Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden

Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om barnevernet.

Dette dokument

  • Innst. S. nr. 6 (1996-1997)
  • Kildedok: St.meld. nr. 39 (1995-96)
  • Dato: 16.10.1996
  • Utgiver: familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
  • Sidetall: 1

Innhold

       Regjeringen legger i meldingen fram en redegjørelse for erfaringene med den nye barnevernloven.

       Barne- og familiedepartementet opplyser at den igangsatte evalueringen av barnevernloven ennå ikke er avsluttet og at dette innebærer at nærværende stortingsmelding først og fremst redegjør for Barne- og familiedepartementets inntrykk av hvordan loven fungerer gjennom tilgjengelig informasjon. Meldingen redegjør også for hovedtrekkene i utviklingen og viktige satsingsområder. Det opplyses at Regjeringen senere vil legge fram en egen melding om barnepolitikken der barnevernet også vil bli drøftet.

Komiteens merknader

       Komiteen tar utgangspunkt i at den nye barnevernloven har som siktemål å bedre rettssikkerheten for barn og foreldre.

       Barnevernet opererer på mange måter i skjæringspunktet mellom samfunnet og familien. Barnevernet skal ivareta barnets interesser i denne sammenheng. Det er etter komiteens vurdering mange dilemmaer og sterke følelser forbundet med myndighetenes inngripen på det private familieområdet, spesielt når det er snakk om omsorgssvikt fra foreldrenes side.

       Dessverre er det slik at ikke alle foreldre har evnen til å gi sine barn en trygg og god oppvekst. Derfor har Barnevernet mandat fra samfunnet til i helt spesielle tilfeller å gripe inn i privatlivet, med hjelpetiltak og evt. omsorgsovertakelse.

       Komiteen vil peke på at dette er svært vanskelige oppgaver, og at det krever et barnevern med høy etisk standard, god kompetanse og erfaring.

       En diskusjon om barnevernets tillit og evt. utilstrekkelighet bør føres med bakgrunn i prinsippet om barnets beste. Det er viktig at vi til enhver tid har et lovverk, en organisasjonsform og et økonomisk fundament for barnevernet som kan ivareta dette prinsippet.

       Komiteen har tidligere uttalt seg om en evaluering av barnevernloven og ble i brev av 3. mai 1995 fra Barne- og familieministeren gjort kjent med at en evaluering av loven var igangsatt. Komiteen uttalte i den forbindelse at man hadde forståelse for at det ville ta noe tid før evalueringen av barnevernloven kunne komme til Stortinget, og ba derfor statsråden å redegjøre i Stortinget for erfaringene med den nye barnevernloven. Fordi evalueringen av barnevernloven ikke er avsluttet, innebærer St.meld. nr. 39 først og fremst et inntrykk av hvordan loven fungerer, samtidig som det redegjøres for tilgjengelige statistiske opplysninger. Komiteen er kjent med at Regjeringen vil drøfte spørsmål om barnevern i en egen melding om barnepolitikk senere.

       Det er ca fire år siden barnevernloven i sin helhet ble behandlet av Stortinget. Siden den tid har Stortinget behandlet og vedtatt flere endringer i barnevernloven. Den tidligere barnevernloven var på mange måter ikke tilpasset samfunnets nåværende problemer. Samtidig var det en utstrakt oppfatning om at loven ikke i tilstrekkelig grad ivaretok barns og foreldres rettssikkerhet.

       Komiteen er innforstått med at siktemålet med den nye loven har vært å sikre at barn som lever under vanskelige forhold, skal få nødvendig hjelp og omsorg til rett tid og bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Samtidig måtte rettssikkerheten styrkes for de familier som på ulike måter kommer i kontakt med barnevernet.

Barnevernets omfang

       Den norske barnebefolkningen utgjør ca 1 mill. barn under 18 år. Ved utgangen av 1995 viser kvartalsrapporten at 2,27 % er i tiltak fra barneverntjenesten. Av disse er ca 76 % frivillige hjelpetiltak, mens ca 22 % er under omsorg og ca 1,5 % er plassert i særtiltak for barn med atferdsvansker. Noen av disse er også under omsorg.

       Forebyggende tiltak står sentralt og utgjør den overveiende andel av barnevernsarbeidet. Barneverntjenesten skal også sørge for å fremme forslag om oppfostring utenfor hjemmet når dette er nødvendig.

Resultatene

       Barneverntjenesten mottar hvert kvartal ca 5.000 nye saker. Etter gjennomgang av meldingene og etter avsluttet undersøkelse, iverksetter barneverntjenesten tiltak i ca 50 % av sakene. Ved utgangen av 1995 viste kvartalsrapporteringen at det var 17.399 barn som var i hjelpetiltak, mens det var 5018 barn under omsorg. I tillegg til disse var 323 unge plassert i atferdstiltak. I 1995 hadde til sammen 727 barn og unge også vært midlertidig plassert.

Meldinger

       (På s. 8 i meldinga gis et skjematisk bilde av gangen i en barnevernsak.)

       Utviklingsprogrammets første mål var at barnevernet skulle gjennomgå restansemengden på 5.900 ubehandlede meldinger innen de første seks månedene i 1991.

       Dette målet ble nådd, og i dag gjennomgår barneverntjenesten ca 20.000 meldinger hvert år. Kvartalsrapporteringen for 1995 viser at 96 % av sakene ble behandlet innenfor en uke, mens det ved inngangen til 1995 var 92 % som ble behandlet innenfor lovens frister.

       Yrkesgrupper som har fått meldeplikt i alvorlige saker etter barnevernloven fra 1993 står for under 10 % av meldingene.

Undersøkelser

       Ca. 50 % av alle meldte saker blir henlagt etter gjennomgang av meldingen eller etter avsluttet undersøkelse. Mange saker finner sin løsning mens barneverntjenesten er involvert i disse fasene. Et utstrakt samarbeid med andre instanser muliggjør en ansvarsdeling som ofte tilsier at det ikke er nødvendig med egne tiltak etter barnevernloven. Videre arbeider barneverntjenesten i utstrakt grad med råd og veiledning mens undersøkelse pågår.

       Barnevernsaker i kommunene behandles i stor grad innenfor fristene. Ved utgangen av 1995 var det på landsbasis 86 % av undersøkelsessakene som ble behandlet innenfor lovens frister. Departementet vil følge opp arbeidet med overholdelse av frister overfor fylkesmennene.

Akuttberedskap

       Det er i dag barnevernvakter i de større byene samt en rekke interkommunale barnevernvaktordninger. Disse er ofte samlokalisert med politiet og undersøkelser viser at samarbeidet er konstruktivt og lite konfliktfylt. Kommuner som ikke deltar i barnevernvaktordninger har organisert bakvaktordninger med kontakt til politi og lensmenn. Departementet har utarbeidet utkast til samarbeidsavtale om akuttberedskapen mellom barneverntjenesten og politiet. Etableringen av en akuttberedskap i barnevernet har også gjort det mulig for barneverntjenesten å tilby hjelp til barn og familier raskt. Departementet vil fortsette oppfølgingen av akuttberedskapen i kommunene og gi støtte til utvikling av tjenesten.

Tiltak etter barnevernloven

       Ett av målene med utviklingsprogrammet var at hjelpetiltak skulle kunne tilbys tidligere og at hjelpen skulle gis mens barna var hos sine foreldre. Utviklingen bekrefter at dette målet er nådd. Antall hjelpetiltak er stigende, mens omsorgstiltakene viser en svak nedgang etter en topp i 1992. Denne utviklingen kan delvis forklares med at ved starten av utviklingsprogrammet lå det mange ubehandlede meldinger/saker i kommunene, og ved at den nye barnevernloven vektla forebyggende tiltak sterkere.

       På s. 10 i meldingen vises en grafisk framstilling av utviklingen av hjelpe- og omsorgstiltak fra 1988 til 1994.

Frivillige hjelpetiltak

       Barneverntjenesten har mulighet til å benytte en lang rekke tiltak. Økonomisk bistand til barnet er et tiltak som benyttes ofte. Selv om dette tiltaket i hovedsak benyttes sammen med andre hjelpetiltak, kan bruken synes noe høy. Departementet vil vurdere om det skal gis ytterligere presiseringer, evt. i form av retningslinjer, på dette punkt.

       Videre benyttes en rekke ulike typer støtte og avlastningstiltak, samt råd og veiledning i hjemmet. I tillegg til barneverntjenestens tiltak bistår ofte også andre tjenester med ulike tiltak. På s. 11 i meldingen gis en oversikt over de mest brukte tiltakene.

       Barneverntjenesten kan også formidle plassering i fosterhjem, mødrehjem eller institusjon uten at barneverntjenesten formelt overtar omsorgen for barnet. Ved utgangen av 1995 viste kvartalsrapporteringen at 1.084 barn var plassert utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak. De fleste barna som er plassert utenfor hjemmet i hjelpetiltak er plassert i fosterhjem. Disse utgjør 632, mens 377 er plassert på institusjon. 75 barn bor sammen med sine mødre i mødrehjem. Tallene omfatter ikke plasseringer etter barnevernsloven § 4-26, hvor unge kan plasseres i atferdstiltak etter eget samtykke. På s. 12 i meldingen vises fordelingen mellom de mest brukte plasseringstypene når barn og unge plasseres utenfor hjemmet som frivillig hjelpetiltak etter barnevernsloven § 4-4 femte ledd.

Omsorgstiltak

       Foruten hjelpetiltak i og utenfor hjemmet, benytter barnevernet også omsorgsovertakelser med tiltak utenfor hjemmet. Slike saker må behandles av fylkesnemnda for sosiale saker, selv om foreldrene er enige i tiltaket.

       Plasseringsalternativene etter vedtak om omsorgsovertakelse er enten i fosterhjem, i institusjon eller i spesiell opplærings/behandlingsinstitusjon. Ved utgangen av 1995 viste kvartalsrapporteringen at 5.018 barn var under barnevernets omsorg. I hovedsak består omsorgstilbudene av ulike fosterhjemstiltak, inkludert forsterkede fosterhjem, akutt- og utredningsinstitusjoner, barne- og ungdomshjem og familieavdelingsenheter. Illustrasjonen på s. 13 i meldingen viser fordelingen på de ulike omsorgstiltakene.

