Regjeringen gir i meldingen en beskrivelse av utviklingen i havbruksnæringen fra 1987 og frem til i dag. Videre er formålet med meldingen å legge frem Regjeringens forslag til en havbrukspolitikk som kan realisere det store utviklingspotensialet som ligger i havbruksnæringen.

       I meldingen vises det til at det er åtte år siden Regjeringen la frem en melding om havbruksnæringen. Havbruksnæringen er i en rivende utvikling og oppdrettsnæringen er i dag av vesentlig økonomisk betydning for Norge. Fisk er landets nest største eksportvare, og oppdrettsnæringen representerer om lag 40 % av eksportverdien.

       Produksjonen av laks og ørret har vokst sterkt siden 1986, med unntak av en stagnasjonsperiode mellom 1990 og 92. Produsert mengde er mer enn seksdoblet i perioden og var i 1994 på 225.000 tonn. Den altoverveiende del av produksjonen går til eksport. Eksportverdien har økt fra omlag 1,5 mrd. kroner i 1986 til 6,8 mrd. kroner i 1994.

       I meldingen anslås den totale sysselsettingseffekten av oppdrettsvirksomheten for 1993 til ca 14.200 årsverk. Produksjonsøkningen har i de senere år ikke resultert i noen vesentlig økning i sysselsettingen i primærproduksjonen. Imidlertid har en fått vesentlige sysselsettingsgevinster i form av ringvirkninger på leverandør- og foredlingssiden.

       I meldingen omtales også de problemer veksten i næringen skapte midt på 80-tallet med bl.a. underdekning av settefisk og regional ubalanse i produksjonen. Utviklingen i næringen har medført betydelige strukturelle endringer.

       Det påpekes i meldingen at aksjeselskap nå er den dominerende eierform, og mer enn halvparten av lakseoppdretterne er registrert med eierinteresser i to eller flere anlegg.

       Tendensen har vært en konsentrasjon i tilknytning til relativt få store grupperinger og eierkonstellasjoner. Bedriftsstrukturen i oppdrettsnæringen har beveget seg fra dominans av mindre enkeltforetak til større strukturer som omfatter driftssyklusen fra settefisk via matfisk til slakter, foredling og eksport.

       Den raske veksten førte til helse- og miljøproblemer til skade for næringen selv og omgivelsene. Oppdretterne led store tap i forbindelse med fiskedød og behandling av syk fisk og også i forbindelse med rømming. Målrettet FoU, forebyggende helsearbeid, oppbygging av offentlig infrastruktur, forbedring av den økonomiske situasjonen og innsats fra næringen selv har i de senere år resultert i sterk reduksjon av helse- og miljøproblemene. Meldingen inneholder en omfattende gjenomgang av de ulike helse- og miljøproblemer næringen har møtt og arbeidet med å løse disse.

       Til tross for næringens beskjedne arealkrav samlet sett, er det flere steder oppstått knapphet på lokaliteter. Utviklingen de senere år har gått i retning av økt konkurranse om arealene langs kysten. Dette skyldes først og fremst konflikten i kystsonen mellom oppdrettsvirksomhet, fritids- og rekreasjonsbruk og verneinteresser. Utvidelsen av plan- og bygningslovens virkeområde i sjø har ført til at mange kommuner har startet planlegging i kystsonen. Det påpekes i meldingen at for havbruksformål har slike planer til dels vist seg lite fleksible. Regjeringen ser således et behov for at fiskerimyndighetene engasjerer seg sterkere på dette området.

Offentlig regulering og forvaltning

       All oppdrett av fisk og skalldyr i Norge er avhengig av offentlig tillatelse og har vært underlagt et konsesjonssystem siden dette ble lovregulert i 1973. Fiskeridepartementet har ansvar for praktiseringen og håndhevelsen av oppdrettsloven med forskrifter. Departementet har videre det overordnede ansvar for utforming av havbrukspolitikken og er samarbeidsansvarlig overfor sektormyndighetene.

