1. Innleiing

Samandrag

       Regjeringa legg fram stortingsproposisjon om samtykke til at Noreg sluttar seg til avtalen om ei ny låneordning for Det internasjonale valutafondet.

       For å gjere det mogleg for Valutafondet å kunne oppfylle si rolle i det internasjonale pengesystemet på ein meir effektiv måte har ei rekkje land blitt samde om å auke ressursane til Fondet. Dei landa som er med på den nye avtalen, som går under namnet NAB, « New Arrangements to Borrow », skal gi lån til IMF innanfor grenser som er fastsett nærare, når det trengst ekstra midlar for å førebyggje eller ta hand om ei svekking i det internasjonale pengesystemet eller å ta hand om ein situasjon som trugar stabiliteten i systemet.

       Det ligg føre eit ferdigforhandla avtaleverk om NAB mellom IMF og 25 land og institusjonar som moglege deltakarar. Avtalen blei vedteken av styret i IMF den 27. januar 1997. Formelt er det sjølve vedtaket i styret i IMF om den nye låneordninga ein skal slutta seg til og ikkje ein avtale. Men i praksis er verknaden av å slutte seg til vedtaket den same som å slutte seg til ein avtale med tilsvarande innhald. I proposisjonen blir dette vedtaket omtala som ein avtale.

       I eit brev av 5. februar 1996 frå administrerande direktør i Valutafondet blir dei norske styresmaktene oppmoda om å slutte seg til avtalen.

       Dersom alle landa og institusjonane som har vore med i forhandlingane sluttar seg til avtalen, vil den samla kredittramma for IMF komme opp i 34 milliardar SDR. Avtalen trer i kraft når den er tiltreden av medlemmer eller institusjonar som har stilt til rådvelde kreditt som i alt utgjer minst 28,9 milliardar SDR (85 % av det samla beløpet på 34 milliardar SDR). Samstundes krevst det at dei fem landa som har den største kreditten innanfor NAB tiltrer avtalen. Avtalen gjeld for 5 år og kan fornyast.

       Regjeringa ser på NAB som ein viktig avtale fordi den har til formål å styrkje IMFs evne til å hindre at kriser i det internasjonale pengesystemet oppstår og spreier seg til fleire land. Det er positivt at mange land har sagt seg ferdige til å slutte seg til avtalen. Noreg bør ta del i eit slikt forpliktande internasjonalt samarbeid.

       Som eit trykt vedlegg til proposisjonen følgjer teksten til avtalen om ei ny låneordning (NAB) for Det internasjonale valutafondet.

       Det er i proposisjonen gjort nærare greie for bakgrunnen for saka og for Noreg si deltaking i NAB.

Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, og representanten Stephen Bråthen, viser til at Stortinget nylig har fått seg forelagt St.meld. nr. 45 (1996-1997) om internasjonale valutaforhold og virksomheten i Det internasjonale valutafondet (IMF), og at denne avgrensede saken derfor ikke egner seg for en bred diskusjon av Valutafondets virksomhet. Flertallet mener forslaget om å styrke Valutafondets mulighet til å gripe inn for å forebygge situasjoner som truer stabiliteten i det internasjonale pengesystemet er positivt, og særlig det faktum at det har vært mulig å fremforhandle en bred forståelse mellom 25 land og institusjoner som mulige deltagere, slik som redegjort for i proposisjonen. Flertallet mener erfaringene med Valutafondets virkemåte viser at fondet kan spille en viktig rolle for å redusere dramatiske realøkonomiske konsekvenser av ubalanser i det internasjonale pengesystemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, og fra Rød Valgallianse, Mai Gythfeldt, viser til at Pengefondets (IMF) opprinnelige oppgave ved opprettelsen i Bretton Woods i 1944 bl.a. var å arbeide for stabile valutakurser og å gi finansiell støtte til land med akutte betalingsbalanseproblemer. Etter at Bretton-Woods-systemet med faste valutakurser mellom industrilandene brøt sammen tidlig på 1970-tallet, og systemet ble erstattet med flytende valutakurser, har Det internasjonale valutafondet endret hovedmål og virkemiddelarsenal. Med begrunnelsen å stimulere til effektiv utnytting av ressurser har IMF vært en rådgiver for internasjonal frihandel og avvikling av alle former for politisk styring av valutastrømmene.

