Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at overenskomsten mellom Nepal og Norge i store trekk bygger på det mønster for bilaterale avtaler som er utarbeidet av OECD.

       Komiteen har merket seg at en på grunn av de store forskjellene i Norges og Nepals økonomier også har tatt hensyn til FNs mønsterutkast. Komiteen viser i den forbindelse bl.a. til at det i artikkel 5 pkt. 3 er slått fast at stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt er å anse som et fast driftssted for foretaket så fremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Det vises videre til at en under pkt. 5 i samme artikkel, etter ønske fra Nepal, ikke har gjort unntak ved « utlevering » og at en under pkt. 7 har tatt inn en særlig regel om forsikringsforetak, begge punktene i tråd med FNs mønsteravtale. I artikkel 23 som gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning under punkt 1 c) er det tatt inn en særregel som oppjusterer størrelsen av det fradrag som innrømmes i den norske skatten for den skatt et fast driftssted betaler i Nepal, såkalt « tax-sparing credit ». Komiteen har merket seg at regelen innebærer at dersom Nepal for å fremme den økonomiske utviklingen i Nepal, reduserer skatten, skal Norge ved beregningen av det fradrag som innrømmes i norsk skatt se bort fra nevnte reduksjon og innrømme fradrag som om Nepal hadde ilagt selskapet ordinære satser. Komiteen viser til at det under artikkel 23 punkt 1 d) er tatt inn en bestemmelse om at regelen under punkt 1 c) skal få tilsvarende anvendelse på dividender.

       Komiteen viser til brev til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe fra finansministeren datert 21. november 1996 der det heter:

« I de fleste skatteavtaler inngått før skattereformen av 1992 ble gjennomført anvendte Norge i sine skatteavtaler med fremmede stater fordelingsmetoden som metode for å unngå dobbeltbeskatning. Kreditmetoden ble likevel anvendt for kildeskatt som ble pålagt dividender, renter og royalty. Fordelingsmetoden innebærer at inntekt som i henhold til skatteavtalen kan beskattes i den annen stat, skal unntas fra beskatning i Norge. Det har i denne forbindelse ingen betydning om skatt faktisk blir ilagt i det annet land eller ikke.I begynnelsen av 1990-årene gikk en fra norsk side i stadig større utstrekning over til å anvende kredittmetoden generelt som metode for å unngå dobbeltbeskatning. Denne metoden innebærer i korte trekk at inntekt oppebåret i utlandet blir tatt med ved beskatningen i Norge. I den utlignede skatt gis det imidlertid fradrag for den del av den norske skatten som faller på den utenlandske inntekten.

I relasjon til « utviklingsland » har Norge, i likhet med andre i-land, hatt lang tradisjon for å akseptere fradrag i norsk skatt for den skatt som skulle vært betalt i utviklingslandet (tax sparing). I gamle avtaler har dette vært gjort uten noen tidsbegrensning, men allerede fra slutten av 1970-årene ble det fra norsk side forlangt at slike bestemmelser skulle ha tidsbegrensing, f.eks i skatteavtalen med Brasil av 21. august 1980. I de senere år har en fra norsk side lagt inn sterke begrensninger i anvendelsesområdet for slike bestemmelser. I forhold til Nepal gis det f.eks ikke « tax sparing » i forhold til dividender, renter eller royalty, men bare i relasjon til reelle virksomhetsinntekter som norske bedrifter har i Nepal. Således er finansiell virksomhet unntatt. Bestemmelsen kommer heller ikke til anvendelse dersom mer enn 25 prosent av bedriftens inntekter kommer fra renter eller avhendelse av aksjer eller inntekten har sin kilde i 3. land. Slike begrensninger har en fra norsk side tatt inn for å hindre misbruk av bestemmelsen. Bestemmelsen tar således sikte på å medvirke til at Nepal gjennom skatteincitamenter kan tiltrekke seg slik virksomhet som kan være med på å bygge ut infrastrukturen i landet, men heller ikke mer. I andre avtaler er det tatt inn andre begrensninger, men generelt kan det sies at en forsøker å unnta all finansiell virksomhet og kun legge forholdene til rette for investeringer som skal medvirke til den økonomiske utviklingen av landet. Fra 1980 er det i alle avtaler som inneholder bestemmelser om « tax sparing » tatt inn bestemmelser som inneholder en tidsbegrensning, oftest 10 år, men noen ganger bare for 5 år.

Det er grunn til å understreke at Norge for sin del aldri foreslår « tax sparing » bestemmelser tatt inn i avtalene. Det er alltid det annet land som insisterer på slike bestemmelser. I de fleste tilfeller nekter de å inngå avtaler med land som ikke godtar « tax sparing » bestemmelser. Det er først og fremst u-land som ønsker slike bestemmelser inntatt i skatteavtalene for å tiltrekke seg utenlandsk virksomhet i håp om at skatteincentivlovgivning vil medvirke til økonomisk vekst, men også andre land har i en viss utstrekning slike bestemmelser i sin skattelovgivning og sine skatteavtaler. I den utstrekning Norge fra gammelt av har « tax sparing » bestemmelser i avtalene med de sistnevnte land blir de ikke forlenget, eventuelt faset ut gjennom en viss overgangsperiode.

