1. Innleiing
1.1 Utviklinga på finansmarknaden
1.1.1 Samandrag
Dei kortsiktige rentene var stabile i 1995. Dei langsiktige rentene, målte ved renta på norske statsobligasjonar med fem års attståande løpetid, fall med 2 prosentpoeng. Også renta i bankane gjekk ned. Gjennomsnittleg utlånsrente fall med 0,8 prosentpoeng og gjenomsnittleg innlånsrente med 0,3 prosentpoeng, slik at den gjennomsnittlege rentemarginen vart redusert med 0,5 prosentpoeng.
Det er i meldinga gjort nærare greie for utviklinga på finansmarknaden.
Utbyttet til bankaksjeeigarane blir fastsett av bankorgan i samsvar med reglane om dette i forretningsbanklova og aksjelova. Statens Bankinvesteringsfond representerer staten på generalforsamlingane i bankane, som mellom anna vel elleve femtendelar av representantskapet. Utbyttet blir fastsett av representantskapet og styret i fellesmøte innanfor det høgste beløp som styret fastsett. Statens Bankinvesteringsfond er frå 1995 representert med medlemmer i representantskapa til dei to største forretningsbankane. Gjennom sitt arbeid i disse organa prøver Statens Bankinvesteringsfond å oppfylle dei krav til avkastning på statens kapital som kom til uttrykk i Salderinsproposisjonen i 1995.
Departementet fekk i 1995 fleire større konsesjonssaker. Før søknadene om konsesjon vart ferdigbehandla, la departementet i Nasjonalbudsjettet 1995 fram ei vurdering av konkurransetilhøva og strukturpolitikken på finansmarknaden. Her drøfta ein forhold som har vekt for statens rolle som konsesjonsgivar på finansmarknaden. Departementet la opp til at ein framleis må gjere ei særleg grundig og kritisk vurdering av verknadene av samanslåing av « store » institusjonar. Departementet meiner at det bør vere den samla konkurransesituasjonen som skal vere avgjerande for om det skal givast konsesjon til slik samanslåing. Konsesjonspraksis må innrettast slik at han ikkje hindrar omstillingar som set fianansnæringa i stand til å møte utfordringar i framtida, som auka internasjonal konkurranse. Dei ulike konsesjonssøknadene vart handsama ut frå retningslinene om tilstrekkeleg konkurranse og naudsynt soliditet. 12. januar 1996 fekk Kreditkassen konsesjon til å eige 100 % av aksjane i Norgeskreditt Holding AS. Både DnB og det nederlandske forsikringsselskapet Aegon fekk 23. januar 1996 samtykke til å eige aksjane i Vital Forsikring AS. 4. juni 1996 fekk Sparebanken Midt-Norge, Sparebanken Nord-Norge, Sparebanken Rogaland og Sparebanken Vest samtykke til å etablere samarbeidsavtale om finanstenester og konsesjon til å etablere morselskap i finanskonsern.
Etter finansieringsverksemdslova § 2-7 skal avtaler som er inngått mellom finansinstitusjonar ha godkjenning av Finansdepartementet om dei kan ha innverknad på konkurransen. I 1995 og i fyrste halvår av 1996 mottok departementet fire slike søknader om godkjenning etter finansieringsverksemdslova § 2-7 i saker knytte til betalingsformidling.
Sparebankenes servicekontor, Forretningsbankenes servicekontor og Postbanken søkte 24. november 1995 Finansdepartementet om godkjenning etter finansieringsverksemdslova §2-7 for rammeavtale om integrering av Postbanken i den felles infrastrukturen for betalingsformidling som dei andre bankane har. Avtala inneber at Postbanken sluttar seg til dei felles reglane som gjeld for betalingssystema til dei andre forretning- og sparebankane. Samordninga skjer i hovudsak ved at Postbanken sluttar seg til eksisterande avtaler mellom dei andre bankane om gjensidig honorering av betalingsinstrument og -oppdrag. Minibanknettet vil etter avtala framstå som eit nett for brukarane. Når det gjeld prisfastsetjing, er det slått fast i avtala at kvar einskild bank ikkje kan gjere prisane avhengige av kva for andre bankar som tek del i transaksjonen. Postbanken sluttar seg og til avtala som regulerer korleis bankar som deltek i ein transaksjon, skal dele betalinga seg imellom, såkalla interbankgebyr. Føremålet med avtala er å få til effektive betalingstransaksjonar. Postbanken har betalt eit eingongsbeløp på om lag 75 mill. kronar for samordninga.
