant at han av eget tiltak måtte gå igjennom saken som øverste ansvarlige for straffeprosessuell etterforskning her i landet. Flertallet viser til at Riksadvokaten den 29. april 1997 fremlegger en rapport, hvor Riksadvokaten av totalt 33 navn, har begrenset sin gjennomgang til 9 personer, deriblant Berge Furre. Flertallet tar til etterretning at Riksadvokaten er uenig med EOS-utvalget mht. den rettslige forståelsen av straffeprosessloven § 224 og overvåkingsinstruksens § 4. Videre påpeker også Riksadvokaten at EOS-utvalget mht. straffeprosessloven § 74 har misforstått bestemmelsen. Flertallet tar også til etterretning at Riksadvokaten i ettertid anser at henvendelsene som dannet grunnlaget for EOS-utvalgets kritikk av tjenestens « ettergåelse » av Lund-kommisjonen, sees i sammenheng med forsøk på å få frem opplysninger om Berge Furre.

       Flertallet viser videre til at Riksadvokaten konkluderer med at forespørslene vedrørende Berge Furre og de øvrige 8 personer, var å innhente informasjon egnet til å bekrefte eller avkrefte om straffbart forhold var begått og at dette da dreide seg om etterforskning. Flertallet konstaterer at Riksadvokaten konkluderer med at det etter hans syn ikke var « rimelig grunn » til å etterforske Berge Furre i 1995 og at denne etterforskning var uskjønnsom på det grunnlag som forelå.

       Flertallet vil understreke at det ikke er noe grunnlag eller tradisjon for Stortinget å blande seg inn i, eller overprøve de beslutninger som øverste representant for påtalemakten har kommet frem til i denne saken i ettertid. Flertallet vil også understreke at den store politiske oppmerksomhet som denne saken har fått har medført at de nødvendige tiltak er iverksatt for å klare opp i de forhold som har blitt påpekt både fra EOS-utvalget, Regjeringen og Påtalemakten.

       Flertallet vil også understreke at det må være klare grenser mellom den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt, det er derfor etter flertallets oppfatning også Stortingets plikt å sørge for at den grunnlovfestede tradisjon og praksis på dette felt også opprettholdes i fremtiden. Det er derfor etter flertallets mening ikke grunnlag for Stortinget til å ta ytterligere stilling til de forhold som har fremkommet i denne saken.

       Flertallet foreslår på denne bakgrunn at EOS-utvalgets rapport til Stortinget om Overvåkingstjenestens innhenting av opplysninger fra tidligere DDR Dok.nr.16 (1996-1997) - vedlegges protokollen.)

Merknader fra Fremskrittspartiet

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at når det gjelder avgjørelsen av hvem som har ansvaret for de undersøkelser som ble iverksatt, er det av betydning om forespørslene kan ansees som etterforskning. Dette medlem vil understreke at Overvåkingstjenesten selv og påtalemyndigheten i ettertid har omtalt dette som etterforskning. Den juridiske definisjon av begrepet « etterforskning » er noe uklar, den følger ikke direkte av de vanlige rettskilder. Riksadvokaten har i sin redegjørelse (avgitt 29. april 1997 som en oppsummering av påtalemyndighetens befatning med saken) gitt sin avgrensning av begrepet på side 25:

« De undersøkelser politi og påtalemyndighet foretar for å:

a)	avdekke om straffbart forhold er begått eller begås

b)	avklare de øvrige omstendigheter som en påtaleavgjørelse forutsetter klarlagt

og eventuelt forberede sakens behandling for retten. »

       I denne konkrete saken har Overvåkingstjenesten i brev av 11. november 1996 uttalt at disse forespørslene har vært etterforskning. Dette medlem vil gi sin tilslutning til den tolkning at det var en aktiv innhenting av opplysninger for å undersøke om det var begått straffbare handlinger, og da må dette helt klart omfattes av begrepet etterforskning. Ansvaret påligger da POT selv og påtalemyndigheten.

       Når det gjelder den konkrete sak om innhenting av opplysninger om Berge Furre, blir spørsmålet hva som var hjemmelen for iverksettingen av etterforskningen. Den 12. august 1996 henviste Overvåkingstjenesten til Overvåkingsinstruksen § 4 første ledd jf. § 1. Den gir hjemmel for å « innhente opplysninger om personer, grupper og organisasjoner som kan mistenkes for å forberede eller foreta handlinger som nevnt i § 1 ». Dette omfatter bl.a. ulovlig etterretningsvirksomhet. Utvalget mener at dersom man skal anvende denne hjemmelen krever det konkret mistanke mot den som skal etterforskes. Dette medlem støtter Utvalgets forståelse om at det må kreves en konkret mistanke mot en person dersom man skal bruke denne hjemmelen for aktiv innhenting av opplysninger om en person. En slik mistanke er det ikke redegjort om fra Overvåkingstjenestens side. Dessuten blir det opplyst i brev fra statsadvokaten den 29. november 1996:

« For ordens skyld vil jeg også presisere at det ikke forelå noen « skjellig grunn til mistanke » om straffbare forhold fra hans (Furre) side. »

       Vilkårene er dermed ikke oppfyllt, og etter dette medlems mening kan derfor ikke denne hjemmelen anvendes.

       Videre har Overvåkingstjenesten anført som supplerende hjemmel straffeprosessloven § 224. Her kreves ifølge Overvåkingstjenesten og statsadvokaten ikke noen konkret mistanke, det er tilstrekkelig at det er « rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold. » Utvalget velger å reservere seg fra en slik forståelse. Dette medlem vil påpeke at man kan sette igang etterforskning uten at det er noen bestemte mistenkte, dette gjelder rutinemessig ved ulykker eller i tilfeller hvor det er en rimelig mulighet for at det er begått noe straffbart. Dog er det ved etterforskningen av Furre ikke snakk om mistanke om straffbart forhold, dessuten er henvendelsen rettet om en enkelt person.

       Kontrollutvalget har konkludert med at dersom man skal anvende straffeprosessloven er det gjenopptagelse av innstilt straffeforfølgelse siden Berge Furre tidligere har vært i overvåkingens søkelys. Utvalget uttaler:

« I det foreliggende tilfellet dreier det seg om at personer som gjennom en årrekke har vært i overvåkningstjenestens søkelys, trekkes frem igjen etter opp til 20 års passiv tilværelse i arkivene. Det dreier seg mao. om gjenopptagelse av innstilt straffeforfølgning, jf. påtaleinstruksen. § 17-5, uten at det foreligger konkret mistanke om aktuelt straffbart forhold og uten at det kan påvises nye « bevis av vekt », jf. straffeprosessloven § 74 første ledd. Utvalget vil for sitt vedkommende uttrykke tvil om en slik fremgangsmåte er hjemlet i gjeldende rett. »

       Riksadvokaten imøtegår denne anførselen i sin gjennomgang på side 36:

« Av ordlyden i begge bestemmelser utvalget viser til fremgår det klart at de bare kommer til anvendelse dersom noen har vært siktet i saken.

Andenæs, « Norsk Straffeprosess » bind I side 307, omtaler regelen slik:

« Hvis ingen har vært siktet, står påtalemyndigheten fritt til å ta saken opp igjen når som helst, så lenge straffeansvaret ikke er foreldet. » »

       Dette medlem gjør oppmerksom på at det etter straffeprosessloven § 74 kreves at det har vært reist siktelse for at begrensning om at man må ha nye beviser av vekt for å gjenoppta etterforskning skal tre inn. Det foreligger i saken ingen opplysninger om tidligere siktelse, eller andre opplysninger som tilsier at vilkårene etter straffeprosessloven § 82 er oppfylt. Dette blir dessuten opplyst i redegjørelse fra Overvåkingssjefen av 17. februar 1997: « I de foreliggende saker har ingen vært siktet, og det har heller ikke blitt besluttet å innstille forfølgningen ». Dette medlem finner det derfor ikke riktig av Utvalget å bruke straffeprosessloven § 74 som et grunnlag for å kritisere etterforskningen.

       Spørsmålet blir slik dette medlem ser det, Overvåkingstjenesten hadde « rimelig grunn » til å foreta undersøkelsene. Om denne vurderingen uttaler overvåkingssjef Holager Andenæs i redegjørelse av 17. februar 1997:

« Særlig (strl.) § 94, som rammer det å inngå forbund med formål å utføre noen i § 83, § 84, § 86, § 86b, § 88, § 89 eller § 90 nevnt forbrytelse, medfører at det ikke kan kreves særlig omfattende omgang med fremmed etterretningspersonell før det foreligger en alminnelig mistanke mot enkeltperson, og selvsagt mindre før terskelen i straffeprosessloven § 224 « rimelig grunn til å undersøke », er oversteget. Det vises om det siste spørsmål til fremstillingen nedenfor under pkt. 5.2

Generelt nevnes således at jo alvorligere den mulige straffbare handling er, desto lavere settes terskelen. Dette ser en ved alvorlige hendelser som dødsulykker i trafikken eller hvor noen mister livet under uklare omstendigheter. I slike saker iverksettes en etterforskning nærmest bestandig for å avklare om det har skjedd noe straffbart. Ulovlig etterretningsvirksomhet er i utgangspunktet meget alvorlig kriminalitet. Det må likevel foretas en individuell vurdering hvor man vurderer det mulige alvor i den enkelte sak.

