I samsvar med Stortingets vedtak 12. juni 1995 har utkast til innstilling vært forelagt familie-, kultur- og administrasjonskomiteen og finanskomiteen til uttalelse. Uttalelsene til nevnte komiteer er i sin helhet gjengitt i kap. 15 i denne innstillingen.

1.1 SAMMENDRAG

       Innledningsvis i meldingen understrekes det at Regjeringens mål er å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og økt livskvalitet for den enkelte. Det framholdes at for å oppnå dette er en avhengig av høy verdiskaping og høy sysselsetting. Regjeringen legger derfor stor vekt på arbeidslinja også i velferdspolitikken. Et godt utdanningssystem, utbygging av barnehager og en aktiv likestillingspolitikk framholdes også som viktige deler av en helhetlig velferdspolitikk. Regjeringen vil slå ring om folketrygden og holde fast ved at utviklingen av helse- og omsorgstjenester i hovedsak skal være et offentlig ansvar underlagt offentlig styring. Velstandsutviklingen skal komme både nåværende og framtidige generasjoner til gode og må derfor være bærekraftig. Det understrekes at hjelp til selvhjelp er et viktig mål i velferdspolitikken. Det påpekes at et samfunn med rettferdighet og trygghet forebygger og demper sosiale motsetninger og avdemper negative virkninger av økonomiske nedgangstider.

       I en gjennomgang av de historiske linjer bak det norske velferdssamfunnet vises bl.a. til at Fellesprogrammet fra 1945 slo fast mål som arbeid, trygghet og helse for alle. Trygdeordningene, helsetjenesten og eldreomsorgen ble bygd ut i takt med nye muligheter og behov. Innenfor omsorgs- og helsetjenestene har utviklingen vært kjennetegnet ved desentralisering og økt vekt på tjenester utenom institusjon. Det vises til at de sosiale utgiftene fra 1972 til 1990 har økt fra vel 18 til 29 prosent av bruttonasjonalproduktet, og at folketrygdens utgifter til pensjoner og sosiale formål nesten er femdoblet siden 1967, målt i faste kroner. Antall årsverk som brukes til helse og sosiale tjenester, er i samme periode mer enn tredoblet.

       I en gjennomgang av dagens situasjon og utfordringene framover framheves bl.a. at sammenlignet med andre vesteuropeiske land har Norge høy sysselsetting, en jevn inntektsfordeling og godt utbygde velferdsordninger. Det påpekes imidlertid også at selv om det store flertall har gode levekår og har økt sin velferd de senere årene, er noen grupper blitt hengende etter, og blant dem som har dårlige levekår, nevnes eldre som bor alene uten annen inntekt enn folketrygdens minstepensjon, enslige forsørgere med full overgangsstønad fra folketrygden, unge arbeidsledige med lav utdanning og enkelte grupper blant funksjonshemmede.

       Det påpekes at økonomiske og sosiale problemer som følger av arbeidsledigheten, har hatt stor betydning for utviklingen av levekårene til mange mennesker de senere årene. Arbeidsledigheten har skiftet karakter, og det er blitt flere langtidsledige. Særlig ungdom med lave kvalifikasjoner og liten eller ingen arbeidserfaring kan ha problemer med å komme inn på det ordinære arbeidsmarkedet. Blant personer over 60 år og nedover i 50-årene har det skjedd en betydelig overgang til uføre- og annen førtidspensjon. Også sysselsettingen blant funksjonshemmede har gått ned de senere år. Regjeringen ønsker å stimulere til en gradvis høyere gjennomsnittlig avgangsalder på lengre sikt og vil derfor holde fast ved dagens pensjonsalder i folketrygden på 67 år. Behovet for fleksibilitet for personer mellom 64 og 67 år bør ifølge meldingen ivaretas gjennom avtalefestede førtidspensjonsordninger. Regjeringen vil legge forholdene bedre til rette for at de som vil og kan fortsette lenger i arbeid, skal ha mulighet til det.

       Det framholdes at etter en betydelig økning i antall stønadsmottakere i løpet av dette tiåret, er denne utviklingen nå snudd. Sykefraværet har gått betydelig ned, og det har vært klar nedgang i antall nye uførepensjonister. Mot slutten av 1994 har det imidlertid vært en mindre økning både i sykefraværet og antall nye uførepensjonister sammenlignet med samme periode i 1993. Regjeringen mener at det gode samarbeidet mellom partene i arbeidslivet for å redusere sykefraværet, bør videreføres, og vil selv videreføre sykelønnsordningen og fortløpende vurdere ordningen opp mot de resultatene som nås. Medisinsk rehabilitering vil bli prioritert fra Regjeringens side. Regjeringen vil ikke foreslå noen endring i kriteriene for rett til uførepensjon, men legger vekt på tiltak som gir bedre muligheter til å kombinere arbeid og trygd, og som kan stimulere til å utnytte restarbeidsevne.

       Antall enslige forsørgere som mottar stønad fra folketrygden, har nesten stabilisert seg. Antall mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp, stagnerte ved inngangen til 1990-årene, men har den senere tid økt litt igjen. Det understrekes at lavere tilstrømning til ulike former for førtidspensjonering vil være av stor betydning for å sikre vår sosiale trygghet og velferd på lang sikt.

       Endringer i alderssammensetningen vil trekke i retning av at det kan forventes å bli flere uførepensjonister fram mot år 2010, mens den sterkeste veksten i antall alderspensjonister ventes å komme fra 2010 og utover. Framtidens pensjonister vil ha tjent opp høyere pensjonsrettigheter. Over tid vil forventet antall yrkesaktive bak hver pensjonist, gå noe ned. Et økende antall eldre hvorav flere enn før vil være aleneboende, vil føre til økt behov for pleie- og omsorgstjenester.

       Kvinners yrkesdeltakelse fortsetter å øke, og behovet for forsørgerbaserte ytelser, som f.eks. etterlattepensjon og ektefelletillegg, går ned. Høyere yrkesdeltakelse blant kvinner øker pensjonistenes samlede husholdsinntekt i framtiden. Flere skilsmisser og samboere reiser spørsmål knyttet til flere av velferdsordningene. Regjeringen vil sikre enslige forsørgere et bedre inntektsnivå mens de er hjemme med små barn.

       Det påpekes at utsikter til stigende utgifter til pensjoner og pleie- og omsorgstjenester faller sammen med moderate vekstutsikter for norsk økonomi, og at dette vil kunne innebære en økt forsørgingsbyrde for kommende generasjoners yrkesaktive. Dette tilsier ifølge meldingen at en må unngå å iverksette pensjonsreformer som fører til økte framtidige utgiftsforpliktelser. Det understrekes at om skattebyrden ikke skal bli vesentlig høyere for framtidige generasjoner enn for nålevende, må det offentlige ha betydelige budsjettoverskudd i årene framover.

       Regjeringen legger til grunn at kommunene også i framtiden skal ha ansvaret for utformingen og utbyggingen av pleie- og omsorgstilbud til eldre og funksjonshemmede. Statlige myndigheter skal fortsatt ha et særlig ansvar for å sikre et mest mulig likeverdig tilbud på landsbasis. Regjeringen vil samtidig understreke at den enkelte selv har et ansvar for eget liv og egen helse, og for å innrette seg med sikte på å kunne klare seg best mulig på egen hånd. Det understrekes at pleie og omsorg i størst mulig grad skal knyttes til ordinære boliger. Regjeringen legger til grunn at sykehjem fortsatt skal være en del av en samlet eldreomsorg og uttaler at det i mange kommuner fortsatt vil være nødvendig å styrke sykehjemstilbudet. Regjeringen går inn for at det skal være tilbud om ensengsrom til dem som har behov for det. Samtidig skal yngre funksjonshemmede som i dag bor i sykehjem og aldershjem, tilbys alternative boformer utenfor institusjon. Regjeringen vil mobilisere til større ansvar og fellesskap i nærmiljø og lokalsamfunn.

       Regjeringen mener at en kombinasjon av offentlig finansiering og egenbetaling fortsatt skal ligge til grunn for finansiering av tjenestene. Egenbetalingen skal ha en sosial profil, som skjermer dem som har lavest inntekter. Regjeringen vil derfor i større grad målrette den økte offentlige ressursinnsatsen mot tyngre pleie- og omsorgsoppgaver. Det påpekes at økt betalingsevne i framtiden, spesielt blant pensjonister med middels høye og høye inntekter, taler for at satsene og nivået for brukerbetaling for hjemmetjenester bør kunne heves.

       Regjeringen legger til grunn at pensjonene fra folketrygden fortsatt skal gi grunntrygghet for alle innbyggere uavhengig av tidligere arbeidsinntekt, og gi en viss standardsikring i forhold til tilvant arbeidsinntekt for yrkesaktive. Regjeringen legger videre til grunn at tjenestepensjoner og egne pensjonsordninger skal fungere som supplerende ordninger til folketrygdens pensjonssystem. Det uttales at utviklingen i tjenestepensjonsordninger og private forsikringsordninger kan bidra til at den gode fordelingsprofilen i folketrygdens pensjonssystem motvirkes fordi slike ordninger kan favorisere personer med høyere inntekter eller spesielle yrkesgrupper. Det understrekes at en må unngå at supplerende tjenestepensjoner fortrenger folketrygden som felles pensjonsordning.

       Regjeringen vil på denne bakgrunn opprettholde prinsippene for tildeling av pensjonsytelser i folketrygden ved at ytelsene i hovedsak knyttes til hvert individ, men også ved at familiebaserte ytelser har en sentral plass. Regjeringen vil opprettholde folketrygdens etterlattepensjon og forsørgingstillegg, fordi de bidrar til å jevne ut inntektsforskjeller mellom kvinner og menn og mellom hushold. Regjeringen vil imidlertid foreta visse justeringer i ordningene rettet mot ektepar og etterlatte, som vil gi en bedre fordelingsprofil i folketrygden.

       Regjeringen legger opp til at det over tid foretas en skattemessig tilnærming mellom pensjonister med midlere og høyere inntekter og lønnstakere med tilsvarende inntekter. Minstepensjonister uten andre inntekter enn pensjon skal fortsatt ha skattefrihet, og lave pensjoner skal fortsatt ha skattefordeler. Meldingen legger til grunn at skattefavorisering av private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven opprettholdes, men det foreslås strengere krav til fordelingsprofil, og det stilles tydelige krav om forsikringselement og livslang ytelse. Regjeringen vil også foreta en viss opprydding når det gjelder den skattemessige behandling av premiefond for å forhindre at de brukes for å oppnå rene skattemessige, heller enn pensjonsmessige fordeler.

