Vedr. Dok.nr.8:33 om forslag om å pålegge Regjeringen å tildele ekstra konsesjoner for lokal-TV-drift

       Det vises til mottatte Dok.nr.8:33 om forslag om å pålegge regjeringen å tildele ekstra konsesjoner for lokal-TV-drift.

       Ved behandlingen av Nærkringkastmeldingen sluttet Stortinget seg til forslaget om at det bare skal gis én konsesjon til bakkesendt allment lokalfjernsyn i hvert konsesjonsområde. Flertallet sluttet seg også til regjeringens forslag om at ingen enkelt aktør skal kunne disponere mer enn 33,33 % av det samlede nasjonale marked for nærradio og lokalfjernsyn. Det var også flertall for at aviser skulle kunne ha egen konsesjon til drift av nærkringkasting. Regelverket for nærkringkasting er fastsatt i overenstemmelse med dette.

       Bakgrunnen for disse endringene var å skape det nødvendige økonomiske fundament for et levedyktig lokalfjernsyn. Det vises i denne forbindelse til de vurderinger av og forslag om rammevilkårene for lokalfjernsyn som foreligger i St.meld. nr. 24 (1994-1995), nærkringkasting.

       Ved behandlingen av søknader om konsesjon til lokal-TV har Statens medieforvaltning lagt til grunn en vurdering av hvilken av søkerene i de enkelte områder som samlet sett best fyller vilkårene som er fastsatt i forskrift om nærkringkasting. Det er lagt vekt på søkerens faglige og økonomiske forutsetninger for drift av lokalfjernsyn. Videre er det lagt vekt på om søkeren har lagt frem planer om et allsidig lokalt programtilbud. Reglene om eierandeler og maksimal markedsdekning er ivaretatt. Forholdene skulle nå ligge vel til rette for at vi kan få en profesjonell og konkurransedyktig lokalfjernsynsbransje i Norge, noe de tidligere rammevilkårene ikke gav mulighet for.

       En åpning for flere konsesjoner i samme konsesjonsområde vil svekke bransjens næringsgrunnlag og medføre så radikale endringer i konsesjonærenes rammevilkår at man ikke kan utelukke at det kan føre til søksmål mot myndighetene.

       Det ville også måtte vurderes om endringene i rammevilkårene vil være så store at det vil være rimelig at det foretas en fornyet kunngjøring av lokalfjernsynskonsesjonen. Det må også avklares hvilke regler som skal gjelde for konsesjonstildeling og fordeling på frekvenser. Videre må det tas stilling til spørsmålet om formidlingsplikt i kabelnettene for alle lokalfjernsynskanaler i de aktuelle konsesjonsområder. Dette vil kreve fornyet behandling i berørte organisasjoner og institusjoner, i departementet og i Stortinget.

       Det viktigste aspektet ved denne saken er imidlertid at manglende frekvensressurser ikke tillater at det opprettes ytterligere lokale fjernsynskanaler.

       I forbindelse med det foreliggende forslag fra stortingsrepresentanten Jan Simonsen har kulturdepartementet gjennom Samferdselsdepartementet bedt om en uttalelse fra Statens teleforvaltning.

       I det foreliggende forslag Dok.nr.8:33 (1995-1996) vises det blandt annet til en artikkel i avisen Dagen 12. desember 1995 av overingeniør Bryan A. Gundersen. Til denne artikkel uttaler Statens teleforvaltning:

« 1. Utsagnet om at « Nevnte påstander fremtrer som meget upresise når en vet at det totale antall TV-kanaler i frekvensspekteret er ialt 86. »:

       STF vil her opplyse at det riktige antall TV-kanaler som brukes i UHF - båndet er 39, mens man har 10 TV-kanaler i VHF-båndet.

