4.1 Sammendrag

       Det understrekes i meldingen at alle kvinner som kommer i en situasjon der hun vurderer hvorvidt hun skal fullføre et svangerskap eller begjære svangerskapsavbrudd, skal få dekket sitt behov for informasjon og veiledning. Kvinnen skal i henhold til loven ha opplysninger om inngrepets art og medisinske virkninger. Dersom kvinnen ønsker ytterligere informasjon og veiledning, skal dette gis på en slik måte og ha et slikt innhold at det kan hjelpe kvinnen til å ta en beslutning med utgangspunkt i hennes konkrete situasjon og hennes eget verdigrunnlag og livssyn. Det er et rettssikkerhetsaspekt knyttet til at informasjonen og veiledningen gjennomføres på en objektiv, nøytral måte med respekt for at ansvaret for beslutningen om begjæring om svangerskapsavbrudd er kvinnens.

       Det vises til at det ved ulike anledninger er fremmet forslag om obligatorisk sosialmedisinsk /etisk rådgivning, og at Stortinget har avvist slike forslag. Det konkluderes med at erfaringene med gjeldende lov ikke gir grunnlag for en annen vurdering av spørsmålet om obligatorisk rådgivning av alle abortsøkende kvinner enn sist det ble vurdert av Stortinget. Det redegjøres for ulike undersøkelser, og det konkluderes med at disse viser at kvinnene får den informasjon og veiledning loven forutsetter, og som de selv ønsker og har behov for. Det uttales at obligatorisk rådgivning av de fleste kvinner kan bli oppfattet som en lovpålagt formalprosedyre, og som om kvinnen selv ikke er i stand til å foreta de nødvendige vurderinger og avveininger.

       En undersøkelse som det redegjøres for, viser at 85 % av kvinnene allerede har tatt sin beslutning om å begjære svangerskapsavbrudd før de kontakter helsevesenet. Det understrekes at det likevel er viktig at kvinnen får den informasjon hun ønsker, selv om det ikke har betydning for selve beslutningen. Det uttales at det ikke er holdepunkter for at kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd, på grunn av dette har forhøyet risiko for psykiske senkomplikasjoner, og at det at en del kvinner får sorgreaksjoner, er en naturlig reaksjon på linje med reaksjoner etter andre vanskelige valg og situasjoner i livet. Det understrekes at de kvinner som har behov for det, derfor på samme måte som i andre livssituasjoner som kan være vanskelige, skal få tilbud om oppfølging.

       Det redegjøres for mannens rolle sett i relasjon til spørsmål om svangerskapsavbrudd. Det konkluderes med at det er ikke mulig å forene kvinnens selvbestemmelse med en lovfestet rett for barnefaren til å uttale seg, og at det på dette området må være den enkelte kvinne og hennes forhold til barnefaren som avgjør hvordan mannen trekkes inn i beslutningsprosessen. Erfaringene viser at mange kvinner, der forholdene ligger til rette for det, rådfører seg med barnefaren.

       Informasjon og veiledning av abortsøkende kvinner forutsettes dekket av den offentlige helsetjenesten eller annen offentlig virksomhet, f.eks. sosialkontor, familievernkontor o.l. Det vises til at det siden innføringen av gjeldende lov i 1979 har skjedd en betydelig styrking av helsesektoren, og at kommunene i 1984 fikk ansvar for det helsefremmende og forebyggende arbeid, herunder helsestasjonsvirksomhet og skolehelsetjenesten. Det vektlegges videre at jordmortjenesten siden 1995 er en obligatorisk kommunal deltjeneste, og at det har skjedd en utbygging av familievernkontorene.

       Det redegjøres for en undersøkelse foretatt ved alle landets 55 offentlige sykehus som foretar svangerskapsavbrudd. Undersøkelsen viser at i de fleste tilfeller er veiledningsbehovet ivaretatt før begjæring om svangerskapsavbrudd framsettes for sykehuset. I de få tilfellene kvinnen gir uttrykk for ytterligere informasjonsbehov i forbindelse med konsultasjonen før inngrepet, er det etablert beredskap på sykehusene for å ivareta dette. Omtrent halvparten av sykehusene oppgir at de har rutiner for henvisning utover den rådgivningen som sykehuset selv kan tilby, dersom kvinnen ber om det. Som de mest aktuelle henvisningsinstanser oppgis: medisinsk genetisk veiledning, sosialkontor, familievernkontor og helsestasjon. Enkelte ganger ønsker kvinnen å bli henvist til prest.