Likeledes må det være en lavere terskel med hensyn til « rimelig grunn » jo mindre inngripende det etterforskningsskritt er som settes i verk. Det kan knapt tenkes et mindre inngripende etterforskningsskritt enn at det foretas sjekk i et register. Skadevirkningen for den etterforskningen i et slikt tilfelle er « rettet mot », oppstår først når det blir publisitet rundt undersøkelsen. Terskelen vil for eksempel måtte settes høyere dersom det er aktuelt å foreta undersøkelser og vitneavhør på vedkommendes arbeidsplass. »

       Riksadvokaten drøfter om det var « rimelig grunn » nøye i sin redegjørelse av 29. april 1997. På side 29 redegjør riksadvokaten for sin forståelse av kravet til rimelig grunn:

« Uttrykket « rimelig grunn » kan etter riksadvokatens oppfatning sies å angi to sentrale vurderingstemaer. Dels må man vurdere graden av mulighet/sannsynlighet for at det foreligger et straffbart forhold (sannsynlighetsvurdering), dels foreta en mer kvalitativ vurdering av om et mulig straffbart forhold er så alvorlig at det « bærer » en etterforskningsinnsats (proporsjonalitetsvurdering). I praksis vil dette naturligvis være en samlet vurdering. »

       Om vurderingen av den konkrete saken uttaler riksadvokaten på side 59:

« Overvåkningssjefen har i sin redegjørelse lagt vekt på at politiets overvåkningstjeneste i perioden fra 1960 til ca 1982 hadde kjennskap til, og kan dokumentere, at Furre hadde kontakt med identifiserte etterretningsoffiserer. »

       Om den generelle vurdering av slik kontakt uttaler riksadvokaten på s. 59:

« Etter riksadvokatens oppfatning må utgangspunktet som tidligere nevnt være at norske borgeres kontakt med utenlandsk ambassadepersonell i seg selv ikke kan gi grunnlag for å bli satt under etterforskning. Dette gjelder også i forhold til personell utsendt fra de tidligere Warsawapakt-land, og selv om overvåkingstjenesten mener å ha identifisert vedkommende som etterretningstjenestemann. Det er med dette ikke sagt noe om i hvilken grad overvåkningstjenesten kan, og bør, følge med på slike kontakter i forebyggende eller annet øyemed som ikke inngår som ledd i straffesak. For å etterforske en person må det kreves momenter ut over en slik kontakt. Slike momenter kan f eks være at kontakten er påfallende hyppig, skjer på påfallende steder eller måter, at møter har konspirativt preg (også fra norske borgeres side), at det er mottatt ytelser som kan sette vedkommende i takknemlighetsgjeld mv.

Etter å ha gjennomgått de forskjellige kontakter det foreligger opplysninger om, konkluderer riksadvokaten med at disse ikke er av en slik karakter at de kunne gi grunnlag for å etterforske Berge Furre i 1995. »

       Riksadvokaten konkluderer sin sannsynlighetsvurdering slik:

« Etter riksadvokatens oppfatning er det ut fra de opplysninger som finnes i saken, både isolert bedømt og sett i sammenheng, særdeles lite sannsynlig at Berge Furre har begått straffbart forhold. I den samlede vurdering er lagt vekt på at intet av det som fremkommer om Berges Furres virksomhet, til tross for at man har registreringer om ham over meget lange tidsrom, gir noen holdepunkter for konspirativ eller irregulær virksomhet som kunne gi grunnlag for etterforskning i 1995. »

       Om proposjonalitetsvurdering uttaler riksadvokaten i vedlegget:

« Dersom man - for å kunne foreta en slik proposjonalitetsvurdering som riksadvokaten har gitt anvisning på - forutsetter et mulig straffbart forhold, vil dette rent teoretisk kunne være meget alvorlig. Som angitt over inneholder grunnlagsmaterialet opplysninger i det vesentlig fra perioden 1960 til ca 1982. Selv om det ved forespørselen av 30. juni 1995 således ikke var klart at et eventuelt straffeansvar var foreldet, var opplysningene i alle fall meget gamle. I en slik situasjon - hvor det under enhver omstendighet ville ha dreid seg om svært gamle forhold - må det kreves andre gode grunner for å åpne etterforskning. Slike grunner finnes etter riksadvokatens oppfatning ikke.

Konklusjon:

Etter en totalvurdering finner riksadvokaten at det ikke var rimelig grunn til å etterforske Berge Furre i 1995 og at denne etterforskning var uskjønnsom på det grunnlag som forelå. »

       Dette medlem vil påpeke den viktige opplysning om at Berge Furre i perioden 1960 til ca 1982 hadde dokumenterbare kontakter med identifiserte etterretningsoffiserer fra overfor Norge fiendtlig innstilte land. Dette medlem vil videre hevde at når riksadvokaten fremsetter den oppfatning at norske borgeres kontakt med utenlandsk ambassadepersonell i seg selv ikke kan gi grunnlag for å bli satt under etterforskning så viser dette en uakseptabel naivitet. Selvsagt må det være slik at straffeprosessloven § 224 vil hjemle etterforskning i slike tilfeller.

       Når så riksadvokaten får seg til å påstå at det heller ikke kan danne grunnlag for etterforskning om ambassadepersonellet den norske borger hadde kontakt med under den kalde krig var etterretningsmann fra Warsawapakt-land så vil dette medlem uttrykke stor glede og tilfredshet med at riksadvokat Rieber-Mohn ikke innehadde sitt embete under den kalde krigens tid. En slik naivitet og mangel på kunnskap om den kalde krigen er oppsiktsvekkende selv fra en riksadvokat som hevder at etterforskning (og derved overvåking) må kreves mer enn slik kontakt. Riksadvokaten får seg til å hevde at det i tillegg til slik kontakt må være momenter som at kontakten er påfallende hyppig, skjer på påfallende steder eller måter, at møter har konspirativt preg (også fra norske borgeres side), at det er mottatt ytelser som kan sette vedkommende i takknemlighetsgjeld, mv. Da er spørsmålet hvorledes i all verden slike spørsmål skal kunne besvares bekreftende hvis det ikke drives intens spaning og overvåking av norske borgere?

       Når det er bevisbehov for å ha adgang til å drive overvåking eller etterforskning vil det selvsagt være komplett umulig å iverksette etterforskning av noen som helst. Når så riksadvokat Rieber-Mohn konkluderer basert på sine gamle rapporter om dette at Berge Furres kontakter og møter var av en slik karakter at de ikke kunne danne grunnlag for å etterforske Berge Furre i 1995, blir det underlig. Når han i tillegg uttaler at det er « særdeles lite sannsynlig at Berge Furre har begått straffbart forhold » så ville i alle fall aldri Arne Treholt blitt avslørt med Rieber-Mohns tolkning. Det må selvsagt være slik at hvis det foreligger omstendigheter som ikke kan utelukke et straffbart forhold så vil etterforskning og overvåking være på sin plass. I denne sammenheng vises til synspunktene på utkastet til Rieber-Mohns uttalelse fra overvåkingssjef Holager Andenæs som dette medlem for helhetens skyld vil gjengi fordi den kaster lys over Riksadvokatens rapport:

« Riksadvokatens gjennomgang av overvåkingstjenestens henvendelser til tyske myndigheter om opplysninger fra Stasi-arkivene - bemerkninger til utkast.

Jeg viser til Deres brev datert 18. april 1997, samt brev av 20. april 1997.

Jeg vil innledningsvis bemerke at brevet uten forvarsel ble presentert etter kontortid fredag 18. april, på et tidspunkt da jeg hadde forlatt byen for weekenden. Som kjent er det politisjefmøte i Fredrikstad fra tirsdag 22. april. Dette gir meg i praksis en dag til å gjennomgå Deres foreløpige utkast på 49 sider. Jeg tar derfor forbehold om at mine kommentarer bare kan berøre enkelte spørsmål. Utover det må jeg henvise til den redegjørelse jeg allerede har avgitt.

Gradering og offentliggjøring

Når det gjelder spørsmålet om gradering kan jeg - med unntak av pkt. 7.6 i min redegjørelse - ikke se at det nå er opplysninger i saken som vil skade sikkerhetsinteresser om de blir kjent. Slik avgradering vil bli påført skrivet.

Hva angår spørsmålet om offentliggjøring, vil personopplysninger om andre enn Berge Furre etter mitt skjønn fortsatt være å betrakte som taushetsbelagte. For øvrig antar jeg at opplysningene i saken kan offentliggjøres. Jeg kan derfor ikke se noe til hinder for offentliggjøring av det innhold jeg er blitt gjort kjent med fra riksadvokatens gjennomgang med vedlegg.

Ad pkt. 2.5

Det står for meg som åpenbart at det ikke er begått straffbare forhold fra hverken embetsmenn eller tjenestemenn i forbindelse med behandlingen av Furresaken. Dette forhold finner jeg såvidt klart at jeg reagerer med undring på at Riksadvokaten i utkastet finner foranledning til drøftelsen på side 14, siste to avsnitt. Jeg kan ikke forstå det annerledes enn at de personer som har behandlet saken er under etterforskning for mulig straffbare forhold. Det står uklart for meg hvilken status de såkalte « samtaler » med politiinspektør Gammelgård og politiinspektør ... har i denne sammenheng.

Det vi være ytterst uheldig om disse avsnittene blir stående i den endelige versjon av redegjørelsen.

Ad pkt. 4.1.3

Jeg finner at riksadvokatens forståelse av straffeprosessloven § 224, slik den kommer til uttrykk i pkt. 4.1.3, er betenkelig utflytende. Slik jeg ser det, gir den rom for fremtidig forskjellsbehandling og favorisering fra påtalemyndighetens side. Selv om det forsåvidt sies at det ikke skal tas utenforliggende hensyn, gir fremstillingen inntrykk av en alt for stor grad av frihet med hensyn til å vektlegge nær sagt hva som helst fra påtalemyndighetens side. Hva som uttales i denne saken vil få betydning for politiets behandling av saker generelt, og det er derfor uhyre viktig hva som formidles.

I utkastet er man bekymret for at en etterforskning kan få karakter av myndighetsmisbruk, og at dette er grunnen til at utenforliggende hensyn ikke må tillates. Dette er imidlertid bare den ene side av saken. Minst like viktig er at politiet ikke kan unnlate å etterforske av ikke-faglige grunner. Det må være av den største viktighet at det gjelder et likhetsprinsipp som sikrer at ikke kong Salomo får slippe unna der Jørgen H. må finne seg i å stå til ansvar. Det må også være av den største viktighet at det ikke legges vekt på hva som for eksempel er politisk eller mediemessig eller karrieremessig opportunt. Politi- og påtalemyndighetens styrke ligger nettopp i at det ikke skjeles hen til hva som blåser av vinder, men at avgjørelsene treffes ut fra så objektive kriterier som mulig. Virkningen av å gi påtalemyndigheten løse, skjønnsmessige vurderingstemaer, åpner muligheten for å behandle personer i maktposisjon annerledes enn andre. Slik jeg ser det er det bedre at påtalemyndigheten og politiet fra tid til annen beskyldes for å være firkantede og ikke oppfatte hva som er opportunt, enn at det gis grunnlag for å oppfatte at det tas andre hensyn enn saklige og faglige. Det mest ødeleggende av alt vil være om det kan stilles spørsmålstegn ved motivet for påtaleavgjørelsen.

