Regjeringen ber i proposisjonen Stortinget om samtykke til ratifikasjon, med ett unntak, av en frihandelsavtale av 7. desember 1995 med tilhørende vedlegg og protokoller mellom EFTA-statene og Litauen. Avtrykk av avtalen i engelsk språkversjon og uoffisiell oversettelse til norsk er vedlagt proposisjonen som trykte vedlegg.

       Det fremholdes i proposisjonen at EFTA, som europeisk frihandelsorganisasjon, har et særlig ansvar og en klar egeninteresse i å være med på å bygge opp nye samarbeidsmønstre i Europa, basert på et økonomisk og politisk interessefellesskap. Ved å bidra til utviklingen av et bredere europeisk frihandelssystem der også de baltiske statene deltar på likeverdig basis, kan EFTA-statene medvirke til å sikre økonomisk fremgang og politisk stabilitet i regionen, og dermed styrke de baltiske staters deltakelse i den europeiske integrasjonsprosessen.

       Det opplyses at EFTA-statene i desember 1991 undertegnet samarbeidserklæringer med Estland, Latvia og Litauen. Samarbeidserklæringene la grunnlaget for et samordnet økonomisk samarbeid mellom EFTA-statene og de baltiske stater, først og fremst på tekniske handelsrelaterte felt.

       Selv om de bilaterale frihandelsavtalene med Estland, Latvia og Litauen har vist seg å være nyttige redskaper i arbeidet for økt handel, og har bidratt til stabilisering av markedsøkonomiene i de tre baltiske stater, har det på bakgrunn av samarbeidserklæringene fra 1991 vært et ønske både fra EFTA-statene og de baltiske staters side å utvide samarbeidet ytterligere ved å inngå multilaterale EFTA-avtaler. Etter forhandlinger høsten 1995, ble frihandelsavtalene undertegnet 7. desember 1995 med forbehold om Stortingets samtykke.

       Det fremholdes i proposisjonen at formålet med multilateraliseringen av avtaleverket bl.a. er å bringe forbindelsene mellom EFTA og de tre baltiske stater på linje med frihandelsavtalene mellom EFTA og de øvrige sentral- og østeuropeiske frihandelspartnere.

       Et annet hensyn har vært behovet for å sikre tilnærmet parallellitet med EUs avtaler med de tre baltiske stater, for dermed å sikre EFTA et tilnærmet likt handelsregime som EU i de baltiske stater.

       Multilaterale EFTA-avtaler vil videre legge forholdene til rette for innføringen av et system med såkalt europeisk kumulasjon av opprinnelsesproduktet. Dette innebærer at innsatsvarer fra alle deler av det samlede europeiske frihandelsområdet kan benyttes i produksjon av frihandelsvarer.

       Samlet sett er de multilaterale frihandelsavtalene mellom EFTA-statene og de baltiske stater, og de bilaterale landbruksprotokollene som er fremforhandlet parallelt med frihandelsavtalene, viktige bidrag i arbeidet med å knytte disse statene til den alleuropeiske integrasjonsprosessen.

       Det opplyses i proposisjonen at frihandelsavtalene mellom EFTA og de baltiske stater er bygget over samme lest som EFTAs frihandelsavtale med Slovenia. Avtalene fremstår som « moderne » frihandelsavtaler og inneholder således bestemmelser som bygger på den senere tids utvikling i det internasjonale handelssystem. Avtalene er fremforhandlet i samsvar med GATT/WTOs bestemmelser.

       I frihandelsavtalen har EFTA-statene og Litauen forpliktet seg til å avvikle all toll på industrivarer og avgifter med tilsvarende virkning fra avtalens ikrafttredelse, med de unntak som går fram av avtalens vedlegg III. For fisk og fiskeprodukter har både EFTA-statene og Litauen forpliktet seg til å avskaffe all toll fra avtalens ikrafttredelse, med de unntak som går fram av avtalens vedlegg II. For Norges del innebærer avtalen full frihandel med alle fiskeprodukter.