       Videre framgår det at 15 av de 55 sykehus oppgir den frivillige organisasjonen Alternativ til abort i Norge (AAN) som en aktuell rådgivningsinstans for kvinner som er i tvil. Tre sykehus opplyser at det er etablert AAN-kontor i sykehusenes egne lokaler i tilknytning til gynekologisk/fødeavdeling. Det vises til at på bakgrunn av undersøkelser foretatt av Statens helsetilsyn, finner Helsetilsynet de formelle og uformelle samarbeidsordningene som AAN har inngått med 14 sykehus, uheldig, da denne praksisen kan gi kvinner som begjærer svangerskapsavbrudd, inntrykk av at AAN utgjør en del av det offentlige tilbudet når det gjelder råd og veiledning. Det understrekes i meldingen at helsevesenet har et særlig ansvar for å informere om det offentlige tilbudet og at tilbud om informasjon og veiledning basert på livssyn eller ideologi er et supplement for de kvinner som særlig ønsker det. Det skal ikke erstatte det offentliges tilbud om informasjon og veiledning eller framstå som en del av det offentlige tilbudet. Det uttales at det er viktig at helsepersonell som er ansatt i det offentlige, er seg sin rolle bevisst når det gjelder ansvaret det offentlige har for informasjon og veiledning. Det framholdes videre at Statens helsetilsyn og fylkeslegene skal påse at råd og veiledning basert på livssyn, jf. f.eks. AANs virksomhet, ikke skal framstå som en del av det offentlige tilbudet.

       Det understrekes videre at den enkelte helsearbeiders egne individuelle vurderinger ikke kan avgjøre hvorvidt en pasient skal få den nødvendige informasjon og behandling, og at helsepersonellets reservasjonsrett bare gjelder for personell som utfører eller assisterer ved selve abortinngrepet.

       Som et ledd i å styrke muligheten for informasjon og veiledning til kvinner som vurderer svangerskapsavbrudd, vil en vurdere om Helsetilsynets landsdekkende gratis informasjonstelefon for ungdom om samliv, seksualitet og prevensjon bør utvides til også å omfatte voksne. Fremmedspråklige kvinner med mangelfulle norskkunnskaper som er i en situasjon der de vurderer svangerskapsavbrudd, skal gis et likeverdig tilbud om informasjon og veiledning. Det skal tas utgangspunkt i innvandrerkvinnenes verdigrunnlag og livssyn.

       I tillegg til en generell veiledning skal kvinner hvor det er diagnostisert utviklingsavvik hos fosteret, få tilbud om informasjon og veiledning fra personell som arbeider med funksjonshemmede barn, og fra de som har erfaring med funksjonshemmede, f.eks. habiliteringsteam, kompetansesentra for sjeldne diagnosegrupper og de funksjonshemmedes organisasjoner.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil peke på at det i Norge bor flere fremmedspråklige kvinner i fruktbar alder som til dels har mangelfulle norskkunnskaper. Komiteen kjenner ikke til at det finnes kunnskaper om hvorvidt innvandrerkvinner vurderer svangerskapsavbrudd ut fra andre kriterier enn norske kvinner. Innvandrerkvinner skal gis et likeverdig tilbud om informasjon og veiledning som norske kvinner. Det skal tas utgangspunkt i innvandrerkvinnens verdigrunnlag og livssyn. Det skal brukes tolk der dette er nødvendig. Komiteen vil derfor påpeke nødvendigheten av at helsepersonell som skal gi informasjon og veiledning til innvandrerkvinner i en slik situasjon, skaffer seg nok kunnskaper om deres verdigrunnlag og livssyn, da dette er en forutsetning for et likeverdig tilbud.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det er et offentlig ansvar å bygge ut et godt og tilstrekkelig informasjons- og veiledningsapparat til kvinner som begjærer svangerskapsavbrudd. Flertallet legger vekt på at all informasjon som gis skal være objektiv, nøytral og kvinnens valg skal respekteres uansett veilederens personlige syn.

