15.1 UTTALELSE FRA FAMILIE-, KULTUR- OG ADMINISTRASJONSKOMITEEN

       Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen uttaler i brev av 2. mai 1996:

« Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N. Wetterstad, viser til sine respektive fraksjoners merknader og har for øvrig ingenting å bemerke.

Komiteens medlem Roy N. Wetterstad har følgende merknad:

Komiteens medlem, representanten Roy N. Wetterstad, slutter seg til hovedtrekkene i merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet. Dette medlem viser for øvrig til merknadene fra den uavhengige liberalist i Finanskomiteen, representanten Stephen Bråthen.

Dette medlem vil forene sosial trygghet med maksimal frihet og selvstendighet for det enkelte menneske. Den enkelte må ha en grunnleggende rett og plikt til å ta ansvar for sitt eget liv.

Dette medlem vil være med å sikre verdige forhold for dem som uforskyldt er kommet i en situasjon hvor de ikke kan klare seg selv. Syke, handikappede og arbeidsløse er blant de grupper som det bør være gode og riktige velferdsordninger for. Samfunnets hjelp bør gis i respekt for det enkelte menneskes selvstendighet og verdighet. I de tilfeller det er mulig for den enkelte å arbeide seg ut av den sosiale situasjon vedkommende har kommet i, bør velferdsordningene innrettes slik at de gir incitament til det.

Dette medlem konstaterer at offentlige tilskudd til barnefamilier i stor grad er kanalisert til barnehager. Det er imidlertid en begrenset del av familiene som ønsker eller kan benytte seg av barnehagetilbudene. Den mest rettferdige ordning vil være om alt tilskudd rettet mot barnefamiliene blir fordelt likt mellom dem, slik at de fritt kan velge omsorgsform. Det bør verdsettes like høyt om man vil benytte offentlige eller private barnehager, hjelp i hjemmet til barnepass, eller selv å være hjemme mens barna er små. Dette medlem viser til sine forslag i forbindelse med behandling av de siste årenes statsbudsjett om innføring av kontantstøtte.

Dette medlem er opptatt av at folketrygden må sikres for de kommende generasjoner. Den bør i fremtiden yte lik grunnpensjon til alle, uansett inntekt eller tilknytning til arbeidsmarkedet. Hvis den enkelte ønsker en høyere pensjon skal det være gunstige vilkår for private pensjonsordninger.

Dette medlem ønsker valgfrihet mellom offentlige og private løsninger også på velferdsområdet. F.eks. innenfor eldreomsorgen vil dette være viktig for å sikre høy kvalitet på tjenestene i fremtiden. »

15.2 UTTALELSE FRA FINANSKOMITEEN

       Finanskomiteen uttaler i brev av 2. mai 1996:

« Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at mange små og mellomstore bedrifter ikke har opprettet tjenestepensjonsordninger (TPES). Disse medlemmer ser ikke bort ifra at dette kan ha noe med regelverket for TPES å gjøre. Disse medlemmer ser det som ønskelig at alle ansatte også i privat sektor kan tilbys en tjenestepensjonsordning. Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet har nedsatt et utvalg til å utrede et eget lov og regelverk for tjenestepensjonsordninger i bedriftene. Disse medlemmer vil be om at utvalgets mandat utvides til også å omfatte utredning av ulike former for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger. Disse medlemmer forutsetter at saken forelegges Stortinget i egnet form.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Venstre, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen, viser til sine respektive fraksjoners merknader i sosialkomiteens utkast til innstilling, og har for øvrig ikke ytterligere merknader til saken.

Komiteens medlem fra Venstre

Komiteens medlem fra Venstre, mener at velferdspolitikk først og fremst handler om hvordan samfunnet gjennom fellesskapet klarer å ta seg av oppgaver som er for store for det enkelte menneske eller de nære fellesskap. Målet for velferdspolitikken må være et samfunn som er tilrettelagt for det enkelte menneske, tilpasset det enkelte menneskes funksjonsnivå og behov. Enkeltmennesket må sikres verdighet i alle livsfaser, med sikkerhet for at integriteten og menneskeverdet ivaretas også i situasjoner der mennesket er på sitt minste og svakeste, for eksempel i møte med alvorlig sykdom, pleiebehov og dødsfall blant de nærmeste. Det er i utgangspunktet mennesker selv som har hovedansvaret for å sikre seg og sine en størst mulig materiell trygghet og å definere og skape seg et godt liv. Samfunnet må så langt mulig bidra til å legge forholdene til rette for dette. I den grad dette ikke kan oppfylles, må man gjennom velferdspolitikken gjøre det som er mulig for å bedre folks livsvilkår. I respekt for det enkelte menneskes ukrenkelige rettigheter og integritet har ikke fellesskapet noen rett til å la mennesker lide eller gå til grunne uten å sette maksimalt inn på å motvirke at dette skjer. I disse rettigheter inngår også retten til en rimelig materiell levestandard og sikkerhet for grunnleggende behov som mat og bolig.

Det norske velferdssamfunnet er preget av en høy levestandard og relativt små materielle forskjeller mellom folk. Begge disse elementer er en styrke for samfunnet og representerer vesentlige bidrag i utviklingen av et godt samfunn for alle. Allikevel må aldri frykten for utvikling av små forskjeller innen det store flertall få bli det styrende element i velferdspolitikken. Jakten på millimeterrettferdighet må ikke få overskygge at virkelige forskjeller finnes mellom de som er på « innsiden », med trygg jobb, bolig og sikker økonomi, og de som faller « utenfor ». Fokus for velferdspolitikken må i sterkere grad være innsats for å bistå de som trenger det mest.

Samtidig som utviklingen av det norske velferdssamfunnet har gjort at de aller fleste har fått det mye bedre, er det mange som opplever at vi har utviklet et kaldere samfunn, med mindre nærhet mellom mennesker. Særlig i de større byene bidrar kriminalitet og store sosiale forskjeller til utrygghet. Trygghet i hverdagen må være en helt grunnleggende verdi i et velferdssamfunn, og å sikre dette er en av statens primæroppgaver. Det er en utfordring å bidra til å utjevne systematiske forskjeller mellom grupper og områder innen pressområdene. Det er også en utfordring å videreføre en aktiv distriktspolitikk, også for å motvirke øket befolkningspress og press på velferdsordningene i byene. Alle krefter må settes inn på å legge til rette for et varmere og tryggere samfunn.

Grunnlag og mål for velferdspolitikken

Dette medlem vil hevde at velferdsstaten og velferdspolitikken må være en konsekvens av og i sin helhet basert på et ellers vel fungerende sivilt samfunn, både hva angår det økonomiske og det ideologiske grunnlag. Det må ligge to absolutte forutsetninger til grunn for velferdspolitikken: For det første et sterkt folkestyre som sikrer at borgerne får anledning til å gi uttrykk for sine avveininger og prioriteringer, og at det blir dette som ligger til grunn for velferdspolitikken. For det andre at det i hovedsak på private hender foregår en verdiskaping gjennom industri-, håndverks- og tjenestevirksomhet som kan skape det økonomiske grunnlaget for det velferdstilbudet det offentlige blir tildelt ansvaret for.

Målet for velferdspolitikken må være å sette flest mulig i best mulig stand til å skape det gode liv for seg selv og sine nærmeste. Velferdsstatens primæroppgave er å stille opp for mennesker ved sykdom, alderdom eller ufrivillig arbeidsløshet. Det er også en primæroppgave å sørge for at alle har et likeverdig og kvalitetsmessig høyt tilbud om skolegang og videre utdanning. Det er innsatsen innen utdanningssektoren som mer enn noe annet bidrar til å utjevne forskjeller mellom mennesker som folk selv ikke har kontroll over. Trygde- og sosialhjelpsordningene, utdanningssystemet og helsetjenesten utgjør dermed fundamentet i det norske velferdssamfunnet.

Et velferdssamfunn kan ikke primært måles utfra hvordan forholdene er for den store majoritet som har det svært bra. Kvaliteten på velferdssamfunnet må måles utfra kunnskaper om hvordan de aller vanskeligst stilte har det, hvordan samfunnet ser ut fra deres ståsted.

Frihet uten egoisme

Dette medlem mener velferdspolitikk er et godt uttrykk for hvordan et ønske om størst mulig frihet for enkeltmennesker handler om langt mer enn fravær av tvang. Reell frihet handler også om å sikre borgerne like muligheter til selv å påvirke sin hverdag. I den « samfunnskontrakten » som kan sies å eksistere mellom borgerne og fellesskapet ligger det en klar erkjennelse av at det er en rekke oppgaver som bare kan finne sin løsning om man er villige til å løfte i flokk. Frihet for den enkelte utvikles ikke i et samfunnsmessig og sosialt vakuum, isolert fra andre menneskers skjebne. Samtidig påvirkes menneskenes handlingsrom av fordeling av velferdsgoder og den trygghet i usikre situasjoner som samfunnet kan bidra til.

Frihet, i et velferdssamfunn, må være en frihet uten egoisme. Bare ved å erkjenne vårt felles ansvar for at alle må få oppleve virkelige muligheter til å utvikle seg selv, kan friheten bli reell for flere. Venstres ideologi sosialliberalismen vektlegger balansen mellom det private initiativ og ansvar og fellesskapsløsninger der behovene oppstår. En slik balanse er nødvendig for at det sivile samfunn og de offentlige løsninger kan videreutvikles side om side.

Solidaritet uten sosialisme

Dette medlem mener at et velferdssamfunn må ha som utgangspunkt at borgerne selv, alene og i fellesskap, har hovedansvaret for å skape det gode liv for seg og sine. Først når de private nettverk svikter eller må gi opp i møte med utfordringer, har de offentlige fellesskapsløsninger en naturlig og viktig rolle å spille. Om fellesskapet utvikler en kultur der det hele tiden presser seg inn på områder som kunne vært løst av borgerne selv, vil resultatet bli mindre aktive og selvstendige borgere og i neste omgang økende press på det tilbudet som utvikles av det offentlige. Solidaritet har ingen nødvendige kontaktpunkter med offentlig virksomhet. Den viktigste velferdsinnsatsen utføres også i dag innen den private sfære, i den daglige omsorg og ansvar for de nærmeste som utføres i hjemmene og på institusjoner over det ganske land.

På svært mange områder har det offentlige nå et så stort ansvar at det nærmer seg grensene for hva som kan gi en rasjonell oppgaveløsning og hvordan man går løs på nye utfordringer. De kommende årene vil vi oppleve et økende press på de offentlige velferdsordninger som krever vilje og evne til nytenking og omstilling, både hos politikere og hos de som selv er direkte involvert i velferdsoppgaver på alle nivåer. Framtidens velferdssamfunn kan ikke basere seg på at det er det offentlige alene som utfører alle de oppgaver som fellesskapet vil ha ansvar for. Erfaringene fra Sverige må være en advarsel om hvordan man gjennom å overse de grunnleggende økonomiske forutsetninger kan havne i en situasjon som tvinger fram innstramminger som med nødvendighet rammer de svakeste. På samme måte må erkjennelsen av at den norske velferden i stor grad er basert på en enorm utvinning av ikke-fornybare ressurser i Nordsjøen være tilstede. For å sikre grunnlaget for den verdiskaping som må ligge til grunn for velferden må ny virksomhet stimuleres. En strategi for å stimulere til nyetableringer og vekst innen småbedrifter blir særlig viktig her.

Solidaritet er et begrep som hele tiden må fylles med nytt innhold skal det ha noen mening. I dag kan på mange måter solidaritet snarere være å våge å si nei, å våge å prioritere, heller enn å si ja til alle gode formål. Det er ikke solidaritet med kommende generasjoner å legge opp til et forbruksnivå så stort at det legger beslag, ikke bare på de ressursene vi har, men ressurser for framtiden. Det er ikke solidarisk å skattlegge så hardt at mennesker får problemer med å klare seg selv, eller på en måte som hindrer nye investeringer i produktive næringer og fratar mennesker sin arbeidsplass. Verdier må skapes før de kan fordeles. En politikk som ikke tar hensyn til dette er korttenkt, ressurssløsende og usolidarisk.

