Innhold

       Til Stortinget.

1. Innledning

     Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag om endringer under enkelte kapitler i statsbudsjettet for 1996. Proposisjonen omfatter:

2. Kap. 705 Kursvirksomhet og stipendier - Videreutdanning i operasjonsteknikk for hjelpepleiere

2.1 Sammendrag

       Stortinget vedtok i 1987 at en videreutdanning i operasjonsteknikk for hjelpepleiere skulle igangsettes. Iverksettelsen av Stortingets vedtak har gjentatte ganger blitt stanset pga. arbeidskonflikter.

       Sosial- og helsedepartementet legger nå opp til at videreutdanning i operasjonsteknikk for hjelpepleiere skal gjennomføres fra høsten 1996, og har nedsatt en arbeidsgruppe bestående av hjelpepleiere, sykepleiere og leger ansatt ved sykehusene, som skal utarbeide en plan for videreutdanning i operasjonsteknikk. Arbeidsgruppa skal utarbeide et forslag til realistiske mål med hensyn på funksjoner og arbeidsområder etter endt utdanning og gi forslag til utdanningens lengde, organisering, innhold, opptakskrav og en anbefaling med hensyn på sluttevaluering av elevene.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Nyhuus, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, sier seg tilfreds med at departementet nå har nedsatt en tverrfaglig arbeidsgruppe som skal utarbeide en plan for videreutdanning av hjelpepleiere i operasjonsteknikk slik Stortinget gjorde vedtak om i 1987.

       Komiteen viser her til sine merknader i Innst.S.nr.165 (1994-1995) hvor komiteen anførte følgende:

       Komiteen forutsetter at den nedsatte arbeidsgruppen kommer til enighet om fagplan, utdanningens lengde og organisasjon, og at de involverte faggrupper på en positiv måte medvirker til at etterutdannelsen for hjelpepleiere i operasjonsteknikk kan sluttføres i 1997.

3. Kap 730 Rikshospitalet - Ledelsesmodell på nytt rikshospital

3.1 Sammendrag

       Ved behandlingen av Sosial- og helsedepartementets budsjettforslag for 1996 fattet Stortinget følgende vedtak:

       I svar til representanten Alvheim i spørretimen den 6. mars 1996, varslet helseministeren at valg av ledelsesmodell for Nytt Rikshospital ville bli forelagt Stortinget som egen sak samtidig med Revidert nasjonalbudsjett 1996.

       Departementet presiserer at det forslag til organisasjons- og ledelsesmodell som presenteres i proposisjonen, utelukkende gjelder Nytt Rikshospital. Departementet har nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede prinsipper for organisering og ledelse i sykehus. Denne utredningen vil være et viktig grunnlag for departementets generelle oppfølging av Stortingets vedtak.

       I departementets forslag til organisasjons- og ledelsesmodell er det bærende prinsipp at det må sikres klare ansvarslinjer, slik at den som innehar det medisinsk-faglige ansvar, også har den nødvendige myndighet. Dette innebærer at den som har medisinsk ansvar innen en enhet, også har myndighet til å beslutte de disposisjoner som er nødvendige for å oppfylle de plikter, forsvarlighets- og aktsomhetsnormer som gjelder innen det medisinske ansvarsområdet. Instruksmyndigheten gjelder alt personell ved den aktuelle enhet i de tilfeller dette personell har plikt til å utføre oppgaver knyttet til medisinsk diagnostikk og pasientbehandling.

       Nytt Rikshospital foreslås inndelt i 8 klinikker som hver ledes av en klinikksjef. Klinikksjefen skal ha det administrative ansvaret for ledelsen av klinikken og skal som hovedregel ikke ha medisinsk ansvar. For kirurgisk og medisinsk klinikk foreslås det imidlertid at klinikksjefen må være lege og skal utøve avdelingsoverlegemyndighet. For de øvrige 6 klinikkene forutsettes det at klinikksjefen skal utpekes ut fra faglige og administrative kvalifikasjoner og utøve administrative lederoppgaver.

       Med unntak for kirurgisk og medisinsk klinikk, som foreslås delt inn i seksjoner, skal de øvrige 6 klinikkene deles inn i avdelinger. Den medisinske virksomheten i den enkelte kliniske avdeling skal ledes av avdelingsoverlegen. Av dette følger at i de kliniske avdelingene skal oversykepleier forholde seg til avdelingsoverlegen som sin leder. I medisinsk og kirurgisk klinikk skal oversykepleier forholde seg til klinikkleder som skal være lege og være tillagt avdelingsoverlegemyndighet.

       Ut fra denne organisasjonsmodellen foreslår departementet at det opprettes 8 stillinger for klinikksjef, hvorav 2 skal være legestillinger. Stillingene foreslås opprettet mot tilsvarende inndragning av gruppe II stillinger.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen tar til etterretning at departementet har nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede prinsippet for organisering og ledelse i sykehus, og at dette utvalgets fremtidige konklusjon vil legge grunnlaget for en prinsipiell og generell oppfølging av Stortingets vedtak.

       Komiteen vil vise til den debatt og uro det har vært ved Rikshospitalet vedrørende valg av ledelsesmodell. I den forbindelse vil komiteen vise til vedtak fattet i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1996 der Stortinget ber Regjeringen legge til grunn et enhetlig ledelsesansvar på alle nivåer.

       Komiteen mener det nå er nødvendig å få en bred gjennomgang av viktige prinsipper for organisering og ledelse ved norske sykehus. I den forbindelse vil komiteen vise til at helseminister Gudmund Hernes har nedsatt et eget utvalg, « Steine-utvalget », som nettopp har dette som mandat. Utvalget har frist til 1. desember 1996 med å avgi sin rapport.

       Komiteen mener det på nåværende tidspunkt ikke vil være riktig å ta stilling til departementets forslag til organisasjons- og ledelsesmodell ved Nytt Rikshospital før det offentlige utvalget har framlagt sin rapport. Det er naturlig å se valg av ledelsesmodell for Nytt Rikshospital i sammenheng med de retningslinjer og prinsipper som vil bli lagt til grunn for ledelse og organisering ved andre norske sykehus.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til ledelsesmodell ved Nytt Rikshospital etter at « Steine-utvalget » har avgitt sin rapport. »

       Flertallet viser også til Stortingets vedtak 21. november 1995:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til ledelsesmodell ved Nytt Rikshospital etter at « Steine-utvalget » har avgitt sin rapport. Stortinget ber Regjeringen legge til grunn en enhetlig profesjonsuavhengig ledelse på alle nivåer på Rikshospitalet dersom det er ønskelig å endre ledelsesstrukturen før « Steine-utvalgets » innstilling er behandlet. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil fastholde Stortingets vedtak om enhetlig ledelse på alle nivåer i sykehus og at administrativ ledelseskompetanse skal være et krav. Disse medlemmer mener dette innebærer et krav om profesjonsuavhengig ledelse på alle nivåer.

