Vedlegg
Energi- og miljøkomiteen har mottatt følgende brev fra Miljøverndepartementet v/statsråden, datert 25. april 1996.
Jeg viser til brev av 11. januar 1996 vedlagt Dok.nr.8:20 (1995-1996) Forslag fra stortingsrepresentantene Paul Chaffey og Børre Rønningen om å be Regjeringen legge frem en stortingsmelding som inneholder en tiltaksplan mot miljøgifter med hormonforstyrrende effekter. Dokumentet er oversendt Miljøverndepartementet for utredning og uttalelse.
Det har i den senere tid kommet meldinger om at enkelte miljøgifter kan forstyrre den naturlige hormonbalansen hos mennesker og dyr. En rekke miljøgifter er kjent eller mistenkt for å ha negative virkninger på menneskers helse og på naturmiljøet. Noen av disse miljøgiftene har innvirkning på reproduksjonsevnen, der enkelte virker via hormoneffekter. Hormonforstyrrende effekter er følgelig en av mange skadelige virkninger som miljøgifter kan forårsake. Jeg ser alvorlig på disse meldingene, særlig sett i lys av at miljøgifter er kjennetegnet ved at de kan gi skadelige effekter selv i små doser. Miljøvernmyndighetene har derfor initiert ulike prosjekter for å bedre kunnskapen om denne type effekter av miljøgifter. I regi av Norges forskningsråd er det blant annet satt i gang et program om økotoksikologi der sentrale problemstillinger knyttet til hormonforstyrrelser tas opp.
Konsekvensene av miljøgifter er så alvorlige, at vi ikke kan vente med å iverksette tiltak til endelige vitenskapelige bevis foreligger. Føre-var-prinsippet er og vil fortsatt være det rådende prinsipp i arbeidet med miljøgifter. Derfor har Norge som kjent sluttet seg til den siste Nordsjødeklarasjonens langsiktige mål om å « arbeide mot målet om å stanse utslippene av miljøgifter innen en generasjon (25 år). » Både i Norge og innenfor Nordsjøsamarbeidet arbeides det med å konkretisere dette målet. Miljøgiftenes evne til å fraktes over store avstander og den økende handelen med slike stoffer og produkter, gjør at internasjonalt arbeid vil bli stadig viktigere. Miljøgifter, herunder stoffer som er mistenkt for å ha hormonforstyrrende effekter, står derfor høyt på dagsorden i flere internasjonale fora, både globalt og regionalt, hvor Norge er en aktiv pådriver.
Utslipp av og eksponering for miljøgifter skjer på alle stadier i et produkts livssyklus, fra råvareutvinning via produksjonsprosess til avfallsstadiet. I Norge er utslippene fra de store punktkildene, industrien, kraftig redusert de seinere åra. Problemene er nå i økende grad knyttet til produkter i bruk og som avfall, i tillegg til de langtransporterte tilførslene. Utfordringene framover er derfor i større grad å rette fokus mot de produktrelaterte utslippene, og å utvikle en produksjons- og forbrukspolitikk som vil bidra til å gjøre utviklingen bærekraftig. Dette innebærer at tiltak og virkemidler i større grad enn tidligere må rettes mot produkter, og at systemer for å dekke forbrukernes informasjonsbehov må videreutvikles.
Regjeringen vil våren 1997 legge fram en melding om bærekraftig utvikling, der de konkrete miljøvernutfordringene lokalt, regionalt og globalt vil stå i fokus. Problemer knyttet til helse- og miljøskadelige stoffer generelt, og til miljøgifter mistenkt for å ha hormonforstyrrende effekter spesielt, vil bli en viktig del av denne stortingsmeldingen. På den måten kan de konkrete forslagene i Dokument 8:20 vurderes og sees i en større sammenheng, som et ledd i arbeidet med å vri både produksjons- og forbruksmønsteret over i en bærekraftig retning. Jeg ser det derfor som lite hensiktsmessig at en tiltaksplan mot miljøgifter med hormonforstyrrende effekter, blir lagt fram i en egen stortingsmelding. »