1. Sammendrag

       Stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim foreslår i dokumentet en rekke forslag til tiltak for å gjenopprette tilliten til barnevernet.

       Dokumentet tar i første rekke opp spørsmålet om loven blir praktisert etter intensjonene, og om det trengs å vurdere andre og nye tiltak for å sikre barn et barnevern som yter hjelp til deres beste.

       Utgangspunket for forslagene i dokumentet er å bidra til å gjenopprette tilliten til tjenesten ved å bedre barns rettssikkerhet i barnevernsaker.

       Dokumentet gjennomgår i kapittel 2 svakheter og mangler i barnevernet, det nasjonale utviklingsprogrammet, kunnskapskrisen i barnevernet og konsekvenser av denne og tjenestens ulike arbeidsoppgaver.

       I kapittel 3 belyses tilnærmingsmåten i barnevernet og alternative tilnærmingsmåter drøftes. Det foreslås at Regjeringen fjerner bruken av Killéns lærebøker ved sosialarbeiderutdannelsen i Norge og at lærebøkene og læremateriellet gjennomgåes for å bedre utdanningen. Det foreslås også at inngrepsparagrafen i den nye barnevernloven blir omformulert etter mer strafferettslige prinsipper.

       I kapittel 4 foreslås det at bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet blir opphevet, inntil kompetent myndighet overtar barnevernets kontrolloppgaver.

       I kapittel 5 foreslås det at det innføres en mer hensiktsmessig rettshjelpsordning som ivaretar barnas, foreldrenes og barnevernets behov for juridisk bistand i denne sakstypen. For å forhindre misbruk av offentlige midler, foreslås det videre at Justisdepartementet i samarbeid med Forbrukerrådet og Den Norske Advokatforening oppretter et kontrollorgan for ordningen.

       I kapittel 6 foreslås det at fylkesnemndene for sosialsaker legges ned slik at det blir full overensstemmelse mellom rettsbehandlingen i barnevern- og straffesaker. Det foreslås videre at det innføres statlig autorisasjon for psykologer som skal fungere som rettssakkyndige.

       I kapittel 7 foreslås det at konfliktrådene får et økt mandat og trekkes aktivt inn i arbeidet. En forutsetning er en videreutvikling og opprustning av tiltakssiden.

       Det foreslås i kapittel 8 at det opprettes et Barnevernombud eller -tilsyn med myndighet til å evaluere og korrigere barnevernets arbeid i enkeltsaker basert på en juridisk tilnærming til saksområdet.

       For å bidra til bedre ressursbruk og høyere kvalitet på barnevernets undersøkelser, foreslås det i kapittel 9 at barnevernets kontrolldel overføres til politiet underlagt Justisdepartementet. I den hensikt å bidra til å bedre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, foreslås det også at det kriminalitetsforebyggende rådet (KRÅD) styrkes.

       I kapittel 10 gjengis en oversikt over litteratur og referanser.

       Dokumentets forslag refereres i sin helhet:

       « Stortinget ber Regjeringen

       Dokumentet har vært forelagt statsråd Grete Berget til uttalelse. Statsrådens svarbrev datert 20. mai 1996 er tatt inn som vedlegg.

2. Komiteens merknader

       Det råder bred enighet i komiteen om at det ikke kan aksepteres at barn og unge lever under forhold som preges av alvorlig og beviselig omsorgssvikt, overgrep og mishandling. Omsorg og oppdragelse er først og fremst foreldrenes ansvar. De skal ivareta barna materielt, psykologisk og sosialt. I de tilfeller foreldrene ikke makter omsorgen, er det samfunnets plikt å gripe inn overfor foreldrene. Etter komiteens mening råder det stor allmenn enighet om grunnprinsippene i den nye barnevernloven, nemlig erkjennelsen av at barn er selvstendige rettsobjekter. Komiteen vil understreke at tilliten til barnevernet er vesentlig for at barnevernsarbeiderne skal få mulighet til å håndheve barnevernloven til barns beste. Erfaringer viser at dagens barnevern står overfor store utfordringer.

