Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Breimo, Kjell Terje Fevåg, Ranveig Frøiland, Aud Gaundal, Gunn Karin Gjul og Bent Hegna, fra Senterpartiet, lederen Ragnhild Queseth Haarstad, Odd Roger Enoksen og Håkon Giil, fra Høyre, Gunnar Fatland og Eva R Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Paul Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnsen, og representanten Oscar D Hillgaar, viser til departementets brev til komiteen av 7. juni 1996 der statsråden beklager at en målefeil har ført til at det i juli måned over en 10-årsperiode (1977-86) har blitt sluppet for lite vann i Mardalsfossen.

       Komiteen viser til at spørsmålet om kompensasjon til Nesset kommune har vært vurdert av departementet både i 1990 og 1993. Departementet uttalte i 1990 at det ikke er mulig å påvise noe direkte tap hverken for kommunen eller andre på grunn av feilen.

       Komiteen viser til departementets brev der det også blir gjort oppmerksom på at det foreligger ingen konsesjonsvilkår som gir hjemmel for departementet som konsesjonsmyndighet til å pålegge Statkraft SF å yte kompensasjon. Konsesjonssystemet inneholder ikke regler om kompensasjon til kommuner for brudd på bestemmelser i et manøvreringsreglement.

       Komiteen er enig i departementets vurdering, men vil likevel be departementet om en vurdering av konsekvensene for brudd på konsesjonsvilkårene, særlig når det ikke kan påvises økonomisk tap for den « fornærmede part ». Dette for å eventuelt gi departementet sanksjonsmuligheter hvis konsesjonsvilkårene ikke blir innfridd.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Statkraft på grunn av en målefeil i perioden 1977-86, som Statkraft riktignok selv har oppdaget, har hatt en « uberettiget » inntekt. Nesset kommune kan ikke dokumentere å ha lidt direkte økonomiske tap av den for lave vannføringen, men det kan vises til reduksjon i fangsten av laks, tørkeskader og landskapsskader.

       Flertallet viser til at ved en spesielt omstridt utbygging som i Mardøla, der bostedskommunen har hatt sterke innvendinger mot utbyggingen - og der vannføringen i sommermånedene var et viktig punkt i avtalen, bør det være ekstra stor årvåkenhet om oppfylling av konsesjonskravene. Flertallet legger avgjørende vekt på at brudd på reglement må få konsekvenser av preventive hensyn, selv om det i dette tilfelle ikke kan påvises direkte tap.

       Videre opplyser Nærings- og energidepartementet at de ikke er kjent med at Statkraft noen gang har brutt pålagte reglementer, og Mardøla-saken er derfor i så måte en enestående sak. Imidlertid skjedde bruddet på reglement før omgjørelsen av Statkraft til statsforetak, og Stortinget bør ikke instruere statsforetaket Statkraft.

       Etter en samlet vurdering mener flertallet at Nesset kommune gis en erstatning for brudd på tinglyste reglementer og vil foreslå dette satt til ca halvparten av Statkrafts antatte ekstra fortjeneste.

       Flertallet mener dette må komme som en ekstra bevilgning fra Stortinget fordi feilen skjedde mens Statkraft var forvaltningsbedrift og fordi det ikke er noe formelt grunnlag for å pålegge Statkraft som statsforetak denne erstatningsutbetalingen. Muligheten til å bruke instruksjonsmuligheten gjennom foretaksmøte bør bare benyttes i prinsipielt viktige saker.

       Flertallet foreslår derfor:

« På statsbudsjettet for 1996 gjøres følgende endring:

Kap. 934	Norges vassdrags- og energiverk
	60  (Ny) Kompensasjon til Nesset kommune
	for « mindre-utslipp »fra
	Mardalsfossen,
	bevilges med	kr	15.000.000

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og medlemmet Hillgaar mener at det bare er gjennom en rettslig avgjørelse det er mulig å få avklart om kommunen har krav på erstatning for manglende vannføring i juli måned i årene 1977 til 1986.

       Disse medlemmer avviser derfor forslaget i Dok.nr.8:86 (1995-1996).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ville primært ha ønsket den løsning som er foreslått i Dok.nr.8:86 (1995-1996), men støtter det alternativ som kan samle et flertall i Stortinget.