Dette medlem vil hevde at velferdsmeldingen på en svært god måte demonstrerer hvilken kompleksitet som er innebygd i mange av de velferdsordningene som er utbygd. I tillegg kommer en hel del områder som har til hensikt å forbedre folks velferd og skape en likere fordeling av inntekt og formue, da først og fremst gjennom skattesystemet. Det blir et problem når ordninger som er utviklet for å ivareta borgernes interesser blir så omfattende og kompliserte at de knapt er forståelige for den vanlige velger. En reaksjon hos noen kan være at man knytter nevene i lommene og vender ryggen til velferdsordninger og solidaritetstanken som må være fundamentet for samfunnet.

Vår sosiale velferd og levekår i hovedtrekk

Dette medlem viser til velferdsmeldingens konklusjoner om at det store flertall har opplevd en positiv velstandsutvikling i løpet av de siste 15 år. Dette belegges i levekårsundersøkelser, som også underbygger at forskjellene innen det store flertall av folket ikke har økt vesentlig. I sum forteller dette at grunnlaget bør være godt for å se til at også de som faller utenfor dette bildet kan få sin del av en forbedret totalsituasjon. Det er samtidig spesielle grupper som tilsynelatende systematisk blir hengende etter. Dette gjelder særlig for mennesker med alvorlige funksjonshemminger, enslige forsørgere, folk som etter lang tids fravær fra arbeidsmarkedet blir nærmest permanent utestengt, og de av de eldste eldre som må klare seg med minste pensjonsutbetalinger (svært ofte eldre kvinner i byene). I sum er ikke dette så veldig mange mennesker og samfunnet må sørge for å prioritere tiltak for disse mest utsatte. Det er her kvaliteten på vårt velferdssamfunn vil bli prøvet.

Om det økonomiske grunnlaget for vår sosiale velferd

Dette medlem vil fastholde at grunnlaget for en i hovedsak skattefinansiert og offentlig drevet velferd må ligge i et velfungerende sivilt samfunn med et skapende næringsliv basert på et mangfold av virksomheter. Høy sysselsetting og verdiskaping virker sammen til å holde de offentlige velferdsutgifter nede og inntektene oppe. De senere års store underskudd på statsbudsjettet henger nøye sammen med store utgifter forbundet med arbeidsledighet og sviktende skatte- og avgiftsinngang av samme årsak. Selv når statsbudsjettet i de kommende år kan gjøres opp med overskudd, skyldes dette ene og alene overføringer fra statens petroleumsfond, med andre ord tapping av lagerressurser med i beste fall noe usikre inntektsanslag og begrenset levetid.

Dette medlem ser det som en hovedutfordring at Norge gjennom de kommende år bygger opp en fastlandsbasert næringsstruktur som setter oss i stand til å gjøre oss mer uavhengig av oljeinntektene, allerede i god tid før de faktisk slutter å strømme inn. Det er bare på denne måten det kan oppnås en varig bærekraft i norsk økonomi som setter oss i stand til å oppfylle de forpliktelser vi har for framtiden.

Dette medlem mener at Norge som hovedstrategi må satse på å utvikle gode rammevilkår for småbedrifter og selvstendig næringsdrivende, der enkeltmennesker tar ansvar for å skape en arbeidsplass for seg selv og kanskje noen til. Det er småbedriftene som er i stand til å skaffe nye inntekter og nye arbeidsplasser på samme tid. I storselskapene, både i offentlig og privat sektor, er det etterhvert tydelig at økt verdiskaping, automatisering og en ofte helt nødvendig forbedring i ressursutnyttelsen, koster arbeidsplasser. Derfor er det svært liten grunn til å forvente sysselsettingsvekst i disse. På samme måte kan heller ikke det offentlige ha som oppgave å sysselsette all den frigjorte arbeidskraft som melder seg til tjeneste.

Dette medlem mener at en strategi for å styrke sysselsettingen i småbedriftene må ha to hovedvirkemiddel: For det første at rammevilkårene for å starte og drive en liten bedrift må bli så gode som mulig. Skatteordninger og offentlig skjema- og papirarbeid må forenkles på en måte som stimulerer til aktivt personlig eierskap og virkelyst. For det andre må man innen utdanningssystemet se det som sin oppgave å bidra til å utdanne arbeidsgivere, folk som våger satse for å skape nye arbeidsplasser. Bare slik kan det offentlige virke som en medspiller og ikke som en hindring for det personlige ansvar og initiativ.

Dette medlem mener den eksisterende prising av arbeidskraft gjennom skatter, velferdskostnader og arbeidsgiveravgift satt opp mot andre innsatsfaktorer, er tilpasset en annen situasjon på arbeidsmarkedet enn den Norge har i dag. Det totale skatte- og avgiftssystem må gjennomgås med sikte på å redusere prisen på arbeidskraft og øke prisene på forbruk av naturressurser og forurensing. Dette medlem vil ta opp slike forslag i forbindelse med oppfølgingen av forslagene fra den nedsatte « grønne skattekommisjonen ».

Det vises i denne forbindelse til merknader i forbindelse med behandlingen av de årlige statsbudsjett, samt andre framsatte forslag for å bedre rammevilkårene for småbedrifter og styrke sysselsettingen.

Dette medlem mener folketrygden og de forpliktelser som ligger innebygget i denne utgjør en bærebjelke også i framtidens velferdssamfunn. Utviklingstrekk forteller imidlertid at innebygde forpliktelser vil medføre en større byrde for framtidige yrkesaktive. Dette forplikter dagens politikere til å legge et generasjonsperspektiv til grunn for folketrygdpolitikken. En noe sterkere fondsbasering av folketrygden gjennom offentlig sparing bør derfor være et mål. En økning av nivået på trygdeavgiften kan heller ikke utelukkes i en slik omlegging, men dette må ses i nær sammenheng med det totale skatte- og avgiftstrykket i samfunnet.

Om barnetrygd

Dette medlem viser til de pågående debatter om endringer i barnetrygden og forskjellige forslag om innføring av nye kontantstøtteordninger for småbarnsfamiliene. Dette medlem slutter seg til avvisningen av en behovsprøving av barnetrygden utfra de anførte argumenter om å bevare barnetrygden som en universell og enkelt administrerbar ordning som på en god måte bidrar til å dekke en del av de ekstra utgiftene disse husholdningene har.

Småbarnsfamilier og unge i etableringsfasen befinner seg ofte i en trengt situasjon der kostnader knyttet til utdanning, etablering av eget hjem, ekstrakostnader knyttet til småbarn og ofte relativt lave inntekter i sum representerer en stor utfordring. Alle disse aspekter ved unge menneskers livssituasjon bør ses i sammenheng når man skal vurdere omlegginger i eksisterende ordninger eller innføring av nye. Det må vurderes tiltak for å hjelpe unge gjennom denne livsfaseklemmen, som ofte kan medføre problemer med å få økonomien til å strekke til og for mange kan medvirke til en presset samlivssituasjon med uønskede familieoppløsninger som resultat.

Om fedres rettigheter

Dette medlem vil peke på det åpenbare i at økonomiske vurderinger vil være tungtveiende i en familie som skal vurdere hvem som skal ta ut permisjon for å ha omsorg for barna. Denne permisjonsadgangen bør videreutvikles slik at flest mulig forskjeller mellom kjønnene og deres mulighet til å påta seg omsorgsansvar, blir fjernet. En åpenbar sperre i dag er at ordningen er så nær knyttet opp mot mors grunnlag for permisjonsrettighetene, mens det fortsatt er sånn at mannens inntekt og yrkesdeltagelse ofte er høyere enn kvinnens. Om det er et mål at også mannen skal få tid sammen med barna i en tidlig fase, må denne tilnærmingen finne sted.

Dette medlem registrerer at et klart flertall i sosialkomiteen tar disse spørsmålene på alvor. Det vises i denne sammenheng til at disse spørsmålene er til vurdering hos regjeringen på bakgrunn av en foreliggende utredning. Dette medlem slutter seg til intensjonen i og målsettingen med forslaget framsatt av Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti om å sikre fedre en selvstendig rett til fødselspermisjon. Målet må være å gjøre valgfriheten for foreldrene mest mulig reell.

Om inntektssikring og tiltak ved sykdom, rehabilitering og uførhet

Dette medlem legger til grunn at de aller fleste har et sterkt ønske om å kunne sikre seg inntekter til livsopphold gjennom egen arbeidsinnsats, og at det arbeidet som utføres på denne måten har stor verdi både for den enkelte og for samfunnet. Det samme vil gjelde for arbeid som utføres av mer frivillig art, samt innsats i form av kulturytringer og aktivisering av barn og unge etc. som ikke gir inntekt av betydning for den enkelte. Dette må også legges til grunn for regjeringens intensjon om å forfølge en arbeidslinje. Folk flest har lyst til og interesse av å arbeide. Problemet knytter seg til å skaffe nok lønnsarbeidsplasser for folk. Ingen trygdeordninger, med unntak av arbeidsløshetstrygd, skal komme inn som et alternativ til ordinært inntektsbringende arbeid for de som ønsker det. For de som av helsemessige årsaker har lettere eller tyngre bører med seg inn i arbeidsmarkedet må det finnes fleksible opplegg for å få opplegg som er mest mulig tilpasset den enkeltes ønsker og funksjonsnivå. Det er ikke grunn til å slutte seg til generelle og løst funderte påstander om at det finnes særlig mange mennesker i Norge som ikke er i lønnsarbeid fordi de sosiale ordningene er for gode. Slike påstander knytter seg til et negativt og mekanistisk menneskesyn. Det vises for øvrig til de avsluttende synspunkter i denne merknaden.

Dette medlem mener imidlertid samtidig at regjeringens arbeidslinje ikke må føre til at mennesker med sykdom og helseplager presses ut i arbeidssituasjoner som igjen kan føre til at deres allmenntilstand forverres. Det må heller ikke være så strenge kriterier for f.eks. uføretrygd at mennesker tvinges over på langt mindre tilfredsstillende ordninger. Regjeringen må forventes å ha god kontroll med at slike virkninger unngås.

En hovedstrategi for å begrense antallet mennesker som erklæres uføre må være å gi tilbud om omskolering og attføring. En uførhetsgrad kan gjerne knytte seg spesielt opp mot et yrke eller fag, og kan omgås ved å gi tilbud om nye kvalifikasjoner. Samtidig er det viktig å utvikle tilfredsstillende tilbud til unge langtidsledige som ellers risikerer å bli varig utestengt fra arbeidsmarkedet. Det er vesentlig å oppnå en størst mulig fleksibilitet i ordninger, slik at terskelen mellom arbeidsliv og omverdenen hele tiden er minst mulig. Det er derfor positivt at Regjeringen i meldingen framsetter forslag som skal gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygdeytelser.

Dette medlem vil uttale at dagens praktisering av bestemmelsene om uførepensjon tilsynelatende i hovedsak fungerer tilfredsstillende. Imidlertid er det i løpet av de siste årene framkommet signaler om at de innstramminger som er innført i adgangen til uføretrygd de siste årene har hatt utilsiktede virkninger, som f.eks. at personer har blitt avhengige av sosialhjelp eller privat forsørging, og at visse medisinske tilstander synes å falle utenfor bestemmelsene. Dette medlem vil på denne bakgrunn slutte seg til Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkepartis forslag om at regjeringen fremmer forslag om lovendringer som kan rette opp disse utilsiktede virkningene.