       Komiteen viser til at Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om barnevern, St.meld. nr. 39 (1995-1996). I meldingen gjøres det greie for de erfaringene man har med barnevernloven av l7. juli 1992, med spesiell vekt på den enkeltes rettsvern og praksis når det gjelder midlertidig overtakelse av omsorg i barnevernsaker. En rekke av de forslagene som fremmes i Dok.nr.8:17 (1995-1996) er behandlet i stortingsmeldingen, og det henvises derfor til innstillingen fra komiteen til stortingsmeldingen, Innst.S.nr.6 (1996-1997). Komiteen har valgt ikke å gå nærmere inn på de enkelte påstandene fremsatt i Dok.nr.8:17 (1995-1996), men har forholdt seg til forslagene.

Forslag nr. 1

       Stortinget ber Regjeringen sørge for en nøye gjennomgang av lærebøkene ved sosialarbeider- og barnevernpedagogutdannelsen, herunder fjerning av Kari Killéns lærerbøker, med sikte på å innføre et forsvarlig utdanningstilbud i samsvar med nødvendige rettssikkerhetshensyn i barnevernet.

       Komiteen er av den oppfatning at Stortinget gjennom § 46 i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universitet og høyskoler har beskrevet utdanningens mål og omfang, evt. obligatoriske emner, krav til praksis, arbeids- og eksamensformer. Utover det ønsker ikke komiteen å instruere utdanningsinstitusjonene om hva slags bøker man skal bruke i sin undervisning. Ethvert fagfelt må utvikles ut fra forskning, erfaring, praksis og ulike teoretiske tilnærminger.

       Komiteen vil understreke høyskolenes og universitetenes rolle som institusjoner for uavhengig tenkning og forskning, og oppfatter det som brudd på disse verdier dersom statlige direktiver om fjerning av lærebøker fra pensumlister skulle bli en realitet.

       Komiteen er kjent med diskusjonen i barneverntilknyttede miljøer om at grunnutdanningen er mangelfull. Asplan Analyse laget i 1992 en utredning om kompetansen og utdanningsbehovene i barnevernet. Konklusjonen var at nåværende sosionom- og/eller barnevernspedagogutdanning ikke ga tilstrekkelig kompetanse til barnevernsarbeid. Asplan Analyse trakk for øvrig den samme konklusjonen hva angår både psykologi- og jusstudiet i forhold til å gi kompetanse til barnevernsarbeid. Komiteen har merket seg at det er fremkommet kritikk mot Asplans utredning, bl.a. angående skjematisk modelltenkning. Komiteen mener at grunnutdanningen, etter- og videreutdanningen må sees i en helhet og i sammenheng.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad viser til St.meld. nr. 39 (1995-1996) hvor det erkjennes at det i barneverntilknyttede miljøer er generelt akseptert at de nåværende grunnutdanningene er mangelfulle. Dette inntrykket underbygges også av en utredning fra Asplan Analyse i 1992 om kompetanse- og utdanningsbehovene i barnevernet. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.6 (1996-1997) (St.meld. nr. 39 (1995-1996)) hvor det fremmes forslag om dette.

Forslag nr. 2

       Stortinget ber Regjeringen om å omformulere § 4-12 i barnevernloven på en slik måte at bestemmelsene tydeligere avspeiler at det strafferettslige kriteriet om reelle handlingsalternativer også ligger til grunn for samfunnets sanksjoner etter barnevernloven.

       Komiteen viser til kapittel 3 i St.meld. nr. 39 (1995-1996), hvor forebyggende tiltak er sentralt, og utgjør den overveiende andelen av tiltak fra barnevernstjenesten. Inngrepskriteriene i § 4-12 er utformet slik at omsorgsovertakelse bare skal vedtas i alvorlige situasjoner, og bare når det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Komiteen avviser derfor forslaget.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad viser til at et flertall i forbindelse med behandlingen av Innst.O.nr.80 (1991-1992) presiserte at de kriterier som er formulert i lovens § 4-12, om grunnlag for omsorgsovertakelse, må tolkes på en streng måte. Det ble videre understreket at omsorgsovertakelse ikke må vedtas dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Det forventes at dette blir fulgt.