1.2 KOMITEENS GENERELLE MERKNADER

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Nyhuus, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil understreke at alle mennesker er like mye verdt, og at alle har noe i seg som kan utnyttes til det beste for den enkelte og samfunnet dersom forholdene legges til rette for det.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil også understreke at det norske velferdssamfunnet er preget av høy levestandard, relativt lik fordeling av inntekt og formue og en arbeidsledighet som er lav sammenlignet med en rekke andre vesteuropeiske land. Dette framkommer også i UNDPs rapport « Mennesker, samfunn og utvikling » fra 1995.

       Flertallet mener at St.meld. nr. 35 (1994-1995) synliggjør at vi i hovedsak har en velfungerende velferdsstat bygget på prinsipper som likeverd og fordeling. De fleste mennesker i Norge har det økonomisk trygt, og hovedtyngden av dem som har behov for støtte fra det offentlige, får dekket disse. Flertallet mener at det nå er behov for en gjennomgang av våre velferdsordninger da prinsippene i dagens systemer ble bygget opp under andre forhold og i en annen tid. Flertallet har registrert at et mindretall ser ut til å falle utenfor, og understreker at en av utfordringene nå er å bedre tilbudet til disse gruppene.

       Ett av målene i Velferdsmeldingen er å fange opp dem som faller utenom arbeidsmarkedet og velferdsordningene, og for hvem velferdsordningene i dag ikke er tistrekkelige. Unge arbeidsledige og spesielt langtidsledige, enslige forsørgere som har overføringer fra folketrygden som hovedinntektskilde, og enslige eldre i store byer er blant dem med dårligst levekår. Fordi sammenhengen mellom yrkesaktivitet og levestandard er tydelig, mener flertallet det er viktig å legge til rette for deltakelse i det ordinære arbeidslivet for flest mulig.

       Flertallet vil påpeke at ved gjennomgangen av dagens velferdsordninger er den overordnede målsettingen at velferdsordningene for framtida trygges. En forutsetning for dette er å sikre en fortsatt sterk og stabil økonomi. Flertallet mener derfor at god kontroll med offentlige finanser er god velferdspolitikk. Velferdsordningene bygger på felles økonomisk innsats som grunnlag for å gi legitimitet til systemet. Flertallet mener det er viktig for framtidas brukere at tilliten til fellesskapsordningene opprettholdes. Folketrygden skal fortsatt være det bærende elementet i vår pensjonsordning, og er grunnpilaren i velferdsstaten.

       Flertallet mener det viktig å føre en stabil økonomisk politikk samt å avsette tilstrekkelig ressurser for framtida. Flertallet mener derfor at avsetningene på petroleumsfondet er en nødvendig investering for framtidas velferd, slik at vi kan forsørge både de yngste og de eldste. Mye tyder på at folk vil leve lenger, noe som igjen vil medføre økt behov for pleie- og omsorgstjenester. I tillegg vil det være langt flere som vil ha opptjent høyere tilleggspensjoner i folketrygden. Flertallet mener det er riktig å sette av penger i dag slik at vi kan finansiere dette i framtida.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine generelle merknader.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener det er avgjørende at vi foretar de nødvendige endringer nå for å sikre folketrygden for framtida.

       Flertallet mener at det er overordnet at arbeidslinja gjennomføres. Det er viktig at alle får mulighet til å bidra ut fra sine evner og forutsetninger. Prognoser for framtidig befolkningsutvikling tilsier også at det i framtida blir færre til å bære de økonomiske byrdene for fellesskapet. Derfor må flere bidra og med det utgangspunkt at alle har noe å bidra med. Flertallet mener det hviler et ansvar på alle, både enkeltmennesker, arbeidsgivere og det offentlige for å legge til rette for deltakelse. Flertallet vil også understreke at det å være i arbeid er et gode i seg selv. Det er en klar sammenheng mellom personlig økonomi og det å være i arbeid. For mange er det også gjennom arbeidet man oppretter og vedlikeholder et nødvendig sosialt fellesskap.

       Flertallet vil vise til at de fleste nordmenn fikk bedre levekår i 1980-årene. Flertallet vil imidlertid peke på at de største forskjellene i levekår finnes mellom dem som er i arbeid, og dem som ikke har arbeid. Flertallet vil derfor understreke at satsing på arbeidslinja er et svært viktig virkemiddel for å sikre folks levestandard og for å motvirke ulikheter i befolkningen.

       Flertallet mener videre at det er et mål å oppnå større fleksibilitet mellom arbeid og trygd for dem som i perioder av livet ikke er helt arbeidsføre.

       Flertallet mener også det er nødvendig å diskutere hvilke oppgaver velferdsstaten skal prioritere i framtida. Vi ser en utvikling hvor folks behov og ønsker om ytelser øker forholdsmessig mer enn det staten kan tilby. Flertallet mener det offentlige ikke kan svare på alle krav og forventninger, og det må derfor stilles strengere krav til fordeling av ressurser mellom grupper. Et klart mål er å bedre situasjonen for dem i samfunnet som ikke har fulgt med i velstandsutviklingen. Et annet sentralt mål er å omfordele ressursene mellom dagens mottakere av ulike ytelser, men også å sikre en formålstjenlig omfordeling over tid. I et slikt perspektiv blir generasjonsregnskapet viktig. Med et langsiktig mål for øye er det viktig å sikre framtida for kommende generasjoner.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil påpeke at en del enslige forsørgere og enslige under 45 år er blant dem som har opplevd en nedgang i disponibel inntekt de siste årene. Dette flertallet mener det er et mål å sikre en jevn fordeling av ressursene og forhindre en utvikling mot et 1/10-samfunn.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil påpeke at alle har fordel av et trygt, likestilt og stabilt samfunn. Kvinner er mer avhengig av fellesskapsgoder og -løsninger enn menn er i mange sammenhenger. Fordi det fortsatt er slik at kvinner tar størst ansvar for de familiære omsorgsoppgavene, er det også de som rammes først dersom det offentlige tjenestetilbudet ikke fungerer.

       Bedre permisjonsordninger og barnehagedekning har gjort det lettere å kombinere omsorg og arbeid eller utdanning. Flertallet mener derfor det er god likestillingspolitikk å sikre velferdsordningene. Flertallet ønsker å styrke kvinnenes stilling både når det gjelder offentlige tjenester, og ved å innrette pensjonsordningene slik at de i større grad ivaretar kvinners behov.

       Komiteen vil påpeke at fordi kvinner lever lenger enn menn, er også politikken for de eldste eldre viktig kvinnepolitikk. Komiteen vil dessuten peke på at behovet for pleie- og omsorgstjenester vil øke sterkt i årene framover, både fordi det blir flere eldre og fordi de fleste vil leve lenger. Komiteen mener det er et mål at de som ønsker det, skal kunne bli boende i eget hjem så lenge som mulig. Det er imidlertid også nødvendig å understreke at alle også har et ansvar for å planlegge for sin egen alderdom. Komiteen vil også understreke behovet for at det bygges ut tilstrekkelig antall institusjonsplasser med heldøgns omsorg og pleie.

       Komiteen vil understreke at kvaliteten i pleie- og omsorgstilbudene må sikres selv om behovene vil øke sterkt i årene framover. Det er mange forhold som påvirker kvaliteten på tjenestene, som bl.a. kompetanse hos tjenesteyteren og organisering av tilbudet. Ikke minst er graden av brukermedvirkning viktig for å sikre god kvalitet på tjenestene. Komiteen mener det må legges til rette for at mottakeren av tjenestene kan ta aktivt del i utformingen av innholdet i tjenestene, og selv bestemme mer over sin egen hverdag. Dette gjelder både om en mottar tjenester i eget hjem, eller om en bor i institusjon.

       Komiteen vil også vise til at en del funksjonshemmede har sakket akterut i velstandsutviklingen. Innen en rekke områder er det behov for prioritering av denne gruppa. En relativt stor andel funksjonshemmede har lav utdannelse, mange unge funksjonshemmede bor fortsatt i institusjon, og det gjenstår mye praktisk tilrettelegging for eksempel når det gjelder transport. Komiteen mener det er viktig å sette i verk tiltak slik at flest mulig funksjonshemmede blir mest mulig selvhjulpne.

       En stor del av de eldre som har lav levestandard, er enslige minstepensjonister og pensjonister med lav tilleggspensjon med høye bokostnader, spesielt i de større byene. Komiteen mener at et målrettet virkemiddel for å bedre deres situasjon er å bygge ut ordningen med bostøtte.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at i tillegg må disse gruppene skjermes i forhold til egenandeler i større grad enn i dag.

       Komiteen vil understreke at beskyttelse av rettigheter som arbeidstaker står sentralt i velferdsstaten. Utbyggingen av sykepengeordningen må forstås i denne sammenheng. Komiteen mener det er riktig å ha en sykepengeordning som sikrer inntekt ved sykdom. Komiteen mener også det er nødvendig å understreke arbeidsgiverens ansvar i forhold til sykdomsforebyggende arbeid. Det er en viktig målsetting å satse på godt arbeidsmiljø for å forhindre at folk blir syke.Komiteen vil motarbeide alle tendenser til rasisme i vårt samfunn. Diskriminering av mennesker på grunn av ulik etnisk tilhørighet er uforenlig med komiteens syn på menneskeverdet. Flyktninger og andre som blir innvilget asyl i Norge, må sikres likeverdige muligheter i forhold til norske borgere. Samarbeid, gjensidighet og toleranse mellom innvandrere og nordmenn vil være helt grunnleggende. Likeverdige muligheter innebærer både rettigheter og plikter.Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er påfallende at Velferdsmeldingen ikke omtaler de store forskjellene som er i ferd med å bli ved at en stor andel av innvandrerne ikke har kommet inn på det ordinære arbeidsmarkedet.

       Det er ikke akseptabelt at store grupper sakker akterut i forhold til velferdsutviklingen.

1.2.1 Generell merknad fra Arbeiderpartiet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil at det norske samfunnet fortsatt skal være et velferdssamfunn som er basert på sosialdemokratiske verdier som frihet, likhet og solidaritet. Velferdssamfunnet skal være en garantist for at nødvendige behov blir dekket, samtidig som innretningen av velferdsgodene ikke må umyndiggjøre folk. Det er viktig at alle føler ansvar for eget liv.

       Den nordiske og norske velferdsmodellen er først og fremst kjennetegnet ved at den omfatter alle uansett inntekt, bosted, alder og kjønn. Denne modellen har vært et ideal for mange andre lands utbygging av sine velferdsordninger.

