Kommunal- og arbeidsdepartementet legger i meldingen fram en redegjørelse for systemet for varsling av branner og ulykker over nødnummer 110. Meldingen søker også å vise hvordan oppbyggingen av brann- og ulykkesalarmeringen over nødnummer 110 må ses i nær sammenheng med varslingen over nødnummer 112 og 113 til henholdsvis politi og helsevesen. Departementet redegjør også for konsekvensen av tildeling av nødnummer 110 til lokale alarmsentraler.

       I meldingen gis det en beskrivelse av den historiske utviklingen av nødmeldingstjenesten.

       Meldingen påpeker at samfunnsutviklingen har medført at ulykkene er blitt mer kompliserte og forskjelligartede enn før, men at kompetansen til å møte dem med riktige tiltak også har økt sterkt. I mange tilfeller er de ressurser og den kompetanse som finnes i den enkelte kommune ikke tilstrekkelig. Derfor er det viktig med samarbeid over kommunegrenser og etatsgrenser.

       Hovedhensikten med nødmeldingstjenesten er å sikre den nødstilte rask og riktig bistand. Nødmeldingssystemet legger opp til, og forutsetter en samordnet sambandsløsning mellom brannvesen, politi og helsevesen. Det er et viktig prinsipp at kvaliteten på mottak skal være den samme uansett hvor man ringer fra og hvilken fagsentral som mottar meldingen.

       Det er i dag etablert 48 regionale 110-sentraler for varsling av brann og ulykker, 52 112-sentraler for varsling til politiet, samt 49 fylkeskommunale akuttmedisinske 113-sentraler. Hver sentral dekker i hovedsak ett politidistrikt. Av sentraler som dekker flere politidistrikt kan nevnes sentralen i Bergen som dekker hele Hordaland fylke og sentralen i Florø som dekker hele Sogn og Fjordane. På 110-sentralen får innringer direkte kontakt med fagpersonell, i motsetning til om innringer kontakter den lokale vaktsentral på et åttesifret nummer som normalt kun videreformidler meldingen til den akutte innsatsenhet (brannfaglig personell, helsepersonell, politi). Opprinnelsesmarkering gjør at alarmsentralen kan avlese telefonnummeret, navnet på abonnenten og adresse hvor det ringes fra.

       I meldingen er det nærmere forklart hvordan dagens varsling foregår.

       Det framgår av meldingen at lokalt, og for mindre ulykker kan de lokale vaktsentralene fungere tilfredsstillende. Oppgavene til de lokale vaktsentralene vil imidlertid kunne ivaretas av en 110-sentral. Helsemyndighetene arbeider med en omlegging av legevaktformidlingen og mottak av trygghetsalarmer. Formidling av meldinger om medisinsk bistand skal mottas av helsepersonell. Dette innebærer at legevaktsentraler normalt vil bli lokalisert på lokalsykehus, sykehjem etc. For en del lokale vaktsentraler vil dette trolig innebære at deres eksistensgrunnlag langt på vei forsvinner.

       På bakgrunn av EØS avtalen er rådsbeslutning 91/396/EEC om et felles europeisk nødnummer gjort gjeldende for Norge fra 1. januar 1994. Dette innebærer en forpliktelse for Norge til å innføre det felles europeiske nødnummer 112 i det offentlige telenettet samt i framtidige tjenesteintegrerende digitalnett og offentlige mobile tjenester.

       Nødmeldingsordningen i de andre nordiske landene er kort omtalt i meldingen. Selv om organiseringen er noe forskjellig, er det et gjennomgående likhetstrekk at alle landene har basert seg på regionale alarmsentraler.

       I meldingen redegjøres det for det lovmessige grunnlag for brannvarsling og nødmeldingsmottak i henhold til lov om brannvern av 5. juni 1987 nr. 26 og forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesenet av 3. mai 1995. I forskrift om varsling av akutt forurensning av 9. juli 1992 slås det fast at varsling om, eller fare for akutt forurensning fra landbasert virksomhet skal varsles over nødnummer 110.

       I januar 1994 ferdigstilte Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) en veiledning for teknisk utstyr til brann- og ulykkesalarmering, som har blitt lagt til grunn for all utstyrsanskaffelse etter denne tid. Et viktig prinsipp i den tekniske veiledningen er at utstyr fra ulike leverandører skal kunne virke sammen.

