2.1 SAMMENDRAG

       Det understrekes i meldingen at det er en nær sammenheng mellom gode levekår, sosial velferd og arbeid, og at utviklingen på arbeidsmarkedet derfor i betydelig grad påvirker befolkningens levekår. Det pekes på at mens ledigheten i Norge var svært lav i etterkrigstiden fram til 1975, økte den sterkt fra begynnelsen av 1980-tallet. Særlig har situasjon vært vanskelig for ungdom og eldre arbeidstakere. Personer med lav utdanning rammes oftere av arbeidsledighet enn personer med høy utdanning. Situasjonen på arbeidsmarkedet har blitt bedre fra annet halvår 1993.

       Følgende hovedtrekk framholdes som framtredende i dagens situasjon:

-	I perioden 1988 - 1994 har antall sykepengedager pr. sysselsatt gått ned med vel 19 %. En betydelig del av langtidssykefraværet skyldes lidelser i muskel/skjelett og mentale lidelser.

-	Flere tidligere langtidssykmeldte holder seg i arbeid, og det synes å være en vridning fra at de fleste nye uførepensjonister kommer direkte fra sykepenger, til at de kommer fra attføring. Forholdsvis mange tidligere langtidssykmeldte blir sykmeldt igjen etter en tid, men det tar stadig lenger tid.

-	Etter 1992 har det vært en reduksjon i andelen som mottar rehabiliteringspenger, mens det fra 1993 har vært en sterk vekst i andelen med attføringspenger i ventetid. Gjennomsnittlig varighet pr. attføringstilfelle har økt meget sterkt på 1990-tallet.

-

Antall uførepensjonister økte sterkt i perioden 1980 - 1991. Deretter har det vært en nedgang, og nedgangen har vært sterkest for kvinner. Fra 1993 til 1994 har det igjen vært en økning i antall nye uførepensjonister, og økningen er dobbelt så høy for kvinner som for menn. Mentale lidelser og sykdommer i muskelskjelettsystemet er de mest utbredte diagnosene blant uførepensjonistene.

-	Antall enslige forsørgere økte klart gjennom hele 1980-tallet. På slutten av 1980-tallet var veksten særlig sterk for antall mottakere av overgangsstønad. Antall enslige forsørgere vokser fortsatt, men det har avtatt noe de senere årene.

-	Antallet sosialstønadsmottakere økte sterkt i løpet av 1980-tallet. Etter en stagnasjon i perioden 1989 - 1992 er det igjen registrert en økning.

       Det uttales videre i meldingen at de aller fleste nordmenn fikk bedre levekår i løpet av 1980-tallet, at inntektsfordelingen holdt seg relativt stabil i denne perioden, og at det har vært en positiv utvikling i de samlede levekår i årene 1980 - 1991. Av negative trekk i utviklingen av levekårene nevnes økonomiske og sosiale problemer som følger av problemene på arbeidsmarkedet.

       Om pensjonistgruppene uttales at de jevnt over har hatt en positiv inntektsutvikling, både på grunn av gjennomsnittlig økte utbetalinger fra folketrygden, men også fordi inntektskilder utenfor folketrygden, særlig tjenestepensjoner og kapitalinntekter, har økt vesentlig de siste årene. Levekårene blant eldre personer er likevel ikke på nivå med befolkningen for øvrig, særlig gjelder dette enslige over 79 år.

       Mottakere av overgangsstønad kommer dårlig ut i inntekt sammenliknet med andre grupper. Mange enslige forsørgere oppgir også at de har økonomiske problemer. På tilsvarende måte kommer også sosialstønadsmottakere dårligere ut levekårsmessig sammenlignet med andre grupper både med hensyn til inntekt, bolig og helse.

       Levekårsundersøkelsen viser at funksjonshemmede oftere har større økonomiske problemer enn den øvrige befolkning. Unge uføre med rett til garantert tilleggspensjon har imidlertid hatt en sterk inntektsvekst de senere årene.

       Det pekes på at det særlig er langtidsledige og mottakere av sosialstønad som i størst grad opplever at levekårene hoper seg negativt opp. Pensjonistgruppene og enslige forsørgere kommer relativt bedre ut, men likevel vesentlig dårligere enn befolkningen totalt.

2.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil understreke at det er en nær sammenheng mellom levekår og situasjonen på arbeidsmarkedet, både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet. Komiteen har merket seg at situasjonen på arbeidsmarkedet nå er noe bedret, men registrerer samtidig at arbeidsledigheten er høy blant enkelte grupper ungdom og innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. Komiteen mener det er et mål å gjenreise den fulle sysselsettingen, og det må derfor rettes en særskilt innsats overfor de gruppene som er mest utsatte.