Forslag nr. 3

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet inntil barnevernets kontrolloppgaver er overført til en kompetent myndighet.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, viser til at plikten til å gi opplysninger til barnevernet bare inntrer når det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Hensikten med bestemmelsen er å bedre sikringen av at barn i krise får den hjelp de har behov for. For at barnevernet skal komme inn på et tidlig tidspunkt er det påkrevet at det gis melding fra de instanser som daglig har kontakt med barnet, og som da faktisk har mulighet til å se om barnet lever i en vanskelig situasjon. Flertallet viser til brev av 20. mai 1996 fra Barne- og familiedepartementet, hvor dette spørsmålet er nøye behandlet. Flertallet avviser forslaget.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad er enig i de vurderinger som Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet har gjort i Innst.O.nr.80 (1991-1992) om opplysningsplikt, og fremsetter derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet. »

Forslag nr. 4

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre en rettshjelpsordning som bidrar til å dekke barnevernets, barnets og foreldrenes behov for juridisk assistanse i barnevernsaker, slik at legitimitetsbehovet til barnevernstjenesten dekkes.

       Komiteen mener at erfaring viser at rettstilbudet er tilstrekkelig ivaretatt ved at det innvilges fri sakførsel uten behovsprøving i alle tvangssaker. I andre saker er det adgang til å innvilge rettshjelp dersom det er særlig behov for dette. Komiteen foreslår at forslaget avvises.

Forslag nr. 5

       Stortinget ber Regjeringen opprette et kontrollorgan for rettshjelpsordningen i barnevernet i samarbeid med Den Norske Advokatforening og Forbrukerrådet.

       Komiteen viser til at Justisdepartementet er klageorgan for vedtak fattet i medhold av rettshjelpsloven, og dermed indirekte kan foreta en kontroll med arbeidet som utføres. Klager på advokat kan framføres til Den Norske Advokatforening og Justisdepartementet, og dette sammen med at det for tiden arbeides med en ny tilsynsordning for advokater, gjør at komiteen ikke finner det hensiktsmessig med ytterligere kontrollsystemer. Komiteen viser for øvrig til brev fra statsråden, se vedlegg.

Forslag nr. 6

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å nedlegge fylkesnemndene for sosiale saker, og overføre sakene og ressursene til det alminnelige rettsapparat.

       Komiteen viser til at det var et enstemmig Storting som i 1992 vedtok å legge avgjørelsesmyndigheten i barnevernsaker til fylkesnemndene. Departementet evaluerer barnevernloven og komiteen vil avvente denne evalueringen også når det gjelder fylkesnemndene. Så langt er det komiteens oppfatning at nemndene fungerer etter hensikten. Komiteen er av den oppfatning at å føre barnevernsaker for en vanlig domstol som førsteinstans ikke er ønskelig.

Forslag nr. 7

       Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag om å innføre en ordning med offentlig autorisasjon for psykologer som ønsker å ta oppdrag som rettssakkyndige i barnevern og barnefordelingssaker.

       Komiteen vil understreke viktigheten av kvalitetssikring av sakkyndighetsarbeidet i saker som angår barn, og viser til NOU 1995:23 med følgende tittel: Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, rolleutforming og kvalitetssikring. Høringsuttalelsene er for tiden under arbeid i departementet. Komiteen regner med at problemstillingene vil bli lagt frem for Stortinget på et senere tidspunkt, og på denne bakgrunn foreslås forslaget avvist.

Forslag nr. 8

       Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for at konfliktrådene får utvidet mandat og trekkes aktivt inn i behandlingen i barnevernsaker.

       Komiteen vil i likhet med departementet understreke at avgjørelser etter barnevernloven oftest har en dyptgripende karakter. Saker som gjelder mishandling og overgrep av barn, kan ikke defineres som konflikter mellom likeverdige parter slik som løsninger gjennom konfliktrådsmegling forutsetter. Konfliktrådene har ikke juridisk eller sosialfaglig kompetanse som tilsier at vanskelige barnevernsaker får en mer betryggende behandling i konfliktrådene enn i fylkesnemndene.

