1.Samandrag

       Dokumentet inneheld dette framlegget:

       « Stortinget ber Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere spørsmålet om et skille mellom stat og kirke, samt hvordan et slikt skille i så fall mest hensiktsmessig kan gjennomføres. »

       Forslagsstillarane meiner at staten i eit moderne samfunn ikkje bør setje eit bestemt trudomssamfunn i ei særstilling og slik diskriminere andre livssyn. Staten bør syne nøytralitet i trudomsspørsmål.

       Skild frå staten vil kyrkja kunne utvikle seg fritt, utan innblanding eller pålegg frå skiftande politiske fleirtal.

       Forslagsstillarane meiner prinsipielt at kyrkje og stat bør skiljast. Men i første omgang ønskjer dei ein reell debatt om spørsmålet, der alle partar har mogelegheit til å delta. Eit breitt samansett utval bør vurdere eit slikt skilje og korleis det bør gjennomførast, jf. SOU 1994:42, som konkluderer med at Svenska kyrkan blir skild frå staten frå 1. januar år 2000.

       Forslagsstillarane meiner ei slik grundig utgreiing bør avklare kven som reelt er medlemer av Den norske kyrkja. Eit skilje bør gjerast slik at det einskilde statskyrkjemedlemet må ta stilling til medlemskap. Økonomispørsmål bør vere avklara på førehand m.o.t. finansieringa av kyrkja og hennar fondsverdiar på over 600 mill. kroner. Drøftast bør òg naudsynt endring av Grunnlova og anna lovgjeving. Ei lov for alle trudoms- og livssynssamfunn vil vere naudsynt. Utvalet bør leggje fram ein gjennomføringsplan og evt. økonomiske konsekvensar.

2. Komiteen sine merknader

     Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Ottar Kaldhol, Marit Lefdal, Trond Mathisen, Tomas Norvoll, Marit Nybakk og Oddbjørg Ausdal Starrfelt, frå Senterpartiet, Jørgen Holte, Sigurd Manneråk og Rita H. Roaldsen, frå Høgre, Jan Tore Sanner og Siri Frost Sterri, og frå Kristeleg Folkeparti, leiaren Jon Lilletun, viser til at forholdet mellom staten og Den norske kyrkja har vore utgreidd og drøfta fleire gonger i dette århundret.

       Fleirtalet viser òg til at Stortinget handsama dette spørsmålet med bakgrunn i ei større utgreiing seinast i 1981, og fleirtalet viser i den samanheng til Innst.S.nr.265 (1980-1981), jf. St.meld. nr. 40 (1980-1981).

       Fleirtalet viser vidare til at høyringane, komitéinnstillinga og debatten i Stortinget i 1981 var prega av at eit stort fleirtal i folket ynskte å oppretthalde statskyrkjeordninga, og det vart òg i den samanheng lagt vekt på at kyrkja på ein del område skulle få større indre sjølvstyre innafor ramma til statskyrkjeordninga og utan at kyrkja sin karakter som folkekyrkje vart svekka.

       Fleirtalet viser til at det i dei siste 15 åra er gjennomført omfattande reformer som har gitt kyrkja større indre sjølvstyre.

       Fleirtalet meiner at statskyrkjeordninga må byggje på at den ikkje bryt med prinsippet om religions- og livssynsfridom, eller på andre måtar skapar vanskar for andre i å praktisere sin religion eller sitt livssyn.

       Fleirtalet meiner òg at det andre viktige prinsippet i ei statskyrkjeordning er at Den norske kyrkja får fungere som eit eige trussamfunn.

       Fleirtalet vil peike på at statskyrkjeordninga vil krevje ei kontinuerleg vurdering av forholdet mellom avgjerdsmynde til kyrkjelege organ i kyrkjelege saker, og at statskyrkjeordninga gir staten eit ansvar overfor kyrkja og at staten dermed må kunne utøve mynde i forhold til ytre vilkår og rammer.

       Fleirtalet meiner at det ligg ei felles utfordring i statskyrkjeordninga ved at ein til ei kvar tid finn balansen mellom desse to omsyna.