2. Uttalelser om at nåværende frekvensplanelegging er basert på foreldede idéer om at det skal være mange jordbundne nett i Norge:

       Som tidligere redegjort for er det planlagt fire landsdekkende høyeffektsnett i Norge. Tre av disse er planlagt i UHF-båndet (TV-kanal 22-60), mens det fjerde er planlagt i VHF-båndet. Dette brukes i sin helhet av NRK. Det ene nettet i UHF brukes i dag til TV2, det andre brukes til NRK2 og det tredje må benyttes til lokal-TV. Med andre ord har man allerede disponert frekvensene i disse sendernettene. I tillegg kommer videresending av nabolands fjernsyn og distriktsfjernsyn, samt ca 400 omformere for NRK1, som også bruker UHF-kanaler. Det viser seg at når planlagte sendernett for riksdekning brytes ned til flere mindre TV-sendere for å dekke forholdsvis små konsesjonsområder, noe som er tilfelle for lokal-TV rundt Oslofjorden, krever dette mer frekvenser enn om nettene benyttes til et landsdekkende sendernett.

3. Uttalelsen om at mating av sendernettene fra satellitt vil medføre en løsning av frekvensproblemene:

       STF anser at utsagnet er misvisende, idet både TV2 og det planlagte NRK2 skal mate sine sendere via satellitt. Denne gevinsten er således allerede tatt ut.

4. Utsagnet om at det selv idag kan opprettes en rekke lokal-TV-stasjoner i byene som sender med små effekter og med dekningsområde tilpasset de lokale forhold.

       STF uttaler at kringkasting i Norge kan ikke uten videre sammenlignes med andre land. Blant annet spiller topografiske forhold inn i vår disfavør, og våre krav til signalkvalitet og dekning er strengere enn de fleste andre land, ved at vi f.eks. ønsker samme kvalitet i distriktene som i byene.

       Det er ikke mulig å frigjøre flere frekvenser for TV-sendere i større byer uten at det går ut over fjernsynsdekning i distriktene og kvaliteten på signalene. Det må dessuten foretas betydelige endringer i dagens infrastruktur. dersom man ønsker å favorisere byene, må det trekkes tilbake konsesjoner/frekvenser i omkringliggende strøk. »

       For øvrig har Statens teleforvaltning følgende merknader til Dok.nr.8:33-forslaget:

« STF er sterkt opptatt av utviklingen av digitale kringkastingssystemer, og har allerede mottatt søknader fra NKR og TV2 om frekvenser til digitalfjernsyn. Det vises også til rapporten « Den norske IT-veien - Bit for bit », der det av pkt. 3.4.3 Politikk, fremgår at « Forholdene skal legges til rette for at norske allmennkringkastere kan benytte digital teknologi i produksjon, bearbeiding og kringkasting av sine programmer. Videre fremgår av pkt. 3.4.3a Tiltak at « Det bør utarbeides planer for digital kringkasting ».

       STF understreker på denne bakgrunn betydningen av at man allerede idag begynner å ta hensyn til fremtidig digital fjernsynskringkasting, ettersom denne nødvendigvis må foregå i samme frekvensbånd som den analoge nåværende kringkasting. Frekvensplanmessig skiller digital fjernsynstransmisjon seg fra analog bl.a. ved at signalene er mer robuste mot interferens og kan mottas ved noe lavere feltstyrke. I praksis vil dette si at man delvis kan realisere digital dekning ved å flette det nye nettet innimellom eksisterende analoge sendere, og bruke kanaler som analog TV ikke kan nyttiggjøre seg.

       Det er likevel en essensiell forutsetning at fjernsynsbåndene ikke er disponert på en slik måte at frekvensbruken er for konsentrert om tettbygde områder.

       For øvrig vil innføring av digitale fjernsynssendinger etter utbygging av NRK2 og lokal-TV etter ny modell bli mer kostbar enn innføring i et ubrukt kringkastingsbånd ville vært. STF mener derfor at den beste muligheten for å få flere programmer er å innføre digital TV. »

       Samferdselsdepartementet har sluttet seg til Statens teleforvaltnings merknader i denne saken.

       Kulturdepartementet viser også til en redegjørelse fra Statens teleforvaltning i forbindelse med en henvendelse av 6. februar d.å. fra stortingsrepresentantene Arne Haukvik, Hallgrim Berg, Solveig Sollie og Roy N. Wetterstad. Her heter det blant annet:

« Med NRK1, NRK2, NRKs distriktssendinger, TV2, lokalfjernsyn og videresending av nabolands fjernsyn har allerede STF store problemer med å finne ledige frekvenser. Dersom det i tillegg skulle introduseres ytterligere TV-sendere, ville dette føre til alvorlige tekniske problemer for TV-kringkasting i Norge.