       Mer enn 80 % av barn og unge under offentlig omsorg er plassert i fosterhjem. Forsterkede fosterhjem er der hvor fylkeskommunen dekker utgiftene til tiltaket ut over kommunens egenandel, pt. kr 10.000. En rekke andre fosterhjem har også ekstra tiltak utover den generelle godtgjøringen, som i hovedsak er i overensstemmelse med Kommunenes Sentralforbunds veiledende satser.

       Beredskapshjem/korttidshjem tar imot barn i akutte situasjoner der barnet antas å ha best av å unngå en institusjonsplassering. Ofte gjelder dette yngre barn. Hensikten er at barnet skal bo der i kort tid til en får avklart mer permanente løsninger. Hjemmene er engasjert av fylkeskommunen med særskilt opplæring og oppfølging. I mange fylker er beredskapshjemmene tilknyttet en barneverninstitusjon.

       Undersøkelser viser at når fosterhjemsarbeidet mislykkes, henger det ofte sammen med et utilstrekkelig forarbeid fra barneverntjenestens side. Andre undersøkelser av fosterforeldres oppfatning av barneverntjenestens oppfølging, viser at de fleste ser på oppfølging som svært sentral når det gjelder å lykkes i arbeidet. Oppfølging av dette arbeidet vil fortsette i et samarbeid mellom departementet og fosterhjemsforeningen.

       Det kan reises spørsmål om det er nødvendig å øke de formelle kravene til oppfølgingen i fosterhjemmene ut over det som er gjort i forhold til rutineutvikling og planarbeid. Dette gjelder spesielt med tanke på å styrke opplæringen av barneverntjenestens kompetanse. Departementet vil vurdere om det skal fremmes forslag om å gi pålegg om gjennomført opplæring for fosterforeldre før godkjenning, og om barneverntjenestens medarbeidere som har ansvar for oppfølgingsarbeid skal gjennomføre tilsvarende opplæring. Det vil også bli tatt initiativ for å styrke veiledningen av medarbeidere som har ansvar for oppfølging av barn under omsorg.

Institusjoner for barn og ungdom

       Disse kan inndeles i to hovedkategorier, 1) akutt- og utredningsinstitusjoner som er beregnet på korttidsopphold primært for å avhjelpe kriser og utrede barnets langsiktige behov for omsorg og eventuell opplæring/behandling og 2) barne- og ungdomssenter/hjem som kan være beregnet for både korttids- og langtidsopphold.

       I de senere år er det utprøvd en ny type institusjonsmodell: to-baseinstitusjoner. Ungdommen bor da primært i et fosterhjem som er tilknyttet en institusjon som kan avlaste fosterhjemmet. Andre langtidsinstitusjoner som benyttes for ungdom er bo- og arbeidskollektivene og diverse private stiftelser.

       Det er opprettet et samisk ungdomshjem i et samisk miljø. Her vil kulturkompetanse opparbeides, slik at avstanden mellom institusjon og barnets kultur og hjemmemiljø ikke blir for stor.

Særskilte tiltak for barn og unge med atferdsvansker

       Barnevernloven § 4-24 gir hjemmel for at en ungdom kan plasseres og tilbakeholdes i en institusjon fra fire uker og inntil 24 måneder uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret. Vedtak etter § 4-24 i barnevernloven fattes av fylkesnemnda for sosiale saker. Vedtakene er rettet mot den unge selv og innebærer ingen formell omsorgsovertakelse. Hvis det i tillegg til atferdsvansker foreligger omsorgssvikt, kan det imidlertid også treffes vedtak om å overta omsorgen. Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling (utover åtte uker), skal det alltid plasseres i en behandlings- eller opplæringsinstitusjon. I § 4-26 gis hjemmel for tilbakeholdelse i inntil tre uker etter samtykke fra den unge selv. Ellers gjelder de samme vilkår for plassering for den som plasseres etter § 4-24. Ved utgangen av 1995 viser kvartalsrapporten at det var til sammen 323 barn plassert etter § 4-24 og § 4-26. Av disse var 58 også under omsorg etter § 4-12.

       De fylkeskommunale tilbudene i barneverntjenesten, barne- og ungdomspsykiatrien og rusmiddelomsorgen er i dag ikke godt nok samordnet og har ofte karakter av å være fragmentarisk. De ulike delene av tiltaksapparatet er ikke tilstrekkelig utbygget og fremdeles mangler mange fylkeskommuner en kjede med varierte tiltak og fleksible løsninger tilpasset ungdommens skiftende behov.

       Klager og henvendelser som fagmyndighetene på fylkesplan mottar, viser at mange av de private tiltakene benytter tilnærminger i arbeidet som ikke kan forsvares, verken faglig eller etisk. Selv om dette ikke omfatter et stort antall unge, er konsekvensene alvorlige for denne utsatte gruppen om hjelpen blir vilkårlig og oppstykket. Regjeringen vil derfor særlig satse på utvikling av tiltak for denne utsatte gruppen unge og tilrettelegge for særskilt kompetanseutvikling på området. Utredning av de faglige forutsetningene for arbeid med ungdom plassert etter § 4-24 og § 4-26 er en del av denne satsingen.

       I utgangspunktet gjelder barnevernloven bare for ungdom under 18 år. Når tiltak er iverksatt åpner imidlertid loven for at disse tiltakene kan opprettholdes til ungdommen fyller 20 år når ungdommen selv ønsker det. Det har vært hevdet at gjeldende lov ivaretar ungdom over 18 år dårligere enn tidligere lov. Kommuner og fylkeskommuner har imidlertid et ansvar for ungdommene over 18 år og for at barn som f.eks. bor i fosterhjem kan få fortsette med dette (når de ønsker det) selv om selve omsorgsvedtaket bortfaller når de når myndighetsalder. Barnet kan klage til fylkesmannen dersom kommunens barneverntjeneste avslår en slik søknad fra barnet. Barne- og familiedepartementet har understreket, sammen med Sosial- og helsedepartementet, at barneverntjenesten og sosialtjenesten bør samarbeide om tiltak for denne gruppen. Det er lagt opp til at kommuners og fylkeskommuners ivaretakelse av ansvaret for barnevernsbarn som fyller 18 år skal inngå i evalueringen av barnevernsloven. Dersom det viser seg nødvendig vil en se nærmere på om det er måter å sikre denne gruppen bedre oppfølging på.

Forebyggende arbeid, organisering og samarbeid

       De fleste kommuner har laget og er i ferd med å gjennomføre sine forebyggingsplaner. Disse stiller krav til tverretatlig samarbeid hvor f.eks. kultur- og fritidssektor, sosial- og helsesektor, skoleetaten, politiet og konfliktrådet i samarbeid med barneverntjenesten inngår i et forpliktende samarbeid for å sikre best mulig oppvekstvilkår for barn og unge.

       Et viktig statlig satsingsområde som ble iverksatt i 1995, har vært utvikling av nye og videreføring av allerede eksisterende foreldreveiledningstiltak i kommunene.

       Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet samarbeider om en tiltaksplan for gravide rusmiddelmisbrukere og misbrukere med små barn.

       Den viktigste samarbeidspartner for barnevernet er foreldrene og barnet. Det er en hovedutfordring for tjenesten å legge grunnlag for et samarbeid, selv om innholdet i barnevernet er både hjelp og kontroll. Undersøkelser fra 1993 viste at det da var en manglende tillit til hvordan barnevernet løste sine oppgaver og utøvet sin kontrollfunksjon på. Imidlertid viser undersøkelsene også at tilliten var størst blant dem som selv hadde erfaring som brukere av barneverntjenesten.

       Den kritikken som er framkommet gjennom fokusering på enkeltsaker kan ikke avskrives som uvesentlig. Selv om undersøkelser viser at tilliten til barneverntjenesten er økende og at det skjer omfattende og positivt samarbeid, vil det være brukernes opplevelse av tjenesten som må være utgangspunkt for vurdering av tjenestens kvalitet. Regjeringen har gjennom « Strategisk plan for informasjon om barneverntjenesten » (Q-0871) tatt initiativ til å videreutvikle samarbeidet mellom barneverntjenesten og brukerne.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at av den norske barnebefolkningen er på ca 1 million. Kvartalsrapporten viser at 2,27 % er på tiltak fra barneverntjenesten. Av disse er 76 % på frivillig hjelpetiltak, mens ca 22 % er under omsorg og ca 1,5 % er plassert i særtiltak for barn med adferdsvansker. Situasjonen i barneverntjenesten ved utgang av 1991 var bekymringsfull med hensyn til antall meldinger om omsorgssvikt. Et stort antall meldinger ble ikke behandlet i barneverntjenesten. Man fikk betegnelsen « mappebarn », og gjennom utviklingsprogrammet ønsket man at disse « mappebarna » skulle få en behandling så raskt som mulig. Barneverntjenesten gjennomgår nå ca 20.000 meldinger hvert år. Statistikken fra SSB viser at det er særlig familien selv, barnets øvrige familie og naboer som henvender seg eller melder saker til barneverntjenesten. Ellers er de som hyppigst melder saker til barneverntjenesten, barnevernvakt og politi samt skole. Statistikken viser at barneverntjenestene i kommunene har økt det forebyggende arbeid vesentlig samtidig som innføring av tidsfrister i saksbehandlingen viser at et større antall saker får en raskere behandling. Statistikken viser også at antall hjelpetiltak er stigende, mens omsorgstiltakene viser en svak nedgang etter en topp i 92.

       Komiteen deler departementets oppfatning om viktigheten av systematiseringen av tiltaksplaner i hver enkelt sak. Tiltaksplanene skal være tidsavgrenset, og de skal også være bygd opp på en slik måte at det gis grunnlag for å evaluere om tiltaket virker etter intensjonen eller om man må sette inn andre tiltak. Planene skal alltid være et sentralt virkemiddel i arbeidet med å følge opp det enkelte barn. Barn i barneverntiltak og deres foreldre skal i størst mulig grad være med i utformingen av planen. Komiteen vil understreke at det er viktig at barnevernet har en aktiv oppfølging av barnet og dets foreldre.