       Samtidig er det åpenbart at yrkesbakgrunnen i praksis vil innsnevres jo nærmere den medisinske behandling en kommer. Dette understrekes ved at det i stortingsvedtaket av 21. november 1995 også het at « det må også være klare ansvarslinjer, slik at den som innehar det medisinsk-faglige ansvar, også har nødvendig myndighet ». Disse medlemmer mener det er galt å utelukke noen yrkesgruppe fra å søke en lederstilling, men vil for sin del ikke finne det overraskende, eller i strid med prinsippet om profesjonsuavhengig ledelse, at leger vil inneha de aller fleste lederstillinger ved sykehusene, ikke minst på avdelingsnivå.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener prinsipielt at ledelse på alle nivå bør utøves av personer som har administrativ/økonomisk kompetanse uavhengig av profesjon. Legene har uansett det medisinsk-faglige ansvaret. Med den legemangelen en har, er det etter disse medlemmers mening ikke riktig å bruke kun leger i administrative stillinger, men at legenes arbeid rettes mer inn mot pasientbehandling.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har merket seg at departementet har fulgt opp Stortingets vedtak av 21. november 1995 under budsjettbehandlingen for 1996 ved sitt forslag til organisasjons- og ledelsesmodell ved Rikshospitalet.

       Dette medlem tar til etterretning at det foreliggende forslaget kun gjelder organisasjons- og ledelsesmodell for Rikshospitalet.

       Dette medlem tar til etterretning at departementet har nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede prinsippet for organisering og ledelse i sykehus, og at dette utvalgets fremtidige konklusjon vil legge grunnlaget for en prinsipiell og generell oppfølging av Stortingets vedtak.

       Dette medlem finner at forslaget til organisasjons- og ledelsesmodell ved Rikshospitalet er i samsvar med Stortingets vedtak om et enhetlig lederansvar på alle nivåer i norske sykehus, og at den som innehar det medisinsk-faglige ansvar, også har nødvendig myndighet.

       Dette medlem har ingen merknader til den stillingsrokkering som er foreslått ved Rikshospitalet som en konsekvens av den nye organisasjons- og ledelsesmodellen.

       Dette medlem forutsetter at det etableres et formalisert samarbeid mellom den medisinsk-faglige ledelse og de øvrige profesjonene på avdelingsnivå. Dette medlem forutsetter at den faglige ansvarlige leder på avdelingsnivå ikke pålegges andre oppgaver som går utover lederfunksjonene. Dette medlem er innforstått med at Rikshospitalet er et spesielt sykehus som også har som en vesentlig oppgave å drive avansert medisinsk forskning og utprøvende behandling. Dette medlem mener derfor at den medisinsk faglige leder må ha medisinsk-faglig spisskompetanse og forskningskompetanse i tillegg til administrativ lederkompetanse; dette for til enhver tid å kunne bygge ut behandlingstilbudene i sin egen avdeling på et høyt faglig internasjonalt nivå. Videre mener dette medlem at lederen i samarbeid med de øvrige profesjoner i avdelingen må ha ansvaret for kvalitetssikring og nødvendig faglig utvikling av alt personale i avdelingen.

       Dette medlem mener at som i dag skal de øvrige profesjonene fortsatt utøve et selvstendig faglig ansvar innenfor ledelsesmodellens ramme. Dette medlem forutsetter imidlertid at den medisinsk-faglige ansvarlige har instruksjonsmyndighet overfor alt personale i avdelingen.

4. Kap. 743 Statlige stimuleringstiltak for psykisk helsevern

4.1 Sammendrag

Post 71 (ny) Generell erstatning til tidligere lobotomerte, kan overføres

       I Innst.S.nr.205 (1994-1995) ba justiskomiteen Regjeringen sette ned et utvalg for å utrede en erstatning til lobotomerte på generelt grunnlag.

       Regjeringen nedsatte 12. februar 1996 en interdepartemental arbeidsgruppe til å vurdere konsekvensene av og utforming av en eventuell generell erstatning til alle lobotomerte. Arbeidsgruppens tilråding ble avgitt 30. april 1996. Departementets forslag bygger på arbeidsgruppens innstilling.

       Lobotomioperasjoner foregikk i Norge i perioden 1941 til 1974. Sannsynligvis er minst 2.500 personer blitt lobotomert. Det uttales at lobotomiinngrep i sin tid ble ansett som et medisinsk forsvarlig inngrep, og at staten derfor ikke har noe rettslig erstatningsansvar overfor tidligere lobotomerte. Eneste mulighet for erstatning har vært søknad om billighetserstatning fra statskassen for lobotomerte som kan sies å være kommet særlig uheldig ut etter behandlingen. Billighetserstatningsutvalget har i 1994 behandlet 88 søknader fra lobotomerte. Vel halvparten har fått billighetserstatning. Beløpene ligger mellom kr 75.000 og kr 150.000, men i to saker er det tilstått kr 200.000.

       Lobotomiinngrepet er vurdert som et så spesielt behandlingstiltak at erstatning på generelt grunnlag bør tilstås til alle. Det er lagt vekt på at lobotomi fører til et irreversibelt behandlingsresultat. Alle lobotomerte gjennomgår generelle personlighetsendringer. Inngrepet er utført på personer under tvangsomsorg med stor risiko for følgeskader, bl.a. epilepsi. Mange døde som følge av inngrepet.

       Det tilrås at det utbetales erstatning til alle lobotomerte som fortsatt lever, men ikke til pårørende, da de hensyn som tilsier en generell erstatning ikke gjør seg gjeldende overfor pårørende. Erstatningen er ikke ment som kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste eller tap av forsørger, men relaterer seg til lobotomiinngrepet som sådan uten individuell vurdering.

       Departementet tilrår utbetaling av en fast sum til alle lobotomerte uavhengig av om vedkommende er tilstått billighetserstatning.

       Etter sannsynlighetsberegning ut fra alder på tidligere lobotomerte antar en at ca 500 lobotomerte fortsatt lever. Departementet foreslår et engangsbeløp på kr 100.000 til hver, som utbetales etter søknad med dokumentasjon for at lobotomiinngrep er foretatt.