       Etter en lang periode med oppbygging av tjenester og velferdstilbud, er det nå nødvendig å evaluere hvordan disse fungerer. For Arbeiderpartiet er det grunnleggende viktig å sikre best mulig fordeling av godene. Levekårsundersøkelsen 1995, fra Statistisk sentralbyrå, viste at befolkningen som helhet har hatt en klar bedring av den materielle levestandarden de siste 15 årene. Et lite mindretall faller likevel utenfor det store fellesskapet og disse medlemmer mener en slik utvikling må snus. For disse medlemmer er det alltid et overordnet mål å sikre velferdsstaten for alle, men samtidig fordele ressursene bedre.

       Den positive økonomiske utviklingen i Norge kan heller ikke sees uavhengig av utviklingen i våre naboland og utviklingen i en global sammenheng. Disse medlemmer mener at det verken er riktig eller mulig at den velferdsveksten som har funnet sted i Norge etter den andre verdenskrig, ensidig kan komme oss til gode. Disse medlemmer mener denne målestokken også må spille inn i en evaluering av våre velferdsgoder.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av en stabil økonomi for å sikre våre velferdsgoder og utbygging av nye ordninger. Disse medlemmer mener at vi har en forpliktelse til å forvalte verdiene slik at de også kommer framtidige generasjoner til gode. Avsetning av midler på Statens petroleumsfond er et viktig virkemiddel for å bidra til en stabil økonomi og samtidig forvalte ressursene slik at de som kommer etter oss, også skal nyte godt av dette.

       Disse medlemmer viser videre til at det i Langtidsprogrammet for 1994-97 ble presentert en helhetlig og langsiktig strategi for å øke verdiskapningen og sysselsettingen. Denne strategien er fulgt opp i senere budsjettdokumenter. Disse medlemmer viser til at de viktigste elementene i denne strategien er:

-	en aktiv, men langsiktig budsjettpolitikk for å styrke sysselsettingen,

-	et inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet for å styrke konkurranseevnen, og

-	en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å få de ledige tilbake i arbeid.

       Resultatene begynner nå å vise seg. Ledigheten er på vei ned samtidig som pris- og kostnadsveksten er lav. På samme tid er også offentlig sektors finansielle situasjon bedret. Men Arbeiderpartiet akter ikke å slå seg til ro så lenge mange fortsatt ikke har et arbeid. Arbeid for alle er fortsatt jobb nr. 1.

       Disse medlemmer mener det er sentralt å sikre folketrygden for framtida. Fortsatt skal folketrygden være det bærende elementet i vårt pensjonssystem; derfor er det også avgjørende at pensjoner som utbetales i tillegg, sees i sammenheng med ytelsene fra folketrygden. mange av framtidas pensjonister vil ha høye pensjoner. Disse medlemmer mener det derfor er riktig at framtidas pensjonister med høye ytelser bidrar mer til fellesskapet enn hva som er tilfelle i dag.

       Erfaring viser at det er en nær sammenheng mellom velferd og det å være i arbeid. Store deler av dem som har lav levestandard, er utenfor arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener derfor at arbeid til alle er det viktigste målet. I tillegg til at arbeid har direkte betydning for den enkeltes økonomi, er arbeidsfellesskapet for mange det viktigste sosial nettverket de har. Arbeidslinja omfatter alle, også de som ikke er hundre prosent arbeidsføre hele tiden. Disse medlemmer vil derfor at det satses mer på tiltak som gjør det mulig å kombinere arbeid og trygd, og som gir flere en mulighet til å bidra etter evne. Det er riktig å fokusere på menneskers restarbeidsevne og ikke på hvor syke eller uføre de er. Arbeid er et gode som flest mulig må få ta del i.

       Det er også sentralt for vår felles velstandsutvikling at flest mulig er i arbeid. Befolkningsutviklingen framover viser at forsørgelsesbyrden for de yrkesaktive vil øke. Disse medlemmer mener derfor at den gjennomsnittlige avgangsalderen, som i dag er 61 år, bør øke.

       I tråd med sosialdemokratiske verdier mener disse medlemmer at det offentlige har en forpliktelse til å sikre at grunnleggende behov for trygghet og helse blir ivaretatt. Folk skal ha trygghet for at de vil få behandling når en blir syk, samt pleie og omsorg når det er nødvendig. Disse medlemmer ønsker en sterk offentlig sektor og mener dette både er et mål og et virkemiddel. Det er viktig å ha en sterk politisk styring av offentlige midler og ressurser. På samme tid ønsker vi en debatt om hvilke oppgaver som må utføres av det offentlige og hvor private tilbydere og frivillige kan gjøre en innsats.

       Disse medlemmer vil understreke at tjenester knyttet til helse og omsorg i all hovedsak er og bør være det offentliges ansvar. Disse medlemmer mener prinsipielt at det er uheldig med en utvikling hvor helse og omsorg gjøres til gjenstand for kjøp og salg som andre varer.

       Disse medlemmer vil vise til at det har vært en utvikling hvor en stadig større andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder mottar hele, eller deler av, sin inntekt gjennom offentlige stønader eller trygder. Disse medlemmer mener at dette er en uheldig utvikling. Disse medlemmer mener at en god velferdspolitikk er å legge til rette slik at alle får brukt sine ressurser og krefter best mulig. Disse medlemmer mener at utgangspunktet for politikken må være at alle har noe å bidra med. Det offentlige har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte kan få bruke sine ressurser best mulig. Dette bør skje i samarbeid med arbeidslivets parter. Å avvise folk fra arbeidslivet uten å ha gitt dem en sjanse til å vise hva de kan, er ikke akseptabelt.

       Disse medlemmer vil understreke at det er mange som ikke har mulighet til å være i arbeid. Disse medlemmer mener det er et felles ansvar å sikre en god levestandard også for dem som lever av trygd.

       På samme tid som det er et mål å sikre at flest mulig er i arbeid, må det også iverksettes økte tiltak for å forhindre at folk blir syke. Disse medlemmer vil vise til at det fraværsforebyggende arbeidet som LO og NHO har gjennomført, har gitt gode resultater, og mener at dette arbeidet også er overførbart til andre sektorer. Det er viktig at bedriftshelsetjenesten trekkes aktivt med. Disse medlemmer mener det er både i arbeidsgivers og arbeidstakers interesse å satse mer på fraværsforebyggende arbeid. Disse medlemmer ser på denne bakgrunn ikke at det er behov for endringer i dagens sykelønnsordning.

       Arbeiderpartiet har vært drivkraften for innføring av velferdsordninger og mer rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet. Disse medlemmer mener dette også er en riktig politikk for framtida. På denne bakgrunn vil også disse medlemmer gå mot forslag om å privatisere de primære velferdsoppgavene, og mener at det er bedre å bygge ut det offentlige tjenestestilbud enn å gjennomføre kostnadskrevende reformer når det gjelder kontantoverføringene til den enkelte. Trygghet for at det finnes et godt behandlingstilbud den dagen en har behov for det, er for de fleste viktigere enn å ha litt mer igjen til forbruk.

       De minst ressurssterke er mest avhengig av det offentlige tilbudet. Derfor er det god fordelingspolitikk å bygge ut offentlige velferdsgoder framfor å styrke den enkeltes økonomi. På samme måte er kvinner mer avhengig av offentlige tjenestetilbud enn menn, fordi det fortsatt er kvinner som tar hovedtyngden av ansvaret for omsorg i familien. Arbeiderpartiets offensive satsing på utbygging av velferdsgoder, som fødselspermisjoner, tidskontoordninger og barnetilsynsordninger, er derfor også god kvinnepolitikk.

       Disse medlemmer ønsker en sterk og offensiv offentlig sektor, og mener det best sikrer en god og rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet. På samme tid vil disse medlemmer understreke at det er nødvendig at hver og en føler ansvar for seg selv, sine omgivelser og for fellesskapet. Politikere eller de offentlige organene verken kan eller skal overta ansvaret for den enkeltes liv. Disse medlemmer mener vi får det beste resultatet der hver enkelt får være med å legge premissene i forhold som vedrører dem. På den bakgrunn ble pasientrettigheter sterkt vektlagt under behandlingen av Helsemeldinga i juni 1995. Og på samme måte er behovet for og ønsket om brukermedvirkning understreket i flere sammenhenger i Velferdsmeldinga. På denne måten ønsker disse medlemmer å understreke at vi ønsker velferdstilbud med god kvalitet, og som brukerne skal være med å utforme.

1.2.2 Generell merknad fra Senterpartiet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil bevare og utvikle den norske velferdsmodellen som bygger på universelle framfor behovsprøvde ordninger. Grunnleggende velferdstjenester må være tilgjengelig for alle uavhengig av sosial bakgrunn, alder, kjønn, yrke og bosted. Samfunnet har gjennom utformingen av rammene rundt den enkeltes oppvekst, utdanning, yrkesliv og alderdom, ansvar for å gi den enkelte gode og likeverdige muligheter til å fylle sitt ansvar og forpliktelser overfor fellesskapet. Staten skal legge til rette for at innbyggerne kan ta ansvar for egen livssituasjon og samtidig sikre økonomisk grunntrygghet for alle.

       Folketrygden må også i fremtiden være grunnpilaren i velferdssamfunnet, og sikre trygghet ved inntektsbortfall under sykdom, uførhet og ved alderdom. Velferdsstaten må finansieres gjennom fellesskapet. Senterpartiet mener at skattesystemet må brukes bevisst for å sikre en mest mulig rettferdig fordeling mellom grupper, generasjoner og mellom ulike livsfaser. For Senterpartiet er dette prinsipielle og praktiske målsettinger som i sum betyr at velferdsstaten må sikres gjennom universelle løsninger.

       Disse medlemmer mener at hensynet til økologien må være overordnet kortsiktig økonomisk vekst. Vi må ta langsiktige hensyn for å sikre gode vilkår også for framtidige generasjoner.

       I dag legges det for stor vekt på materiell velstand. Vi kjøper, sløser og bruker stadig mer. Disse medlemmer mener det er viktig å arbeide for et bedre livsmiljø, der vi kan ha mer tid til samvær med familie og venner og til omsorg for andre i nærmiljøet.

       Høy livskvalitet og godt kulturelt rotfeste er viktig for oss alle. Vi trenger å kjenne oss til nytte og føle tilhørighet i et fellesskap. Da får vi også trygghet til å møte nye utfordringer og andre kulturer. For å sikre livsmiljøet vårt i forhold til naturen og medmennesker har vi alle et personlig ansvar.