Ytelsene uføre mottar innebærer for de fleste en betydelig inntektsnedgang. Dette kommer i tillegg til de helsemessige belastninger som ligger til grunn for medisinsk uførhet. Det framstår i en slik sammenheng som et paradoks at man ved kortere sykefravær er sikret 100 % lønnskompensasjon. Særlig når man sammenligner med korttidsfravær blir urimeligheten svært tydelig. Om man skal kunne tilby bedre ordninger for folk som virkelig trenger det, må man være villig til å se på mulig omfordelinger også innen mottagergruppene av trygdeytelser. Dette medlem vil i denne forbindelse vise til flere budsjettbehandlinger der dette medlem har tatt opp forslag om reduksjoner i ytelsene i sykepengeordningen bl.a. til fordel for økte ytelser for de uføretrygdede. Det burde i et slikt perspektiv være mulig å åpne for en reell debatt omkring sykelønnsordningen.

Som komitéflertallet fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i innstillingen selv påpeker, er sykelønnsordningen et gode forbeholdt dem som er så heldige å ha en jobb. Imidlertid utfordres politikerne nå på å evne å ta hensyn også til de som ikke er i arbeid, og som står uten sterke talsmenn i organisasjonsliv eller blant partiene. Dette er en utfordring som stadig møter oss. Dette er en utfordring i hva vi legger i solidaritetsbegrepet - skal solidariteten kun omfatte de som er « innenfor » eller skal den gjelde for alle? Venstres svar vil være at vi har en oppgave i å nå tilgodese også de som står utenfor arbeidsmarkedet, og vil i budsjettsammenheng igjen komme tilbake med konkrete forslag til endringer.

Om hjelp til selvhjelp for enslige forsørgere, arbeidsledig ungdom og sterkt funksjonshemmede

Dette medlem vil vektlegge at enslige forsørgere er en gruppe som ofte framheves som en gruppe som har blitt hengende betydelig etter den generelle velstandsutviklingen. Dette er bekymringsfullt, særlig med tanke på at det til syvende og sist er barna dette kan gå utover. Støtten til enslige forsørgere er støtte som gis for å kunne bidra til å gi barna en best mulig start i livet, mest mulig uavhengig av foreldrenes bakgrunn og livssituasjon. Regjeringens forslag til innstramminger overfor de enslige forsørgere kan ikke på noen måte sies å samsvare med de kunnskaper man har om den økonomiske situasjonen i gruppen. Regjeringen påpeker selv i meldingen at innstrammingene vil føre til en økning i utbetalingene av sosialhjelp. Dette medlem vil på denne bakgrunn gå imot disse.

Dette medlem vil slutte seg til merknadene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i kapittel 5.2.1.

Dette medlem vil framholde at ungdom er en av de grupper som er mest utsatt på et stramt arbeidsmarked. Samtidig er arbeidsmarkedet sånn at er man først satt utenfor, kan det være svært vanskelig å komme innenfor igjen. Faren er at unge settes varig utenfor, uten rimelig sjanse til å opparbeide seg de ferdigheter og den erfaring som arbeidsmarkedet etterspør. Det er viktig at arbeidsmarkedet er fleksibelt for disse gruppene og det er igjen viktig at ikke hensynet til de som er på innsiden bidrar til å holde andre utenfor. En smidigere praktisering av bestemmelsene i Reform 94, slik flertallet foreslår, vil også være et bidrag.

Dette medlem vil peke på at det er arbeidstrening og kvalifiserende utdanning som er det viktigste bidraget for å styrke ungdommens stilling på arbeidsmarkedet. Ettersom utdanning er en til dels tyngende investering for unge mennesker, er det naturlig at man har vist tilbakeholdenhet med å tilby dette på særlig gunstige vilkår for unge utenfor arbeidsmarkedet. Dette kan i så fall virke urettferdig og utvikle seg til ordninger som stimulerer til misbruk. Imidlertid vil slike ordninger, smidig tilpasset den enkelte arbeidssøkers behov, og innrettet på en slik måte at adgangen til misbruk blir minimalt, kunne representere uvurderlige bidrag til å styrke den enkeltes muligheter. Det vises i denne sammenheng til Sverige der man nylig har begynt å gi enkelte langtidsledige tilbud om kvalifiserende utdanning.

Dette medlem vil på denne bakgrunn sette fram følgende forslag:

« Stortinget ber regjeringen vurdere mulighetene for å tilby langtidsledig ungdom en mulighet for støtte til kvalifiserende utdanning med gradvis overgang til ordinære studiefinansieringsordninger. For å motvirke misbruk bør det bl.a. kunne stilles krav om varighet av aktiv arbeidssøking. »

Dette medlem slutter seg til en målsetting om at sterkt funksjonshemmede må få mulighet til å delta i samfunnet på linje med funksjonsfriske så langt som mulig. Den « nye » abortdebatten, initiert bl.a. av medisinske nyvinninger som muliggjør større kunnskaper om det ufødte liv, er samtidig et eksempel på hvordan spørsmålet om samfunnets holdning til funksjonshemminger er snudd på hodet. Det kan ikke aksepteres at samfunnet utvikler seg til et sorteringssamfunn der bare de helt vellykkede får slippe til. Samfunnet må tilpasse seg funksjonshemmedes behov, ikke motsatt. Det er bare ved å gjøre det mulig å ta i mot et funksjonshemmet barn, og ved å gi funksjonshemmede mulighet til å leve fullverdige liv i samfunnet, denne utfordringen blir tatt på alvor.

Funksjonshemmede stiller ofte bakerst i køen bl.a. på arbeidsmarkedet. Regjeringen kommer i meldingen med flere forslag som kan bidra til å bedre funksjonshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet. Dette medlem slutter seg til komiteens merknader under kap. 5.2.4 i innstillingen. Dette medlem vil peke på at også det offentlige som arbeidsgiver kan gjøre langt mer for å integrere funksjonshemmede i sine virksomheter. I den handlingsplanen som Regjeringen nå blir bedt om å utarbeide for å øke funksjonshemmedes yrkesaktivitet, bør man også særlig se på hva det offentlige som arbeidsgiver kan bidra med.

Om tjenester og tiltak særlig for eldre og funksjonshemmede

Dette medlem mener at det er særlig på dette området det er merkbart at den norske velferdsstaten på mange måter snarere er en velferdskommune. Det alt vesentlige av tjeneste- og omsorgstilbud utføres i kommunal regi. Standarden på dette tilbudet er mange steder svært bra, mens det andre steder finnes åpenbare eksempler på svikt. Dette er uttrykk for forskjeller mellom kommunene, men det er også et utslag av forskjellige prioriteringer. Om man ønsker et reellt lokalt selvstyre kan visse forskjeller synes å være en pris man må betale. Det er en statlig oppgave å sørge for at grunnlaget for tjenesteproduksjon er så rettferdig fordelt som mulig når man tar hensyn til de forskjellige utgiftsbehov som befolkningssammensetning, avstander m.m. medfører.

Den enkelte borger har rett til å stille store krav til de offentlige løsninger, som de aller fleste steder er det eneste tilbudet som eksisterer. Bruk av statlig definerte standarder bør imidlertid begrenses til et minimum. Kommunene kan ikke være desentraliserte statsfilialer, men må ta et selvstendig ansvar. Det er den enkelte borger lokalt som har hovedansvaret for at det stilles krav om kvaliteten på tjenestetilbudet. I tillegg må ordninger for brukermedvirkning i utviklingen av tjenestetilbudet styrkes på alle områder. Det må være åpenbart at et tilbud ivaretar brukernes integritet og menneskeverd og at kommunene prioriterer dette. Dette medlem vil på denne bakgrunn stille seg bak de minimumskrav som framsettes av komiteen i merknadene under kapittel 6.3.1. For Venstre handler dette om å utvikle et tilbud som kan sikre mennesker verdighet i alle livsfaser, der de selvfølgelige krav til livskvalitet hos alle mennesker er like gyldige uansett funksjonsgrad eller helsetilstand.

Dette medlem vil vise til at det fortsatt er sånn at mange unge funksjonshemmede plasseres i eldreinstitusjoner, et tilbud som for svært mange oppleves som uverdig. Ifølge Statistisk Sentralbyrå bodde ca 1.600 mennesker under 67 år på alders- og sykehjem i 1994. Svært mange av disse har ingen naturlig tilhørighet der. Særlig for unge funksjonshemmede, svært mange av dem ofre for trafikkulykker, er situasjonen uholdbar. Regjeringen og kommunene bør intensivere innsatsen for å utvikle alternative tilbud til disse, og komme tilbake dette i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997.

Dette medlem vil sterkt vektlegge den uvurderlige innsats som utføres av frivillige, både av den nærmeste familie og andre frivillige gjennom organisasjonsliv eller på individuell basis. Det må ha høy prioritet å medvirke til at mennesker som har lyst til å gjøre en innsats får mulighet til dette. Det offentlige bør derfor støtte opp om frivillighetssentralenes innsats. Dette medlem vil derfor støtte forslaget fra komiteen om å videreføre permanent lik statlig støtte til frivillighetssentralene.

Det offentlige, og særlig kommunene, må i sterkere grad i fremtiden vurdere alternative organisasjons- og driftsformer for sitt tjenestetilbud. Private aktører kan på svært mange områder være et viktig supplement til offentlige tjenesteprodusenter og bidra til å øke innbyggernes valgfrihet i forhold til tjenestetilbudene. Kommuner kan i større grad innta en mer rammeleggende rolle, der oppdrag gitt i henhold til klart definerte og politisk vedtatte standarder kan overlates til andre driftsinteressenter, kanskje særlig blant ideelle organisasjoner og annen frivillig innsats. Det viktige er ikke så mye hvem som utfører oppgaver, men at de blir utført med et tilfredsstillende resultat. I forbindelse med slike omlegginger er det imidlertid av avgjørende betydning at den politiske kontroll og ansvar opprettholdes, og i mange tilfeller klargjøres. Dette vil i så fall kunne representere en klar styrking av den demokratiske kontrollen.

Om pensjonspolitikken og folketrygden

Dette medlem ser på folketrygdens alderspensjon som en av grunnpilarene i velferdssamfunnet. Den skal sikre alle en grunntrygghet, i tillegg til at den skal sikre utbetalinger som et stykke på vei kan gi grunnlag for en materiell levestandard som står i samsvar med den yrkesaktive tilværelse. Folketrygden er et solidarisk system idet det skjer en overføring fra dem som har inntekt til dem som ikke har det, og fra dem som har høy inntekt til dem som har lav inntekt. Folk bør for øvrig oppmuntres til å spare til egen alderdom gjennom andre pensjonsordninger som et tillegg til folketrygden. Det er viktig at folkevalgte organ bevarer styringen med folketrygdens pensjonsordninger. Det vises i meldingen til at den gjennomsnittlige pensjonsalder nå er 61 år. I flere lønnsoppgjør har partene i lønnsoppgjøret blitt enige om såkalte AFP-ordninger, for i neste omgang komme til fellesskapet for å få dem delfinansiert. Det er gledelig at regjeringen i meldingen nå signaliserer at det ikke er aktuelt med videre bidrag til en slik utvikling. En større fleksibilitet innenfor systemet kan derimot være ønskelig dersom kostnadene kan holdes innenfor dagens rammer. Også mindretallsforslaget om en tidskontoordning for eldre arbeidstakere kan virke positivt i denne sammenheng. Det må være et klart ønske at gifte og samboende pensjonister likebehandles i forhold til folketrygden. Forskjellsbehandlingen er urimelig og har ingen rasjonell begrunnelse. I årene framover vil antallet samboende pensjonister øke og en likestilling presse seg fram. Det er gledelig at det nå nedsettes et utvalg for å se på dette. Det er også gledelig at komiteen ber regjeringen se på mulige endringer i regelverket som kan komme selvstendig næringsdrivende til gode.