       Fleirtalet meiner at målet for statskyrkjeordninga må vere å styrke Den norske kyrkja som ei open, romsleg og inkluderande folkekyrkje.

       Fleirtalet meiner òg at oppslutninga om folkekyrkja er avhengig av at omgrepet folkekyrkje er reelt ved at Den norske kyrkja står for verdiar som understrekar menneskeverd, omsorg, toleranse og respekt slik at det einskilde mennesket som ynskjer det, kan kjenne seg heime i Den norske kyrkja.

       Fleirtalet vil òg peike på at folkekyrkja må vere eit meir dekkjande omgrep for Den norske kyrkja enn statskyrkjeomgrepet.

       Fleirtalet meiner at ei av dei sentrale utfordringane for Den norske kyrkja er at ho både sentralt og lokalt legg vinn på at folkekyrkja skal medverke til å styrke haldningar i det norske folket som sikrar at det fleirkulturelle samfunnet vårt er prega av vidsyn, respekt og toleranse for andre kulturar, tru og livssyn.

       Fleirtalet meiner at forholdet mellom Den norske kyrkja lokalt og kommunen kan ha verknad for folk si oppfatning og eigedomskjensle til ei folkekyrkje og kan vere avgjerande for å styrke folk si oppfatning av ei reell folkekyrkje.

       Fleirtalet meiner at framtidige justeringar i statskyrkjeordninga må byggje på ei felles forståing og haldning til at det styrker folkekyrkja.

       Fleirtalet meiner at det er liten grunn for å tru at fleirtalet av det norske folket si haldning til forholdet mellom stat og kyrkje har endra seg mykje i dei 15 åra som har gått sidan dette spørsmålet sist var ute til ei omfattande høyring og ei brei utgreiing og vurdering som grunnlag for Stortinget si handsaming i 1981.

       Fleirtalet meiner at grunnleggjande prinsipielle spørsmål omkring forholdet mellom stat og kyrkje ikkje har prega samfunnsdebatten i Norge i denne tida på ein måte eller i eit omfang som gir grunn for ei ny omfattande utgreiing om å skilje staten og Den norske kyrkja.

       Fleirtalet ser det som viktig å vidareføre arbeidet med å gi kyrkja større indre sjølvstyre og styrke den politiske og teologiske forståing av Den norske kyrkja innafor vårt noverande statskyrkjesystem.

       Fleirtalet meiner Den norske kyrkja skal vere ei inkluderande kyrkje som viser omsorg for den einskilde gjennom sitt arbeid og ved si forkynning, og vere korrektiv og kunne gi rettleiing for det einskilde menneske og samfunnet i spørsmål knytte til kyrkja sitt verkelege og grunnleggjande oppdrag.

       Fleirtalet ser det som viktig at både kvinner og menn skal ha ein likeverdig rett til å kunne ta del i Den norske kyrkja sine arbeidsoppgåver mellom folket.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti vil understreke at eit større indre sjølvstyre er ei oppvurdering av kyrkja sitt sjølvstende i høve til kyrkjelege arbeidsoppgåver og det ein gjennom si teneste vil stå for.

       Desse medlemene meiner at kyrkja gjennom sin nye struktur og med dei ulike folkelege rådsorgan er godt skikka til å kunne fylle si rolle som folkekyrkje. Med truskap til sitt verdigrunnlag er det viktig at kyrkja har forståing for samtida sine problem og kan gi råd i normative spørsmål på sjølvstendig grunnlag.

       Komiteen syner elles til prinsipielle merknader om Den norske kyrkja i samband med handsaminga av ny kyrkjelov, jf. Innst.O.nr.46 (1995-1996).