       Sosial- og helsedepartementet foreslår at det bevilges 50 mill. kroner til dekning av en generell erstatning til alle lobotomerte. Da det kan ta noe tid å få vurdert alle aktuelle utbetalinger, foreslås bevilgningen gjort overførbar.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen sier seg fornøyd med at departementet ved hjelp av en interdepartemental arbeidsgruppe har kommet frem til et standpunkt om å gi en generell erstatning til alle gjenlevende lobotomerte, også de pasienter som på et tidligere tidspunkt er tilstått billighetserstatning.

       Komiteen sier seg enig med departementet i at staten ikke har noe rettslig erstatningsansvar overfor tidligere lobotomerte siden dette kirurgiske inngrepet var ansett som medisinsk forsvarlig. Komiteen sier seg videre enig med departementet i at erstatningen som tilbys på kr 100.000 ikke er ment som kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste eller tap av forsørger, men kun relaterer seg til lobotomiinngrepet som sådan uten individuell vurdering.

       Komiteen støtter departementets forslag om et engangsbeløp på kr 100.000 til hver gjenlevende lobotomert som kan dokumentere at inngrepet er gjort. Komiteen støtter også forslaget om en bevilgning på 50 mill. kroner til dekning av erstatningsbeløpet, og at denne bevilgningen gjøres overførbar.

       Komiteen forutsetter at erstatningsbeløpet på kr 100.000 ikke skattlegges eller samordnes med andre inntekter/pensjoner, men utbetales ubeskåret til den lobotomerte. Komiteen ber om at det ikke settes noen tidsavgrensing på å fremme krav om utbetaling av engangsbeløpet. Komiteen vil videre be departementet vise stor varsomhet når det gjelder registreringen av de lobotomerte, og komiteen vil fraråde at dette skjer ved såkalt oppsøkende virksomhet. Komiteen mener imidlertid at opplysninger om den generelle erstatning på kr 100.000 fortrinnsvis gjøres kjent for allmennheten ved annonsering. Komiteen forutsetter at det skal ikke medføre vesentlige utgifter for den lobotomerte når det gjelder å dokumentere sitt krav på generell erstatning.

5. Kap. 2600 Trygdeetaten - Framtidig EDB-løsning i Trygdeetaten

5.1 Sammendrag

       Det vises innledningsvis til at Departementet i St.prp. nr. 55 (1994-1995) foreslo at edb-prosjektet TRESS-90 skulle stoppes, og at det skulle igangsettes et utredningsarbeid for å vurdere alternative løsninger til TRESS-90. Det ble videre bebudet at Departementet senest i vårsesjonen 1996 ville legge fram en proposisjon for Stortinget med gjennomgang av de ulike alternativene med tilhørende framdriftsperspektiv, økonomiske konsekvensanalyser og forslag til valg av framtidig EDB-løsning for trygdeetaten. Det vises videre til at Stortinget sluttet seg til dette ved behandling av Innst.S.nr.210 (1994-1995).

       Det redegjøres i proposisjonen for utredningsarbeidet som dels er gjennomført av Rikstrygdeverket som et delprosjekt under TRESS-90 der prosjektleder og kvalitetssikringsbistand er blitt innleid fra to ulike eksterne firma. I tillegg har departementet engasjert ekstern ekspertise, Stradec AS, til å gjennomgå og kvalitetssikre RTVs arbeid og konklusjoner.

       Det har vært utredet 4 alternativer:

       Det er i proposisjonen gitt kostnadsanslagene for de fire utredede alternativene fordelt over en 10 års periode. Samlet kostnadsvurdering er for OT 1.181 mill. kroner, for GA 1.145 mill. kroner, for SA 1.340 mill. kroner og for IA 952 mill. kroner.

       Kost/nytteberegningen som er utført, gir følgende nåverdi for de ulike alternativene: OT: -121, GA: 40, SA: -128 og IA: 120.

       For saksbehandlingen konkluderer utredningen med samme maksimale nytte i OT, GA og SA. IA vil ha lavere nytte. Nytte for administrasjon og ledelse er knyttet til samarbeid på tvers av trygdekontorer og nivåer i etaten og til muligheter for bedre statistikk. For samfunnsnytte angir utredningen kun ikke-kvantifiserbare forhold. I begge tilfeller er GA og SA-alternativene vurdert til å ha noe større nytte enn IA. OT har lavest nytte.

       En samlet risikovurdering viser klart størst risiko ved OT og GA-alternativene. I begge tilfeller uttales det at risikoen er uakseptabelt høy. SA-alternativet vurderes til å ha en akseptabel risiko, men større enn for IA-alternativet. Om risikoen ved IA framholdes det at fordi det ikke er en større nyutvikling av et nytt system innebærer det en relativt lav gjennomføringsrisiko, men at større endringer i systemet vil kunne gi økt risiko for feil og problemer i forhold til nyutviklede rutiner og større endringer.

       RTV og den engasjerte ekspertise STRADEC AS anbefaler en løsning som tar utgangspunkt i dagens Infotrygd. Til forskjell fra det « rene » IA-alternativet legges det imidlertid opp til en trinnvis og planmessig omlegging mot et mer moderne system. Departementet anbefaler også dette alternativet.

       Departementet anser det som svært viktig at den totale risiko i de videre edb-prosjektene i Trygdeetaten minimaliseres. Det framholdes at den anbefalte løsningen vil innebære lavest teknologisk risiko, og at den vil være enklest å styre rent framdrifts- og bevilgningsmessig. Det uttales at detaljene i en slik løsning ikke er tilstrekkelig utredet av Rikstrygdeverket, og at det derfor er behov for mer utredningsarbeid før et slikt alternativ kan iverksettes.

       Departementet foreslår at det videre arbeidet med realisering av dette alternativet innebærer at:

       Sosial- og helsedepartementet vil i budsjettforslaget for 1997 komme tilbake med en ytterligere konkretisering av dette alternativet med redegjørelse for de budsjettmessige konsekvensene.