       Komiteen har merket seg at på tross av generell levekårsforbedring på 1980-tallet sakker noen grupper akterut. Komiteen viser til at langtidsarbeidsledige og mottakere av sosialstønad er de gruppene som har hatt dårligst levekårsutvikling, og som ser ut til å ha en opphopning av problemer. Komiteen er særlig bekymret for de unge i en slik situasjon. Komiteen mener også det er viktig å gjøre noe med situasjonen for deler av gruppene funksjonshemmede, enslige forsørgere, innvandrere og eldre. Et mål ved behandlingen av velferdsmeldingen er derfor å ivareta interessene til disse gruppene og sikre en jevn fordeling av ressursene.

       Antallet alderspensjonister økte sterkt fra 1980 til 1994. Komiteen vil vise til at de fleste har fått bedret sine levekår. Det er likevel store forskjeller innad i gruppen. Komiteen vil poengtere at selv om de fleste eldre har fått en god materiell levestandard, er det likevel noen som har problemer med isolasjon, ensomhet og mangel på omsorgstilbud. Dette er en utfordring for det offentlige i samarbeid med familiene og frivillige organisasjoner.

       Komiteen registrerer at det de seinere år har vært ujevn utvikling i antallet som gjennomgår ulike former for attførings- og rehabiliteringstiltak. Det er viktig å følge denne utviklingen nøye slik at de ulike tiltakene svarer til de behov som faktisk foreligger. Komiteen vil særlig understreke viktigheten av at tiltak settes raskt i verk når sykdom oppstår, noe som er viktig for den enkelte og for muligheten til raskt å komme i arbeid igjen. Komiteen vil videre understreke betydningen av et godt samspill mellom arbeidstakere, arbeidsgivere, arbeidsmarkedsetaten, leger og trygdekontor for å få folk raskest mulig friske og ut i arbeid igjen.

       Utviklingen av antall uførepensjonister har også variert. Fra 1980 til 1991 var det en sterk økning i gruppen som mottok uførepensjon, i 1992 og 1993 var det en utflating, mens det fra 1994 igjen har vært en mindre oppgang i antall uføretrygdede. Komiteen mener det er viktig å finne årsakene til at økningen er størst for kvinner og særlig for yngre kvinner.

       Det var også gjennom 1980-tallet en sterk økning i antallet enslige forsørgere. Komiteen vil vise til at utbyggingen av barnehager, skolefritidsordninger, og utvidede permisjonsmuligheter i forbindelse med fødsel gjør det enklere å kombinere omsorg for barn med arbeid eller utdanning.

       I perioden 1980 til 1993 var det en økning i antall sosialhjelpsmottakere og i sosialstønadsutbetalingene. Komiteen viser til at det er flere årsaker til denne økningen som blant annet flere enpersonshusholdninger, flere samlivsbrudd og arbeidsledighet. Det er også forskjeller mellom kommunene med hensyn til hva som er de vanligste årsakene til behov for sosialstønad. Komiteen mener imidlertid det er foruroligende at en såvidt stor andel av befolkningen er stønadsmottakere. Komiteen vil poengtere at sosial stønad er et sikkerhetsnett. Det er imidlertid et mål at færrest mulig skal motta sosial stønad som en permanent ytelse, men at den enkelte skal få hjelp og bistand til å komme i aktivitet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil vise til at utviklingen i sykefraværet har variert mye. Etter en vekst i sykefraværet i deler av 1980-årene ble sykefraværet redusert fra 1988 til 1994. I slutten av 1994 og i 1995 har det igjen vært en økning i korttidsfraværet. Flertallet mener det er nødvendig å følge denne utviklingen nøye og viser til at samarbeidet om redusert sykefravær mellom LO og NHO har oppnådd positive resultater. Flertallet mener det er et mål at sykefraværsprosjektet videreføres og også omfatter virksomheter utenfor LO/NHO-området. Det er videre flertallets oppfatning at det sykdomsforebyggende arbeidet på arbeidsplassene må styrkes, blant annet gjennom bedriftshelsetjenesten.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg at det har vært ulik utvikling når det gjelder levekår blant ulike grupper. Samtidig har grupper av stønadsmottagere som har de dårligste levevilkårene, økt meget sterkt. Disse medlemmer vil påpeke at det først og fremst er viktig å stimulere til en utvikling der flest mulig i yrkesaktiv alder ikke blir avhengig av offentlige stønader. Flere arbeidsplasser, et bedre fungerende arbeidsmarked og krav til at den enkelte tar initiativ til å kvalifisere seg til arbeidsmarkedet, er viktig for å lette presset på trygde- og stønadssystemet. Disse medlemmer mener at det bør åpnes for privat arbeidsformidling.

       Disse medlemmer vil også minne om at store grupper av arbeidstagere, ikke minst de som arbeider innenfor en del typiske « kvinneyrker » eller har redusert arbeidstid, ikke sitter igjen med høyere nettoinntekt enn mange stønadsmottagere. Disse medlemmer vil advare mot å utvikle trygde- og stønadsordningene slik at det ikke lønner seg å ta ordinært lønnsarbeid for grupper som har muligheter til å delta i det ordinære arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om generell tillatelse til privat arbeidsformidling. »