       Disse medlemmers prinsipielle utgangspunkt for trygdepolitikken er at alle som er bosatt i Norge skal være sosialforsikret med lovbestemt rett til kontantstønader ved sykdom, omsorgspermisjon, arbeidsløshet, uførhet og alderdom. Til sammen utgjør disse rettighetene et felles offentlig folketrygdsystem. Alle borgere har rett til velferdsgoder som finansieres gjennom skattene. Disse medlemmer vil bidra til å unngå at friske personer blir passive mottakere av trygd.

       Disse medlemmer vil peke på den store ulikheten i velferdsordninger mellom yrkesaktive og selvstendig næringsdrivende. Disse medlemmer mener at selvstendig næringsdrivende må ha like rettigheter i forhold til fødselspenger, sykepenger, dagpenger, attføring, fleksibel pensjonsalder og mulighet til opptjening av tjenestepensjon.

       Disse medlemmer vil at trygdesystemet fortsatt skal spille en viktig rolle i fordelingspolitikken. Disse medlemmer mener at alderspensjonen må vurderes, særlig med sikte på fordelingspolitiske virkninger. Disse medlemmer foreslår at det nedsettes en pensjonskommisjon som skal utrede mulighet for et pensjonssystem i folketrygden som tar sikte på større likhet og grunntrygghet for alle. Disse medlemmer vil ikke støtte Regjeringens forslag til endring når det gjelder skattlegging av pensjonister.

       Barn og unge er samfunnets viktigste ressurs. Gjennom opplæring, utdanning og deltakelse skal disse aldersgruppene selv bli i stand til å overta ansvar. Trygg oppvekst, vern mot overgrep og tildeling av oppgaver er viktig. Dette er et ansvar som ikke minst hviler på foreldrene.

       Gode oppvekstvilkår for barna er en viktig investering for framtida. For å gi barn og foreldre mer tid sammen, vil disse medlemmer arbeide for større frihet for småbarnsforeldre til å velge mellom å være hjemme og delta i arbeidslivet. Det må legges til rette for mer fleksibel arbeidstid for småbarnsforeldre, og trygderettighetene ved omsorgsarbeid må bedres. Økte kontantoverføringer bør skje gjennom økt barnetrygd og småbarnstillegg.

       Hvordan vi tar vare på de svakeste i samfunnet sier mye om hvilket samfunn vi lever i. Senterpartiet mener at søkelyset må settes på forholdene for følgende grupper: eldre, funksjonshemmede, enslige forsørgere og rusmiddelmisbrukere. Disse medlemmer går imot forslag til omlegging av støtten til enslige forsørgere som vil skyve de mest ressurssvake over på økonomisk sosialhjelp.

Forskjellene i Norge øker

       Disse medlemmer viser til at størstedelen av folket har høy levestandard og opplever en stor velstandsutvikling, samtidig som noen grupper får det stadig verre. Forskjellene i levekår øker. Noen av årsakene til dette er innstramming i medisinske vilkår for å få uføretrygd, og at arbeidet med attføring ikke fungerer etter intensjonene. Med dagens arbeidsmarkedssituasjon er det fare for at ytterligere flere grupper skyves over på sosialhjelp. Disse medlemmer kan ikke akseptere en slik utvikling. Det er en stor utfordring å bedre fordelingen av ressursene både geografisk, i forholdet mellom generasjonene og mellom de ulike gruppene i befolkningen.

       Det norske samfunnet har vært bygd opp rundt forståelsen av at alle skal ha like muligheter uansett bosted og økonomiske forutsetninger. Disse medlemmer vil peke på at forskjellen mellom dem som har arbeid og dem som ikke har arbeid er en av de store skillelinjene i samfunnet. Disse medlemmer vil utforme velferdsordningene slik at en kan motvirke de økende forskjellene ved å omfordele ressursene til utsatte grupper som eneforsørgere, funksjonshemmede, arbeidsledige og mennesker i etableringsfasen. Disse medlemmer mener en må utvide arbeidsbegrepet til å omfatte ulike omsorgsoppgaver og frivillig samfunnsinnsats. Frivillige omsorgsoppgaver og frivillig samfunnsinnsats skal kunne gi pensjonspoeng.

       De siste ti årene har det nesten vært en dobling av antall personer som mottar økonomisk sosialhjelp. Stor arbeidsledighet og innstramminger i enkelte trygdeytelser har skjøvet flere grupper over på økonomisk sosialhjelp. Disse medlemmer foreslår at en ordning med samfunnslønn utredes.

       Om lag 50.000 unge under 25 år mottar sosialhjelp. Disse medlemmer er urolige over en utvikling der mennesker i arbeidsfør alder i økende grad blir avhengige av offentlige overføringer. Disse medlemmer vil spesielt understreke alvoret i at en stor andel unge stenges ute fra arbeidsmarkedet og dermed trygdesystemets sikkerhetsnett. Senterpartiet mener det er behov for en sterkere satsing overfor denne gruppen, og går bl.a. inn for en mer fleksibel bruk av arbeidsmarkedsmidler for å skape arbeid til unge arbeidsledige.

       Disse medlemmer vil påpeke at Velferdsmeldingen i liten grad tar hensyn til kvinner og til likestillingspolitikken. Tvert imot ser en at det er kvinnene som kommer dårligst ut med de forslagene som Regjeringen har fremmet. Verst går det ut over gruppen eneforsørgere, der Regjeringen legger opp til en innstramming på flere hundre millioner kroner. Dette til tross for at levekårsundersøkelser viser at dette er den gruppen som har det vanskeligst, og hvor hele 39 % trenger sosial stønad i tillegg for å klare de daglige forpliktelsene.

       Disse medlemmer viser også til at kvinners pensjonsrettigheter er svært dårlige. I 1985 fikk menn i gjennomsnitt 19 % høyere pensjon enn kvinner. I 1994 var forskjellen økt til 35 % ifølge Institutt for sosialforskning (INAS). Ordningen med pensjonspoeng for omsorgsarbeid har ikke tilbakevirkende kraft, og deltidsarbeid gir liten uttelling i form av pensjonsytelser.

       Disse medlemmer vil peke på at forskjellene i levekår i landet er størst mellom Oslo vest og Oslo øst. Disse medlemmer mener disse levekårsforskjeller må motvirkes gjennom en lang rekke tiltak og viser i denne sammenheng til Senterpartiets forslag i Innst.S.nr.208, jf. St.meld. nr. 14 (1994-1995) Levekår og boforhold i storbyene.

Grunnlaget for velferdsstaten

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet har foreslått å redusere oljeutvinningstempoet til 1994-nivå i løpet av 1996 og 1997. Olje og gass er lagerressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv og ut fra hensynet til kommende generasjoner. Disse medlemmer mener en slik langsiktig ressursutnytting gir bedre velferd enn rask utvinning og investering av oljepengene i utlandet, slik Regjeringen legger opp til med oljefondet.

       Disse medlemmer vil peke på at den vedvarende høye arbeidsledigheten på over 140.000 arbeidsledige er en stor belastning på nasjonens økonomi. Velferdsmeldingen slår fast at den yrkesaktive andelen av befolkningen reduseres og dermed får økt forsørgelsesbyrde. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn vise til at « arbeid til alle » vil være det viktigste grunnlag for å opprettholde den norske velferdsmodellen. Senterpartiet mener det er nødvendig med en ny kurs og nye løsninger for å redusere tallet på arbeidsledige. Disse medlemmer viser i den sammenheng til Senterpartiets alternative budsjett for 1996.

Sysselsetting

       En forutsetning for å opprettholde velferdsstaten er høy sysselsetting og god forvaltning av kapitalen. Regjeringen framhever stadig den såkalte arbeidslinja som hovedpilaren for velferdspolitikken.

       Disse medlemmer er bekymret for utviklingen på arbeidsmarkedet. Det foregår en omfattende omlegging av strukturpolitikken med sikte på en mer markedsbasert økonomi. Tusenvis av arbeidsplasser blir radert bort innen blant annet post, tele, NSB, landbruk og fiske. Disse medlemmer viser til at forslag i Rattsø-utvalgets innstilling vil bety ytterligere press på den kommunale økonomien, som igjen fører til nedbygging av offentlig sektor. Det er grunn til å spørre om hvor alle de nye arbeidsplassene skal komme. Intensjonene i arbeidslinja vil kunne kreve så mange som 500.000 nye arbeidsplasser for å kunne redusere andelen trygdemottakere gjennom å utnytte arbeidsevnen til den enkelte.

       Disse medlemmer peker på at mange unge har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser i den sammenheng til Senterpartiets forslag vedrørende praksisplasser og mer fleksibel bruk av arbeidsmarkedsetatens midler.

       Disse medlemmer viser til at land som Sverige, Danmark og Nederland, med en velferdsmodell som vår, nå foretar en kraftig omlegging med sikte på et mer markedsbasert system. I Nederland blir uføretrygd og sykelønnsordning privatisert. Oppsigelsesvernet skal svekkes. Dette blir gjort for å være konkurransedyktig i forhold til de andre EU-landene. Det blir videre hevdet at for å få kapitalkreftene til å investere i landet, må avkastningen være god. Billig arbeidskraft blir derfor et lokkemiddel for kapitalen.

       Disse medlemmer er bekymret for at også krefter i Norge, som har som mål at Norge skal tilpasse seg utviklingen i EU, vil svekke våre velferdsordninger av konkurransemessige hensyn. Prinsippene om fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester som også Norge er underlagt gjennom EØS-avtalen, kan tvinge fram en mer markedsstyrt velferd.

Arbeidslinja

       Disse medlemmer understreker betydningen av at alle får lik mulighet til å delta i arbeidslivet. Disse medlemmer vil understreke at det i veldig mange tilfeller ikke er mangel på viljen til å arbeide, men mangel på arbeid som er avgjørende. Det er en stor utfordring for samfunnet å legge forholdene til rette for at funksjonshemmede får lik mulighet til utdanning og arbeid. Attførings- og rehabiliteringsarbeidet har ikke fungert etter intensjonene, og disse medlemmer mener det er nødvendig med en evaluering og gjennomgang av den såkalte arbeidslinja. Disse medlemmer viser til B.innst.S.nr.11 (1995-1996), der Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ba om en årlig redegjørelse for Stortinget, for å følge utviklingen i forhold til arbeid, attføring, uføretrygd og sosial stønad for å kunne iverksette riktige og nødvendige tiltak. Det er viktig at en sterkere satsing på arbeidslinja ikke fører til uforsvarlige innstramninger i trygdeordningene, slik at sikkerhetsnettet blir fjernet for mennesker som ikke har ressurser eller praktisk mulighet til å delta i ordinært arbeid.