Omsorgsovertakelse

       Komiteen er av den oppfatning at ett av de vanskeligste områdene for alle parter i forbindelse med barnevernsaker er barnevernlovens § 4-12 om å overta omsorgen for et barn. Komiteen vil understreke at vedtak om omsorgsovertagelse bare kan treffes, dersom det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Komiteen er også opptatt av situasjonen for barnet i fosterhjem og viktigheten av at fosterforeldrene får god veiledning. Ved å utvikle støtteapparat rundt barnet og fosterforeldrene bedre, regner komiteen med at rekrutteringssituasjonen vil bedres. Komiteen ber departementet vurdere om man skal pålegge fylkeskommunen å gjennomføre opplæring for fosterforeldre før de godkjennes. Det bør også vurderes om barneverntjenestens medarbeidere, som har ansvar for oppfølgingsarbeidet, skal gjennomføre tilsvarende opplæring. Dette for å styrke veiledningen og den støttefunksjonen som fosterforeldre skal ha.

Særskilte tiltak for barn og unge med adferdsvansker

       Komiteen slutter seg til departementets påpekning om at omsorgstiltakene skal være tilstrekkelige, fleksible, effektive og tilpasset individuelle behov, samtidig som de blir gitt til rett tid. Ett av de områdene i den nye loven som det har vært rettet kritikk mot, er ansvaret for ungdom over 18 år. Tidligere lov ga adgang til å opprettholde vedtak om omsorgsovertagelse for barn inntil de fylte 21 år, og inneholdt i tillegg bestemmelser om ettervern. Dette må sees på bakgrunn av at reglene for den gamle loven ikke ble endret da myndighetsalderen ble senket. Komiteen innser at det er selvmotsigende å overta omsorgen for myndige personer. Det at barnevernloven definerer barn som personer under myndighetsalder betyr ikke at det ikke kan settes inn tiltak overfor 18-åringer som tidligere har mottatt barneverntiltak.

       Komiteen mener det er viktig at man understreker overfor kommuner og fylkeskommuner at de har et ansvar for disse ungdommene, og at barn som f.eks. bor i fosterhjem eller institusjon bør fortsette med dette når de selv ønsker det, selv om omsorgsvedtaket bortfaller når de når myndighetsalderen. Komiteen ber derfor om at departementet følger utviklingen av dette nøye.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ønsker å understreke nødvendigheten av at barnevernet driver et bredt anlagt forebyggende arbeid. Dersom barn og unge opplever barnevernet som en straffeinstitusjon, vil barnevernets legitimitet kunne svekkes overfor barne- og ungdomsgruppene.

       Flertallet vil peke på at alle barnevernets tiltak må settes i verk etter en konkret vurdering av det enkelte barns situasjon. Flertallet vil peke på at barn med store adferdsvansker så som gjentatt kriminalitet, vedvarende rusmisbruk e.l. også vil kunne trenge behandling, evt. gjennom tvangsplassering. Det er det hjemmel for i dagens barnevernlov § 4-24. Barnevernet vil også kunne tvangsplassere umiddelbart etter en kriminell handling, etter barnevernloven § 4-25 tredje ledd pkt. 2, som viser til § 4-6, dersom barnevernsadministrasjonens leder eller påtalemyndighetene mener det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende av å fortsette sine kriminelle handlinger, f.eks. å bære våpen, true og rane andre barn.

       Flertallet er kjent med at det er skapt uklarhet om hvordan § 4-24 i barnevernloven skal tolkes, og ber departementet klargjøre dette og vurdere om det er nødvendig med en lovendring.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad viser til Innst.O.nr.80 (1991-1992), hvor et flertall uttrykte at det var bekymringsfullt at samfunnet mangler virkemidler som mer effektivt kan stoppe begynnende kriminalitet hos barn og unge. Disse medlemmer er av den oppfatning at situasjonen er enda mer bekymringsfull i dag. Disse medlemmer viser til at gjenger nå utfører kriminelle handlinger overfor barn. Mange av de impliserte er under den kriminelle lavalder og kan derfor ikke straffes for sine handlinger. Fra flere hold innen politiet, fra barnevernet og fra ungdommene selv, blir det hevdet at mange av de ungdommene det her er snakk om, er klar over at den kriminelle lavalder er 15 år og derfor spekulerer i dette når handlingene begås. Disse medlemmer vil peke på at man på nytt bør vurdere om ikke adgangen til å overføre saker til megling i konfliktråd må utvides. Disse medlemmer er videre kjent med at fylkesnemndene ikke tillater bruk av hastevedtak i kriminalitetsforebyggende øyemed. Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere om det er nødvendig med lovendringer for å slå fast at hastevedtak skal kunne brukes også for å forebygge kriminalitet i slike ekstreme situasjoner eller vurdere senking av den kriminelle lavalder. Disse medlemmer mener at slike barne- og ungdomsgjenger må beskyttes mot seg selv. Ikke minst må barn som kan bli utsatt for nye overgrep bli beskyttet.

Institusjoner

       Komiteen henleder oppmerksomheten på at det både i private og offentlige institusjoner kan foregå bruk av ulovlig tvang. Komiteen ser alvorlig på dette, og ber departementet følge opp denne problematikken.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad viser til B.innst.S.nr.2 (1995-1996), der komiteens flertall uttalte:

       « Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er etablert mange private og offentlige institusjoner og hjem som tar imot ungdom etter barnevernlovens tvangsbestemmelser.
       Flertallet mener at det er viktig å vektlegge kvalitet og kontroll med de tiltakene barn og unge blir tilbudt, uavhengig av om de er private eller offentlige. Flertallet forutsetter at tilsynsplikten blir overholdt. Forhåndsgodkjenning i tradisjonell forstand er ikke nødvendigvis den beste løsningen, da dette kan stå i motsetning til ønsket om mangfold. I stedet kan det stilles faglige krav til innholdet i tiltakene, til de ansattes kompetanse, til institusjonens fagplaner og skikkelig evaluering. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til barnevernlov av 17. juli 1992, § 4-24 femte ledd om at barn som har vist alvorlige adferdsvansker skal kunne tvangsplasseres bare: « dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen ». I dagens lov er det ingen krav om godkjenning av barneverninstitusjoner, annet enn at de etter § 5-2, skal inngå i fylkeskommunens plan for slike institusjoner. Departementet kan etter § 5-8, gi forskrifter om tilsyn. Praksis viser at barn/unge plasseres i private institusjoner uten at den faglige eller materielle standard på forhånd er vurdert i forhold det enkelte barn/ungdom som tvangsplasseres der.

       Disse medlemmer ber departementet utarbeide forskrifter for forhåndsgodkjenning av alle institusjoner som mottar unge som plasseres etter tvangsparagrafene 4-24 og 4-26 i barnevernloven. En slik forskrift vil bedre rettssikkerheten til den enkelte som blir plassert etter tvangsparagrafene i loven, og samtidig sette kriterier for godkjenning av barneverninstitusjoner.

       Fylkesmannen skal etter barnevernlovens § 5-7 føre tilsyn med at institusjoner som er tatt inn i fylkeskommunenes planer, drives i samsvar med denne loven, forskrifter til loven og den planen som er fastsatt. Disse medlemmer mener at Fylkesmannen også kan fungere som godkjenningsinstans for alle barneverninstitusjoner, både de i offentlig og privat regi, og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter for forhåndsgodkjenning av alle institusjoner som mottar unge som plasseres etter tvangsparagrafene § 4-24 og § 4-26 i barnevernloven. »

Inngrepskriterier og tolkningsprinsipper

       Under utarbeidelsen av den nye barnevernloven var det et ønske at rettssikkerheten skulle styrkes bl.a. gjennom mer presise inngrepsvilkår. Inngrepskriteriene i gjeldende barnevernlov er søkt utformet noe mer presist enn tidligere lovs bestemmelser. Det er nok mulig at enda strengere vilkår for anvendelse av f.eks. omsorgsovertakelse ville ført til færre omsorgsovertakelser enn i dag. Dette bør imidlertid ikke være et mål i seg selv. Det er viktig å ha som utgangspunkt at barnevernloven er en lov om vern av barn. Vilkårene bør derfor ikke utformes så strengt at det skjer på bekostning av barns interesser og behov for beskyttelse.

       Enkelte svært viktige prinsipper er nedfelt i barnevernloven. Disse er ment å være styrende ved tolkningen av lovens utlike inngrepskriterier. Ett av disse er det biologiske prinsipp - det er lovens utgangspunkt at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre - også om det er til dels alvorlige mangler ved deres omsorgsevne. Når dette ikke er mulig, innebærer prinsippet at det i utgangspunktet skal legges til rette for samvær og/eller annen kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre.

       Det biologiske prinsippet kommer bl.a. til uttrykk i barnevernloven gjennom et annet viktig prinsipp - det mildeste inngrepsprinsipp - som innebærer at det ikke skal treffes mer inngripende tiltak enn nødvendig.

       Et annet sentralt prinsipp i barnevernloven er prinsippet om at det ved valg av tiltak for et barn skal legges avgjørende vekt på tiltak som er til barnets beste. Prinsippet innebærer at i de tilfeller hvor det er motstridende interesser mellom barnet og foreldrene, er det barnets interesser som skal være avgjørende ved valg av tiltak.

       Erfaringene med den nye barnevernloven så langt er at det har skjedd en sterk økning i bruken av frivillige hjelpetiltak, mens antallet omsorgsovertakelser har hatt en svak nedgang.

Særlig om adopsjon som tiltak i barnevernet

       Når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samvær mellom barnet og foreldrene, evt. at det ikke skal være samvær eller foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er.

       Når foreldreansvaret er fratatt foreldrene kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon av barnet. Loven oppstiller flere vilkår for at adopsjonssamtykke skal kunne gis:

- det må være sannsynliggjort at omsorgsovertakelsen av barnet vil være varig
- adopsjon skal være til barnets beste
- adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet, og at de har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget.

       Noen hevder at norsk lovgivning går langt i å hjemle adgang til å nekte kontakt mellom barn og dets biologiske familie, og til å bryte de rettslige båndene mellom dem ved adopsjon. Når lovgivningen hjemler slik adgang, er det ut fra en erkjennelse av at det i visse tilfeller er nødvendig av hensyn til barnet å benytte såvidt inngripende tiltak som det her er tale om.

