Komiteen har forelagt forslagene i Dok.nr.8:109 (1995-1996) for justisministeren som har avgitt uttalelse i saken i brev av 11.  desember 1996.

Forslag 1

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til dokumentets forslag 1 som går ut på å tillate medisinsk behandling (kastrering) av kriminelle som gjentatte ganger har begått alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige.

       Flertallet viser til at flertallet i justiskomiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, understreket i Innst.S.nr.29 (1991-1992) at medisinering med sikte på å dempe en sedelighetsforbryters seksuelle behov, ikke under noen omstendighet kan aksepteres som ledd i en straffereaksjon, men kun kan være aktuelt i tilfeller hvor dette inngår som et nødvendig og forsvarlig ledd i en behandlingssituasjon. Flertallet er fortsatt av denne oppfatning.

       Flertallet er oppmerksom på at det i dag ikke er noe formelt i veien for at en lege foretar kjemisk- farmakologisk behandling av en sedelighetsdømt som ønsker det, med sikte på å redusere seksualdriften. Flertallet viser også til at Statens helsetilsyn har understreket at dersom hormonbehandling av sedelighetsdømte skal iverksettes, må det skje frivillig og i nært samarbeide mellom behandlende lege, endokrinolog og psykoterapeut, slik det anbefales av fagfolk i Sverige og Danmark.

       Flertallet har merket seg at behandlingen av sedelighetsforbrytere i Danmark skjer på frivillig basis. Det er heller ikke slik at alle som ønsker det, får slik behandling. Vedkommende må være vurdert som egnet. Flertallet viser for øvrig til at behandling av sedelighetsdømte vil bli tatt opp i den kommende stortingsmeldingen om psykiatrien. På denne bakgrunn mener flertallet at det ikke bør fremmes forslag som åpner for å dømme overgripere til medisinsk behandling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at en rekke danske seksualforbrytere som har begått overgrep mot barn er behandlet med medisinsk kastrering siden 1989, og at denne behandlingen har vist seg å være svært effektiv. Ingen av personene som er behandlet på denne måten har fått tilbakefall etter løslatelsen fra fengselsinstitusjon. Dette medlem er oppmerksom på at den behandlingen som gis i Danmark er frivillig ettersom seksualforbryteren får et tilbud om slik behandling, som han kan velge å avslå. Det ligger imidlertid et betydelig press på den som mottar tilbudet ettersom alternativet oftest er fortsatt forvaring i fengselsinstitusjonen. Alternativene er enten fortsatt fengsling eller et liv i frihet, men undergitt medisinsk behandling med medikamenter som stanser produksjonen av det mannlige kjønnshormonet testosteron og kjønnshormoner i kjønnskjertlene. Dette medlem viser forøvrig til at det i California nå er vedtatt en lov som åpner for kjemisk/medisinsk kastrering av pedofile forbrytere gjennom regelmessig behandling med et legemiddel som nedsetter kjønnsdriften og fører til en dramatisk reduksjon av seksuelle tanker og fantasier.

       Dette medlem viser til at det synes å være en bred enighet i fagmiljøene om at vanlig psykiatrisk behandling har liten virkning på seksualforbrytere som har begått overgrep mot barn, og at det er meget stor gjentagelsesrisiko i denne gruppen. Med de lave straffereaksjonene som i dag blir gitt i forbindelse med seksuelle overgrep mot barn, finner dette medlem det direkte uansvarlig å sende disse forbryterne ut i samfunnet igjen uten at de er under behandling med effektive medikamenter for å fjerne sine seksuelle drifter. Dette medlem mener derfor at kriminelle som har begått gjentatte seksuelle overgrep mot mindreårige må dømmes til fengselsstraff og forvaring, og ikke kunne slippe ut av fengselsinstitusjonen med mindre de frivillig aksepterer en medisinsk/kjemisk behandling som kan fjerne deres sykelige seksualdrift. Dersom det skulle være spesielle tilfeller der behandlende lege, endokrinolog og psykoterapeut er av den oppfatningen at en slik behandling ikke vil virke, må alternativet være fortsatt forvaring. Muligheten for medisinsk/kjemisk kastrering som alternativ til forvaring bør kunne taes med i domspremissene.