Departementet bad Noregs Bank, Kredittilsynet og Konkurransetilsynet om ei vurdering av rammeavtala. Noregs Bank og Kredittilsynet tilrådde at avtala vart godkjend. Noregs Bank grunngav sitt syn med at samordninga er ein fordel for kundane, gjev betre utnytjing av distribusjonssystema og fremmjar eit effektivt betalingssystem. Kredittilsynet gav uttrykk for at avtala under visse omstende kan verke konkurranseregulerande, og tilrådde at ein sette som vilkår at godkjenninga kan takast attende dersom avtala får ein uheldig konkurranseregulerande effekt. Konkurransetilsynet gav uttrykk for at samordninga er ein viktig føresetnad for effektiv betalingsformidling der kvar bank set eigne prisar til kundane. Finansdepartementet godkjende avtala 9. mai 1996. Godkjenninga kan trekkjast attende dersom avtala viser seg å få ein uheldig konkurranseregulerande verknad.
I 1991 søkte bankforeiningane om godkjenning av avtale om etablering av felles operasjonelt EFTPOS-selskap, kalla Bank-Axept AS. Selskapet er sentral for innsamling av data frå betalingsterminalar i detaljhandelen. Departementet melde frå til søkjarane i 1991 at ein ikkje ville ta stilling til søknaden før samordninga med Postbanken var avklara. På bakgrunn av avtala om samordning med Postbanken søkte bankforeiningane 24. oktober 1995 på nytt om at avtala om opprettinga av Bank-Axept vart godkjend. Etter avtala skal Bank-Axept samle inn data fra EFTPOS-transaksjonar. Brukarstadene skal for det meste eige terminalane. Bankenes Standardiseringskontor skal fastsetje standardene for EFTPOS-systemet. Kostnader som vedkjem terminal og brukarstad, skal belastast banken på brukarstad. Departementet bad Noregs Bank, Kredittilsynet og Konkurransetilsynet om ei vurdering av avtala. Konkurransetilsynet uttalar i brev av 26. februar 1996 til departementet at det reknar med at avtala ikkje inneheld føresegner som blir ramma av forbodsføresegnene i konkurranselova. Noregs Bank og Kredittilsynet tilrådde at avtala skulle bli godkjend. Kredittilsynet uttalte i brev av 1. mars 1996 til departementet at « Bank-Axept og Postbankens innsamlingssentral ster for innsamling av se godt som alle EFTPOS-transaksjonene i Norge i dag, og befinner seg derfor i en oligopolsituasjon som under gitte omstendigheter kan vfre konkurranseregulerende ». Kredittilsynet tilrådde difor at det vart stilt vilkår til godkjenninga slik at styresmaktene kan gripe inn om det er naudsynt. Avtala vart godkjend av Finansdepartementet 9. mai 1996. Godkjenninga kan trekkjast tilbake om avtala seinare viser seg å få uheldig konkurranseregulerande verknad.
Sparebankforeiningens servicekontor og Bankforeiningens servicekontor søkte 8. februar 1995 om godkjenning av « regler om beregning av pris for tilgang til bankenes fellessystemer innen betalingsformidlingen ». Reglane gjeld bankar som etter 1. januar 1994 knyter seg til fellessystema. Avtala gjeld likevel ikkje Postbanken, jf. omtala ovanfor om samordninga. Fellessystema blir i avtala delte inn i fire ulike bolkar med eigne prisar for tilgang. Den fyrste bolken omhandlar betalingstenester og sjekktenesta, og regulerer mellom anna interbanksystemet og avrekning i Bankenes betalingsentral (BBS). Dei andre bolkane regulerer minibanktenesta, EFTPOS og bankgirotenesta. Etter avtala aukar tilgangsprisane med storleiken på den ansvarlege kapitalen til banken som knyter seg til. Tilgangsprisen for alle tenestebolkar har ein maksimal storleik på 15,5 mill. kroner for bankar med over 50 mill. ECU i ansvarleg kapital. Ein bank med ein ansvarleg kapital på 5 mill. ECU, om lag 41 mill. kroner, betaler etter avtala ein tilgangspris for alle tenestebolkar på noko mindre enn 6 mill. kroner. Dette svarar til om lag 14 % av den ansvarlege kapitalen i banken. Utanlandske bankar med filial i Noreg må uavhengig av bankens ansvarlege kapital betale 11,5 mill. kroner om banken skal ha tilgang til alle tenestebolkar. Ein bank kan også knyte seg til fellessystemet bilateralt gjennom ein bank som allerede er tilknytt. I slike tilhøve blir tilgangsprisen avtala mellom dei to bankane.