       Tall fra fylkesnemndene for 1993 og 1994 viser at det treffes i gjennomsnitt 36 vedtak om nektelse av samvær og 40 vedtak om plassering på skjult adresse hvert år. Det framgår ikke av tallene hvor stor del av disse vedtakene som er midlertidige, dvs. at foreldrene nektes kontakt med barnet eller barnet plasseres på sperret adresse bare i en tidsbegrenset periode.

       Fra de innhentede tallene framgår det videre at det treffes i gjennomsnitt 33 vedtak om fratakelse av foreldreansvar pr. år, mens det for samme periode ble gitt samtykke til adopsjon i 25 saker pr. år. Når disse tallene ses i sammenheng med at det var ca 17.400 barn under frivillige hjelpetiltak ved utgangen av 1995, viser det at den store hovedvekten av innsatsen i det norske barnevern ligger på det forebyggende området, og at de tvangsmessige inngrepene er svært få i forhold til de frivillige.

Fylkesnemndene for sosiale saker

       Intensjonen med opprettelsen av fylkesnemndene var å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre ved å etablere et avgjørelsesorgan som var uavhengig og frittstående og hvor avgjørelsen skulle behandles og tas etter de grunnregler for god saksbehandling som gjelder for domstolen. Intensjonen var videre å kombinere juridisk og faglig innsikt og legmannsskjønn.

       Fylkesnemndas myndighetsområde framgår av barnevernloven § 7-2. Under fylkesnemndas myndighetsområde i barnevernsaker hører først og fremst alle vedtak som innebærer bruk av eller gir adgang til bruk av tvang overfor den private part.

       Fylkesnemndene har nå vært i funksjon i noe over tre år. Det er etablert fylkesnemnder 12 steder i landet. Noen fylker har derfor felles nemnd. Fylkesnemndene har til sammen 30 faste og to 2 årshjemler fast som fylkesnemndsledere, alle jurister med dommerkvalifikasjoner. Det har ikke vært problemer forbundet med rekruttering av kvalifiserte nemndsledere. Ved enkelte nemnder har det imidlertid vært noen problemer med rekruttering av tilstrekkelig mange sakkyndige. På bakgrunn av dette vil Barne- og familiedepartementet vurdere å oppnevne fellesutvalg for flere nemnder. Det skal oppnevnes nye sakkyndighetsutvalg fra 1. januar 1997. I denne forbindelse vil departementet også vurdere reglene for godkjenning og praksis for oppnevning i den enkelte sak. Den alt overveiende del av de sakene fylkesnemndene behandler er saker etter barnevernloven.

       Ifølge fylkesnemndenes rapporteringsstatistikk for 1995 behandlet alle landets fylkesnemnder til sammen ca 1.800 saker i 1995. Det gjøres oppmerksom på at det knytter seg en del usikkerhet til tallene. Ifølge statistikken tok det i gjennomsnitt for alle landets fylkesnemnder ca 60 dager fra en sak kom inn til fylkesnemnda til det var avholdt endelig forhandlingsmøte i saken. Tallet kan synes høyt idet det heter i barnevernloven § 7-1 g at møte med partene skal holdes snarest og om mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden er derfor ifølge statistikken omtrent dobbelt så lang som loven bestemmer. Departementet har innhentet tilleggsopplysninger fra enkelte fylkesnemnder hvor saksbehandlingstiden har vært svært lang. Fylkesnemndene har bl.a. oppgitt berammingsproblemer som årsak til lang saksbehandling. Videre er utsettelse/forsinkelse av saken på grunn av ytterligere utredning etter at saken er oversendt fylkesnemnda oppgitt som årsak. Videre oppgis som årsak til lang saksbehandlingstid at enkelte saker er særlig kompliserte/sammensatte, at det foreligger uavklarte prosessuelle spørsmål (f.eks. vedrørende partsstatus), at partene foretar skifte av advokat, at saken utsettes på grunn av nemndsleders, parter eller advokaters sykdom og ferieavvikling.

       Det er, ut fra de opplysinger departementet sitter inne med, ikke grunn til å anta at lang gjennomsnittlig saksbehandlingstid skyldes for lav kapasitet i fylkesnemndene og det er derfor heller ikke grunn til å anta at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden vil gå vesentlig ned ved å øke fylkesnemndenes bemanning. Barne- og familiedepartementet følger likevel saksbehandlingstiden i fylkesnemndene og utviklingen av denne nøye.

       Det foreligger i dag ingen statistikk over i hvilken grad fylkesnemndenes avgjørelser blir brakt inn for domstolene, resultatet av eventuell overprøving og total tidsbruk ved domstolbehandling. Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med Justisdepartementet vurdere utarbeidelse av slik statistikk.

Frister i saksbehandlingen

       § 6-9 inneholder frister for behandlingen av meldinger til barneverntjenesten, for gjennomføring av undersøkelser og for iverksettelse av tiltak.

       Dette er ett av de områder departementet ønsker å evaluere nærmere. Det kan anføres argumenter mot frister for saksbehandling i barnevernet. Dette gjelder vel i særlig grad frister for gjennomføring av undersøkelser. Det kan tenkes at fristene, i hvert fall i en viss grad, fører til at kommunene blir så opptatt av å overholde fristene at disse blir styrende for barneverntjenestens arbeid slik at kvaliteten på det faglige arbeidet kan reduseres. Dette vil nå bli gjenstand for en nærmere evaluering.

Partsrettigheter

       Barnets foreldre er i utgangspunktet alltid parter i en barnevernsak.

       Å være part i en barnevernsak innebærer bl.a. at man har krav på forhåndsvarsel før det blir truffet vedtak i saken, at man har rett til innsyn i sakens dokumenter og rett til å uttale seg, og at man har klagerett.

       Som en særlig rettssikkerhetsgaranti har barnevernsloven særlige bestemmelser om barns rett til å opptre som part i egen sak, og bestemmelser som skal sikre at barnets egne synspunkter skal komme fram under behandlingen av en sak i de tilfelle barnet ikke kan opptre som selvstendig part i saken.

Talsperson for barnet

       Loven inneholder også en bestemmelse om oppnevning av talsperson for barnet i alle saker som hører under fylkesnemndas myndighetsområde.

       Barne- og familiedepartementet har utarbeidet forskrifter og retningslinjer til denne bestemmelsen. Det følger av retningslinjene at talsperson først og fremst skal oppnevnes i de tilfelle barnet ikke er representert av advokat. I henhold til forskriften er fylkesnemndas leder pålagt å utarbeide en liste over et utvalg personer som har erfaring fra arbeid med barn, og som er villige til å påta seg oppdrag som talsperson. Når det gjelder talspersonens kompetanse framgår det av retningslinjene at listen skal inneholde personer med ulik bakgrunn og med erfaring med barn i ulike aldersgrupper og med ulik kulturell bakgrunn. Etter å ha samtalt med barnet, skal talspersonen muntlig redegjøre for barnets synspunkter og ønsker for fylkesnemnda.

       En evaluering av ordningen er nå igangsatt.

       Tall innhentet fra de ulike fylkesnemndene viser at praksis når det gjelder oppnevning av talsperson varierer. I 1995 oppnevnte en nemnd talsperson i 18 % av det totale antall saker mens en annen nemnd ikke oppnevnte talsperson i noen saker. På landsbasis ble det i gjennomsnitt oppnevnt talsperson i ca 7 % av sakene. Departementet vil drøfte spørsmålet om bruk av talsperson med fylkesnemndene slik at praksis ikke blir så ulik som den kan synes i dag.

Fri rettshjelp

       En viktig rettssikkerhetsgaranti i barnevernsaker er at i alle saker som hører under fylkesnemndas myndighetsområde har den private part etter rettshjelploven krav på dekning av utgiftene til egen advokat uten behovsprøving. Dette gjelder alle sakens parter, også barnet når det kan utøve selvstendige partsrettigheter.

       I saker som ikke faller inn under fylkesnemndas myndighetsområde, kan fritt rettsråd innvilges med hjemmel i rettshjelploven § 13 tredje ledd. Det stilles bl.a. vilkår om at søker oppfyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp. I medhold av rettshjelploven § 10 kan det dispenseres fra inntektsgrensene i § 8, og det har blitt innvilget fri rettshjelp i et ikke ubetydelig antall saker av denne karakter.

       Enkelte har tatt til orde for at det bør innføres en generell adgang til fri rettshjelp uten behovsprøving i alle faser i en barnevernsak. I denne forbindelse er det imidlertid viktig å ha i mente at i de langt fleste barnevernsaker er det enighet mellom barneverntjenesten og de private parter om de aktuelle tiltakene. Det bør derfor være rimelig å reservere fri rettshjelp uten behovsprøving til de tilfeller det foreligger en konflikt mellom barneverntjenesten og de private parter som er besluttet brakt inn for fylkesnemnda, slik ordningen er i dag.

Klage. Rettslig overprøving

       Enkeltvedtak som treffes mot de private parters vilje, kan påklages til fylkesnemnda. Øvrige enkeltvedtak, f.eks. avgjørelser om frivillige ytelser og tjenester etter barnevernloven, kan påklages til fylkesmannen. Et avslag på en søknad om et hjelpetiltak kan etter dette påklages til fylkesmannen. Fylkesmannen som klageinstans for denne type avgjørelser innebærer en særlig rettssikkerhetsgaranti og bidrar i tillegg til å sikre større likhet mellom kommunene i fylket. Fylkesmannen kan prøve alle sider av det påklagede vedtaket, også det skjønn som er utøvet.

       Fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for de ordinære domstoler til rettslig overprøving etter tvistemålslovens kap. 33. Dette innebærer at domstolen kan overprøve alle sider av saken, også de skjønnsmessige. Det er bare den private part som kan bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til rettslig overprøving.

Tilsyn

       Fylkesmannen er pålagt et særlig ansvar for å føre tilsyn med barneverntjenesten i de enkelte kommuner og fylkeskommuner og med de enkelte institusjoner. Det er viktig at fylkesmannen følger med i virksomheten i de ulike kommunene, og at det tas initiativ til endringer og forbedringer der hvor virksomheten ikke er i samsvar med lover og forskrifter.

       Fylkesmannen har også ansvar for å føre tilsyn med barneverninstitusjonen. Barne- og familiedepartementet har gitt forskrifter om institusjonstilsynet. Forskriften omfatter også private institusjoner som ikke er inntatt på fylkeskommunens plan.