       Det vises i proposisjonen videre til at sosialministeren i den åpne høringen i Stortinget om TRESS 90 den 2. februar 1996 varslet at det ville bli foretatt en organisatorisk gjennomgang av Rikstrygdeverket under ledelse av departementet. Dette arbeidet er nå i gang og retter seg mot følgende hovedaktiviteter:

       Det uttales at Stortinget vil bli orientert om arbeidet gjennom de årlige budsjettproposisjonene.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til departementets forslag i St.prp. nr. 55 (1994-1995) hvor det heter:

       Stortinget sluttet seg til dette ved behandlingen av Innst.S.nr.210 (1994-1995). I innstillingen ble det presisert at det måtte anlegges « en så bred vurdering som mulig ved den gjennomgang som nå skal iverksettes for å få frem et så godt og objektivt beslutningsgrunnlag som mulig ».

       Komiteen er rede til å uttale seg om det som er saken, og eventuelt fatte en avgjørelse, når departementet har gjennomført hva som var uttrykt i St.prp. nr. 55 (1994-1995). Disse bebudede analyser og utredninger forutsettes fremlagt i egen sak for Stortinget.

       Komiteen fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak for Stortinget som oppfyller det som var uttrykt i St.prp. nr. 55 (1994-1995) og Innst.S.nr.210 (1994-1995). Det fremlegges i denne sak en økonomisk konsekvensanalyse og en oversikt over de totale kostnader ved det forslaget som blir anbefalt. »

       Komiteen er enig i at Gjenbruksalternativet (GA), som er det nye alternativet som nå er utredet, er lite utprøvd i et så stort omfang som det her gjelder, og vil innebære en relativt stor risiko med hensyn til driftsstabilitet. Komiteen er derfor enig i at dette alternativet utelukkes.

       Komiteen har merket seg at Infotrygd er et gammelt system, at det baserer seg på gammel teknologi og at det har skjedd ombygginger av dette systemet i snart 20 år. Komiteen ser de svakheter dette systemet har med økende vedlikeholdskostnader, en fare for sviktende kompetansetilførsel og et økende behov for omskriving til ny teknologisk plattform. Likevel mener komiteen at dette alternativet er best ut fra dagens situasjon. Dette innebærer at det legges opp til en trinnvis og planmessig omlegging mot en mer moderne teknologi med en ny teknologisk plattform. Komiteen mener det er behov for å utrede et forprosjekt av Infotrygd-alternativet før det kan fattes en endelig beslutning om at det er dette alternativet som skal være trygdeetatens IT-løsning i de kommende år. Komiteen er kjent med at dette forprosjektet først er klart våren 1997.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ser alle fire alternativene som nå er utredet, som teknisk gjennomførbare. Flertallet mener det må legges stor vekt på risikofaktorene når det nå skal velges et nytt alternativ. Etter flere års arbeid med å få et nytt edb-system i trygdeetaten uten at dette har lykkes, mener flertallet at det nå er viktig at dette arbeidet kommer videre. Flertallet er også fornøyd med at det i de forslagene som nå foreligger, er forsøkt å bygge videre på de investeringene som allerede er gjort i forbindelse med TRESS-90 og dermed utnytte de investeringene som er gjort, så langt det er mulig. Flertallet har merket seg at tre av alternativene baserer seg på sentrale løsninger i motsetning til det opprinnelige TRESS-90 systemet som var basert på en lokal løsning.

       Flertallet har merket seg at utredningsarbeidet er gjennomført ved hjelp av innleid ekstern konsulent og mener det har vært behov for det. Flertallet mener at det er nødvendig at eksterne eksperter også er med i det videre arbeidet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, kan ikke se at det arbeidet Regjeringen selv signaliserte skulle gjøres, er gjennomført ved det som nå er fremlagt.

       Den relativt summariske oppstilling som fremkommer i St.prp. nr. 65 (1995-1996), gir etter dette flertallets menning i liten grad opplysninger som er egnet til å føre til den konklusjon som Regjeringen synes å ha trukket i det som er departementets anbefalinger.

       Med den tid Regjeringen har hatt til disposisjon hadde dette flertallet forutsatt at økonomiske konsekvensanalyser som departementet selv signaliserte ville komme, hadde vært tatt inn i proposisjonen.

       Dette flertallet har merket seg hvor i prosessen departementet befinner seg, og finner at den fremlagte dokumentasjon er uegnet som beslutningsgrunnlag.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at departementet ønsker å utrede ytterligere ett alternativ i tillegg til de fire alternativene som er omtalt i proposisjonen. Dette alternativet bygger på dagens Infotrygd, men slik at det legges opp til en trinnvis og planmessig omlegging mot et mer moderne system. Disse medlemmer har merket seg at dette alternativet ikke er tilstrekkelig utredet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet har utredet fire alternative edb-løsninger for trygdeetaten. Ingen av disse er av departementet funnet gode nok til å kunne anbefales. Det såkalte Gjenbruksalternativet, et forsøk på å stable Tress-90 alternativet på beina, viser seg å innebære for stor risiko med hensyn til driftsstabilitet samtidig som dette alternativet vil koste like mye som å starte på nytt med en ny løsning. Dette viser etter disse medlemmers mening hvor forfeilet Tress-90-prosjektet har vært.

       Disse medlemmer kan ikke akseptere en fortsatt utbygging av edb-løsning for Trygdeetaten som ikke er tilstrekkelig utredet. Hverken tidsplan for gjennomføringen eller totale kostnader for prosjektet er kjent på det nåværende tidspunkt. Det er heller ikke opplyst hvor stor kostnaden for gjennomføringen av forprosjektet vil være. Disse medlemmer krever derfor å få forprosjekt med totalkostnad for prosjektet og tidsplan for gjennomføringen fremlagt for Stortinget før endelig vedtak om valg av løsning kan fattes.

       Komiteen har merket seg at det nå er i gang en organisatorisk gjennomgang av Rikstrygdeverket under departementets ledelse, og at Stortinget vil bli orientert om arbeidet i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber om at utredningen også omfatter forholdet til ytre etat. I den sammenheng vises det til Stortingets vedtak om en mer desentralisert avgjørelse i trygdesaker for å få ned saksbehandlingstiden og at Tress-90 skulle legge til rette for en mer lik behandling av trygdesaker. Disse medlemmer viser også til at trygdeetaten har fått mange nye oppgaver, ikke minst i forhold til aktiv oppfølging av sykemelding og rehabilitering. Trygdeetaten har fått hovedansvaret for rehabiliteringsarbeidet uten at dette er blitt fulgt opp med en tilsvarende faglig, bemanningsmessig og økonomisk styrking av kontorene. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til at det blir foretatt en organisatorisk gjennomgang av forholdet i ytre trygdeetat samt forholdet mellom ytre etat og Rikstrygdeverket. »