Kommunale pleie- og omsorgstjenester

       Disse medlemmer mener at tilbudene på kommunenivå må utformes ut ifra de lokale forhold og forutsetninger. Det vil bety at det blir lokale variasjoner i tilbudet. Disse medlemmer vil videre peke på at det er viktig å sikre et mest mulig likeverdig tilbud. Det må være mulighet for ulike prioriteringer og løsninger lokalt, bygd på minstekrav som alle kommunene får økonomiske rammer til å oppfylle.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig med en betraktelig sterkere prioritering av utbygging av nye sykehjemsplasser sett i lys av den forventede befolkningsutviklingen.

       Disse medlemmer vil understreke kommunenes plikt til å følge opp sosiallovens bestemmelser om omsorgslønn og avlastningstiltak til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Disse medlemmer vil arbeide for at pleietrengende og deres pårørende sikres rett til omsorgskontrakt i forhold til bl.a. hjelpetiltak i hjemmet, omsorgslønn og avlastning. Omsorgsarbeid må gi likeverdige pensjonspoeng også i forhold til uførepensjon.

       Disse medlemmer vil arbeide ut ifra et grunnsyn om at alle mennesker er likeverdige og har rett til likeverdige liv.

       Funksjonshemmedes levekår må sikres gjennom lønnsutvikling, samt rett til utdanning og arbeid. Det må være større fleksibilitet i å kombinere arbeid og trygd. Ordningen med personlige assistenter må videreutvikles. Tilgjengeligheten til offentlige bygninger og transportmidler må bedres for bevegelseshemmede. Foreldre med funksjonshemmede barn må sikres mulighet til barnehageplass, spesialpedagogiske tiltak, avlastning og omsorgslønn.

1.2.3 Generell merknad fra Høyre

Sikrere fremtid

       Komiteens medlemmer fra Høyre tar utgangspunkt i at det norske samfunn er et godt samfunn å leve i. Norge er ikke et totredjedelssamfunn selv om enkelte innen eldregruppen, enslige forsørgere og ungdom har vanskelige levekår. Velferdssamfunnet er kjennetegnet av gode levekår for de aller fleste, godt utbygde velferdsordninger, gode utdanningsmuligheter, høy sysselsetting og en solid økonomi basert på høye oljeinntekter. Likevel vil Norge som nasjon stå foran store utfordringer i neste århundre som vil påvirke utviklingen og prioriteringene i velferdssamfunnet. Dette vil kreve nytenkning og omforming av enkelte velferdsordninger. Etter disse medlemmers oppfatning bør derfor det offentlige i større grad konsentrere seg om kjerneoppgavene. Høyre ønsker en sterk, men begrenset statsmakt slik at det blir mulig å løse de viktigste fellesoppgavene på en langt bedre måte enn i dag. Slike fellesoppgaver er helsevesen, eldreomsorg, pensjoner og andre nødvendige velferdsordninger.

       Disse medlemmer understreker at hovedtrekkene i det norske velferdssamfunnet må videreføres. Velferdssamfunnet med alle dets ulike trygder og helse- og sosialtilbud vil hele tiden være i endring. Slik skal det være i et dynamisk og nyskapende samfunn i stadig forandring. For å møte nye generasjoners krav til velferdssamfunnet, må både det personlige ansvaret styrkes, friheten og muligheten til å velge må økes, og det offentliges grep om hvert enkelt individ må reduseres.

       Disse medlemmer mener man på mange områder har gått for langt med hensyn til offentlig tjenesteproduksjon og detaljstyring. Det reduserer privat ansvarsfølelse og engasjement, sikrer ikke god fordeling og skaper urealistiske forventninger og kravmentalitet til at det offentlige overtar og løser alle problemer.

Trygghet og ansvar

       De forslag disse medlemmer går inn for, bygger på følgende hovedsyn: Fordi befolkningsutviklingen fører til færre yrkesaktive og flere pensjonister samtidig som dagens anslag for oljeinntektene viser at disse blir kraftig redusert, er det nødvendig å foreta endringer for å sikre velferden for kommende generasjoner. Disse medlemmer mener en slik gjennomgang først og fremst må resultere i endringer i trygde- og velferdsordningene for folk i yrkesaktiv alder. Det skal svært gode grunner til å gjøre endringer i skatte- og pensjonsreglene for alderspensjonistene både fordi det er opptjente rettigheter, og fordi det ikke er lenge siden tilleggspensjonsreglene ble endret. Det er viktig å opprettholde en sammenheng mellom arbeidsinntekt og pensjon. Disse medlemmer vil peke på at veksten i utgiftene til alderspensjon er nødvendige og riktige. Dersom alderspensjonistene får beholde sine oppsparte midler slik at stadig flere får en romslig økonomi, vil de ha bedre muligheter til å ta vare på seg selv, betale for tjenester de trenger, og utsette tidspunktet for når de blir avhengig av offentlig omsorg.

       Disse medlemmer ønsker å sikre kommende generasjoners velferdsordninger gjennom å fondsbasere tilleggspensjonene. Fondsbasering av tilleggspensjonene er en trygghetsreform. Når den enkelte sparer til egen pensjon, blir tryggheten større enn om utbetaling av tilleggspensjoner overlates til fremtidens skattebetalere. Fondsoppbygging på private hender vil være en viktig del av en politikk for en bedre balanse mellom offentlig og privat sektor. Disse medlemmer vil i denne innstillingen fremme forslag i tråd med dette.

       Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens arbeidslinje, som disse medlemmer slutter seg til, ikke vil la seg gjennomføre dersom stønadsordningene fremstår som så attraktive og tilgjengelige at det ikke lønner seg å arbeide. En tilværelse på trygd eller stønad er langt mindre stigmatiserende enn før. Dette medfører dessverre også at folk støtes ut av arbeidslivet. Ca. 64 mrd. kroner utbetales nå årlig i trygdeytelser og sosialstøtte til folk i yrkesaktiv alder som er helt eller midlertidig ute av yrkeslivet. Til sammenligning utgjør utgiftene til alderspensjon ca 49 mrd. kroner.

       Disse medlemmer understreker at det ikke bare er endringer i dagens offentlige velferdsordninger som er en forutsetning for å bevare det beste i det norske velferdssamfunnet. Minst like viktig er det å stramme inn i de høye offentlige utgiftene på andre områder i samfunnet for å skape rom for å bevare og finansiere velferdsgodene. Det er m.a.o. behov for en helhetlig alternativ økonomisk politikk i forhold til hva Regjeringen har gjennomført de senere årene. I denne sammenheng viser disse medlemmer til Høyres økonomiske politikk som bl.a. er basert på lavere offentlige utgifter, skatte- og avgiftslettelser, og en vridning av ressursbruken og verdiskapningen i samfunnet fra offentlig til privat sektor.

Høyres alternativ - det skal lønne seg å jobbe

       Dissse medlemmer viser til at Høyres alternativ for å sikre velferdssamfunnets fremtid bygger på følgende hovedsyn:

-	Respekt for opptjente rettigheter. Alderspensjonen skal derfor videreføres.

-	Romslig pensjonistøkonomi forebygger avhengighet av offentlig omsorg. Regjeringens angrep på pensjonistenes oppsparte midler avvises.

-	Generasjonsregnskapet tilsier at de genenerelle overføringene til barnefamiliene må beholdes og tilleggspensjonene fondsbaseres.

-	Det skal lønne seg å jobbe. For å stimulere til økt grad av selvforsørgelse gjennom eget arbeid, foreslås vurdert ulike omlegginger og innstramninger i trygdeordninger for folk i yrkesaktiv alder.

-	Sparing til egen alderdom er gunstig for den enkelte og samfunnet. Høyre vil derfor beholde og forbedre mulighetene til privat pensjonssparing.

Arbeiderpartiets forfeilede strategi

       Disse medlemmer mener at Regjeringens velferdsmelding ikke kommer med tilstrekkelige forslag til å håndtere de store utfordringene som det norske velferdssamfunnet står overfor inn i neste århundre.

       Disse medlemmer konstaterer at meldingen gir følgende strategi for å møte hovedutfordringene i velferdspolitikken:

-	I store trekk videreføring av de offentlige velferdsordningene.

-	Angrep og innstramninger på de private pensjonsspareordningene.

-	Angrep på pensjonistenes egne inntekter ved økt beskatning.

-	Samlet sett en ytterligere vridning av velferdspolitikken i retning av offentlig styring og offentlig fordeling av velferdsgodene.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen legger opp til å føre en velferdspolitikk som vil få det stikk motsatte resultat av hva man hevder man ønsker: Ved å angripe og redusere opparbeidede rettigheter, men forbedre trygdeordninger for yrkesaktive underminerer man i realiteten arbeidslinja. Det vil lønne seg mindre enn før å jobbe. Oppfordringen til å ta ansvar for seg selv reduseres.

       Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen gir tilfredsstillende svar på hvordan det offentlige skal kunne bære den sterke utgiftsveksten i folketrygden inn i neste århundre, selv om noe av utgiftsveksten skal dekkes gjennom skjerpet beskatning av pensjonistene.

       Disse medlemmer mener at Regjeringen undervurderer utfordringene som den sterke veksten i folketrygdens utgifter frem mot år 2030, fører med seg. Regjeringen legger stor vekt på « arbeidslinja » som bl.a. innebærer at flest mulig skal ha eget arbeid og få utnyttet sin arbeidsevne til å forsørge seg selv. Disse medlemmer er enig i denne målsetting. Imidlertid kan man ikke se at forslagene i meldingen legger forholdene til rette for å oppnå målsettingene med « arbeidslinja ». I denne sammenheng vil disse medlemmer påpeke følgende:

-	Regjeringen foreslår å videreføre sykelønnsordningen uendret. Sykelønnsordningen medfører høye kostnader for bedriftene og høye offentlige utgifter som i neste omgang må finansieres med høyere skatter. Begge deler undergraver sysselsettingen.

-

Regjeringen viser manglende vilje til en nødvendig innstramning i de samlede offentlige utgiftene. Over tid vil dette bidra til økt skatte- og avgiftstrykk for å finansiere den stadig tyngre offentlige sektoren. Dette vil i neste omgang redusere antall arbeidsplasser i næringslivet og i de private deler av økonomien.

-	Regjeringen unnlater å drøfte endringer eller omlegginger i trygdeordninger. Det vises i denne sammenheng til ordningen med dagpenger/arbeidsledighetstrygd, attføring eller uføretrygd.

       For øvrig har disse medlemmer merket seg at Regjeringen velger å skyve interne politiske problemer om eventuell beskatning/behovsprøving av barnetrygden foran seg ved å nedsette et offentlig utredningsutvalg.