       Det er således klar motstrid mellom stabilitetsmålsettingen og ønsket om forsterket liberalisering av de internasjonale økonomiske forhold. Disse medlemmer kan ikke gi sin tilslutning til utdypning av IMFs strategi, bl.a. gjennom NAB-avtalen som tar sikte på å reparere konsekvensene av denne form for internasjonalisering. Disse medlemmer går mot en slik utvidet finansiering av IMF, hvor det forutsettes at Norge skal bidra med om lag 3,5  mrd. kroner. Disse medlemmer vil peke på alternative politiske tiltak, bl.a. en aktiv gjeldslette overfor de fattigste landene.

       Pengefondet har utvidet ressursgrunnlaget og muligheten til låneopptak. Til de nye lånene ble det nå stilt strenge betingelser. IMFs viktigste oppgave var ikke lenger å sikre stabile valutakurser, men å hindre utbruddet av en økonomisk verdenskrise, skapt av den ulike økonomiske utvikling mellom i-land og u-land.

       Disse medlemmer viser til at en rekke ulike låneordningene er knyttet til disse strenge betingelsene - kondisjonaliteten. Lånene gis under forutsetning av at mottakeren signerer et « letter of intent », dvs. et brev om at landet er villig til å underkaste seg de krav Pengefondet stiller. Vanlige krav er:

       Disse medlemmer viser til at intensjonen bak kondisjonaliteten er å gjenopprette balanse i økonomier med store underskudd i handelsbalansen og i offentlige budsjetter, høy inflasjon og knapphet på utenlandsk valuta. Disse medlemmer deler målet om å gjenopprette slik balanse, men mener det må stilles kritiske spørsmål ved:

       Disse medlemmer viser til at den aktuelle avtalen, «New Arrangements to Borrow» (NAB), vil være beheftet med de samme problemene fordi, som det heter:

       Disse medlemmer vil peke på at vilkårene for utformingen av den økonomiske politikken er bestemt av Pengefondet. De største byrdene må imidlertid bæres av de fattigste gruppene i landene. Når befolkningen ikke har innsikt i, og langt mindre innflytelse over, betingelsene landet inngår for å oppnå lån, svekkes demokratiske krefter og legitimiteten i demokratiske prosesser. Disse medlemmer mener konsekvensene er mest negative i land med sårbare demokratitradisjoner og land som har vært styrt etter udemokratiske prinsipper.

       Disse medlemmer viser til at Afrikas gjeldsproblemer ble kraftig forverret mot slutten av 80-tallet, særlig sør for Sahara. Gjelda i denne regionen oversteg 5 ganger regionens samlede eksportinntekter. Også Pengefondet økte sine utlån til regionen og krevde renter opp mot vanlige markedsrenter. Bl.a. for å sikre tilbakebetaling av disse lånene skapte Pengefondet en ny låneordning, Struktural-adjustment facility (SAF), med lav rente, men også svært strenge krav til strukturtilpasning. Da denne låneordningen var uttømt, skapte Pengefondet enda en ny låneordning, Enhanced structural adjustment facility (ESAF), med enda strengere kondisjonalitet, dvs. enda strengere krav til strukturtilpasninger. Flere rapporter - bl.a. fra FNs økonomiske kommisjon for Afrika, NDP, UNICEF og UNCTAD - sår tvil om hvorvidt strukturtilpasningsprogrammene er tilpasset u-landenes langsiktige utviklingsmål. Så vidt disse medlemmer kan se vil NAB være forbundet med mange av de samme problemene.

       Disse medlemmer er imot at det settes vilkår for låneopptak som i praksis medfører at det brukes mindre penger på viktige områder som helse og utdanning i debitor-landene. Disse medlemmer viser til at bytteforholdet for debitor-landene også har blitt dårligere: Eksportvolumet har gjerne økt, mens eksportverdien ikke har økt på grunn av dette.

