Spørsmål i forbindelse med St.prp. nr. 42 (1995-1996)

       Det vises til Deres spørsmål i brev av 21. mai d.å. vedrørende St.prp. nr. 42 (1995-1996) Om endringer i garantiordning for investeringer i og eksport til utviklingsland.

1.

« Vedr. dekning av kommersiell risiko ved garanti fra statens side ved leveranser i utviklingsland (side 4): Ordningen dekker ikke kommersiell risiko, heter det i proposisjonen. Er det her tatt høyde for at en garantiordning uten adgang til å dekke kommersiell risiko kan være i utakt med målsettinger som vi støtter internasjonalt? »

       Det er riktig at den eksisterende garantiordningen som ble opprettet som en prøveordning, normalt ikke dekker kommersiell risiko. Imidlertid kreves for eksportkredittgarantier at mottakerlandets myndigheter er enten debitor eller garantist. Ved statlig motgaranti fra mottakerlandet blir en eventuell kommersiell risiko i tilknytning til prosjektet formelt omgjort til politisk risiko i forhold til garantiordningen. Dette forklares i proposisjonens s. 4 med at myndighetene i mottakerlandet, dersom de har stilt garanti, vil bli ansvarlig for tilbakebetaling dersom en privat kjøper ikke overholder sine betalingsforpliktelser, også i de tilfeller der kommersiell svikt er årsaken til misligholdelsen av kreditten. Garantiordningen vil således indirekte også dekke den kommersielle risiko i de tilfeller det foreligger statlig motgaranti fra mottakerlandet.

       På bakgrunn av den økende grad av privatisering i utviklingsland, foreslås imidlertid i proposisjonen at kravet om statlig motgaranti bør kunne fravikes i tilfeller der risikoøkningen som følge av dette anses moderat, og prosjektet er klart utviklingsfremmende og ellers er samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk velfundert. I slike tilfeller forutsettes det normalt at den kommersielle risiko dekkes av eksportøren selv eller gjennom det private garantimarked.

       Det foreslås videre i proposisjonen (s. 5), jf. § 11 i forslag til vedtak, at ordningen bør kunne avdekke også den kommersielle risiko dersom den garanterte eksportkreditten inngår i et samfinansieringsopplegg med internasjonale finansieringsinstitusjoner som Verdensbanken, IFC eller de regionale utviklingsbanker, eller med private banker/finansieringsinstitusjoner. Dekning av kommersiell risiko krever vurdering av prosjektets risiko. GIEK har ikke slik kompetanse, og vil være avhengig av å innhente vurderinger. Det er derfor naturlig at det for denne type garantidekning kreves medvirkning fra velrenommerte finansieringsinstitusjoner.

2.

« Hvordan er disse nye, tilpassede retningslinjene for garanti ved investering i og eksport til utviklingsland, sammenlignet med de ordninger som eksisterer hos de land det er naturlig for Norge å sammenligne oss med? »

       For investeringsgarantiene under u-landsordningen tilsvarer premier og vilkår i det alt vesentlige det som finnes i en del sammenlignbare land (Storbritannia, Tyskland, Nederland og Sverige); premienivå 0,5 % p.a., dekningsgrad 95 %, løpetid 15 år og kun dekning av politisk risiko.

       En sammenligning mellom ulike lands eksportkredittgarantisystemer generelt, og bistandsrelaterte ordninger spesielt, er vanskelig å foreta fordi måten ordningene er bygget opp på varierer sterkt landene imellom.

       Det er på det rene at de fleste andre OECD-land gir kreditter til tilsvarende høyrisikoland som de som kan dekkes under NORAD-ordningen. Måten risikoen tas på kan imidlertid variere. En del land gir direkte statlige kreditter uten kredittforsikring, i andre land opereres såkalte « national account schemes » hvor det ut i fra ulike begrunnelser/formål, deriblant bistand, gis eksportkreditter til svært gunstige vilkår. Andre igjen dekker land med høyere risiko under sine alminnelige garantiordninger enn det GIEK gjør. Enkelte OECD-land har garantiordninger i tilknytning til blandede kreditter med små eller ingen garantipremier.

       På bakgrunn av tilgjengelige opplysninger vil Utenriksdepartementet totalt sett anse den norske u-landsordningen, med de endringer som foreslås, å være konkurransedyktig.

3.

« Grunnfondet, som skal dekke tap under garantiordningen, er opprettet utenom bistandsbudsjettet. Vil likevel tap som er direkte knyttet til NORAD-godkjente prosjekter, kunne dekkes innenfor bistandsbudsjettets rammer, og rapporteres som Official Development Assistance? »

       Grunnfondet, som er opprettet under en egen programkategori og et eget kapittel utenom programområde 03, gir kun en ramme for hvor store erstatningsutbetalinger som kan tas under garantiordningen. Det er ennå ikke foretatt erstatningsutbetalinger fra fondet. Endelige tap, som følge av formelle gjeldsforhandlinger/-avskrivninger i Parisklubbregi, vil hovedsakelig kunne rapporteres som ODA og vil kunne bli bevilget over bistandsbudsjettet.