Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at 1995 var et travelt år for NATO. NATO har blant annet foretatt viktige forberedelser mot en utvidelse av Alliansen. NATO tok også på seg oppgaven, etter oppdrag fra FN, å implementere fredsavtalen mellom partene i Bosnia-Hercegovina, Dayton-avtalen. Planene om utvidelse av Alliansen og innsatsen i Bosnia viser at NATO har tilpasset seg de nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser og fått nye oppgaver, som gjør at Alliansen i dag spiller en fremtredende rolle i europeisk sikkerhetspolitikk.

       Flertallet viser til at det er svært viktig for Norge at NATO fortsetter å spille en viktig rolle i europeisk sikkerhetspolitikk, og understreker derfor betydningen av at Norge konsekvent støtter opp om NATO-samholdet og NATOs arbeid med å møte de nye utfordringene i europeisk sikkerhetspolitikk.

       NATO gjennomførte i 1995 en studie som slo fast at en utvidelse av NATO bør finne sted for å bygge opp under demokratiprosessen i Øst-Europa, å bidra til å knytte sammen øst og vest etter den kalde krigens slutt, og derigjennom å styrke stabiliteten og sikkerheten i hele det euroatlantiske område. Studien fastslo videre at:

-	beslutninger om utvidelse vil bli fattet av NATO-landene - beslutningen krever konsensus,

-	utvidelsesprosessen vil foregå i åpenhet, i dialog med alle involverte parter,

-	det vil ikke lages noen rigid kriterieliste for søkerlandene,

-	utvidelse vil avgjøres land for land - ingen land vil utelukkes,

-	intet land utenfor NATO vil ha vetorett over utvidelsesbeslutningene.

       Dette er retningslinjer flertallet slutter seg til. NATO-studien tok ikke stilling til hvem som er aktuelle medlemskandidater og når utvidelse kan skje, men Alliansen er i dag i ferd med å komme frem til vesentlige avklaringer om disse spørsmålene. Flertallet viser til at den amerikanske president har foreslått å gjennomføre første steg i utvidelsesprosessen i 1999, året for Alliansens 50-års jubileum. Flertallet mener at Norge bør arbeide aktivt for å realisere dette målet.

       Flertallet mener det er viktig å understreke at NATO-utvidelse er en prosess som drives frem av søkerlandenes ønske om medlemskap og deres økonomiske og forsvarsmessige reformpolitikk for å realisere dette ønsket, og på den annen side NATOs ønske om å bygge stabilitet østover. Flertallet mener det er særlig viktig at Norge, sammen med de andre nordiske NATO-medlemmer, vektlegger de baltiske staters ønske om NATO-medlemskap og arbeider for å muliggjøre dette. Det er derfor viktig å understreke at døren ikke stenges etter at de første sentral- og østeuropeiske land er blitt medlemmer av NATO, men at utvidelsesprosessen fortsetter.

       Flertallet viser til at NATO arbeider aktivt for å bygge ut samarbeidet med Russland, som i dag har form av to særavtaler, en innenfor rammen av Partnerskap for Fred og en som strekker seg utenfor PFP. En utbygging av dette samarbeidet er viktig for russernes holdning til NATO. Norge og de andre landene i NATO bør aktivt diskutere utviklingen i forbindelse med utvidelsesprosessen med russiske politikere, og arbeide for at det russiske folk oppfatter NATO som en defensiv og stabilitetsbyggende allianse.

       Russland deltar i dag i den NATO-ledede fredsbevarende styrken i Bosnia, IFOR. Dette lover godt for det fremtidige samarbeidet mellom NATO og Russland om slike operasjoner. IFOR har lykkes med å holde partene i Bosnia adskilt og har oppfyllt sitt mandat i henhold til Dayton-avtalen til beste for folk i området og på en måte som styrker Alliansens troverdighet i slike operasjoner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Solheim, viser til at de to viktigste begivenheter i NATO det siste året har vært oppfølgingen av Dayton-avtalen i Bosnia-Hercegovina og forberedelsene av en eventuell utvidelse av NATO.

       Dette medlem vil understreke at NATOs operasjoner i Bosnia-Hercegovina, etter oppdrag fra FN, i hovedsak har vært vellykket. Det var nødvendig med et kraftig, internasjonalt militært nærvær for å stanse krigshandlingene, og det var derfor avgjørende at NATO påtok seg oppdraget, i samarbeid med andre land. Dette medlem vil understreke at det var særlig viktig at også Russland ble trukket inn i den flernasjonale fredsstyrken.

