7.1 Sammendrag

       Det vises innledningsvis til formålsparagrafen i lov om svangerskapsavbrudd hvor det understrekes at i tillegg til at samfunnet har ansvar for å forebygge uønskede svangerskap og abort slik at antall svangerskapsavbrudd blir lavest mulig, skal samfunnet så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Med dette forstås at samfunnet gjennom sin familiepolitikk og ulike tiltak, f.eks. støtteordninger, kan medvirke til at forholdene blir lagt til rette i forhold til barnefamilienes og aleneforeldrenes levekår.

       I Handlingplan 1995-98 for forebygging av uønskede svangerskap og abort er disse spørsmål diskutert. Det vises der til at konklusjoner fra undersøkelser som foreligger pr. i dag vedrørende spesielle tiltak til vanskeligstilte gravide, går i retning av at det er vanskelig å fastslå noen sammenheng mellom slike tiltak og en reduksjon i antall svangerskapsavbrudd. Samtlige undersøkelser konkluderer med at den viktigste faktor når kvinner velger å begjære svangerskapsavbrudd, er deres samlivsforhold eller forhold til partner. Det konkluderes i Handlingsplanen med at utbygging av allmenne støtteordninger til gravide og småbarnsforeldre vil kunne være av betydning for noen av de kvinner som overveier svangerskapsavbrudd. Det dreier seg om ordninger i tilknytning til redusert arbeidstid for småbarnsforeldre og utbygging av barnehager.

       Det redegjøres for ulike ordninger som er etablert for å gjøre barnefamilienes situasjon enklere og bedre, f.eks. barnetrygden, utvidelse av fødselspermisjonen, rett til sykepenger ved barns sykdom, utbygging av barnehageplasser, senkning av alderen for skolestart til 6 år og skolefritidsordningen. Det framholdes at tiltakene representerer gjennomføring av en helhetlig omsorgskjede som skal gi barnefamiliene mulighet for tid og trygghet.

       I tillegg til de generelle tiltakene for barnefamilier redegjøres det for stønadsordninger som skal sikre ytelser for enslige forsørgere, som overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og nedkomststønad. Det vises til at det i St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen er foreslått enkelte endringer i ordningene for enslige forsørgere.

       I omtalen av tiltak for barn og unge med funksjonshemming legges det særlig vekt på at barn med funksjonshemminger har fortrinnsrett ved opptak til barnehager, og at de som trenger det, har krav på særskilt hjelp i skolen. Kommunene har plikt til å gi avlastning til familier med tyngende omsorgsoppgaver. Barn og unge har rett til grunnstønad dersom funksjonshemmingen medfører store ekstrautgifter. Hvis et barn med funksjonshemming trenger mer tilsyn og pleie enn sine jevnaldrende, kan det gis hjelpestønad. Det kan også gis såkalt forhøyet hjelpestønad hvis barnet krever spesielt mye tilsyn/pleie. Arbeidstakere som har omsorg for kronisk syke og funksjonshemmede barn har utvidet rett til sykepenger.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil peke på at det har vært en bevisst politikk de siste årene å iverksette tiltak som kan bedre småbarnfamilienes hverdag. Tiltakene spenner over et vidt spekter; sterkt utvidet fødselspermisjon, engangsstønad, opprettelse av fedrekvote, tidskontoordning, utvidet rett til sjukepenger under barns sjukdom, sterk utbygging av barnehager, økt barnetrygd og småbarnstillegg.

       Komiteen vil peke på at mange småbarnsfamilier er i en tidsklemme. De fleste etablerer seg og stifter familie i en periode av livet da de også er i en oppstartfase i arbeidslivet - de opplever at det kreves mye av dem, samtidig som de også ønsker å bidra mye. Barn krever mye tid og mange småbarnsfamilier har også en trang økonomi.

       Komiteen mener vi fortsatt skal ha et samfunn hvor det er plass for alle. Den som er i den vanskelige valgsituasjonen om en vil bære fram et barn eller gjennomføre en abort, må ikke oppleve et press fra samfunnet om at enkelte barn ikke er ønsket.