       Disse medlemmer mener at et fungerende internasjonalt apparat for å påvirke valutaforhold, kredittforhold og internasjonal inntektsfordeling er en nødvendig del av internasjonale politiske strukturer. Disse medlemmer mener den beste måten å oppnå dette på er å legge IMF i sin helhet under FN.

       Disse medlemmer mener dessuten at både Verdensbanken og Pengefondet må gjennomgå fundamentale reformer.

       Disse medlemmer viser til at denne avtalen tar sikte på å forebygge eventuelle svekkelser i det internasjonale pengesystemet eller å ta hånd om situasjoner som truer stabiliteten.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre, og Rød Valgallianse, vil peke på at det gjennom Pengefondet burde vært innført sterkere tiltak for å dempe de svært omfattende internasjonale kapitalbevegelsene. Disse medlemmer mener det må arbeides for å få innført en transaksjonsavgift ved valutahandel for å redusere lønnsomheten av de ekstremt kortsiktige og spekulative transaksjonene.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om at Norge gjennom sitt medlemskap i IMF arbeider for reformer av institusjonen i tråd med det ovenstående.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å ta initiativ til at det innføres en internasjonal avgift på valutatransaksjoner. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine prinsipielle merknader og forslag i Innst.S.nr.155 (1994-1995) vedrørende disse medlemmers syn på internasjonale valutaforhold og virksomhet i Det internasjonale valutafondet (IMF). I denne innstilling peker disse medlemmer på at ideologien i Bretton Woods systemet går ut på å legge til rette for en stadig friere stilling for internasjonal kapital og stadig mindre politisk styring av kapitalen. Dette vil uvegerlig føre til store svingninger i det internasjonale valutasystemet med dramatiske konsekvenser for innbyggerne i enkelte deler av verden. Denne politikken er i strid med IMFs uttalte hovedformål, nemlig stabile internasjonale valutaforhold. Begrunnelsen for forslaget til å opprette NAB som et kriseverktøy underbygger disse medlemmers analyse gitt i ovennevnte innstilling.

       Disse medlemmer kan ikke støtte at Norge slutter seg til NAB-avtalen når IMFs langsiktige politikk er å legge til rette for stadig mer omfattende valutatransaksjoner over landegrensene og derved skaper de forhold som NAB skal reparere.

       Disse medlemmer vil videre peke på at det i dagens ustabile internasjonale situasjon kan reises berettiget tvil om Regjeringens påstand om at et evt. lån til IMF i NAB-sammenheng vil ha betryggende sikkerhet, som er kravet i henhold til sentralbankloven.

       Disse medlemmer vil dessuten peke på at det dreier seg om et svært stort fond til en verdi av ca 340 mrd. kroner totalt sett, etter dagens forhold mellom NOK og SDR. En kredittramme for Norge alene på mer enn 3,5 mrd. norske kroner til NAB er mange ganger større enn det beløp Norge bruker til fond for internasjonale gjeldslettetiltak (for 1997 er bevilgningen 170 mill. kroner), som skal avhjelpe den umiddelbare og eksisterende vanskelige situasjonen for verdens mest gjeldstyngede land. Dette er en prioritering disse medlemmer ikke kan støtte.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for at Det internasjonale valutafondet (IMF) legges under FN-kontroll. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den nye låneordningen (NAB) har til formål å gi IMF større handlekraft til å forebygge og eventuelt håndtere en krise som truer stabiliteten i det internasjonale pengesystemet. Disse medlemmer har merket seg at NAB-avtalen er ikke er ment som noe alternativ til tiltak for de aller fattigste landene, men som et virkemiddel rettet mot tyngre aktører i verdensøkonomien. Denne låneordningen vil derfor neppe bli brukt overfor de fattigste utviklingslandene. Ordningen forutsettes heller ikke finansiert av bistandsmidler.