1.2.4 Generell merknad fra Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at arbeid til alle er og blir selve grunnlaget for velferdsstaten. Bare full sysselsetting kan sikre velferdsstaten og videreutviklingen av denne. Dette medlem mener det er en forutsetning for finansieringen og videre styrking av velferdsstaten at flest mulig er med på å bidra til fellesskapet.

       På bakgrunn av dette blir arbeidsledigheten en trussel mot vår velferd. Arbeidsledigheten oppleves negativt for enkeltmennesket og for samfunnet som helhet. Den fører til økt grad av utstøting, noe som i dag rammer særlig kvinner og ungdom med liten utdannelse, eldre arbeidstakere og grupper av etniske minoriteter. Resultatet blir skjevere fordeling og større ulikheter mellom folk.

       Arbeidsledigheten er en trussel mot troverdigheten til det politiske systemet og kan føre til en ytterligere solidaritetsavvikling. En offensiv sysselsettingspolitikk med nedkorting av arbeidstiden, gode ordninger for etter- og videreutdanning, satsing på ny vekst innenfor miljø, helse og undervisning mener dette medlem er viktige krav for bedret velferd.

Visjonen

       Ønske om mange og gode leveår fylt med et trygt og meningsfullt liv er bakgrunnen for at vi som enkeltmennesker søker sammen i et fellesskap. Det er gjennom et organisert fellesskap de fleste mennesker har erkjent at et slikt liv lettest lar seg realisere.

       Et samfunn bygd på rettferdighet og likeverd, med små forskjeller, gode levekår, få konflikter og stor grad av trygghet er lettest å oppnå når mennesker går sammen om å løse felles problemer og utfordringer. Utviklingen av velferdsstaten er resultatet av et slikt samarbeid.

       Velferdsstaten har vist oss at vi som enkeltmennesker har hatt og fortsatt har en egeninteresse av å vektlegge betydningen av et solidarisk samfunn der vi tar ansvar for flere enn oss selv og vår nærmeste familie. En godt utviklet velferdsstat bidrar til den trygghet som gjør utfoldelse og mangfold til et felleseie - til et samfunn det er godt å leve i for alle.

       Velferdsstaten er et sikkerhetsnett for trygghet og omsorg som alle mennesker har behov for på forskjellige stadier i livet. En velfungerende velferdsstat er en forutsetning for at omsorg og tjenester skal være tilgjengelig for alle medlemmer i samfunnet - ikke bare for dem med god økonomi.

       Både kvinner og menn er tjent med at velferdstilbud blir utbygd for å dekke folks behov. Kvinner i lavlønnsyrker eller med lav pensjon vil tape mest på at fellesskapsløsningene blir dyrere eller dårligere.

Hovedutfordringer

       Dersom flertallet i befolkningen møter en velferdsstat som enten mangler de tjenestene de har behov for, eller som tilbyr fellesgoder med lav standard, tror dette medlem at et økende antall vil velge private løsninger framfor fellesgoder.

       De som har penger, kan kjøpe seg private pensjonsforsikringer når folketrygden trues. De kan sende sine barn i privatskoler hvis det offentlige skoletilbudet mangler lærebøker og gode lærekrefter, eller de kan velge private sykehus og klinikker når tilbudet og kvaliteten på offentlige sykehus ikke strekker til.

       Dersom flere kjøper private tjenester, vil egeninteressen i å betale for fellesgoder over skatteseddelen svekkes. På sikt vil en slik utvikling kunne skape et delt samfunn: flertallet sikrer seg og sine i et privat marked, mens de som faller utenfor, sikres et minimum av inntekt og tjenester med dårlig eller redusert standard.

       For Sosialistisk Venstreparti er det en hovedoppgave å hindre en slik utvikling. Fellesløsningene må videreutvikles slik at flertallet slutter opp om dem. Bare en offensiv politikk for økt kvalitet og bedre tilbud på offentlige tjenester mener dette medlem kan hindre at høyresida får oppslutning om å bygge ned velferdsstaten og å øke ulikheten.

       Dette medlem er bekymret for en politikk som i stadig sterkere grad vektlegger egenbetaling på viktige velferdstjenester framfor økt skattefinansiering. Etterspørsel av nødvendige velferdstjenester gjøres dermed mer avhengig av personlig økonomi. Dette vil kunne resultere i et uheldig underbruk av viktige helsetjenester og nødvendige medisiner. Utviklingen viser at mens egenbetalinger for tjenester i helsesektoren i 1986 utgjorde 1,6 mrd. kroner, var dette beløpet endret til henholdsvis 2,5 mrd. kroner i 1991 og 3,4 mrd. kroner i 1994.

       Den største forskjellen i levekår går mellom dem som har jobb, og dem som ikke har. Kampen mot arbeidsledigheten er derfor viktig i en politikk for økt utjamning og mindre forskjeller i samfunnet. Økt innsats for å skape flere arbeidsplasser er en hovedutfordring i en politikk for rettferdig fordeling. I et samfunn der vi fremdeles har barnehagekøer, helsekøer og store miljøutfordringer, er det ikke mangel på oppgaver, men mangel på politisk vilje, når køen av ledige hender ikke får tilbud om arbeid. Ulike strategier for deling av arbeid er nødvendig for å øke sysselsettingen. Dette er spesielt viktig i en tid der den teknologiske utviklingen på mange områder fører til færre arbeidsplasser. Sosialistisk Venstreparti har vært en pådriver i dette arbeidet og viser i den forbindelse til Dok.nr.8:46 (1993-1994).

       Dette medlem vil peke på fire sentrale mål i velferdspolitikken:

-	Arbeidsledigheten må ned, noe som krever økt samfunnsinnsats i form av sterkere satsing på offentlig sektor og deling av arbeid.

-	Et sterkt offentlig ansvar for velferdsproduksjonen.

-	Gode universelle ordninger - like ytelser uavhengig av økonomi.

-	Velferdsordningene skal være skattefinansiert - ikke basere seg på forsikring og egenandeler.

Situasjonen i dag

       De fleste vil i dag ha de tjenestene og den tryggheten som velferdsstaten kan tilby, mens ideologien bak ordningene tynnes stadig ut. Kravene og behovene er sterke, men den kollektive tankegangen har blitt svekket og settes stadig på prøve. Det offentlige sees på som en leverandør av ulike tjenester og i stadig mindre grad en arena for omfordeling, deltaking og medansvar.

       Individuell mestring, troen på markedet eller konkurransesamfunnets fortreffelighet, blir stadig sterkere idealer. I velferdsstatens tidsepoke har vi på mange måter, paradoksalt nok, gått fra et « vi-samfunn » til et « jeg-samfunn ».

       Dette medlem vil vise til at samtidig med denne gradvise endringen av idealer har arbeidsledigheten fått lov til å feste seg også i Norge. Vi har fått en mer markedstilpasset økonomi. Flertallet på Stortinget har gitt skatteletter til dem som trenger det minst, samtidig som det har foretatt innstramminger i viktige velferdsordninger som retten til dagpenger, sykepenger, attføring og uførepensjon samt i ordningene til enslige forsørgere.

       Resultatet er å lese i de siste tallene fra levekårsundersøkelsen. Både den og rapporter/studier fra andre norske forskningsmiljøer bekrefter det vi lenge har visst:

-	Det store flertall i Norge har sikker inntekt og bolig. De har tilhørighet i arbeidslivet, høy materiell levestandard og en trygg tilværelse. Men et stadig økende mindretall er i ferd med å bli skjøvet ut av arbeidsmarkedet og over på ulike sosiale ordninger.

-	Nyfattigdommen har fått festnet seg, og vi kan se konturene av et delt samfunn der et mindretall lever i en utrygg økonomisk og sosial situasjon, på lave inntekter og med få rettigheter.

Veien framover

       Kampen mot arbeidsledigheten, mot økende nyfattigdom og kriminalitet, mot utrygghet og større forskjeller i samfunnet kan best føres innefor rammene av dagens velferdsmodell.

       Norsk økonomi gir et godt grunnlag for å bekjempe forskjells-Norge. Det står ikke på vår økonomiske evne - det er den politiske viljen som i dagens situasjon ser ut til å være den største utfordringen.

       Dette medlem vil i den forbindelse vise til de økonomiske rammene som gjør det mulig å bekjempe arbeidsledigheten og løse velferdsoppgavene på en god og forsvarlig måte.

       Dette medlem vil spesielt peke på to viktige forhold:

-	Utenriksøkonomien legger få restriksjoner på den økonomiske politikken. Overskuddene på driftsbalansen har vært store de siste årene, og det ligger an til fortsatt store overskudd på driftsregnskapet i årene som kommer.

-	Statsfinansene i Norge er usedvanlig sterke, med den norske staten som fordringshaver.

       Dette medlem mener at sammenlignet med andre land gir dette spillerom i den økonomiske politikken. Det avgjørende er etter dette medlems vurdering de politiske valgene vi gjør. I stedet for å gi skattelette til de rikeste, øke utbyttebetalingen i næringslivet og redusere offentlig sektors andel av BNP, mener dette medlem vi må prioritere tiltak for å sysselsette flere og bevare en sterk offentlig sektor.

       En politisk mobilisering til fordel for solidaritetssamfunnet, for fellesskapet, for likhetstanken og for mer rettferdighet, er nødvendig om dagens utviklingstrekk ikke skal få slå rot - bli morgendagens samfunn.

       Behandlingen av velferdsmeldingen i Stortinget vil gi et viktig signal om hvilken vei det politiske flertall ønsker å gå i tida framover.

       For Sosialistisk Venstreparti er det avgjørende at velferdsdebatten nå setter fokus på vår tids største utfordring - arbeidsledigheten. Det er ledigheten som øker presset på velferdsstatens ulike ordninger. Mindre ledighet fører til mindre sosiale utgifter.

       Når myndighetene fører en lite offensiv sysselsettingspolitikk, er det andre samfunnsområder som får merke det. Folk trenger penger å leve av - det er dyrt for velferdsstaten å ha 150.000 registrerte ledige og tusenvis av mennesker som er undersysselsatt, eller som på grunn av redusert arbeidsevne ikke melder seg ledig i et sterkt konkurransepreget arbeidsmarked.

       I prosessen rundt framleggelsen av velferdsmeldinga har enkelte forsøkt å skape et inntrykk av at det er velferdsordningene som er hovedproblemet - ikke mangel på lønnet arbeid. Dagens ordninger hindrer pågangsmot og kreativitet mener noen. Dette er høyresidas forsøk på å mistenkeliggjøre brukerne, de som er presset ut av et stramt arbeidsmarked. Hensikten med en slik argumentasjon er å redusere velferdsstatens forpliktelser og ytelser. De ønsker en reduksjon i de offentlige overføringene - en mindre offentlig sektor.