       Dette medlem vil likevel peke på faren for at den internasjonale fredsstyrken sementerer resultatene av den etniske rensingen av Bosnia som den serbiske siden bærer et hovedansvar for. Det er derfor viktig at Norge arbeider for at fredsstyrken sikrer Bosnia-Hercegovinas yttergrenser og gjør hjemvending til opprinnelig hjemsted mulig, slik at Bosnia forblir en flernasjonal stat. Norge bør videre aktivt arbeide for at krigsforbryterne bringes inn for den internasjonale krigsforbryterdomstolen.

       Dette medlem vil videre understreke at varig fred i Bosnia er avhengig av den økonomiske og sosiale gjenoppbygging av landet. Det er et tankekors at verdenssamfunnet bidrar med mangedobbelte beløp til den internasjonale fredsstyrken sammenliknet med den sivile gjenoppbyggingen. Dette medlem vil derfor arbeide for forsterket norsk innsats når det gjelder økonomisk og sosial gjenoppbygging.

       En eventuell utvidelse av Alliansen har vært og er NATOs andre viktige utfordring. Dette medlem vil advare mot den planlagte utvidelsen av NATO. All utbygging av eksisterende sikkerhetsstrukturer må ha reell sikkerhet for alle land i Europa som hovedmål. Dette medlem frykter at den planlagte NATO-utvidelsen kan komme til å bidra til nye blokkskiller, framfor reelt alleuropeisk samarbeid.

       Det aller viktigste spørsmålet mht. varig fred og sikkerhet på det europeiske kontinentet er å trekke Russland med som langsiktig partner. Russisk usikkerhet rundt NATO-utvidelse kan medføre redusert tempo i nedrustningen og økt mistenksomhet på basis av den kalde krigens skillelinjer. Den beste garanti mot en slik utvikling er at det gjøres klart for Russland at NATO-landene har som mål å gjøre Russland til en reell partner i alle sider ved europeisk sikkerhetssamarbeid.

       Dette medlem legger stor vekt på de alleuropeiske organene der Europas stater møtes på like fot. Det langsiktige perspektivet bør derfor være at NATO og OSSE smelter sammen til ett alleuropeisk sikkerhetssystem. OSSE har i dag ikke tilstrekkelig tyngde til aleine å spille en slik rolle. Dette medlem mener derfor at Norge på alle plan bør arbeide for å styrke OSSEs organisasjon, effektivitet og økonomi.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Gundersen, har merket seg følgende uttalelse på s. 19, 2. spalte i meldingen:

« FN bad den 11.  juli om flystøtte for å verne UNPROFOR-soldatene i og kring Srebrenica, då dei bosniske serbarane gjekk til åtak på byen. NATO-fly gjekk til åtak mot mål utvald av FN. Trass i flystøtta vart Srebrenica teken av dei bosniske serbarane som ikkje stoppa framrykkinga før dei også hadde vunne kontroll over Zepa. »

       Tatt i betraktning at det her dreide seg om områder der flyktningenes sikkerhet var garantert av FN, og de massakrer som serbernes erobringer førte til, syns dette medlem at tragedien omkring Srebrenica har fått påfallende lite utførlig beskrivelse i meldingen. Da resolusjon 836 som omhandlet de seks demilitariserte, FN-beskyttede sonene, ble undertegnet 4.  juni 1993, lød FNs mandat som følger:

« FN gir UNPROFOR tillatelse til å bruke alle midler, inkludert bruk av styrker, til å svare på bombardement eller militær intervensjon av de sikre sonene. »

       Dette medlem vil minne om at ettersom antall FN-soldater som skulle beskytte de « sikre sonene » ble lavere enn det FN hadde regnet med, slo FNs generalsekretær fast at beskyttelsen av de sikre sonene « avhenger av trusselen om flystøtte ». Dette medlem konstaterer at den flystøtte som NATO ytet, var rent symbolsk og åpenbart utilstrekkelig. Dette medlem synes det er påfallende at meldingen ikke går nærmere inn på årsaken til at NATO-støtten uteble. Dette medlem viser til at det er hevdet at FNs øverste leder i Bosnia, general Smith, sendte et brev hvor det ble fremholdt at FN-soldatenes sikkerhet var viktigere enn beskyttelsen av de « sikre soner » og videre at bruken av NATO-fly burde være siste utvei. 2.  juni skal general Janvier ha mottatt brevet, og ha indikert at bruk av flystøtte burde unngås (Arbeiderbladet 18.  september 1996). På denne bakgrunn finner dette medlem følgende passus i meldingen nokså patetisk:

« Trass i flystøtta vart Srebrenica teken av dei bosniske serbarane som ikkje stoppa framrykkinga før dei også hadde vunne kontroll over Zepa. »

       Dette medlem mener det er viktig å komme til bunns i NATOs rolle i dette uverdige spillet om flyktningenes liv. Inntil sannheten er kommet frem og de ansvarlige er trukket frem i lyset, vil tilliten til NATO, også innenfor organisasjonens eget territorium, være svekket.