Dette bør innebære at det er langt mindre grad av frihet i vurderingen av hva som er « rimelig grunn » til å etterforske enn det man kan få inntrykk av ved lesning av utkastet pkt. 4.13. Det er mulig at det ikke er meningen å gi uttrykk for noe annet enn det jeg fremhever foran, men jeg anbefaler at dette i så fall gis et adskillig klarere uttrykk.

Jeg har også festet meg ved at det jeg anfører side 12 nederste avsnitt ikke gjenfinnes i utkastet. Jeg har anført at jo mindre inngripende det aktuelle etterforskningsskritt er, jo lavere settes terskelen for hva som er « rimelig grunn ». Jeg anførte at det knapt kan tenkes et mindre inngripende etterforskningsskritt enn å foreta sjekk i et register, med mindre undersøkelsen blir publisert til uvedkommende slik som Furresaken. Når det i utkastet, uten å nyansere, hevdes at selve iverksettelsen av etterforskning « normalt » er et inngripende tiltak », er jeg derfor meget uenig. Uenigheten forsterkes når det hevdes at det er særlig grunn til å være på vakt når undersøkelsen foregår i det skjulte. Det er de kontrollmekanismer som er satt inn både internt og eksternt for POT som må sikre at lovens vilkår er oppfylt for å foreta etterforskningsskrittet. Det kan på ingen måte være slik at terskelen settes høyere fordi den det gjelder ikke er klar over etterforskningen. En slik fortolkning vil vanskeliggjøre POTs arbeid på en måte som jeg ikke kan se at det finnes noen som helst grunnlag for i lov, forarbeider eller teori, eller for den saks skyld i reelle hensyn. Det samme hensyn vil også gjøre seg gjeldende for det øvrige politi, som selvsagt også foretar en rekke sjekk og undersøkelser i det skjulte i det daglige etterforskningsarbeid. Hva som uttales om dette av riksadvokaten vil på denne bakgrunn ha betydelige konsekvenser.

Etterforsking/forebygging

Som det fremgår av min redegjørelse av 17. februar er det et viktig element av forebyggelse i de undersøkelser som er foretatt, jf. at Stasiarkivene for en vesentlig del er overtatt av etterretningstjenester som er høyst aktive også i dag. Det er knapt mulig, unntatt rent intellektuelt, å skille ut disse forebyggende elementer ved etterforskningen. Jeg går ut fra at riksadvokaten foretar en helhetsvurdering av sakene, og ikke skiller dette hensynet ut som hørende under Justisdepartementets ansvarsområde. En slik oppdeling av vurderingen vil skape en uklarhet for tjenesten som knapt er til å leve med.

Foreldelse

Jeg er i utgangspunktet enig i riksadvokatens generelle betraktninger under pkt. 4.2. Når det gjelder spørsmålet om det i dette sakskomplekset bare har foreligget en rent teoretisk mulighet for at forholdet ikke er foreldet, vil jeg anføre at tilsvarende etterforskning i andre land må være et vektig moment. Det kan dokumenteres at det er avdekket straffbar spionasjevirksomhet med utspring fra Stasi i flere land, helt opp til i dag. Jeg vil derfor hevde at det ved POTs undersøkelser såvisst ikke bare forelå en rent teoretisk mulighet for at det forelå forhold som ikke var foreldet.

Straffeprosessloven § 74

Riksadvokaten ber noe utdypet overvåkingssjefens uttalelse om at ingen har vært sikret, og at det heller ikke har blitt besluttet å innstille forfølgningen.

Riksadvokaten ber videre om mitt syn på spørsmålet om siktestatus for personer som ble undergitt telefonkontroll etter 1915-loven særlig forut for 1992. Det er antagelig riktig at man fra 1976 til 1992 hadde status som siktet, men med begrensede rettigheter.

Forut for 1976 var ikke spørsmålet om siktestatus løst. Telefonkontrollen av personene riksadvokaten benevner som nr. 8 og 10 ble avsluttet før 1976, hhv. i 1975 og i 1973. Spørsmålet blir derfor om den tidligere straffeprosessloven § 97 første ledd med ordlyden « ... Iværksettelse af Beslag, Ransagning eller Paagribelse eller lignende mot ham rettede forholdsregler » innebærer status som siktet.

Den sentrale forskjell i forhold til det som er den normale situasjon ved siktestatus er at vedkommende ikke blir varslet, og at han derfor ikke får mulighet til å benytte de partsrettigheter som følger med dette. Det kan derfor virke som en kunstig konstruksjon at man i forhold til straffeprosessloven § 74 skulle ha status som siktet, når man i alle andre relasjoner i forbindelse med telefonkontroll ikke er å anse som siktet.

Et annet viktig tolkningsmoment som taler mot siktestatus er at telefonkontrollforskriften gitt ved kgl.res. av 19.8.1960 konsekvent benevner den som utsettes for telefonkontroll som mistenkt, og ikke som siktet, se særlig forskriften § 2.

Etter straffeprosessloven § 74 første ledd kreves bevis av vekt for å gjenoppta etterforskningen. Begrunnelsen for dette er selvfølgelig at den siktede gjennom henleggelsesbeslutningen kan innrette seg på at saken er ute av verden. Slike henleggelsesbeslutninger, eller varsel til den siktede, foreligger ikke i saker av den karakter det her er tale om. Også dette taler for at de aktuelle personene ikke har hatt siktestatus.

Dette er bakgrunnen for at jeg ikke har ansett de aktuelle personene som siktet, og at straffeprosessloven § 74 derfor ikke kommer til anvendelse.

Straffeprosessloven § 74 forutsetter at noen har vært siktet. Det er såvidt jeg vet sikkert rett at bestemmelsen bare kommer til anvendelse hvis innstillingen er besluttet av kompetent påtalemyndighet. Se Andenæs i Norsk Straffeprosess Bind I side 307, og Bjerke/Keiserud i Straffeprosessloven med kommentarer, 2. utg. 1996 side 259. Kompetent påtalemyndighet i de foreliggende saker er riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 65, nr. 2. Jeg kan vanskelig se at eventuell passivitet fra POTs side da kan få samme virkning som en ordinær henleggelsesbeslutning.

I denne forbindelse er det også av viktighet å understreke at POTs saker kan strekke seg over flere år, med lengre perioder hvor det ikke skjer noe.

Når det gjelder person nr. 8 konkluderte jeg på side 28 med at det ikke var grunnlag for å rette forespørsel om denne personen. Jeg kan derfor ikke se at spørsmålet om siktestatus har noen betydning i dette tilfellet.

Hvis person nr. 10 hadde status som siktet er kravet for gjenopptagelse av etterforskningen at det må foreligge bevis av vekt, og at spørsmålet skal forelegges statsadvokaten.

Riksadvokatens avgrensning.

Jeg fikk i henvendelsene fra overordnet påtalemyndighet i januar det utvetydige inntrykk at man ønsket en fullstendig gjennomgang av henvendelsene om norske borgere til tyske myndigheter vedr. opplysninger fra Stasiarkivene. Jeg tar til etterretning at riksadvokaten nå vil nøye seg med å behandle 9 av 33 personer som saken gjelder. Det store antall personer og det omfattende grunnlagsmateriale som måtte gjennomgås er årsaken til at min besvarelse krevet nærmere seks ukers behandlingstid. Jeg hadde sett det som en fordel dersom avgrensningen av saken hadde vært foretatt på et tidligere tidspunkt. Den kunne i så fall vært ferdig behandlet på vesentlig kortere tid, og mye kritikk kunne vært unngått. »

       Dette medlem har også anmodet førstestatsadvokat Lasse Qvigstad om å få hans uttalelse til utkastet til rapport fra riksadvokaten, men han har muntlig opplyst at på henvendelse til riksadvokaten har han fått beskjed om ikke å utlevere uttalelsen på tross av at den ikke fra hans side er gradert.

       Dette medlem finner imidlertid argumentasjonen til Overvåkingssjefen vedr. forståelsen av § 224 langt mer troverdig, logisk og i samsvar med det som praktiseres ved landets politikammer og statsadvokatembeter enn den radikalt innskrenkende fortolkning riksadvokaten fremfører. Dette medlem vil hevde at den generelle fortolkning riksadvokaten har presentert i forbindelse med Furre-saken ville stoppet nærmere halvparten av alt politiarbeid hvis den ble gjort gjeldende generelt. Det har imidlertid Riksadvokaten ved et nytt rundskriv (9717 KHKIABS) slått fast at ikke skal gjøres. Norges riksadvokat og Rieber-Mohn har altså laget en helt særegen fortolkning av stprpl. § 224 som bare skal gjøres gjeldende for den sak statsminister Thorbjørn Jagland trengte Riksadvokatens bistand i. Under henvisning til dette vil dette medlem slå fast at det ikke har vært handlet uskjønnsomt i den foreliggende sak fra Overvåkingspolitiets eller statsadvokatens side.

2.2 Regjeringens håndtering/ Statsministerens redegjørelse

2.2.1 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at EOS-utvalgets rapport medførte en umiddelbar redegjørelse av justisminister Holt og en nedgradering av de aktuelle dokumenter fredag den 13. desember 1996.

       Komiteen vil også i denne sammenheng vise til justisministerens redegjørelse hvor det bl.a. fremgår:

« Påtalemyndigheten i Norge står under ledelse av Riksadvokaten. Den er uavhengig av Justisdepartementet i utøvelsen av sine påtaleoppgaver. Straffeprosessloven bestemmer i § 56 at bare Kongen i statsråd kan utferdige alminnelige regler og gi bindende pålegg om utføringen av riksadvokatens verv. Dette innebærer at Justisdepartementet ikke har noen myndighet til å instruere eller å gjøre om de påtalemessige avgjørelser som er truffet av riksadvokaten selv eller av underordnet påtalemyndighet. Dette gjelder både i konkrete saker og med sikte på generelle instrukser. Denne ordningen går tilbake til straffeprosessloven av 1887 og har vært ansett som en betydningsfull garanti for påtalemyndighetens politiske uavhengighet. »

       Videre viser komiteen til statsminister Jaglands redegjørelse for Stortinget den 16. desember 1996 hvor han bl.a. uttaler:

« I EOS-utvalgets rapport drøftes hjemmelsgrunnlaget for innhenting av opplysninger om Berge Furre m.fl. »

« Denne diskusjonen er det ikke riktig av meg å gå inn i. Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad har redegjort for at de ovennevnte tiltak er å anse som etterforskning. Dette hører inn under påtalemyndighetens ansvarsområde. Vi har en lang og sikker tradisjon for at vurderinger av denne art ikke skal styres av politiske myndigheter. Riksadvokaten har gitt uttrykk for samme vurdering.

