5.1 Sammendrag

5.1.1 Opplæring - kompetanse

       I meldingen understrekes det at språkferdigheter er avgjørende for i hvor stor grad personer med innvandrerbakgrunn kan delta i samfunnet, unngå isolasjon og forholde seg aktivt til barnas oppvekst og utdanning. I dag kan voksne innvandrere få inntil 500 timer undervisning i norsk med samfunnskunnskap. Asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag kan få ytterligere 250 timer etter vurdering av behov.

       Regjeringen mener det er av avgjørende betydning at innvandrerne får et språkgrunnlag som setter dem i stand til å delta aktivt i samfunnet, og at opplæringen i norsk med samfunnskunnskap både i innhold og omfang blir bedre tilpasset den enkeltes behov.

       Regjeringen vil legge til rette for større grad av differensiering i norskopplæringen for å møte deltakernes ulike forutsetninger og behov.

       For å øke mulighetene for videre utdanning og arbeid vil Regjeringen styrke den grunnleggende opplæringen i norsk med samfunnskunnskap for voksne fra språklige minoriteter. Det vil bli tatt særlig hensyn til personer uten lese- og skriveferdigheter og personer med særlig svak grunnutdanning fra hjemlandet.

       Regjeringen vil vurdere nærmere spørsmålet om en rett til opplæring i norsk med samfunnskunnskap for den enkelte og en plikt for kommunene til å gi slik opplæring. Etter Regjeringens oppfatning må hensikten med eventuelt å innføre en slik rett og plikt være å sikre opplæring i norsk med samfunnskunnskap for de gruppene som har størst behov. Det vil bli utredet hvilke kriterier som bør legges til grunn for avgrensing.

       Særlig en del kvinner har av ulike årsaker problemer med å delta i organisert opplæring. Regjeringen tar derfor sikte på å stimulere kommunene til å motivere og rekruttere dem som ikke søker opplæring i norsk på eget initiativ, bl.a. i form av oppsøkende virksomhet og samarbeid med innvandrerorganisasjoner og andre.

       Regjeringen mener at voksne innvandrere bør komme i gang med undervisning i norsk med samfunnskunnskap så snart som mulig og senest ett år etter ankomst. Tilbudet om gratis norskopplæring bør som hovedregel opphøre fem år etter bosetting i en kommune og bortfalle dersom det ikke nyttes som forutsatt. Det kan imidlertid være behov for dispensasjoner i særlige tilfeller.

       Regjeringen mener at innvandrere i alderen 16-20 år som ikke har norsk grunnskole eller tilsvarende utdanning, må få tilbud om eksamensrettet grunnskoleopplæring for voksne. Kommunene oppfordres til å tilby slik opplæring med minst mulig tidstap for den enkelte. For å stimulere til dette vil Regjeringen foreslå et særtilskudd.

       Øvrige spørsmål som gjelder grunnskoleopplæring for voksne må ses i lys av den utredningen om etter- og videreutdanning som nå gjennomføres. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med dette på et senere tidspunkt.

       Det vises i meldingen til at en av forutsetningene for at innvandreres og flyktningers kompetanse skal bli verdsatt, er effektive ordninger for godkjenning og vurdering av utenlandsk utdanning i forhold til det norske utdanningssystemet og arbeidsmarkedet.

       Mye tyder på at innvandrere med godkjent utdanning har problemer med å bli tilsatt i jobber de er kvalifiserte for. Dette synes å være tilfelle i saker der arbeidsgiveren ikke blir tilstrekkelig informert om hva den utenlandske utdanningen tilsvarer jevnført med norsk utdanning, men kan også skyldes diskriminering.

       Regjeringen vil sette i gang en praktisk dokumentasjonsordning - yrkesprøving - for å forenkle vurderingen av utenlandsk fagutdanning for innvandrere. Ordningen vil gi mulighet for å få dokumentert teoretiske og praktiske ferdigheter, samtidig som man får vite hva som mangler for å kunne avlegge fag- eller svenneprøve.

       Regjeringen mener det må legges vekt på fleksible løsninger når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning i akademisk sammenheng, dvs. der utdanningen skal brukes som del av norsk grad eller yrkesutdanning, eller der utdanningen skal danne grunnlag for videre påbygging.