Departementet bad Noregs Bank, Kredittilsynet og Konkurransetilsynet vurdere reglane for utrekning av tilgangspris. Konkurransetilsynet bad Finansdepartementet vurdere om det bør setjast ein maksimal tilgangspris som svarar til om lag 5 % av den ansvarlege kapitalen til banken som sluttar seg til, og ein maksimal tilgangspris på noko over 8 mill. kroner. Etter Noregs Bank si vurdering er ein tilgangspris på mellom 5 og 10 % av den ansvarlege kapitalen stor nok til at ein kan ta nødvendige omsyn, mellom anna omsyn til konkurranse. I den vidare handsaminga av søknaden hadde departementet nærare kontakt med søkjarane, Noregs Bank og Konkurransetilsynet. Departementet har lagt vekt på behovet for reglar som er ope kjende for aktørane. Departementet vil videre peike på at i klagesaker vil Konkurransetilsynet vurdere tilgangsprisen i kvart einskilt tilfelle. På denne bakgrunnen godkjende Finansdepartementet 11. juli 1996 med heimel i finansieringsverksemdsloven § 2-7 avtala om « regler om beregning av pris for tilgang til bankenes fellessystemer innen betalingsformidlingen ». Departementet tok atterhald om at Konkurransetilsynet må vurdere kva tilgangsprisen maksimalt kan vere i kvart einskilt tilfelle. Konkurransetilsynet gav 13. august 1996 dispensasjon fra konkurranselova for avtala. Konkurransetilsynet kan etter klage, eller på eige tiltak, trekkje dispensasjonen attende eller stille vilkår for han dersom avtala får uønskte verknader med omsyn til konkurranse. Dispensasjonen frå konkurranselova gjeld fram til 1. august 2001.
Servicekontora for dei to bankforeiningane søkte 23. februar 1996 om løyve etter finansieringsverksemdslova § 2-7 for avtale om interbankgebyr. Avtala regulerer prisar for betalingstenester og kontantuttak (minibank, autogiro, sjekk o.a.) som blir utførte av ein kunde i ein annan bank. For uttak i minibank, bruk av autogiro og ved innløysing av utbetalingstilvising eller -kort skal banken som tek imot interbankgebyret ikkje krevje ekstra gebyr av kunden. Mesteparten av gebyra blir gjorde opp bankane imellom ein gong i månaden. Bankar som ikkje er medlemmer av ei av bankforeiningane kan tre inn i avtala etter vilkår fastsette av servicekontora for bankforeiningane. Avtala erstattar tidlegare godkjend avtale om interbankgebyr. Departementet bad Noregs Bank og Kredittilsynet om ei vurdering av avtala. Konkurransetilsynet har gitt dispensasjon frå konkurranselova for avtala om interbankgebyr. Noregs Bank gav uttrykk for at felles satsar for interbankgebyr kan vere naudsynt for å halde ved like og vidareutvikle eit effektivt betalingssystem, og at det er reelle grunngjevingar for dei endringane som vart gjorde i forhold til avtala frå 1993. Både Noregs Bank og Kredittilsynet tilrådde godkjenning av avtala. Finansdepartementet godkjende 9. juli 1996 avtala om interbankgebyr. Godkjenninga kan trekkjast attende om avtala seinare viser seg å få ein uheldig konkurranseregulerande verknad.