       Komiteen mener at noe av den støtten det offentlige kan gi, er å bygge ut velferdsordningene for barnefamilier generelt og enslige forsørgere spesielt. Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen og Innst.S.nr.180 (1995-1996).

       Komiteen vil særlig peke på behovet for å tilrettelegge for barn og unge med funksjonshemming. Ved behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte en samlet komité:

« Komiteen vil understreke at alle mennesker er like verdifulle og har det samme menneskeverd. Alle må sikres de samme muligheter til å delta i aktivitetene i samfunnet ut fra sine forutsetninger. Det er nødvendig å legge til rette for at funksjonshemmedes muligheter blir reelle. Fortsatt gjenstår det mye før funksjonshemmede kan oppnå full deltaking og likestilling. »

       I tråd med dette sa sosialkomiteen at funksjonshemmede barn skal prioriteres ved opptak i barnehager, samt at barnehagene må ha tilstrekkelig ressurser slik at barna får nødvendig hjelp. Videre at funksjonshemmede i størst mulig grad skal integreres i vanlig skole, men at den enkeltes behov skal være avgjørende. Videre at det skal legges til rette for at de som har behov for spesielt tilrettelagte tilbud, får det. Under behandlingen av Velferdsmeldingen ble det også foreslått en rekke konkrete tiltak som vil lette hverdagen for voksne funksjonshemmede i forhold til bolig, tilgjengelighet til transport og en økt satsing for å gjøre det lettere for funksjonshemmede å være i arbeid. Blant annet ønsket sosialkomiteen at det skal iverksettes flere forsøk som gir funksjonshemmede fortrinn til stillinger i offentlige og private virksomheter. Komiteen vil videre vise til at det under behandlingen av Velferdsmeldingen ble foreslått å gjøre ordningen med personlige assistenter til et fast tilbud.

       Komiteen mener det er viktig at det fra samfunnets side gis til kjenne at alle barn er like velkomne, uansett funksjonsevne. Det betyr at det offentlige må stille opp med ulike hjelpetiltak overfor foreldre som får funksjonshemmede barn. De må sikres nødvendig hjelp til å klare denne oppgaven under hele barnets oppvekst og også når barna blir voksne. Foreldrene må slippe å gå fra kontor til kontor for å få hjelp. Offentlige instanser må møte dem med en utstrakt hånd, i stedet for slik mange nå opplever, at de blir mistrodd om de virkelig trenger den hjelpen de ber om.

       Komiteen vil understreke at foreldre som får vite at de får et funksjonshemmet barn, må få tilbud om å bli satt i kontakt med foreldre som er i en tilsvarende situasjon, eller andre som arbeider i en slik sammenheng. På denne måten kan de få støtte og gode råd om hvordan de kan innrette seg. Helsestasjoner, trygdekontor og sosialkontor må informere om den støtte og hjelp foreldrene kan få. De bør gis en brosjyre som forteller om rettigheter og hjelpetiltak, hvem som gir hjelpen og hvordan de kan få den. I alle kommuner må det være noen som stiller opp og vurderer den enkelte families hjelpebehov og rettigheter, samt bistår med søknader og med å skaffe de nødvendige hjelpetiltak. Det er uakseptabelt med lang ventetid. Søknadsprosedyrer og saksbehandling må forenkles og gjøres raskere.