Vi har registrert at det i en del miljøer stilles spørsmålstegn ved STFs troverdighet i disse spørsmålene og at det gis inntrykk av at det er « gjemt bort » frekvenser. Det vises her ofte til storbyer i andre land som har mange flere TV-sendere enn f.eks. Oslo.

I disse spørsmålene er det viktig å være klar over den spesielle kringkastingsstrukturen man har i Norge, dvs. kombinasjonen av norsk topografi og krav til stor dekningsgrad. Det har vært et viktig politisk krav at først og fremst NRK, men også TV2 skal dekke så store deler av Norges befolkning som mulig. For å gjennomføre dette har det vært nødvendig å sette i drift veldig mange sendere. TV-sendere har i mange tilfeller lang rekkevidde og dette gjør det nødvendig med store geografiske avstander før frekvensen kan brukes om igjen. I tillegg har norske kringkastere tradisjonelt stilt høye krav til kvaliteten på signalet, noe som ikke alltid er tilfelle i andre land.

For å oppnå over 99 % landsdekning med NRK1 har det vært nødvendig å ta i bruk ca 2.600 sendere. Dette er et tall som ligger høyt over det man finner i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er også viktig å se forskjellen mellom Norge og andre land som har valgt å prioritere frekvensressursene i byer/befolkningskonsentrasjoner på bekostning av distriktene.

Det er selvsagt ikke noe i veien for at det teoretisk kan frigjøres flere frekvenser for TV-sendinger i større byer. Det er imidlertid viktig å innse at dette ikke kan gjøres uten at det går utover fjernsynsdekningen i distriktene, uten at det må foretas endringer i dagens infrastruktur, eller uten at det vil gå utover kvaliteten på signalene.

Som et eksempel på det ovennevnte kan vi trekke fra Oslo. Etter å ha vurdert alle muligheter for et ytterligere lokal-TV anlegg kom vi fram til at de eneste mulige TV-kanalene som kunne brukes var kanal 42 og kanal 55. Kanal 42 må imidlertid brukes på Lillestrøm for lokal-TV, og kanal 55 må brukes i Follo for lokal-TV.

Dersom man ønsker et høyere antall senderanlegg i byene må det trekkes tilbake konsesjoner/frekvenser i omkringliggende strøk. »

       Avslutningsvis uttrykker Statens teleforvaltning her bekymring for den økende innføring av fjernsynssendere, da dette kan bli en alvorlig trussel mot den eksisterende telekommunikasjonsinfrastruktur i frekvensbåndet 790-862 Mhz (TV-kanal 61-70). I dette frekvensbåndet har f.eks. kraftselskapene investert flere hundre millioner kroner i radiolinjesystemer. I tillegg er det gjort store investeringer i Telenor og i Køfri-systemene. En liberal konsesjonstildeling på kringkastingsområdet fører til et øket press for at disse brukerne skal frigjøre sine frekvenser. Dette vil medføre store kostnader og konsekvenser for brukerne.

       Kulturdepartementet er kjent med at det 27. februar d.å. ble avholdt et møte mellom representanter for det kristne lokalfjernsynsmiljøet i Oslo, Statens teleforvaltning og Samferdselsdepartementet vedrørende mulighetene for frekvenskapasitet til ytterligere en lokalfjernsynskanal i Oslo. På grunnlag av det som kom frem på møtet, er Samferdselsdepartementets og Statens teleforvaltnings konklusjon at man ikke kan se at det er frekvensmessig grunnlag for noen ny lokalfjernsynskanal i Oslo.

       Under henvisning til overstående både når det gjelder det formelle grunnlag for lokalfjernsynsordningen og de tekniske vurderingene fra Statens medieforvaltning vil Kulturdepartementet frarå at det foreliggende Dok.nr.8:33-forslag blir tatt til følge. Spesielt vises det til hva som er uttalt vedrørende utbygging av digitalt fjernsyn.