       Det opplyses videre i proposisjonen at protokoll A til frihandelsavtalen innebærer at EFTA-statene og Litauen gir tollkonsesjoner for bearbeidede landbruksvarer i tråd med varelistene i protokollen. Protokollen åpner fortsatt for å praktisere ordningen med råvarepriskompensasjon, dvs. kompensasjon for ulike priser i avtalestatene for de råvarer som benyttes i fremstillingen av de aktuelle bearbeidede landbruksvarene. Avtalepartene har under visse forutsetninger forpliktet seg til ikke å gi hverandre en dårligere behandling når det gjelder handelen med bearbeidede landbruksvarer enn den behandling som til enhver tid praktiseres overfor EU.

       Handelen med ubearbeidede landbruksvarer er ikke regulert gjennom EFTA-samarbeidet og det er derfor forhandlet frem en bilateral landbruksprotokoll mellom Norge og Litauen. Frihandelsavtalens artikkel 12 inneholder en erklæring om at avtalen skal bidra til å fremme harmonisk utvikling i handelen med landbruksvarer innenfor rammene av partenes landbrukspolitikk. Artikkelen henviser deretter direkte til den bilaterale landbruksprotokollen. Landbruksprotokollen er nært knyttet til frihandelsavtalen og er derfor behandlet i og vedlagt proposisjonen. Protokollen innebærer at de konsesjoner som er gitt fra norsk side i den eksisterende bilaterale landbruksprotokollen opprettholdes. Litauen har i tillegg fått bedre markedsadgang for smør og enkelte fôrprodukter. Tollsatsene i protokollen er imidlertid justert som følge av omleggingen fra et kvantitativt importvern til et tollbasert regime.

       Bestemmelsene i frihandelsavtalen om opprinnelsesregler og tolladministrativt samarbeid er i samsvar med et regelverk som er under etablering mellom EU og en rekke sentral- og østeuropeiske land. Denne utviklingen er et viktig steg i retning av å nå målet om et felles europeisk frihandelssystem som omfatter EU, EFTA og landene i Sentral- og Øst-Europa.

       Frihandelsavtalen inkluderer bestemmelser vedrørende konkurranseregler, offentlige innkjøp, statsstøtte, intellektuell eiendomsrett, m.v.

       Det opprettes en Blandet komité som skal administrere og overvåke avtalen, samt løpende vurderer behovet for videreutvikling av avtalen.

       For å støtte opp om den økonomiske reformprosessen, kan Litauen, etter bestemte vilkår, innføre importtoll overfor varer fra EFTA for å beskytte tilsvarende produksjon i egne industrier som er under oppbygging, eller i sektorer som er under omlegging eller står overfor alvorlige strukturproblemer.

       Avtalen inkluderer en utviklingsklausul som åpner for at samarbeidet kan utdypes innenfor eksisterende områder, eller utvides til å gjelde områder som ikke er dekket av avtalen.

       Det er også tatt inn bestemmelser som åpner for at partene kan iverksette beskyttelsestiltak av ulik art dersom det oppstår alvorlige markedsforstyrrelser eller ved andre unntakstilfeller.

       Frihandelsavtalens protokoll F gir Norge rett til ved ratifikasjon å unnta Svalbard fra avtalens geografiske virkeområde, med unntak av de bestemmelser som gjelder handelen med varer. Regjeringen foreslår i proposisjonen at Norge benytter seg av denne retten.

       Det opplyses i proposisjonen at for en signatarstat som deponerer sitt ratifikasjons- eller godkjenningsdokument etter 1. juni 1996 skal avtalen tre i kraft den første dag i den andre måneden etter at staten har deponert sitt dokument, forutsatt at avtalen for Litauens vedkommende trer i kraft senest på samme dato.

       Den bilaterale landbruksprotokollen mellom Norge og Litauen ble undertegnet 22. mai 1996 og vil tre i kraft på samme tidspunkt som frihandelsavtalen.

       Norges regjering er depositar for frihandelsavtalen.