       Flertallet viser til at både norske, svenske og danske undersøkelser viser at det store flertallet har tatt sin beslutning om svangerskapsavbrudd før de kontakter helsevesenet. I Norge har hele 85 % av kvinnene tatt en avgjørelse før de kontakter helsevesenet for å søke om svangerskapsavbrudd. Legen har likevel plikt til å gi kvinnen informasjon om inngrepets art og medisinske virkninger. Dersom kvinnen ønsker ytterligere informasjon, skal dette gis av legen, eller legen kan henvise til andre instanser. Også sykehuset har et klart ansvar. Erfaringer og statistikk viser at kvinnene mener at de får den informasjon og rådgivning som de har behov for. Fire av fem kvinner mener at de får oppfylt sitt behov for informasjon om inngrepets art. To av tre mener at informasjonen om de medisinske virkningene er bra. En mindre undersøkelse viser at det i dag er vesentlig flere som får informasjon enn det var for ti år siden. Likeledes har flertallet merket seg at avgjørelse om svangerskapsavbrudd der kvinnen tar avgjørelsen alene skjer i færre tilfeller i dag enn tidligere, mens avgjørelser sammen med barnefaren øker. Flertallet støtter i det vesentligste dagens krav til informasjon og veiledning, men mener at det kan være behov for en gjennomgang av rutinene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Annelise Høegh fra Høyre, mener at dagens kvinner ikke velger lettvinte løsninger. En undersøkelse som ble foretatt ved Regionsykehuset i Trondheim i 1994, viser at hele 67 % var i tvil om sin beslutning om å ta abort i 1993, mens denne andelen var 22 % i 1983. Dette flertallet mener derfor at ikke noe tyder på at det er lettere for kvinnene å velge svangerskapsavbrudd i dag enn det var tidligere.

       Komiteen mener at Helsetilsynets landsdekkende gratis opplysningstelefon om samliv, prevensjon og seksualliv som i dag kun er for ungdom, bør utvides til å gjelde alle som har behov for slike samtaler.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at erfaringene fra gjennomførte undersøkelser viser at en stor andel kvinner er tilfreds med informasjonen og veiledningen de får i dag, men er oppmerksom på at dette ikke gjelder alle.

       Flertallet vil understreke behovet for at det finnes et godt utbygd rådgivningstilbud til alle de kvinnene som ønsker og har behov for råd og veiledning i spørsmålet om hun vil bære fram barnet, eller ønsker å gjennomføre et svangerskapsavbrudd. Flertallet mener at et slikt tilbud må bygges ytterligere ut, og vil derfor at dagens rådgivningstilbud i offentlig regi skal bli enda mere omfattende. Det er flertallets mening at rådgivning i en slik vanskelig livssituasjon må være objektiv og nøytral. Det er også nødvendig at de som benytter tilbudet om rådgivning, oppfatter at de blir sikret anonymitet. Dette gjør at flertallet ikke vil gå inn for obligatorisk rådgivning

       Flertallet mener at AAN-kontorene kan være et supplement til det offentlige tilbudet. Flertallet er kjent med at AAN på oppdrag av Sosial- og helsedepartementet ble evaluert i 1995. Rapporten viser at kun 1/3 av henvendelsene var konsultasjoner knyttet til abortrådgivning. De fleste kvinnene som AAN har samtaler med, ønsker informasjon om rettigheter og økonomi. Evalueringen kan ikke dokumentere at rådgivningen AAN gir, har abortforebyggende effekt. Flertallet har også merket seg at AANs rådgivere har mangelfull kompetanse innen rådgivningsvirksomhet. Rådgivningen var preget av rådgivers abortsyn. Flertallet har også merket seg at samtlige var imot selvbestemt abort. Flertallet mener derfor at det er uheldig at 4 av 18 AAN-kontor har fysisk plassert seg på sykehus rundt omkring i landet. I tillegg har 10 AAN-kontor inngått formelle eller uformelle avtaler med sykehus. Svangerskapsforebyggende tiltak er mye mer enn å gi et tilbud etter at kvinnen er blitt uønsket gravid. AAN-kontorene er et tilbud kun etter at kvinnen er blitt gravid. Flertallet mener det er viktig å skille mellom et frivillig tilbud til kvinnen dersom hun er blitt uønsket gravid, og et offentlig tilbud for å forebygge uønskede svangerskap. Derfor mener flertallet at AAN-kontorene kan være et supplement til det abortforebyggende arbeidet, men at etablering i sykehus lett ville kunne forveksles med et offentlig tilbud. Flertallet er derfor imot en slik lokalisering av AAN-kontorene, og vil understreke at det er det offentliges ansvar å bygge opp et eget tilbud til alle som har behov for råd og veiledning.