       Når det gjelder de fattigste utviklingslandene, vil disse medlemmer vise til at IMF og Verdensbanken nå har tatt initiativ til å få etablert en ny og omfattende gjeldsletteordning for de fattigste og mest gjeldstyngede landene. Det må gjøres langt mer for å bringe disse landene ut av gjeldskrisen, både gjennom multilaterale og bilaterale tiltak. Disse medlemmer er i den forbindelse med på å fremme forslag i denne innstilling der Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere hvordan Norge kan avhjelpe fattige utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld.

       Etter disse medlemmers syn er det klart at den tiltakende globalisering og de friere kapitalbevegelser som preger verdensøkonomien, skaper økte behov for krisehåndteringsordninger. Disse liberaliseringstendensene bør drøftes kritisk. Samtidig er det nødvendig å forholde seg til de nye rammevilkårene for internasjonale kapitalbevegelser på en realistisk måte og bidra med å bygge opp reaksjonsordninger for å trygge stabiliteten. Etter disse medlemmers syn bør Norge derfor kunne slutte seg til den nye låneavtalen. Dette vil også gi Norge en mulighet til å delta i diskusjonene sammen med G-10-landene om hvordan en best kan løse disse problemene i verdensøkonomien. Det er også viktig å vurdere andre tiltak som kan bidra til å redusere faren for systemkriser. I denne forbindelse viser disse medlemmer til den forestående behandling av stortingsmeldingen om reformer i FN-systemet, hvor bl.a. spørsmålet om en internasjonal avgift på valutatransaksjoner er tatt opp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere hvordan Norge kan avhjelpe utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser for øvrig til egen merknad under pkt. 3.

2. Økonomiske og administrative konsekvensar

Samandrag

       Tilslutning til avtalen inneber at Noreg får ein skyldnad til å stille ei kredittramme på 383 millionar SDR eller vel 3,5 mrd. kroner til rådvelde for IMF.

       Så lenge IMF ikkje trekkjer på NAB, er det ikkje knytte kostnader til ordninga. Om IMF under ordninga låner 3,5 mrd. kroner av Noreg, vil ein kunne rekne kostnadene til omlag 7 mill. kroner årleg. Løpetida på NAB-lån til IMF er inntil 5 år.

       I medhald til sentralbankloven kan Noregs Bank inngå avtalar om kredittordningar med internasjonale økonomiske organisasjonar og institusjonar, « forutsatt at det foreligger betryggende sikkerhet for dens tilgodehavende ». Ved lån til IMF ligg det føre « betryggende sikkerhet ».

       Lån til IMF oppfyller kravet i sentralbanklovens § 26 om « betryggende sikkerhet » i samband med Noregs Banks avtaler om kredittordningar med internasjonale økonomiske organisasjonar og institusjonar. Ved trekk under NAB er det institusjonen IMF - og ikkje dei landa som tek imot lån frå IMF - som står som låntakar overfor deltakarane i NAB.

       Det følgjer ingen spesielle administrasjonskostnader med deltaking i NAB. Det beløpet Noreg stiller til rådvelde for IMF under NAB er ikkje stort målt i forhold til Noregs samla valutareservar. Det bør derfor ikkje vere noko problem å oppfylle dei finansielle pliktene som Noreg tek på seg som medlem i NAB.

       I følgje Noregs Bank tilseier ikkje erfaringane til G-10-landa med bruken av GAB at det er behov for endringar av plasseringspolitikken for valutareservane for å kunne møte moglege trekk under NAB.

       Noregs Bank tilrår i brev av 5. mars 1997 til Finansdepartementet at Noreg sluttar seg til NAB-avtalen. Dersom Noreg deltar i NAB og Noreg etter oppmoding frå IMF er budd på å stille finansielle midlar til rådvelde for IMF, vil Noregs Bank etter § 25 i sentralbanklova stille delar av valutareservane til rådvelde for IMF innanfor den fastsette kredittramma.

Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, tar redegjørelsen foran vedrørende økonomiske og administrative konsekvenser til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine generelle merknader under pkt. 1.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under pkt 3.