Dette medlem har merket seg at spørsmål og forslag knyttet til fondsopplegg for å styrke folketrygdens økonomiske grunnlag de senere år har vært gjenstand for bred offentlig interesse og debatt. Sentrale tema er på ulike måter drøftet og belyst bl.a. i Pensjonsforsikringsutvalgets innstilling ( ( NOU 1994:6 ) og utredningen « Fra sparing til egenkapital » ( NOU 1995:16 ). En oppnevning av et nytt utvalg til å særlig se på spørsmål knyttet til en sterkere grad av fondsbasering av trygdemidler synes å være en god oppfølging av dette. Dette er særlig interessant i et generasjonsperspektiv.

Dette medlem viser til at dagens skattemessige favorisering av pensjonister i noen grad er historisk betinget fordi trygdesystemet tidligere var dårlig utbygget. Dette medlem vil ikke støtte regjeringens forslag om hardere beskatning av pensjonister nå. Overgang til pensjonsalder innebærer en stor inntektsnedgang for de aller fleste, samtidig øker en del utgifter til hjelp i hjemmet og til pleie- og omsorgstjenester.

Dette medlem slutter seg det syn at det fortsatt er gode begrunnelser for skattemessig stimulering av pensjonssparing. I prinsippet innebærer dette bare en utsettelse av skattebelastningen ettersom midlene kommer til beskatning ved utbetaling. Det bør ikke innføres en forskjell i opptjeningstid for private og offentlige pensjonsordninger.

Om privat pensjonssparing

Dette medlem vil understreke at tjenestepensjonsordninger og egne private pensjonsforsikringer er pensjonsordninger som supplerer folketrygden. Det er et viktig prinsipp at alle skal ha likeverdige muligheter til pensjonsopptjening uavhengig av arbeidsplass. Dette er dessverre ikke tilfelle i dag. Et ideelt siktemål vil være å gi alle grupper den samme mulighet til å bygge opp et gitt pensjonsnivå som gir en rimelig økonomisk sikkerhet for alderdommen. Skattesystemet bør brukes aktivt i denne sammenheng for å gi flere yrkesaktive stimulans til å investere i langsiktig sparing. På denne måten vil også arbeidstakere som ikke er tilknyttet tjenestepensjonsordninger, få mulighet til å opparbeide ytelser i tillegg til folketrygden.

Dette medlem viser til at sparing til pensjon er en fornuftig kapitalplassering som prioriterer økonomisk sikkerhet framfor forbruk. En slik sparing er også sunt for nasjonaløkonomien og vil kunne skaffe tilgjengelig kapital til næringslivet. Fortsatt stimulans til ulike typer pensjonssparing og pensjonsforsikring har derfor mange gode begrunnelser.

Dette medlem stiller seg bak fellesmerknadene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet under kap. 13.2 i innstillingen.

Om innskuddsbaserte pensjonsordninger

Dette medlem mener at en åpning for bruk av innskuddsbaserte ordninger i forbindelse med tjenestepensjon kan være et bidrag til et mer fleksibelt pensjonssystem, der den enkeltes oversikt over og innsikt i egne innbetalinger kan styrkes. Disse argumenter bør veie tyngre enn argumentene om at det er den enkelte som må bære risiko ved fondsplassering av slike midler. Det er ikke i prinsippet noe uheldig ved å la den enkelte få anledning til å gi sine egne oppsparte midler noe høyere risikoeksponering med tilsvarende høyere mulighet for avkastning. Det er et viktig aspekt at dette uansett bare knytter seg til ytelser utover de som ligger til grunn fra folketrygden. Regjeringen har her foretatt et ideologisk valg der likhetstanken får komme foran andre hensyn. En omlegging vil kunne innebære nye ordninger som vil være enklere både for den enkelte og for bedriftene. De kan også lettere omfatte deltidsarbeidende, og eldre arbeidstakere. Blant annet vil de øke muligheten for jobbskifte for arbeidstagere med høy alder og øke fleksibiliteten for den enkelte og for arbeidsmarkedet sett under ett. Slike ordninger vil også kunne fungere særlig godt tilpasset småbedrifter med under ti ansatte der bare en av fire i dag har tjenestepensjonsordning, mot fire av fem for næringslivet som helhet. Dagens ordninger for tjenestepensjoner tar ikke tilstrekkelig hensyn til småbedriftene eller selvstendig næringsdrivendes situasjon.

Om noen perspektiver for offentlig velferdsforvaltning og om økonomiske forhold

Dette medlem legger stor vekt på at velferdspolitikken er til for borgerne. Dette representerer en kontinuerlig utfordring for den politiske debatt og utvikling av velferdsordningene. En åpenbar fare er at de ordninger som utvikles blir så kompliserte og finjusterte at de nærmest er utilgjengelige og uforståelige for dem ordningene i utgangspunktet er utviklet for. Velferdsmeldingen og sosialkomiteens innstilling om denne virker til å understreke viktigheten av en slik forståelse. Svært mange av de viktige områdene som er belyst er nå omgitt av en så høy grad av kompleksitet at det langt fra er gitt om det overhodet er mulig for ordinære borgere å følge med i denne type løpende utvikling av velferdsordningene. Særlig er dette viktig for brukere som er tilnærmet avhengige av velferdstilbud fra det offentlige og som tidvis vil være de med minst ressurser til å gjøre seg kjent med egne rettigheter. Om tersklene for å hente ut velferdsgoder blir for høy, kan samfunnet komme til å svikte sin oppgave med å bistå overfor nettopp de som trenger det mest.

Dette medlem vil vise til de i antall nærmest ubegrensede overføringsordninger til privatpersoner og husholdninger som er utviklet. Mye av dette har i seg et omfordelingsperspektiv, men til tider kan det se ut som om det offentlige har tatt på seg en rolle som innebærer at man « overfordeler » gjennom å i stor grad hente sine inntekter fra samme mennesker som igjen mottar overføringer. Mye kan tyde på at samfunnet er blitt sånn at man er avhengig av for eksempel at en del mennesker i kortere eller lengre perioder er ute av arbeidsmarkedet for å gi plass til andre som vil inn. En større grad av fleksibilitet mellom det å være « innenfor » og det å være « utenfor » må være en målsetting i et slikt perspektiv. Det vises i denne sammenheng til debatter og forslag om forskjellige varianter av « garantert minsteinntekt » eller « negativ skatt » som fra tid til annen dukker opp i samfunnsdebatten. Dette medlem støtter et slikt ønske for på sikt å kunne utvikle langte enklere, mer rettferdige og mindre stigmatiserende overføringsordninger. En slik omlegging må omfatte alle de ordninger som i dag er rettet mot enkeltmennesker i forskjellige livsfaser, så som utdanningsfinansiering, arbeidsledighetstrygd m.v. I Venstres programmer har en slik reform fått betegnelsen « samfunnslønn », og det påpekes i denne forbindelse at dette har få eller ingen kontaktpunkter med Senterpartiets forslag om en utredning av samfunnslønn i kap. 6.3.12 i innstillingen med de føringer som der er lagt inn.

Dette medlem mener at utbygging og videreføring av velferdsordningene er en langsiktig prosess som ikke er avsluttet når velferdsmeldingen blir behandlet, men som må videreføres gjennom stadig evaluering av hvordan ordningene fungerer og ikke minst gjennom den økonomiske politikken. Å sikre en stabil og god økonomi er en forutsetning for kvaliteten og omfanget av velferdsordningene.

Komiteens medlem fra Rød Valgallianse

Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil påstå at bak alle fine ord, er velferdsmeldinga en norsk versjon av den politikken som alle EU-regjeringer fører på OECDs anbefaling, med nedtrapping av sosiale ytelser, svekket arbeidervern og økte eierinntekter. Kapitalistklassen vil ha enda mer av verdiene som skapes. Norske kapitalister, statlige og private, vil ut å konkurrere på verdensmarkedet. De trenger kapital for å områ seg. Hvor skal pengene tas fra? At overskuddene må økes gjennom, rasjonalisering og større enheter, er ett svar. Det betyr i seg sjøl arbeidsløshet for mange. Men kapitalen og dens støttespillere kaster seg nå også over offentlig sektor for å hente ut penger. Dette skjer på to måter, ved direkte privatisering som gjør om offentlig virksomhet til profittskapende marked, og ved innstramninger i offentlige budsjetter som skal gi kapitaleierne større andel av landets verdiskapning.

Innafor EU tvinger Maastricht-kriteriene offentlige utgifter ned: Det betyr mindre penger til velferdsgoder. Tidligere sentralbanksjef Moland ville gå lenger enn EU. I sitt foredrag på Norges Banks representantskapsmøte 23. februar 1995 sa han: « Spørsmålet for vår del er nok om Maastricht-kriteriene legger lista høyt nok, i lys av de utfordringene vi står overfor ». Han mente altså at offentlige utgifter skal ned, og i Norge skal offentlig sektor tynes mer enn i EU.

Dette medlem mener det er helt nødvendig å se St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldinga i dette perspektivet. Det skal spares på trygder. Rettigheter skal innskrenkes, flere ordninger skal behovsprøves. Egenandelene vokser. Flere blir avhengig av å gå den tunge veien til sosialkontoret, flere blir avhengig av å bli forsørga. Dette medlem har merket seg at Regjeringas kronargument for å rive ned omsorgen, er et skremselsbilde av framtidas pengeslukende eldrebølge: Forsørgerbyrden for hver enkelt arbeidstaker vil øke utover i neste århundre, og « vi » må derfor stramme inn nå. Dette medlem vil påpeke at det ikke er det økende antall pensjonister som er problemet, men arbeidsløsheten. Regjeringas egen arbeidsløshetspolitikk trekker ut relativt sett flere fra arbeidsmarkedet. I stedet for å få folk i verdiskapende arbeid, er Regjeringas linje å ta fra folk sosiale rettigheter.

Regjeringa får da et problem. Hvordan skal velferdsordningene, trygdeordninger, rettighetsbaserte ordninger og tjenester angripes, slik at det ser ut som det er til folkets eget beste? Er det mulig å selge dette folkefiendtlige, og ikke minst kvinnefiendtlige produktet?.

Dette medlem har merket seg at det er fullt mulig å få det gjennom i Stortinget. Med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet vil det meste av Regjeringas forslag gå gjennom.

« Hva skal vi gjøre med et Arbeiderparti som ikke lenger vil være det? »

Storstilt rasjonalisering, privatisering og kapitalinvesteringer i utlandet tapper landet for arbeidsplasser. Statsbedrifter står for fall, noen blir AS-ifisert og drives som butikker etter markedsliberalistiske prinsipper, andre privatiseres. Tusener av ansatte er blitt, og vil bli, overflødige i post, tele og NSB. Statskontrollerte selskaper som Hydro rasjonaliserer sterkt for å øke overskuddet. Innstramminger i offentlig sektor hindrer at det opprettes nok arbeidsplasser til høyst nødvendig virksomhet i stat og kommune, slik som for små statlige bevilgninger til Reform 97.

Privatisering av offentlig virksomhet tvinger fram rasjonalisering for å gi den ønskede profitt. Alt dette er i tråd med Regjeringas politikk. Ap-regjeringa har forlatt politikken med full sysselsetting. Ap-regjeringa har forlatt den virkelige arbeidslinja.