       Komiteen kan ikke se det som forsvarlig å la konfliktrådene få mandat til å behandle saker etter lov om barnevern, men ser det som positivt at konfliktrådene kan bistå med megling i de saker der barnevernet ber om det, på samme måte som i dag.

       Komiteen viser for øvrig til brev fra Barne- og familiedepartementet av 20. mai 1996.

Forslag nr. 9

       Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag som medfører opprettelsen av enten et barnevernsombud eller et barnevernstilsyn til å bistå og/eller korrigere barnevernet i enkeltsaker, undersøke mer generelle forhold i barnevernstjenesten og utvikle spisskompetanse i barnevernsaker.

       Komiteen mener det ikke er behov for å opprette et barnevernombud eller et eget barneverntilsyn og viser til at Barneombudet til dels har den funksjonen forslaget etterspør. Dessuten er det flere fag- og forskningsinstanser som til enhver tid undersøker de mer generelle forhold i barnevernstjenesten. Det utvikles spisskompetanse i barnevernsaker gjennom ulike etterutdanningstilbud, gjennom erfaring i barnevernsarbeid og i fagsekretariater som f.eks. Barnevernssekretariatet og regionale kompetansesentra.

Forslag nr. 10

       Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å overføre barnevernets nåværende kontrolldel til de forebyggende avdelingene ved politikamrene, mens barnevernets hjelpedel bibeholdes ved sosialtjenesten.

       Komiteen er av den oppfatning at ordningen som den er i dag, fungerer tilfredsstillende. Et aktivt og godt samarbeid med politi og barnevern bl.a. gjennom ordningen med barnevernvakter, er hensiktsmessig og det synes ikke nødvendig å forandre på det ansvarsforholdet som vi har i dag. Komiteen er av den oppfatning at oppgaven med å ivareta de mest utsatte barna best løses av barnevernet i henhold til barnevernlovens regelverk. Å overlate deler av ansvaret eller oppgavene til politiet vil kunne øke konfliktnivået i allerede vanskelige saker.

Forslag nr. 11

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en styrking av det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og lovfesting av hensiktsmessige samarbeidsorganer for å drive kriminalitetsforebyggende arbeid.

       Komiteen viser til svarbrevet fra statsråd Grete Berget av 20. mai 1996, og avviser forslaget på bakgrunn av det svaret som er gitt fra statsråden.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra representanten Roy N Wetterstad:

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader og rår Stortinget til å gjøre slik

       Dok.nr.8:17 (1995-1996) - forslag fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim om tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise - avvises.

Vedlegg: Brev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråd Grete Berget datert 20. mai 1996:

VEDR. DOK.NR.8:17 (1995-1996) OM TILTAK FOR Å GJENOPPRETTE TILLITEN TIL ET BARNEVERN I TILLITSKRISE

       Jeg viser til familie-, kultur- og administrasjonskomiteens brev av 25. januar 1996, hvor komiteen ber om min vurdering av stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim sine forslag i Dok.nr.8:17 (1995-1996).

       Regjeringen har nylig lagt fram en stortingsmelding om barnevernet, St.meld. nr. 39 (1995-1996). I meldingen redegjøres det for erfaringene med barnevernloven av 17. juli 1992 med vekt på den enkeltes rettsvern og praksis når det gjelder midlertidig overtakelse av omsorg i barnevernsaker. Meldingen inneholder også en gjennomgang av barneverntjenesten slik den har utviklet seg og fungerer i dag. En rekke av de forslag som fremmes i Dok.nr.8:17 er således berørt i stortingsmeldingen. Jeg vil likevel komme med enkelte merknader til hvert av de forslag som fremmes i Dok.nr.8:17.

Forslag nr. 1:

       Stortinget ber Regjeringen sørge for en nøye gjennomgang av lærebøkene ved sosialarbeider- og barnevernpedagogutdannelsen, herunder fjerning av Kari Killéns lærebøker, med sikte på å innføre et forsvarlig utdanningstilbud i samsvar med nødvendige rettssikkerhetshensyn i barnevernsystemet.

       Forslaget har vært forelagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og deres merknader er tatt inn i mitt svar.