3. Hovudpunkta i avtalen

Samandrag

       Gjennom NAB vil det bli stilt 34 milliardar SDR til rådvelde for IMF dersom alle landa som har gjeve uttrykk for at dei er interesserte i å ta del i NAB, også sluttar seg til avtalen. Det vil bli trekt på NAB når IMF treng ekstraordinære ressursar for å førebyggje krise eller alvorleg uro i det internasjonale pengesystemet. Det er bare aktuelt å trekkje på NAB dersom IMF får problem med likviditeten som følgje av naudsynte utlån.

       GAB kan framleis takast i bruk, men NAB er hovudordninga. Den maksimale kredittramma for IMF for dei to ordningane er på til saman 34 milliardar SDR. Dersom G10-landa aktiverer GAB, vil forpliktelsene til dei og til resten av deltakarane bli redusert tilsvarande på grunn av kravet om likebehandling. Omvendt vil aktivering av NAB kunne føre til at tilgjengelege ressursar under GAB reduserast.

       IMF kan gje lån til alle medlemslanda ved å trekkje på NAB, både dei som er deltakarar og dei som ikkje er deltakarar i ordninga. Men vilkåra for at IMF kan trekkje på NAB for å gi lån til eit land er sett lågare ved utlån til deltakarane i NAB enn for utlån til land som er ikkje-deltakar. For deltakarane krevst det at lånet er naudsynt for « å førebyggje eller ta hand om ei svekking av det internasjonale pengesystemet ». Desse landa kan i visse høve få lån frå IMF, ved at IMF trekkjer på NAB-ordninga, utan at det blir knytt vilkår til lånet om den økonomiske politikken i landet. For medlemmer av IMF som ikkje er deltakarar i NAB er kravet at lånet trengst for å hindre uro eller krise i det internasjonale pengesystemet. Når det blir gjeve lån til desse landa, skal det setjast vilkår for utforminga av den økonomiske politikken slik IMF gjer når land trekk på ressursane til Fondet. Utlån frå IMF vil skje som ordinære utlån under dei programma som er fastlagde gjennom regelverket til IMF. IMF vil sjølv stå direkte ansvarleg for låna frå deltakarane i NAB.

       Storleiken på kredittordninga til kvar deltakar tek utgangspunkt i den kvoten landet har i IMF. Den er rekna ut på grunnlag av ulike økonomiske storleikar, mellom anna BNP og tal for utanriksøkonomien. (Kvotane ligg mellom anna til grunn for utrekning av den valutaen landet må stille til rådvelde for IMF og landets tilgjenge til kreditt frå Fondet.) Det er fastsett eit minimumsbeløp for den einskilde kredittordninga på 340 millionar SDR, som utgjer 1 % av dei samla kredittordningane. Det norske bidraget er basert på faktiske kvotar i IMF og er på 383 millionar SDR. NAB-avtalen vil tre i kraft når medlemmer eller institusjonar med kredittordningar for til saman 28,9 milliardar SDR har ratifisert avtalen, inklusiv dei fem største landa. Avtalen gjeld for 5 år og kan fornyast.

       Det krevst eit stemmefleirtal på 80 % for å gje kreditt til IMF under NAB. Kvar deltakar har ei stemme som svarar til den andelen som kredittordninga til deltakaren utgjer av dei totale kredittordningane. Nye land kan komme med som deltakarar når ordninga fornyast og det har tilslutning frå eit stemmefleirtal på 80 %. Fondet kan auke det samla omfanget av kredittordninga når det har tilslutning frå eit stemmefleirtal på 85 %, medrekna dei som får sin kredittordning endra.

       Det er høve for deltakarland med betalingsbalanse til å avstå frå å gje kreditt til IMF.

       Representantar for deltakarane skal møtast ein gong om året i samband med årsmøtene i IMF for å diskutere saker som gjeld NAB. Dette kjem i tillegg til dei møtene som er naudsynte for å avgjera å ta i bruk avtalen.

Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende hovedpunktene i avtalen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader og forslag under pkt 1 i denne innstillingen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse peker på at IMF bevarer det kapitalistiske verdenssystemet og gjør utviklingsland til gjeldsslaver. Dette medlem er derfor motstander av norsk deltakelse både i IMF og i den foreslåtte nye låneordning.

4. Merknader til dei enkelte artiklane i overeinskomsten

Samandrag

       Til dei enkelte artiklane i avtalen vil ein gje følgjande merknader:

       Artikkel 1 inneheld definisjonar av ord og uttrykk som blir brukt i avtalen. I tillegg er det tatt inn føresegner som gjeld Hong Kong. Hong Kongs deltaking i NAB skal ikkje gi grunnlag for at det landet som har Hong Kong som ein del av sitt territorium, får status som medlem av ordninga. Desse føresegnene må sjåast i samanheng med at Hong Kong blir innlemma i Kina frå 1. juli 1997.

       Av artikkel 2 går det fram at landa som tiltrer avtalen forpliktar seg til å gje lån til Valutafondet. Det skal samla stillast 34 milliardar SDR til rådvelde for IMF under NAB dersom alle 25 landa og institusjonane som er lista opp i vedlegget til avtalen tar del.

       Noreg forpliktar seg til å gi lån til Fondet på 383 millionar SDR, jf. vedlegg til avtalen.

       Av artikkel 3 går det fram at alle medlemmer og institusjonar som er nemnde i vedlegget til NAB-avtalen kan ta del i ordninga. Krinsen av land som kan ta del kan utvidast når NAB blir fornya etter fem år i samsvar med artikkel 19. Artikkel 3 seier også korleis desse landa skal gå fram om dei ynskjer å ta del i NAB. Deltakarar som representerer meir enn 80 % av kredittordninga må vere samde. Når det blir teke opp eit nytt medlem, skal kredittordninga til alle eksisterande deltakarar som har ein kredittordning som er høgare enn minstebeløpet for å ta del i NAB, reduserast proporsjonalt.

       For å slutta seg til avtalen må ein medlem eller institusjon deponere eit dokument hos IMF som seier at han har slutta seg til i samsvar med eigne lover og har sett i verk alle dei tiltaka som trengst for å etterleve avtalen (art. 3 c).

       I følgje artikkel 4 trer NAB først i verk når deltakarar med eit samla bidrag på minst 28,9 milliardar SDR, inklusive dei fem største landa, har slutta seg til avtalen.

       Endringar i storleiken av det samla omfanget av kredittordninga kan skje når ein majoritet på 85 % av dei samla kredittordningane sluttar seg til vedtaket. Storleiken på kredittordningane til dei einskilde deltakarane kan berre endrast etter tilslutning frå IMF og deltakarar som representerer til saman 85 % av dei samla kredittordningane, medrekna dei som får sin kredittordning endra (art. 5).

       Etter artikkel 6A kan prosedyren for trekk under NAB setjast i gang av administrerande direktør i IMF dersom ein deltakar i NAB som er medlem av IMF eller ein institusjon frå ein deltakar som er medlem av IMF, ber om å låne valuta frå IMF, og administrerande direktør i IMF meiner at lånet er naudsynt for å førebyggje eller ta hand om ei svekking i det internasjonale pengesystemet. Medlemmer av NAB kan under visse høve få lån frå IMF, som blir finansiert ved at IMF trekkjer på NAB-ordninga, utan at det blir stilt vilkår om utforminga av den økonomiske politikken. For medlemmer i IMF som ikkje er deltakarar i NAB, vil det bli stilt vilkår om utforminga av den økonomiske politikken i landet når det skal gjevast lån frå IMF finansiert ved NAB. Samstundes krevst det at lånet er naudsynt for å hindre at stabiliteten i det internasjonale valutasystemet kjem i fare. Når administrerande direktør i IMF foreslår trekk for ikkje-deltakarar skal han ta rimeleg omsyn til moglege trekk frå deltakarane i NAB (art. 6 B).