1.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tar redegjørelsen i meldingen vedrørende utviklingen i finansmarkedet til orientering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, vil bemerke at konkurransedyktige norske finansnæringer er viktig for å ivareta hensynet til forbrukerne, og det gjelder både bedriftene og husholdningene. Flertallet vil understreke betydningen av en konsesjons- og strukturpolitikk som sikrer en effektiv konkurranse, forhindrer uheldig sentralisering og konsentrasjon av eiermakt. Flertallet vil i denne forbindelse vise til de respektive fraksjoners merknader i B.innst.S.nr.1 (1995-1996).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rxd Valgallianse viser til at disse partier har vært skeptisk til for sterk konsentrasjonen i finansmarkedet. Sosialistisk Venstreparti gikk blant annet imot Regjeringens innvilgning av konsesjon til både DnB og Aegon om overtakelse av aksjene i Vital Forsikring AS. Disse medlemmer mener at en utvikling i retning av en ny fusjonsbølge i det norske finansmarkedet vil virke uheldig. Konsentrasjonen i det norske finans- og forsikringsmarkedet er allerede større enn i de fleste europeiske land. Disse medlemmer vil peke på at en utvikling i retning av få, store enheter innenfor dette markedet kan føre til redusert konkurranse. Disse medlemmer viser til at dette synet har vært i tråd med stortingsflertallets holdning. Dette flertallet har blant annet pekt på behovet for at de norske finansinstitusjonene skal ha spredt eierskap.
Disse medlemmer vil peke på pengepolitikken i dagens situasjon er relativt ekspansiv sett på bakgrunn av den realøkonomiske situasjonen. Dette medfører i neste omgang lavere utlånsrenter til publikum, og dermed økt utlånsvolum. Disse medlemmer mener for stor vekst i kredittvolumet kan virke uheldig på samfunnsøkonomien. Disse medlemmer mener det ikke er i tråd med de viktigste samfunnsøkonomiske behovene når Regjeringen i dag fører en ekspansiv pengepolitikk, mens finanspolitikken må sies å være relativt restriktiv.
Komiteens medlem fra Rxd Valgallianse vil påpeke at denne meldinga som omhandler virksomheten i 1995, foreligger altfor seint til at det har særlig verdi å behandle den nøye. Slike årsmeldinger bør behandles kalenderåret etter, ikke to år etter. Rød Valgallianse har ikke apparat til å grave seg ned i historia og alle ulike dokumenter som ligger til grunn for denne meldinga. Dette medlem nøyer seg derfor med å si at meldinga synliggjør to store omlegginger, EU-tilpasninga gjennom EØS-avtalen og konsentrasjonen av finansinstitusjoner i Norge. Begge omleggingene er Rød Valgallianse sterkt imot.
Komiteens medlem representanten Stephen Brethen vil bemerke at myndighetenes viktigste oppgave i forhold til næringslivet, herunder finansnæringen, er å sikre grunnlaget for effektiv konkurranse. Utover dette skal man påse at krav til soliditet m.v. overholdes. Øvrige hensyn, slik som frykt for sentralisering og tap av tyngre regionale forankrede finanstyngdepunkter, ligger etter dette medlems oppfatning utenfor hva myndighetene bør legges seg opp i.
1.2 Regelverksutvikling på finansmarknadsområdet
1.2.1 Samandrag
Lov 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel vart endra ved lov 7. juni 1996 nr. 25 (Ot.prp. nr. 15 og Innst.O.nr.48 (1995-1996)). Lovendringane gjennomførte m.a. Noreg sine plikter etter EØS-avtala vedlegg IX nr. 30 a og b - kapitaldekningsdirektivet (Rdir. 93/6/EØF ) og investeringstjenestedirektivet (Rdir. 93/22/EØF ).
Verdipapirhandellovutvalet vart ved Kgl.res. 31. januar 1994 oppnemnt for å gå gjennom regelverket for verdipapirmarknaden og foreslå naudsynte endringar, m.a. som følgje av EØS-avtala. Utvalet la fram si første delutgreiing 16. desember 1994. Siste delutgreiing frå dette utvalet vart avgitt 19. desember 1995 og vart send på høyring 21. februar 1996.