       Resultatet av en slik politikk - høy ledighet og innstramminger i de offentlige ytelser, er forverra levekår for utsatte grupper.

       Sosialistisk Venstreparti vil advare mot en slik utvikling.

       For øvrig vil dette medlem vise til sine merknader og forslag under de enkelte kapitler i innstillinga.

1.2.5 Generell merknad frå Kristeleg Folkeparti

       Komiteens medlem frå Kristeleg Folkeparti vil understreka at sosial rettferd og tryggleik bygd på det kristne menneskesyn, nestekjærleiksbodet og forvaltartanken har vore utgangspunktet for Kristeleg Folkeparti sin politikk gjennom heile partiet si historie. Målet med velferdspolitikken er å gje alle gode levekår og tryggleik slik at dei får naudsynt hjelp den dagen dei treng det, uavhengig kvar i landet ein bur.

       Dette medlem vil peike på at velferd ikkje berre dreier seg om økonomi. Det dreier seg og om det å ha det godt med seg sjølve og dei ein har rundt seg. Velferdspolitikken må ha omsorg for heile mennesket som mål, både sjel og lekam. Livskvalitet er eit viktig omgrep i velferdsdebatten.

       Dette medlem viser til at dei aller fleste har det godt materielt sett i Noreg i dag. Samstundes er det stadig fleire sjølvmord, fleire skilsmisser, meir valdskriminalitet og fleire som har rusmiddelproblemer. Dette er store utfordringer for velferdssamfunnet, som ikkje berre kan løysast ved å løyva meir pengar.

       Dette medlem vil understreka at kvar einskilt har eit eige ansvar for livet sitt og for eiga helse og sosial tryggleik. Fellesskapet korkje kan eller skal bera hovedansvaret for den einskilde sitt liv, men skal sikra ei deling av godene i samfunnet som gjer det mogeleg for alle å leva eit verdig liv. Det er ei utfordring å få ei oppgåvedeling og eit samarbeid mellom enkeltmenneske, familie, frivillige og det offentlige som kan sikre ei deling av bører og god livskvalitet.

       Dette medlem meiner livskraftige sosiale nettverk i nærmiljø og lokalsamfunn er viktig ressursar i velferdssamfunnet. Samarbeid og samhandling mellom det offentlege og frivilllige organisasjonar, kyrkjelydar, velforeninger m.m. må styrkast.

       Dette medlem viser til at den frivillige innsatsen er ein stor og viktig del av det velferdsnett samfunnet vårt er avhengig av. Den private innsatsen utan fortenestemotiv har lange tradisjonar i den norske velferdsstaten. Kristeleg Folkeparti meiner det må bli slutt på at det offentlege overtar stadig fleire av dei private institusjonane. Samfunnet må leggja til rette for at denne innsatsen kan halda fram slik at det framleis blir mangfold og variasjon i velferdsordningane, både fagleg, ideologisk og administrativt. Den frivillige innsatsen er eit viktig supplement til den offentlege, og må få driva på basis av eigenarten sin.

       Dette medlem vil peika på at frivillighetssentralane har gitt positive erfaringar om korleis ein kan utløyse frivillig innsats. Det må leggjast til rette for at det kan bli oppretta slike sentralar i fleire kommunar. Men det er eit paradoks at medan det offentlege gjennom årtider har kommunalisert mange av dei oppgåver som blei drivne av friviljuge organisasjonar, blir desse tenestene no igjen spurte etter, men då organisert gjennom frivillighetssentralane.

       Dette medlem vil understreka at folketrygda er ein av grunnpilarane i velferdssamfunnet vårt. Ho er eit sikringsnett som gjer det mogeleg for folk å oppretthalda ein viss økonomisk levestandard både ved sjukdom, dersom ein blir ufør, tap av forsørgar, arbeidsløysa og pensjonsalder. Dei som ikkje har vore yrkesaktive, har og ein sjølvstendig rett til pensjon frå folketrygda. Innføring av pensjonspoeng for omsorgsarbeid for pleietrengande familiemedlemmer og for omsorg for eigne born var eit viktig framsteg i arbeidet for å betra kvinner sine pensjonsrettar. Det var eit steg attende da det vart vedteke å redusera rettane til uføretrygd for dei heimearbeidande. Kristeleg Folkeparti meiner dei som blir uføre medan dei er heime med omsorgsoppgåver som gir rett til omsorgspoeng, må få rekna ut uføretrygda si som om dei ville gått ut i arbeid igjen etter at omsorgsperioden var slutt.

       Dette medlem viser til at Kristeleg Folkeparti tidlegare har foreslått ei ordning med rett til omsorgspermisjon utan løn i inntil 2 år for yrkesaktive som vil ta omsorgsansvar for pleietrengjande familiemedlemmer. Dei som får slik permisjon, skal ikkje miste løns- og konkurranseansiennitet. Dei vil og kunne få omsorgsløn frå kommunen og ha rett på 3 pensjonspoeng.

       Dette medlem meiner det er viktig å innføre ein slik rett. Det vil gjera det mogeleg for fleire av dei som ynskjer det, å ta på seg pleieoppgåver, og fleire pleietrengjande vil få hjelp.

       Dette medlem ser verdien av større fleksibilitet når det gjeld trygd og arbeid. Det må bli enklare å kombinera trygd og arbeid utan å tapa retten til trygd når inntekta auker. Det må vera lønsamt å auka arbeidsinnsatsen, og trygdemottakarne må kunne prøva seg i arbeid i lengre tid utan å mista rettar. Her må både arbeidsgivarane og regelverket gi rom for ulike løysingar for den einskilde.

       Dette medlem vil peika på at mange som får attføringspengar, opplever at dei blir kasteballar mellom trygdekontora og arbeidskontora. Dei er for friske til å få uføretrygd, men for sjuke til at arbeidskontoret prioriterar dei i køen der. Dette må Regjeringa gripe fatt i slik at samarbeidet mellom etatane blir betre og den einskilde får naudsynt hjelp.

       Dette medlem vil understreka at det er viktig med eit utstrakt og godt samarbeid mellom ulike offentlege etatar, både statlege og kommunale. Sosialkontora er også ei viktig brikke i det samla økonomiske tilbodet til dei som har det vanskeleg på ulike måtar. Det er viktig at også dei som treng hjelp på sosialkontoret, får naudsynt hjelp til å klara seg sjølv slik at dei ikkje blir avhengig av sosialhjelp over lang tid.

       Dette medlem har merka seg at mange av dei som lever av ulike trygdeordningar, ofte får sosialhjelp i tillegg. Departementet må sjå på reglane om det er endringar som kan gjerast slik at det skal bli lettare for trygdemottakarane å klara seg økonomisk med den trygda dei får.

       Dette medlem meiner dei offentlege velferdsordningane må bli betre for dei som treng det mest. Kristeleg Folkeparti vil prioritera funksjonshemma, pleietrengande eldre, vanskelegstilte gravide og aleineforeldra i denne samanhengen. Dette vil ein kome attende til under andre avsnitt i innstillinga.

       Dette medlem vil peika på at det er kommunane som har ansvaret for mange av dei områda som har verknad på folk sin velferd. Kommunane må difor settast økonomisk i stand til å løysa oppgåvene dei har både overfor pleietrengande eldre og funksjonshemma. Når talet på eldre over 80 år aukar sterkt i åra framover, vil det også føra med seg at tilboda for denne gruppa må bli fleire. Kristeleg Folkeparti vil derfor i åra framover auka overføringane til kommunane slik at dei blir i stand til å gje personar som treng omsorg, eit tilstrekkeleg tilbod.

       Dette medlem viser til at mange forhold som har stor verknad for folk sin velferd, ikkje er tatt opp i meldinga. Det gjeld mellom anna familie- og utdanningspolitikken. Familien er ein basis for fellesskap og sosialt liv. Den familiepolitikken som blir ført, har ein avgjerande verknad på dei haldningane og verdiane som pregar utviklinga i samfunnet.

       Dette medlem legg stor vekt på å gjera det mogeleg for familiane å få meir tid saman. Familiane må få ein reell valfridom mellom arbeid i og utanfor heimen medan borna er små. Det må bli økonomisk mogeleg for ein av foreldra å vere heime med omsorg for eigne born dersom dei ynskjer det. Kristeleg Folkeparti har derfor foreslått ei kontantstøtte til familiane som på sikt skal vere like stor som den statlege støtta til ein barnehageplass for same alderstrinn.

       Dette medlem ser det som ei stor utfordring å sikra folketrygda i framtida. Det må settas av reservar no slik at samfunnet i framtida ikkje blir heilt avhengig av sterk økonomisk vekst for å klara dei utgiftene som kjem. Mellom anna bør det vurderast å auka fondsoppbygginga gjennom auke i trygdeavgifta som kan leggjast inn i folketrygdfondet. Det må arbeidast med korleis folketrygdfondet kan brukast i framtida som ein del av finansieringa av folketrygda.

       Dette medlem legg til grunn at folketrygda skal vera den viktigaste grunnsteinen i velferdssamfunnet også i framtida. Dette vil stilla krav til oss alle om solidaritet med dei sjuke og pleietrengande, dei som er funksjonshemma, dei arbeidslause og dei som er åleine om omsorg for borna. Dei friske og arbeidsføre må vere villig til å betala noko meir enn i dag for at folketrygda skal ha ein trygg basis også i det neste århundret.

1.2.6 Generell merknad fra Fremskrittspartiet

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil hevde at ansvaret for å utvikle et godt velferdssamfunn påhviler både staten og det enkelte menneske.

       Det enkelte menneske må gis frihet og muligheter til egenutvikling og tillegges personlig økonomisk ansvar for seg selv og sin familie. Dette betinger imidlertid etter dette medlems mening at statsskatt på eget arbeid må være minimal og helst fjernes. Skattleggingen må i større grad enn nå legges på forbruk.

       Statens ansvar i velferdssamfunnet må etter dette medlems mening være å sikre alle tilstrekkelig helsetilbud, omsorg for eldre og funksjonshemmede, en rimelig alderspensjon, samt sørge for tilstrekkelig utkomme for dem som pga. sykdom eller funksjonshemming ikke er i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Dette medlem mener at de utfordringer vi står overfor i fremtiden, understreker at man må prioritere mellom ulike formål. Det relativt høye skatte- og avgiftsnivå i Norge gjør at en ikke i vesentlig grad kan dekke økte bevilgninger gjennom en økt skattefinansiering. En av de viktigste politiske oppgavene er å finne den riktige balansen mellom hensynet til verdiskapning og solide offentlige finanser og hensynet til gode ordninger for den som trenger det.