       Administrerande direktør skal rådføre seg med medlemmer av styret i IMF og deltakarar i NAB før han foreslår at Fondet skal trekkje på ordninga (art. 7A a ). Direktøren skal i sitt framlegg nemne aktuell låntakar, beløp og løpetid for lånet (art. 7A b). Ein deltakar som ikkje vil klare å oppfylle sine plikter etter avtalen på grunn av noverande eller framtidig betalingsbalanse- og reservesituasjon skal underrette Fondet og dei andre deltakarane om dette (art. 7A c). Framlegg om trekk skal vere proporsjonale med storleiken til kredittordninga til kvar deltakar (art. 7A d). Avtalen opnar likevel for trekk som ikkje er proporsjonale (art. 7A e). Det skal i så fall vere samtykke frå kvar deltakar som vil ta på seg å yte høvesvis meir enn minst ein annan deltakar (art. 7A f). Eit positivt vedtak om å yte kreditt til IMF krev eit fleirtal på 80 % (art. 7A g).

       Når Fondet oppmodar om trekk iht. denne avtalen skal deltakarane straks overføre pengane (art. 7 B).

       Når ein deltakar ber om det, skal Valutafondet utferde uomsetjelege dokument som viser kva Fondet skuldar deltakaren. Når lånet inklusive renter er betalt, skal dokumentet returnerast til IMF (art. 8).

       IMF skal betale SDR-rente. SDR-renta er rekna ut på grunnlag av marknadsrentene til dei fem valutaene som går inn i SDR. Det kan bli avtalt høgare rente mellom Fondet og deltakarar som representerer 80 % av kredittordninga (art. 9). Endringar i metoden for utrekning av marknadsrenta for SDR krev semje mellom IMF og deltakarar som representerer 80 % av samla kredittordning.

       Utlånspolitikken og praksisen til IMF overfor den einskilde medlemen skal ikkje bli påverka av at Valutafondet tek opp lån under NAB (art. 10). Utlån frå IMF som er finansiert under NAB, vil skje gjennom dei utlånsformene og programma som institusjonen elles nyttar.

       Avtalen gjer eit detaljert regelverk for tilbakebetaling frå IMF av lån, mellom anna at lånet skal betalast tilbake seinast etter fem år og at tilbakebetalinga skal skje i den lånte valutaen når dette er mogleg. Fondet kan etter å ha rådført seg med deltakarane, gjennomføre fullstendig eller delvis tilbakebetaling til ein eller fleire deltakarar (art. 11).

       Avtalen gjev reglar for utrekning av valutakurs i samband med betalingar (art. 12).

       Ein deltakar kan ikkje overdra heile eller delar av sitt krav om tilbakebetaling utan samtykke frå IMF (art. 13).

       Varsel til eller frå ein deltakande medlem skal skje skriftleg (art. 14).

       Endring av NAB-avtalen krev vedtak i Fondet og tilslutnad frå deltakarar som representerer 85 % av dei samla kredittordningane (art. 15). Unnatak er for endring av storleiken på kredittordninga (art. 5 b) og endringar som er av særleg interesse for den einskilde deltakaren (art. 15 b og 16).

       Ein deltakar kan ikkje seie opp si tiltreding til avtalen utan samtykke frå Fondet og alle deltakarane (art. 16). Unnatak er ved fornying av avtalen (art. 19 b) og dersom ei endring i vesentleg grad påverkar interessene hans.

       Dersom medlemskapen i IMF opphøyrer for ein deltakar i kredittordninga, opphøyrer også deltakinga i NAB på same tid (art. 17).

       Retten til IMF til å gjennomføre trekk under ordninga og plikt til å gjennomføre tilbakebetaling skal opphevast så lenge transaksjonar frå IMF er suspendert i medhald av vedtektene til Fondet. Dersom Fondet blir oppløyst opphøyrer også NAB-avtalen (art. 18).

