1.1 Sammendrag

       Det framholdes i meldingen at kommunehelsetjenesten skal være grunnmuren i helsetjenesten, og at legetjenesten i kommunene utgjør en viktig del av kommunehelsetjenesten.

       Det vises til at det er allmennlegene som behandler de fleste pasientene, og som følger opp pasienter med kroniske lidelser over tid. Det er også allmennlegene som har de beste forutsetninger for å drive individuelt forebyggende arbeid og oppdage sykdom på et tidlig stadium for så etter behov eventuelt å henvise videre til spesialisthelsetjenesten.

       Det vises i meldingen til at i St.meld. nr. 41 (1987-1988) Nasjonal helseplan ble et listepasientsystem nevnt som en mulig endring i organiseringen av legetjenesten i kommunene. Dette er senere fulgt opp gjennom en forsøksordning som omtales nærmere i kap. 3 i meldingen.

       Det understrekes at legetjenestene også har viktige oppgaver i miljørettet helsevern og i tverrfaglige og sektorovergripende arbeid for å fremme helse og forebygge sykdom i befolkningen, og meldingen tar også opp forholdet mellom legene og andre yrkesgrupper, og kommunenes og statens rolle i planlegging, styring og oppfølging av legetjenestene.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Skaug og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil understreke at det er pasienten, og dennes behov for behandling som skal stå i sentrum for helsepolitikken. Kommunehelsetjenesten har vært og skal fortsatt være helsetjenestens fundament. Et tilfredsstillende helsetilbud som karakteriseres ved tilgjengelighet, kvalitet og nærhet, er en av våre viktigste velferdsgoder.

       Forutsetningen for at befolkningen skal oppleve trygghet og nærhet til helsetjenester, er at en har sikker tilgang til allmennlegetjenester. Komiteen mener derfor at en må bruke virkemidler og organisere helsetjenesten slik at denne tjenesten er tilnærmet likt tilgjengelig for alle innbyggerne i landet. Allmennlegen skal ivareta helhetsperspektivet i forhold til pasientene, både det kurative og forebyggende.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil også vise til den forpliktende nøkkelrolle som allmennlegen skal ha i kommunens samfunnsmedisinske arbeid som overvåking av helsetilstanden, planlegging av helsetjenester og grupperettet og forebyggende og helsefremmende arbeid. Dette betinger at allmennlegen er den mest sentrale i helsetjenestekjeden, noe som betyr et gjensidig forpliktende forhold mellom helsearbeider og kommune.

       Flertallet vil minne om at innbyggernes krav og forventninger til helsevesenet har vist en klart økende tendens de siste årene. Samtidig medfører den faglige og teknologiske utviklingen stadige økte muligheter for behandling.

       Flertallet mener at det i en slik situasjon vil være viktig å finne helhetlige løsninger med et sterkt samspill mellom allmennlegetjenesten, spesialistlegetjenesten og sykehusene. Uten en slik helhetlig tenking etter LEON-prinsippet som grunnleggende bærebjelke og med pasienten i sentrum, vil vi ikke greie å løse fremtidens behov innen helsevesenet.

       Flertallet mener at et samarbeid mellom allmennlegetjenesten, spesialister og tverrfaglige medisinske sentra vil kunne være et godt redskap for helhet, faglig kvalitet og samarbeid med pasienten i sentrum.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at Norge sammenlignet med andre land har en god allmennlegetjeneste, men at den nåværende organisering gir rom for forbedring fordi båndene mellom pasient og lege er for løse og uforpliktende.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er store mangler ved det norske helse- og omsorgstilbudet: For knappe ressurser, ineffektiv organisering og for få leger, sykepleiere, omsorgsarbeidere og mange kategorier spesialister fører til lang ventetid for behandling og hjelp så vel i institusjonshelsetjenesten som i eldreomsorgen og primærhelsetjenesten.

       Etter disse medlemmers mening er situasjonen klart mest alvorlig innen sykehussektoren, psykiatrien og eldreomsorgen. Dette vil disse medlemmer komme tilbake til i behandlingen av St.meld. nr. 24 (1996-1997), St.meld. nr. 25 (1996-1997) og St.meld. nr. 50 (1996-1997). Den delen av norsk helsevesen som tross alt fungerer best, er primærhelsetjenesten.

       Mot denne bakgrunn forekommer det disse medlemmer at Regjeringen overdimensjonerer problemene i primærhelsetjenesten og overdriver behovet for reformer for å få den til å fungere bedre enn i dag. Slik disse medlemmer ser det, er problemene i primærhelsetjenesten i større grad et spørsmål om flere leger enn et behov for grunnleggende reformer. Det er nemlig ingen organisatoriske hindringer for at dagens primærhelsetjeneste kan gi alle dem som ønsker det, fast lege.

       Disse medlemmer avviser forslaget i St.meld. nr. 23 (1996-1997) som går på innføring av en tvungen fastlegeordning i primærkommunene. Den fastlegeordningen som foreslås i St.meld. nr. 23 (1996-1997), er etter disse medlemmers mening en tvangsordning som bryter med tradisjon, etikk og pasientens frihet til å velge lege. Den begrenser også etter disse medlemmers mening viktige deler av legers frie yrkesutøvelse. Forslaget til fastlegeordning begrenser også pasientenes rett til trygderefusjon meget sterkt.

       Disse medlemmer registrerer med bekymring at forslagene om fastlegeordning i St.meld. nr. 23 (1996-1997) føyer seg godt inn i de ulike sosialiseringsforslag for norsk helsevesen som Regjeringen ved Helseministeren nå legger opp til i ulike sammenhenger, og disse medlemmer viser igjen i denne sammenheng til St.meld. nr. 24 (1996-1997) og videre til Ot.prp.nr.47 (1996-1997) om å nekte refusjon til leger, psykologer og fysioterapeuter som praktiserer uten avtalehjemmel eller annen avtale med fylkeskommunen eller kommunen.

       Forslaget kan ikke først og fremst oppfattes som et forsøk på å bedre primærhelsetjenesten for brukerne. Tvert imot er Hernes fastlegeordning vesentlig begrunnet i sterkere offentlig kontroll og styring med legevirksomheten, samt bedre styring av utgiftene. Disse medlemmer ser det som et forslag til en enda sterkere sosialisering av helsevesenet, bort fra liberalisering, åpenhet og valgfrihet.