       Barne- og familiedepartementet har utarbeidet en egen forskrift om barns rettigheter under opphold i barneverninstitusjon. En viktig side ved fylkesmannens tilsynsoppgave er å føre tilsyn med at barns rettigheter under institusjonsopphold overholdes. Forskriften pålegger fylkesmennene å føre tilsyn med institusjonene minst fire ganger pr. år. Institusjoner som tar imot barn med alvorlige atferdsvansker skal besøkes minst åtte ganger pr. år. Departementet vil i samarbeid med fylkesmennene videreutvikle tilsynsordningene, og løpende vurdere om det er nødvendig med nye forskrifter på området.

Midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner

       Det er fylkesnemnda som har kompetanse til å treffe vedtak i tvangssaker.

       Det hender at det oppstår situasjoner der barneverntjenesten må gripe inn øyeblikkelig, og hvor det av hensyn til barnet ikke er tid til å legge en sak fram for fylkesnemnda for avgjørelse. I slike situasjoner legger loven en begrenset vedtakskompetanse til den kommunale barneverntjenesten.

       Fordi midlertidige og foreløpige vedtak er så vidt inngripende for dem det gjelder, kan slike vedtak i akuttsituasjoner bare treffes av barnevernadministrasjonens leder og i visse tilfeller av påtalemyndigheten. Midlertidig vedtak om samvær og sperret adresse kan bare treffes av barnevernadministrasjonens leder.

       For at bestemmelsen om midlertidig plassering utenfor hjemmet skal kunne anvendes må det foreligge en risiko for at barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Barneverntjenesten må her foreta en risikoavveining. I denne avveiningen må det vurderes om risikoen for barnet ved å bli værende i hjemmet kan reduseres til et akseptabelt nivå inntil saken eventuelt kan framlegges for fylkesnemnda på vanlig måte. I mange tilfelle kan akuttsituasjonen avhjelpes ved at det settes inn mindre inngripende hjelpetiltak for barnet, og i slike tilfelle vil ikke vilkårene for å treffe vedtak etter § 4-6 annet ledd være til stede.

       Det kan videre treffes midlertidig vedtak om plassering og tilbakehold i institusjon av ungdom som har vist alvorlige atferdsvansker. Også i slike tilfelle er vilkåret at barnet vil bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks.

       Etter barnevernloven § 4-9 første ledd jf. § 4-8 annet ledd annet punktum kan det treffes foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse for et nyfødt barn når barnet fortsatt befinner seg på fødeklinikken. Vilkåret for å treffe slikt vedtak er at det er overveiende sannsynlig at barnet vil komme i en omsorgssviktsituasjon dersom det flyttes til foreldrene, og i tillegg at barnet kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks.

       Vedtak om omsorgsovertakelse for nyfødte barn, og da i særlig grad foreløpig vedtak om dette, kommer bevismessig i en særstilling, fordi foreldrene i disse tilfellene faktisk ikke har utøvet omsorgen for barnet. Det må derfor etter loven foretas en prognosevurdering med hensyn til foreldrenes evne til å ivareta omsorgen for barnet.

       Loven åpner videre for at den kan treffe foreløpig vedtak om at barn som foreldrene frivillig har plassert hos andre ikke skal flyttes for en tid av opp til tre måneder.

       I utgangspunktet gjelder de samme saksbehandlingsreglene for midlertidige og foreløpige vedtak som for andre vedtak barneverntjenesten treffer. Det ligger imidlertid i vedtakstypens akutte karakter at det ikke kan stilles de samme krav til utredningen her som ellers.

       Foreløpig og midlertidige vedtak skal sendes fylkesnemndas leder for foreløpig godkjenning snarest og om mulig innen 48 timer etter at vedtaket er truffet. Dersom vedtaket ikke godkjennes faller vedtaket bort.

       Hjemmel til å treffe akuttvedtak fantes også i barnevernloven av 1953. Gjeldende lovs vilkår er svært strenge, og vedtakene er underlagt kontroll av fylkesnemnda - både ved at nemnda skal gi vedtaket en foreløpig godkjenning og ved at foreldrene har adgang til å klage til fylkesnemnda. Bestemmelsene om at de midlertidige vedtakene ikke kan opprettholdes utover de frister som er fastsatt i loven, sikrer at slike vedtak ikke blir opprettholdt i lengre tid uten at vedtakene har vært gjenstand for en grundig behandling.

       Ifølge tall innhentet fra landets fylkesnemnder for 1993 og 1994 ble det i gjennomsnitt truffet 476 vedtak om omsorgsovertakelse pr. år på landsbasis. Dette tallet omfatter både omsorgsovertakelser som foreldrene er enige i, og som foreldrene motsetter seg. Tallet omfatter videre både omsorgsovertakelser som er ment å være midlertidige og omsorgsovertakelser som forventes å være av lengre varighet.

       I 1/4 av sakene hvor det ble truffet vedtak om omsorgsovertakelse, var det forut for vedtaket truffet et midlertidig vedtak utløst av en akutt krisesituasjon i hjemmet. Hvor mange av det totale antall omsorgsovertakelser som gjelder mindre barn vites ikke, men for årene 1993 og 1994 omfattet 8 % (36) av alle akuttvedtak foreløpige vedtak om omsorgsovertakelser for nyfødte barn. Dette er en liten andel av det totale antall akuttvedtak som i gjennomsnitt ligger på 450 pr. år, her er akuttvedtak for ungdom med atferdsvansker inkludert.

Komiteens merknader

       Siden begrepet rettssikkerhet knyttes til et krav om privatpersoners behov for beskyttelse overfor offentlige myndigheters inngrep overfor dem, vil komiteen peke på rettssikkerheten innenfor barnevernets område som spesielt komplisert fordi det er flere interesser å ivareta enn på andre områder. Komiteen ser dilemmaet at det kan få dramatiske følger for et barn og for barnets familie dersom barneverntjenesten ikke griper inn eller griper inn for sent, og det kan få like dramatiske følger hvis barneverntjenesten griper inn for tidlig, på gale premisser eller på gal måte. Det er derfor viktig at barnevernloven sikrer en balanse mellom barnets rett til beskyttelse fra sine nærmeste på den ene siden, og barn og families rett til beskyttelse mot urettmessig inngrep fra det offentliges side på den andre siden. Komiteen legger vekt på at rettssikkerheten i barnevernet forutsetter regler om hva en avgjørelse kan gå ut på, og for framgangsmåten for å nå fram til avgjørelsen. Reglene må være mest mulig presist utformet. Komiteen innser at en lov alene ikke kan forhindre at det begås feil på en eller annen måte. I barnevernsaker er en i stor grad avhengig av skjønn, og det er derfor viktig at de ansatte i barneverntjenesten har tilstrekkelig kompetanse til å anvende dette skjønnet på en god måte. Komiteen vil peke på viktigheten av åpenhet og informasjon rundt barneverntjenestens arbeid som nødvendig for å sikre at barneverntjenesten ikke utvikler en kultur som strider mot alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning.

Inngrepskriterier og tolkningsprinsipper

       Komiteen vil peke på at de tre viktige prinsippene som er nedfelt i barnevernloven, som det biologiske prinsipp, det mildeste inngreps prinsipp og barnets beste er bærebjelken i den nåværende barnevernloven. Komiteen oppfatter at den sterke økningen i bruken av frivillig hjelpetiltak er en utvikling som er i tråd med intensjonene i lovforarbeidet.

       I tråd med dette er komiteen av den oppfatning at det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at foreldrene selv sørger for sine barn. Selv om det kan påvises omsorgssvikt hos foreldrene, skal man i utgangspunktet prøve å bedre situasjonen ved hjelpetiltak. Det er sterke følelsesmessige bånd mellom foreldre og barn, og disse båndene er det grunn til å bevare og styrke.

       Komiteens flertall, alle unntatt Høyre og representanten Roy N Wetterstad, mener på den annen side at det ikke må være et mål i seg selv å få færre omsorgsovertagelser i dag enn man hadde før. Det viktigste er å ta utgangspunkt i at barnevernloven er en lov om vern av barn. Vilkårene for omsorgsovertakelse må derfor ikke utformes så strengt at det skjer på bekostning av barns interesser og behov for beskyttelse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg dommen i saken Adele Johansen mot Norge ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Flertallet legger til grunn at saken ble behandlet etter barnevernloven av 1953. Det er grunn til å understreke at dommen ikke retter seg mot regelverket, men praktiseringen av dette. Barnevernloven er vesentlig endret siden den aktuelle saken ble behandlet i Norge.

       Flertallet tar dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen alvorlig, og ber departementet om at praktiseringen av barnevernloven for fremtiden skjer i samsvar med intensjonene i domsavsigelsen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad viser til at et flertall i forbindelse med behandlingen av Innst.O.nr.80 (1991-1992) presiserte at de kriterier som er formulert i lovens § 4-12, om grunnlag for omsorgsovertagelse, må tolkes på en streng måte. Det ble videre understreket at omsorgsovertagelse ikke må vedtas dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak.

       Disse medlemmer viser til dom i saken Adele Johansen mot Norge ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg 7. august 1996. Her slås det fast at klageren har fått krenket sine rettigheter under artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen. Dommen legger til grunn at det skal svært sterke grunner til for å frata foreldrerett og hindre samvær mellom biologiske foreldre og deres barn. Disse medlemmer merker seg at klagerens advokat påpeker at den nye barnevernloven heller ikke utelukker at lignende vedtak kan fattes. Disse medlemmer vil på bakgrunn av Strasbourgdommen be departementet ved evalueringen av barnevernloven vurdere å endre loven, slik at det ikke lenger blir tillatt samtidig å fatte vedtak om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar ved behandling av saken i fylkesnemnda.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad viser til at hjelpetiltakene i familiene har økt sterkt etter at den nye barnevernloven kom, men at det bare har vært en svak nedgang i omsorgstiltakene fra et toppår i 1992. Går en imidlertid tilbake til 1989 vil en finne at antallet barn som var fratatt foreldrene og befant seg under barnevernets omsorg var 4.146, mens det ifølge Statistisk årbok var 5.018 ved utgangen av året 1995. Dette viser at det i realiteten ikke har vært noen nedgang i antallet omsorgsovertagelser, noe det burde ha vært hvis intensjonen i omleggingen i 1992 var blitt fulgt bedre opp. Mye kan tyde på at terskelen for å foreta omsorgsovertakelse fremdeles er for lav.