       Utover dette ønsker Regjeringen å sette søkelyset på hvordan godkjenningsordningene ytterligere kan forbedres og utvikles. Regjeringen vil sette i gang et tverrdepartementalt arbeid som skal kartlegge problemene med godkjenning av utenlandsk utdanning, og vil komme med forslag til effektive løsninger.

5.1.2 Deltakelse på arbeidsmarkedet

       Departementet viser til at personer med innvandrerbakgrunn skal ha de samme muligheter for å forsørge seg selv og sin familie gjennom lønnet arbeid som den øvrige befolkningen. Det er mange årsaker til den høye arbeidsledigheten blant enkelte grupper innvandrere. To av de viktigste årsakene er mangelfull kvalifisering og utestenging.

       Det er en målsetning at kvalifiseringen for nyankomne innvandrere skal være mest mulig fri for administrative gråsoner og dødtid mellom tiltakene. Kvalifiseringen skal preges av kontinuitet, planlegging og god informasjonsflyt.

       Regjeringen vil utrede nærmere hvordan kvalifiseringen av nyankomne innvandrere kan forbedres.

       I St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen har Regjeringen vært opptatt av å unngå at personer blir « kasteballer » mellom de ulike etatene som har et ansvar for kvalifisering, arbeid og inntektssikring. Regjeringen vil følge utviklingen på lokalt nivå for å sikre at meldingens intensjon om aktivisering, individuelle handlingsplaner og opprettelse av samarbeidsforum, blir fulgt opp. Oppfølging av denne meldingen inngår som en naturlig del av tiltaks- og utviklingsarbeidet i kommunene og i lokale, statlige etater.

       Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven har i mange tilfeller blitt en form for langvarig inntektssikring. Regjeringen vil ta initiativ til at forbindelsen mellom hva nyankomne innvandrere mottar i offentlige stønader og deres deltakelse i kvalifiseringstiltak, blir styrket og tydeliggjort. Som et ledd i dette vil alternativer til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven i de første fem årene etter bosetting, bli vurdert.

       Regjeringen ønsker en aktiv rekruttering av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til alle nivå innen offentlig sektor.

       Planleggings- og samordningsdepartementet har i denne forbindelse utarbeidet en plan for å avdekke barrierer i statlig sektor og for å styrke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn.

       Andelen innvandrere som mottar sosial stønad er i dag tre ganger høyere enn andelen stønadsmottakere i den øvrige befolkningen. I realiteten har sosial stønad blitt en form for langsiktig inntektssikring blant grupper av innvandrere, særlig flyktninger. Dette er ikke i samsvar med stønadens formål, som er ment å være en midlertidig ytelse i situasjoner der ikke andre inntektsmuligheter finnes.

       En viktig forklaring på den relativt store andelen stønadsmottakere blant innvandrere er den høye arbeidsledigheten i enkelte innvandrergrupper.

       Regjeringen viser til at mulighetene for mottakerne av sosialhjelp til å komme i arbeid eller annen aktiv virksomhet skal forbedres ved økt samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten og sosialtjenesten og mellom ulike etater i kommunen.

       Regjeringen vil styrke sosialtjenestens arbeid i forhold til innvandrere ved bedre kvalifisering av personalet, metodeutvikling, erfaringsformidling og forskning. Videre skal rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til sosialarbeideryrket stimuleres.

       Regjeringens tilbakevendingsprogram gjelder bare for utenlandske borgere med asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Innvandrere som ikke er kommet til Norge i beskyttelsesøyemed, omfattes ikke av programmet.

       Regjeringen vil ikke foreslå at dagens tilbakevendingsprogram utvides til å omfatte alle innvandrergrupper, heller ikke at det etableres et særskilt støtteprogram for (arbeids)innvandrere som ønsker å vende tilbake til sine hjemland. Det legges vekt på at det ikke er dokumentert at manglende evne til å finansiere hjemreisen er noe utbredt problem.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen understreker den betydningen språkbeherskelse og tilknytning til arbeidslivet og/eller utdanningsfellesskapet har for opplevelsen av å være integrert i et samfunn. Språkfellesskap vil alltid være et sentralt grunnlag for opplevelse av samfunnsfellesskap. Gjensidig kommunikasjon gir forståelse og nærhet og danner basis for kreativitet, samspill og utvikling. For den arbeidsføre delen av befolkningen vil en eller annen form for arbeid, der en får adgang til å delta som reell bidragsyter i samfunnet ha samme integrerende funksjon. Språkbeherskelse og aktiv deltakelse i arbeid og utdanning har også positive vekselvirkninger på hverandre.