Utfra de samme betraktninger mener jeg meg avskåret fra å vurdere selve grunnlaget for innledningen av etterforskningen mot Berge Furre. »

       Komiteen er enig i Regjeringens vurderinger av dette forhold, og vil understreke viktigheten av at politiske myndigheter ikke legger seg opp i forhold som er underlagt påtalemakten. Komiteen vil understreke at dette forhold også må gjelde Stortinget og dets organer, slik at det ikke skapes uklarhet i forholdet mellom landets statsmakter.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet viser til at når det gjelder statsministerens redegjørelse av 16. desember 1996 vil flertallet peke på at det er uvanlig at det fra Regjeringens side overfor Stortinget redegjøres for den interne saksbehandlingen i et departement, noe som bryter med en innarbeidet tradisjon om å omtale et departement som en helhet. Det ble imidlertid avdekket en betydelig uenighet innad i departementet på et sentralt punkt.

       Flertallet vil videre vise til at også Kontrollutvalget har henvisning til navngitte embetsmenn i Justisdepartementet i sin rapport til Stortinget.

       Disse forhold var hovedbegrunnelsen for at det ble nødvendig å gjennomføre en åpen høring med justisministeren og de nevnte embetsmenn. Dette var også utgangspunktet for Stortingets debatt vedrørende Grunnloven § 75 h om tvangsinnkalling av embetsmenn til høring.

       Ovennevnte understreker ytterligere behovet for å forbedre de interne rapporteringsrutiner i departementet i slike saker Flertallet viser til at en heller ikke gjennom høringen fikk klarlagt denne interne uenigheten. Flertallet legger likevel til grunn at Justisdepartementet i september 1995 fikk kjennskap til at undersøkelsene i arkivene fra tidligere DDR gjaldt flere navngitte personer, herunder Berge Furre.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet legger videre til grunn at statsministeren ved bruk av begrepet konstitusjonelt ansvar har vektlagt det politiske ansvar, og at dette således ikke er brukt i betydningen av at det forelå straffbare forhold begått i embetet eller brudd på ansvarlighetsloven av 1932. Flertallet vil her også vise til høringen med tidligere justisminister Grete Faremo den 11. februar 1997. Flertallet mener det var nødvendig for Regjeringen også ut fra den politiske situasjonen som forelå raskt å få orientert Stortinget om de faktiske forhold knyttet til rapporten fra Kontrollutvalget. Flertallet finner derfor statsministerens raske redegjørelse i saken betimelig. Flertallet vil også i denne sammenheng vise til innlegg fra de parlamentariske ledere i Stortinget i forlengelsen av statsministerens redegjørelse. Disse innlegg uttrykker i all hovedsak tilfredshet med at redegjørelsen ble gitt.

       Komiteen viser til merknader foran og foreslår på denne bakgrunn at statsministerens redegjørelse av 16. desember 1996 - vedlegges protokollen).

Merknader fra Høyre

       Komiteens medlemmer fra Høyre støtter i denne saken Kontrollutvalgets konklusjon når det gjelder de undersøkelser som ble iverksatt mot Lund-kommisjonen i Tyskland. Det er grunn til å rette sterk kritikk mot Overvåkingstjenestens fremgangsmåte. Disse medlemmer vil dog uttrykke undring over det hastverk som synes å ha preget saksbehandlingen fra statsministerens side. Statsministeren valgte å trekke konklusjonene av rapporten allerede 16. desember 1996, uten å avvente hverken stortingsbehandlingen eller riksadvokatens gjennomgang. Med den offentlige oppmerksomhet og alle de motstridene opplysninger som har fremkommet i ettertid er det disse medlemmers klare oppfatning at man burde ha ventet med konklusjonene.

       Disse medlemmer understreker at statsministeren har anledning til å velge de statsråder han selv måtte ønske, og at han kan bytte dem ut og avskjedige dem som statsministeren finner hensiktsmessig. Når han derimot tar opp saken overfor Stortinget og trekker inn det konstitusjonelle ansvaret blir det en sak for Stortinget.

       Et konstitusjonelt ansvar er det ansvaret som kan ilegges bl.a. statsrådets medlemmer for straffbart forhold som de i sitt embete gjør seg skyldig i. Forhold som utløser konstitusjonelt ansvar er alminnelig straffbare forhold begått i embetet eller brudd på ansvarlighetsloven av 1932.

       Slikt ansvar må i dette tilfellet trolig knyttes til ansvarlighetsloven § 9 eller § 8 litra c. Begge disse bestemmelsene pålegger statsråden informasjonsplikt overfor Stortinget. Om et slikt ansvar uttaler tidligere statsråd Faremo i den åpne høringen 11. februar 1997:

« Ja, jeg tok ansvaret, konstitusjonelt eller ikke, for departementets handlemåte - de opplysninger departementet var kjent med. Som dere vet, har både ekspedisjonssjef Berit Fosheim og tidligere overvåkingssjef Hans Olav Østgaard sagt og bekreftet at det ble opplyst at det var søkt opplysninger i Stasi-arkivene om en del personer, hvorav en var Berge Furre. Fra september 1995 anser jeg altså disse opplysningene å være kommet til departementet. ...

Det viste seg senere at nøkkelen til disse arkivene var søk på navn. Det setter oss overfor et dilemma. Det dilemmaet synes jeg faktisk at kontrollutvalget illustrerer godt i sitt Dok.nr.16. De ser den interessen det måtte ha å få dette historiske materialet opp, men gir ikke svar på hvilken metode man skulle kunne nytte seg av. Ett spørsmål er selvsagt: Skulle Norge avstå fra å hente opplysninger fordi de måtte søke på navn, eller at navnesøk overhodet er akseptabelt. »

       Når det gjelder spørsmålet hun hadde kunnskap om at det var satt i gang etterforskning av Berge Furre sier Faremo:

« Da er jeg altså tilbake til at den eneste opplysningen som departementet hadde, som jeg legger til grunn at departementet hadde, var dette at det var gjort et søk på flere navn hvorav ett var Berge Furre... »

       Dette blir av komitelederen fulgt opp med et tilleggsspørsmål:

« I den redegjørelsen som statsministeren gav til Stortinget, står det når det gjelder etterforskningen av Berge Furre spesielt - og det er den forrige justisministeren som skriver det:

« Ut fra de samme betraktninger mener jeg meg avskåret fra å vurdere selve grunnlaget for innledningen av etterforskningen mot Berge Furre. »

Og at det er sikker tradisjon for at det ikke skal være politisk innblanding i dette. Med andre ord ser det ut som om du har tatt konsekvensen for noe du under enhver omstendighet etter gammel tradisjon ikke kunne gjort noe med. »

       Etter et par presiseringer om dette var etterforskning svarer Grete Faremo:

« Jeg kan ikke gi konklusjoner på hva som var en bred etterforskning, jeg bare viser til at det synes å være bred enighet om at det iallfall var en etterforskning fra høsten 1995 av, at det er ulike oppfatninger om hva innhenting av opplysningene om Lund-kommisjonen kan regnes for å være - overvåkningssjefen mener det var etterforskning - og for min del vil jeg avvente de konklusjoner komite og storting kommer til. »

       Ut fra denne redegjørelsen finner disse medlemmer ikke direkte svar på hva tidligere statsråd Faremo selv mener hun har tatt ansvaret for.

       Under høringene har det kommet frem at det kanskje har vært sviktende rapporteringsrutiner i departementet. Disse medlemmer kan ikke se at slik eventuell svikt i rutinene gir grunnlag for konstitusjonelt ansvar.

       Disse medlemmer viser til at både Kontrollutvalget og statsministeren har konkludert med at undersøkelsene om Lund-kommisjonen ikke var etterforskning. Dermed er det dette Faremo må anses å ha tatt ansvaret for, jf. siste uttalelse gjengitt overfor og statsministerens redegjørelse.

       Når det gjelder det konkrete forholdet, er det mulige alternativet for ansvaret ansvarlighetsloven § 9 (eventuelt § 8). Den gir hjemmel for straff overfor den statsråd som under behandling av en sak forsettelig unnlater å gi opplysninger til Stortinget som han forstår eller burde forstå var av betydning for saken .

       Statsministeren redegjør i en artikkel i VG den 13. februar 1997 for hvordan denne plikten var overtrådt:

« Grunnen til at departementet i hennes (tidl. statsråd Faremo) tid som statsråd ikke oppfylte informasjonsplikten overfor Stortinget, noe som er noe av det vesentligste i et parlamentarisk demokrati, sier Jagland, og fortsetter:

- Hovedfeilen som ble begått, er at departementet ikke ga Stortingets kontrollorgan den informasjon man hadde på dette tidspunktet, nemlig Berge Furres navn. Det må Grete Faremo ta ansvaret for. »

       Etter lov av 2. februar nr. 7 1995 om kontroll av hemmelige tjenester gir § 4 Utvalget rett til å kreve innsyn i forvaltningens arkiver, og § 5 gir ansatte i forvaltningen forklaringsplikt. Men etter § 6 er blant annet statsråder fritatt for pliktene etter § 4 og § 5. Dette betyr at statsråder har ikke noen informasjonsplikt overfor Utvalget, hvilket selvfølgelig betyr at det heller ikke kan utløse ansvar. Disse medlemmer kan derfor ikke se at tidligere statsråd Faremo hadde konstitusjonelt ansvar for at Utvalget ikke ble informert om Berge Furres navn.

       Det gjenstående alternativet er at tidl. justisminister Faremo skulle ha brutt informasjonsplikten direkte overfor Stortinget. Disse medlemmer kan vanskelig se at det er holdepunkter for å oppstille et konstitusjonelt ansvar på dette grunnlaget.

       Disse medlemmer gjør oppmerksom på at dersom Faremo var informert, hadde hun kun opplysninger om etterforskning mot enkeltpersoner, og ikke at det var foretatt undersøkelser om Lund-kommisjonen som var det hun eventuelt hadde ansvaret for. På grunnlag av dette blir det også et problem å dokumentere at justisministeren burde ha underrettet Stortinget.