Dette medlem har merket seg at dette er ei linje som er anbefalt av OECD for å opprettholde « presset på arbeidsmarkedet ». Det betyr lange arbeidsløshetskøer som vil presse lønnsnivået ned og gjøre arbeidssøkerne mer « fleksible ». Dette er etter dette medlems mening direkte arbeiderfiendtlig politikk. Jan Erik Volds ord er høyst passende: « Hva skal vi gjøre med et Arbeiderparti som ikke lenger vil være det? »

Arbeidsløshet fører til økte trygdeutgifter

Utstøting av arbeidsmarkedet gir nødvendigvis høyere trygdeutgifter. Når folk fratas retten til å forsørge seg ved eget arbeid, blir de avhengige av offentlig støtte. Økningen i trygdeutgiftene skyldes ikke at folk er late og « trenger incentiver », som Regjeringa så fint sier det. Folk vil ha arbeid som førstevalg, ikke trygd. En annen sak er at det nærmest ikke fins arbeidsplasser for den som ikke er topp effektiv. Hvis helsa skranter, må du vike for de friske som kan gi topp ytelse. Når arbeidsplassen din har gitt deg vonde skuldre, fibromyalgi, eller har skadet deg på annen måte, er det oftest ikke plass for deg lenger. Du blir avhengig av trygd. Økningene i trygdeutgiftene er derfor en direkte følge av Regjeringas politikk. Men Regjeringa vil etter dette medlems mening ikke ta denne konsekvensen av sin egen arbeidsløshetspolitikk.

Nyorda « arbeidslinje » og « treffsikre ordninger » - triks for å selge et dårlig produkt

For å dekke over arbeidsløshetspolitikken, har Regjeringa kommet med nyordet « arbeidslinja ». Det er ikke troverdig når Regjeringa på den ene sida snakker om å gjøre det lettere for funksjonshemmete og eldre å få arbeid, samtidig som de holder fast ved etterkrigstidas høyeste arbeidsløshet. I virkelighetens verden får selv ikke friske, unge mennesker arbeid. « Arbeidslinja » er en politikk for å få folk over fra anstendige trygdeløsninger til å stå i arbeidsløshetskø med dagpenger og sosialhjelp. « Arbeidslinja » bringer med seg budskapet om at trygdene er årsaken til arbeidsløsheten, og ikke den politisk skapte mangelen på arbeid.

« Treffsikre ordninger » er en annen nyoppfinning som går igjen i meldinga. Det er besnærende bruk av ord. Hvem er vel for ordninger som ikke treffer? Hvem er for å bomme? Hvem vil ikke hjelpe dem som trenger det mest? Men bak de positive orda, ligger flukten bort fra universelle ordninger som gjelder alle, som gir rettigheter, og som de fleste også vil være interessert i å forsvare. Barnetrygda er et eksempel på en universell ordning. Alle som har barn under 16 år har rett til barnetrygd. Regjeringa har sendt ut prøveballonger om behovsprøving av barnetrygda, men har ikke funnet tida helt moden ennå. Metoden er da å sette ned enda et utvalg mens opinionen mjukes opp.

Det er viktig for Regjeringa å spare inn penger på barnetrygda. Det er vanskelig å få gjennomslag for å senke satsene. Men at ordningen skal gjøres mer « treffsikker », kan flere gå med på. Opinionen mjukes opp med argumentet om at millionærer ikke trenger barnetrygd, men i neste omgang vil grensa gå et annet sted enn ved millionærere. Til slutt står det bare igjen de som trenger det aller mest, ei lita gruppe som det da er lett å angripe.

Etter dette medlems mening er alt snakket om « arbeidslinja » og « treffsikre ordninger » et triks for å få oppmerksomheten vekk fra de samfunnsmessige årsakene. Oppmerksomheten skal bort fra Regjeringas ansvar og plasseres over på det enkelte individ, den enkelte arbeidsløse, den enkelte eneforsørger. Dette medlem vil forsvare prinsippet om universelle ordninger, og avviser regjeringas « arbeidslinje » og « treffsikre ordninger ». Eneforsørgerne blir i meldinga pådyttet både « arbeidslinja » og « treffsikre ordninger ». Høyre og Arbeiderpartiet vil sørger for at eneforsørgere mister rettigheter. Dette vil føre flere eneforsørgere over i arbeidsløshetskøen og til sosialkontoret. Det er en kvinnefiendtlig politikk som dette medlem tar sterkt avstand fra.

Privatisering av offentlige tjenester

Dette medlem tar avstand fra den tiltakende privatiseringa av tjenester i offentlig sektor. Slik privatisering fører til rasjonalisering og dårligere vilkår for de ansatte. Tjenester som tidligere blir dekket over offentlige budsjett av skattepenger, må enten bli dårligere, eller mer kostbare, når tjenesteproduksjonen også skal gi profitt til en privat investor. I stedet for å være et tilbud for alle, blir det raskt et tilbud for pengesterke grupper. Dette medlem syns det er illevarslende når Regjeringa skriver i meldinga (s. 151):

« Framtidige pensjonistgenerasjoner vil i større grad være fortrolig med ulike former for markedsbaserte tilbud enn dagens eldregenerasjon. Mange yngre mennesker kjøper i dag tjenester i form av barnepass, rengjøringshjelp o.l. på et privat marked. »

Dette medlem har merket seg at medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet omfavner dette.

På samme side i meldinga lanseres uttrykket « fortjenestebaserte tjenesteytere » som et slags nyord for privatiserte tjenester med brukerbetaling.

Dette medlem frykter ei framtid med større klasseskiller hvor de rike pensjonistene og kvinner med god råd kan kjøpe seg ytelser fra fortjenestebaserte tjenesteytere. Andre pensjonister blir avhengig av datter eller svigerdatter for å få nødvendig stell, og vanlige folk må vaske sine golv og drive sin omsorg for sine nærmeste sjøl. Dette medlem vil derfor gå mot alle forslag som kan føre til privatisering av offentlige tjenester.

Egenandeler - en særskatt på sjukdom

Meldinga innfører begrepet brukerbetaling. Dette medlem ser denne egenbetalinga som en særskatt gamle, sjuke og funksjonshemmede må betale for helse- og sosialtjenester. Dette medlem har tatt opp denne særskilte skattlegginga ved alle de siste budsjettbehandlingene. Det blir ikke ført noe regnskap for denne skattlegginga. For å vise hvor omfattende dette uvesenet er blitt vil dette medlem sitere fra egen fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I (1995-1996), s. 189:

« RV har bedt om å få tallene på bordet, men har bare fått et ufullstendig materiale. Ut fra opplysninger fra Sosialdepartementet (basert på tallmateriale fra 1988 og 1993) utgjør denne særskatten over 10 milliarder kr årlig (forsiktig anslått). Dette er mer enn det staten tar inn på formuesskatt og den såkalte toppskatten på høye inntekter ( 9,3 milliarder) og det tilsvarer til sammenligning nær 50 % av statens samla skatteinntekter fra petroleumsvirksomheten (21,8 milliarder). Ved årsskiftet 1993/94 var det 51 % av kommunene som krevde egenandel for hjemmesykepleie. Og stadig flere kommuner følger opp. I 1995 er det 63 % av kommunene som har en slik særskatt på hjemmesykepleie. Samtidig med at stadig flere brukere betaler egenandeler går bruken av hjemmetjenestene ned. Mange må si fra seg nødvendig kommunal hjelp fordi det blir for dyrt.

Kraftig økte egenandeler for behandlingsreiser til utlandet fører til at mange ikke får nødvendig medisinsk behandling. Egenandelen på 2.100 kroner blir for høy. Blant revmatikerne, som er en av de største pasientgruppene for behandlingsreiser, er 75 % av dem som reiser, uføretrygda eller går på attføring.

RV foreslår: Bort med egenandelene på hjemmetjenester (hjemmehjelp og hjemmesykepleie). 300 mill. kroner i kompensasjon til kommunene for merutgiftene. Bort med egenandelen på behandlingsreiser til utlandet. Staten må dekke de 3,3 millionene som nå betales inn i særskatt på nødvendig medisinsk behandling. »

Dette medlem viser for øvrig til forslag 8 i B.innst.S.nr.I (1995-1996) der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse ba Regjeringa om å fremme en egen melding om de samlede fordelingsvirkningene av alle egenandeler- og gebyrordninger i kommunene.

Velferdsmeldingas budskap er kvinnefiendtlig

Kvinners mulighet for økonomiske sjølstendighet er en forutsetning for likestilling. Dette medlem vil minne om at kvinner i 1993 hadde ei gjennomsnittsinntekt på 55 % av menns inntekt, og at økonomisk likestilling fortsatt er langt unna. De store tidsstudieundersøkelsene viser at kvinner fortsatt har hovedansvaret for omsorgsarbeidet. Kvinner er avhengig av velferdsordningene på en helt annet måte enn menn.

Mange kvinner har arbeidsplassen sin i offentlig sektor, og da særlig i omsorgsyrkene. Budsjettkutt i offentlig sektor er direkte angrep på kvinners arbeidsplasser.

Kvinnene er avhengig av tjenestene i offentlig sektor for å kunne være i jobb. Kvinnene må sno jobbene sine rundt det offentlige tilbudet som fins, og dermed bære byrdene blant annet av manglende barnehage utbygging. Manglende offentlig omsorg for sjuke, gamle og funksjonshemmede, tvinger kvinnene til å ta privat ansvar for gamle, sjuke og funksjonshemmede. Den private omsorgen har økt gjennom 80-åra.

Med alle omsorgsoppgavene samfunnet pålegger kvinnene, og med de lavtlønna jobbene kvinner tilbys i samfunnet, er kvinner ofte avhengig av offentlige støtteordninger for å kunne klare seg på egenhånd. Eneforsørgerne er ett eksempel; som gruppe er de helt avhengig av overgangsstønaden. Kvinnene er i stort flertall blant minstepensjonistene og blir avhengig av tilleggsytelser. For svært mange kvinner er barnetrygda et kjærkomment og helt nødvendig tilskudd. Etter dette medlems mening mangler Regjeringas melding dette kvinneperspektivet.

Kommentar til enkeltkapitlene i Velferdsmeldinga

Barnetrygd, kap. 3.2.1 i innstillinga

Regjeringa har ikke funnet tida moden til å komme med direkte angrep på barnetrygda i Velferdsmeldinga, men det er kommet « signaler » om behovsprøving, utvalg som skal « vurdere om dagens ordning er hensiktsmessig » etc.

Dette medlem vil avvise alle angrep på barnetrygda. Den skal være en universell ordning for alle som har barn. I dag er det slik at barnetrygda er et kjærkomment tilskudd for det store flertall av familier. Siden kvinner i gjennomsnitt disponerer omtrent halvparten av det menn har i inntekt, er det særlig kjærkomment at barnetrygda utbetales til mødrene. At ordningen fører til at millionærenes koner også kan be om å få utbetalt barnetrygd, er ingen hindring for å opprettholde barnetrygda i sin nåværende form. Regjeringa har full anledning til å skattlegge de rike, det er ikke barnetrygda som skal stanses.

Uførepensjon, kap. 4.3.1 i innstillinga.

Under påskudd av å bedre konkurranseevnen har arbeidsgiversida anstrengt seg voldsomt for å kvitte seg med « unødig » arbeidskraft de siste åra. Det er ikke lenger slik at det er « ryddejobber » igjen for den som har slitt seg ut etter mange år i produksjonsarbeid. Det skal være topp effektivitet hele tida. Hensynet til arbeidsfolk blir underordna profittkravet. Kan arbeidere delvis erstattes av maskiner, blir det gjort. Slike forhold hvor arbeidsgiverne ikke tar hensyn til den menneskelige arbeidskrafta fører nødvendigvis til utstøting fra arbeidslivet. Når det er slik, er det ikke rart at antall uførepensjonister stiger.

Men Regjeringa fikk med seg stortingsflertallet på innstramninger i 1991. Nå har disse innstramningene fått virke noen år. Vi vet at avslagsprosenten varierer fra fylke til fylke. Vi vet at kvinner rammes hardest. Vi vet at mange av dem som får avslag, ender på sosialhjelp. Vi vet at mange, og da i særlig grad kvinner, forsvinner til privat forsørging i familien. Dette oppfattes av folk flest som urettferdig. Men i Velferdsmeldinga oppsummeres innstramningene som vellykka.