       Dette medlem mener at det er den løpende nasjonalinntekten som danner det økonomiske grunnlaget for velferdsordningene. Det er derfor viktig at verdiskapningen holdes på et nivå som kan danne grunnlag for fortsatt sterk satsing på våre velferdsordninger. Overføringene utgjorde i 1900 knapt 1/10 av de samlede offentlige utgifter eller ca 1 % av BNP. I 1995 er de kommet opp i omtrent halvparten av utgiftene eller noe under 30 % av BNP. Denne økningen av overføringene kan etter dette medlems skjønn ikke fortsette.

       Dette medlem mener at den foreliggende velferdsmelding i for liten grad legger opp til at enkeltmennesket må ta større ansvar for sin livssituasjon og sin velferd. Dette medlem mener også at enkeltmennesket i større grad må ta konsekvensene av egne valg. Solidaritet og sosial rettferdighet må etter dette medlems mening nødvendigvis ikke alltid være kanalisert og administrert av det offentlige.

       Dette medlem er enig i at folketrygden fortsatt bør være en offentlig forsikringsordning for helse- og omsorgstjenestene, dekke alderspensjoner, uførepensjoner og etterlattepensjoner, samt gi rimelig utkomme ved arbeidsledighet. De øvrige overføringene som i dag belastes folketrygden, og som er av mer sosialpolitisk karakter, bør etter dette medlems vurdering overføres til det ordinære statsbudsjett.

       Ansvaret for sykepengedelen bør vurderes overført til partene i arbeidslivet, slik eksempelvis Nederland har gjort med godt resultat. Et direkte ansvar for partene i arbeidslivet for sykepengeutgiftene vil i større grad ansvarliggjøre viktigheten av et godt arbeidsmiljø og styrke det forebyggende helsearbeid i bedriftene.

       Dette medlem har merket seg at Regjeringen i meldingen er relativt optimistisk når det gjelder folketrygdens fremtidige økonomi i et tidsperspektiv frem mot år 2030. Dette medlem deler ikke denne optimisme.

       Dette medlem viser til siste generalforsamling i den verdensomspennende FN-organisasjonen ISSA - International Sosial Security Assosiation - hvor det nylig ble foretatt en bred gjennomgang av utviklingstrekkene og tendensene for trygdesystemene i organisasjonens medlemsland, hvor Norge også er med. Det var en alminnelig oppfatning blant trygdeinstitusjoner og beslutningstakere over hele verden at endringer på trygdeområdet både er uunngåelig og nødvendig.

       Dette medlem vil mene at folketrygdens fremtid i Norge ikke kan sikres bare ved å øke avgiftene eller ved å justere stønadsreglene.

       Dette medlem mener at omfattende reformer i folketrygden når det gjelder områdene alderspensjon, dekning av utgifter til helsetjenester og arbeidsløshetstrygd, er nødvendige. Dette medlem har merket seg at Regjeringen i Velferdsmeldingen ikke har gått inn for gjennomgripende reformer i vårt trygde- og velferdssystem, men nøyer seg med mindre justeringer og i store trekk med å opprettholde velferdsordningene som de er i dag. Dette medlem er redd for at dette kan gi alvorlige konsekvenser et stykke ut i det neste århundre.

       Dette medlem mener at Velferdsmeldingen i liten grad diskuterer hvilken betydning høye sosiale avgifter på næringslivet har på landets konkurranseevne og sysselsetting.

       Dette medlem vil bemerke at Regjeringen bare i liten grad i Velferdsmeldingen foreslår en dreining av ytelsene mot de mest trengende, og fortsatt i vesentlig grad opprettholder generelle ordninger.

       Dette medlem er positiv til at Regjeringen i meldingen har lagt stor vekt på det forebyggende aspekt representert ved arbeidslinjen, men dette medlem føler at arbeidslinjen i denne sammenheng er for sterkt økonomisk motivert. Strategien for arbeidslinjen i meldingen er mer preget av å true enn å lokke.

       Dette medlem mener med andre ord at meldingen i for liten grad fremmer positive incitamenter for å motivere til arbeid fremfor trygdeløsninger.

       Dette medlem finner det spesielt uforståelig at Regjeringen i sin Velferdsmelding, til tross for en trang folketrygdsøkonomi, ikke legger forholdene bedre til rette for privat sparing og pensjonsforsikring, for inntektssikring ved oppnådd pensjonsalder, men snarere tvert om legger opp til en vesentlig innstramming for private pensjonsordninger og sparing med skattestimulans. Her mener dette medlem at Regjeringen går den motsatte vei av hva andre store industriland gjør, eksempelvis Sverige, Italia og Japan.

       Uforståelig er det også for dette medlem at Regjeringen i meldingen ikke legger opp til en fondsoppbygging av deler av folketrygden.

       Regjeringen bygger sin optimisme på flere tvilsomme forutsetninger, nemlig full sysselsetning, vellykket arbeidslinje og fortsatt høykonjunktur. Selv om dette medlem også har som målsetning full sysselsetning, er det vel lite trolig at vi noen gang kommer dit. Men selv med full sysselsetning vil dette medlem vise til at fra omkring år 2010 vil det bare være i underkant av to yrkesaktive for hver pensjonist/trygdet, mens det i dag er litt under tre yrkesaktive. Dette vil naturlig nok gi som konsekvens at de yrkesaktive i fremtiden vil måtte ta på seg større byrder for å opprettholde nåværende pensjonsordninger, om en ikke får til en fondsoppbygging av folketrygdfinansieringen.

       Dette medlem mener at meldingens kanskje største svakhet er at den ikke går inn i det motsetningsforhold som ligger i den såkalte arbeidslinja som innebærer at flest mulig mennesker skal ut i arbeidslivet utenfor hjemmet, samtidig som det erkjennes at det verken er ønskelig eller mulig å erstatte mye av den private omsorg med offentlige tjenester. Ved stadig å premiere folk som går ut i arbeidslivet, og å la folk som enten ikke kan eller vil ut i arbeidslivet i stikken, undergraver man den private omsorgen og fremmer en usosial forskjellsbehandling til fordel for folk som har lønnsinntekt. Dette medlem mener i denne sammenheng at meldingen forsøker å kamuflere at den familiepolitikk den baserer seg på, innebærer mest støtte til toinntekts familier dvs. til ektefeller som stort sett tjener mest. En slik arbeidslinjepolitikk basert på at det alltid er nok arbeidsoppgaver utenfor hjemmet, fører til at de som trenger mest hjelp og pleie, ikke får det. Dette går først og fremst utover kvinner som i stor utstrekning må nøye seg med minstepensjon, og som ofte er henvist til å leve enslig i alderdommen. Man ser her klart etter dette medlems mening at den såkalte likestillingen i virkeligheten går på bekostning av de svakstilte kvinner. Dette medlem mener således at både de nåværende og fremtidige velferdsordningene i altfor sterk grad betinges av aktiv deltagelse i arbeidslivet, og dette kan føre til en presset livssituasjon for de aller svakest stilte.

       Dette medlem viser til at så langt har arbeidslinjen ikke vært noen suksess. Antall uføre øker igjen, og altfor mange mennesker under attføring er blitt kasteballer i attføringssystemet og mange har endt på sosialhjelp. Arbeidslinjen forutsetter nærmest full sysselsetning og urealistisk positiv tilrettelegging fra næringslivet. Skal næringslivet få pålegg om tilrettelegging av arbeidsplasser for funksjonshemmede av ulik grad, må etter dette medlems mening næringslivet kompenseres for dette. Dette medlem kan ikke se at Regjeringen i meldingen har tatt høyde for dette.

       Dette medlem vil peke på at oljeinntektene vil avta betydelig et stykke ut i år 2000, og det er bare en sterk satsing på investering i næringslivet i Fastlands-Norge som kan demme opp for det skattetap som påføres samfunnet ved reduserte oljeinntekter. Regjeringen viser i meldingen til at det nå er opprettet et Petroleumsfond som skal være en sikkerhet også for folketrygdens fremtidige økonomi. Men dette medlem vil i denne forbindelse peke på at så langt er Petroleumsfondet eller deler av dette ikke øremerket og lovregulert som folketrygdfond. Dette medlem ser imidlertid positivt på at Petroleumsfondet er opprettet, og at generasjonsregnskapet nå er tatt på alvor. Dette medlem er imidlertid skuffet over at Regjeringen i Velferdsmeldingen ikke har gått dypere inn i vurderingen om et fondsbasert system i folketrygden på linje med det som praktiseres i privat forsikring.

       Dette medlem er bekymret for at Regjeringens forutsetninger for en stabil folketrygdøkonomi utover i år 2000 vil svikte og kan gi som resultat en betydelig høyere folketrygdavgift og en enda større underegulering av grunnbeløpet i folketrygden. Videre er dette medlem engstelig for at en sviktende folketrygdøkonomi i fremtiden kan resultere i strakstiltak for å holde utgiftsveksten nede, slik Stortinget eksempelvis gjorde i 1991 med endring av opptjeningstak og reduksjon av pensjonsprosenten. På sikt mener dette medlem at slike endringer vil føre til at alle om en tid faktisk blir minstepensjonister. Slike grep svekker tilliten til folketrygden og dens forutsigbarhet.

       Dette medlem finner det både uforståelig og urettferdig at meldingen legger opp til en rekke innstramminger i private tjenestepensjoner og egne private pensjonsordninger. Dette medlem mener at de foreslåtte innstramminger i private pensjonsforsikringer favoriserer offentlig tjenestepensjonsordning og demper kapitaloppbygging i form av forsikringssparing og sparing med skattefordel. Dette medlem mener at istedenfor å stramme inn på de private pensjonsordningene burde Regjeringen stimulere til økt sparing, også gjennom private tjenestepensjonsordninger og private egenpensjonsordninger med skattefordeler.

       Dette medlem mener at skal en få til en forsvarlig helsetjeneste og eldreomsorg, med like tilbud over hele landet, må helsetjenesten og eldreomsorgen rettighetfestes og bli et statlig ansvar betalt av folketrygden. Dette medlem mener at det må regelfestes et minstebeløp for sosialhjelp og videre at sosialhjelpen må bli et statlig ansvar i fremtiden. Dette medlem viser ellers til sine særmerknader under de ulike kapitler i innstillingen.