Det vises i proposisjonen til at Partnerskap for fred-samarbeidet (PFP) innebærer økt militært samarbeid, blant annet i form av øvelser, med land som står utenfor NATO. Dette har medført behov for en avtale om status for de militære styrker som deltar i aktiviteter i regi av PFP-samarbeidet. Forhandlinger om en slik avtale foregikk innad i NATO høsten 1994 og våren 1995. Avtalen ble oversendt partnerskapslandene 22. mai 1995. Den ble lagt ut for undertegning 19. juni 1995 og undertegnet samme dag fra norsk side i henhold til kongelig resolusjon av 8. juni 1995. Avtalen var 5. februar 1996 undertegnet av 21 land. Den trådte i kraft 12. februar 1996.

       Det vises videre til at utgangspunktet for forhandlingene har vært NATOs egen avtale fra 1951 om status for NATO-styrker (NATO SOFA), jf. St.prp. nr. 117 for 1952. Denne avtale har i NATO-sammenheng gjennom mer enn førti år regulert de nødvendige rettslige forhold mellom sender- og mottakerstater. Gjennom PFP-statusavtalen ønsker en å gjøre NATO SOFA anvendelig i forhold til de øvrige partnerskapsland, på tilsvarende måte som mellom NATO-landene. En slik avtale vil begrense behovet for å inngå bilaterale avtaler med partnerskapslandene i forkant av eventuelle militære aktiviteter i regi av PFP.

       Det opplyses at det vanskeligste spørsmål i forhandlingene om PFP-statusavtalen var hvorvidt avtalen skulle inneholde et forbud mot eksekvering av dødsstraff overfor medlemmer av et lands militære styrker ved deres opphold i andre PFP-land. Løsningen ble et kompromiss som går ut på at et forbud mot eksekvering av dødsstraff er tatt inn i en tilleggsprotokoll som partene har adgang til å slutte seg til, kombinert med avgivelse av en erklæring fra NATOs side om at en forventer at de partnerskapsland som ikke er NATO-medlemmer slutter seg til tilleggsprotokollen.

       På grunn av den usikkerhet som eksisterer med hensyn til praktisering av dødsstraff, foreslås det i proposisjonen at Norge i forbindelse med ratifikasjon av PFP-statusavtalen tar forbehold om ikke å gi avtalen anvendelse overfor de PFP-land som ikke lar seg binde av tilleggsprotokollen. Forslag til forbehold er vedlagt proposisjonen.

       Det opplyses at avtalen og tilleggsprotokollen ikke ventes å medføre særlige administrative eller økonomiske konsekvenser.