       Avtalen skal stå ved lag i fem år frå datoen den trer i kraft. Når fornying av avtalen blir vurdert, skal IMF og deltakarane gjennomgå avtalen og konsultere kvarandre om eventuelle endringar i ordninga (art. 19). IMF må fremja forslag om endringar eller fornying av avtalen seinast 12 månader før utgangen av avtalen. Ein deltakar som vil seie opp si tiltreding til avtalen, må gjere Fondet merksam på dette seks månader innan utløpet av avtalen. Dersom avtalen ikkje blir fornya eller ein deltakar trekkjer seg frå avtalen, skal vedteke lån til Fondet fortsette til heile lånet er betalt tilbake i samsvar med tidlegare avtaler (art. 19).

       Alle spørsmål om tolking som blir reist i samband med avtalen og som ikkje kjem inn under art. XXIX (om tolking) i vedtektene til IMF, skal løysast på ein måte som er tilfredsstillande for Fondet og deltakarane (art. 20).

       I valet mellom trekk under GAB eller NAB skal NAB vere den første og viktigaste ordninga. Ved trekk frå land som er deltakarar både i NAB og i GAB kan det gjerast framlegg om trekk etter begge ordningane. Dersom trekk under NAB ikkje blir godteke, kan det gjerast framlegg om trekk under GAB. IMF kan ikkje låne meir enn 34  mrd. SDR frå dei to ordningane til saman. For deltakarar med assosiert avtale med GAB skal gjelde dei same rettane og pliktene som for medlemer av GAB (art. 21).

       NAB skal ikkje vere til hinder for at Fondet kan gå inn på andre låneordningar (art. 22).

       I eit vedlegg til avtalen er det ein tabell der storleiken på kredittordninga til kvar deltakar og omfanget av kredittordninga framgår. I prinsippet er storleiken til kvar deltakar basert på relativ økonomisk styrke slik det kjem til uttrykk gjennom den kvoten han har i Fondet. Beløpa er på den andre sida i nokre tilfelle justert mellom deltakarane på det vilkåret at samla beløp er uendra og kravet til minstebeløp er oppfylt. Noreg forpliktar seg til å yte ein kreditt på opp til 383  millionar SDR.

       I eit tillegg til avtalen har IMF gjeve førehandssamtykke til og vilkår for overdraging av uteståande krav til tilbakebetaling ifølgje NAB.

       I tilknyting til avtalen er det semje mellom deltakarane om retningslinjer for det institusjonelle samarbeidet i NAB. Forutan møter i samband med aktivering, fornying og endring av NAB skal deltakarane møtast ein gong i året i samband med årsmøtene i IMF for å diskutere spørsmål som gjeld NAB. Føremålet med desse møta vil vere å gjennomgå og diskutere utviklingstendensar på det makroøkonomiske planet og på finansmarknadene, særleg slike som kan verke inn på stabiliteten i finanssystemet og eventuelt føre til at Fondet må søkje tilleggsressursar. Deltakarane vil vere representerte av ein minister eller sentralbanksjef eller begge delar. Hovudrepresentanten kan peike ut ein varaperson som kan møte i staden for han.

       Formannskapet i NAB-gruppa roterer årleg mellom deltakarane ut frå alfabetisk rekkjefølgje på engelsk, slik deltakarane er oppførte i vedlegget til vedtaket. Først ute er øvste namnet på lista. Staben i IMF skal yte sekretariatsstøtte til gruppa.

Merknader frå komiteen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende de enkelte artikler i avtalen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader og forslag under pkt. 1 i denne innstillingen, og vil stemme imot avtale om ny låneordning (NAB) for Det internasjonale valutafondet (IMF).

5. Forslag frå mindretal

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen om å ta initiativ til at det innføres en internasjonal avgift på valutatransaksjoner.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere hvordan Norge kan avhjelpe utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen arbeide for at Det internasjonale valutafondet (IMF) legges under FN-kontroll.

6. Tilråding frå komiteen

       Komiteen viser til proposisjonen og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget gir samtykke til at Norge slutter seg til det fremlagte forslag, jf. St.prp. nr. 50 (1996-1997), til avtale om ny låneordning (NAB) for Det internasjonale valutafondet (IMF).