For dette medlem blir det da nødvendig å opprettholde forslaget om å be Regjeringa legge fram forslag til lovendringer som sikrer retten til uføretrygd slik den var før innstrammingene i 1991. Det skal ikke være slik at arbeidsfolk tvinges til privat forsørging eller sosialhjelp fordi arbeidsgiverne ikke kan tilby tilpasset arbeid.

Rehabilitering og attføring, kap. 4.3.2 i innstillinga

Dette medlem mener Regjeringa bruker mye plass på å få synliggjort at attføringspengene er en midlertidig ytelse, og at de er redd for at beregningskriteriene skal « villede mottakeren om hvilken karakter ytelsen har ». Faktum er at mange trenger lenger tid enn de foreskrevne 52 ukene, både fordi mye tid går med til å vente på behandling, men og fordi rehabilitering i mange tilfeller faktisk krever lenger behandlingstid. Dette medlem mener at tvil om ytelsens karakter i praksis ikke er problemet. Dem som går på attføring får vedtaksbrev som alltid er tidsavgrensa - ingen er i tvil om at det tar slutt en gang, tvertimot er det mange som bruker mye energi på å frykte at det skal ta slutt for fort. Problemet for folk på medisinsk rehabilitering eller yrkesmessig attføring er etter dette medlems mening i hovedsak økonomien. Når attføringspengene bli beregnet ut fra opptjente pensjonspoeng, er det mange som får så lite at de ikke kan leve av det. Folk skal ikke bruke energien de trenger til attføringsprosjektet på hele tida å bekymre seg om å overleve. De lave attføringpengene tvinger folk til å bli kasteballer mellom trygdekontor, sosialkontor og arbeidskontor på en måte som garantert sliter på kreftene og ofte virker nedverdigende. I tillegg skaper utregningsmåten for attføringspengene så store forskjeller mellom « de heldigste » og « de uheldigste » at fastsettelse av en minstesats - selv om denne og er ganske lav - ville vært et stort framskritt for dem som er verst stilt. Dette medlem vil derfor foreslå en minstesats for attføringspenger.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til minstesats for attføringspenger, minstesatsen skal minimum tilsvare den sats som i dag gjelder for « unge uføre ». »

Sjukepenger, kap. 4.3.3 i innstillinga

Dette medlem har merka seg at Regjeringa ønsker å spare på våre trygdeordninger, for å gi større spillerom for næringslivets kapital. For å oppnå dette mistenkeliggjøres alle som er avhengige av trygdeordningene, også de som er sjukemeldte. « Folk er kanskje ikke riktig sjuke likevel ».

Dette medlem vil understreke at dette er prisen for å ha gitt opp politikken med full sysselsetting.

Dette medlem vil peke på at Regjeringa roser LO og NHO for utviklinga i sjukefraværet fram til 1993. Evalueringer av samarbeidsprosjektene sier at det var helt andre forhold enn LO/NHOs kampanje som bragte fraværet ned. Nedgangen i fravær skyldes i hovedsak økende arbeidsløshet. Sjukefravær og arbeidsløshet er to sider av samme sak - når arbeidsløsheten går opp, går fraværet ned - når bare de friskeste får arbeid, blir behovet for sjukepenger lite. Sjukelønnsordninga må derfor ikke som Regjeringa sier, gjøres avhengig av sjukefraværet. Regjeringa vet antakelig dette, og regner med at hvis fraværet stiger, kan de med lite motstand endre sjukelønnsordninga, og simpelthen gi de sjukemeldte skylda. Effektiviseringer og rasjonaliseringer på arbeidsplassene gjør arbeidet mer slitsomt for folk enn før. Ofte blir man sjuk av det. Likevel tør mange ikke å være sjuke eller hjemme med sjuke barn i frykt for å miste jobben.

Dette medlem mener at det finnes fornuftige måter å redusere sjukefraværet på. Det går for eksempel an å redusere sjukefravær på 25 %, som ikke er uvanlig blant kvinner, ved å innføre 6-timers arbeidsdag med full lønn. I tunge og krevende yrker går halvparten i dag ut med tidlig uførepensjon eller familieomsorg. 6-timersdag er også aktuelt i mange industri-, transport- og bygg- og anleggsyrker. I disse yrkene er risikoen langt større enn hos andre for at arbeidstakerne skal bli uføretrygdet, og de har liten eller ingen sjanse til å stå i arbeid til pensjonsalderen. Som kjent avviste Regjeringa å støtte Oslos forsøk med 6-timersdag som skulle se på virkningene på helse- og sjukefravær. Det ville kostet - litt mer - på lønningsbudsjettet å verne arbeidstakerne mot slitasjeskader. Men Regjeringa vil tydeligvis heller ha utgiftene på trygdebudsjettet, og begrense dem ved å begrense retten til trygd.

Dette medlem vil gå i mot et hvert forslag på å svekke sjukelønnsordninga.

Dagpenger, kap. 4.3.4 i innstillinga

Dette medlem mener at Regjeringas forslag til endringer av dagpengereglene ikke i det hele tatt tar problemene knytta til den skapte arbeidsløsheten på alvor. I korte trekk kan forslaget beskrives som følger: For å sette en stopper for at ungdom og andre nykommere på arbeidsmarkedet kan få rett til dagpenger uten å ha hatt ordinært arbeid, skal deltakelse på arbeidsmarkedstiltak ikke lenger gi rett til dagpenger. Dette prinsippet innebærer at langtidsledige som nå skal få et uforpliktende tilbud om arbeidsmarkedstiltak etter 3 års arbeidsløshet, bare får utsatt sin kanossagang til sosialkontoret. I tillegg vil hevinga av inngangsterskelen fra 29.000 til 49.000 ramme de med kortvarig arbeid og deltidsarbeid. Dvs. for en stor del kvinner. Med hevinga av inngangsterskelen har departementet regnet ut at 11.000 arbeidsløse mister dagpengene. Det gjør ikke noe etter Regjeringas mening, fordi - « de som ikke lenger vil få rett til dagpenger, vil i stor grad være personer med svak tilknytning til arbeidslivet, og som derfor har fått utbetalt relativt lite i dagpenger pr. uke, og som ikke har kunnet basere sitt livsopphold kun på dagpenger ». Verkstedklubben Aker Verdal sammenfatter Regjeringas linje slik: « De som har lite, kan tas fra det de har ». Forslaget til endringer møter berettiga stor motstand i fagbevegelsen og ellers blant folk, og dette medlem vil utdype sin motstand mot forslaga under behandlinga av Ot.prp. nr. 35 (1995-1996) .

Enslige forsørgere, kap. 5.2 i innstillinga

Dette medlem mener at Regjeringa og flertallet i komiteen angriper livsgrunnlaget og tryggheten til eneforsørgere og barna deres med forslagene sine: Eneforsørgere skal presses til « arbeidslinja » til tross for at det ikke fins arbeid nok. De skal presses til å jobbe full tid til tross for at et økende antall eneforsørgere ønsker deltid for å få mer tid med barna sine. Arbeidsgivere tilbyr også i økende grad bare deltidsarbeid. Mange eneforsørgere vil få langt mindre i støtte til barnetilsyn. Bare i Oslo står 11.000 barn på venteliste i barnehagene. Det er ikke gitt at eneforsørgere får plass i kommunale barnehager og dermed en barnehagesats en eneforsørger kan leve med. Utdanningsmulighetene for eneforsørgere blir rasert; Reform 94 hindrer utdanning på videregående skole-nivå og perioden flertallet tilbyr overgangsstønad er altfor kort til å kunne ta utdanning på høgskolenivå og også f.eks. til å ta ungdomsskoletrinn på nytt og bygge på det. Regjeringa og komiteens flertall presser flere eneforsørgere til å bli sosialklienter.

Siden nesten hver femte familie på landsbasis består av barn og en av foreldrene - og det er oftest mor - blir derfor angrepene på eneforsørgere, angrep på alle kvinner. Eneforsørgernes økonomiske situasjon er med på å sette rammene for kvinners rett til skilsmisse, rett til å bestemme over eget liv. Forskning tyder på at en vesentlig årsak til det høye antall skilsmisser og samlivsbrudd, er mannsdominans og mangel på likestilling i samfunnet vårt. Kvinner læres opp til å tro at det fins likestilling og forventer likeverdige, demokratiske, nære og vekstgivende parforhold. Men i virkeligheten opplever kvinner noe helt annet. De blir verdsatt lavere enn menn - noe « kvinnelønna » er et typisk og tydelig eksempel på.

Et annet eksempel er disse flertallsforslagene om eneforsørgere. Her framstilles også eneforsørgere som en spesiell klientgruppe. Dette oppfatter dette medlemmet som en grov uthenging og stigmatisering av enestående foreldre.

Det forundrer dette medlemmet at komiteen i svært liten grad er opptatt av eneforsørgeres barn og heller ikke vil at eneforsørgeres barn skal ha den samme økonomiske tryggheten som barn i ekteskap og i samboerforhold. Regjeringa og flertallet i komiteen sørger effektivt for at dette ikke skjer. Åpenbart syns de det er rimelig at barn til eneforsørgere ikke skal ha middag hver dag eller ha et fast sted å bo. Eneforsørgere er blant de som flytter mest og for tida får de heller ikke kommunal garanti til boliglån. Heller ikke skal eneforsørgere ha samme mulighet som samboende og gifte kvinner til å jobbe deltid og dermed ha mer tid sammen med barna. Det er også et utrolig paradoks når enkeltpolitikere i flertallet ellers hevder at gifte og samboende kvinner bør være hjemme med barna sine, mens eneforsørgere absolutt bør jobbe full tid! Man kan lett tro at flertallet i komiteen består av vonbrotne menn som vil ha konene sine trygt plassert ved kjøkkenbenken, ellers så får de jammen ha det så godt og klare seg helt på egenhånd! Isteden er det altså en bevisst og systematisk politikk ført av en kvinneregjering for å kneble damer og binde dem fast til mannens forsørgelse.

Komiteens flertall legger som et premiss at eneforsørgere blir passive av å motta overgangsstønad. Denne påstanden har absolutt ingen hold i virkeligheten. Tvert imot er det vel heller økonomiske problemer, mangel på barnehageplass osv. som hindrer eneforsørgere i å forandre på hverdagen sin. Derfor er dette medlemmet svært skeptisk til Akershusmodellen og frykter at slike prosjekt mer vil fungere som kontrollorgan og tvang overfor eneforsørgere framfor reell og positiv hjelp.

Dette medlemmet frykter at denne utrygge økonomiske og sosiale situasjonen for eneforsørgere som regjeringa og flertallet presser fram, vil føre til at flere kvinner vegrer seg for å få barn. Flere kvinner kan velge abort som en løsning.

Dette medlemmet mener at aktiv likestillingspolitikk er veien å gå for å bedre eneforsørgere og deres barns hverdag. Å organisere arbeidslivet slik at kvinner og barn passer inn; 6 timers normalarbeidsdag, gratis barnehage til alle barn og likelønn ville være noen konkrete og avgjørende tiltak i tillegg til å sikre eneforsørgeres økonomi. Alle veit at i dag trengs nesten to fulle inntekter for å stifte en familie. Dette medlemmet har tidligere reist slike forslag uten å få noe særlig oppslutning i Stortinget.

Dette medlem går mot alle innskrenkinger når det gjelder retten til overgangsstønad og hvor mange år man kan få overgangsstønad og beklager samtidig at ingen av partiene i sosialkomiteen har fremmet et slikt forslag.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

« Reglene for rett til overgangsstønad opprettholdes slik de er i dag. »

« Eneforsørgere som er under utdanning, får dekket dokumenterte utgifter til bøker og studiemateriell samt reise. »

For øvrig slutter dette medlem seg til forslagene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti når det gjelder forslagene om heving av nivået på overgangsstønaden, retten til barnetilsyn, retten til forsørgertillegg fra Statens lånekasse og nedkomststønaden.