       Etter gjeldende regelverk, har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fastsatt nasjonale rammeplaner for barneverndpedagog- og sosionomutdanningene, jf. § 46 i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universitet og høyskoler. I rammeplanene beskrives utdanningens mål, omfang, eventuelle obligatoriske emner, krav til praksis, arbeids- og eksamensformer.

       Utover dette kan ikke de lokale utdanningsinstitusjonene instrueres om innholdet i undervisningen, forskningen eller utviklingsarbeidet, jf. § 2.3 i lov om universitet og høyskoler. Bakgrunnen for denne lovbestemmelsen er ønsket om å sikre høyskolene og universitetenes fundamentale rolle som institusjoner for uavhengig tenkning og lærefrihet.

       På grunn av hensynet til lærestedets uavhengighet er det heller ikke aktuelt å gå inn for de gjennomgripende endringene i forholdet mellom lokale læresteder og sentrale myndigheter som blir foreslått i Dok.nr.8:17. En eventuell hjemling av muligheter til å gi statlige direktiver om fjerning av lærebøker fram pensumlistene ville være et brudd med de verdier forholdet mellom norske utdanningsinstitusjoner og sentrale myndigheter har bygd på i nyere tid.

       Mye av kritikken mot barnevernet i Dok.nr.8:17, har direkte eller indirekte tilknytning til forestillinger om manglende eller mangelfull kompetanse i barnevernet. Uten med dette å hevde at kompetansenivået i barneverntjenestene nå er fullstendig tilfredsstillende, er det grunn til å framheve den omfattende virksomheten for å styrke kompetansen som har funnet sted etter at Asplan Analyse laget sin analyse av kompetanse- og utdanningsbehovene i barnevernet i 1992. For en mer omfattende redegjørelse henvises det her til kapittel 5 i stortingsmeldingen om barnevernet.

Forslag nr. 2:

       Stortinget ber Regjeringen om å omformulere § 4-12 i barnevernsloven på en slik måte at bestemmelsen tydeligere avspeiler at det strafferettslige kriteriet om reelle handlingsalternativer også ligger til grunn for samfunnets sanksjoner etter barnevernloven.

       Jeg forstår bakgrunnen for forslaget slik at barnevernet, etter forslagsstillernes mening, kunne ha avverget mange omsorgsovertakelser dersom foreldrene hadde blitt møtt på en annen måte og mottatt faktisk hjelp før det var behov for omsorgsovertakelse. I denne sammenheng er det viktig å være klar over hvilke prinsipper som ligger til grunn for barnevernets arbeid, og hvilken vekt som legges på det forebyggende arbeidet.

       Et sentralt prinsipp er at det ved valg av tiltak for et barn skal legges avgjørende vekt på hva som er barnets beste. Dette innebærer at der det er motstridende interesser mellom barnet og foreldrene, er det barnets interesser som skal være avgjørende ved valg av tiltak. Videre har det biologiske prinsipp satt sitt preg på en rekke av lovens bestemmelser. Prinsippet innebærer at det er lovens utgangspunkt at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre - også om det er til dels alvorlige mangler ved deres omsorgsevne.

       Det biologiske prinsippet kommer bl.a. til uttrykk i barnevernloven gjennom et annet prinsipp, det mildeste inngrep prinsipp, som innebærer at det ikke skal treffes mer inngripende tiltak enn nødvendig. Dette viktige prinsippet er bl.a. nedfelt i lovens § 4-12 annet ledd, hvor det framgår at det ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, selv om grunnvilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelp av frivillige tiltak i hjemmet.

       Som vist i stortingsmeldingens kap. 3 står forebyggende tiltak sentralt og utgjør den overveiende andelen av tiltak fra barneverntjenesten. Ett av målene med programmet for nasjonal utvikling av barnevernet (1991-93), som også er videreført i barneloven, var at hjelpetiltak skulle kunne tilbys tidligere og at hjelpen skulle gis mens barna var hos sine foreldre. Utviklingen bekrefter at dette målet er nådd. Antall hjelpetiltak er stigende, mens omsorgstiltakene viser en svak nedgang etter en topp i 1992.