Fylkesnemndene for sosiale saker

       Komiteen er kjent med at fylkesnemndene nå har vært i virksomhet i over 3 år. Saksbehandlingen i fylkesnemndene tilsvarer langt på vei behandlingen av sivile saker for de ordinære domstolene. Nemndas avgjørelser kan overprøves av de vanlige domstolene. Da den nye barnevernloven ble behandlet, forelå det et forslag om at barnevernssakene skulle behandles direkte av de ordinære domstolene. Komiteen er av den oppfatning at å føre barnevernsaker for en vanlig domstol som førsteinstans ikke er ønskelig. Komiteen har merket seg opplysningene om at fylkesnemndene i henhold til loven bruker for lang tid på sakene, enten pga. berammingsproblem eller pga. at det noen steder er mangel på sakkyndige. Komiteen ber departementet om å følge dette nøye.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er generelt fornøyd med ordningen med fylkesnemnder, men er bekymret over det faktum at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden ifølge statistikken er omtrent dobbelt så lang som loven bestemmer. Barne- og familiedepartementet viser til at det ved enkelte nemnder har vært problemer med rekruttering av tilstrekkelig mange sakkyndige. På bakgrunn av dette vurderer departementet å oppnevne fellesutvalg for flere nemnder. Disse medlemmer viser til at fylkesnemndene samtidig har oppgitt bl.a. berammingsproblemer som årsak til lang saksbehandlingstid, og utsettelse/forsinkelse av saken på grunn av ytterligere utredning etter at saken er oversendt fylkesnemnda, m.v. Disse medlemmer vil uttrykke sin skepsis til fellesutvalg for flere nemnder. På denne bakgrunn vil disse medlemmer be departementet utarbeide en konkret plan for hvordan saksbehandlingstiden i fylkesnemndene kan reduseres slik at de overholder de tidsfristene for saksbehandlingen barnevernloven setter.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en konkret plan for hvordan saksbehandlingstiden i fylkesnemndene kan reduseres slik at de overholder de tidsfristene for saksbehandling barnevernloven setter. »

Rettslig overprøving

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at det etter gjeldende barnevernlov bare er den private part som kan bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til rettslig overprøving.

       Flertallet vil be departementet vurdere hvorvidt kommunene bør gis adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak.

Frister i saksbehandlingen

       Komiteen deler departementets oppfatning av at formålet med fristene først og fremst er å sikre at barn og unge som lever under uholdbare/skadelige forhold skal få hjelp i tide. Komiteen mener at frister for saksbehandling i barnevernet er nødvendig, men innser også at fristene i visse tilfeller kan bli styrende for barneverntjenestenes arbeid slik at kvaliteten på det faglige arbeidet blir redusert. Dette bør etter komiteens mening bli gjenstand for en nærmere evaluering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og representanten Roy N Wetterstad vil vise til at barnevernlovens hovedintensjon er å gi nødvendig hjelp og omsorg i tide til barn og unge som lever under vanskelig forhold. Et av målene med utviklingsprogrammet var at hjelpetiltak skulle tilbys tidligere og at hjelpen skulle gis mens barna var hos sine foreldre. Utviklingen bekrefter at noe av denne målsettingen er nådd ved at antall hjelpetiltak er stigende, mens omsorgstiltakene viser en svak nedgang etter en topp i 1992. Disse medlemmer vil allikevel på bakgrunn av det relativt høye antallet adopsjonssaker, gjennomsnittlig 25 pr. år, i forhold til gjennomsnittlig 33 vedtak om fratakelse av foreldreansvar pr. år, be departementet utrede dette forholdet nærmere, og vurdere om § 4-20 fratakelse av foreldreansvar/adopsjon fungerer etter barnevernlovens hovedformål.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere om § 4-20, fratakelse av foreldreansvar/adopsjon fungerer etter barnevernlovens hovedformål. »

Grunnutdanningene i barnevernet

       Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det pr. 31. desember 1994 var ansatt sosionomer eller barnevernpedagoger i 77 % av de besatte stillingene i den kommune barneverntjenesten.

       Pr. 1. januar 1995 var ifølge Statistisk sentralbyrå 32 % av de ansatte i barneverninstitusjonene sosionomer eller barnevernpedagoger. I barneverninstitusjonene utgjorde « ufaglærte » 29 % av de ansatte. Utover dette besto personellet i barneverninstitusjonene av lærere/førskolelærere, « faglært personell », hjelpepleiere, personell med « annen høyere utdanning », vernepleiere, sykepleiere, psykologer o.a.

       Asplan Analyse laget i 1992 på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet en utredning om kompetanse- og utdanningsbehovene i barnevernet (Q-0805). Utredningen var basert på en modell hvor barnevernsaker deles inn i tre faser (registrering, undersøkelse, tiltak), barnevernproblemer deles inn i tre hovedkategorier (barns velferd, barns atferd, foreldres funksjonsnivå), og kompetansebehovene består av tre hovedelementer (faglig, personlig og organisatorisk). Asplan konkluderte med at verken de nåværende sosionom- eller barnevernpedagogutdanningene eller bl.a. psykologi, eller jusstudiet ga tilstrekkelig kompetanse til å arbeide med de mange arbeidsoppgavene og funksjonene som barneverntjenesten skal utføre. Utredningen stilte spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å la de samme enhetene innen barneverntjenesten utføre både hjelpe- og kontrolloppgaver. Asplan anbefalte en sterkere arbeidsdeling og mer bruk av bl.a. psykologer og jurister i barneverntjenesten for å øke den atferdsfaglige og saksbehandlingsmessig kompetansen.

       Kritikere av Asplans modell har bl.a. hevdet at den er for skjematisk. Det ser imidlertid ut til å være generelt akseptert i barneverntilknyttede miljøer at de nåværende grunnutdanningene er mangelfulle. Dette understreker bl.a. behovet for utstrakt samarbeid i tjenestene for barn og unge på tvers av etater, forvaltningsnivåer og yrkesgrupper.

       Utdanningsdebatten synes å trekke i to hovedretninger: På den ene side er ønsket om en forenkling av utdanningssystemet med vekt på yrkesmessig mobilitet. På den annen side ønskes økt tverrfaglig samarbeid og økt spesialkompetanse på de enkelte områder.

       Hva som bør læres gjennom grunnutdanningene og hva som bør læres gjennom etter- og videreutdanning eller veiledning på arbeidsplassen er omdiskuterte spørsmål som må avklares nærmere. Dette gjelder f.eks. spørsmål om i hvilket omfang ansatte i barneverntjenesten bør tilegne seg kompetanse for å kunne arbeide bedre med barn og foreldre med samisk tilknytning og andre etniske minoriteter i henholdsvis grunnutdanningen eller gjennom etter-/videreutdanning.

       Et forslag fra RHHS (Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag) om sammenslåing av barnevernpedagog- og vernepleierutdanningen ble sendt ut på høring våren 1995. Høringsuttalelsene blir nå behandlet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Videreutdanning

       Med videreutdanning menes utdanning utover grunnutdanningsnivå som gir formell kompetanse og eksamensvitnemål fra høyskole eller universitet.

       Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag arbeider med å standardisere videreutdanningene i bl.a. barnevern. Dette vil sannsynligvis medføre at utdanningene ved ulike høyskoler blir bygd opp etter en felles mal, med muligheter for enkelte valgfrie moduler innenfor 10- eller 20-veksttallskurs.

       Fordi grunnutdanningene ikke gir så høy kompetanse i barnevernarbeid som ønskelig, er det viktig at mange av de ansatte i barneverntjenesten tar videreutdanning av generell art eller spesialisert mot bestemte arbeidsoppgaver.

       Barne- og familiedepartementet inviterte i 1995 barnevernansatte til å søke økonomisk støtte via fylkesmennene til å ta videreutdanning i veiledning. Departementet viderefører tiltaket i 1996. Dette tiltaket er ikke rettet mot flertallet av landets fylker, men mot de fylkene/områdene der mangelen på godkjente veiledere er mest iøynefallende.

Etterutdanning

       Begrepet etterutdanning defineres enkelte steder som oppdatering av kunnskap. Etterutdanning kan også innebære opplæring i emner og temaer deltakerne på forhånd har lite kjennskap til.

       Barne- og familiedepartementet satser årlig vel 4 til 5 mill. kroner på etterutdanning. Dette er et supplement til kommunenes og fylkeskommunenes egen satsing på området for ansatte i barneverntjenesten. Midler fra departementet vil i 1996 som i 1995 bli fordelt etter planer utarbeidet av fylkesmennene og fylkeskommunene i dialog med departementet. Departementet har i rundskriv Q-4/96 til fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner spesielt bedt om at etterutdanningsbehovet blir vurdert i forhold til arbeid med barn fra etniske minoriteter, og arbeid i institusjoner med barn og unge som har store atferdsproblemer.

       På bakgrunn av innføringen av den nye barnevernloven og en sterk økning av antall ansatte i barneverntjenesten, har mange etterutdanningskurs fokusert på saksbehandling, rettssikkerhetsproblematikk og metodisk arbeid i barneverntjenesten. I en del tilfeller har det blitt arrangert felleskurs for ansatte i barneverntjenesten og deres samarbeidspartnere i ulike etater om tverretatlig og tverrfaglig samarbeid, bl.a. i saker der det foreligger mistanke om seksuelle overgrep.

       Målsettingen med virksomheten har vært å styrke barneverntjenesten på de områdene hvor manglene og svakhetene har vært betydelige. Selv om det er vanskelig å vurdere effektene av etterutdanningstiltakene isolert sett, regner departementet med at de mange positive utviklingstrekkene i barnevernet delvis kan knyttes til slike kompetansestyrkingstiltak.

       For å sikre en kontinuerlig oppdatering og videreutvikling av kompetansenivået i barneverntjenesten, er det av stor betydning at etterutdanningsvirksomheten videreføres og videreutvikles. Departementet vil i samarbeid med fylkesmennene, fylkeskommunene og utdanningsinstitusjonene bidra til dette også i kommende år.