       Flertallet mener at det ikke kan dokumenteres at kvinner som har tatt abort, har høyere risiko for psykiske ettervirkninger på grunn av et slikt inngrep. Både en norsk undersøkelse foretatt ved Aker sykehus og en amerikansk undersøkelse gjengitt i tidsskriftet JAMA i oktober 1992 viser at psykiatriske senvirkninger er sjeldne.

       Flertallet vil vise til at disse partier under de siste års budsjettbehandlinger i Stortinget har fremmet forslag om henholdsvis å redusere og avvikle den offentlige støtten til AAN-kontorene og prioritere det offentlige forebyggingsarbeidet. Et flertall i sosialkomiteen, bestående av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, gikk i B.innst.S.nr.11 (1995-1996) inn for å redusere støtten til AAN med 3 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at dagens rådgivning i det offentlige helsevesen ikke er god nok. Ikke alle får tilbud om rådgivning, og den rådgivning som gis er heller ikke tilstrekkelig. Omfanget av rådgivning varierer fra sted til sted og fra lege til lege. Evalueringen av AANs organisasjon og virksomhet som ble utført av DIAFORSK i 1995, viser at 58 % av de som har svart på spørreskjema, hadde vært i kontakt med lege eller helsesenter før de kontaktet AAN. 28 % av de som hadde vært i kontakt med helsevesenet, fikk ikke tilbud om å snakke med lege eller annet helsepersonell. Brukerne ga generelt uttrykk for at AAN ga dem støtte og hjelp på en bedre måte enn det offentlige helsevesen.

       Disse medlemmer mener de signaler som framkommer i evalueringsrapporten, tilsier at det bør foretas en grundig evaluering av den offentlige informasjons- og rådgivningsvirksomheten overfor gravide kvinner.

       Disse medlemmer viser til at frivillige tiltak som bl.a. Medisinernes seksualopplysning og Klinikk for seksuell opplysning driver med svangerskapsforebyggende tiltak. Det vil være viktig også å få evaluert den rådgivning og virksomhet disse og andre lignende grupperinger driver med tilsvarende den evaluering som ble gjort i forhold til AAN.

       Disse medlemmer er ikke enig i meldingens negative omtale av AAN. Disse kontorene skal ikke erstatte det offentlige tilbudet, men de er et viktig supplement og/eller alternativ til det offentlige. På AAN-kontorene får kvinner tilbud om samtale og rådgivning. De opplever at de får støtte og hjelp og at noen lytter og er opptatt av deres situasjon. AAN-rådgiverne gir samtidig kvalifisert veiledning. De har utdannelse som sykepleier, jordmor eller sosionom.

       All rådgivning som gis også fra offentlige kontorer, vil bære preg av de verdiholdninger rådgiveren selv har. Det er derfor helt umulig å gi en fullstendig nøytral rådgivning. AAN har som målsetting å redusere aborttallet. Rådgivningssamtalen skal gi kvinnen best mulig grunnlag for å ta avgjørelsen om abort eller ikke. Samtidig er utgangspunktet og grunnlaget for samtalen at det er kvinnen selv som til sist tar avgjørelsen.

       Disse medlemmer viser til at DIAFORSK i oppsummeringen i sin evalueringsrapport om AAN uttaler:

« Det kan konkluderes på et samlet grunnlag at brukerne i meget høy grad slutter opp om den profil AAN sentralt ønsker å fremtre med både i teori og praksis. Den generelle vurdering fra brukerne er at AAN er et meget bra tilbud som må beholdes i tillegg til det offentlige. »