Forslag om minstestandard for stønad til livsopphold, kap. 6.2 i innstillinga

Sosialhjelp er en ordning som skal hindre at mennesker ikke forgår materielt såvel som sosialt. Det er nå klart slått fast at normene for sosialhjelp til mat, klær mv. varierer enormt fra kommune til kommune. Det er viktig å huske at dette ikke er sosialhjelp til boutgifter, men sosialhjelp til daglige utgifter som mat og klær. Det er vel svært lite som tyder på at RIMI i Svolvær hittil har hatt særlig dyrere melk enn i Oslo, eller omvendt. Lokale variasjoner har liten betydning for fastsetting av en nasjonal minstestandard til slik sosialhjelp.

Lov om sosiale tjenester har vært og skal fortsatt være en skjønnslov. Spørsmålet er bare hva som skal være gjenstand for skjønn. Det må skilles mellom det skjønn som benyttes for å avgjøre om en klient fyller vilkårene for slik hjelp, og selve utmålingen av hjelpen. Kriteriene for tildeling av slik sosialhjelp endres ikke ved innføring av en nasjonal minstestandard, og det blir derfor verken lettere eller vanskeligere å få slik sosialhjelp. Verken prinsippet om skjønnslov eller det lokale selvstyret står dermed for fall. Det eneste man risikerer ved å innføre nasjonale minstestandarder, er derfor at 178.000 mennesker i Norge får tilbake noe av den rettssikkerheten som vi andre tar som en selvfølge. Ved fortsettelsen av dagens praksis « fritar » vi denne gruppen for en grunnleggende menneskerett.

Eldre, kap. 6.3 i innstillinga

Dette medlem vil påpeke at sulteforing av kommunen fører til at mange kommuner ikke satser på utbygging av sykehjemsplasser selvom antallet gamle øker sterkt. Ensidig satsing på billigere løsninger som hjemmebasert omsorg og omsorgsboliger dekker ikke behovene til de eldste og sykeste. Det er derfor nødvendig med øremerkede statlige midler til sykehjemsutbygging og -drift i kommuner med lange ventelister til sykehjem. Dette medlem mener at Regjeringa har det overordnede ansvaret for at gamle, pleietrengende mennesker får et forsvarlig og verdig tilbud.

I Velferdsmeldinga (s. 154) legger Regjeringa opp til en økt satsing på omsorgsboliger med sikte på at dette tilbudet helt eller delvis skal erstatte den tradisjonelle institusjonsomsorgen. Dette medlem mener at det er fullstendig uforsvarlig å bygge ned sykehjemskapasiteten. Totalt er det 2.600 færre heldøgnsplasser nå enn det var under eldreopprøret vinteren 1990. Samtidig har det blitt 17.200 flere gamle over 80 år. Økninga i hjemmebaserte tjenester har ikke på noen måte oppveid tapet av heldøgnsplasser. Veksten i disse tjenestene er ikke større enn at den omtrent tilsvarer veksten i antall gamle over 80 år.

I mange kommuner er terskelen svært høy både for å få plass på sykehjem og for overhodet å bli ført på venteliste. Ventelistene viser dermed ikke det reelle behovet for sykehjemsplasser. Det er grunn til å regne med betydelige mørketall hvor pleietrengende som trenger omsorg og tilsyn døgnet rundt blir avspist med raske visitter fra hjemmetjenestene. Dette medlem kjenner bl.a. til et eksempel fra Oslo kommune hvor en aleneboende gammel dame på 94 år, blind, slagrammet og begynnende senil ikke får sykehjemsplass. De pårørende fikk klar beskjed om at hun måtte være « helt senil » før hun kunne komme i betraktning for sykehjemsplass.

I velferdsmeldinga s. 50 heter det at : « Den offentlige omsorgen skal først tre inn der hvor omsorgsoppgavene vokser utover det som er naturlig og mulig og utøve for pårørende (...) ». I mange kommuner er situasjonen dessverre sånn at heldøgns omsorg for aldersdemente og rullestolsbundne eller sengeliggende gamle regnes som « naturlig og mulig » for ektefeller som selv er gamle og omsorgstrengende, eller for pårørende i fullt yrkesarbeid. Det er tydelig at tung eldreomsorg er spesielt « naturlig og mulig » for kvinner. Nesten tre fjerdedeler av omsorgen som voksne i alderen 16-79 år gir til syke og gamle, blir utført gratis av kvinner.

Dette medlem slutter seg til synspunktene som Aksjonskomiteen Kamp for de eldre i Bergen har lagt fram i brev til sosialkomiteen av 22. april 1996. I brevet blir det pekt på en rekke uheldige sider ved den nærmest fullstendige omleggingen fra institusjon til egen bolig innenfor eldreomsorgen. Omsorgsboligene har ofte en svært lav tjenestefaktor. Den overordnede målsettingen om å begrense veksten i kommunenes ressursbruk gjør det lite sannsynlig at kommunene vil prioritere å øke tjenestefaktoren. Ved å skille boform og tjenester vil mange pleietrengende eldre miste de rettighetene de i dag har etter kommunehelseloven. Dette innebærer at brukernes rettigheter svekkes både faglig og økonomisk. Aksjonskomiteen viser til en forskningsrapport SEFOS i Bergen har utarbeidet om omleggingen av eldreomsorgen i Hurum kommune. Rapporten viser hvordan en nærmest fullstendig omlegging fra omsorg i sykehjem og aldershjem til omsorgsboliger kan føre til isolasjon, utrygghet og ensomhet. Aksjonskomiteen understreker at en godt utbygget eldreomsorg i tillegg til hjemmebasert omsorg, omsorgsboliger og sykehjem også bør omfatte aldershjem med faste tjenester.

Dette medlem tar avstand fra de klare signalene i meldinga om økt satsing på frivillige organisasjoner og fortjenestebasert virksomhet i eldreomsorgen (s. 150-151). Dette medlem er imot økt egenbetaling og privat kjøp av nødvendige omsorgstjenester.

Eldreomsorg er et offentlig ansvar og staten må sikre at tjenestene har en forsvarlig kvalitet. Dette medlem mener at dagens statlige tilsynsordninger ikke fungerer tilfredsstillende og at den planlagte økte satsingen på internkontroll neppe vil sikre kvalitet i eldreomsorgen. Aksjonskomiteen Kamp for de eldre har med rette karakterisert satsingen på internkontroll som et « bukken og havresekken »-opplegg.

Dette medlem legger fram følgende tre forslag:

« Stortinget ber Regjeringa sørge for øremerkede midler til utbygging og drift av sykehjemsplasser i kommuner med lange ventelister og dårlig behovsdekning. »

« Stortinget ber Regjeringa legge fram forslag om lovfestet rett til sykehjemsplass når behov for 24 timers pleie inntrer. »

« Stortinget ber Regjeringa legge fram forslag om lovfesting av bemanningsfaktoren i sykehjem og omsorgsboliger med sikte på å sikre at pleietilbudet har forsvarlig kvalitet. »

Økonomisk sosialhjelp, kap. 6.3.12 i innstillinga

Dette medlem mener at den sterke økningen av mottakere av økonomisk sosialhjelp er veldig alvorlig. Samtidig er underforbruket av sosialhjelp også et stort problem. Regjeringa sier i Velferdsmeldinga at utviklinga her er et viktig barometer på de generelle velferdsordningenes omfang og innretting. Ved å avvise dette medlems forslag om minstesatser for sosialhjelp evner Regjeringa imidlertid ikke å ta konsekvensen av dette.

Ca 178.000 mennesker mottar i dag økonomisk sosialhjelp, over 40 % av mottakerne har sosialhjelp som viktigste inntektskilde. Meninga med sosialhjelpa er at den skal være midlertidig og målet er hjelp til selvhjelp. Disse intensjonene er i dag ikke oppfylt. Store grupper er avhengig av sosialhjelp fordi de ikke har innpass på arbeidsmarkedet, og fordi de er skvisa ut av det øvrige hjelpeapparatet. Sosialhjelpsmottakerne blir ikke særlig verdsatt av samfunnet og mange opplever hver dag ydmykelser på sosialkontorene. Det er vanskelig å overleve på hjelpa og stønaden de mottar, og som stønadsmottaker kan du bli nødt til å selge det du har av større eiendeler før du i det hele tatt får noe hjelp. Dette medlem har hørt denne ordninga omtalt som « statsautorisert tjuveri ».

Regjeringa lanserer nå i tillegg arbeidsplikt for å motta økonomisk sosialhjelp. Dette medlem går sterkt imot et slikt forslag. Folk skal ha lønn og ikke sosialhjelp for sitt arbeid. Forslaget fratar folk retten til stønad, og tvangsarbeidet de blir satt til gir ingen av de rettigheter som er knytta til vanlig lønnsarbeid. Dette medlem mener at forslaget slett ikke vil gjøre overgangen til vanlig arbeid lettere slik Regjeringa hevder, snarere tvert imot, da de fleste arbeidsgivere kommer til å finne arbeidstakere på det ordinære arbeidsmarkedet mye mere attraktive. Hvis gruppa av sosialhjelpsmottakere skal bli mindre, må Regjeringa tilby reelle alternativ og vanlig lønnsarbeid.

Gravferdshjelp, kap. 6.3.15 i innstillinga

Dette medlem mener at behovsprøving av gravferdshjelp må avvises. Dette medlem vil fastholde at gravferdshjelpa skal være en universell ytelse, altså en rettighet som er lik for alle, og beklager at det gang på gang blir foreslått uthulinger av dette prinsippet.

Dette medlem støtter Senterpartiets forslag om økning av gravferdshjelpa til kr 10.000, og Sosialistisk Venstrepartis forslag om rettighetsfestet tilleggsstøtte. Dagens sats på kr 4.000 er alt for lav til å dekke de reelle kostnadene. Det er uverdig at det må søkes om støtte ved begravelse av personer som i mange år har måttet klare seg med minstepensjon, og har fått lite støtte av Folketrygda. På tross av at dette er en rettighet, føles det for mange pensjonister som fattighjelp. Denne ordninga er i dag så smålig at mange gamle selv må spare til sin egen begravelse for ikke å belaste familien med kostnadene. Støtten må derfor økes sånn at alle - også folk uten rikdom og sparepenger - kan få en verdig gravferd uten å måtte dokumentere at de er « verdige trengende ». Særlig grotesk blir dette når en tenker på de pårørende som hvert år mister barn ved krybbedød. Ofte er dette familier i en etableringsfase hvor økonomien er trang. Å miste et så lite barn kan være svært traumatisk. At myndighetene skal tilby de pårørende å fylle ut skjema for behovsprøvd gravferdshjelp i en slik situasjon er etter dette medlems mening uhørt.

Pensjonspolitikken og folketrygda, kap. 7 i innstillinga

Mange frykter den store økningen i utbetalingene fra Folketrygda de nærmeste åra, men i motsetning til hva Regjeringa sier, er det den store arbeidsløsheta som truer ordninga og ikke pensjonistene.

Dagens pensjonsordninger er lagd av menn, og for menn, og er kvinnediskriminerende. Derfor kommer kvinnene dårligst ut. Det er et stort flertall kvinner blant minstepensjonistene. Deltidsarbeid gir ikke pensjonspoeng. Omsorgsarbeid har til nylig ikke gjort det.

Dette medlem mener at alderspensjon må opprettholdes som en offentlig, skattebasert pensjonsordning der virkningene av tidligere yrkesinntekt er avgrensa, og går i mot alle former for private pensjonsordninger og fonds.

Pensjonsalderen bør være mer fleksibel og reduseres fra 67 til 60 år . Pensjonsalderen for skiftarbeidere bør være 55 år.