       Dette medlem beklager sterkt at stortingsflertallet i forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.29 (1991-1992) stemte imot Fremskrittspartiets forslag om å innføre en ordning med medisinsk kastrering av seksuelle overgripere mot barn. Med den betydelige gjenntagelsesfaren som er dokumentert i forbindelse med denne typen kriminalitet, kan det ikke være noen tvil om at stortingsflertallet dermed er ansvarlig for å ha muliggjort en hel rekke alvorlige overgrep mot barn i de siste årene - overgrep som ikke ville blitt utført dersom Fremskrittspartiet hadde fått flertall for sitt forslag. Dette medlem vil derfor også sterkt beklage at komitéflertallet nå skyver et alvorlig problem foran seg gjennom å vise til at spørsmålet om behandling av sedelighetsdømte vil bli tatt opp i en stortingsmelding om psykiatrien, og på den bakgrunn går imot forslag om å åpne for å dømme overgripere til medisinsk behandling. Komitéflertallets holdning vil uten tvil ødelegge livet til flere barn som kan reddes dersom forslaget om at personer som gjentatte ganger har forbrutt seg seksuelt mot mindreårige holdes vekk fra samfunnet eller gjennomgår en medisinsk behandling, blir vedtatt.

       Dette medlem legger frem følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som medfører at det for personer som er dømt for flere alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige kan stilles krav om medisinsk behandling (kastrering) før han slipper ut fra fengsel etter endt soning/forvaring. »

Forslag 2

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til dokumentets forslag 2 som går ut på at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling. Flertallet viser i den forbindelse til at innsatte etter fengselsloven § 34 første ledd kan tilstås permisjon når særlige og vektige grunner taler for det, og det ikke er grunn til å anta at permisjonen vil bli misbrukt (velferdspermisjon).

       Fengselsreglementet § 59.4 sjette ledd bestemmer at når en innsatt som er idømt sikring eller utholder straff for sedelighetsforbrytelser første gang søker om permisjon og direktøren finner at søknaden bør innvilges, skal saken forelegges for Fengselsstyret til avgjørelse.

       Fengselsreglementet § 59.6 første ledd bestemmer at permisjon bare skal gis hvis det er grunn til å tro at den innsatte ikke vil begå en straffbar handling i permisjonstiden eller på annen måte vil misbruke permisjonen, og at han vil overholde vilkår som settes. Flertallet vil understreke at det alltid må foretas en grundig vurdering av om disse vilkårene er oppfylt. Når det gjelder sedelighetsdømte må vurderingen være spesielt grundig. Flertallet viser til at sedelighetsdømte dessuten som regel skal pålegges meldeplikt til politiet, og at andre vilkår i tillegg skal vurderes. Aktuelt i så måte er å forby bestemte oppholdssteder eller kontakt med bestemte personer, forbud mot å nyte alkohol under permisjonsfraværet og at den domfelte skal følges til og fra permisjonsstedet.

       Flertallet er av den oppfatning at en automatisk sammenheng mellom medisinsk behandling som tar sikte på å dempe seksualdriften og permisjoner, harmonerer dårlig med prinsippet om at behandlingen skal være frivillig. Flertallet mener for øvrig det faktum at slik behandling ikke virker for alle overgripere, innebærer at det ikke kan være aktuelt å vedta at slik behandling skal være et vilkår for å få permisjon. På denne bakgrunn mener flertallet at det ikke bør foretas noen endring av loven eller forskriften slik at det ikke skal gis permisjon uten at vedkommende går til behandling.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, viser til at det i forbindelse med rettssaken ofte avgis en rettspsykiatrisk erklæring som beskriver domfeltes seksuelle legning og evne til å kontrollere sin seksualtrang. Når den domfelte er sikringsdømt, må videre den sakkyndige erklæringen som er avgitt i forbindelse med Justisdepartementets behandling av sikringssaken, tas med i vurderingen av permisjonssøknaden.

