Komiteen mener at ratifikasjon av denne avtalen om bevaring og forvaltning av vandrende og langtmigrerende fiskebestander i tilknytning til Havrettskonvensjonen av 10. desember 1982, er en videreutvikling av havretten i tråd med klare norske interesser. Denne avtalen gir utfyllende bestemmelser til Havrettskonvensjonen, noe som har vist seg å være nødvendig.

       Komiteen viser til at avtalen supplerer Havrettskonvensjonen og gir en folkerettslig ramme for framtidige bevarings- og forvaltningsregimer for denne typen bestander. Avtalen får i hovedsak bare anvendelse på det åpne hav.

       Komiteen vil understreke at fiskeriforvaltningen, også på det åpne hav, skal være basert på vitenskapelig datagrunnlag. Føre-var-prinsippet skal gjelde ved gjennomføring av fangst- og reguleringstiltak, og det biologiske mangfold beskyttes. Disse retningslinjene er etter komiteens syn godt i samsvar med gjeldende retningslinjer for forvaltning i Norges økonomiske sone i dag.

       Komiteen har imidlertid registrert en offentlig debatt om denne avtalens anvendelsesområde, og stilte i den forbindelse spørsmål om dette til utenriksministeren. Svaret er i sin helhet vedlagt denne innstillingen.

       Komiteen viser til at svaret fra utenriksministeren gjøre det helt klart at avtalen i sin helhet får anvendelse på det åpne hav.

       I tillegg har komiteen merket seg at artikkel 6 (anvendelse av føre-var-prinsippet), og artikkel 7 (bevarings- og forvaltningstiltakenes forenlighet) også får anvendelse innenfor de økonomiske soner, med forbehold for de forskjellige rettsordninger som etter Havrettskonvensjonen av 1982 gjelder på det åpne hav og i de økonomiske soner. På samme måte skal artikkel 5 (generelle prinsipper) anvendes av kyststatene på tilsvarende måte i de økonomiske soner.

       Komiteen viser til at det i St.prp. nr. 43 (1995-1996) s. 3 og s. 4 framgår at det ikke vil være nødvendig med lovendringer for å kunne oppfylle forpliktelsene i artiklene 5 og 6. Norge har lenge stilt strenge krav til forvaltningen av ressursene innenfor den norske økonomiske sone.

       Komiteen har merket seg at artikkel 7 (bevarings- og forvaltningstiltakenes forenlighet) er en av nøkkelbestemmelsene i avtalen. Bestemmelsen gir grunnleggende prinsipper for å sikre at bevarings- og forvaltningstiltak fastsatt for det åpne hav og for de økonomiske soner er forenlige, slik at bestanden beskyttes i sin helhet. For nærmere gjennomgang her viser komiteen til brevet som er vedlagt og til avtalens artikkel 7.

       Komiteen legger også vekt på den faktiske opplysning at de viktige norske fiskebestandene som er aktuelle i denne forbindelse, sild og torsk, er definert som vandrende bestander, med de bestemmelser som følger av denne presisering.

       Komiteen legger på dette grunnlag forklaringen i brevet fra Utenriksministeren til grunn for å anbefale ratifikasjon av denne « Avtalen om fiske på det åpne hav ».

       I tillegg har komiteen merket seg at Norge vil bruke den adgang Avtalen gir til å avgi visse erklæringer ved ratifikasjonen.

       Komiteen er enig i at Norge avgir en erklæring som tar sikte på å hindre uønskede virkninger av andre staters fortolkningserklæringer, og en erklæring om at Norge ikke aksepterer tvungen voldgift forsåvidt gjelder håndhevelse i tilknytning til utøvelsen av suverene rettigheter i den økonomiske sone.

       Det legges videre til grunn at erklæring om valg av Den internasjonale domstol som tvungent tvisteløsningsorgan etter havrettskonvensjonen, vil få tilsvarende virkning etter denne avtalen.