Forskjellen mellom minstepensjonister og dem som har opparbeidet maksimum tilleggspensjon må ikke bli større enn den er nå. Dette medlem vil arbeide for en kraftig økning av alderspensjoner for minstepensjonister og pensjonister med lav tilleggspensjon. Under behandlinga av fjorårets statsbudsjett foreslo Rød Valgallianse som et første skritt å øke særtillegget med 20 %

Dette medlem mener at opptjeningstida skal være 30 år for alle. Kvinner har ofte en kombinasjon av omsorgsoppgaver og yrkesaktivitet. Det er derfor direkte kvinnediskriminerende å foreslå økning av opptjeningstida, da enda flere kvinner vil bli minstepensjonister hvis kravet til opptjeningstida økes.

Dette medlem går imot Regjeringas utrolig frekke forslag om å redusere de arvede rettighetene til tilleggspensjon fra 55 til 45 %. Dette regelverket gjør at mange kvinner unngår å bli minstepensjonister når de blir enker, og det er helt rimelig at de etter mange års omsorgsarbeid i hjemmet får del i de pensjonsrettighetene som ektefellen har tjent opp, slik som reglene er nå.

Dette medlem går inn for at grunnlaget for ordningen med pensjonspoeng for omsorgsarbeid skal utvides.

Dette medlem ønsker å opprettholde nåværene ordning når det gjelder pensjonister med selvforsørgende ektefelle, det vil si ingen avkortning i grunnbeløpet. For gifte pensjonister finnes den urimelige regelen at begge ektefellers pensjoner reduseres med § den dagen begge er blitt pensjonister. Samboende pensjonister rammes ikke av denne regelen, og ikke ektefeller hvor kun en er gått av for alderspensjon. Dette oppleves som urettferdig, og Regjeringa foreslår selvfølgelig da med en gang et kutt også for pensjonister med selvforsørgende ektefelle. Regjeringa takker øyeblikkelig ja til en sparemulighet, og prøver å selge det som en gavepakke. Dette medlem er for endringer av dagens pensjonsordninger i retning av ordninger som er mer individbaserte, og at dagens ordning endres slik at også ektefeller får fulle pensjoner.

Dette medlem foreslår derfor:

« Stortinget ber Regjeringa legge fram forslag om at gifte pensjonister, i likhet med samboende, får beholde full grunnpensjon for begge, også etter at begge er pensjonert. »

For å opprettholde pensjonisters mulighet til å skilles etter et langt ekteskap, må de sikres nogenlunde samme levestandard etter skilsmissen som i ekteskapet. Pensjonsrettighetene bør derfor bli de samme ved skilsmisse som ved dødsfall.

Pensjonistbeskatning, kap. 8 i innstillinga

Dette medlem støtter ikke Regjeringas forslag om økt skatt for pensjonister. Omlegging som Regjeringa foreslår vil ramme pensjonister med relativt lave pensjoner. Reglene, som de er i dag, ivaretar blant annet at minstepensjonister ikke betaler skatt. Minstepensjonen er i dag svært lav, og de eldre får stadig større utgifter til bl.a. lege, hjemmehjelp og andre offentlige tjenester. Skal vi få en skattepolitikk som er tilnærma rettferdig, bør ikke sparekniven brukes på pensjonistene. Vi må i stedet skattlegge de svære inntektene og formuene som i dag er fritatt, og avvikle de nye særskattene som nå er innført på sykdom og funksjonshemming. Dette medlem ønsker endring av lover og regler, slik at pensjonister og lønnstakere som har dårligst råd skal betale mindre enn i dag, samtidig som de svært rike bør få skatteskjerpelser. F.eks. er formuesskatt en « frivillig » sak for de rike, mens den kreves inn krone for krone fra lønnstakere og pensjonister som har noen oppsparte kroner i banken. La pensjonen i fred, og la de virkelig rike betale.

Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen

Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, vil i det etterfølgende gjøre rede for sitt syn på noen av de mest sentrale problemstillinger som omtales i velferdsmeldingen. Dette medlem har ikke som ambisjon å gi tilsvar til alle drøftelser i innstillingen, da dette vil bli for omfattende. Mye av den analyse og de forslag til løsninger som fremmes av partiene Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen er for øvrig også dekkende, helt eller delvis, for dette medlems syn. Flere av de forslag disse partiene fremmer i innstillingen vil få dette medlems støtte, om ikke primært så subsidiært.

Pensjoner

Dette medlem er av den oppfatning at folketrygden på sikt kun skal sikre en basispensjon som er lik for alle, og at all form for tilleggspensjon fases ut. Det blir etter dette et privat anliggende å sikre alle tillegg til grunnpensjonen. Opptjente rettigheter skal også under et slik regime honoreres fullt ut.

For morgendagens yrkesaktive kompenseres bortfallet av offentlig tilleggspensjon gjennom lettelser i bruttobeskatningen, herunder at det settes innbetalingstak for trygdeavgiften, eksempelvis til 6 G.

Dette medlem går videre inn for at årlig regulering av pensjonene skjer ved at det kompenseres for inflasjonen, og ikke ved en regulering etter reallønnsutviklingen som i dag.

Når det gjelder pensjonsalderen slutter dette medlem seg til Høyre og Fremskrittspartiets merknad under pkt. 7.2.2., hvor det pekes på at målet må være å stimulere til høyere snarere enn lavere gjennomsnittlig pensjonsalder. Dette medlem er tilhenger av at mer fleksible pensjonsordninger utredes, men forutsetter at disse gjør det økonomisk gunstig å stå i jobben lengst mulig - ikke omvendt.

Problematikken vedrørende pensjonsytelser til hhv. gifte og samboende pensjonister må finne sin løsning. Dette medlem finner det ikke formålstjenlig å oppregulere ytelsene til gifte pensjonister til nivået for samboere, men at registrerte samboere i pensjonssammenheng behandles som gifte.

Pensjonistbeskatningen i Norge er primært historisk begrunnet, og er i dag med vel fungerende trygde- og pensjonsordninger modent for revisjon. Dette medlem vil påpeke at eldre som sådan ikke er noen svak gruppe. De aller fleste har gode kår og høye inntekter. Dette medlem er ikke fremmed for en tillempning av beskatningen for pensjonister til nivået for øvrige lønnsmottagere. Først og fremst er det grunn til å sette et spørsmålstegn ved berettigelsen av særfradraget for alder. Når det gjelder trygdeavgiften vil dette medlem opprettholde denne på dagens nivå. Denne avgiften er regulert opp to ganger i nyere tid, samtidig som et lavere nivå enn for lønnsmottagere kan forsvares ved at gruppen pensjonister er utenfor opptjeningsfasen.

Private tjenestepensjonsordninger TPES og egen pensjonsforsikring etter skatteloven EPESDette medlem finner det rimelig av ovennevnte ordninger stimuleres aktivt og at man fra myndighetenes side bidrar til å skape sikkerhet for at rammevilkårene for ordningene står fast også på sikt. Hittil har myndighetenes bidrag vært det motsatte. Dette medlem slutter seg for øvrig til fellesmerknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet under innstillingens kap. 9 og 10.

Trygdeytelser

Hva angår trygdeytelser har dette medlem som prinsipp at slike aldri skal ha et nivå som svekker incentivene for at den enkelte selv aktivt søker seg ut av den situasjonen han eller hun befinner seg i. Også terskelen for å komme inn under de ulike trygdeordninger og varigheten av innvilgede ytelser må løpende vurderes.

Når det gjelder dagpengeordningen mener dette medlem at lengden på dagpengeperioden må kortes ned. Dagens regler om 2 ganger 80 uker gir ikke de rette incentiver for den enkelte. Snarere tvert imot kan slike generøse ordninger bidra til å stimulere langtidsledighet og på den måten svekke manges muligheter for gjeninntreden på arbeidsmarkedet. Dette medlem mener dagpengeperioden bør kortes ned til maksimum 40 uker. Selve nivået på dagpengeytelsene bør beholdes som i dag. Dette medlem slutter seg for øvrig til Høyre og Fremskrittspartiets forslag om å heve kravet om tidligere minimum arbeidsinntekt for å oppnå ledighetstrygd fra 0,75 G til 1,25 G.

Dette medlem er bekymret for at antallet uføretrygdede igjen synes å stige etter reelle reduksjoner i perioden 1991-93. Det er påkrevet at man i denne situasjonen sikrer en fortsatt stram linje med strenge regler. Dette medlem slutter seg for øvrig til flertallets merknader om trygd og arbeid - den såkalte arbeidslinjen.

Dette medlem slutter seg til flertallets merknader vedrørende endring av vilkårene for å motta stønad som enslig forsørger. Det er viktig at enslige forsørgere i størst mulig grad blir selvhjulpne, og at støtteordningene for gruppen ikke medvirker til at mottageren kommer i en permanent rolle som støttemottager. Nedkortning av perioden hvor en kan motta overgangsstønad er således et skritt i riktig retning. Dette medlem støtter ikke en økning i nivået på ytelsene til aleneforsørgere.

Når det gjelder sykelønnsordningen slutter dette medlem seg til Fremskrittspartiets merknad om innstramming ved at det innføres 2 karensdager og 80 % lønnskompensasjon. Det presiseres imidlertid at dette medlem mener denne innstrammingen må gjelde både ved egen og eget barns sykdom.

Dette medlem vil under dagens skatteregime støtte en videreføring av barnetrygden som en universell ordning. Eventuell behovsprøving kan bare aksepteres dersom man lykkes i å samordne tildelingen av individbaserte velferdsordninger til ett forvaltningsnivå, og under forutsetning av samfunnets samlede ytelser til barnefamiliene blir fordelt mer rettferdig. I dag fordeles disse midlene svært skjevt i med at de i stor grad kommer familier med 2 utearbeidende foreldre til gode, mens de familier som prioriterer at én av foreldrene er hjemme hos barna stort sett faller utenfor alle ordninger.

Dette medlem stiller seg åpen for innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre. Forutsetningen for en slik ordning er imidlertid at ordningen ikke kommer i stand ved at « friske » penger tilføres og at man ved det øker den samlede støtte til barneforeldre over statsbudsjettet. Kontantstøtte må finansieres ved at man tar fra ordninger som barnehagesubsidier, svangerskapspermisjon med lønn, fradraget for legitimerte utgifter til pass og stell av barn mv.

Tjenestetilbudet for eldre og funksjonshemmede

Dette medlem vil peke på at tjenestetilbudet for eldre og funksjonshemmede er et kommunalt ansvar. I den grad eldre og funksjonshemmede allikevel ikke får dekket sitt behov for pleie- og omsorgstjenester, skyldes som oftest det kommunenes egne prioriteringer. Herunder kommunenes evne til å få mest mulig ut av hver brukte krone til formålet. Ineffektiv organisering av egenproduserte tjenester og dårlig kostnadskontroll blant annet som følge av fraværende konkurranseeksponering av disse, er et tilbakevendende problem. Dette medlem slutter seg for øvrig til Høyres merknad om dette under pkt. 6.3 i innstillingen.

Brukerbetaling

Dette medlem konstaterer at nivået på brukerbetalingen for omsorgstjenester varierer fra kommune til kommune. Dette må man akseptere dersom man aksepterer at fastsettelse av satsene tilligger den enkelte kommune som et ledd i det kommunale selvstyre. Man må selvfølgelig tilstrebe ordninger som oppfattes som rimelige og rettferdige, men dette medlem vil avvise alle forsøk på å sentralstyre kommunal brukerbetaling.

Økonomisk sosialhjelp

Dette medlem vil avvise enhver form for nasjonale normer for nivået på økonomisk sosialhjelp. Fastsettelse av satser tilligger det enkelte kommunestyre som ledd i det kommunale selvstyre. Det er dessuten et faktum at faktiske kostnader til livsopphold mv. varierer sterkt fra kommune til kommune, fra landsel til landsdel. Det er således også mer formålstjenlig at vurderinger om nivå mv. skjer lokalt hvor kjennskap til slike forhold presumptivt er størst. »