       I de tilfellene hvor den domfelte får behandling for å forhindre nye overgrep mot barn, må det være avgjørende for hvorvidt permisjon skal gis om vedkommende synes å ha profittert på behandlingen. Flertallet vil understreke at påbegynt behandling isolert sett ikke gir tilstrekkelig garanti mot gjentakelse. Det forhold at domfelte motsetter seg f.eks. å ha samtaler med psykolog eller å delta i programmer rettet spesielt mot sedelighetsdømte bør etter flertallets mening påvirke vurderingen av en eventuell fare for nye overgrep under permisjonen. På denne bakgrunn synes flertallet det er unødvendig å sette et generelt forbud mot permisjon dersom ikke vedkommende er under behandling.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til det flertallet har sagt ovenfor om vilkårene i fengselsreglementet for å innvilge permisjon. Permisjon skal bare gis hvis det er grunn til å tro at den innsatte ikke vil begå nye straffbare handlinger i permisjonstiden eller på annen måte vil misbruke permisjonen. Dette medlem vil presisere at det ut fra disse reglene er en sikkerhetsmessig vurdering som skal legges til grunn for hvorvidt permisjon bør innvilges. Denne vurdering skal ta utgangspunkt i en konkret vurdering av domfeltes tilstand på det tidspunkt permisjonen er aktuell.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at den store gjentagelsefaren i forbindelse med denne typen kriminelle handlinger gjør at det av hensyn til samfunnet vil være uansvarlig å la denne typen seksualforbrytere slippe ut av fengselet på permisjoner. Utgangspunktet må være at permisjoner ikke gis. Det bør imidlertid kunne åpnes for unntak i de tilfellene der forbryteren er underlagt behandling i form av medisinsk/kjemisk kastrering, men bare dersom behandlingen er kommet så langt at de fagkyndige føler seg sikre på at den virker. Vanlig psykiatrisk behandling bør etter dette medlems vurdering ikke kunne føre til permisjonsadgang, ettersom en slik behandling er alt for usikker med hensyn til en positiv virkning.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer eller gjennomføre forskriftsendringer slik at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling. »

Forslag 3

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til dokumentets forslag 3 som går ut på at det skal kunne gis opplysninger om en person som gjentatte ganger er dømt for alvorlige seksuelle overgrep overfor mindreårige til relevante personer i nærområdet.

       Flertallet viser til at opplysningen om at en person er straffedømt i utgangspunktet er taushetsbelagt, jf. straffeprosessloven § 61 a nr. 1. Straffeprosessloven § 61 c nr. 5 bestemmer at taushetsplikt etter § 61 a ikke er til hinder for at opplysningene brukes for å forebygge lovovertredelser. Høyesterett har i en kjennelse inntatt i Rt-1994-1632 uttalt at unntaksbestemmelsen i § 61 c nr. 5 bare kommer til anvendelse når det er en viss nødvendighet eller forholdsmessighet i å gi ut ellers taushetsbelagte opplysninger med sikte på å forhindre lovbrudd. Etter flertallets syn er denne unntaksbestemmelsen tilstrekkelig til at politiet, der det er konkret fare for at en person som tidligere er dømt for å ha forgrepet seg på barn igjen vil forgripe seg, må kunne orientere foreldrene eller foresatte til de barna som eventuelt er i fare, om de tidligere domfellelsene. Flertallet mener på denne bakgrunn at den foreslåtte lovendringen er unødvendig.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til et oppslag i Dagbladet 3.  februar 1997 der det fremgår at to av de tre største partiene i Storbritannia nå foreslår at det skal åpnes for at politiet skal kunne gi opplysninger om dømte pedofile til deres naboer. I USA eksisterer allerede en slik lovmessig adgang til å varsle naboer. Dette medlem har merket seg opplysningene om at Høyesterett i en kjennelse har tolket unntaksbestemmelsene fra taushetsplikten i straffeprosesslovens § 61 c nr. 5 slik at det åpnes for at politiet skal kunne gi naboer opplysninger om tidligere dømte pedofile. Dette medlem mener at denne adgangen må brukes i langt større grad enn i dag.