       Komiteen vil også framheve omsorgslønn og lovfestet rett til avlastningstiltak som viktige tiltak for familier med omsorg for funksjonshemmede.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, mener at en alvorlig etisk avgjørelse som spørsmålet om svangerskapsavbrudd er, ikke kan reduseres til et regnestykke om stønader, permisjoner eller barnetilsynsordninger. Å tro at dette er så enkelt for de kvinnene det gjelder, vil være å underkjenne andre menneskers dømmekraft. I en slik vanskelig situasjon kan ikke det offentlige ta avgjørelsen for den enkelte.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at enslige forsørgere har en større belastning ved å være alene om omsorgen enn familier med to foreldre. Ved behandlingen av Velferdsmeldinga ble det gjennomført en rekke endringer i ordningene for enslige forsørgere som hadde som formål å gi forsørgeren en bedre økonomi i de årene en mottar stønad, samt å gjøre det lettere å komme i arbeid for de enslige forsørgere som har en svak tilknytning til arbeidslivet. Det er en klar sammenheng mellom yrkesaktivitet og levestandard. Dette flertallet mener derfor at endringene som er gjennomført for enslige forsørgere, vil gjøre hverdagen enklere, samtidig som flere får mulighet til å bedre sin situasjon på sikt.

       Dette flertallet vil understreke at enkelte barn krever mer tid, pleie og omsorg enn andre. Ved behandlingen av Velferdsmeldinga mente derfor flertallet (Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet) at:

« ... det må være mulighet for forlenget tid med overgangsstønad der særlige forhold tilsier det. Det gjelder for eksempel der barnet er sterkt pleietrengende, funksjonshemmet/varig sykt eller med store sosiale problemer. I slike tilfeller kan det gis stønad inntil barnet er 18 år. Det er også nødvendig å gi mulighet til overgangsstønad over flere år ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet inntil barnet er 10 år. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at støtteordningene overfor aleneforsørgerne er av betydning for hvorvidt gravide kvinner som vet de vil bli alene om omsorgen for barnet, tar abort eller ikke. Aleneforsørgernes situasjon blir drøftet inngående i Velferdsmeldingen og innstillingen til denne. Regjeringens forslag og forslagene fra flertallet i sosialkomiteen vil drastisk forverre levevilkårene for mange aleneforsørgere. Samtidig som alle partier uttrykker ønske om å redusere aborttallene, er det en stor fare for at omleggingen i stønadsordningene til aleneforsørgerne vil kunne føre til flere aborter.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ved behandlingen av Velferdsmeldingen har fremmet forslag som ville bedret aleneforsørgernes situasjon betydelig. Det gjelder størrelsen på overgangsstønaden, lengden på perioden aleneforsørgeren kan motta overgangsstønad, stønaden til barnetilsyn, rett til forsørgertillegg fra Statens lånekasse for utdanning og opprettholdelse av ordningen med nedkomststønad.

       Disse medlemmer viser til undersøkelsen utført ved Nasjonalt senter for fostermedisin i Trondheim hvor det ble avdekket at det ble utført svangerskapsavbrudd i over 70 % av tilfellene der det var kjent kromosomavvik ved fosteret. En utvikling der svangerskapsavbrudd ofte foretas når det oppdages funksjonshemminger, kan føre til at det blir en allment akseptert oppfatning at det er en rett for den enkelte å få et funksjonsfriskt barn. På lengre sikt kan dette være med på å påvirke samfunnets og folk flests holdninger til funksjonshemmede i negativ retning.

       Disse medlemmer mener det er nærliggende å hevde at det er sammenheng mellom økt antall aborter når det er påvist funksjonshemminger, og manglende trygghet for foreldre til å gi funksjonshemmede barn den oppveksten de ønsker. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å fokusere på de forhold funksjonshemmede barn og deres foreldre lever under, slik at det å føde det handikappede barnet fremstår som et reelt alternativ.

       Disse medlemmer viser til merknader og forslag i Innst.S.nr.180 (1995-1996) hvor det presiseres at det offentlige spesielt må ta ansvar for at det blir gitt tilbud om barnehageplass, skole- og spesialpedagogiske tiltak, tjenlige avlastningstiltak og omsorgslønn for å støtte opp om de familier og foreldre som gir omsorg til sine funksjonshemmede barn. Med dagens kommuneøkonomi er spørsmål om f.eks. barnehageplass, spesialpedagogiske tilbud, avlastning, omsorgslønn og tekniske hjelpemidler svært ulikt håndtert i de forskjellige kommunene.