6. Kap. 2751 Medisiner - Prisstopp på legemidler

6.1 Sammendrag

       Det vises innledningsvis til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 10 (1995-1996) Saldering av statsbudsjettet medregnet folketrygden 1996 foreslo uendrede priser på reseptbelagte legemidler i 1996, såfremt ikke ekstraordinære hendelser skulle tilsi noe annet. Ved Stortingets behandling av forslaget uttalte finanskomiteen følgende:

       Om bakgrunnen for forslaget framholdes det bl.a. at legemidler må sees som en del av helsepolitikkens samlede velferdstilbud, slik at ressursbruken balanseres i forhold til andre tiltak som også er viktige for folks helse. Det har i flere år vært en kraftig økning i statens legemiddelutgifter. Folketrygdens utgifter til legemidler har økt fra om lag 1,4 mrd. kroner i 1987 til om lag 3,7 mrd. kroner i 1995, dvs. en økning på ca 170 % i perioden. Stortinget har ved flere anledninger gitt uttrykk for at veksten anses som bekymringsfull. For 1995 steg utgiftene til legemidler forskrevet på blå resept med 12,3 % sammenlignet med året før. Utgiftsveksten på legemiddelområdet kan forklares ved at nye og dyrere legemidler introduseres og tas i bruk på trygdens regning, at forbruk målt i antall doser har økt, og av prisstigningen på legemidler.

       Det uttales at tiltak fra statens side som innføring av et referanseprissystem på generiske legemidler og reduksjon av avansene i grossist- og avanseleddet har gjort at prisutviklingen på reseptpliktige legemidler levert fra apotek til publikum har vært gunstig i de senere år. Det framholdes at innstrammingen ikke har berørt legemiddelindustrien, og at aktørene i legemiddelomsetningskjeden har fått økte inntekter som følge av introduksjon av nye og dyrere legemidler og økt salgsmessig volum.

       Det påpekes at over 85 % av legemidlene som omsettes i Norge, er produsert av utenlandske internasjonale legemiddelselskaper, og at den internasjonale legemiddelindustrien er en av verdens mest lønnsomme bransjer. Gjennomsnittlig fortjenestemargin for europeiske legemiddelselskaper ligger 76 % høyere enn den nest mest lønnsomme bransjen. Sosial- og helsedepartementet legger til grunn at den farmasøytiske industri i mange år har kunnet vise til svært høy lønnsomhet, og således må antas å være godt rustet til å bære de økonomiske konsekvensene av at det ikke innvilges prisøkninger på legemidler i 1996. Departementet mener videre at et tiltak som tar sikte på å hindre prisstigning på legemidler, heller ikke vil representere noen urimelig økonomisk belastning for de andre aktørene i omsetningskjeden for legemidler. Videre vil departementet følge nøye med i prisutviklingen på reseptfrie medisiner. Om utviklingen skulle tilsi det, vil myndighetene vurdere å gjeninnføre prisregulering også på reseptfrie legemidler.

       Det vises til at lignende tiltak har vært gjennomført i en rekke EU-land tidligere. I land som Tyskland, England, Nederland og Sverige er det gjennomført eller foreslått langt mer omfattende tiltak med sikte på å bremse veksten i legemiddelutgiftene.

       Uendret pris på reseptbelagte legemidler i 1996 vil gi innsparing i folketrygdens utgifter til legemidler i 1996. Det er tatt hensyn til dette i vedtatt budsjett for 1996 (B.innst.S.nr.III).

       Om det juridiske grunnlaget for forslaget vises det til at legemiddellovens § 6 gir hjemmel til å gi forskrifter om prisfastsettelse. Den nåværende prisforskrift har imidlertid ingen bestemmelser om generelle vedtak for å hindre økte priser. Departementet arbeider derfor med en forskriftsendring som vil etablere denne type vedtak som et generelt virkemiddel i utøvelsen av prisreguleringen av legemidler.

       Ved et konkret vedtak om å fryse legemiddelprisene fastsetter EØS-avtalen prosedyrer for hvordan dette skal skje, bl.a. offentlig kunngjøring og krav om varsling og innsynsrett for de berørte aktører. Det uttales at dette er krav som vil bli imøtekommet bl.a. ved høringsrunden forut for et konkret vedtak om å holde legemiddelprisene på eksisterende nivå.

       I vurderingen av lovgrunnlaget for forslaget uttales det at etter departementets oppfatning kan den nødvendige hjemmel for forslaget søkes i legemiddellovens § 6 som sier at « Kongen gir forskrifter om prisfastsettelse av legemidler », og dermed knesetter statlig styring av legemiddelprisene som et overordnet prinsipp. Etter drøfting av lovens formål, andre reelle hensyn som bl.a. forutberegnelighet og lovens forarbeider og forhistorie fastholdes konklusjonen om at legemiddellovens § 6 gir hjemmel til å fastsette forskrifter om generelle pristiltak.

       Etter Sosial- og helsedepartementets oppfatning er det ikke rettslig relevant å argumentere mot en prisstopp på legemiddelområdet med utgangspunkt i pristiltakslovens bestemmelser og forarbeider.

       I drøftingen av forholdet til EØS-avtalen uttales det at det ikke finnes noe avledet regelverk i EØS som berører de nasjonale myndighetenes kompetanse til å innføre priskontroll, men at EØS-avtalen art. 11 fastslår at kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom partene.

       Det vises til at EF-domstolen i en rekke saker har uttalt seg om medlemsstatenes regler om priskontroll av legemidler og disse ordningenes forhold til ovennevnte bestemmelser og det refereres fra flere av disse sakene. Det uttales at EF-domstolen bekrefter at nasjonale prisreguleringstiltak ikke i seg selv er i strid med Romatraktatens art. 30 (jf. EØS-avtalen art. 11) om kvantitative importrestriksjoner eller ordninger med tilsvarende virkning, så lenge de praktiseres på en slik måte at salg av importerte legemidler ikke blir gjort umulig eller vanskeligere enn salg av innenlandsk produserte legemidler.

       Det uttales at et konkret vedtak om uendret priskompensasjon for reseptbelagte legemidler i 1996, vil bli utformet på en slik måte at ordningen ikke kommer i strid med EØS-avtalen art. 11 bl.a. ved at det under « prisstoppen » vil være mulig å søke om unntak fra denne dersom særlige grunner tilsier det. Departementet slår fast at den foreslåtte ordningen ikke vil komme i strid med EØS-avtalen.