       Selv om kommuner og fylkeskommuner etter loven ikke er pålagt å legge forholdene til rette for at ansatte i barneverntjenesten kan ta videreutdanning i barnevern, f.eks. gjennom å gi lønn i permisjonsperioden(e), er det en viktig forutsetning for å heve kompetansen i barnevernet. Dette gjøres også i betydelig grad.

       Rapporteringsskjemaene fra fylkesmenn og fylkeskommuner gir hvert halvår informasjon om antall ansatte i barneverntjenestene som har fullført etterutdanning, videreutdanning og lederopplæring. F.eks. viste tall for 1995 at til sammen ca 3.000 (enkelte personer kan ha tatt flere kurs) hadde gjennomført etterutdanning det året. Tilsvarende tall for henholdsvis videreutdanning og lederopplæring var 352 og 213.

Veilednings- og konsultasjonstilbud

       Veiledning kan beskrives som en tidsbegrenset, støttende og kontrollerende faglig virksomhet der en mer erfaren kollega hjelper en mindre erfaren kollega med å integrere faglige kunnskaper og holdninger. Konsultasjon er mer rettet mot å løse avgrensede problemer og oppgaver. Veiledning er rettet mot at yrkesutøveren skal lære å beherske faglig barnevern.

       Kartlegging av veiledningstilbudene for ansatte i den kommunale barneverntjenesten som departementet foretok i 1994 og 1995, tyder på at forskjellene mht. tilbudenes kvalitet og systematikk varierer betydelig mellom fylkene. På denne bakgrunn er det etter initiativ fra departementet blitt satt i verk forsøksprosjekter for perioden 1995-96 i fylkene Nordland, Møre og Romsdal, Telemark og Hordaland (Bergen). Målsettingen er å bedre systematikken og kvaliteten i veilednings- og konsultasjonstilbudene til ansatte i barneverntjenesten. Erfaringene fra disse prosjektene vil bli spredd til de andre fylkene. Det er også satt i verk tiltak for å styrke systematikken i veiledningstilbudene i flere andre fylker.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet, Utlendingsdirektoratet og Barne- og familiedepartementet arbeider for å styrke og bedre tilbudene for mindreårige flyktninger og asylsøkere. Det er satt av 4 mill. kroner på statsbudsjettet for 1996 til særskilte virkemidler for forskning og utviklingstiltak innenfor dette området.

Forsknings- og utredningsarbeid

       Kontinuerlig forsknings- og utredningsarbeid er et viktig virkemiddel for vedlikehold og videreutvikling av kompetansen på barnevernfeltet.

       Norges Forskningsråd har fått midler til et eget delprogram « Forskning om barnevern » (1992-96), som i 1994 ble lagt inn under forskningsprogrammet « Barn, ungdom og familie » (1994-98).

       Forskningstemaene i delprogrammet knytter særlig an til studier av klientene i barnevernet og til barnevernets tiltakssystem og forvaltningsordninger. Ett av prosjektene gjelder bruk av midlertidige vedtak i barnevernet. Delprogrammet avsluttet i løpet av 1996. Før programperiodens utløp vil departementet i samarbeid med Norges Forskningsråd vurdere hvordan den videre oppfølging best kan ivaretas.

       Forskningsprogrammet « Barn, ungdom og familie » inneholder også delprogrammet « Program om seksualisert vold » (1992-96). Delprogrammet skal utvikle kunnskap og kompetanse om seksualisert vold som et samfunnsproblem, fremme grunnleggende teoriutvikling og relevant kunnskap for handling på området.

       Evalueringen av den nye barnevernloven utgjør sammen med evalueringen av den nye sosialtjenesteloven et treårig delprogram under forskningsprogrammet « Velferd og samfunn ». Delprogrammet startet høsten 1995, og involverer forskere fra kompetansesentrene i barnevernet, og juridiske og samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer i Oslo og Bergen. Forskningsresultatene vil i hovedsak foreligge i 1997 og 1998.

Kompetansesentrene i barnevernet

       De regionale kompetansesentrene i Bergen, Trondheim og Tromsø skal primært styrke kompetansen i kommuner og fylkeskommuner gjennom å drive utviklingsarbeid, gi råd og veiledning i prosjektarbeid, informere og drive formidling i forhold til aktuelle brukergrupper innenfor barnevernets sentrale områder.

       Senteret i Oslo, Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), har en koordinerende rolle i forholdet mellom sentrene. De ulike kompetansesentrene vil kunne utvikle noe forskjellig spisskompetanse på ulike felt i barnevernet, selv om hovedvirksomheten vil være rettet inn mot regionale problemområder og tilpasset lokale forhold. Som eksempler på temaer som de regionale kompetansesentrene kommer til å arbeide med kan nevnes tiltak for å styrke foreldrekompetansen, tverretatlig samarbeid, fosterhjemsarbeid, evaluering av fylkeskommunale barneverntiltak, barnevern i flerkulturelle samfunn, barnevern og veiledning i små kommuner m.m. Sentrene er med unntak av senteret i Oslo opprettet som 4-årige forsøksprosjekter, og er organisert som selvstendige enheter med egne styrer og vedtekter. Driften av sentrene er hovedsakelig basert på samfinansiering mellom Barne- og familiedepartementet og Stiftelsen Wøyen.

       Samarbeid og arbeidsdeling vil bli utviklet mellom kompetansesentrene i barnevernet og tilsvarende sentre på rusmiddelfeltet, regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatrien, de statlige spesialpedagogiske sentrene og Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn o.a.

Statistikk og informasjonsmateriell

       Departementet vil fortsette samarbeidet med Statistisk sentralbyrå for å forbedre den statistiske dokumentasjonen i barneverntjenesten. Målsettingen er å få til en bedre koordinering av kvartalsrapportene fra kommuner/fylkesmenn og fylkeskommuner, klientstatistikken fra SSB og annen barnevernstatistikk.

       Departementet har ansvaret for å « sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som barneverntjenesten kan bruke ». Kompetansesentrene og andre fagmiljøer har etter initiativ fra departementet utarbeidet mange temahefter o.l. om aktuelle spørsmål i barnevernet som det mangler lett tilgjengelig litteratur om. Denne praksisen vil bli videreført. I 1996 vil det bli utarbeidet temahefter om hjelpetiltak i barnevernet og om veiledningssystemer i barnevernet, og materiell i forbindelse med foreldreveiledningsprosjektet.

       Antallet norske fagbøker om barnevernet har steget kraftig de siste årene. Kontakten mellom internasjonale og norske barnevernsmiljøer er god og variert.

Kvalitetssikring i barnevernet

       NOU 1995:23 Barnevernfaglige sakkyndighetsoppgaver - rolleutforming og kvalitetssikring omhandler bruk av sakkyndige i barnevernsaker, barnefordelingssaker og straffesaker. Utredningen ble laget etter initiativ fra Barne- og familiedepartementet, som nå følger opp høringsuttalelsene til den. En viktig målsetting i dette arbeidet er å øke rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernsaker.

       Sosial- og helsedepartementets og Statens Helsetilsyns tilsynsordninger i forhold til helseinstitusjoner er i langt større grad basert på internkontroll. Internkontroll innebærer at lokale myndigheter får et ansvar for å kunne dokumentere hvordan dette tilbudet er, både generelt og for den enkelte bruker.

Komiteens merknader

       Komiteen legger vekt på at barnevernspørsmål er krevende både intellektuelt og emosjonelt, og at avgjørelser som fattes kan få svært viktige følger for de barn og de familiene det gjelder. Det er derfor nødvendig at det er et høyt kompetansenivå i barnevernet.

Grunnutdanning i barnevernet

       Kompetansen i barnevernet kan deles i tre adskilte deler: Teoretisk og metodisk kunnskap, praktiske ferdigheter og yrkesutøverens etiske innstilling til yrket. Det vil alltid være en diskusjon om hvilken hovedvekting de enkelte sidene av utdanningen skal ha. Komiteen har merket seg at den gjennomsnittlige arbeidserfaring til personellet innenfor barnevernet er på 5,4 år og at en av fem medarbeidere har under ett års erfaring. Siden barnevernsarbeid også krever praktiske ferdigheter, er det vesentlig at nyutdannede får tilstrekkelig grad av praksis under veiledning, før de blir satt på tunge barnevernsaker. Komiteen er opptatt av at grunnutdanning, etter- og videreutdanning, samt mulighet for at nyutdannede får praksis under veiledning, drøftes nærmere.

       Komiteen mener det er viktig å sikre en kontinuerlig oppdatering og videreutvikling av kompetansenivået i barneverntjenesten. Det er viktig at fylkesmenn, fylkeskommuner og utdanningsinstitusjoner bidrar til dette. Komiteen er av den oppfatning at forsøksprosjektene i Finnmark, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland og Telemark, hvor man prøver å bedre systematikken i veilednings- og konsultasjonstilbudene til ansatte i barneverntjenesten, er meget viktig. Det forutsettes at erfaringene fra disse prosjektene videreføres.

       Et annet viktig satsningsområde er etter komiteens mening departementenes arbeid for å styrke og bedre tilbudene for mindreårige flyktninger og asylsøkere.

Forsknings- og utredningsarbeid

       Komiteen vil i likhet med departementet legge stor vekt på forsknings- og utredningsarbeid innenfor barnevernssektoren. Spesielt evalueringen av den nye barnevernloven er viktig med spørsmålsstillingene: Fungerer de nye bestemmelsene, paragrafene med loven og lovens forarbeider? I hvilken grad har lovendringene ført med seg uttilsiktede negative eller positive konsekvenser? Komiteen innser at eventuelle forandringer i barnevernloven vil komme på bakgrunn av evalueringen som disse forskningsprogrammene gir. Komiteen vil peke på at evaluering av fylkesnemndene, barneverntjenestens beslutning i meldinger og undersøkelsessaker, rettigheter og rettslige forpliktelser i barneverntjenesten og hvordan disse oppleves av brukerne, og organisering av barneverntjenesten i kommunene, er viktige områder som bør evalueres grundig. Komiteen viser ellers til problematikken knyttet til de faglige, etiske og juridiske dilemmaene knyttet til bruk av tvang i behandling og opplæring.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad har merket seg at den gjennomsnittlige arbeidserfaringen til personellet innenfor barnevernet er 5,4 år og at 1 av 5 medarbeidere har under 1 års arbeidserfaring. Dette gir grunn til å dele den bekymring for situasjonen som bl.a. ansattes organisasjoner har gitt uttrykk for. Konkrete tiltak for å styrke kompetansen og for å hindre for stor gjennomtrekk må settes i verk. Disse medlemmer tror imidlertid ikke at det er tilstrekkelig å konsentrere kompetanseoppbyggingen om etter- og videreutdanningstiltak. Det er også nødvendig å foreta en kritisk gjennomgang av det tradisjonelle grunnutdanningstilbudet som gis til medarbeidere i barnevernet. 8 av 10 ansatte i den kommunale barneverntjenesten er sosionomer og barnevernspedagoger slik at det først og fremst må være denne utdanningen man må gripe tak i. Asplan Analyse laget i 1992 en utredning hvor de konkluderte med at utdanningen ikke ga tilstrekkelig kompetanse til å arbeide med de mange arbeidsoppgavene og funksjonene som barneverntjenesten skal utføre. Det bør oppnevnes en arbeidsgruppe med solid og bred faglig sammensetning til å vurdere endringer i utdanningstilbudene.