       Utgangspunktet er altså at en families problemer primært bør søkes bedret ved frivillige hjelpetiltak. Slik inngrepskriteriene i § 4-12 er utformet framgår det da også at omsorgsovertakelse bare skal vedtas i alvorlige situasjoner, og bare når det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Ved innføringen av barnevernloven av 1992 har den enkeltes rettssikkerhet blitt styrket bl.a. gjennom mer presise inngrepskriterier for tvangstiltak. Det er imidlertid viktig å erkjenne at det i barnevernsaker ikke er mulig å eliminere skjønnselementet fra avgjørelsene.

Forslag nr. 3:

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet, inntil barnevernets kontrolloppgaver er overført til en kompetent myndighet.

       Opplysningsplikten til barnevernet er nedfelt i barnevernloven § 6-4, samt i en rekke særlover. Plikten til å gi opplysninger til barnevernet inntrer når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist alvorlige atferdsvansker. Opplysningsplikten foreligger altså bare i de mest alvorlige tilfellene.

       Bakgrunnen for bestemmelsen er at en økt meldefrekvens til barnevernet vil være et bidrag til bedre sikring av at barn i krise får den hjelp de har behov for. Det er viktig at barnevernet kommer inn i saken så tidlig som mulig, slik at barnet kan få nødvendig hjelp før skaden har blitt for stor. For at barnevernet skal kunne komme inn på et slikt tidspunkt, er det nødvendig at det gis melding fra de instanser som har kontakt med barnet, og som har mulighet til å se at barnet lever i en vanskelig situasjon.

       Opplysningsplikten innebærer på den annen side en fare for svekket tillit mellom behandler og pasient. I dette dilemmaet har man imidlertid valgt å legge størst vekt på hensynet til barnet. Flertallet i Forbruker- og administrasjonskomiteen understreket i forbindelse med behandlingen av barnevernloven ( Innst.O.nr.80 (1991-1992), at også her må hensynet til barnet veie tyngst, og sluttet seg derfor til lovforslaget.

       Jeg har bedt Justisdepartementet uttale seg til forslaget, og de presiserer at politiets opplysningsplikt overfor barnevernet er en viktig forutsetning for at samarbeidet mellom de to etatene skal fungere etter intensjonene. Etableringen av barnevernvakter i 23 politidistrikter, og samarbeidsavtalene som gjelder generelt, bygger på opplysningsplikten som er nedfelt både i barnevernloven og i politiinstruksen. Justisdepartementet mener at det ikke bør foretas endringer av gjeldende ordning på dette punktet.

       Som vist i stortingsmeldingen om barnevernet pkt. 3.3.1 er det særlig familien selv og barnets øvrige familie og naboer som henvender seg eller melder saker til barneverntjenesten. Ellers er de som hyppigst melder til barneverntjenesten barnevernvakt og politi, samt skolen. Yrkesgrupper som har lovhjemlet opplysningsplikt står for under 10 % av meldingene. Disse få sakene dreier seg imidlertid om de mest alvorlige forhold, og jeg mener det ville være rettssikkerhetsmessig helt uforsvarlig ikke å ha mulighet til å hjelpe her.

       Når barnevernet mottar meldinger skal det vurdere om meldingen gir grunnlag for videre undersøkelse. I retningslinjer om saksbehandlingen i barnevernet har departementet presisert at også anonyme meldinger i utgangspunktet skal vurderes, men at det i slike tilfelle forventes at barneverntjenesten utviser særlig aktsomhet og nøye vurderer om meldingen synes framsatt i sjikanehensikt.

Forslag nr. 4:

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre en rettshjelpordning som bidrar til å dekke barnevernets, barnets og foreldrenes behov for juridisk assistanse i barnevernsaker slik at legitimitetsbehovet til barneverntjenesten dekkes.