       Disse medlemmer mener det er viktig å opprettholde det viktige abortforebyggende arbeidet som AAN-kontorene driver. Det er positivt om det kan utvikles et nærmere samarbeid mellom AAN og det offentlige helsetilbudet. Disse medlemmer vil støtte et fortsatt og utvidet samarbeid mellom AAN og sykehusene, og mener det bør legges til rette for at det kan opprettes AAN-kontorer på flere enn de 4 sykehusene der det er slike kontorer i dag, i tillegg til det offentlige tilbudet som gis.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta en grundig evaluering av informasjons- og rådgivningsvirksomheten i det offentlige helsevesenet og i private organisasjoner overfor kvinner både før og etter et svangerskapsavbrudd. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil igjen understreke viktigheten av å satse på en rekke ulike tiltak for å få redusert antall svangerskapsavbrudd. I denne sammenheng er også tiltak etter at kvinnen er blitt gravid, nødvendige. Kvinner som ønsker/vurderer abort som en løsning , må når de oppsøker helsevesenet, bli møtt med tilbud som skisserer en alternativ løsning. Dagens abortlov ivaretar ikke i stor nok grad det veilednings- og rådgivningsbehov disse medlemmer mener er nødvendig for at rådgivningen skal kunne brukes mer aktivt i det abortforebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer vil peke på at også de kvinner som ikke ønsker informasjon i tilknytning til abortbegjæring, vil ha nytte av slik rådgivning og informasjon. En abortsituasjon er en konflikt mellom det ufødte barn og moren. I denne forbindelse bør helsevesenet ha en plikt til å være et talerør for barnet, og gi moren orientering om hva et liv er, hva abortinngrepet innebærer, og hvilke hjelpetiltak som kan tilbys om hun velger å føde barnet. I denne sammenheng bør også adopsjon framholdes som et alternativ.

       Disse medlemmer vil foreslå at det innføres en bestemmelse om obligatorisk rådgivning i abortloven. Det må være en offentlig plikt å gi slik rådgivning og for den abortsøkende å motta den.

       Disse medlemmer finner at eneste mulighet til å sikre at alle får nødvendig råd og veiledning, er ved å gjøre denne lovfestet, og foreslår derfor:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en ny bestemmelse i lov om svangerskapsavbrudd om obligatorisk rådgivning til alle abortsøkende kvinner. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader og til at dette forslaget er en subsidiær løsning for Kristelig Folkeparti.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kan ikke se at obligatorisk rådgivning kan sees på som en motsetning til selvbestemmelsesprinsippet. Andre land som har tilsvarende lov som den norske, har obligatorisk rådgivning. Frankrike har f.eks. en ordning der det forutsettes en rådgivningssamtale ved sosialkontor, helsestasjon, familierådgivningskontor el.l. Det må gå 1 uke fra rådgivningssamtalen til inngrepet utføres slik at den gravide har betenkningstid. Et lignende lovforslag er til behandling i Spania.

       Disse medlemmer vil også vise til de siste års erfaringer fra Ungarn. Etter kommunistregimets fall er det innført en ny lov. Kvinnen har fortsatt det avgjørende ordet, men det er innført lovfestede tiltak i form av prevensjonsveiledning, kunnskapsformidling og seksualopplysning. Det er etablert familievelferdssentre som kvinnene må oppsøke for å få hjelp og veiledning når de har søkt om abort. Etter å ha gjennomført samtale på senteret og underskrevet abortsøknad, må kvinnen vente 3 dager før inngrepet kan utføres på sykehus. Første hele året den nye loven virket, gikk aborttallet ned med ca 20 %. Tallene for 1994 viser en fortsatt nedadgående tendens.

       Disse medlemmer har merket seg at meldingen søker å gi inntrykk av at det ikke er mange som får problemer etter et abortinngrep. Dette stemmer dårlig med erfaringene mange rådgivere har gjort etter møte med kvinner som har gjennomført en abort. Det vises i denne sammenheng bl.a. til uttalelser fra lege Gunhild Sundal offentliggjort i avisenVårt Land fra 17. april 1996. Tilsvarende erfaringer kan sosionomen ved kvinneklinikken på Ullevål sykehus, Reidun Loven, vise til. Av 500 kvinner hun hadde til samtale før abortinngrepet, kom 300 tilbake etter at inngrepet var utført fordi de hadde psykiske ettervirkninger de ønsket å bearbeide. Også rådgiverne ved AAN-kontorene sitter med lignende erfaringer.