       Disse medlemmer viser videre til anbefalingen fra Asplan Analyse om en sterkere arbeidsdeling og mer bruk av bl.a. psykologer og jurister i barneverntjenesten for å øke den atferdsfaglige og saksbehandlingsmessige kompetansen. Det må også vurderes om andre faggrupper bør rekrutteres til barnevernet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg for å foreta en fullstendig gjennomgang av grunnutdanningstilbudene for sosionomer og barnevernspedagoger. »

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere rekruttering av nye faggrupper til barnevernet. »

       Selv om undersøkelser (Norsk Gallup 1995) viser at tilliten til barneverntjenesten er økende til tross for mange negative fokuseringer i media, vil imidlertid den enkelte brukers opplevelse av tjenesten måtte være utgangspunkt for vurdering av tjenestens kvalitet. Den kritikken som er framkommet gjennom fokusering på enkeltsaker kan derfor ikke avskrives som uvesentlig.

       NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning) har gjennom en landsomfattende undersøkelse dokumentert et omfattende samarbeid mellom barneverntjenesten og andre hjelpetjenester. Resultatene er oppløftende og viser et utstrakt samarbeid mellom ulike hjelpeinstanser i kommunene og mellom kommuner og fylkeskommuner.

       For å videreutvikle samarbeidet mellom barneverntjenesten og brukerne har Regjeringen lagt fram « Strategisk plan for informasjon om barneverntjenesten » (Q-0871). Sentralt i planen er forslaget om å utvikle et tilbakemeldingssystem, bl.a. ved hjelp av brukerundersøkelser. Dette vil gi barneverntjenesten kunnskap om forbedringspunkter i sin yrkesutøvelse, og forbedre samhandlingen og kommunikasjonen med brukere og allmennhet.

       Departementet vil i samarbeid med RHHS (Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag) og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet gjennomgå og vurdere behovet for endringer i grunnutdanningen. Satsingen på videreutdanning vil fortsette og departementet vil også videreføre stimulering av etterutdanningstilbudet i kommuner og fylkeskommuner. Kunnskapsøkning gjennom forskning og utvikling vil fortsette.

       For å høyne kvaliteten i barneverntjenestens beslutninger oppnevnte Barne- og familiedepartementet høsten 1994 et offentlig utvalg for å vurdere rolleutformingen og kvalitetssikringen innenfor de barnefaglige sakkyndighetsoppgaver ( NOU 1995:23 ). Hovedforslagene består først og fremst i utvikling av et toårig opplæringsprogram for kvalifiserte fagpersoner, en offentlig registreringsordning av den som har gjennomgått opplæringen, samt utarbeiding av et felles veiledningsdokument til bruk for sakkyndige i saker hvor barn er involvert. Departementet vil følge opp disse kvalitetssikringstiltakene.

       Arbeidet med de forebyggende planene fra kommuner med samisk befolkning vil bli fulgt opp særskilt. Det er også tatt initiativ til og igangsatt forsøk med utvikling av tiltak spesielt for etniske minoritetsgrupper og innvandrere. Departementet vil følge opp arbeidet med tiltaksutvikling og gjennomføringen av de forebyggende planene.

       Kvaliteten på oppfølgingsarbeidet for barn under omsorg er også av vesentlig betydning. Ett av tiltakene for å sikre kvaliteten har vært å bidra til utvikling av fylkeskommunale planer for fosterhjemsarbeidet. Dette har skjedd gjennom tilskudd til planarbeid og konkrete tiltak innenfor en rekke områder. Dette vil bli fulgt opp. Norsk Fosterhjemsforening er sammen med kompetansesentrene, kommuner og fylkeskommuner viktige samarbeidspartnere i denne oppfølgingen.

       Departementet vil vurdere om det skal fremmes forslag om å gi pålegg om gjennomført opplæring for fosterforeldre før godkjenning, og at barneverntjenestens medarbeidere som har ansvar for oppfølgingsarbeid skal gjennomføre tilsvarende opplæring. Det vil også bli tatt initiativ for å styrke veiledningen av medarbeidere som har ansvar for oppfølging av barn under omsorg.

       Det må videre finnes et tilstrekkelig og godt institusjonstilbud til barn og unge. Fylkeskommunen har utarbeidet planer for løsningen av de oppgaver som er gitt i loven på dette området. Det er gitt vesentlige tilskudd til fylkeskommunene til arbeidet. Denne delen av planarbeidet har departementet ytterligere prioritert gjennom « Utredning om de faglige forutsetninger for arbeid med ungdom plasser etter lov om barneverntjenester §§ 4- 24 og 4-26 ». Med bakgrunn i denne arbeides det nå med sikring av kvaliteten av arbeidet for denne gruppen.

       Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet er i ferd med å utarbeide en plan for å styrke de fylkeskommunale tilbud til barn og unge, med spesiell vekt på å forebygge og stoppe utviklingen av alvorlige skader hos barn og unge med sammensatte problemer.

       Erfaringene viser at det er behov for ytterligere styrking av barneverntjenestens arbeid overfor samiske barn og deres familier. Nordnorsk kompetansesenter skal ivareta utviklings- og forsøksbasert arbeid som bl.a. utvikling av et samisk barnevern. Departementet vil ta initiativ til at Nordnorsk kompetansesenter i samarbeid med andre utviklings- og forskningsmiljøer starter et arbeid med å innhente data og systematisert kunnskap på dette området.

       Økningen i antall barnevernsaker som gjelder barn og ungdom med fjernkulturell bakgrunn understreker behovet for kompetanseutvikling. Regjeringens handlingsplan « Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn - hvordan bedre deltakelse, likestilling og integrering i det norske samfunn », skisserer også en rekke tiltak for å øke barneverntjenestens kompetanse, samtidig som det tas sikte på å utvikle særskilt tilrettelagte hjelpe- og omsorgstiltak.

       Hovedtrekk i arbeidet i årene som kommer vil være:

- Videreutvikling av rettssikkerheten for barn, unge og deres foreldre.
- Fagutvikling og forskning vil i årene som kommer fortsatt være et satsingsområde innen barneverntjenesten.
- Utviklingen av hensiktsmessige tiltak innen barneverntjenesten vil fortsette. Det vil spesielt bli satset på videreutvikling av forebyggende tiltak, hjelp til barn og unge med sammensatte problemer og tiltak for de vanskeligst stilte barn og unge med atferdsvansker.
- Kompetansehevende tiltak for dem som allerede arbeider i barneverntjenesten vil fortsatt være et satsingsområde.
- Økt dialog med brukerne av barnevernet og mer åpen kommunikasjon utad om innholdet i barneverntjenestens arbeid vil bli vektlagt.

Komiteens merknader

       Barneverntjenestens avgjørelser vil alltid bli gjenstand for debatt fordi beslutningene griper inn i den private delen av livet. Komiteen vil peke på at barnevernlovgivningen må ha barnet i fokus i en interessekonflikt mellom barn og foreldre. Dette er konfliktfylt fordi samtidig som barneverntjenesten har et ansvar for å yte hjelp slik at barnet kan vokse opp sammen med sine foreldre, skal barneverntjenesten gripe inn når foreldrene ikke er i stand til å gi barna tilstrekkelig omsorg og trygge utviklende oppvekstvilkår. Barneverntjenesten er i sterk omforming og utvikling. Den overordnede utfordringen i årene som kommer vil etter komiteens mening være en systematisk kvalitetsutvikling av barneverntjenesten. Hovedtrekkene i denne kvalitetsutviklingen vil være å videreutvikle rettssikkerheten for barn, unge og deres foreldre gjennom:

- Fagutvikling og forskning.
- Utviklingen av mer hensiktsmessige tiltak innen barneverntjenesten.
- Kompetansehevende tiltak for dem som allerede arbeider i barneverntjenesten.
- Økt dialog mellom brukerne av barnevernet og mer åpen kommunikasjon utad.
- Økt fagetisk standard.

       Komiteen vil understreke betydningen av å styrke barnevernets legitimitet i befolkningen. Dette kan skje bl.a. gjennom et aktivt informasjonsarbeid hvor det legges vekt på å belyse det problematiske i situasjonen for barnevernet ved å arbeide i skjæringspunktet mellom den private og offentlige sfære.

Forslag fra Senterpartiet, Høyre og representanten Roy N. Wetterstad:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen vurdere om § 4-20, fratakelse av foreldreansvar/adopsjon fungerer etter barnevernlovens hovedformål.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter for forhåndsgodkjenning av alle institusjoner som mottar unge som plasseres etter tvangsparagrafene 4-24 og 4-26 i barnevernloven.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en konkret plan for hvordan saksbehandlingstiden i fylkesnemndene kan reduseres slik at de overholder de tidsfristene for saksbehandling barnevernloven setter.

Forslag fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad:

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg for å foreta en fullstendig gjennomgang av grunnutdanningstilbudene for sosionomer og barnevernspedagoger.

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen vurdere rekruttering av nye faggrupper til barnevernet.

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

       St.meld. nr. 39 (1995-1996) - Om barnevernet - vedlegges protokollen.

Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 16. oktober 1996.

Grethe G Fossum, Eli Sollied Øveraas,
leder og ordfører. sekretær.