Kompetansen til å setje lova i kraft og til å gi overgangsreglar vart delegert til Finansdepartementet ved Kgl.res. 7. juni 1996 nr. 571. Finansdepartementet vedtok 26. juni 1996 forskrift om iverksetjing og overgangsreglar til endringslova. Reglane om at EØS-føretaks høve til å drive verksemd i Noreg, og forskriftsheimlane i endringslova vart sette i kraft frå 1. juli 1996. Dei generelle reglane om verksemda til verdipapirføretak blir sette i kraft 31. desember 1996. Det er fastsett overgangsreglar i samband med at alle eksisterande investeringsføretak må få løyve etter dei nye reglane.
Forskrift 7. juli 1995 nr. 682 om filialetablering for investeringsføretak frå andre EØS-land som driv fondsmekling vart oppheva ved forskrifta 26. juni 1996 i samband med at det er fastsett nye reglar om filialetablering i verdipapirhandellova.
Finansdepartementet fastsette 17. juli 1996 forskrift om minstekrav til kapitaldekning for marknadsrisiko o.a. for kredittinstitusjonar og verdipapirføretak.
Finansdepartementet fastsette 14. mai 1996 endringar i einskilde forskrifter gitt med heimel i verdipapirsentrallova. Endringane er av teknisk karakter.
I Kredittmeldingane for 1993 (St.meld. nr. 13 (1994-1995)) og 1994 (St.meld. nr. 36 (1995-1996)) vart viktige endringar i regelverket som følgje av EØS-avtala og tilleggsavtala til EØS-avtala omtala. Her følgjer supplerande gjennomgåing.
Følgjande forskrifter vart fastsette i 1995, og er omtala i Kredittmeldinga 1994:
| - | Forskrift 7. juli 1995 nr. 682 om filialetablering for investeringsføretak frå andre EØS-land som driv fondsmekling. Oppheva ved forskrift 26. juni 1996. |
| - | Forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklassar som grunnlag for tildeling av konsesjon. |
| - | Forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstenesteytingar og etablering av filial i Noreg av forsikringsselskap med hovudsete i annan EØS-stat. |
| - | Forskrift 11. oktober 1995 nr. 854 om norske forsikringsselskap sine forsikringstenesteytingar og etablering av filial i annan EØS-stat. |
Finansdepartementet fastsette 19. mai 1995 to forskrifter om berekning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske skadeforsikringsselskap og for norske livsforsikringsselskap med heimel i forsikringsverksemdlova § 7-3 femte ledd. Forskriftene er ei implementering av Rdir. 79/267/EØF , 92/96/EØF , 73/239/EØF og 92/49/EØF (første og tredje livsforsikringsdirektiv og første og tredje skadeforsikringsdirektiv), som er ein del av EØS-avtala.
Finansdepartementet fastsette 24. november 1995 forskrift om forsikringsmekling.
Finansdepartementet fastsette 22. mai 1996 forskrift om overdraging av forsikringsportefølje teikna etter reglane om etableringsrett eller utveksling av tenesteytingar.
Finansdepartementet fastsette 28. juni 1996 forskrift om verksemda til norske kredittinstitusjonar i annan stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. Forskrifta gjeld den retten norske bankar og finansieringsføretak har til å etablere filial og yte tenester i annan EØS-stat.
EØS-reglane som svarar til Rdir. 87/102/EØF gjer det naudsynt med endringar i dei norske reglane om forbrukarkreditt, m.a. om opplysning om effektiv rente. Det er behov for å samordne reglar i medhald av kredittkjøpslova og finansinstitusjonslova, jf. omtale i Revidert nasjonalbudsjett 1996 s. 96. Finansdepartementet har på denne bakgrunnen bede Kredittilsynet gjere framlegg om ei ny forskrift om opplysningsplikt overfor låntakarar, jf. gjeldande forskrift 1. juni 1990 nr. 437 gitt i medhald av finansinstitusjonslova. Opplysningsplikta etter denne forskrifta skal ikkje omfatte lån som fell inn under kredittkjøpslova. Det blir vist til at Konkurransetilsynet 22. desember 1995 sende på høyring eit framlegg om endringar m.a. i reglar om berekning av effektiv rente, jf. forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 gitt i medhald av kredittkjøpslova.