Blant OECD-landene aksepterer alle land, unntatt USA, å innta slike bestemmelser i sine avtaler med u-land. For USAs del innebærer dette at landet bare i meget begrenset utstrekning har inngått skatteavtaler med u-land siden u-landene regelmessig setter som betingelse at slike bestemmelser skal utgjøre en integrerende del av avtalen. I OECD nedlegges det for tiden et stort arbeid i å redegjøre for de uheldige sider ved å skulle konkurrere om investeringer gjennom skatteincentivlovgivning. På denne måte forsøkes det på et generelt grunnlag å begrense bestemmelser om « tax sparing » i skatteavtaler. Problemet er at mange u-land mener slike bestemmelser er nødvendige og viser i denne forbindelse til at FN i sin modellavtale fra 1980 for skatteavtale mellom i-land og u-land gir uttrykk for at det kan være nødvendig med slike bestemmelser for at u-landene kan oppnå sitt formål for bestemmelsen og at en uten slike bestemmelser medvirker til at en skattenedsettelse i et u- land medfører større skatteinngang i et i-land.

Finansdepartementet er enig i at det på prinsipielt grunnlag er uheldig å skulle ta inn bestemmelser i en skatteavtale som innebærer at norske bedrifter skal få fradrag i norsk skatt for skatt som ikke faktisk er betalt i utlandet. Den tilstramming som en har foretatt i de senere år viser at en tar denne problemstillingen alvorlig og at det bare er etter nøye vurdering at slike bestemmelser nå tas inn. »

       Komiteen viser også til brev til Rød Valgallianses stortingsgruppe fra finansministeren datert 21. november 1996 der det opplyses:

« Norge har skatteavtale med 70 land, og har slike bestemmelser i skatteavtalen med følgende 29 land: Barbados, Elfenbenskysten, Estland, Filippinene, India, Indonesia, Irland, Jamaica, Kenya, Kina, Latvia, Litauen, Malaysia, Malta, Marokko, Mexico, Pakistan, Portugal, Singapore, Sri Lanka, Sør-Korea, Tanzania, Trinidad og Tobago, Tunisia, Tyrkia, Vietnam, Zambia og Zimbabwe.

I de fleste avtaler er slike bestemmelser tidsbegrenset til 5 eller 10 år, men med mulighet for å inngå avtale om forlengelse av bestemmelsen. For Indonesia, Kenya, Sør-Korea og Tanzania er tidsgrensen overskredet uten at det er avtalt forlenget virkning for bestemmelsen. For Irland og Singapore forhandles det om en utfasing av bestemmelsen. »

       Komiteen er enig med Finansdepartementet i at det på prinsipielt grunnlag er uheldig å skulle ta inn bestemmelser i en skatteavtale som innebærer at norske bedrifter skal få fradrag i norsk skatt for skatt som faktisk ikke er betalt i utlandet. Komiteen har merket seg at det har vært en innstramming på dette området de seinere årene - og at det bare er etter nøye vurderinger at slike bestemmelser nå tas inn.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, ber Finansdepartementet så langt som mulig å unngå slike bestemmelser i framtidige skatteavtaler som skal inngås, og at denne artikkelen ikke videreføres under reforhandling av avtaler som allerede er inngått.

       Komiteen ber Finansdepartementet i framtidige saker for Stortinget nøye begrunne og forklare bakgrunnen dersom det ikke har lykkes å unngå denne bestemmelsen i framtidige forhandlinger om skatteavtaler med utviklingsland.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, slutter seg på denne bakgrunn til Regjeringens forslag til overenskomst mellom Kongeriket Norge og Kongeriket Nepal.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse kan ikke støtte det punktet i avtalen som gjør at norske bedrifter kan få fradrag ved beregning av norsk skatt også for skatt som ikke er betalt i Nepal. Dette medlem antar at enkelte større norske bedrifter vil stå i en sterk forhandlingsposisjon hvis de ber om skattefritak for et visst antall år etter etablering i Nepal. Det kan da føre til at Nepal mister skatteinntekter. Hvis vedkommende bedrift likevel får fradrag i Norge som om skatten var betalt i Nepal, blir resultatet en generell skattelette for selskapet. Det blir skattetap for Nepal og ekstragevinst for selskapet. Dette medlem vil på denne bakgrunn stemme mot den avtalen som er forhandla fram med Nepal. Dette medlem vil be Regjeringen unngå å ta inn denne bestemmelsen ved forhandlinger om framtidige skatteavtaler.