       Komiteen sine medlemmer Norvoll og Ausdal Starrfelt er prinsipielt for å skilje kyrkje og stat. Desse medlemene ser det ikkje som realistisk å få fleirtal for dette no og stør ut frå dette fleirtalet sin konklusjon om å avvisa forslaget.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Jon Bakken, og representanten Ellen Chr. Christiansen mener det er på tide at spørsmålet om et skille mellom stat og kirke igjen blir utredet. Disse medlemmer vil vise til at den siste utredningen om spørsmålet ble foretatt i NOU 1975:30 Stat og Kirke. Disse medlemmer vil understreke at det var Regjeringen og Stortinget i Innst.S.nr.265 (1980-1981) som konkluderte med at man ikke skulle skille stat og kirke, mens et flertall av utvalget allerede den gang konkluderte med at statskirkeordningen burde avvikles. Utvalgets flertall sier bl.a. i sin konklusjon:

og

samt

Prinsippet om religionsfrihet

       Disse medlemmer, (komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Jon Bakken, og representanten Ellen Chr. Christiansen) erkjenner at slik det er vanlig å tolke Norges internasjonale juridiske forpliktelser vedr. menneskerettighetsspørsmål, så er neppe statskirkesystemet i strid med dette. Men spørsmålet om trosfrihet i forhold til statskirkeordningen kan sees på flere måter, noe som det også påpekes i NOU 1975:30.

       I Frede Castbergs bok « Den europeiske konvensjon om menneskerettighetene », Oslo 1972, kommenteres spørsmålet om diskriminering i forbindelse med vårt skole- og kirkesystem:

       I utredningen fra 1968 om stat og kirke i Sverige (SOU 1972:36) vurderer man situasjonen ut fra hva en « naturlig tolkning av religionsfrihetsprincipen kan gi anledning till ». Da konkluderer man med å si:

       Om statskirkesystemet ikke strengt juridisk er i strid med internasjonale forpliktelser, vil disse medlemmer understreke at det ikke uten videre er slik at vårt statskirkelige system i Norge er prinsipielt tilfredsstillende i forhold til begrepet religionsfrihet. Det er god grunn til å spørre om ikke religionsfriheten som prinsipp krever større likestilling mellom trossamfunn og andre livssyn enn det som er tilfelle i dag - ikke minst fordi det norske samfunn stadig blir mer pluralistisk.

Samfunnet er endret siden 1980

       Fordi samfunnet er i konstant endring, er det skjedd en rekke endringer i løpet av de 20 år etter at ovennevnte NOU ble fremlagt. Disse medlemmer (komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Jon Bakken, og representanten Ellen Chr. Christiansen) erkjenner at religiøsitet ikke er noe som enkelt kan måles, og at statistiske oppgaver og andre målbare data ikke kan gi et fullstendig bilde av kristendommens betydning for Norges befolkning. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at Norge i stor grad har blitt mer sekularisert. Dette underbygges i Kjell Buenes hovedfagsoppgave ved Teologisk Fakultet « Ny rapport fra Nærby ». Den tar for seg endringer i det religiøse liv i et norsk lokalmiljø i løpet av 25 år. Blant de konklusjoner som bl.a. er presentert i Vårt Land 29. desember 1994 er at mye tyder på at den yngre generasjon er stadig mer fremmedgjort og likegyldig overfor den kristne tro og tradisjon. For kuriositetens skyld kan nevnes som eksempel at hele 49 % mener at det « har ingen hensikt » å lære barn å be aftenbønn (mot 22 % i 1968) - dette til tross for at nærmere 90 % er medlemmer av statskirken. At debatten om statskirken ikke er særlig utbredt kan skyldes likegyldighet til spørsmålet og at engasjementet for statskirken ikke er så dypt, noe som i så fall burde bekymre kirken.

       Det er vanskelig å fastslå eksakt hvor stor andel av den norske befolkning som er medlem av statskirken i og med at det ikke finnes noe sentralt register. Iflg. kirkens egne tall var ca 88,4 % medlemmer av Den norske kirke i 1994, mens tallet i 1975 lå på rundt 95 % (3-4 % var medlemmer av andre kristne kirkesamfunn). Disse medlemmer vil videre peke på følgende: Mens 96,8 % av alle barn ble døpt i 1975, var tilsvarende tall i 1994 84,3 %, for antall konfirmerte var 88,4 % i 1975 mens den i 1994 var 76,8 % (basert på Årbok for Den norske kirke 1995). Disse endringene er relativt store og gjør det etter disse medlemmers syn riktig å reise debatten om statskirken på nytt.