       Forslaget har vært lagt frem for Justisdepartementet som bemerker:

       Fylkesnemnda for sosiale saker har kompetanse til av eget tiltak og uten behovsprøving å fatte avgjørelser om fri sakførsel i de sakene som behandles etter kap. 7 i lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. Justisdepartementet legger til grunn at det særlige behovet for utvidet rettshjelp i tvangssaken inntrer for foreldrene, eventuelt for et barn som opptrer som privat part, jf. lov om barneverntjenester § 6-3 annet ledd, fra det tidspunkt barneverntjenesten formelt beslutter å fremme en sak for behandling i fylkesnemnda. Det er således først på dette tidspunkt at saken omfattes av det utvidede rettshjelptilbudet i henhold til rettshjelploven § 22 tredje ledd nr. 2.I saker som ikke faller inn under fylkesnemndas myndighetsområde jr. barnevernloven § 7-2, kan fritt rettsråd innvilges med hjemmel i rettshjelploven § 13 tredje ledd. Det stilles vilkår om at søker oppfyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp jf. rettshjelploven § 8 samt at det aktuelle problem åpenbart har så stor personlig velferdsmessig betydning for søker at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige betaler for bistanden. I medhold av rettshjelploven § 10 kan det dispenseres fra inntektsgrensene i § 8.

       Rettshjelploven § 13 tredje ledd er i utgangspunktet en unntaksbestemmelse og praktiseres nokså restriktivt. Når det gjelder barnevernsaker er imidlertid praksis noe mer liberal. Dette gjelder også praktiseringen av dispensasjonsadgangen i rettshjelploven § 10.

       Det innvilges fri rettshjelp i et ikke ubetydelig antall barnevernsaker som faller utenfor det prioriterte tilbudet i rettshjelploven § 22 tredje ledd, dvs. i saker som ikke behandles av fylkesnemnda. Man finner det således noe misvisende når det i Dok.nr.8:17 (1995-1996) pkt. 5.1. uttales at « det ikke eksisterer klare retningslinjer for hvilken rettshjelp den enkelte er berettiget til i denne typen saker » og at « landets fylkesmenn fører en meget restriktiv praksis ».

       Justisdepartementet anser rettshjelptilbudet som tilstrekkelig ivaretatt ved at det innvilges fri sakførsel uten behovsprøving i alle tvangssaker. I andre saker er det adgang til å innvilge rettshjelp dersom det er særlig behov for dette. Departementet har ikke planer om å endre gjeldende regler.

Forslag nr. 5:

       Stortinget ber Regjeringen opprette et kontrollorgan for rettshjelpordningen i barnevernet i samarbeid med Den Norske Advokatforening og Forbrukerrådet.

       Forslaget har vært lagt frem for Justisdepartementet som bemerker:

       Det foreslås at Justisdepartementet i samarbeid med for eksempel Forbrukerrådet og Den Norske Advokatforening oppretter et kontrollorgan for rettshjelpsordningen. Det hevdes bl.a. at advokatene ikke har tilstrekkelig kjennskap til dette rettsområdet samt at enkelte advokater misbruker rettshjelpsordningen, jf. dokumentets pkt. 5.

       Justisdepartementet har ikke hjemmel til å overprøve kvaliteten på en advokats arbeid. Det vil dessuten i praksis bli vanskelig å gjennomføre en slik kontroll. Opprettelsen av et kontrollorgan vil for øvrig bli såvidt kostnadskrevende at dette neppe står i forhold til hva man eventuelt kan oppnå med en slik ordning.

       Justisdepartementet er klageorgan for vedtak fattet i medhold av rettshjelploven og foretar via klagesakene en kontroll med det arbeid som utføres. Fylkesmennenes salærfastsettelse og fylkesmennenes avslag på søknad om fri rettshjelp kan påklages til departementet jf. rettshjelploven § 28. Videre kan klage på advokat fremsettes til Den Norske Advokatforening eller Justisdepartementet. For tiden arbeides det med en ny tilsynsordning for advokater. Ytterligere kontrollsystem kan vanskelig anses hensiktsmessig.

Forslag nr. 6:

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å nedlegge fylkesnemndene for sosiale saker og overføre sakene og ressursene til det alminnelige rettsapparatet.