       Komiteen viser til Innst.S.nr.180 (1994-1995) og til følgende merknad :

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil legge vekt på behovet for norskopplæring som et viktig element for å kunne fungere i det norske samfunn. Et viktig tiltak i selvhjelpstrategien er å innføre norskopplæring så snart det lar seg gjøre. »

       Komiteen er tilfreds med at Regjeringen erkjenner at kunnskap i norsk med samfunnskunnskap er av avgjørende betydning for aktiv deltakelse i samfunnet. Det er også positivt at Regjeringen vedgår at en del innvandrere ikke makter å tilegne seg tilstrekkelige språkferdigheter og kunnskaper om det norske samfunn innenfor gjeldende timerammer, at den vil styrke den grunnleggende opplæringen i norsk med samfunnskunnskap og samtidig sørge for at opplæringen blir differensiert i forhold til mottakerens utgangspunkt og språklige funksjonsbehov. Modulstrukturert undervisning kan gi gode resultat og tilpasses den enkeltes læringsprosess. Komiteen støtter forslagene til språktesting og at språkundervisningen blir avsluttet med en språkprøve slik at kandidatene får dokumentasjon på sine skriftlige og muntlige ferdigheter i norsk og gjennomgått samfunnsfagopplæring.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, understreker at språktester og avsluttende prøver knyttet til slike kurs skal være frivillige for den enkelte deltaker. Prøvene skal ikke ha noen betydning for oppholdstillatelse eller tilgang til offentlige goder generelt.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener likevel at Regjeringen ikke går langt nok i å legge til rette for at voksne innvandrere og flyktninger kan motta undervisning i norsk med samfunnskunnskap. Regjeringen vil først sette i gang slik undervisning for voksne innvandrere « så snart som mulig og senest ett år etter ankomst ». Dette flertallet mener at tilbud om undervisning i norsk med samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere inkludert flyktninger og asylsøkere, skal startes så snart som mulig og senest tre måneder etter ankomst. Dette flertallet vil i den forbindelse vise til at Stortinget våren 1996 i forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:74 (1995-1996) vedtok å be Regjeringen iverksette norskopplæring for alle asylsøkere og flyktninger snarest mulig etter ankomst til landet. Dette opplegget skulle tilrettelegges med utgangspunkt i Rammeplan for norsk med samfunnskunnskap for fremmedspråklige voksne (jf. Innst.S.nr.274 (1995-1996)). Dette flertallet viser videre til at Stortinget også fulgte opp med å bevilge midler i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett våren 1996. Dette flertallet konstaterer at Regjeringen i meldingen vil svekke Stortingets tidligere vedtak ved å gjøre iverksettelsestidspunktet svært tøyelig.

       Dette flertallet vil fremsette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at undervisning i norsk med samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere, inkludert flyktninger og asylsøkere, startes så snart som mulig og senest tre måneder etter ankomst. »

       Komiteen vil understreke egenverdien ved gode språkkunnskaper. Det er en styrke både for den enkelte og for det norske samfunn at vi har innbyggere med kompetanse innenfor ulike språk. Samtidig er det viktig at innbyggerne kan møtes og kommunisere på norsk som felles språk. Komiteen vil derfor understreke betydningen av at alle innbyggere kan norsk på et nivå som muliggjør aktiv deltakelse i fellesskapet. For å oppnå dette er det nødvendig med et godt utbygd offentlig tilbud om opplæring i norsk med samfunnskunnskap for den voksne innvandrerbefolkningen. Det er en selvfølgelig forutsetning at språkundervisningen skal tilpasses den enkeltes behov.