       Disse medlemmer vil konkludere med at statsministerens redegjørelse ovenfor Stortinget synes preget av hastverksarbeid, og i beste fall av uklar begrepsbruk. Disse medlemmer kan ikke se at det er dokumentert noe konstitusjonelt ansvar som tidligere statsråd Faremo skulle påta seg. Disse medlemmer synes det er illustrerende at tidligere statsråd Faremo ikke selv kan klargjøre det ansvaret hun vitterlig har påtatt seg. Disse medlemmer vil videre presisere at konstitusjonelt ansvar er noe som skal vurderes av Stortinget selv, eventuelt i riksrett, det synes derfor også som en uheldig sammenblanding fra statsministerens side. Etter disse medlemmers oppfatning er det da uansett lite holdbart at statsministeren overfor Stortinget trekker konklusjoner ut i fra et slikt ansvar som ikke er påvist overfor Stortinget.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil slutte seg til hele Høyres merknad bortsett fra de 2 første perioder.

Merknader fra Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser videre til at det er liten tvil om at det var statsminister Jaglands direkte henvisning til navngitte embetsmenn i Justisdepartementet og til indre uenighet rundt hendelsesforløpet i den aktuelle saken som skapte grobunn for komiteens og senere Stortingets debatt om å ta i bruk § 75  h i Grunnloven for tvangsinnkalling av embetsmenn til høring. Etter dette medlems vurdering var det både uheldig og unødvendig at dette skjedde, selv om statsministeren i referatsform gjengav justisminister Anne Holt.

       Der er også etter dette medlems vurdering gal bruk av ord og definisjon når statsministeren bruker begrepet konstitusjonelt ansvar om det som skjedde idet tidligere justisminister Grete Faremo tok politisk ansvar i den parlamentariske situasjon som hadde oppstått etter Kontrollutvalget melding til Stortinget, og dermed trådte ut av Regjeringen.

       Dette medlem anser det som enhver statsministers rett å velge sitt regjeringsmannskap, og vil derfor ikke trekke i tvil både statsminister Jaglands og tidligere justisminister Faremos rett til å trekke de personkonklusjoner som ble gjort.

Merknader fra Fremskrittspartiet

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke den helt uansvarlige måte EOS-utvalget presset på for å få overlevert en gradert melding til Stortinget stikk i strid med instruksverket. Videre mener dette medlem det var uansvarlig at justismyndighetene presset frem en lynrask avgradering uten skikkelig og forsvarlig saksbehandling bare fordi utvalgets melding hadde lekket til pressen og sensasjonshungrige journalister presset på for rask avklaring. Da justisministeren og flere stortingspolitikere uttalte seg hysterisk ble det en fullstendig kaotisk og uforsvarlig saksbehandling.

       Dette medlemmet vil hevde at landets statsminister i realiteten brøt fundamentalt med opplysningen til Stortinget om at han ikke ville gripe inn i forhold og spørsmål som hørte inn under påtalemyndigheten. Dette medlem viser til førstestatsadvokat Lasse Qvigstads brev til riksadvokaten av 17. januar 1997 hvor det fremkommer at påtalemyndigheten ble presset til å fatte besetninger og handlinger som det tillå påtalemyndigheten suverent å håndtere på selvstendig grunnlag.

       Dette medlem vil hevde at dersom det hadde vært gitt støtte til dette medlems forslag om å arrangere en høring med Qvigstad og konst. riksadvokat Busch ville dette ha vært avdekket.

       Dette medlem mener at en slik høring sannsynligvis ville ha avklart at den eneste årsak til at etterforskningen ble besluttet innstilt, var et enormt press fra statsminister Thorbjørn Jagland. En slik avdekking ville kunne medført regjeringskrise og mulig konstitusjonelt ansvar for statsminister Thorbjørn Jagland og daværende justisminister Anne Holt, samt politiske problemer for de stortingsrepresentanter og parlamentariske ledere som i dagene 11.-17. desember 1996 fremkom med til tider nesten hysteriske uttalelser i sakens anledning.

       Som begrunnelse for disse påstander vises til brevet av 17. januar 1997 fra Qvigstad hvor det under beskrivelse av hendelsesforløpet søndag 15. desember 1996 på side 9 fremkommer følgende:

« Jeg ble opprørt over det som nå synes å være i ferd med å skje. Jeg ringte umiddelbart Østgaard og fortalte han om samtalen med Busch. Vi var begge enige om at saken nå syntes å ta en dramatisk vending. Jeg uttrykte forståelse for den umulige situasjon som Busch var kommet i under sin kortvarige konstitusjon. Vi drøftet også hvilke mulige alternativ som forelå dersom saken nå ble stanset og var enige om at noen faglig begrunnelse ikke kunne forsvare det som nå skjedde. Verken Regjeringen eller statsråden hadde på noen måte gått igjennom saken som normalt skulle vært behandlet tjenestevei med tilråding fra overvåkingssjef, statsadvokat og riksadvokat. Østgaard hadde på dette tidspunkt ikke fått noen innkalling til statsråden.

I tiden frem til møtet med Busch vurderte jeg hvorvidt jeg skulle trekke meg fra saken. Jeg var selvsagt klar over at dersom jeg skulle medvirke til en fortsatt behandling - hvor man skulle avstå fra å anvende en etterforskningsmetode som alle andre vestlige land anvendte i forhold til Stasi-arkivene - måtte fremstå i et underlig lys. Særlig på bakgrunn av det som var uttalt under pressekonferansen. Dersom jeg imidlertid nektet å behandle saken videre, fryktet jeg at sannheten omkring det som nå var i ferd med å skje ikke ville komme frem i ettertid. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette. »

       (Dette medlems kursiveringer.)

       Dette medlem vil understreke at det fastslås at en sak før den blir vurdert eller behandlet av Regjeringen eller statsråden skal behandles tjenestevei med tilråding fra overvåkingssjef, statsadvokat og riksadvokat og at Qvigstad klargjør at hans senere handlinger ble utført for å få sannheten om det som skjedde frem for offentligheten. Det som skjedde var at statsminister Thorbjørn Jagland og daværende justisminister Anne Holt lovstridig presset Norges riksadvokat til å sørge for innstilling av en politisk brysom etterforskning.

       Noe senere skriver Qvigstad:

« Han (Busch) fortalte at statsministeren skulle gi en redegjørelse i Stortinget dagen etter. Saken måtte derfor « behandles » i løpet av ettermiddagen og han gjentok det han hadde sagt i telefonsamtalen om anvendelse av kgl. res. Han stilte meg derfor overfor følgende alternativ: Enten kunne jeg foreta stansing av STASI-undersøkelsene eller så ville han gjøre det selv i løpet av kvelden. »

       Den eneste grunn til at kst. riksadvokat ville bryte alle saksbehandlingsrutiner som er etablert for å sikre en forsvarlig og saklig saksbehandling med vurdering av en sak basert på tilråding eller innstilling fra underordnede instanser var det som ble forholdt ham i møte med justisminister og embetsmenn i Justisdepartementet samme dag (søndag 15. desember 1996). Dette bekrefter indirekte kst. riksadvokat Busch i sin pressemelding 18. januar 1997 hvor han fra møtet skriver:

« Jeg ble gjort kjent med at justisministeren skulle utarbeide en redegjørelse til statsministeren i tilknytning til EOS-utvalgets melding av 5. desember 1996. I den anledning ønsket departementet riksadvokatens syn på om de foretatte undersøkelser var å anse som etterforskning, åpenbart for å avklare ansvarsforholdene, idet ansvaret for etterforskning ligger under påtalemyndigheten. »

       Dette bekrefter at både departementet og kst. riksadvokat var på det rene med at problemstillingen om at det måtte skilles mellom det som var påtalemyndighetens ansvar og hva som var departementets ansvar. En slik avgjørelse som fattes på korrekt og saklig måte fordrer selvsagt en grundig gjennomgang basert på saksbehandlingsregler, i dette tilfelle med henvendelse til Overvåkingspolitiet med spørsmål om dette med gjennomgang, avventing av en slik gjennomgang og tilråding fra overvåkingssjefen og opplysning om hvilken holdning Overvåkingspolitiet hadde basert sine undersøkelser på i denne sammenheng. Deretter måtte førstestatsadvokaten vurdere tilrådingen fra overvåkingssjefen før han sendte den videre til riksadvokaten med sin egen tilråding. Først da kunne riksadvokaten basert på sin gjennomgang avgjøre spørsmålet på påtalemyndighetens vegne og derved opplyse departementet om riksadvokatens svar på dettet spørsmål som ble reist i møtet 15. desember 1996. Det ville vært den helt selvfølgelige og normale fremgangsmåte.

       Det som skjedde imidlertid var at landets statsminister ville ha en avgjørelse samme dag (søndag) uten forvaltningsmessig og forsvarlig saksbehandling. Statsminister Jagland respekterte ikke i praksis at riksadvokatembetet var uavhengig og bundet av et regelverk for forsvarlig saksbehandling. Denne uavhengige og selvstendige funksjon i forhold til de politiske myndigheter burde for kst. riksadvokat selvsagt ha medført at han hadde lovet å besvare departementets spørsmål når det var mulig etter en normal grundig og forsvarlig saksbehandling, så insistert på skriftlig kommunikasjon om denne saken for fremtiden og deretter forlatt møtet søndag kl. 10.00 basert på innkalling kl 03.30 om natten. Riksadvokaten burde gjort et poeng av at justisministeren ikke var overordnet riksadvokaten mer enn en vanlig borger i forhold til de påtalemessige spørsmål. Kst. riksadvokat Tor Aksel Busch bekrefter selv i sin pressemelding at han opptrådte som en lydig, servil og velvillig hjelper for Regjeringen.

       Dette medlem vil vise til at det Busch gjorde denne søndag var først å fatte en meget viktig avgjørelse som statsminister Jagland trengte og det uten noen form for saksbehandling, sakkunnskap eller vurdering. Dette innrømmer Busch selv i sin pressemelding av 18. januar 1997 hvor det heter:

« Man berørte også EOS-utvalgets kritikk av overvåkingstjenestens forsøk på å innhente informasjon om Lund-kommisjonens undersøkelser i STASI-arkivene. Det var i møtet enighet om at disse undersøkelsene ikke var etterforskning, og dermed påtalemyndighetens ansvarsområde. »

       Denne beslutning om at undersøkelsene ikke var etterforskning av vidtrekkende betydning ble fattet uten noen form for saksbehandling, tilråding fra de som hadde kunnskap og linjeansvar eller saksdokumenter. Det var en ren politisk beslutning av landets øverste ansvarlige for lov og orden, kst. riksadvokat i strid med alle lovbestemmelser om forsvarlig saksbehandling. Den eneste naturlige og logiske forklaring på denne beslutning er at riksadvokaten ønsket å hjelpe landets statsminister i en vanskelig politisk situasjon.