       I proposisjonen gjengis brev av 15. februar 1996 der Konkurransetilsynet uttaler seg om tiltak for å hindre prisøkning på legemidler. Konkurransetilsynet uttaler at det ikke kan ta stilling til om det bør innføres prisstopp for reseptfrie legemidler for 1996, men ønsker å understreke at det finnes andre virkemidler enn prisstopp for å redusere prisene på legemidler, og at disse tiltakene vil kunne ha en mer langsiktig virkning enn prisstopp. Etter tilsynets oppfatning bør det legges bedre til rette for konkurranse i de enkelte omsetningsleddene, og det viser til at referanseprissystemet samt regler for forskriving av billigste synonympreparat og mulighet for substitusjon av legemidler i apotek vil kunne bidra til sterkere konkurranse mellom produsenter av legemidler. Det uttales bl.a. at i engrosleddet er kravene til sortiment og levering over hele landet til hinder for effektiv ressursbruk, og at i detaljleddet vil en oppheving av behovsprøvingen for etablering av apotek sannsynligvis medføre at det oppstår større priskonkurranse med reduserte legemiddelpriser som resultat. Konkurransetilsynet uttaler videre at det av hensyn til effektiv ressursbruk i detaljmarkedet også bør vurderes å åpne for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek.

       I sin kommentar til Konkurransetilsynets vurderinger uttaler Sosial- og helsedepartementet bl.a. at innføringen av det generiske referanseprissystemet i 1993 førte til at så godt som samtlige legemiddelprodusenter senket sine priser på generiske legemidler ned til prisene på det billigste synonympreparat med en innsparing for trygden på ca 90 mill. kroner på årsbasis, samtidig som pasientene fikk redusert sin egenbetaling. Departementet mener derfor at det gjenstår svært begrensede innsparingsmuligheter for folketrygden når det gjelder bruk av generiske legemidler.

       Departementet viser videre til at forslag om å utvide dagens referanseprissystem til å omfatte legemidler med såkalt gyldig patent, og om at trygdens referansepris også kunne ta utgangspunkt i legemidlenes terapeutiske effekt selv om legemidlenes virkestoffer var forskjellige, er blitt avvist av Stortinget.

       Det vises til at prisene på slike legemidler har økt etter at fri prisdannelse på reseptfrie medisiner i samtlige ledd i legemiddelkjeden ble innført. En omlegging som har ført til at det er blitt fri prisdannelse på reseptpliktige legemidler mellom produsenter og grossister har gitt produktivitets- og effektiviseringsgevinster som i størst utstrekning har tilfalt legemiddelprodusentene. Det uttales at kun en mindre del av denne gevinsten har kommet forbrukerne til gode gjennom lavere priser.

       Det vises til at Norge i dag har blant de aller laveste grossistavanser i Europa, og at mulighetene for å oppnå lavere priser på legemidler gjennom økt konkurranse i grossistmarkedet således er svært begrensede.

       Når det gjelder Konkurransetilsynets forslag om å legge bedre til rette for konkurranse i de ulike omsetningsledd, bemerker Sosial- og helsedepartementet at slik tilrettelegging allerede har funnet sted, bl.a. ved at NMD har mistet sin tidligere monopoliststilling, det er lagt til rette for anbudsordninger, fri prisdannelse på reseptpliktige medisiner m.v. En ytterligere tilrettelegging av konkurransemulighetene er også blant de spørsmål som vil vurderes av et bredt og partssammensatt utvalg som skal avgi sin rapport ved årsskiftet 1996/97. Sosial- og helsedepartementet anser det som lite trolig at de tiltak Konkurransetilsynet foreslår, vil gi billigere legemidler i 1996.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser med bekymring på den store økningen i folketrygdens utgifter til legemidler og mener det er nødvendig å igangsette tiltak straks.

       Flertallet mener en prisstopp ikke er i strid med lovverket og EØS-reglene.

       Flertallet har merket seg at tidligere innstramminger ikke har berørt legemiddelindustrien, men at aktørene i legemiddelomsetningskjeden har fått økte inntekter som en følge av at det stadig kommer nye og dyrere legemidler på markedet. I tillegg er det et økende volum.

       Flertallet støtter derfor departementets forslag om prisstopp.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg at utgiftene til legemidler fra 1987 til 1995 har økt betydelig. Ifølge departementet skyldes utgiftsveksten vesentlig to forhold, nemlig nye og dyrere legemidler som introduseres og tas i bruk på trygdens regning og økt forbruk i antall doser. Disse medlemmer vil i denne sammenheng bemerke at antall behandlingstrengende pasienter på venteliste fra 1987 til 1995 har økt med bortimot 100.000. Disse medlemmer kan derfor ikke se bort fra at manglende behandlingskapasitet i helsevesenet har medvirket til langvarig og økende bruk av medisiner, og at noe av utgiftsveksten for legemidler kan tilbakeføres til et stadig økende antall pasienter på venteliste.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg at Norge har et legemiddelforbruk pr. innbygger som ligger svært lavt i forhold til de fleste andre europeiske land. Disse medlemmer har videre merket seg at prisutviklingen på reseptpliktige legemidler levert fra apotek til publikum, dvs. apotekenes utsalgspriser, har vært gunstige de seneste år. Disse medlemmer har merket seg at innføringen av referanseprissystemet på generiske legemidler i 1993 har ført til større konkurranse og en senkning av prisnivået. I tillegg til denne konkurransen finner disse medlemmer i likhet med departementet at statens reduserte avanser på grossist- og apotekleddet også har ført til rimeligere medisiner.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet påpeker at den farmasøytiske industri i mange år har kunnet vise til svært høy lønnsomhet, og at industrien således må antas å være godt rustet til å bære de økonomiske konsekvensene av at det ikke innvilges prisøkning på legemidler fra 1996. Disse medlemmer kan ikke si seg enig med departementet i at høy lønnsomhet i den farmasøytiske industri så vel utenlands som innenlands er noen relevant begrunnelse for å innføre prisstopp på legemidler i Norge.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil for sin del hevde at prisstopp bryter med næringsfriheten, og at prisstopp spesielt på legemidler rammer selektivt en enkelt næring og således er prinsipielt svært betenkelig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg at den norske legemiddelindustrien de siste årene har flyttet deler av sin produksjon i utlandet hjem til Norge. Dette mener disse medlemmer er en meget positiv utvikling ikke minst av hensyn til det medisinske kompetansemiljøet på legemiddelområdet i Norge. Etter disse medlemmers vurdering vil en prisstopp på legemidler svekke de norske legemiddelprodusentenes konkurranseevne, i og med at denne industrien blant annet ikke vil ha mulighet til å kompensere for årets tariffoppgjør. I tillegg har disse medlemmer merket seg at flere av de norske legemiddelprodusentene i vår er blitt varslet om sterkt økte priser på viktige råvarer. I en slik situasjon vil det etter disse medlemmers mening være en klar risiko for at flere norske legemiddelprodusenter igjen vil måtte legge sin produksjon til utlandet, noe disse medlemmer finner beklagelig både av medisinsk kompetansemessige og næringspolitiske hensyn.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg at departementet i proposisjonen mener at legemiddellovens § 6 gir hjemmel for prisstopp på medisiner. Disse medlemmer er sterkt i tvil om denne fortolkningen av § 6 i legemiddelloven gir hjemmel for å innføre prisstopp på medisiner. Etter disse medlemmers vurdering er legemiddellovens formål å sikre legemiddelets kvalitet og tilgjengelighet. Disse medlemmer deler således ikke departementets syn at legelovens formål når det gjelder kvalitet og tilgjengelighet, dels også er et prisspørsmål. Disse medlemmer støtter seg her til en betenkning gitt av advokatfirma BAHR i brev av 23. mai til legemiddelindustrien, hvor det bl.a. anføres:

       Advokatfirmaet BAHR anfører videre i sitt nevnte brev:

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg de synspunkter Konkurransetilsynet har gitt til kjenne overfor departementet i brev av 7. februar 1996 vedrørende tiltak for å hindre prisøkning på legemidler. Disse medlemmer har i den sammenheng merket seg at Konkurransetilsynet stiller seg relativt negativt til tanken om en prisstopp på legemidler og i stedet anbefaler at det legges til rette for større konkurranse i de ulike omsetningsleddene. Disse medlemmer tillater seg i denne sammenheng å referere bl.a. følgende fra Konkurransetilsynets brev av 7. februar 1996:

       I engrosleddet er det først og fremst kravene til sortiment og levering over hele landet som er til hinder for en effektiv ressursbruk. Tilsynet mener det finnes alternative reguleringsregimer som til en lavere kostnad for samfunnet ivaretar det helsepolitiske hensyn som ligger til grunn for kravene som stilles som legemiddelgrossister. Alternativet kan være basissortiment, bruk av anbud og såkalt en-kanal distribusjon. Videre anfører Konkurransetilsynet også i detaljleddet er det mulig å legge til rette for konkurranse i langt sterkere grad enn i dag. Det antas at et kvalifikasjonsbasert bevilgningssystem slik at det kan opprettes apotek eller medisinutsalg dersom visse objektive krav til driften er oppfylt, vil kunne bidra til en mer effektiv detaljomsetning av legemidler. Ved å oppheve behovsprøvingen for etablering av apotek, er sannsynligheten for at det oppstår priskonkurranse større med reduserte legemiddelpriser som resultat, og videre av hensyn til effektiv ressursbruk i detaljmarkedet for legemidler, bør det også vurderes å åpne for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek. »

       Disse medlemmer slutter seg i alt vesentlig til de uttalelser/anbefalinger som er gjort av Konkurransetilsynet, og disse medlemmer kan derfor ikke gi sin tilslutning til innføring av prisstopp på medisiner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at det er nedsatt to ulike regjeringsoppnevnte utvalg, Omsetningsutvalget og Blåreseptutvalget. Disse har som mandat å gjennomgå dagens ordning for offentlige refusjoner utgitt til legemidler som forskrives på blåresept, og Omsetningsutvalget skal legge vekt på å vurdere ulike modeller fra omsetning av legemidler. Begge utvalgene skal komme med sine tilrådninger innen utgangen av 1996.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at innføring av prisstopp nå vil virke direkte inn på arbeidet i de to nevnte utvalgene på en svært uheldig måte. Disse medlemmer ser på dette også som en vesentlig grunn til at disse medlemmer ikke kan støtte Regjeringens forslag om å innføre prisstopp på legemidler i 1996.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmer forslag om at forslaget om prisstopp på legemidler for 1996 avvises, og disse medlemmer anmoder Regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av de innstillinger som skal fremlegges innen utgangen av 1996 fra henholdsvis Omsetningsutvalget og Blåreseptutvalget.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Forslaget i St.prp. nr. 65 (1995-1996) kap. 2751 Medisiner avvises og tilbakesendes Regjeringen. Regjeringen anmodes om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av distribusjon av legemidler, reseptpliktige så vel som ikkereseptpliktige medisiner, basert på innstillingene fra Omsetningsutvalget og Blåreseptutvalget innen utgangen av 1996. »

7. Endret bruk/avhending av kurstedene Hovelsåsen, Ørje og Bjørnebekk

7.1 Sammendrag

       Det vises til at Stortinget høsten 1984 vedtok at statens kursteder, Hovelsåsen kursted i Hedmark, Ørje kursted i Østfold og Bjørnebekk kursted i Akershus, skulle overdras til fylkeskommunalt eie. Bakgrunnen for tilrådingen om overdragelse var lov av 30. mars 1984 nr. 13 om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjonene m.v. hvor det bl.a. var forutsatt at eiendomsretten til institusjonene skulle gå over til fylkeskommunene. Fylkeskommunene forpliktet seg til å drive institusjonene innenfor rammen av lov om fylkeskommunalt ansvar for alkoholistinstitusjonene. Loven er nå avløst av lov om sosiale tjenester m.v. som trådte i kraft 1. januar 1993. Overdragelsen skjedde uten vederlag fra fylkeskommunene og ble gjort gjeldende fra 1. januar 1985.

       Hovelsåsen, Ørje og Bjørnebekk er som følge av omleggingen nedlagt som kursteder i rusmiddelomsorgen. Fylkeskommunene har støtt på vanskeligheter når det gjelder å finne aktiviteter som kunne passe inn på eiendommene. Fylkeskommunene ønsker i utgangspunktet å stå fritt med hensyn til bruk, eventuelt å kunne selge eiendommene på det åpne marked. På forespørsel om overdragelse til respektive kommuner har Sosial- og helsedepartementet tidligere uttalt at videre overdragelse til helse- og sosialformål anses å være innenfor opprinnelig satte vilkår, men at overdragelsen skal være vederlagsfri.