       Dette medlem ser spørsmålet om utvidelse av NATO også i et historisk og moralsk perspektiv. Takket være først og fremst USAs militære innsats ble de fleste nåværende NATO-land i Vest-Europa befridd fra Hitler-Tysklands diktatur. På kort tid ble disse land økonomisk gjenreist, først og fremst pga. USAs såkalte Marshall-plan. Dette medlem legger vekt på at øst- og sentraleuropeiske land fortsatt i ca 45 år måtte leve under diktatur - denne gang det sovjetiske. Dette medlem mener at de nåværende NATO-land på denne bakgrunn har en spesiell plikt til å stille seg imøtekommende når det tidligere Sovjets satellittstater ønsker NATO-medlemskap som et ledd i fremtidig nasjonal sikkerhet.

       Dette medlem har merket seg at hensynet til reaksjonene i Russland synes å veie tungt når det gjelder spørsmålet om NATO-utvidelse. Det blir lagt vekt på at Russland har gjort den ene innrømmelse etter den andre, uten å oppnå noe til gjengjeld. Her siktes særlig til den militære tilbaketrekningen fra Øst-Europa og godkjennelsen av et samlet Tyskland, med den følge at DDR ble innlemmet i NATO. Dersom også andre tidligere Warzawapakt-land skulle bli medlemmer av NATO, med den følge at de tilbaketrukkede russiske tropper blir erstattet av tropper under NATO-kommando, ville dette av Russland kunne oppfattes som en ydmykelse og provokasjon. Dette skulle i enda større grad være tilfelle dersom de baltiske stater, som var deler av den tidligere Sovjetunionen, ble medlemmer av NATO. Dette medlem er klar over at en omfattende NATO-utvidelse vil kunne skape sterke negative reaksjoner i Russland, og at paralleller til Tysklands revansjelyst etter Versailles-fredens ydmykende vilkår kan trekkes.

       Dette medlem legger imidlertid vekt på at opprydningen etter Sovjet-diktaturets imperialisme er nødvendig, og at russerne ikke har noen akseptabel grunn til å se den som et urettferdig overgrep mot Russland.

       Dette medlem legger til grunn at med en fortsatt demokratisk utvikling i Russland, vil en NATO-utvidelse ikke berede grunnen for revansjisme og mottiltak fra russernes side. Dersom et nytt diktatur skulle overta i Russland, vil dette høyst sannsynlig fremholde nødvendigheten av forsvar mot ytre fiender og oppmuntre en ekstrem nasjonalisme. I en slik situasjon regner ikke dette medlem med at en utvidelse av NATO vil bety meget fra eller til for opinionen i Russland. Et statsstyrt mediamonopol vil under enhver omstendighet kunne styre informasjonsstrømmen. Situasjonen vil imidlertid være foruroligende for europeiske nabostater, som vil se på sitt NATO-medlemskap som en hardt tiltrengt forsikring.

       Dette medlem mener at det er grunn til å legge stor vekt på at Russlands europeiske nabostater har et sterkt sikkerhetspolitisk ønske om medlemskap i NATO. Ikke minst de baltiske stater, Polen, Tsjekkia og Ungarn har, basert på historiske erfaringer, et rimelig krav på å kunne nyte godt av det sikkerhetssystem som Norge ble en del av i 1949.

       Dette medlem vil legge langt større vekt på disse staters sikkerhetsbehov enn en eventuell russisk frykt for å bli omringet.

       Dette medlem viser til at det synes å være enighet om at Russland ikke skal ha noen vetorett mot NATO-utvidelse. Dette medlem vil gå et skritt videre og nevne at hensynet til reaksjonene i Russland heller ikke bør tillegges stor vekt når det gjelder utvidelsesspørsmålet. Dette medlem vil fremholde at den omstendighet at Russland i dag befinner seg i en svak militær og økonomisk situasjon, taler for en rask utvidelse av NATO.

       Dette medlem er glad for at USA nå synes å gå inn for å få fart i utvidelsesprosessen, og stiller seg kritisk til stater som ønsker å utsette saken på ubestemt tid, bl.a. under henvisning til at den er « komplisert ».