EFTA sitt overvakingsorgan (ESA) har i løpet av 1995 sendt to såkalla opningsskriv eller « letters of formal notice » til Finansdepartementet om manglande gjennomføring av direktiv etter EØS-avtala. I brev 17. mai 1995 tok ESA opp gjennomføringa av reglar i direktivet om forbrukarkreditt (Rdir. 87/102/EØF ). Finansdepartementet gjorde i brev 21. juni 1995 greie for det gjeldande regelverket på departementet sitt område som tek vare på forbrukarinteresser, under dette forskrift 1. juni 1990 nr. 437 om opplysningsplikt overfor låntakarar. Ein viste til at ei forskrift om forbrukarkreditt er under handsaming i departementet.
I brev 13. juli 1995 tok ESA opp gjennomføringa av i alt 13 føresegner i første og andre bankdirektiv og UCITS-direktivet. Finansdepartementet varsla i brev 19. oktober 1995 at ein ville gjennomføre forskriftsendringar og gjere framlegg om lovendringar i tråd med ESA sitt syn på alle punkt bortsett frå eitt, som gjeld dei reglane i EØS-avtala som svarar til kravet i andre bankdirektiv til nasjonale reglar for kredittinstitusjonar som ønskjer å etablere filial i annan EØS-stat.
Finansdepartementet har utforma føresegner om at etablering av filial i annan EØS-stat krev løyve frå Kredittilsynet, jf. omtale over av forskrift 28. juni 1996 om verksemda til norske kredittinstitusjonar i annan stat i EØS. ESA meiner at ein regel om at norske kredittinstitusjonar som ønskjer å etablere filial i annan EØS-stat må søkje om løyve, ikkje vil vere i samsvar med art. 19(1) i anna bankdirektiv. ESA syner til at « single licence »-prinsippet i direktivet inneber at ein kredittinstitusjon som har løyve til å drive verksemd i heimstaten, ikkje skal trenge eit løyve til for å kunne etablere filial i ein annan EØS-stat. Departementet deler ikkje ESAs syn, og har overfor ESA m.a. synt til at styremaktene ikkje vil kunne trekkje inn andre moment i skjønnsutøvinga enn dei som går fram av art. 19(3) i direktivet. Etter departementet si vurdering er reglane i forskrifta 28. juni 1996 om verksemda til norske kredittinstitusjonar i anna stat i EØS ikkje i strid med art. 19(1) i anna bankdirektiv.
ESA har m.a. i opningsskrivet frå 13. juli 1995 gitt uttrykk for at den norske gjennomføringa av EØS-avtala sitt vedlegg IX (finansielle tenester) ikkje var fullt ut tilfredsstillande. For å bøte på ein del av innvendingane til ESA vart det fastsett visse endringar i finanslovgivinga ved lov 28. juni 1996 nr. 46 (Ot.prp. nr. 45 og Innst.O.nr.72 (1995-1996)). Det vart m.a. lovfesta krav til vandel og røynsle for leiarar av kredittinstitusjonar og at avgjerd av søknad om å drive verksemd som kredittinstitusjon skal treffast innan seks månader. Lova tok til å gjelde 1. juli 1996, jf. Kgl.res. 28. juni 1996. Departementet arbeider med forskrifter i samband med lovendringa.
Som ledd i tilpassinga til GATS- og OECD-plikter er det vedteke lovreglar om at bankar, andre kreditt- og finansinstitusjonar og forvaltningsselskap for verdipapirfond med hovudsete utanfor EØS kan etablere filial her i riket, jf. lov 28. juni 1996 nr. 46 (Ot.prp. nr. 45 og Innst.O.nr.72 (1995-1996)). Lova tok til å gjelde 1. juli 1996, jf. Kgl.res. 28. juni 1996. Filialetablering krev løyve frå norske styremakter.
Våren 1996 vart det vedteke lovendringar med sikte på å styrkje regelverket til førebygging og nedkjemping av kvitvasking av utbytte frå kriminell aktivitet, jf. lov 7. juni 1996 nr. 30 ( Ot.prp. nr. 22 (1995-1996) og Innst.O.nr.50 (1995-1996)). Lovendringane har m.a. samband med den norske deltakinga i FATF (Financial Action Task Force on Money Laundering).
Finansdepartementet oppnemnde 14. juni 1995 Kontrollutvalet for tiltak mot kvitvasking av pengar og fastsette same dag nærare reglar for kontrollutvalet si verksemd og sakshandsaming. Reglane er tekne inn i forskrift 14. juni 1995 nr. 557 om Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking av penger. Utvalet fører kontroll med ØKOKRIMs handsaming av opplysningar som er mottekne frå mellom andre finansinstitusjonar etter finansinstitusjonslova §2-17.
