Brev fra Olje- og energidepartementet til energi- og miljøkomiteen, datert 6. mai 1997.

Spørsmål angående St.prp. nr. 48 (1996-1997) Aursunden

1. Konsesjonsavgifter til kommunene

       I tillatelse til regulering av Aursunden er det foreslått en konsesjonsavgiftssats til kommunene på kroner 18 pr. nat.hk. gjeldende fra utløpet av den tidligere konsesjon 13. mai 1986. Avgiften forutsettes justert etter konsumprisindeksen. Dette vil gi en avgiftssats på 25,89 pr. nat.hk fra og med 1. januar 1997.

       Formålet med de kommunale konsesjonsavgiftene er todelt: Dels skal de gi en andel i verdiskapningen ved reguleringen, og dels skal de gi en kompensasjon for skader og ulemper ved reguleringen.

       I sammenliknbare saker, jf. for eksempel St.prp. nr. 59 (1993-1994) om Randsfjorden og St.prp. nr. 64 (1991-1992) om Arendalsvassdraget som begge dreide seg om fornyelse av eldre reguleringstillatelser, er det foretatt en konkret skjønnsmessig vurdering av avgiftssatsens størrelse med utgangspunkt i en vanlig indeksregulering av den eldre avgiftssats. I en slik vurdering danner skader og ulemper så vel som verdiskapningssynspunktet grunnlag for eventuelt å fravike den avgiftssats som fremkommer ved en ren prisregulering. En viktig årsak til at det ble tilkjent såvidt høye avgiftssatser i Arendalsvassdraget var at det dreide seg om lavlandsmagasiner sentralt plassert i kommunene, med de generelle ulemper dette medførte. Det samme synspunkt kan i noen grad gjøres gjeldende også for Randsfjorden.

       Olje- og energidepartementet har i Aursundensaken sluttet seg til NVEs innstilling når det gjelder størrelsen på de kommunale konsesjonsavgifter. Det er ikke grunnlag for så høy avgiftssats som det ble fastsatt for Arendalsvassdraget. Det vises også til at det er tatt betydelig hensyn til ulempene ved reguleringen ved fastsettingen av næringsfond. Det forhold at Røros kommune, på grunnlag av sine eierandeler i Kuråsfossen og Røstefossen kraftverker, får en andel av verdiskapningen ved reguleringen av Aursunden har kun vært et av momentene i vurderingen.

2. Erosjon, terskler

       Olje- og energidepartementet viser til at spørsmålet om å pålegge kommuner vedlikeholdsforpliktelser tilsvarende den statlige andel av erosjonssikringstiltak fikk sin prinsipielle avklaring i Randsfjordsaken. Fastsettingen av statens andel av anleggskostnadene (og dermed kommunens andel i vedlikeholdskostnadene) er basert på en rimelighetsvurdering, hvor det avgjørende har vært hvor mye erosjon som ville ha forekommet i Aursunden i uregulert tilstand på grunn av naturlig vannstandsvariasjon.

       Departementet vil understreke at vilkåret overfor kommunen er knyttet til det statlige tilskuddet og ikke til regulantens forpliktelser. Som en forutsetning for å yte statlig tilskudd til erosjonssikringstiltak i Aursunden, vil det etter vanlig praksis i flom- og erosjonssikringssaker bli inngått en avtale mellom staten ved NVE og kommunen om det fremtidige vedlikeholdsansvaret. Formelt vil kommunenes vedlikeholdsplikt følge av avtalen med NVE, og ikke av konsesjonsvilkårene for reguleringstillatelsen for Aursunden.

       Det er forutsatt at ansvaret for gjennomføringen av vedlikeholdsarbeider påligger regulanten, som skal gjennomføre dette med tilskudd fra kommunen. Olje- og energidepartementet kan ikke se at en eventuell unnlatelse fra kommunen i å yte sin andel for gjennomførte vedlikeholdsarbeider vil være et grunnlag for regulanten til å se seg fritatt fra sin plikt til å utføre nødvendig vedlikehold. Dette er et ansvar som påligger regulanten i kraft av konsesjonsvilkårene.

       Det er riktig at omfanget av fremtidige vedlikeholdsforpliktelser er usikkert. Denne usikkerheten må imidlertid ikke overdrives. For det første er vedlikeholdsforpliktelsen avgrenset til de erosjonstiltak som konkret gjennomføres etter en videre bearbeidelse av NVEs planskisse fra 1992, som omfatter 5-6 parseller med en total lengde på 2.500 meter. Antydet totalkostnad er omlag 3 mill. kroner. Erfaringsvis er vedlikeholdskostnadene for erosjonssikringstiltak små, sammenliknet med anleggskostnadene. For det andre har kommunene i henhold til standardvilkårene for statlige flom- og erosjonssikringstiltak krav på statlig tilskudd ved større vedlikeholdsarbeider. Bestemmelsen har vært praktisert slik at for vedlikeholdsarbeider som innebærer kostnader på mer enn 20-25.000 kroner dekker staten inntil 75 prosent av kostnadene.

3. Næringsfond

       I Aursunden er det foreslått et næringsfond på 16 mill. kroner. Ved vurderingen er det tatt utgangspunkt i tidligere sammenliknbare saker som gjelder fornyelse av konsesjoner. Røros kommunes andel av næringsfondet er 14,3 mill. kroner, tilsvarende nesten 90 prosent. Etter fast praksis forfaller næringsfondet først til betaling på det tidspunkt den nye konsesjon gis. Røros kommune kan derfor ikke ha noen berettiget forventning om at det skal betales rente av næringsfondet fra 1986. Departementet har for øvrig tatt hensyn til tidsmomentet i forslaget til næringsfond.