       Det påpekes at tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere har gjennomgått store forandringer de siste 10-15 årene. Fra å være en særomsorg med mange store og sentraliserte institusjoner, er omsorgen nå desentralisert, og tiltak for rusmiddelmisbrukere er i større grad blitt en integrert del av det ordinære helse- og sosialapparatet. Departementets vurdering er at døgnbehandlingskapasiteten på landsbasis er rimelig god.

       Det framholdes at avklaring av ansvarsfordeling mellom kommune og fylkeskommune har ført til en nødvendig omorganisering av tiltaksapparatet, og at enkelte fylker i dag sitter med store institusjoner som ikke lenger er tilpasset dagens behov for behandlings- og omsorgstiltak. Departementet forutsetter at eventuell avhending eller endret bruk ikke fører til et redusert behandlings- og rehabiliteringstilbud til rusmiddelmisbrukere i de respektive fylkene.

       Sosial- og helsedepartementet vil på bakgrunn av den endring som har funnet sted ved bruken av nevnte institusjoner, foreslå at fylkeskommunene gis anledning til endret bruk eller til å avhende eiendommene på det åpne marked. Det foreslås videre at en eventuell salgssum fordeles mellom Sosial- og helsedepartementet og fylkeskommunen etter nærmere avtale, og at Sosial- og helsedepartementet gis fullmakt til å forhandle med fylkeskommunene innenfor denne rammen.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at ved innføring av ny lov om sosiale tjenester i 1993 fikk kommunene et utvidet ansvar for rusmiddelmisbrukere. Denne loven har gitt som konsekvens at det i første rekke er den kommunale helse- og sosialtjenestes ansvar å ta seg av den enkelte misbruker og i samråd med misbrukerne finne frem til hensiktsmessige hjelpeformer. Ifølge den nye sosialloven viser komiteen til at rusmiddelomsorgen primært skal gis utenfor institusjon, men om dette ikke er tilstrekkelig, er det fortsatt fylkeskommunens ansvar å etablere og drive behandlingsinstitusjoner innenfor rusmiddelomsorgen.

       Avklaringen av ansvarsfordelingen for rusmiddelmisbrukere mellom kommune og fylkeskommune har for enkelte fylkeskommuners vedkommende gitt som konsekvens at noen fylker er blitt sittende med store institusjoner som ikke lenger er tilpasset dagens behov, eksempelvis de institusjonene som er nevnt i denne proposisjonen.

       Komiteen er enig med departementet i at de fylkeskommuner som er eiere av de tidligere kurstedene Hovelsåsen, Ørje og Bjørnebekk, får anledning til endret bruk av eiendommene eller å avhende disse på det åpne marked. Komiteen mener at fylkeskommunene må prioritere virksomhet til samfunnsnyttige formål i fylkeskommunal eller kommunal regi før eventuell avhending på det åpne marked vurderes. Komiteen er videre enig i at salgssummen ved eventuell avhending på det åpne marked fordeles mellom fylkeskommunen og staten etter nærmere avtale, dog slik at fylkeskommunen tilstås 2/3 av en eventuell salgssum

       Komiteen er kjent med at deler av Hovelsåsen i dag leies ut til Gesell A/S som er en knoppskyting av attføringsbedriften SAM TRE A/S, som er et samarbeid mellom Våler og Åsnes kommuner og arbeidskontoret for Solør. Gesell drives som et arbeidstreningstiltak for ungdom mellom 16 og 25 år. Denne virksomheten har nå et ønske om å overta hele eller deler av Hovelsåsen og utvide aktivitetene.

       Komiteen viser til at arbeidstreningsprosjektet har vært i drift i 5 år, og det synes å være stort behov for et slikt tilbud. Dette er en type tiltak som må sies å være innenfor lignende saksområde som det som institusjonen opprinnelig ble brukt til. Komiteen vil derfor be departementet i samarbeid med Hedmark fylkeskommune vurdere en vederlagsfri overdragelse av Hovelsåsen til vertskommunen. Det må i en slik sammenheng settes betingelser som sikrer statens og fylkeskommunens økonomiske interesser dersom virksomheten opphører eller stedet selges.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Hedmark, Østfold og Akershus fylkeskommuner gis for henholdsvis Hovelsåsen, Ørje og Bjørnebekk anledning til endret bruk eller til å avhende eiendommen på det åpne marked. Sosial- og helsedepartementet gis fullmakt til å forhandle med de berørte fylkeskommuner om fordelingen mellom fylkeskommunen og staten av en eventuell salgssum ved avhending. Bruksendring og avhending skal skje med utgangspunkt i de føringer som er gitt i Innst.S.nr.276 (1995-1996). »

8. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til ledelsesmodell ved Nytt Rikshospital etter at « Steine-utvalget » har avgitt sin rapport. Stortinget ber Regjeringen legge til grunn en enhetlig profesjonsuavhengig ledelse på alle nivåer på Rikshospitalet dersom det er ønskelig å endre ledelsesstrukturen før « Steine-utvalgets » innstilling er behandlet.

Forslag fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 2

       Forslaget i St.prp. nr. 65 (1995-1996) kap. 2751 Medisiner avvises og tilbakesendes Regjeringen. Regjeringen anmodes om å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av distribusjon av legemidler, reseptpliktige så vel som ikkereseptpliktige medisiner, basert på innstillingene fra Omsetningsutvalget og Blåreseptutvalget innen utgangen av 1996.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen medvirke til at det blir foretatt en organisatorisk gjennomgang av forholdet i ytre trygdeetat samt forholdet mellom ytre etat og Rikstrygdeverket.

9. Komiteens tilrådning

     Komiteen viser for øvrig til proposisjonen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

På statsbudsjettet for 1996 gjøres følgende endring:

       Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til ledelsesmodell ved Nytt Rikshospital etter at « Steine-utvalget » har avgitt sin rapport.

       Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak for Stortinget som oppfyller det som var uttrykt i St.prp. nr. 55 (1994-1995) og Innst.S.nr.210 (1994-1995). Det fremlegges i denne sak en økonomisk konsekvensanalyse og en oversikt over de totale kostnader ved det forslaget som blir anbefalt.

       Hedmark, Østfold og Akershus fylkeskommuner gis for henholdsvis Hovelsåsen, Ørje og Bjørnebekk anledning til endret bruk eller til å avhende eiendommen på det åpne marked. Sosial- og helsedepartementet gis fullmakt til å forhandle med de berørte fylkeskommuner om fordelingen mellom fylkeskommunen og staten av en eventuell salgssum ved avhending. Bruksendring og avhending skal skje med utgangspunkt i de føringer som er gitt i Innst.S.nr.276 (1995-1996).