       Havbruksnæringen er underlagt en rekke ulike lover slik som bl.a. oppdrettsloven, forurensningsloven, fiskesykdomsloven og plan- og bygningsloven. Miljøverndepartementet har ansvaret for håndhevelsen av forurensningsloven og landbruksdepartementet har ansvaret for fiskesykdomsloven. De tre departementer har et nært samarbeid. Det har i de siste årene vært arbeidet mye for å rasjonalisere saksbehandlingen og finne frem til mer hensiktsmessige og rasjonelle prosedyrer for akvakultursaker som berører disse tre departementene.

       Det påpekes i meldingen at den sentrale målsettingen for myndighetene er å gjøre regelverket så forståelig som mulig både for oppdrettere og forvaltere. Det understrekes at ytterligere forbedring av samarbeidet med andre forvaltningsorganer på alle nivåer er nødvendig for at forvaltningen skal fremstå som rasjonell, ressursbevisst og ansvarlig for samtlige brukere og berørte.

Internasjonale rammebetingelser

       Om lag 95 % av oppdrettsproduksjonen eksporteres. Dette i motsetning til fiskeoppdrettere i EU og USA, som hovedsakelig produserer for sine hjemmemarkeder og derfor har interesse av at disse markedene blir beskyttet mest mulig. Konkurrerende produksjon i andre land, markedsutviklingen og handelspolitiske rammebetingelser har derfor avgjørende betydning for videre utvikling av oppdrettsnæringen.

       Når det gjelder oppdrettslaks står Norge for 50 % av produksjonen, men andelen som produseres av konkurrentland øker. I global sammenheng er Chile Norges viktigste konkurrent, mens Skottland er viktigst på det europeiske markedet. EU og Japan er i dag de mest betydningsfulle markeder for norsk laks.

       EØS-avtalen danner utgangspunkt for Norges samhandel med EU, som er det viktigste marked for norsk oppdrettsfisk. Avtalen innebærer en utvidet markedsadgang for fisk og fiskeprodukter mellom EFTA- og EU-landene, samt et samarbeid for å skape mer ensartede konkurranseregler. EØS-avtalen medfører imidlertid ikke at Norge og EU har felles fiskeripolitikk. Avtalens artikkel 20 viser til protokoll 9, som regulerer handelen med fisk og andre produkter fra havet. Her fins bestemmelsene om fjerning av eller reduksjon i toll for fisk og fiskevarer. For enkelt arter og produkter bl.a. laks ble det ikke oppnådd slike reduksjoner. Det påpekes i meldingen at Norge fortsatt i de fleste sammenhenger er et tredjeland i forhold til EUs regelverk. Det fremheves videre at de høye tollsatsene på bearbeidede produkter gir dårlig markedsadgang for disse produktene. Tollprofilen slik den er i dag, med lavest sats for råvarer, har påvirket bearbeidingsgraden av laks i Norge.

Havbrukspolitikken fremover

       Det fremgår av meldingen at hovedtrekkene i den offentlige havbrukspolitikken vil ligge fast, og hovedmålet er fremdeles at oppdrettsnæringen skal ha en balansert og bærekraftig utvikling og være en lønnsom og livskraftig distriktsnæring.

       Myndighetene er gjennom oppdrettsloven tillagt et visst ansvar for styring av næringsutviklingen. Ansvaret for en balansert utvikling av en lønnsom og livskraftig distriktsnæring utøves gjennom den rammestyring konsesjonssystemet representerer. På denne måten er det satt grenser for den totale produksjonskapasiteten. Regjeringen går i meldingen inn for fortsatt å fastsette de ytre rammer for kapasiteten i næringen gjennom tildeling av konsesjoner. Utgangspunktet har likevel vært at styring av produksjonen i forhold til markedet, primært skal være næringens eget ansvar. Dette anbefales som ramme for arbeidsdelingen myndigheter/næring.

       For å sette næringen i stand til å utøve ansvaret for produksjonstilpasning mer målrettet, er Regjeringen innstilt på å tilby næringen virkemidler med hjemmel i lov. Regjeringen går således inn for at det etableres lovhjemmel for at produsentorganisasjoner (PO) i særlige tilfeller får disponere produksjonsregulerende virkemidler.