Ved forskrift 2. august 1995 endra Finansdepartementet forskrift 7. februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot kvitvasking av pengar. Endringa innebar at skadeforsikringsselskapa, ved teikning av skadeforsikringspolisar, vart unnatekne frå den særskilde legitimasjonsplikta som går fram av finansinstitusjonslova § 2-17 og forskrifta om legitimasjonskontroll.
Rekneskapslovutvalet vart oppnemnt ved Kgl.res. 16. mars 1990 for å vurdere rekneskapslovgivinga. Utvalet la fram ein delutgreiing i NOU 1992:13 om rekneskapsmessig handsaming av skatt, og ei anna delutgreiing i NOU 1993:2 om differensierte krav til årsoppgjer, konsernoppgjer og revisjonsplikt. Utvalet la fram si avsluttande utgreiing 27. oktober 1995. Utgreiinga vart send på høyring 27. desember 1995 med høyringsfrist innan utgangen av mars 1996.
Banklovkommisjonen, som vart nedsett ved Kgl.res. 6. april 1990, går no gjennom finansinstitusjons- og kredittlovgivinga med sikte på modernisering, samordning og revisjon. Kommisjonen si oppgåve er å foreslå klare, lovregulerte rammevilkår for finansinstitusjonane. Eit siktemål er at lovreguleringa skal ta høgd for utviklinga på finansmarknadene. Lovgivinga bør utformast slik at ho får ein langsiktig og generell karakter, og at ho gir rom for nødvendige tilpassingar til endra forhold. Kommisjonen sitt arbeid skal avpassast i forhold til reglar som nyleg har vore reviderte.
Banklovkommisjonen gav 15. desember 1994 si første utgreiing med forslag til ny lov om finansavtalar og finansoppdrag til Justisdepartementet ( NOU 1994:19 ). Forslaget inneber ei regulering av tilhøvet mellom finansinstitusjonar og kunden, dvs. ei kontraktrettsleg regulering av banktenester og bankavtalar, m.a. avtalar om innskottskonto, betalingsoppdrag, utlån og kausjon. Justisdepartementet sende utgreiinga ut til høyring våren 1995. Justisdepartementet legg opp til at det blir fremja odelstingsproposisjon om finansavtalar og finansoppdrag i løpet av 1997.
Banklovkommisjonen gav 28. november 1995 si utgreiing nr. 2 med forslag til reglar om sikringsfondsordningar og offentleg administrasjon. Denne utgreiinga vart send ut til høyring av Finansdepartementet 30. november 1995, med høyringsfrist 29. februar 1996. Finansdepartementet fremja 10. mai 1996 Ot.prp. nr. 63 (1995-1996) om lov om sikringsordningar for bankar og offentleg administrasjon m.v. av finansinstitusjonar. Arbeidet med utgreiing nr. 3 om offentlegrettslege regler om betalingssystem og kontokortsystem er i gang. Kommisjonen har også i oppgåve å foreslå ei samordna lovgiving for finansinstitusjonar for å gjere regelverket meir oversiktleg og tilgjengeleg. Arbeidet med ein meir generell revisjon av finansinstitusjonlovgivinga skal munne ut i utgreiing nr. 4.
Revisorlovutvalet vart oppnemnt ved Kgl.res. 28. januar 1994. Det vart nedsett for å gå gjennom sider ved revisorlovgivinga. Mandatet til utvalet går mellom anna ut på å
| - | vurdere revisors ansvar, plikter og oppgåver, og foreslå korleis regelverket skal vere, |
| - | vurdere behovet for endringar i reglane om revisjonsplikt i revisorlova og anna lovgiving med unntak av lovgiving som berre gjeld stat og kommune, |
| - | vurdere krava til utdanning og kompetanse for revisorar, |
| - | ta stilling til om det er teneleg å halde fast ved at bestemte revisjonspliktige må bruke særskild kategori revisor, og retningslinjene for dette systemet, |
| - | vurdere korleis myndigheitene kan organisere forvaltninga av revisor- og revisjonsspørsmål, og Kredittilsynet og Revisorrådet si rolle. |
Arbeidet i utvalet har teke lengre tid enn først tenkt. Ein ventar likevel at utgreiinga blir lagd fram i år.