       Disse medlemmer mener et viktig abortforebyggende tiltak er å sørge for at enslige forsørgere føler at de kan klare å være alene med den daglige omsorgen for barn. Disse medlemmer viser til merknader i Innst.S.nr.180 (1995-1996) der det blant annet sies at alle enslige forsørgere og deres barn må sikres gode og trygge levevilkår, og at det er helt uakseptabelt at flere enslige forsørgere og deres barn skal gjøres avhengig av sosialhjelp.

       Disse medlemmer er enige i at spørsmålet om svangerskapsavbrudd ikke kan reduseres til et regnestykke om stønader, permisjoner eller barnetilsynsordninger, men vil understreke at for gravide kvinner som sannsynligvis vil bli eneforsørgere, vil støtte fra samfunnet og omgivelsene kunne være utslagsgivende i forhold til deres valg.

       Disse medlemmer vil også vise til at det gjennom flere år nå har blitt fremmet forslag om å gi fedre selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger - sist i Innst.S.nr.180 (1995-1996). Et slikt tiltak er nødvendig for å få flere fedre til å ta ut permisjon ved fødsel - samtidig som det vil gjøre kvinnens situasjon lettere.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er nødvendig å legge til rette forholdene for småbarnsfamiliene, slik at familiene har mer tid til å være sammen. Småbarnsforeldre må gis mulighet for mer fleksibel arbeidstid, mulighet for deltidsstillinger, forlenget ferie og en økonomi som kan muliggjøre en redusert arbeidstid. Disse medlemmer vil fremheve økt stipendandel og lavere studierente i Statens lånekasse for utdanning, samt økt rentestøtte i Husbanken som tiltak med positive fordelingsvirkninger overfor småbarnsfamiliene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at et godt barnehagetilbud er en forutsetning for at småbarnsforeldre skal ha større muligher enn i dag til å kombinere omsorg og arbeid, eventuelt utdanning.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil påpeke at kravet om full barnehagedekning står sentralt i Arbeiderpartiets likestillings- og familiepolitikk. Billige barnehageplasser til de som ønsker det, har også vært ett av flere momenter i en strategi for å bedre tilbudet for småbarnsfamilier. Disse medlemmer er bekymret for at den økende foreldrebetalingen fører til at enkelte ikke har råd til å ha barna sine i barnehage. Disse medlemmer ser behov for flere virkemidler og tiltak for å nå målene i den nasjonale barnehagepolitikken.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at et viktig tiltak for å lette « tidsklemmen » til barnefamiliene er å dele på arbeidet. Redusert arbeidstid vil uten tvil gjøre barnefamilienes situasjon langt lettere.

       Dette medlem vil i den forbindelse vise til Innst.S.nr.195 (1994-1995) der Sosialistisk Venstreparti i Dok.nr.8:46 (1993-1994) la fram en rekke forslag til tiltak for deling av arbeid.

       Kravet om full barnehagedekning har stått sentralt i Sosialistisk Venstrepartis likestillings- og familiepolitikk. Billige barnehageplasser til de som ønsker det, har også vært ett av flere momenter i en strategi for å redusere aborttallene.

       I en tid der foreldrebetalingen øker og der privatisering og kommersialisering truer barnehagesektoren, ser Sosialistisk Venstreparti behovet for nye virkemidler og tiltak for å nå målene i den nasjonale barnehagepolitikken.

       I den forbindelse vil dette medlem vise til forslag i Dok.nr.8:36 (1995-1996) fra Sosialistisk Venstreparti.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at den familiepolitikk som føres, er av stor betydning for familienes muligheter til å gi barna en best mulig oppvekst. Disse partier har en rekke ganger fremmet forslag i Stortinget om kontantstøtte til foreldre med små barn. Med en kontantstøtte vil det bli mer like overføringer til alle barnefamilier uavhengig av omsorgsform for barna, og foreldrene vil få større valgfrihet med hensyn til arbeid på hel eller deltid i og utenfor hjemmet.