       For ordens skyld bør det også påpekes at riksadvokat Rieber-Mohns gjennomgang konkluderer med at beslutningen var feil fordi også undersøkelsene om Lund-kommisjonens henvendelser var etterforskning og derved ikke departementets ansvar. Dette står i motstrid til det statsminister Jagland sa i Stortinget.

       Dette medlem vil understreke at den lovstridige beslutning som kst. riksadvokat Tor Aksel Busch traff denne famøse søndag om at etterforskningen om Lund-kommisjonens undersøkelser i STASI-arkivene ikke var etterforskning ga statsminister Thorbjørn Jagland den nødvendige begrunnelse for å kaste tidligere justisminister Grete Faremo ut av Regjeringen, samt eliminere en meget dyktig overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og landets « politisjef » Berit Fosheim. Dersom ikke Busch hadde gitt Jagland denne beslutning ville han ikke kunne ha sparket disse personer.

       Dette medlem vil i tillegg vise til andre deler av pressemeldingen fra Busch som underbygger påstanden om mangel på respekt for riksadvokatembetets uavhengighet. Fra søndagsmøtet med justisministeren, departementsråden og ekspedisjonssjefen skriver Busch:

« I møtet fikk jeg forståelsen av at departementet ønsket at riksadvokaten så snart som mulig burde engasjere seg i spørsmålet om fortsatt etterforskning. Det var i tråd med hva jeg selv hadde kommet til allerede dagen før. Jeg ga uttrykk for at riksadvokatembetet samme dag (søndag) kunne begynne en gjennomgang av det materialet som dannet grunnlaget for forespørslene til STASI-arkivene. »

       Dette medlem vil hevde at spørsmålet om fortsatt etterforskning er et saksfelt som justisministeren og departementet burde fått klar beskjed om at var de politiske myndigheter uvedkommende. Det skulle også vært interessant å få dokumentert hvilke andre saksområder riksadvokaten ville begynne en saksgjennomgang på en søndag basert på en anmodning fra en vanlig borger som i saker av etterforskningsart stiller likt med justisministeren. Den kst. riksadvokat som var åpen for påvirkning og press lot seg imidlertid ikke nøye med dette. Om det saksområdet som både statsminister og justisminister hevdet var Regjeringen uvedkommende fordi riksadvokaten skulle være uavhengig skriver Busch:

« Etter min erindring ble muligheten for å treffe avgjørelse om stansing av etterforskningen ved kgl. res. nevnt under møtet. Jeg oppfattet dette som en understrekning av sakens alvor og riksadvokatens ansvar. Jeg oppfattet det ikke slik at departementet forsøkte å presse påtalemyndigheten til å treffe en beslutning med et bestemt innhold. Men som nevnt er det min oppfatning at departementet ga uttrykk for at man ønsket at riksadvokatembetet engasjerte seg i spørsmålet om fortsatt etterforskning. »

       Under en høring med Busch ville denne argumentasjon vært plukket i småbiter. Han hevder samtidig i to påfølgende setninger at han oppfattet det ikke slik at dept. forsøkte å presse frem en beslutning med et bestemt innhold og at han oppfattet at dept. ga uttrykk for et ønske om at riksadvokatembetet engasjerte seg i spørsmålet om fortsatt etterforskning. Kunne det siste ønsket om engasjement ha noe annet formål enn at engasjementet skulle lede til stopp i etterforskningen? I og med at etterforskningen ville fortsette var erklært fra Østgaard og Qvigstad på pressekonferansen to dager tidligere var det jo ingen grunn til at departementet ønsket engasjement fra riksadvokaten for noe annet enn å stoppe etterforskningen, altså et bestemt formål. Til støtte for dette ønsket som åpenbart var et ønske med bestemt formål om å stanse etterforskningen sier jo også Busch klart at: « Etter min erindring ble muligheten for å treffe avgjørelse om stansing av etterforskningen ved kgl. res. nevnt under møtet ». Formålet med en kgl. res. var altså å stanse en etterforskning. Da kan det ikke hevdes i samme åndedrett to setninger senere at det ikke var for å presse frem en bestemt beslutning at kgl.res. ble nevnt.

       Det videre hendelsesforløp demonstrerer påstandene ytterligere. Fra det påfølgende møtet med Qvigstad skriver Busch:

« Jeg gjorde ham kjent med at jeg i møtet med departementet hadde besluttet å påbegynne gjennomgangen av underlagsmaterialet samme dag (søndag). Qvigstad opplyste da at han ville stanse den pågående etterforsking, hvilket jeg ikke hadde innvendinger mot. »

       I brevet fra Qvigstad til Rieber-Mohn skriver han om samme samtale:

« Han (Busch) stilte meg derfor overfor følgende alternativ: Enten kunne jeg foreta stansing av STASI-undersøkelsene eller så ville han gjøre det selv i løpet av kvelden. »

       En etterforskning som overvåkingssjefen og førstestatsadvokaten fredag 13. desember 1996 hadde klargjort at ville fortsette ble stanset søndag ettermiddag uten noen saksbehandling, gjennomgang, vurdering eller begrunnelse annet enn at statsministeren trengte å annonsere mandag 16. desember 1996 at etterforskningen hadde stanset. Det er kun en forklaring som er logisk, troverdig og sannsynlig for dette utrolige hendelsesforløp, nemlig at landets statsminister i praksis gjorde det stikk motsatte av det han fortalte Stortinget dagen etter, nemlig utøvde et sterkt politisk press mot riksadvokaten.

       Denne forklaring på hendelsesforløpet bekreftes videre i realiteten av pressemeldingen til Busch hvor han skriver:

« Dersom Qvigstad hadde gitt uttrykk for at beslutningen om etterforskningen stod fast, ville jeg straks innkalt en eller flere medarbeidere ved riksadvokatembetet og startet dokumentgjennomgangen. »

       Dette underbygger nettopp forklaringen i brevet fra Qvigstad hvor han skriver:

« Han (Busch)stilte meg overfor følgende alternativ: Enten kunne jeg foreta stansing av STASI-undersøkelsene eller så ville han gjøre det selv i løpet av kvelden. »

       Busch ville altså innkalle medarbeidere ved riksadvokatembetet på en søndag kveld for å gjennomgå spørsmålet om fortsatt etterforskning som ikke departement og regjering har noe med å gjøre og som i riksadvokatembetet ikke hadde noe hastverk bortsett fra at statsministeren ønsket det. I tillegg kommer at det ikke var noen dokumenter å gjennomgå for riksadvokatembetet fordi det var nødvendig å avvente innstilling med dokumenter fra først overvåkingssjef og dernest førstestatsadvokat som underlags- og grunnlagsmateriale for den gjennomgang riksadvokaten skulle gjennomføre. Dette bekreftes av det senere hendelsesforløp hvor riksadvokatens gjennomgang av saken etter den normale og korrekte fremgangsmåte basert på innstillinger fra overvåkingssjef og førstestatsadvokat etter henvendelsen av 7. januar 1997 først var ferdig 29. april 1997.

       Busch var altså rede til å innkalle medarbeidere en søndag kveld for å starte en rask gjennomgang av en sak som det tok over 4 måneder å gjennomgå på en forsvarlig måte. Det kan bare slås fast at det ikke var noen saklig grunn for denne helt ekstraordinære oppførsel til den kst. riksadvokat enn statsminister Jaglands press.

       I en politisk trengt situasjon grep statsministeren inn i en verserende etterforskning som ifølge Qvigstad hadde « aldri forekommet fra noen regjering i Norge ». Dette er indirekte bekreftet av Busch som i sin pressemelding sier:

« Etter min erindring ble muligheten for å treffe avgjørelse om stansing av etterforskningen ved kgl. res. nevnt under møtet. »

       Dette medlem vil påpeke at Norges styringssystem med en politisk uavhengig påtalemyndighet og politisk uavhengige domstoler ikke er sikret ved lovvedtak og konstitusjonell ansvarsfordeling alene. Det kommer helt an på de mennesker som til enhver tid bekler de forskjellige embetsstillinger.

       Dette medlem vil uttrykke sin skuffelse og delvise fortvilelse over at flere personer sviktet når lojaliteten og respekten for systemet med en uavhengig påtalemyndighet ble satt på prøve.

       Statsministeren burde når EOS-utvalget overleverte sin melding ha nøyet seg med å konstatere at det fra EOS-utvalget var kommet en melding med kritikk og at regjeringen ville besvare de spørsmål stortingskomiteen som fikk saken til behandling måtte ha. Det var statsministerens oppgave å roe det hele ned og sørget for å følge normal saksbehandling slik det gjøres når f.eks Riksrevisjonen overleverer en kritisk melding. Det var ingen grunn til hverken en redegjørelse fra justisministeren og klart ikke fra landets statsminister.

       Justisministeren burde også ha avstått fra å la seg presse til en rask redegjørelse under henvisning til at saken var til behandling i Stortinget. Kst. riksadvokat skulle ikke vært inviterte til noe møte i departementet på søndag og det skulle ikke vært truffet noen beslutninger på et totalt mangelfullt grunnlag i strid med alle forvaltningsprinsipper.

       Kst. riksadvokat skulle avslått invitasjonen til møte søndag 15. desember 1996 under henvisning til at sakskomplekset hørte inn under Overvåkingspolitiet og førstestatsadvokaten, opplyst at han ville be om en gjennomgang på mandag og at den ville gå tjenestevei på normal måte. Han skulle ha motsatt seg forsøk på å treffe beslutning om hva som var etterforskning og hva som eventuelt ikke var det før han hadde en tilråding fra statsadvokaten og han skulle insistert på skriftlig kommunikasjon i en opphetet politisk situasjon slik at alt kunne dokumenteres i ettertid.

       Det er mulig også om ikke departementsråden burde ha avstått fra innkalling av kst. riksadvokat midt på natten selv etter instruks av statsråden og i møtet sagt klart fra at hun ikke fant å kunne delta i et møte hvor departementet øvet et uakseptabelt press overfor kst. riksadvokat.

       Riksadvokaten skulle ikke ha samtalt med kst. riksadvokat under permisjon om saken og skulle når han allikevel gjorde det ha erklært seg inhabil.

       Dette medlem finner det også sørgelig og nedslående at på grunn av disse personers mangel på respekt i praksis for en forsvarlig saksbehandling så har en dyktig statsråd, Grete Faremo, en dyktig overvåkingssjef, Hans Olav Østgaard, en dyktig ekspedisjonssjef, Berit Fosheim, og en dyktig førstestatsadvokat, Lasse Qvigstad som alle ikke kan klandres for noen feil av betydning mistet henholdsvis regjeringsplass, stillinger og anseelse.

       Denne saken viser at hvis personer svikter så hjelper det ikke med skrevne og uskrevne lover og konstitusjonell sedvane.

       Dette medlem viser til at statsministeren i sin redegjørelse viste til at daværende overvåkingssjef Hans Olav Østgaard fratrådte sin stilling med øyeblikkelig virkning under et møte med justisminister Anne Holt. Dette og det faktum at lederen for Justisdepartementets politiavdeling, ekspedisjonssjef Berit Fosheim også fratrådte med øyeblikkelig virkning dagen etter reiste et alvorlig spørsmål om praktiseringen av grunnlovens bestemmelse om embetsmenns uavsettelighet og stillingsvernet for særlig politiembetsmenn. Dette er et meget viktig kontrollspørsmål som er en integrert del av den foreliggende sak med statsministerens redegjørelse.

       Dette medlem vil vise til følgende brev fra politimestrenes kontaktutvalgs formann politimester Stein Ulrich til Justisdepartementet av 3. januar 1997:

« Situasjonen i norsk politi etter ekspedisjonssjefens avgang - ekstraordinært møte i kontaktutvalget

I samråd med de øvrige politimestre i Kontaktutvalget anmodes om et ekstraordinært møte med departementet så snart som mulig. Etter vår oppfatning har ekspedisjonssjefens avgang, bakgrunnen for denne og måten den skjedde på skapt et sterkt behov for gjennomgang av flere viktige problemstillinger som berører forholdet mellom politiets sentrale ledelse og politimestrene. Det bør ikke legges skjul på at uro og bekymring nå preger politiet i sin alminnelighet og overvåkingstjenesten i særdeleshet.

Et ekstraordinært møte vil neppe kunne gi plass for alle de spørsmål som følge av den oppståtte situasjon. Vi mener at det er særlig presserende å drøfte følgende saker:

1. Politiets overvåkingstjeneste - ny utredning

Det vises til statsministerens uttalelser i Stortinget mandag 26. desember. Man har også erfart at det ble holdt et møte mellom statsministeren og de fleste parlamentariske ledere 20. desember der en gjenomgåelse av overvåkingstjenesten ble diskutert. Ut over dette vet vi ikke hva en ny utredning vil innebære. Det foreligger således et ønske om informasjon, hensett til politimestrenes daglige ansvar for overvåkingstjenesten i politidistriktene. Vi ønsker også å gjøre våre synspunkter på tjenestens organisasjon og fremtidige oppgaver gjeldene. Det er viktig at vår innsikt og erfaring som ledere innen overvåkingstjenesten blir tatt hensyn til under den forestående utredning.

På dette punkt er det naturlig å henvise til St.meld. nr. 39 (1992-1993) side 26, der viktigheten av å ha en overvåkingstjeneste integrert i det ordinære politi blir understreket, og hvor det konkluderes med at overvåkingstjenesten fortsatt skal være en del av det alminnelige politi under den lokale politimesters ledelse. Også eter at de 7 regionsentralene i POT ble etablert, hviler POTs organisasjon på landsbasis fortsatt på de lokale enheter i de enkelte politidistrikter.

Den omorganisering av POT som ble vedtatt etter Stortingets behandling av ovennevnte melding, er ennå ikke gjennomført. Fortsatt gjenstår overføring av en del stillingshjemler i h.h.t. den nye bemanningsplanen. Vil dette nå bli lagt på is?

2. Politiets sentrale ledelse - kravet til faglig uavhengighet og kompetanse

Ved ekspedisjonssjefens avgang mistet norsk politi sin øverste faglige leder. Det er en situasjon som savner sidestykke i norsk historie på grunn av måten det skjedde på. Det er svært viktig at politiets sentrale ledelse (Politiavdelingen) besitter høy faglig kompetanse og har en uavhengig stilling som fagmyndighet vis-à-vis de politiske myndigheter. Norsk politis nøytralitet i politiske konfliktsituasjoner er i prinsipp og i praksis tuftet på denne uavhengighet. En slik uavhengighet lar seg forene med departementets rolle som statsrådssekretariat, vel å merke hvis avdelingens embetsmenn får utøve sin gjerning uten å måtte frykte for politiske reaksjoner som går på ære og stilling løs. Det er med stor bekymring vi registrerer at stillingsvernet for Politiavdelingens sjef opphører i det øyeblikk politikkens temperaturer når kokepunktet. Vi ønsker derfor å understreke hvor viktig det er i den oppståtte situasjon at man fortsetter tradisjonen med en faglig uavhengig sentral politiledelse, og med et politisk og parlamentarisk ansvar som stanser på statsrådsnivå.

Vi ønsker i denne forbindelse også å markere vårt syn på hvilke krav til faglig kompetanse som bør stilles til Politiavdelingens ledelse, og som det vil være aktuelt å legge vekt på ved utnevnelse av ny ekspedisjonssjef.

3. Politisjefenes faglige uavhengighet og integritet

Som kjent ble dette tema berørt på siste møte i Kontaktuvalget - (Er politimestre avsettelige?). Den oppståtte situasjon illustrerer problemet ganske godt: En politisjef (overvåkingssjefen) foretar en faglig begrunnet embetshandling etter å ha underrettet sine overordnede og sitt kontrollorgan. Til tross for at han har fulgt sin instruks, må han gå fra sin stilling som følge av en plutselig oppstått politisk situasjon, uten noen form for saksbehandling. Spørsmålet blir hvilken faglig uavhengighet en politisjef kan makte å opprettholde med et så særlig stillingsvern. Man kan også spørre om en åremålsbeskikket politisjef skal ha et svakere vern - i åremålsperioden - enn en fast utnevnt. Det vises til Politiloven § 19 tredje ledd. Vi ønsker, i samråd med departementet, å få denne problemstilling nærmere belyst. Det er også ønskelig å få klarlagt om overvåkingssjefens embetshandlinger vil bli gjennomgått og vurdert av andre enn Stortingets kontrollutvalg og Stortinget selv. Vil departementet vurdere hans handlemåte eller er siste ord sagt i og med hans avgang? Også dette er et viktig prinsipielt spørsmål for oss som politisjefer. »

       Dette medlem finner de problemstillinger og spørsmål som reises i dette brev av meget stor betydning og etterlyste muntlig kopi av svarbrevet 2. mai 1997. I en svarfax fra departementet av samme dag ble det opplyst at brevet var tatt til etterretning uten noe skriftlig svar.

       Dette medlem sendte da dette brev til justisministeren den 4. mai 1997:

« Politiets sentrale ledelse - kravet til faglig uavhengighet og kompetanse. Politisjefenes faglige uavhengighet og integritet

I brev av 3. januar 1997 til Justisdepartementet anmodet Kontaktutvalget for politimestrene om et ekstraordinært møte med departementet i tillegg til å stille konkret spørsmål i henhold til overskriftene på dette brev. De spørsmål som ble stilt er meget viktige, prinsipielle og betydningsfulle å få avklart fra departementets side.

Da jeg anmodet departementet muntlig om å få tilsendt en kopi av departementets svarbrev 2. mai 1997 mottok jeg til min store forbauselse en telefaks med følgende melding: « Situasjonen i norsk politi etter eksp.sjefens avgang. Saken er tatt til etterretning. »

Det ser dermed ut for at de meget viktige spørsmål som ble stilt i brevet av 3. januar 1997 ikke er besvart i det hele tatt og det er en sjokkerende opplysning. Dersom en privat arbeidsgiver innen NHO-LO-området hadde opptrådt like arrogant og neglisjert arbeidstakeres behov for klare svar på spørsmål om sitt reelle stillingsvern ville LO vært i opprør og arbeidsgiveren ville vært avkrevd et svar.

Jeg tillater meg som medlem av Stortinget kontroll- og konstitusjonskomité som nå behandler omstendighetene omkring ekspedisjonssjef Berit Fosheim og Overvåkingssjef Hans Olav Østgaard å be om at spørsmålene i brevet av 3. januar 1997 besvares uten videre opphold og at en kopi av svaret sendes undertegnede. »

       Dette brev ble besvart således av justisministeren 20. mai 1997:

       Brev fra Justisdepartementet til Fremskrittspartiets stortingsgruppe, datert 20. mai 1997.

« Politiets sentrale ledelse - kravet til faglig uavhengighet og kompetanse. Politisjefenes faglige uavhengighet og integritet

Jeg viser til ditt brev av 4. mai 1997. I sakens anledning kan jeg opplyse følgende:

Kontaktutvalget er opprettet av Justisdepartementet og består av ekspedisjonssjefen samt avdelingsdirektørene i Politiavdelingen og seks politisjefer. Kontaktutvalget er et uformelt, konsultativt og rådgivende organ - et lite forum hvor departementet og politisjefene kan diskutere aktuelle saker. Det holdes ordinært fire møter årlig i Kontaktutvalget.

På bakgrunn av brevet av 3. januar 1997 fra politisjefene i Kontaktutvalget v/politimester Stein Ulrich til fung. ekspedisjonssjef Vidar Refvik, Justisdepartementet, ble det holdt et ekstraordinært møte i utvalget den 10. januar 1997. Brevet fra politisjefene i Kontaktutvalget ble således utkvittert i møtet, og ble derfor tatt til etterretning. Imidlertid ble det også enighet om at departementet skulle sørge for en juridisk gjennomgang av embetsmenns stillingsvern i politisjefmøte 22.-24. april 1997.

Dette er fulgt opp ved at departementet engasjerte advokat Jan Fougner, som holdt foredrag som nevnt på politisjefmøte. Etter det jeg har brakt i erfaring ble foredraget godt mottatt. »

       Da dette medlem fant det helt uakseptabelt at slike spørsmål som ble reist i brevet fra politimestrene ikke er besvart skriftlig slik at allmennheten og Stortinget kan få kjennskap til Regjeringens synspunkter sendte dette medlem et nytt brev til justisministeren 28. mai 1997 således:

« Politiets sentrale ledelse - kravet til faglig uavhengighet og kompetanse. Politisjefenes faglige uavhengighet og integritet.

Jeg viser til ditt brev av 20. mai 1997 som er et forsøk på svar på mitt brev av 4. mai 1997.

Jeg forstår at det har vært et ekstraordinært møte i kontaktutvalget den 10. januar 1997 hvor brevet fra politisjefen i kontaktutvalget ble såkalt utkvittert. Jeg finner imidlertid ikke at dette er tilfredsstillende, da det er viktig å få etablert hvilke konkrete svar og redegjørelser justisdepartementet har gitt på de spørsmål kontaktutvalget tok opp i sitt brev av 3. januar 1997. Jeg anser det for å være viktig når det gjelder Stortingets og stortingsrepresentantenes mulighet til å utøve sin grunnlovfestede funksjon med kontroll av den utøvende makt Regjeringen, at det blir gitt skriftlig svar på de fremsatte spørsmål. Om ikke annet, så i form av et brev til undertegnede som svar på denne henvendelsen.

Det heter også i brevet at det ble oppnådd enighet om at departementet skulle sørge for en juridisk gjennomgang av embedsmenns stillingsvern i politisjefmøte den 22. - 24. april 1997, og at dette ble fulgt opp ved at departementet engasjerte advokat Jan Fougner, som holdt foredrag om dette temaet på politisjefmøte. I denne forbindelse ber jeg om å få oversendt det foredrag som advokat Jan Fougner holdt, samt opplysninger om justisdepartementet stiller seg bak de synspunkter advokaten fremførte i det nevnte foredraget.

Jeg ser frem til et snarlig svar på dette. »

       Dette medlem finner det meget beklagelig at Regjeringen som øverste utøvende forvaltningsmakt og som arbeidsgiver opptrer så arrogant og fordekt i avgjørende og viktige prinsipielle spørsmål som det som her er avdekket.

       Dette medlem vil også vise til at statsminister Thorbjørn Jagland bryter all konstitusjonell sedvane ved å nekte å besvare spørsmål tilknyttet en sak til behandling fra en fraksjon i en stortingskomite. Denne komitefraksjon sendte 27. mai 1997 følgende brev med 8 spørsmål til Regjeringen i tilknytning til statsministerens redegjørelse:

« Undertegnede tillater seg herved å stille følgende spørsmål til regjeringen i forbindelse med statsministerens redegjørelse av 16. desember 1996:

1.	Når ble Riksadvokatembetet først gjort kjent med at det var sendt forespørsler vedrørende Berge Furre fra Overvåkingssentralen til tyske myndigheter og ble dette godkjent av Riksadvokatembetet?

2.	Statsministeren har hevdet at Grete Faremo måtte gå som statsråd fordi hun hadde brutt informasjonsplikten overfor Stortinget. Når skulle Grete Faremo ha gitt Stortinget informasjon og hvilken informasjon var det hun ikke gav?

3.

Statsministeren opplyste i sin redegjørelse at Grete Faremo tok det konstitusjonelle ansvar for Justisdepartementets håndtering av den såkalte Furre-saken. Hvilken lovparagraf var det Grete Faremo eller departementet har brutt i denne saken som skulle medføre muligheten for et strafferettslig ansvar? Hvilken handling eller unnlatelse av handling er det statsministeren refererte til?

4.

Det har vært et omstridt og presentert som et viktig poeng når departementet og hvilke embetsmenn i departementet som ble gjort kjent med at Berge Furre var en av de personer som det ble søkt på i STASI-arkivene. Hvorfor skulle eller burde departementet bli orienterte om en slik sak i detalj når det dreiet seg om etterforskning som ikke var departementets ansvar?

5.

Det hevdes i den redegjørelse som statsministeren presenterte for Stortinget at det var alminnelig enighet om at overvåkingstjenestens forsøk på å innhente informasjon om Lund-kommisjonens undersøkelser i STASI-arkivene ikke var etterforskning. Hvem er det som skjuler seg bak begrepet « man » og hvilken saksbehandling med gjennomgang av dokumentgrunnlaget forelå før « man » mente at det ikke dreiet seg om etterforskning? Var Overvåkingssjef Østgaard og 1ste statsadvokat Qvigstad som begge var alene om å kjenne saken grundig 16. desember 1996 enig i det statsministeren leste om at tjenestehandlingen vedrørende forespørsler om Lundkommisjonens undersøkelser lå under departementets ansvarsområde og hvis ikke hva var da grunnlaget og saksbehandlingen bak den avgjørelse statsministeren hevdet forelå?

6.

Statsministeren opplyste i sin redegjørelse at på et møte søndag 15. desember 1996 mellom overvåkingssjef Østgaard og justisministeren ble det enighet om at han skulle gå av som overvåkingssjef samme dag. Dette reiser følgende problemstilling: En politisjef (overvåkingssjefen) foretar en faglig begrunnet embetshandling etter å ha underrettet sine overordnede og sitt kontrollorgan. Til tross for at han har fulgt sin instruks, må han gå fra sin stilling som følge av en plutselig oppstått politisk situasjon, uten noen form for saksbehandling. Hvilken faglig uavhengighet kan en politisjef opprettholde med et så dårlig stillingsvern? Hvilken feil var det Østgaard hadde begått som hjemlet en fratredelse av en åremålsstilling på dagen?

7.

Hva var bakgrunnen for og nødvendigheten for Justisministeren til å innkalle landet riksadvokat til møte søndag kl. 10.00 i en politisk betent sak når Regjeringen hevder at den aksepterer at riksadvokaten skal være uavhengig av de politiske myndigheter? Hvorfor ga departementet uttrykk for et ønske om at riksadvokaten så snart som mulig burde engasjere seg i spørsmålet om fortsatt etterforskning av en eller flere navngitte personer når det hevdes at departementet vil respektere at påtalemyndigheten skal være uavhengig av de politiske myndigheter?

8.

I et brev fra 1ste statsadvokat Lasse Qvigstad til riksadvokaten datert 17. januar 1997 som departementet har vært kjent med siden januar gjennomgås en lang rekke faktiske beskrivelser av hendelsesforløpet i saken. Kan departementet påvise noen faktiske feil av konkret faktisk karakter i denne gjennomgåelse når en ser bort fra hvorledes Qvigstad har oppfattet uttalelser og hvilke vurderinger han har foretatt? »

       Statsminister Jagland besvarte denne henvendelse således 2. juni 1997:

« Spørsmål fra Carl I Hagen

Jeg viser til faks datert 27. mai d.å med åtte forskjellige spørsmål med tilknytning til min redegjørelse i Stortinget 16. desember 1996 og til den såkalte Furre-saken.

Redegjørelsen av 16. desember er fortsatt til behandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Som angitt i mitt brev av 31. januar i år finner jeg det ikke korrekt å besvare henvendelser fra enkeltmedlemmer av komiteen.

Som tidligere nevnt vil jeg og eventuelt andre av Regjeringens medlemmer selvsagt besvare de spørsmål komiteen måtte ta opp. »

       Da dette var et klart brudd på all parlamentarisk sedvane fant dette medlem grunn til sende følgende nye brev til statsminister Jagland samme dag 2. juni 1997.

       Dette brev er fortsatt ubesvart:

« Nektelse av svar på spørsmål fra komitéfraksjon fra statsministeren

Jeg viser til statsministerens nektelse av å besvare 8 spørsmål i tilknytning til en sak i Kontroll- og konstitusjonskomiteen fra Fremskrittspartiets fraksjon i komiteen i brev av 2. juni 1997. Dette er andre gang i vår gruppes historie at et medlem av Regjeringen nekter å besvare spørsmål fra en komitefraksjon i Stortinget som har tilknytning og direkte relevans til en sak som Stortinget har sendt til komitebehandling. Den første gang var statsministerens nektelse i brev av 31. januar i samme sak.

På denne bakgrunn tillater vi oss å rette følgende spørsmål til statsministeren:

Innevarsler dette en helt ny praksis fra Regjeringen Jagland overfor alle komiteers partifraksjoner i alle saker som Stortinget sender komiteen til komitebehandling eller gjelder det bare når det er Fremskrittspartiets fraksjon i Kontroll- og konstitusjonskomiteen som stiller spørsmål eller gjelder det bare når det er statsministeren som er rette vedkommende medlem av Regjeringen, altså et eget regelverk for statsministeren? »

       Dette medlem vil selvsagt forfølge denne saken videre med mindre statsministeren beklager sin handlemåte og sender svar på spørsmålene før denne innstilling avgis.

Fremskrittspartiets konklusjon

       Dette medlem finner hele den såkalte Furre-saken absurd. En helt ordinær og rutinemessig henvendelse til tyske myndigheter om det forefantes noen opplysninger om Berge Furre og først 8 andre, så senere norske borgere i de tidligere STASI-arkivene som lederen for det tidligere kontrollutvalg og formannen for Lund-kommisjonen var kjent med er blåst opp til en stor sak. Slik dette medlem ser det skyldes dette at personen Berge Furre var et kjent navn og hadde et verv som medlem av Lund-kommisjonen. Ingen av disse forhold er god nok begrunnelse for et stort oppstyr. De spørsmål som EOS-utvalget har rettet til Overvåkingspolitiet og Justisdepartementet er tilfredsstillende besvart selv om det kanskje tok noe lang tid. Intet hadde kommet ut om navn hvis ikke EOS-utvalget hadde brutt sin egen instruks ved å informere Berge Furre og overholdt sin taushetsplikt.

       Dette medlem er av den oppfatning at EOS-utvalgets ledelse så denne saken som en partipolitisk mulighet til markering.

       De forhold som eventuelt måtte være å sette fingeren på av mulige feil eller mangler er småting sammenlignet med at statsminister Thorbjørn Jagland etter dette medlems oppfatning klart har øvet et uakseptabelt press mot påtalemyndigheten. Hadde ikke de øvrige partier bundet seg opp med hysteriske uttalelser basert på rykter og hastverk ville statsministerens håndtering av saken medført en drøftelse om mistillit. Dette medlem finner imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å fremsette et slikt forslag når det er åpenbart at det er kun Fremskrittspartiet som står for de synspunkter dette medlem har fremført i merknader i denne innstilling. For å markere den holdning dette medlem står for fremmes imidlertid disse forslag, jf. pkt. 3, forslag fra mindretall.