1.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tar redegjørelsen i meldingen vedrørende finansmarkedets regelverksutvikling til orientering.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rxd Valgallianse viser til sine merknader og forslag i de ovenfor nevnte innstillinger, der disse medlemmer gikk inn for innstramming i regelverket for verdipapirhandel.
1.3 Omlegging av framtidige kredittmeldingar
1.3.1 Samandrag
Store delar av Kredittmeldinga overlappar omtale i andre meldingar og proposisjonar. Departementet meiner difor at meldinga bør leggjast om for betre å reflektere dei reelle informasjonsbehov.
Kredittmeldinga omtalar administrative forhold og verksemd etter institusjon. Meldinga har også ei generell omtale av forholda på finansmarknaden. Finansdepartementet sitt eige forvaltningsarbeid får berre kort omtale. Dei seinare år er det i vedlegg til meldinga gjeve ei summarisk oversikt over konsesjonar som er gjevne av departementet. I meldinga for 1994 vart det i innleiingskapittelet teke med eit nytt underavsnitt om utvikling i regelverket.
Administrative forhold og arbeidet i Kredittilsynet og statsbankane året før blir omtala i St.prp. nr. 1. Ei generell omtale av penge- og valutapolitikken, statsbankane, og utviklinga på finansmarknaden blir gjeven i Nasjonalbudsjettet og i Revidert nasjonalbudsjett. For fleire av statsbankane blir det òg fremma eiga melding om verksemda frå vedkommande fagdepartement. I tillegg har alle institusjonane sine eigne offentlege årsmeldingar med opplysningar om administrative forhold, styresamansetjing, verksemd osv. I Nasjonalbudsjettet og i Revidert nasjonalbudsjett har det og blitt orientert om Finansdepartementet sitt forvaltningsarbeid på finansmarknadsområdet. Kapittelet i kredittmeldinga om finansiering av staten (inkl. omtale av intervensjonssamarbeid mellom Noregs Bank og sentralbankane i andre land), er nærast identisk med omtalen i lånefullmaktsproposisjonen. Kredittmeldinga har difor ein avgrensa funksjon som ei sjølvstendig orientering, og departementet vil på denne bakgrunn foreta visse endringer.
Departementet vil foreslå følgjande opplegg for framtidige kredittmeldingar:
Kredittmeldinga held fram som årleg melding. Innhaldet blir bygd opp om to element: - generell marknadsinformasjon om finansinstitusjonane og verdipapirhandelen for året før, og - orientering om forvaltningsarbeidet departementet har utført på finansmarknadsområdet. Omtalen av pågåande arbeid på finansmarknadsområdet som no er i Nasjonalbudsjettet og Revidert nasjonalbudsjett, anna enn forhold som har noko å seie for budsjettopplegget, flyttast for det meste til kredittmeldinga. Kredittmeldinga får dermed i noko større grad preg av å vere eit dokument som omhandlar aktuelle politiske saker. Framstillinga av forvaltningsarbeidet skal òg innehalde omtale av forvaltningsarbeid i underliggjande etatar som er av ein slik karakter at Stortinget bør bli informert. Det blir lagt fram ei brei orientering om dei underliggjande etatane berre ein gong i kvar stortingsperiode, dersom det ikkje har vore særskilde forhold, t.d. organisasjonsendringar, som tilseier at Stortinget får informasjonen tidlegare. Det kan også bli tale om ei kort utgreiing i dei årlege meldingane, dersom det er naudsynt. Omtala av Noregs Bank, Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond er pålagd ved lov, jf. sentralbanklova § 28, banksikringsfondlova § 8 og bankinvesteringsfondlova § 6. Omlegginga som er foreslått her, vil difor krevje lovendring. Departementet legg vidare opp til å sløyfe omtalen av statsbankane og gjeldsforvaltninga i kredittmeldinga. Departementet vil og vurdere om meldinga om IMFs verksemd, som no kjem annakvart år, kan leggjast inn i kredittmeldinga.
1.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteen tar redegjørelsen i meldingen vedrørende omlegging av framtidige kredittmeldinger til orientering.