       Disse medlemmer har merket seg argumentasjonen om at nærmere 90 % fremdeles er medlem av statskirken, og at kirken er en viktig del av norsk samfunnsliv. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at det i tiden siden Stortinget sist behandlet dette spørsmålet, etterhvert har kommet til flere nye, aktive trossamfunn - ikke minst har det kommet mange mennesker med annen religiøs bakgrunn til Norge. Videre er en langt større andel av befolkningen ikke tilknyttet noe trossamfunn. Derfor har man i dag et større behov for å stille strenge krav til trosfrihet og toleranse. Disse medlemmer ser det som riktig å på ny drøfte om ikke et skille av kirke og stat ville føre til større likestilling mellom Den norske kirke og de øvrige trossamfunn, og på den måten bringe oss mer i pakt med religionsfrihetsprinsippet enn dagens system som gir ett trossamfunn en særstilling på vesentlige områder.

       Disse medlemmer har notert seg at flertallet mener at majoriteten av den norske befolkning ikke ser ut til å ønske et skille. Disse medlemmer mener for det første at vurderingen om en ny gjennomgang av statskirkeordningen skal foretas, ikke bør baseres på galluppdemokratiet og videre understreke at enkelte, grunnleggende prinsipielle spørsmål ikke kan avgjøres på basis av hva et flertall mener. Disse medlemmer vil for det andre peke på at en utredning vil kunne skape en debatt. En ny, grundig debatt om dette spørsmålet kan føre til opinionsendringer. Disse medlemmer har merket seg at det også fra ulike kirkelige hold jevnlig har blitt tatt til orde for et skille.

Hvem skal bestemme?

       Disse medlemmer (komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Jon Bakken, og representanten Ellen Chr. Christiansen) mener prinsipielt at stat og kirke bør være forskjellige, uavhengige institusjoner, og at det er galt når den ene har overtaket på den andre, slik situasjonen kan sies å være i dag. Et brudd vil kunne frigjøre initiativ og ansvarsbevissthet i kirken. Et annet viktig argument for å skille stat og kirke er at kirken ikke bør underlegges politisk styring. Selv om den nye kirkeloven legger opp til et stort kirkelig selvstyre, er det ikke til å komme forbi at Regjering og Storting fremdeles er kirkens øverste myndighet i mange saker. I tillegg til de prinsipielle problemene dokumentforslaget peker på at denne ordningen burde reise for kirken, vil disse medlemmer også minne om at over 10 % av den norske befolkning ikke er medlemmer av kirken. Dette betyr at hver 10. stemmeberettigede person er med på å velge den øverste myndigheten for Den norske kirke til tross for at vedkommende selv ikke er medlem.

       Disse medlemmer har også merket seg at mye av motstanden mot et skille mellom kirke og stat baseres på redsel for at kirken vil utvikle seg til en snevrere organisasjon. Disse medlemmer mener trossamfunn bør stå friest mulig i å definere sine oppfatninger om moral og samfunnsliv, og at det er galt om kirkens syn her skal styres av politikerne. Disse medlemmer er imidlertid meget skeptisk til at resultatet av et skille vil bety at kirken blir mindre « folkelig ». Disse medlemmer har merket seg at Den svenske kirken under komiteens besøk i Stockholm i februar 1996 nettopp understreket at kirkens nye stilling ville gi den et større ansvar i forhold til medlemmene. Derfor mente man at kirken i mindre grad enn tidligere ville bruke tiden på å diskutere spørsmål som virker splittende på kirkens oppslutning, og mer tid på å være en kirke som alle medlemmene kunne føle seg hjemme i. Disse medlemmer deler den oppfatning at statskirkeordningen ikke er nødvendig for at Den norske kirke skal fremstå som en bred folkekirke.

