1. Sammendrag

      Det vises i proposisjonen til at Partnerskap for fred-samarbeidet (PFP) innebærer økt militært samarbeid, blant annet i form av øvelser, med land som står utenfor NATO. Dette har medført behov for en avtale om status for de militære styrker som deltar i aktiviteter i regi av PFP-samarbeidet. Forhandlinger om en slik avtale foregikk innad i NATO høsten 1994 og våren 1995. Avtalen ble oversendt partnerskapslandene 22. mai 1995. Den ble lagt ut for undertegning 19. juni 1995 og undertegnet samme dag fra norsk side i henhold til kongelig resolusjon av 8. juni 1995. Avtalen var 5. februar 1996 undertegnet av 21 land. Den trådte i kraft 12. februar 1996.

       Det vises videre til at utgangspunktet for forhandlingene har vært NATOs egen avtale fra 1951 om status for NATO-styrker (NATO SOFA), jf. St.prp. nr. 117 for 1952. Denne avtale har i NATO-sammenheng gjennom mer enn førti år regulert de nødvendige rettslige forhold mellom sender- og mottakerstater. Gjennom PFP-statusavtalen ønsker en å gjøre NATO SOFA anvendelig i forhold til de øvrige partnerskapsland, på tilsvarende måte som mellom NATO-landene. En slik avtale vil begrense behovet for å inngå bilaterale avtaler med partnerskapslandene i forkant av eventuelle militære aktiviteter i regi av PFP.

       Det opplyses at det vanskeligste spørsmål i forhandlingene om PFP-statusavtalen var hvorvidt avtalen skulle inneholde et forbud mot eksekvering av dødsstraff overfor medlemmer av et lands militære styrker ved deres opphold i andre PFP-land. Løsningen ble et kompromiss som går ut på at et forbud mot eksekvering av dødsstraff er tatt inn i en tilleggsprotokoll som partene har adgang til å slutte seg til, kombinert med avgivelse av en erklæring fra NATOs side om at en forventer at de partnerskapsland som ikke er NATO-medlemmer slutter seg til tilleggsprotokollen.

       På grunn av den usikkerhet som eksisterer med hensyn til praktisering av dødsstraff, foreslås det i proposisjonen at Norge i forbindelse med ratifikasjon av PFP-statusavtalen tar forbehold om ikke å gi avtalen anvendelse overfor de PFP-land som ikke lar seg binde av tilleggsprotokollen. Forslag til forbehold er vedlagt proposisjonen.

       Det opplyses at avtalen og tilleggsprotokollen ikke ventes å medføre særlige administrative eller økonomiske konsekvenser.

2. Komiteens merknader

    Komiteen viser til at Partnerskap for Fred (PFP) ble lansert av NATO som et tilbud om samarbeid med alle europeiske land i januar 1994, samtidig som NATO slo fast at Alliansen var åpen for utvidelse. Drøyt to år senere kan vi slå fast at PFP har vært en suksess. PFP bidrar til forsvarspolitisk integrasjon mellom landene, og er i så måte et viktig instrument til å knytte sammen øst og vest i Europa etter den kalde krigens slutt. Gjennom deltakelse i PFP forplikter partnerskapslandene seg til å arbeide for demokratibygging og sikre sivil kontroll over de militære styrker, noe som er en forutsetning for NATO-medlemskap og som bidrar til å gi sikkerhetspolitisk stabilitet i Europa.

3. Komiteens tilråding

      Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget gir samtykke til ratifikasjon av:

begge undertegnet i Brussel 19. juni 1995.