Vedlegg
Brev av 22. januar 1997 fra statsråd Gudmund Hernes til sosialkomiteen:
Jeg viser til brev av 5. desember 1996.
I St.meld. nr. 36 (1989-1990) Røynsler med lova om helsetenesta i kommunane har departementet pekt på at svangerskapsomsorgen bør være forankret i kommunehelsetjenesten i samsvar med kommunehelsetjenestens grunnleggende ansvar for forebyggende helsearbeid. I tråd med anbefalingene i NOU 1984:17 Perinatal omsorg i Norge ble det slått fast at en velfungerende svangerskapsomsorg må bygge på et samarbeid mellom lege og jordmor, og at svangerskapsomsorgen i størst mulig grad bør legges til helsestasjonene. På den måten kan jordmor i samarbeid med lege og helsesøster tilby den gravide og hennes familie en helhetlig omsorg før, under og etter fødselen, og inngå i et naturlig samarbeid også om andre forebyggende tiltak, som familieplanlegging, prevensjonsveiledning, samlivskunnskap i skolen m.v. Ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 60 (1993-1994) er jordmortjenesten gjort til en obligatorisk del av kommunehelsetjenesten fra 1. januar 1995.
Enkelte kontroller i løpet av et svangerskap bør foretas av lege, bl.a. første gangs fullstendige undersøkelse og veiledning, men de fleste av de oppfølgende kontrollene kan med fordel foretas av jordmor i nært samarbeid med lege. Svangerskapskontroller hos privatpraktiserende leger dekkes av folketrygden. For å sikre likeverdige incentiver ble det fra 1991 innført en egen refusjonsordning for svangerskapsarbeid i helsestasjoner, finansiert ved en reduksjon i rammetilskuddet til kommunene. Det er helsestasjonene som mottar refusjonene, ikke den enkelte lege eller jordmor. For å legge et grunnlag for at jordmor også i samarbeid med privatpraktiserende lege kan utføre kontroller, ble det ved en endring i normaltariffen for leger våren 1995 innført takst for svangerskapskontroller utført av jordmor som er ansatt som hjelpepersonell hos lege. Det er legen som mottar refusjon i disse tilfellene.
Gjennom disse justeringene i finansieringsordningene har departementet tatt sikte på å legge forholdene til rette for at jordmødre i større grad skal kunne foreta svangerskapskontroller, prevensjonsveiledning osv. Det har hele tiden vært en grunnleggende forutsetning at dette arbeidet skal skje i nært samarbeid med lege, enten arbeidet foregår på de kommunale helsestasjonene eller på private legekontor. Innføring av trygderefusjon for svangerskapsarbeid utført av jordmødre i egen privat praksis, som foreslått i Dok.nr.8:20, ville bryte med denne forutsetningen og føre til et svekket samarbeidsforhold mellom lege og jordmor. I den grad finansieringsordningen førte til etablering av slik privat jordmorpraksis, ville det etter min vurdering representere et tilbakeskritt i forhold til målsettingen om en faglig sett best mulig svangerskapsomsorg.
Det vises i Dok.nr.8:20 til de eksisterende takstene for jordmor i forbindelse med følgetjeneste (unntatt ved ambulansetransport) og fødselshjelp utenfor institusjon. Takstene har eksistert siden 1960-tallet, og kommer til anvendelse ved hjemmefødsler og transportfødsler m.v. Omfanget er svært lite, om lag 200 av 60.000 fødsler. Skjer arbeidet i kommunalt ansatt jordmors arbeidstid, mottar kommunen refusjonen, i motsatt fall jordmoren selv. Finansieringen har vært ansett som hensiktsmessig, særlig på bakgrunn av at jordmortjenesten tidligere ikke var en lovpålagt kommunal tjeneste. Jeg mener det fortsatt er hensiktsmessig å opprettholde takstene, for å legge forholdene best mulig til rette for at den gravide skal kunne velge hjemmefødsel hvis hun ønsker det. Med det ubetydelige omfanget dette har, gir refusjonen på ingen måte noe økonomisk grunnlag for privat jordmorpraksis, noe derimot innføring av egne takster for svangerskapsarbeid i en viss utstrekning vil kunne gjøre.
Sterke faglige hensyn tilsier altså at forslaget framsatt i Dok.nr.8:20 (1996-1997) ikke bør tas til følge.