Konklusjon

       Disse medlemmer (komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Jon Bakken, og representanten Ellen Chr. Christiansen) vil understreke til tross for at forslagsstillerne har et prinsipielt syn på skille av kirke og stat så er ikke hensikten med dokumentforslaget at Stortinget skal ta endelig stilling til om stat og kirke skal skilles eller ei. Hensikten er derimot å iverksette en grundig vurdering av spørsmålet på nytt og muliggjøre en bred offentlig debatt om dette temaet. Det å våge å åpne for en slik debatt er ikke ensbetydende med at man tar endelig stilling til spørsmålet, men disse medlemmer konstaterer med beklagelse at flertallet så langt har valgt å ta stilling til forslaget med det som utgangspunkt. Disse medlemmer mener imidlertid at samfunnet - og ikke minst de mange som ikke hadde anledning til å delta sist spørsmålet ble drøftet - burde få mulighet til å drøfte dette på et fritt grunnlag på basis av en innstilling fra et bredt sammensatt utvalg. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere spørsmålet om et skille mellom stat og kirke, samt hvordan et slikt skille i så fall mest hensiktsmessig kan gjennomføres. »

3. Framlegg frå mindretal

Framlegg frå Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen:

       Stortinget ber Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere spørsmålet om et skille mellom stat og kirke, samt hvordan et slikt skille i så fall mest hensiktsmessig kan gjennomføres.

4. Komiteen si tilråding

       Komiteen syner til det som er sagt ovanfor og rår Stortinget til å gjere slikt

       Dok.nr.8:72 (1994-1995) - Forslag fra stortingsrepresentantene Ellen Chr. Christiansen og Stephen Bråthen om å oppnevne et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere spørsmålet om et skille mellom stat og kirke, samt hvordan et slikt skille i så fall mest hensiktsmessig kan gjennomføres - vert å avvise.

Vedlegg: Brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, statsråden, til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, datert 31. august 1995.

Dok.nr,8:72. Forslag fra stortingsrepresentantene Ellen Chr. Christiansen og Stephen Bråthen om å oppnevne et utvalg til å vurdere spørsmålet om et skille mellom stat og kirke

       Spørsmålet om et skille mellom stat og kirke ble i midten av 1970-årene utredet av et offentlig utvalg (Sivertsen-utvalget). Utvalget avga sin utredning i 1975, jf NOU 1975:30 Stat og kirke. Flertallet i utvalget gikk inn for et skille mellom stat og kirke.

       I 1980 la daværende statsråd Einar Førde fram for Stortinget en melding om stat og kirke, jf St.meld. nr. 40 (1980-1981). Hovedspørsmålet i meldingen var den framtidige organiseringen av forholdet stat og kirke. I meldingen konkluderte Regjeringen med at den ikke i overskuelig framtid så grunnlag for å oppheve statskirkeordningen. Samtidig forutsatte Regjeringen at det ble gjennomført vesentlige kirkereformer innenfor statskirkeordningens ramme. Flertallet i kirke- og undervisningskomiteen i Stortinget sluttet seg til hovedkonklusjonene i meldingen, jf Innst.S.nr.265 (1980-1981).

       Med bakgrunn i det kirkepolitiske program som ble trukket opp i stortingsmeldingen fra 1980, er det de senere år gjennomført betydelige kirkelige reformer, bl.a. ved etableringen av Kirkemøtet. Reformene har fra kirkelig hold blitt vurdert som positive. Det organisatoriske forholdet mellom stat og kirke må i dag karakteriseres som tilfredsstillende. Den dagsaktuelle kirkepolitiske situasjon synes derfor ikke i seg selv å motivere en offentlig utredning om et skille mellom stat og kirke.

       Selve hovedspørsmålet om statskirkeordningen ble avklaret i forbindelse med Stortingets behandling av stat/kirke-meldingen i 1980. Det synes ikke senere å være kommet til prinsipielt nye momenter som svekker grunnlaget for det standpunkt som ble inntatt den gang.

       Departementet kan etter dette ikke se at det foreligger hensyn som tilsier at spørsmålet om et skille mellom stat og kirke nå gjøres til gjenstand for en offentlig utredning. Departementet viser dessuten til at Kirkemøtet, som er kirkens fremste valgte organ, ikke selv har fremmet forslag om en slik utredning.