       Disse medlemmer mener det er viktig at kvinner som ønsker det, og også barnefaren, får hjelp til å bearbeide sine følelser og tanker etter et abortinngrep. Det vil kunne lindre den negative opplevelsen at de vises omsorg, og at noen tar tid til samtale. Flere steder i landet er det f.eks. etablert sorggrupper der de som har vært gjennom en abort, kan få samtalt om sine vonde følelser i denne forbindelse. I Norge er det gjort lite forskning omkring ettervirkningene av aborter. De undersøkelser som er gjort, har stort sett vært foretatt forholdsvis kort tid etter abortinngrepet. Undersøkelser fra andre land tyder på at kvinner også har psykiske langtidsvirkninger av abortinngrepet. Dette er forhold det også burde vært forsket mer på i Norge, og disse medlemmer vil anbefale at departementet tar initiativ til eller gir støtte til slik forskning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går imot obligatorisk rådgivning. Disse medlemmer vil likevel understreke at rådgivningen må bli bedre. I dag får ikke alle abortsøkende tilbud om rådgivning, og omfanget av rådgivning kan variere fra sted til sted og fra lege til lege. I 1993 hadde fire av fem kvinner som fikk utført svangerskapsavbrudd, fått oppfylt sitt behov for informasjon om inngrepets art i konsultasjonen der hun fremsetter begjæring om svangerskapsavbrudd. Når det gjelder informasjon om medisinske virkninger, var informasjonen dekket hos to av tre kvinner.

       Disse medlemmer viser til lovens § 5 der det fremgår at legen (eller nemnda) skal gi kvinnen (eventuelt vergen) opplysning om inngrepets medisinske art og virkninger. Legen skal også opplyse kvinnen om at hun, dersom kvinnen ber om det, kan få informasjon og veiledning om den bistand samfunnet kan tilby henne. Disse medlemmer mener informasjon om den bistand samfunnet kan gi, er meget viktig i en slik beslutningsfase. Dagens lovtekst kan føre til at legene unnlater å informere om samfunnets støtteapparat, og disse medlemmer vil derfor stryke « dersom kvinnen ber om det » fra lovteksten. Det er grunn til å være kritisk til at kun to av tre kvinner får informasjon om de medisinske virkninger. Disse medlemmer forutsetter at lovens § 5 vedrørende legens informasjonsplikt om inngrepets medisinske art og virkninger oppfylles bedre enn til nå.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre lov om svangerskapsavbrudd § 5 slik at ordlyden i siste ledd: dersom kvinnen ber om det, fjernes. »

       Disse medlemmer viser til at mange sykehus har standardiserte informasjonsskriv blant annet om svangerskapsavbrudd. Et standardisert informasjonsskriv skal gis til alle abortsøkende kvinner. Dette skrivet skal omhandle den bistand samfunnet kan gi kvinnen. Helsetilsynet kan eventuelt ha en tilsynsrolle for å følge opp at dette blir iverksatt. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget pålegger Regjeringen å iverksette en ordning der alle abortsøkende kvinner får et standardisert informasjonsskriv, som omhandler den bistand samfunnet kan gi kvinnen, og hvor hun kan få ytterligere informasjon om etiske aspekter ved svangerskapsavbrudd. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at en undersøkelse som ble foretatt ved Regionsykehuset i Trondheim i 1994, viser at hele 67 % var i tvil om sin beslutning om å ta abort i 1993, mens denne andelen var 22 % i 1983.

       Disse medlemmer ønsker at kvinnen får en tenkepause på 5 dager mellom rådgivningssamtale med lege til inngrepet utføres. Abort er en så viktig avgjørelse at det er grunn til å gi den gravide en tenkepause. Disse medlemmer viser i den henseende til ordningen i Frankrike som fungerer etter slike linjer.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av lov om svangerskapsavbrudd som innfører en betenkningstid på 5 dager fra søknad om abort fremsettes, til inngrepet utføres. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at dette for Kristelig Folkeparti er subsidiære løsninger.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for informasjon og veiledning i forbindelse med både svangerskapsforebyggende arbeid og med søknader om svangerskapsavbrudd. Dette medlem mener likevel at kvinner i hovedsak har moralsk kapasitet til å avgjøre dette spørsmålet sjøl, uten å måtte rettferdiggjøre det overfor noen. Det må derfor være frivillig i hvilken grad kvinnen ønsker informasjon i forbindelse med søknad om abort, men det må være legens ansvar å forespørre kvinnen om hun ønsker slik informasjon.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 1.