       Bakgrunnen for å velge fylkesnemnder som avgjørelsesinstans i tvangssaker etter barnevernloven var bl.a. tidsfaktoren. Det vil være vanskelig for de ordinære domstoler på kort varsel å behandle saker etter barnevernloven, fordi en effektiv arbeidssituasjon for domstolene nettopp består i å beramme rettsforhandlinger for lang tid framover. Et annet forhold som talte for fylkesnemndsordningen var at domstolenes rolle i barnevernsaker tidligere var å kontrollere hva som juridisk sett var den riktige løsningen. Det fattes ingen tradisjon på at domstolene skulle ta stilling til hva som burde gjøres i førsteinstans. Domstolene har i dag heller ikke sekretariatsfunksjoner som kan ivareta de saksforberedende oppgaver slik fylkesnemndene gjør innenfor dagens ordning.

       Stortinget vedtok enstemmig å legge avgjørelsesmyndigheten i barnevernsaker til fylkesnemnder. Forbruker- og administrasjonskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet uttalte i Innst.O.nr.80 (1991-1992) at fylkesnemndene forutsettes å fungere som en domstol, og etter disse medlemmers mening langt på vei vil imøtekomme de intensjoner som lå i Dok.nr.8:05 (1990-1991). Også disse medlemmene sluttet seg på denne bakgrunn til Regjeringens forslag.

       Jeg viser for øvrig til stortingsmeldingen om barnevernet pkt. 4.1.3. (St.meld. nr. 39 (1995-1996)).

Forslag nr. 7:

       Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag om å innføre en ordning med offentlig autorisasjon for psykologer som ønsker å ta oppdrag som rettssakkyndige i barnevern- og barnefordelingssaker.

       Forslaget peker på et viktig spørsmål hvor deler av dette er omtalt i stortingsmeldingen. Dette omhandler bl.a. kvalitetssikring av sakkyndighetsarbeid i saker om angår barn.

       Disse og andre nærliggende spørsmål ble behandlet av et offentlig utvalg, nedsatt av Barne- og familiedepartementet i slutten av 1994. Utvalgets arbeid resulterte i NOU 1995:23 med følgende tittel: « Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver. Rolleutforming og kvalitetssikring ». Utredningen har nylig vært på høring til en rekke involverte instanser og høringsuttalelsene til denne er for tiden under arbeid i departementet. Utvalgets viktigste forslag omhandler iverksetting at et omfattende opplæringsprogram for kvalifiserte leger og psykologer, samt etablering av en godkjennings- og registreringsordning av sakkyndige basert på deltakelse i opplæringsprogram for kvalifiserte leger og psykologer, samt etablering av en godkjennings- og registreringsordning av sakkyndige basert på deltakelse i opplæringsprogrammet. Det offentlige registeret har til hensikt å fungere som en kvalitetskontroll av sakkyndige basert på deltakelse i opplæringsprogrammet. Det offentlige registeret har til hensikt å fungere som en kvalitetskontroll av sakkyndige og være et tilbud som kan gjøres tilgjengelig for retten og andre oppdragsgivere.

       Hittil har ikke departementet tatt endelig standpunkt til utvalgets ulike forslag. Departementet arbeider nå med problemstillingen og er allerede i gang med å utarbeide veiledende retningslinjer til bruk for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven.

Forslag nr. 8:

       Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for at konfliktrådene får utvidet mandat og trekkes aktivt inn i behandlingen av barnevernsaker.

       Forslaget har vært forelagt Justisdepartementet, og deres merknader er tatt inn i mitt svar.

       Uten at det uttrykkes eksplisitt i teksten, ser forslaget ut til å gjelde barnevernsaker som etter gjeldende rett vil bli behandlet i fylkesnemnda.

       Det er videre noe usikkert om forslaget utelukkende gjelder barnevernsaker der det også foreligger mistanke om brudd på straffeloven, selv om særlig avsnitt 7.5 « Videreutvikling av konfliktrådsordningen » tyder på dette. I vurderingen av forslaget tas det for gitt at forslaget i hovedsak gjelder saker som inkluderer mistanker om overgrep eller mishandling av barn, der påtalemyndigheten på grunn av manglende bevis eller av andre årsaker har valgt å ikke reise straffesak.

       I Dok.nr.8:17 konkretiserer forslagsstillerne her to underpunkter: