Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, oversendte 22. april 1996 dokumentet til finansministeren til uttalelse. Finansministeren har i brev til komiteen 8. mai 1996 uttalt:

« 1

Jeg viser til brev datert 22. april 1996 hvor finanskomiteen ber om en utsettelse til Dok.nr.8:58 (1995-1996).

I Dok.nr.8:58 fremmes det forslag om at:

« Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning med sikte på at de tidligere bankaksjonærer som fikk sine aksjer vurdert til null kan få en rimelig kompensasjon for sine tap. »

Forslaget synes å bygge på at aksjekapitalen i de bankene som fikk nedskrevet denne til null på de tidspunkt dette ble gjort, ikke var tapt. Det er i denne sammenheng vist til at det nå « er på det rene at de regnskapsregler som gjaldt fra 1960 til 1986 ville ha ført til et helt annet resultat enn de regler som ble innført i 1987 ».

Innvendingene mot regnskapsreglene retter seg særlig mot reglene for tapsføring, som har vært drøftet i Stortinget ved flere anledninger. I tillegg sies det at « det heftet svakheter ved den vurderingsmetode som revisorene benyttet » fordi « latente verdier på passivasiden - særlig innskuddsmassen - ble satt ut av betraktning. Heller ikke bankenes goodwill ble tatt med i vurderingen ».

2

I Revidert nasjonalbudsjett 1992 ble det gitt en bred drøfting og presentasjon av tapsforskriften for bankene. Departementet uttalte bl.a.:

« Informasjon om finansinstitusjonenes inntjening og økonomiske stilling gis primært i deres regnskaper. For at regnskapet skal tjene som informasjonsbærer, må det bildet som tegnes i regnskapet være relevant og rettvisende. Samtidig må prinsippene for regnskapsføringen være kjent og mest mulig entydige.

Især for bankenes vedkommende har det vært reist spørsmål om regnskapsreglene gir et riktig bilde av inntjening og økonomisk stilling. De som har interesse av informasjon i bankenes regnskaper er primært bankens eiere, kreditorer, kunder, ansatte og offentlige myndigheter. Siden en bank definisjonsmessig forvalter en stor formue, vil prinsippene for verdivurderingen av de enkelte deler som formuen består av, får stor betydning for det økonomiske resultatet og den økonomiske stillingen som oppgis i regnskapet.

Forskrifter for bankens regnskapsføring gis av Kredittilsynet med hjemmel i tilsynsloven. Forskriftene gir utfyllende regler om hvilke vurderingsprinsipper som skal benyttes for ulike aktiva. En stor del (nær 80 %) av bankens aktiva er utlån. Verdien på utlånene avhenger - i tillegg til de fremtidige rente- og avdragsbetalinger - av sannsynligheten for at lånene betjenes som avtalt. Utlånenes verdi justeres ved tapsføring. I en periode hvor store deler av bankenes utlånsmasse ikke betjenes avtalemessig, blir prinsippene for tapsføring det viktigste verdivurderingsprinsippet for bankenes regnskapsføring.

I gjeldende forskrift om tapsføring av 14. november 1991 med senere endringer (...), skilles det mellom konstaterte tap og tapsavsetninger. Konstaterte tap er endelige tap, f.eks. ved konkurs, stadfestet akkord eller ved at banken har gitt avkall på hele eller deler av utlånet. Tapsavsetninger er avsetninger til dekning av påregnelige tap, dvs. et estimat på framtidige konstaterte tap. De konstaterte tapene avregnes følgelig mot de tapsavsetninger som er foretatt. Mellom tidspunktet for første tapsavsetning på et engasjement til tapet er endelig oppgjort, kan det ligge et tidsspenn på flere år. De konstaterte tap er dermed et uttrykk for en juridisk realitet som følger av en økonomisk realitet som lenge kan ha vært kjent. »

Det ble videre vist til at pålegget om å foreta tapsavsetninger påvirket fordelingen av tapene over ulike regnskapsperioder, men at det i seg selv ikke påvirket den økonomiske verdien av et utlån. I en periode med økning i hyppigheten av mislighold ville behovet for tapsavsetninger bli stort. Dermed ville det i denne periodens regnskaper også bli en stor forskjell mellom størrelsen på tapsavsetningene og størrelsen på de konstaterte tapene. Departementet uttalte videre:

« Det kan være tvil om at en bank i regnskapet må foreta tapsavsetninger når formålet med regnskapet er å vise de økonomiske realiteter. Størrelsen av disse avsetningene avhenger imidlertid i noen grad av bankens skjønnsutøvelse. Kredittilsynets forskrifter angir hvilke kriterier som utløser en plikt for banken til å vurdere utlånet og eventuelt foreta tapsavsetninger. Dernest gis det retningslinjer for hvordan tapene skal beregnes på de lån som er misligholdt eller på annen måte tapsutsatt. Intensjonen i forskriften er at tapene på slike lån skal beregnes som verdiforskjellen mellom det banken avtalemessig har krav på, og det banken kan regne med å få.

Størrelsen av det tapet som beregnes på de identifiserte tapsengasjementene avhenger av flere forhold, hvor bl.a. en vurdering av kundens økonomiske forhold og verdivurderingen av sikkerheten for lånet inngår. I den lavkonjunktur som nå preger norsk økonomi, med bl.a. svakt fungerende markeder for fast eiendom og produksjonskapital, vil det i en del tilfeller være nødvendig med en annen tapsberegning enn den som vil følge av en konsekvent anvendelse av markedsverdiprinsippet. I noen grad må det, etter departementets oppfatning, kunne legges til grunn realistiske prognoser om en positiv utvikling i underliggende forhold.

I tillegg til de spesifiserte tapsavsetninger skal det foretas avsetninger på balansedagen som kan påregnes å gi tap, selv om tapene ikke kan knyttes til identifiserte engasjementer. Slike uspesifiserte tapsavsetninger er med andre ord basert på en sannsynlighetsvurdering. Begrepet « påregnelighet » avgrenser disse tapsavsetningene etter departementets vurdering til utlån eller utlånskategorier hvor det er høy sannsynlighet for at det blir tap. Det foreligger etter forskriften ingen plikt til å avsette til mulige tap på hele bankens utlånsportefølje. Det er « forhold som er inntrådt på balansedagen » som styrer om engasjementene eller grupper av engasjementer skal anses som tapsutsatte.

Forskriften setter ingen grense oppad for tapsavsetningenes størrelse, utover det som følger av det generelle påbudet om en « bedriftsøkonomisk vurdering av engasjementene i henhold til gjeldende regler og god regnskapsskikk ». En bank som systematisk velger det mest pessimistiske alternativet ved vurderingen av sine engasjementer, vil kunne sies å avgi et misvisende regnskap. Det er bankens organer som har ansvaret for å godkjenne regnskapet, og dermed påse at bildet av bankens økonomiske resultat og stilling på en objektiv måte reflekterer den informasjon som foreligger. »

Det ble i Revidert nasjonalbudsjett 1992 videre vist til at Kredittilsynet hadde foretatt en undersøkelse for å kartlegge om det hadde vært systematiske forskjeller i bankenes regnskaper for 1991. Til tross for enkelte ulikheter fant Kredittilsynet betydelig grad av samsvar mellom bankene i praktiseringen av spesifiserte avsetninger. For uspesifiserte avsetninger ble det imidlertid avdekket større forskjeller når det gjaldt praktiseringen i de ulike bankene. Departementet viste i tillegg til at tapsforskriften hadde blitt endret flere ganger de senere år, og uttalte:

Presisjonsnivået i forskriften ble skjerpet i 1987, mye som en følge av at kvaliteten av bankenes utlånsportefølje var mer usikker enn tidligere. Manglende presisjon i tidligere forskrifter kan ikke forstås slik at regnskapet den gang hadde et annet formål enn å vise de økonomiske realiteter. En har all grunn til å tro at banknæringens praksis var i samsvar med denne forståelsen.

Tapsforskriften har vært utarbeidet under hensyntagen til utviklingen i bankregnskapspraksis i utlandet. De vesentlige trekk ved den norske forskriften er i samsvar med etablert regnskapsskikk i land vi kan sammenligne oss med. Den vesentligste forskjellen i forhold til andre land synes å være at man i Norge har mer detaljerte forskrifter om hvordan tapsføringen formelt skal gjennomføres. En materiell forskjell gjelder reforhandlede lån, hvor tapsføringskravene er noe strengere enn det som har vært vanlig hittil. Det er ikke grunn til å tro at denne delen av tapsforskriften har særlig innvirkning på størrelsen av de spesifiserte tapsavsetninger ved utgangen av 1991. »

Under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1992 uttalte en samlet finanskomité bl.a. følgende, jf. B.innst.S.nr.IV (1991-1992):

« Komiteen er enig i at det må legges opp til en restriktiv vurdering ved tapsavsetninger. Komiteen har merket seg at Kredittilsynets rapport av 10. mars 1992 viser at det er betydelig samsvar mellom bankene i praktiseringen av spesifiserte avsetninger, og departementets vurdering av at tapsforskriftene har bidratt til å heve kvaliteten på bankregnskapet. »

3

Departementet ga også en utførlig omtale av bankenes regnskapsregler i St.meld. nr. 39 (1993-1994), Bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen. Departementet viste i meldingen bl.a. til SNF-rapporten fra forskningsprosjektet om « Årsakene til Bankkrisen », og uttalte:

Rapporten konkluderer med at tapsforskriftene må oppfattes som en konkretisering av finansregnskapets generelle vurderingsregler, herunder god regnskapsskikk. Det varierer mellom ulike land i hvilken grad tapsføringsplikten er nedfelt i spesifikke forskrifter, men i følge rapporten er prinsippene i det norske regelverket ubetinget i samsvar med internasjonal regnskapsskikk for banker. »

Departementet viste videre til at også Bankkriseutvalget konkluderte med at tapsforskriften hadde som siktemål å få fram de bedriftsøkonomiske verdier i regnskapet. Utvalget mente det ikke var grunnlag for å reise innvendinger mot tapsforskriften og praktiseringen av denne, og mente videre at « det må være riktig at Norge har og praktiserer tapsforskrifter som er i samsvar med de grunnleggende prinsipper i regnskapslovgivningen ». Departementet uttalte:

Det er departementets oppfatning, i likhet med de synspunkter som kommer til uttrykk bl.a. i Kredittilsynets uttalelse (...), at omlegging av tapsforskriften ikke har hatt noen vesentlig betydning for bankkrisens forløp i Norge. Departementet viser til at de generelle regnskapsregler som gjaldt før 1987, tilsa at tapsføringen skulle være i samsvar med et forsiktighetsprinsipp og god regnskapsskikk. »

Under Stortingets behandling av Bankkrisemeldingen, jf. Innst.S.nr.213 (1993-1994), viste et flertall i finanskomiteen bl.a. til komiteens merknader i B.innst.S.nr.IV (1991-1992) og uttalte:

« Flertallet finner grunn til å understreke at det er faglig bred enighet om at tapsforskriftene gir en verdisetting av utlånene som stor sett er i samsvar med bedriftsøkonomiske prinsipper. Forskriften må nødvendigvis gi rom for skjønn. Virkelig verdi må i enkelte tilfeller også vurderes på basis av den forventede inntjening i framtidige perioder. »

4

Når det gjelder kritikken som fremsettes i dokumentet om at « Heller ikke bankenes goodwill ble tatt med i vurderingen », viser jeg til at de verdier som er trukket fram her (egenutviklet goodwill) ikke tillates regnskapsført verken etter norsk regnskapslovgivning eller regnskapslovgivningen i noe annet sammenlignbart land, og tillates for øvrig heller ikke etter regnskapsdirektivene i EU. Jeg vil i den forbindelse bl.a. henvise til Regnskapslovutvalgets drøfting av goodwill i NOU 1995:30 , s. 137.

Det kan trekkes fram ulike sider ved alminnelig forsiktig regnskapsførsel, herunder anvendelsen av laveste verdis prinsipp, som kan gi visse differanser mellom et foretaks markedsverdi og verdien slik den vises i regnskapet. Dette kan imidlertid ikke føre til at selskapsrettslige reguleringer eller særlige reguleringer for finansinstitusjoner ikke knyttet opp mot regnskapet. I den grad aksjonærer mener at det er skjulte merverdier i et selskap, har de anledning til å opprettholde sin relative eierandel ved kapitalutvidelser. Dette var situasjonen også for aksjonærene i forretningsbankene etter hvert som kapitaldekningen, målt etter gjeldende regnskapsregler, falt til et nivå hvor bankene ikke hadde rett til å drive videre uten ny kapitaltilførsel.

Ved oppkapitaliseringen av Kreditkassen og Fokus Bank viste aksjonærene ikke interesse i deltakelse.

5

I Ot.prp. nr. 10 (1991-1992) viste departementet til at i de tilfeller hvor det er aktuelt å gå inn med støtte i bankene, bør myndighetene ikke være avhengig av at generalforsamlingen selv treffer de nødvendige selskapsrettslige beslutningene. Det ble vist til at det kunne være tilfeller der generalforsamlingen ikke med tilstrekkelig flertall fattet de nødvendige beslutningene i en slik prosess, og at dette kunne medføre uheldige konsekvenser. Departementet foreslo på denne bakgrunn at Kongen fikk hjemmel til å treffe beslutning om nedskrivning og emisjon. Det ble uttalt at bruk av en slik hjemmel i første rekke ville være aktuelt der bankens aksjekapital må anses som tapt, slik at aksjene skrives ned til null, og Statens Banksikringsfond kommer inn som ny eneeier.

Flertallet i finanskomiteen sluttet seg til Regjeringens forslag, med følgende forutsetning, jf. Innst.O.nr.14 (1991-1992):

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, finner det rimelig at det ved en eventuell beslutning om nedskrivning til null og innløsning av eksisterende aksjer, legges til rette for at de som er aksjonærer på nedskrivingstidspunktet gis fortrinnsrett til å tegne ny aksjekapital ved en rettet emisjon etter at Staten Banksikringsfond eventuelt har kommet inn som aksjonær. »

Komitéflertallet (alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet) uttalte videre:

« Flertallet aviser til at i tilfelle hvor en bank trenger kapital fra Statens Banksikringsfond, vil situasjonen på forhånd vanligvis være slik at verdien av aksjekapitalen er vesentlig redusert. Flertallet mener at det i slike tilfeller vil være riktig å beslutte nedskrivning før emisjonen.

Flertallet viser til at kompetansen til å fatte de selskapsrettslige beslutningene tilligger generalforsamlingen, men at det kan tenkes tilfeller der generalforsamlingen ikke med tilstrekkelig flertall fatter de beslutninger som vil være nødvendig for å kunne rette en emisjon mot Statens Banksikringsfond. Dette kan medføre at banken kommer i en situasjon der den ikke kan dekke sine løpende forpliktelser, og ved illikviditet vil banken kunne settes under offentlig administrasjon.

Flertallet mener at det i enkelte situasjoner ikke vil være ønskelig å la en bank komme i en slik situasjon, jf. avsnitt foran om kostnader knyttet til at en bank settes under offentlig administrasjon. Flertallet mener at det i slike tilfeller er viktig å unngå at adgangen til å bidra med aksjekapital fra Statens Banksikringsfond for å sikre den videre driften, er avhengig av at bankens generalforsamling treffer de nødvendige beslutninger.

Flertallet slutter seg derfor til forslaget til proposisjonen om at Kongen skal gis adgang til å nedskrive aksjekapitalen i tilfeller hvor det reviderte statusoppgjøret viser at bare 25 % eller mindre av aksjekapitalen kan antas å være i behold. Flertallet aviser til at det i dag utløses rettsvirkninger når 75 % eller mindre av aksjekapitalen kan anta så være i behold. Resultatet for aksjonærene ville bli det samme ved en offentlig administrasjon som ved proposisjonens forslag, men de samfunnsmessige kostnader ville bli langt høyere. Den ordning som foreslås i proposisjonen er derfor en lempeligere ordning for alle parter.

Flertallet forutsetter at Kongens adgang til nedskriving av aksjekapitalen bare skal gjelde dersom generalforsamlingen ikke treffer beslutning om nedskriving av aksjekapitalen mot det tap som fremkommer i det reviderte statusoppgjøret. Flertallet forutsetter at Kongens adgang til nedskriving er begrenset til å gjelde nedskriving i det omfang aksjekapitalen må anses å ha gått tapt i henhold til det reviderte statusoppgjøret.

(....)

Flertallet mener på denne bakgrunn at spørsmålet omkring de private aksjonærenes rettigheter i en krisebank må ses i lys av i hvilken utstrekning aksjekapitalen er tapt. Flertallet mener at dersom aksjekapitalen er fullstendig tapt, har aksjene følgelig ingen verdi, og aksjens pålydende bør settes til null. »

Stortingets forutsetning om at tidligere aksjonærer skulle gis fortrinnsrett ved salg av statens eierandeler i bankene er blitt fulgt gjennom salget som er foretatt av deler av statens aksjer i Kreditkassen og Fokus Bank.

6

Når det gjelder de regnskapstall for DnB det er vist til i Dok.nr.8:58, må jeg ta et generelt forbehold mht. innholdet og relevansen av disse. Det kan se ut som om forslagsstilleren mener at ved vurdering av bankens økonomiske situasjon konsekvent skal se bort fra tap, såvel beregnede tap som konstaterte tap. En slik betraktningsmåte må nødvendigvis gi et fortegnet bilde av bankens stilling og resultat.

I følge tall fra Kredittilsynet hadde DnB ved inngangen til 1991 en spesifisert tapsavsetning (beholdning) på 3,9 mrd. kroner. Avsetningen ble i løpet av perioden 1991-1995 økt med til sammen 14,2 mrd. kroner i form av økte avsetninger på engasjementer hvor det tidligere var avsatt og i form av nye avsetninger. Avsetningen ble i samme periode belastet med 9,8 mrd. kroner ved at tap ble konstatert, og med 3,2 mrd. kroner i form av tilbakeføringer. Disse tilbakeføringene relaterer seg dels til avsetninger som allerede var gjort i 1991 og dels til avsetninger som er gjort i senere regnskapsperioder. Gjenstående spesifiserte tapsavsetninger ved utgangen av 1995 er nå på 5,3 mrd. kroner.

Det er ingen uenighet om at bankene i løpet av perioden 1991-1995 har justert sitt behov for tapsavsetninger. Bildet er likevel at tapsavsetningene som ble foretatt, i overveiende grad har et motstykke i konstatert tap. Jeg vil vise til at regnskapsavleggelse skal og må gjøres etter beste skjønn ut fra den informasjon som foreligger på avleggelsestidspunktet. Som kjent vil perfekt informasjon om framtidige forhold aldri være utgangspunktet for utarbeidelsen av et regnskap. Konjunkturutviklingen de tre siste årene har bidratt vesentlig til at tapene ble lavere enn det man hadde grunnlag for å anta i 1991 og 1992. Jeg vil understreke at det forhold at den økonomiske utviklingen i ettertid har vist seg gunstigere enn hva en så for seg da aksjekapitalen i bankene ble nedskrevet, ikke gir grunnlag for å hevde at tapsavsetningene på dette tidspunktet var for høye og at nedskrivningen av aksjekapitalen var feilaktig.

Jeg vil legge til, for tilfellet Kreditkassen og Fokus Bank, at en noe mindre forsiktig regnskapsføring vanskelig kunne ha kommet de tidligere aksjonærene til fordel. I begge bankene har det vært foretatt ytterligere nedskrivninger etter at den ordinære aksjekapitalen ble nedskrevet i 1991. En påstand om feilaktig regnskapsføring har i første rekke som konsekvens at det reises tvil om berettigelsen av nedskrivning av kapital som hadde bedre prioritet enn den ordinære aksjekapitalen. I begge bankene har det vært preferansekapital skutt inn av Forretningsbankenes sikringsfond, på henholdsvis 2.724 mill. kroner i Kreditkassen og 2.150 mill. kroner i Fokus Bank, som også i sin helhet er nedskrevet. Det har ikke mening å påstå urett mot de tidligere aksjonærer før det evt. er godtgjort at den nevnte preferansekapitalen er feilaktig nedskrevet.

7

Beslutningen i desember 1991 om å nedskrive aksjekapitalen til null i Fokus Bank og Kreditkassen ble gjort på bakgrunn av revisorbekreftede statusrapporter som viste at hele aksjekapitalen i disse bankene var tapt ved utgangen av 3. kvartal 1991. Jeg viser til den redegjørelse om dette som departementet ga i Revidert nasjonalbudsjett 1992. Som redegjort for i revidert nasjonalbudsjett 1993 ble vedtak om å nedskrive den ordinære aksjekapitalen og deler av preferansekapitalen i DnB mot udekket underskudd pr. utgangen av 1992 fattet av bankens generalforsamling 30. mars 1993. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at spørsmålet om håndtering av bankkrisen, herunder bruken av Kongelig resolusjon til nedskrivning av aksjekapital i bankene, ble drøftet av komiteen i Innst.S.nr.213 (1993-1994) om bankkrisen og utviklingen i den norske banknæringen. Her heter det på side 10:

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at Stortinget i november 1991 vedtok en hjemmel hvor Kongen ved kongelig resolusjon på visse vilkår tvangsmessig kan nedskrive aksjekapitalen i bankene dersom ikke bankenes generalforsamling av eget tiltak selv treffer slikt vedtak. Hensikten var å bringe aksjekapitalen i samsvar med de tap som fremkommer i det reviderte statusoppgjør. Flertallet viser til at slik resolusjon ble benyttet høsten 1991 overfor Kreditkassen og Fokus Bank. Flertallet viser til de økonomiske tap staten er påført som følge av krisetiltakene samt til merknadene under og mener på bakgrunn av dette at hjemmelen er anvendt i tråd med intensjonen. »

       Når det gjelder forhold knyttet til regnskapsføring av tap viser flertallet til at det høsten 1991 ble innført nye regnskapsforskrifter som ble gjort gjeldende fra 1. januar 1992. Om dette uttaler flertallet i Innst.S.nr.213:

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at forskrift om vurdering av tap på utlån, garantier mv. ble endret i 1991. Forskriften av 1991 er i hovedsak en videreføring av tidligere forskrifter, men det ble innført en todeling av tapsavsetningene ved at det skilles mellom spesifiserte og uspesifiserte tapsavsetninger. »

       Og videre:

« Flertallet viser til at intensjonen i forskriften er at tapene på misligholdte eller tapsutsatte lån skal beregnes som verdiforskjellen mellom det banken avtalemessig har krav på, og det banken kan regne med å få. »

       Og videre:

« Flertallet finner grunn til å understreke at det er faglig bred enighet om at tapsforskriftene gir en verdsetting av utlånene som stort sett er i samsvar med bedriftsøkonomiske prinsipper. Forskriftene må nødvendigvis gi rom for skjønn. Virkelig verdi må i enkelte tilfeller også vurderes på basis av den forventede inntjening i framtidige perioder. »

       Flertallet viser til at det i forbindelse med denne innstilling er foretatt høringer med revisorer for de tre aktuelle bankene, Kredittilsynet og Finansministeren. Flertallet ser ikke at det har fremkommet opplysninger som tilsier en endret vurdering av statens håndtering av bankkrisen.

       Flertallet viser til at Den norske Bank allerede i juni 1991 ble tilført kapital fra Forretningsbankenes sikringsfond. Banken ble igjen tilført midler i oktober samme år fra samme fond. Tapene viste seg imidlertid å bli større enn forutsatt, og i desember 1991 inngikk Den norske Bank en avtale med Statens Banksikringsfond om direkte kapitalinnskudd på 3.250 mill. kroner. Avtalen innebar at aksjene ble skrevet ned til 10 % av verdien. Dette var en del av en større refinansieringsløsning for banken. De private aksjonærene garanterte i tillegg for en emisjon på 2.375 mill. kroner sammen med Statens Bankinvesteringsfond. Flertallet viser til at Den norske Bank gikk med over 3 mrd. kroner i underskudd i 1992. En ny avtale ble inngått i november/desember 1992 med Banksikringsfondet om ny kapitaltilførsel på 1.500 mill. kroner. Denne siste avtalen forutsatte at aksjekapitalen ble nedskrevet til null. Vedtak om dette ble foretatt i DnB den 3. mars 1993.

       For øvrig vises til følgende tabeller over kapitaltilførselen til de kriserammede bankene fra 1990-1993:

Kapitaltilførsel i Fokus bank og resultatutvikling 1990-1993

Dato	Kapital-	Kommentar	Driftsrsultat	Egenkap. +
	tilførsel		(i mill. kr)	Preferansekap.
	i mill. kr		Morbank/	(i mill. kr)
			Konsern	Morbank/
				Konsern
20.12.90		Egenkapitalgaranti fra
		FS på 1.500 mill. kr.	Pr. 31.12.90	Pr. 31.12.90
		Forutsatt at aksjene	-821,2/
		skrives ned fra 100 til 50	-1.015,4	636,6/376,3
		(ble først foretatt i
		regnskapet i 1991).
27.08.91	1.500	FS omgjør
		EK-garantien til
		preferansekapital,	Pr.30.9.91	Pr. 30.9.911
		aksjene nedskrives fra	-817,4/
		50 til kr 10 på general-	-1.005,5	1.359,4/864,6
		forsamling i banken 7.8.91.
		Pr. 30.9.91
02.10.91	650	Preferansekapital fra
		FS iht. avtale 18.9.91,
		som igjen fikk innvilget
		støttelån fra SBF
		iht. avtale 25.8.91. Aksje
		skrives ned fra 10 til kr 1.
20.12.91	475	Ny aksjekapital fra
		SBF iht. avtale 11.12.91.
		11.12.91. Vilkår at
		aksjene skrives ned
		til kr 0, og den del av
		preferansekapitalen som
		er tapt, avskrives
		mot det akkumulerte
		underskudd iht. revidert
		statusoppgjør pr. 30.9.91.
		I 4 . kv. 91 angripes	Pr.	Pr.
		preferansekapitalen	31.12.91	31.12.911
		ytterligere, slik at	-2.496,5/	795,7/
		gjenstående preferanse-	-2.104,4	861,6
		kapital fra FS pr. 31.12.91
		utgjør 320,7 mill. kr.
		Nedskrivingen skjer formelt
		på generalforsamling
		april 1992.
23.12.92	600	Tilførsel av ny
		aksjekapital fra SBF
		iht. avtale	Pr. 31.12.92	Pr. 31.12.92
		23.11.92. Bankens udekkede
		tap pr. 31.12.92	-934,4/-903,0	476,3/661,0
		dekkes ved avskrivning
		av FS' resterende
		preferansekapitalinnskudd
		på 320,7 mill. kr,
		og ved nedskrivning
		av bankens aksjekapital
		fra 1.075 mill. kr
		til 473 mill. kr (vedtas
		generalfors. våren 93).
juni 93	20	Tilførsel i forbindelse
		med innfusjonering	Pr. 31.12.93	Pr. 31.12.93
		av Samvirkebanken.	218,9/251,5	960,4/1.165,4
des. 93	200	Innbetaling av betinget
		aksjekapitalinnskudd
		fra SBF iht. avtale

1	Pr. 30.09.91: inkl. preferansekapital 1.500 mill. kr Pr. 31.12.91: inkl. preferansekapital 2.150 mill. kr

2	EK er her definert som Egenkapital + Ubeskattet egenkapital - Pensjonspremiefond

Kapitaltilførsel i Kreditkassen og resultatutvikling 1990-1993

Dato	Kapital-	Kommentar	Driftsresultat	Egenkapital*
	tilførsel		(i mill. kr)	(i mill. kr)
	i mill. kr		Morbank/Konsern	Morbank/Konsern
	Ingen		Pr. 31.12.90	Pr. 31.12.90
			-1.931/ -1.797	3.077/ 3.119
17.06.91	624	Preferansekapital fra
		FS.
27.09.91	2.100	Preferansekapital fra
		SBF (1,8 mrd.) og	Pr. 30.09.91	Pr. 30.09.91
(avt.
dato)		FS (300 mill.)
		Vilkår: Kostnadsreduk-	-7.062/	-3.904 /
		sjoner & handlingsplan	-7.328	-4.100
20.12.91	5.140	Aksjekapital innebetalt
		fra SBF	Pr. 31.12.91	Pr. 31.12.91
		(2.750 mill. etter dekning	-9.172/	1.845/
		underbalanse)	-9.138	1.892
		forutsatt nedskrivning av
		« gamle » aksjer og
		preferansekapitalen
		fra SBF til null.
23.12.92	1.900	Tilførsel fra SBF
		i form av preferanse-	Pr. 31.12.92	Pr. 31.12.92
(avt.		kapital (1.050 mill.) og	-1.354/	1.579/
dato)		konvertibelt	-1.227	1.678
		ansvarlig lån (850 mill.)
		som ble konvertert i 1993.
		Aksjekapitalen ble
		nedskrevet med 1.980 mill.
		i regnskapet for 1992.
desember	2.039	Offentlig emisjon. Staten
		tegnet ikke.	Pr. 31.12.93	Pr. 31.12.93
93			333/ 862	4.850/ 5.377

*

Det kan diskuteres hvilken egenkapitaldefinisjon som bør benyttes. Her benyttes følgende definisjon: Egenkapital = Sum egenkapital + ubeskattet egenkapital - pensjonspremiefond. Dette gjelder årene 1990 og 1991. Man ser således bort fra latent skatt knyttet til ubeskattet egenkapital. For årene 1992 og 1993 bortfaller problemet med eliminasjonen av ubeskattet egenkapital som begrep.

Kapitaltilførsel i Den norske Bank og resultatutvikling 1990-1993

Dato	Kapital-	Kommentar	Driftsresultat	Egenkapital +
	tilførsel		(i mill. kr)	Preferansekap.
	i mill. kr		Morbank/	(i mill. kr)
			Konsern	Morbank/
				Konsern
1990	Ingen		Pr. 31.12.90	Pr. 31.12.90
			-1.202/	5.316/5.214
			-4.712
1991	938,8	Preferansekapital
		fra FS.
	228	Ordinær aksjeemisjon mot DnBs	Pr. 31.12.91	Pr. 31.12.91
		nordiske samarbeidsbanker.	-4.923/	1.439/
			-4.712	1.630
1992	3.250	Preferansekapital fra
		SBF iht. avtale av
		02.12.91. Aksjene
		skrives ned fra kr 100
		til kr 10 (kr 327,3 mill.).
		forpliktet seg i samme
		avtale å kjøpe mer enn 90 %
		av aksjene i Realkreditt.
	2.375	Offentlig emisjon juni
		1992 preferanseaksjekapital
		garantert av
		SBI og aksjonærene
		i Realkreditt. I henhold
		til avtale 02.12.91
		og vedtatt på ordinær
		generalforsamling april 92.
	245	Aksjeemisjon i
		forbindelse med at banken	Pr. 31.12.92	Pr. 31.12.92
		overtok Realkreditt,	-2.963/	4.361/
		rettet mot de største	-3.055	4.475
		aksjonærene i Realkreditt.
1993	1.500	Innbetaling av betinget
		preferanse-	Pr. 31.12.93	Pr. 31.12.93
		kapital fra SBF	538/ 982	6.531/
		iht. avtale	538/ 982	7.299
		av 15.12.92. Nedskriving
		av preferansekapital
		kr 2.189 mill.
		sammen med nedskriving
		av aksjene fra kr 10
		kr 0 (kr 572 mill.)av
		dekning av akkumulert
		underskudd.

Her benyttes følgende egenkapitaldefinisjon: Sum egenkapital - pensjonspremiefond. Dette gjelder for årene 1990-1991.

Man ser derfor bort fra skatt knyttet til ubeskattet egenkapital. For årene 1992 og 1993 bortfaller problemet med eliminasjon av ubeskattet egenkapital som begrep.

       I tillegg ble det i forbindelse med høringen vist til Kredittilsynets oversikt over de aktuelle bankenes reelle tap sammenholdt med tapsavsetninger for regnskapsperiodene 1991-1. kv. 1996.

Den norske Bank, tap og tapsavsetninger 1991-1. kv. 1996

	mill. kroner - morbank	1991	1992	1993	1994	1995	1.kv.
							1996
0	Konstaterte tap dekket av
	spesifiserte avsetninger	1.006	1.667	2.196	3.394	1.842	403
1	Konstaterte tap ikke dekket
	av tidligere avsetn.	1.075	804	410	421	163	9
2	Inngått på tidligere
	konstaterte tap	-187	-195	-277	-377	-320	-87
3	Tilbakeføringer	-17	-408	-718	-1.585	-1.188	-235
4	Økte avsetninger på eng.
	hvor det tidl. er
	avsatt/Nye avsetninger	5.188	3.843	3.248	1.590	844	157
5	Valutakurskorr./Andre
	korrigeringer	-2	-21
6	Bokførte tap på utlån
	(Sum 1-5)	6.057	4.023	2.663	49	-501	-156

Kilder: DnB årsrapport 1992, 1994, 1995 samt rapporter til Kredittilsynet ver. tapsavsetninger november 1994, februar 1995 og februar 1996.

Kreditkassen, tap og tapsavsetninger 1991-1. kv. 1996

	mill. kroner - morbank	1991	1992	1993	1994	1995	1.kv.
							1996
0	Konstaterte tap dekket av
	spesifiserte avsetninger		2.567	2.701	1.305	1.583	403
1	Konstatert tap ikke dekket
	av tidligere avsetn.	600	-	-	434	147	9
2	Inngått på tidligere
	konstaterte tap	-256	-95	-79	-100	-128	-87
3	Tilbakeføringer	-57	-	-84	-730	-1.248	-235
4	Økte avsetninger på eng.
	hvor det tidl. er avsatt/Nye
	avsetninger	6.774	2.710	1.695	485	293	157
5	Valutakurskorr./ Andre
	korrigeringer		11	7
6	Bokførte tap på utlån
	(Sum 1-5)	7.061	2.626	1.539	89	-936	-156

Kilde: 1991-tallene er i sin helhet hentet fra årsrapporten 1991. Postene « Inngått på tidligere konstaterte tap » og « bokførte tap » er hentet fra bankenes årsrapporter 1992-1995. De øvrige tallene fremgår ikke av bankens noter og er hentet fra rapporter til Kredittilsynet november 1994, februar 1995 og februar 1996.

Fokus Bank, tap og tapsavsetninger 1991-1. kv 1996

	mill. kroner - morbank	1991	1992	1993	1994	1995	1.kv.
							1996
0	!		1.158	316	589	316	59
1	Konstaterte tap ikke dekket
	av tidligere avsetn.	218	171	59	45	16	2
2	Inngått på tidligere
	konstaterte tap	-24	-54	-74	-74	-101	-5
3	Tilbakeføringer	-54	-70	-73	-96	-73	-16
4	Økte avsetninger på eng.
	hvor det tidl. er avsatt/
	Nye avsetninger	1.622	734	533	248	165	26
5	Ovf. spesifiserte-
	uspesifiserte/andre
	korrigeringer	14	-205	-72	-23	0	0
6	Bokførte tap på utlån
	(sum 1-5)	1.775	576	373	100	7	7
	Prosjektbanken,
	tap på utlån			106	38

Kilder: Fokus Bank Årsrapport 1992-1995, rapport vedr. tapsavsetninger til Kredittilsynet 01.11.94, februar 1995 og februar 1996.

	mill. kroner -						1.kv.
	forretningsbanker totalt	1991	1992	1993	1994	1995	1996
	Samlede bokførte tap	16.663	8.359	6.203	323	-1.296	-244

       Flertallet viser til at et sentralt spørsmål i komiteens behandling av Dok.nr.8:58 har vært hvorvidt aksjekapitalen var tapt i bankene på nedskrivingstidspunktet. Det vises i denne sammenheng til følgende redegjørelse fra Kredittilsynet av 11. juni 1996, som omtaler bankenes egenkapitalsituasjon pr. 30. september 1991 og som viser en betydelig underdekning:

« Ad. opplysninger til Finanskomiteen

Viser til departementets brev av 10.06-96 vedrørende opplysninger til Finanskomiteen.

1. Ad. underdekning pr. 30.09.91 for Fokus Bank og Kreditkassen

Nedskrivningen av aksjene i Fokus Bank A/S og Kreditkassen i desember 1991 ble gjort på grunnlag av revidert statusoppgjør pr. 30.09.91. I henhold til bankenes offentliggjorte kvartalsrapporter pr. 30.09.91 forelå følgende egenkapitalsituasjon i de to morbanker:

Fokus Bank Egenkapitalsituasjonen til Fokus Bank A/S pr. 30.09.91:

Morbank mill.kr. Aksjekapital   10,8 Øvrige egenkapital   514,3 Preferansekapital   1.500,0 Resultat frem til 30.09.91   -817,4 Ubeskattet egenkapital 296,3 - Pensjonspremiefond 144,6 151,7 Gjenstående preferansekapital   1.359,5 Avskrivningsbehov preferansekapital/ Underdekning pr. 30.09.91   -140,6

Underbalanse i morbanken Fokus Bank A/S utgjorde 140,6 mill. kroner i henhold til bokførte verdier pr. 30.09.91, jf. kvartalsrapport pr. 30.09.91. Nedskrivningsbehovet på konsernets overtatte eiendommer, som fremgår av « Tillegg til kvartalsrapport pr. 30.09 », er da ikke tatt med i beregningen. Dersom en pr. 30.09 skulle ha gjennomført nedskrivningen i resultatregnskap og balanse for de eiendommer som var bokført i morbanken, ville morbankens perioderesultat pr. 30.09 bli redusert tilsvarende nedskrivningsbeløpet. Etter det Kredittilsynet ble gjort kjent med utgjorde nedskrivningsbehovet på de eiendommer som var bokført i morbank ca 23 mill. kroner. Gjør en denne nedskrivningen gjeldende pr. 30.09 vil underdekningen til morbanken øke til ca 164 mill. kroner.

Kredittilsynet vil i denne sammenheng peke på at det under avsnittet « Resultat » i bankens offentliggjorte kvartalsrapport pr. 30.09.1991 opplyses følgende:

« Datterselskapene Fokus Bygg og Fokus Invest eier det vesentligste av konsernets eiendommer og verdipapirer. Betydelige nedskrivninger av verdien på disse eiendeler har medført en regnskapsmessig underbalanse i disse selskapene på omlag 700 mill. kroner. Fokus Invest vil bli fusjonert med Fokus Bank i løpet av 1991, mens Fokus Bygg vil bli tilført nødvendig ny egenkapital. Disse transaksjoner vil ikke påvirke konsernets resultat eller soliditet, men vil ha vesentlig betydning for driftsresultat og egenkapital i det enkelte selskap, herunder morbanken. »

Da denne underbalansen i datterselskapene var kjent pr. 30.09.91, kan det argumenteres for at den burde tas med ved beregning av morbankens reelle underbalanse pr. 30.09. Dette er imidlertid ikke gjort. Det gjøres oppmerksom på at datterselskapenes underbalanse økte ytterligere i 4. kvartal 91.

Det ble for begge bankene, på oppdrag fra Statens Banksikringsfond, foretatt en vurdering av verdien på aksjene utfra alternative vurderingsprinsipper. Gjennomgangen i Fokus Bank ble foretatt av revisjonsselskapet Collegium Coopers & Lybrand A/S som konkluderer med at det er « vår oppfatning at banken uten kapitaltilførsel ville være både illikvid og insuffisient. Bankens aksjer er dermed null verdt. »

Kreditkassen

Egenkapitalsituasjonen til A/S Christiania Bank og Kreditkasse pr. 30.09.91. Her gjengis konklusjonene fra de to aktuelle beregningene av underbalansen.

a) Bankens offentliggjorte kvartalsregnskap (revidert av Price Waterhouse)

Morbank mill. kr Konsern mill. kr   (revidert) (urevidert)* Aksjekapital 523 523 Fonds 1.676 1.493 Preferansekapital 2.724 2.724 Ubeskattet egenkapital 959 1.187 -Pensjonspremiefond** 3 3 Periodens resultat (1.1-30.9.91) -7.062 -7.328 Underdekning pr.30.9.91*** -1.183 -1.404

*

Det er opplyst i revisjonsberetningen vedrørende balansen pr. 30.9.91 at det er morbankens balanse som er revidert. Det er imidlertid også opplyst i revisjonsberetningen at en vurdering av bankens reelle egenkapitalsituasjon pr. 30.9.91 (etter Price Waterhouse vurdering) bør baseres på konsernbalansen.

**	Pensjonspremiefondet pr. 30.09.91 er estimert.

***

Underdekningen er ikke spesifisert i bankens kvartalsregnskap, men fremkommer med Kredittilsynets summering av de relevante poster. Det kan diskuteres hvilken egenkapitaldefinisjon som bør benyttes. Her benyttes følgende definisjon: Egenkapital, inkl. preferansekapital + ubeskattet egenkapital - pensjonspremiefond.

b) Arthur Andersens uttalelse av 9.12.91

På oppdrag fra Statens Banksikringsfond avgav Arthur Andersen & Co den 9.12.91 en uttalelse om verdien av aksjekapitalen i Christiania Bank og Kreditkasse.

Det heter bl.a:

« Konsernets bokførte beskattede og ubeskattede egenkapital pr. 30. september 1991 er tapt. Bokført egenkapital er negativ med kr 4,1 mrd. »

På dette grunnlag ble det antatt at aksjene var null verdt.

2. Ad. mulige konsekvenser av nye tapsforskrifter

Kredittilsynet finner det nå vanskelig å ha en sikker oppfatning om hvilke regnskapsmessige konsekvenser det ville kunne ha hatt for Fokus Bank og Kreditkassen dersom den nye tapsforskriften som ble fastsatt 14. november 1991 hadde vært gjort gjeldende allerede for 3. kvartal 1991.

Blant de viktigste endringer som fant sted med fastsettelsen av tapsforskriftene av 14. november 1991 og med endringen 29. november 1991 var:

a)

Nedskrivningsplikten for lån med endrede betingelser (såkalte soft-lån) ble presisert jf. § 8 Endringsavtaler: « Endres låneavtaler slik at verdien av utlån er vesentlig lavere enn verdien av utlån med ordinære rentebetingelser, skal differansen føres som konstatert tap, differansen mellom pålydende og nedskrevet beløp skal inntektsføres planmessig over restlånets løpetid som en justering av løpende renteinntekt. Utlån som nevnt i første ledd skal ikke ved senere balanseoppstillinger vurderes etter de til enhver tid ordinære rentebetingelser. Slik vurdering skal bare foretas dersom låneavtalen endres på nytt. »

b)

Presisering av den regnskapsmessige vurdering av overtatte eiendeler og sikkerheter, jf. § 9, annet ledd: « Overtatte eiendeler og sikkerheter skal vurderes til virkelig verdi på henholdsvis tidspunkt for overtagelse og antatt tidspunkt for realisasjon. Ved senere balanseoppstillinger skal overtatte eiendeler vurderes i samsvar med vurderingsreglene for omløps- og anleggsmidler i årsoppgjørsforskriften §§ 7 og 7. »

Den nye softlån-bestemmelsen i forskriften fastsatt 14. november 1991 ville kunne ha bidratt til noe høyere tap, mens endringen og presiseringen i tapsforskriftens § 9 om vurdering av overtatte eiendommer og sikkerheter, kunne ha trykket i motsatt retning. Kredittilsynet har imidlertid ikke grunnlag for nå å kunne beregne en eventuell effekt av forskriftsendringene november 1991.

Kredittilsynet antar at endringene ikke kunne sies å ha hatt vesentlig betydning for de vurderinger som ble gjort vedrørende bankenes stilling høsten 1991. Kredittilsynet vil for øvrig vise til at tapene var betydelige også i 1992-regnskapet både for Fokus Bank og Kreditkassen. For Fokus Bank inngikk nedskrivning av eiendomsmassen bl.a. i den ekstraordinære kostnaden på 450 mill. kroner som ble bokført i 1992-regnskapet i forbindelse med etablering av Prosjektbanken. »

       Flertallet har med bakgrunn i den grundige gjennomgangen som er gjort både ved tidligere behandlinger av bankkrisen og ved behandlingen av Dok.nr.8:58 ikke funnet grunnlag for å tilråde at det gis kompensasjon til tidligere aksjonærer for tap de ble påført i forbindelse med nedskrivningen av aksjekapitalen i de kriserammede bankene.

       Flertallet vil derfor tilrå at forslag i Dok.nr.8:58 fra Fridtjof Frank Gundersen ikke bifalles.

       Flertallet viser til øvrige merknader i Innst.S.nr.213 (1993-1994).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til Innst.S.nr.213 (1993-1994) om bankkrisen der disse medlemmer konstaterer at i samsvar med vedtatte regnskapsforskrifter og aksjeloven, ble aksjekapitalen nedskrevet til null høsten 1991 på bakgrunn av reviderte statusoppgjør. Det er i ettertid reist spørsmål om verdiene, spesielt eiendomsporteføljen som fantes i bankene ble taksert for lavt.

       Disse medlemmer viser til at verdsettingen av porteføljen ble gjort under forutsetning av at banken var et « going concern ». En eventuell « slakteverdi » ville vært atskillig lavere enn det som ble lagt til grunn for regnskapene.

       Disse medlemmer viser til at det ikke var mulig å skaffe til veie privat kapital som kunne redde bankene da bankkrisen var et faktum. Den eneste mulighet som da gjenstod for at bankene kunne fortsette virksomheten var at staten gikk inn med frisk kapital. Disse medlemmer viser til at den ordinære aksjekapitalen i bankene på dette tidspunkt var tapt. Ut fra dette mener disse medlemmer det derfor ikke var urimelig at det ble satt betingelser for tilførsel av statlig kapital som måtte reflekteres i aksjeverdien ved at denne ble skrevet ned til null.

       Disse medlemmer ser klart det uheldige i at aksjekapitalen i disse bankene gikk tapt og at så mange private aksjesparere ble rammet. I mange tilfeller dreier det seg om eldre mennesker som hadde satset på bankaksjer for å trygge sin alderdom.

       Disse medlemmer er bekymret over at det generelt er blitt så lav interesse for privat aksjesparing i vårt samfunn, og har derfor støttet ulike forslag for å motivere tidligere aksjonærer i bankene og andre til igjen å satse på aksjesparing. En ekstrakvote for AMS ville gitt en stimulans til tidligere bankaksjeeiere og andre private investorer som kunne hatt en positiv virkning. Disse medlemmer vil også i fremtiden ta initiativ for å rette opp igjen tilliten i banker og andre børsnoterte selskaper.

       Disse medlemmer viser til at finanssektoren er særlig eksponert for svingninger i markedene og sårbar i konjunkturnedgang fordi konkurser og næringstap hos bankkundene akkumuleres i banker. Dette er en av flere grunner til at det stilles lovfestede krav til soliditet, dvs. bankens økonomiske ryggrad. Disse medlemmer viser til at soliditetskravene er avhengig av verdsettelsen av bankenes hovedaktivum; fordringene overfor kundene.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen ikke finner grunn til å kritisere håndteringen av bankkrisen eller det skifte i tidsperspektiv som ligger til grunn for de forskjellige tapsforskrifter 1986-1992. Disse medlemmer forstår dette dithen at dagens regjering vil handle på samme måte hvis situasjonen skulle oppstå i finanssektoren igjen.

       Disse medlemmers prinsipielle standpunkt er at man legger til grunn et langsiktig perspektiv i tapsforskriftene. Dette fordrer imidlertid at folkevalgte organer har en reell innflytelse på den overordnede økonomiske utviklingen i samfunnet. Under dagens forhold legger det tvert imot opp til det motsatte; ved at markedskreftene får stadig større handlingsrom, noe som vil føre til sterkere konjunktursvingninger. Disse svingningene vil føre til store samfunnsmessige økonomiske tap, samtidig som de vil bety kortsiktige bedriftsøkonomiske gevinster for de største næringslivsaktørene i kombinasjon med økning i antall konkurser. Dermed veltes det samfunnsøkonomiske tap ved en bankkrise over på kundene gjennom økte marginer og omkostninger i bankene.

       Disse medlemmer viser til at konsekvensen av dette må bli at bankene må tilpasses strengere krav til soliditet og egenkapital.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at Staten håndterte bankkrisen i Norge på en måte som førte til at aksjekapitalen i de tre største forretningsbankene ble nedskrevet til null. Det skjedde på grunnlag av en prinsipielt tvilsom særlov som ble vedtatt høsten 1991 mot stemmene fra bl.a. Høyre. Denne loven var en slags ekspropriasjonslov som gav Staten hjemmel til å overta banker i krise ved å nedskrive aksjekapitalen til null, uten å gå veien om offentlig administrasjon. Disse medlemmer vil bemerke at denne loven ble vedtatt etter en svært rask saksbehandling, som gjorde det mulig for Regjeringen å nedskrive aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank til null før 1. januar 1992. Dermed fikk de private aksjonærene heller ikke fradrag for sine tap, noe de ville hatt krav på etter skattereformen dersom Regjeringen hadde ventet med nedskrivingen til etter årsskiftet. Aksjonærer som kunne definere sine eierinteresser i bankene som « aksjer i næring » fikk fullt tapsfradrag også etter de gamle skattereglene. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ved sin fremgangsmåte sørget for at et stort antall private aksjonærer, i første rekke småaksjonærer, ble fratatt alle sine aksjeverdier uten tapsfradrag på grunnlag av en særlov som gav en rett til ekspropriasjon uten erstatning.

       Disse medlemmer vil påpeke at Staten på denne måten sørget for at de ca 170.000 aksjonærene i de tre største norske forretningsbankene fikk sine aksjer nedskrevet til null. Dermed sørget staten for å fjerne en vesentlig del av det brede, nasjonale eierskap som de mange småaksjonærene i de store bankene representerte. Disse medlemmer vil vise til at nedskrivingen av aksjekapitalen i de tre bankene var omstridt, bl.a. fordi den var basert på en særlov som ble gitt tilbakevirkende kraft og fordi en såvidt stor andel av den regnskapsmessige avskrivning som fant sted var basert på beregnede tap som skyldtes en omfattende gjeldskrise og sammenbrudd i eiendomsmarkedet. Senere er betydelige beløp som ble nedskrevet som tapt fremført som inntekter i de samme bankene, da det har vist seg at tapene likevel ikke ble realisert. Disse medlemmer vil videre vise til at tapsforskriftene fra 1. januar 1992, etter at aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank ble nedskrevet til null og staten hadde overtatt de to bankene, tillot et noe lengere tidsperspektiv på verdsettelsen av eiendomsverdier enn de forskriftene gjaldt i 1991, noe som ytterligere bekrefter usikkerheten ved tapsvurderingene. Dessuten må bankkrisen sees i lys av myndighetenes sterke medvirkning til krisen gjennom en sterk vekst i Norges Banks utlån basert på en politisk bestemt lavrentepolitikk som det ikke var realøkonomisk grunnlag for.

       Disse medlemmer vil dessuten vise til at forretningsverdi (goodwill) overhodet ikke var tatt med i den regnskapsmessige vurderingen av verdiene i bankene ved den irregulære statlige overtagelsen. Disse medlemmer vil videre vise til at det er stor forskjell mellom et drastisk virkemiddel som å nedskrive aksjekapitalen til null og en nedskriving av aksjekapitalen til et symbolsk beløp. Disse medlemmer vil bemerke at aksjonærene ville ha vært tilfreds med at staten hadde vært imøtekommende nok til at en viss andel av aksjekapitalen ble beholdt, slik at de i hvert fall hadde en mulighet til å kunne beholde en liten andel av aksjeverdien og en tilsvarende andel av utviklingspotensialet i de respektive bankene.

       Disse medlemmer viser til sin motstand mot både den særlov som gav hjemmel for nedskriving av aksjekapitalen og sin motstand mot den behandling de tidligere aksjonærene ble utsatt for. Disse medlemmer har ved flere anledninger fremmet forslag om kompensasjon til de tidligere aksjonærene ved å tilby dem forkjøpsrett med rabatt ved salg av aksjer i de bankene hvor de tidligere var aksjonærer. Disse medlemmer konstaterer at disse forslagene dessverre er blitt nedstemt.

       Disse medlemmer finner det uheldig at Regjeringen også har motsatt seg ulike forslag som kunne ha bidratt til å gjenreise et bredt, privat, nasjonalt eierskap bl.a. med utgangspunkt i de tre største forretningsbankene. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til sine tidligere forslag om forsert privatisering av de tre største forretningsbankene, og sine forslag om at en slik privatisering burde inngå som en del av en strategi for økt privat eierskap og økt eierspredning bl.a. ved rabatt eller skattestimulans til privatpersoner.

       Disse medlemmer understreker at statens behandling av de tidligere aksjonærene bidro til at tilliten til og interessen for aksjeeie bl.a. i banker i betydelig grad ble svekket. Disse medlemmer mener at hensynet til å styrke det brede, private eierskap i Norge burde tilsi en langt mer aktiv strategi fra myndighetenes side for å få trukket de tidligere såvel som nye aksjonærer med som medeiere i norske finansinstitusjoner og andre bedrifter. Disse medlemmer konstaterer at staten ved den særlov som ga grunnlag for nedskrivningen av aksjekapitalen også grep inn i de tidligere aksjonærenes etablerte rettsforhold, slik at loven også var betenkelig i forhold til Grunnlovens regel om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft.

       Disse medlemmer vil bemerke at det under komiteens behandling av saken ikke har vært mulig å foreta noen fullstendig gjennomgang av de ulike sider som gjelder myndighetens håndtering av de tidligere aksjonærene. Disse medlemmer har imidlertid etter en omfattende korrespondanse med departementet, og høringer med de eksterne revisorer for de aktuelle bankene på nedskrivingstidpunktene og med Kredittilsynet kommet frem til at det er berettiget å foreta en grundigere gjennomgang av saken. Disse medlemmer mener at en slik gjennomgang både bør gjelde myndighetenes behandling av aksjonærene på nedskrivingstidspunktene, og deres opptreden da de tidligere aksjonærene i Fokus Bank skulle tilbys kjøp av aksjer i banken med en forkjøpsrett, slik Stortingets flertall har forutsatt.

       Disse medlemmer viser til at komiteens høringer med bankenes eksterne revisorer avdekket noe ulike vurderinger av hvor sikker man kunne være på at aksjeverdiene i de ulike bankene var tapt på nedskrivingstidspunktene. Disse medlemmer har merket seg det vide spillerom for skjønn som forelå ved vurderingen av beregnede tap og verdivurderingen av eiendommene, mens tapsforskriftene og praktiseringen av disse var sterkt preget av den lavkonjunktur som forelå. Disse medlemmer viser til at det for småaksjonærene i Fokus Bank og Kreditkassen ble avgjørende at nedskrivingen ble gjennomført i all hast ved juletider i 1991, fordi de derved også ble fratatt retten til det skattefradrag de ville fått etter den nye skattereformen dersom staten hadde ventet noen uker til etter årsskiftet.

       Disse medlemmer vil når det gjelder Fokus Bank vise til at de tidligere aksjonærene heller ikke fikk tilbud om å kjøpe aksjer til reell verdi pr. 1. januar 1994, til tross for at Finansdepartementet i brev av 31. mars 1993 gav uttrykk for at et slikt salg « senest bør kunne la seg gjennomføre » på dette tidspunkt. Da de tidligere aksjonærene omsider fikk nytt tilbud om aksjekjøp i forbindelse med salget av hele banken i fjor høst var verdien av aksjene og dermed prisen vesentlig høyere.

       Disse medlemmer viser til at det under komitébehandlingen er avdekket at styret i Fokus Bank overfor Bankinvesteringsfondet anbefalte at tidligere aksjonærer burde bli tilbudt aksjer basert på et tidligere og lavere verdsettelsestidspunkt. Disse medlemmer har også på forespørsel fått utlevert betenkninger fra både ekstern og intern juridisk ekspertise som Fokus Bank har innhentet og som konkluderer med at staten gjennom trenering av aksjesalg til de tidligere aksjonærene enten burde fastsette en lavere pris for salg til disse aksjonærene eller risikere komme i økonomisk ansvar for brudd på statens lojalitetsplikt. Disse medlemmer viser videre til at professor Thor Falkanger også har avgitt en betenkning som går i samme retning. Disse medlemmer finner det uheldig at Statens Bankinvesteringsfond og finansministeren fullstendig neglisjerte disse sterke innvendinger og anbefalinger.

       Disse medlemmer har i avsnittene foran kort gjengitt en del av de kritiske spørsmål som kan stilles i forbindelse med statens opptreden i forhold til de tidligere aksjonærene i de tre største forretningsbankene. Disse medlemmene mener saken hadde vært egnet til en åpen høring, men har ikke fått flertall i komiteen for dette syn.

       Disse medlemmer viser videre til at sakens omfang og kompleksitet tilsier en mer grundig gjennomgang av myndighetenes håndtering i disse spørsmålene. Disse medlemmer vil bemerke at det til tross for ulike rapporter om bankkrisen, dens årsaker og virkninger, ikke er foretatt noen offentlig granskning av myndighetenes håndtering av de ulike sider av bankkrisen. Disse medlemmer viser videre til at den særlov staten gav seg selv for å kunne overta de kriserammede bankene også forhindret den fullstendige økonomiske gjennomgang og granskning av forholdene omkring den enkelte institusjon som en offentlig administrasjon ville innebære, og hvor det bl.a. ville blitt oppnevnt et administrasjonsstyre. Disse medlemmer mener at denne ekstraordinære håndtering av de kriserammede bankene, som var begrunnet ut fra samfunnets ønske om å drive bankene videre uten konkurslignende inngrep, burde tilsi at myndighetene opptrådte særlig varsomt i stedet for særlig hardhendt i forhold til aksjonærene.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå inn for at det nedsettes et uavhengig granskingsutvalg til å gjennomgå myndighetenes fremgangsmåte ved nedskrivingen av aksjekapitalen i de tre store forretningsbankene, og herunder også oppfølgingen av forkjøpsretten til de tidligere aksjonærene. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et uavhengig granskingsutvalg av medlemmer som tidligere ikke har vært parter eller partsrepresentanter i saken for å gjennomgå myndighetenes fremgangsmåte da aksjekapitalen i Den norske Bank, Kreditkassen og Fokus Bank ble nedskrevet til null. Utvalget bes i den forbindelse vurdere om myndighetenes fremgangsmåte før, under og etter bankkrisen tilsier en kompensasjon til de tidligere aksjonærene ut fra rimelighetsbetraktninger. Granskingen skal også omfatte myndighetenes oppfølging av forkjøpsretten til de tidligere aksjonærene. »