       Komiteen vil påpeke at timebasert norskundervisning slik som hittil er praktisert ikke har fungert godt nok eller har sikret et tilstrekkelig tilbud. Komiteen vil erstatte timebasert norskundervisning med nivåbasert undervisning. Dette innebærer at den enkelte skal ha rett til fortsatt gratis norskundervisning inntil et visst nivå av språkferdigheter er nådd, uavhengig av timeantall. Det må utarbeides egne ordninger for de enkeltpersoner som får problemer med å oppnå et slikt nivå. Også for disse må imidlertid et funksjonelt dagligspråk være målet for undervisningen.

       Komiteen mener at dette innebærer at de som lærer språket raskt og dermed raskt kommer opp på fastsatt nivå, skal ha rett til å få videre undervisning for å forbedre språket innenfor rammen på 500 timer.

       Komiteen framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge om undervisningen i norsk med samfunnskunnskap fra en timebasert modell til en nivåbasert modell, der den enkelte kursdeltaker skal ha rett til undervisning fram til et visst nivå av språkferdigheter. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at den enkelte likevel skal ha rett til et minsteantall kurstimer tilsvarende dagens timenivå.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om at det ved omlegging til nivåbasert modell må sikres at den enkelte kursdeltaker fortsatt vil få rett til et minsteantall kurstimer på dagens timenivå. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at norskopplæring tilpasset individuelle behov f.eks. kan utformes som en læringskontrakt med hver enkelt, der de respektives behov og målsettinger fastsettes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil gå inn for en lovfesting av rett til undervisning i norsk med samfunnskunnskap. Denne rett skal gjelde for alle fremmedspråklige med varig opphold i Norge og personer som venter på avgjørelse på asylsøknad.

       Disse medlemmer framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovforslag som skal gi fremmedspråklige med varig opphold i Norge og personer som venter på avgjørelse på asylsøknad lovfestet rett til undervisning i norsk med samfunnskunnskap. »

       Disse medlemmer understreker at en slik rett til norskopplæring ikke bare skal gjelde for nye innvandrere til landet.

       Disse medlemmer vil gå imot Regjeringens forslag om at tilbud om gratis norskopplæring skal opphøre fem år etter bosetting i en kommune. Innvandrere som har vært lenge i landet, men som fortsatt ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper, har like stort behov for kurstilbud som nyinnflyttede. Målet om integrering oppnås ikke ved å skyve til side innvandrere med lang botid.

       Disse medlemmer vil framsette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa sørge for at tilbudet om kurs i norsk med samfunnsfag skal gjelde for alle voksne innvandrere, også de som har bodd i Norge lenger enn fem år. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke den betydning det har at innbyggerne i Norge har norsk som felles kommunikasjonsspråk. Gjensidig forståelse og kontakt er vesentlig for integrasjonsprosessen i et samfunn. Flertallet viser til sine øvrige forslag i innstillingen for å opprioritere og forbedre språkopplæringstilbudet for innvandrere gjennom bl.a. nivåbasering av kursene. Flertallet ser at voksne innvandrere selv ønsker å prioritere deltakelse på kurs som bidrar til økt kjennskap til norsk språk og samfunnsforhold.

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at Regjeringens opplegg for å styrke norskopplæringen for flyktninger og innvandrerer er en god oppfølging av Høyres understrekning av at gode norskkunnskaper er de viktigste forutsetningene for vellykket integrering i det norske samfunn. Disse medlemmer konstaterer også at Regjeringens opplegg i meldingen representerer en mer positiv holdning enn den Regjeringen og Arbeiderpartiet markerte under behandlingen av statsbudsjettet for 1997, da Arbeiderpartiet var med på å stemme ned Høyres forslag om en kraftig opptrapping av norskundervisningen for voksne innvandrere og flyktninger. Det er positivt at det nye opplegget bedre enn i dag vil gjøre det mulig å tilpasse norskopplæringen til den enkeltes forutsetninger og behov.

       Disse medlemmer mener at det er ønskelig å gjøre opplæringstilbudet i norsk og samfunnsfag obligatorisk for nyankomne innvandrere og flyktninger, bl.a. for å markere den vekt man fra samfunnets side legger på at alle som bor i landet har grunnleggende kunnskaper om det norske demokrati og brukbar beherskelse av norsk. Selv om et slikt opplæringstilbud i utgangspunktet skal være obligatorisk, bør det i spesielle tilfeller, for eksempel på grunn av høy alder, være mulighet til å dispensere fra dette når det virker urimelig å kreve at vedkommende skal gjennomføre denne type opplæringstiltak. Hovedregelen skal imidlertid være at flyktninger og innvandrere raskt etter ankomst til Norge skal gjennomføre en minimumsopplæring i norsk med samfunnsfag, med mindre vedkommende kan dokumentere tilsvarende minimumskunnskaper. Opplæring skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve. Hensikten med en slik prøve er etter disse medlemmers syn ikke å lage en slags eksamen for å få opphold i Norge. Prøven skal isteden gi den enkelte kursdeltager en mer formell tilbakemelding om hvilket nivå vedkommende enkelte har nådd, og vil samtidig gi grunnlag for en løpende evaluering av kursoppleggene.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at det etableres en obligatorisk minimumsopplæring i norsk og samfunnsfag for nyankomne flyktninger og innvandrere. Kravet om obligatorisk opplæring omfatter ikke dem som kan dokumentere tilsvarende minimumskunnskaper. Unntak skal for øvrig bare gis i spesielle tilfelle. Opplæringen skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve. »

       Komiteen er positiv til intensjonen i meldingen om tiltak for å motivere og rekruttere kvinner til språkkursene, men vil etterlyse mer konkrete tiltak. Komiteen vil videre oppfordre til økt satsing på språkopplæring knyttet til praktisk arbeid på arbeidsplasser.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at innvandrere i alderen 16-20 år som ikke har norsk grunnskole eller tilsvarende utdannelse, må få tilbud om eksamensrettet grunnskoleopplæring for voksne. Dette blir et kommunalt ansvar og komiteen forutsetter og krever at kommunenes utgifter i forbindelse med slik grunnopplæring blir dekket fullt ut, ikke bare med 75 % av utgiftene slik Regjeringen foreslår i meldingen. Komiteen vil minne om tidligere merknader fra komiteen om at utgifter staten pålegger kommuner/fylker skal kompenseres fullt ut.

       Komiteen foreslår følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen om å gi kommunene full kompensasjon for de utgifter kommunene påtar seg ved gjennomføring av eksamensrettet grunnskoleopplæring for innvandrere i alderen 16-20 år som ikke har norsk grunnskole eller tilsvarende utdannelse. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at voksne uten grunnskoleutdanning får tilbud om å kunne gjennomføre slik utdanning. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at slikt tilbud må gjelde alle med dette behovet, slik at tilbudet ikke skal være begrenset til aldersgruppen 16-20 år, som framsatt i meldingen. Disse medlemmer vil støtte forslaget om statlig særtilskudd til slik undervisning.

       Disse medlemmer framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utvide ordningen med tilbud om grunnskoleutdanning for voksne innvandrere til også å gjelde aldersgruppen over 20 år. »

       Komiteen mener at innvandreres og flyktningers kunnskaper må synliggjøres bedre. Statistisk Sentralbyrå har i samarbeid med bl.a. Skattedirektoratet og Arbeidsdirektoratet laget en rapport som viser at innvandrerne har høyere utdanning enn nordmenn. 33 % av innvandrerne hadde i 1995 fullført en utdanning på universitets- eller høgskolenivå mot 27 % av norske arbeidstakere. Dette varierer mellom ulike nasjoner, men også innvandrere fra Afrika, Øst-Europa og Sør-Amerika har en større andel med høyere utdanning enn nordmenn. Det er derfor mye å hente av personlig selvfølelse og verdiskapning ved at disse får arbeid ut fra sin kompetanse, noe som dessverre og ofte ikke skjer i dag. Mens ledigheten for hele befolkningen er gått ned fra 4 til 3,5 % siden november 1995, er den for innvandrere bare redusert fra 11,7 til 10,9 % i samme periode. Komiteen mener at bl.a. NHO, Norsk Bedriftsforbund, LO, YS, AF bør bidra mer for å få satt denne potensielle og godt utdannede arbeidskraften i arbeid. Komiteen er kjent med at det er satt i gang flere ordninger både for å stimulere og veilede arbeidssøkende innvandrere og flyktninger til arbeid samt fadderordninger og etableringsordninger. Det virker likevel som om fordommer og manglende kunnskaper om innvandrernes kompetanse er medvirkende årsaker til utestenging fra arbeidslivet. Komiteen vil understreke at staten og det offentlige heller ikke har vist noen offensiv vilje til å ansette innvandrere og flyktninger selv om disse har ettersøkt kompetanse og kan konkurrere på like vilkår med andre søkere, noe som er en forutsetning for ansettelse. Komiteen mener Regjeringen på langt nær har gjort nok for å få frem innvandreres og flyktningers utdannings- og kompetansenivå. Som eksempel på dette vil komiteen nevne den sendrektighet det har vært i å få slått fast hvilken utdannelse innvandrere og flyktninger har, og at denne prosessen er særdeles tungvint og byråkratisk. Komiteen viser til Innst.S.nr.180 (1994-1995) side 27 andre spalte og siterer:

« Komiteen vil i denne sammenheng understreke betydningen av å aktivisere flyktningenes kompetanse. Handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres kompetanse må derfor gis høy prioritet. Komiteen mener det ikke minst er viktig å se på tiltak som kan forenkle tilpasningen til norsk yrkes- og arbeidsliv. Tidligere utdanning bør i større grad enn nå kunne godkjennes formelt, og relevant arbeidserfaring fra hjemlandet gi kompetanse både ved ansettelse og lønnsfastsettelse. »

       Komiteen vil videre vise til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett høsten 1996 der det het følgende:

« Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av kriteriene for godkjenning av innvandrernes kompetanse for å oppnå en bedre bruk av deres ressurser. »

       Komiteen viser også til merknader fra komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, som understreker nødvendigheten av å foreta en slik gjennomgang av kriteriene så snart som mulig av hensyn til det store antall flyktninger som bør kunne integreres i arbeidslivet.

       Komiteen mener det er et skritt i riktig retning at det vil bli satt fortgang i arbeidet med godkjenning (ekvivalering) av både teoretisk og praktisk utdannelse og kompetanse.

       Komiteen mener at godkjenning av utdanning fra utlandet må være et sentralt innsatsområde, og forutsetter at alle berørte instanser gir dette arbeidet høyeste prioritet og at saksbehandlingstiden for godkjenning settes til maksimalt 6 måneder.

       Med hensyn til akademisk grad og autorisasjoner erkjenner komiteen at saksbehandlingen kan ta noe lenger tid, men komiteen mener at det bør arbeides for å forkorte saksbehandlingstiden mest mulig også på dette området. I tillegg til at godkjennelse av høyere utdanning må prioriteres, ser komiteen positivt på Regjeringens forslag om å sette i gang en praktisk dokumentasjonsordning (yrkesprøving) for å forenkle vurderingen av utenlandsk fagutdanning. Der det er praktisk bør det også vurderes en utstrakt ordning med fagbrev etter § 20 for de innvandrere som har den nødvendige praksis. For disse må det gis mulighet til å gå rett inn i en testsituasjon. Det må også bli mulig for andre innvandrere og flyktninger som har realkompetanse, enten praktisk eller teoretisk, å få testet denne uten at det blir lagt unødige formelle hindre.

       Komiteen viser i denne forbindelse til Stortingets behandling av Innst.S.nr.173 (1996-1997).

       Komiteen framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn i det videre arbeid med et nasjonalt organ for tilrettelegging og internasjonalisering, jf. Innst.S.nr.173 (1996-1997), at behandlingstiden for saker vedrørende godkjenning av utenlandsk kompetanse fortrinnsvis skal være maksimum 6 måneder. » 

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere en utstrakt ordning med fagbrev etter § 20 for de innvandrere som har den nødvendige praksis. For disse må det gis mulighet til å gå rett inn i en testsituasjon. Det må også vurderes hvordan innvandrere og flyktninger som har realkompetanse, enten teoretisk eller praktisk, kan få testet denne uten at det blir lagt unødige formelle hindre. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil gå inn for at det skal kunne gis utdanningsstøtte til nødvendig tilleggsutdanning. Disse medlemmer vil oppfordre til at det satses på å utvikle kompetansegivende hospiteringsordninger og avkortede yrkesopplæringsløp som kan fungere som suppleringsutdanningsenheter. Videre vil disse medlemmer oppfordre til iverksetting av yrkestestingsordninger som kan teste den enkeltes reelle ferdigheter og kunnskaper innen ulike yrkesområder der formell dokumentasjon mangler.

       Komiteen har merket seg Regjeringens intensjoner angående bruk av arbeidsmarkedstiltak for å bedre innvandrere og flyktningers muligheter for arbeid bl.a. ved individuelle program og ved generell arbeidstrening. Komiteen mener det er viktig på et tidligst mulig tidspunkt å få klarlagt den enkelte innvandrers og flyktnings muligheter i arbeidsmarkedet på bakgrunn av vedkommendes utdannelse og kompetanse. Det er tilfredsstillende at Regjeringen vil sørge for at nødvendig kvalifisering for arbeid skal skje effektivt og uten dødtid i kvalifiseringsperioden.

       Komiteen vil framheve den betydning deltakelse i arbeidslivet har for integreringen. Retten til arbeid må gjelde for alle grupper. Dersom bestemte grupper blir stående utenfor arbeidsmarkedet virker det segregerende. Det er spesielt viktig å unngå klientifisering av nyankomne flyktninger og asylsøkere. Komiteen mener at for flyktninger spesielt bør mulighet for å få arbeid i overensstemmelse med egne kvalifikasjoner bli vektlagt sterkere blant kriteriene for første bosetting i kommune.

       Komiteen vil understreke betydningen av å se språkopplæring og deltakelse på arbeidsmarkedet i sammenheng, gjennom bedriftstilknyttet språkopplæring. Dette vil stimulere både motivasjonen for språklæringen og integreringsprosessen.

       Som eksempel vil komiteen vise til et svært positivt prosjekt fra Østfold hvor sosialkontorene/flyktningekonsulentene i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten har igangsatt norskopplæring som AMO-kurs. Prosjektet SESAM går ut på at nye innvandrere etter en tids norskopplæring flyttes over til språkopplæring i arbeidsmarkedstiltak, hvor de både får språkkunnskaper og arbeidstrening. Dette fører til at innvandrerne kommer i tidlig kontakt med arbeidsmarkedsetaten og fortere sluses inn i arbeidstilbud.

       Komiteen vil videre vise til at det en rekke steder i landet er satt i gang positive tiltak på arbeidsmarkedsområdet, bl.a. samarbeidet om fadderordning for innvandrere som er inngått mellom NHO, LO og HSH og lokale arbeidskontorer. Komiteen mener at slike tiltak bør stimuleres og at det må iverksettes en plan for systematisk bruk av kvalifiserende arbeidsmarkedstiltak, f.eks. fadderordninger.

       Komiteen framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide og iverksette en plan for systematisk bruk av individuelle handlingsplaner for innvandrere som har spesielt store problemer på arbeidsmarkedet. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at med bakgrunn i den høye arbeidsledigheten blant etniske minoriteter, er det også disse som rammes hardest av nedskjæringene i arbeidsmarkedsetaten, noe dette medlem vil betegne som en indirekte diskriminering. For dette medlem er det et mål at andelen arbeidsledige ikke skal være prosentvis høyere for etniske minoriteter enn for andre grupper, slik tilfellet er i dag.

       Dette medlem mener at arbeidsmarkedsetaten må utarbeide spesielle instrukser for formidling av etniske minoriteter. Instruksen må ha en klar holdning til arbeidsgivere som stiller direkte eller indirekte diskriminerende krav. Videre mener dette medlem at etaten må igangsette opplysningsarbeid rettet både mot arbeidsgiver og arbeidstaker om lovgivning, rettigheter og muligheter. De tiltak arbeidsformidlingen rår over bør styrkes.

       Videre mener dette medlem at AMO-kurs i sterkere grad bør rettes mot de spesielle behov deltakeren har, så som kompetanseavklarende kurs, praksisperioder og integrering av språk- og yrkesopplæring. Samtidig må eksisterende tiltaksordninger som fadderordning og lønnstilskudd styrkes med hensyn til etniske minoriteters deltakelse.

       Komiteen er positiv til at Regjeringen vil se nærmere på hvordan kvalifiseringen av nyankomne innvandrere kan forbedres, men vil påpeke at det kunne vært ønskelig om en slik vurdering var inkludert i meldingen.

       Komiteen har merket seg Regjeringens ønsker å bidra til at innvandrere og flyktninger rekrutteres til forskjellige yrker og utdannelser og til medlemsskap og verv i foreninger og organisasjoner. Brosjyrer og informasjon utlagt på arbeidsformidlingen, bibliotek, ved diverse offentlige kontorer etc kan hjelpe, motivere og påskynde innvandrere og flyktninger til å søke arbeid og annen aktiv deltakelse i samfunnet. Det er viktig at også bildematerialet blir tilpasset formålet bl.a. slik at innvandrere og flyktninger fra forskjellige land og etnisiteter blir representert.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det ikke må rekrutteres ved kvotering eller ved omvendt diskriminering da en slik fremgangsmåte vil være urettferdig og vil kunne utløse fremmedfiendtlige holdninger og aksjoner. Disse medlemmer har forstått det slik at Regjeringen er inneforstått med dette, og at rekrutteringen skal skje på vanlige vilkår der den best kvalifiserte og egnede vil bli foretrukket. Det bør likevel være innlysende at innvandrere og flyktninger med sin kulturelle og språklige bakgrunn vil stille sterkt innen mange arbeidsområder både i offentlig og privat virksomhet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er et mål at samfunnets etniske sammensetning skal gjenspeiles i yrkeslivet. I likhet med hvordan man tidligere har argumentert for rekruttering av menn til førskolelæreryrket, mener dette medlem at samme argumentasjon må brukes for å rekruttere personer med minoritetsbakgrunn. Samfunnet har behov for deres kompetanse. Dette medlem vil særlig oppfordre partene i arbeidslivet til å utarbeide prosedyrer som sikrer en representativ etnisk sammensetning, og mener at offentlig sektor har et spesielt ansvar.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta kontakt med partene i arbeidslivet for å få utarbeidet en handlingsplan for rekruttering av etniske minoriteter i arbeidslivet. »

       Dette medlem støtter planen om aktiv rekruttering av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til alle nivåer innen offentlig sektor. Dette medlem mener videre at det bør etableres en veiledningstjeneste for arbeidsgivere og arbeidssøkende innvandrere, for å stimulere rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til både offentlig og privat sektor.

       Behovet for minoriteters deltakelse vil etter dette medlem sitt syn være mer fremtredende i enkelte yrkesgrupper enn i andre. Barnehager, skoler, helsevesen og medier er områder hvor dette medlem mener det er spesielt viktig at etniske sammensetninger i større grad må gjenspeile befolkningens sammensetning. Dette medlem mener derfor at det bør fastsettes konkrete målsettinger innenfor disse yrkesgruppene, og at regelverket ved ansettelser formuleres slik at det under ellers like vilkår foretrekkes personer tilhørende en etniske minoritet.

       Komiteen mener at kommunenes innsats for å få innvandrere og flyktninger i arbeid, bør økes. De kommuner som klarer å få sine mottatte hurtig i arbeid, tjener på det. Ikke bare får de beholde integreringstilskuddet, men de får samtidig økte skatteinntekter. Det bør derfor være en prioritert oppgave for kommunene å arbeide målrettet for å få sine innvandrere og flyktninger i arbeid. Komiteen vil understreke at mange kommuner gjør en meget god jobb med å få sine innvandrere og flyktninger i arbeid og at det vises mye kreativitet. Men det er ikke alle som er like dyktige i så henseende. Det betyr at en god del innvandrere og flyktninger i kortere eller lengre tid blir avhengige av sosial understøttelse.

       Komiteen har merket seg at tre ganger så mange innvandrere mottar sosial stønad i forhold til den øvrige befolkning. Det er også et faktum at sosial stønad er blitt den viktigste inntektskilden særlig for grupper av flyktninger. Komiteen mener at en ordning med rutinemessig avhengighet av sosialhjelp for nyankomne flyktninger og innvandrere virker stigmatiserende på gruppen og pasifiserende for den enkelte. Komiteen mener derfor at arbeidet med å vurdere ordninger for alternativ inntektssikring for denne gruppen bør vurderes; blant annet kan det organiseres individuelle kvalifiseringsplaner for opplæring og grunnleggende kvalifisering for nye flyktninger og innvandrere, slik at offentlig støtte blir koblet til innsats fra den enkelte.