       I forbindelse med behandlingen av en interpellasjon fra representanten Jørgen Holte 24. oktober 1994 om nødnummer 110 ba Stortinget om at lokale vaktsentraler som fungerer beredskapsmessig godt, og lokale vaktsentraler som dekker et område med dokumentert høy ulykkesrisiko og stor skadefare blir godkjent og tildelt nødnummer 110. Departementet opplyser i meldingen at Stortingets vedtak er søkt imøtekommet ved at alle lokale sentraler på ny har fått anledning til å søke om tildeling av nødnummer 110. Ved å godkjenne en sentral må myndighetene kunne innestå for at avgjørelsen er tatt på bakgrunn av en beredskapsmessig og sikkerhetsmessig vurdering, eller dokumentert høy ulykkesrisiko og stor skadefare.

       63 kommuner har bedt om tildeling av nødnummer 110 til 29 lokale vaktsentraler. Hvis alle søknadene innvilges vil dette berøre 20 av de 48 etablerte 110-sentralene. En slik utvidelse av antallet 110-sentraler vil etter departementets oppfatning få meget store konsekvenser for sikkerheten i nødmeldingssystemet. De viktigste årsakene til dette er ifølge meldingen bl.a.:

-

Ved en eventuell oppsplitting av regionen i flere 110-sentraler ville den innsatsstyrke hver 110-sentral direkte kan utalarmere reduseres. Ved en storulykke ville unødig tid gå til spille ved at den lokale vaktsentral som har fått tildelt nødnummer 110, i tillegg til å utalarmere sin egen innsatsstyrke måtte alarmere nabosentralen som igjen måtte utalarmere sine respektive innsatsstyrker. I tillegg måtte 110-sentralene bli enige om hvem av dem som skulle koordinere og eventuelt varsle 112- og 113-sentralene. Det ville i disse tilfellene måtte regnes med et tidstap på 2-5 minutter i forhold til den nødstilte.

-

Ved en oppsplitting av en region i flere 110-sentraler ville hver region få redusert dekningsområdet. Dette ville gi færre ulykker pr. sentral i og med at disse blir fordelt på flere. Det ville medføre at personellet ved hver enkelt sentral fikk mindre trening i å håndtere brann- og ulykkestilfeller. Dette ville kunne føre til uriktig håndtering av nødmeldinger, herunder vanskeliggjøre riktig og profesjonell veiledning til innringer før hjelpen når fram.

-

Ved en økning av antallet 110-sentraler ville hver sentral dekke et mindre geografisk område og muligheten for at en mobiltelefonsamtale kommer til feil sentral øker. I mobiltelefonnettet finnes videre nettoperatører med forskjellige basestasjoner som dekker ulike geografiske områder. Dette innebærer at dersom to personer med mobiltelefon tilknyttet hvert sitt telemobilnett ringer nødnummer 110, vil nødmeldingen kunne bli mottatt på to forskjellige 110-sentraler. En av disse vil da ikke dekke det geografiske området hvor skadestedet er. Disse problemstillinger ville ytterligere forsterkes dersom dagens regioner splittes opp i mindre enheter. Den sterkt økende bruk av mobiltelefoner er et problem departementet særlig i den senere tid har blitt oppmerksom på. Problemet øker sterkt med antall 110-sentraler. Det ville i hvert tilfelle mottaket havner i feil 110-sentral måtte regnes med et tidstap på 2-5 minutter i forhold til den nødstilte. Slik som bruken av mobiltelefonen utvikles, tilsier dette alene at antallet 110-sentraler bør holdes så lavt som mulig.

-

Ved en fremtidig satellittkommunikasjon i mobiltelefonsystemet må en regne med at alle mobiltelefonsamtaler kan bli tatt ned bare ett sted i Norge eller ett felles sted i Skandinavia. Videreformidlingen av nødmeldinger fra dette ene mottaksstedet til rett 110-sentral vil bli vanskeligere jo flere sentraler man har å forholde seg til.

-

Mange brann- og ulykkesmeldinger ringes inn over nødnummer 112 og 113. Innføringen av det felleseuropeiske nødnummer 112 innebærer at enda flere brann- og ulykkessituasjoner blir varslet over 112 i stedet for 110 og ofte via mobiltelefon. Dette betinger full samordning mellom 110-, 112- og 113-sentralene. Brannetaten kan ikke bryte ut av den regioninndeling man har blitt enige om uten at dette vil komplisere samarbeidet med de to nødetatene og dermed redusere sikkerheten for publikum. Det faktum at en 112-sentral som skal videreformidle en brannmelding må forholde seg til flere 110- sentraler, øker muligheten for at feil 110-sentral blir alarmert med påfølgende tidstap.

       Videre viser departementet til at enhver økning av antallet 110-sentraler vil øke kommunenes totale kostnader.

-	En utvidelse av antall 110-sentraler med 29 ville isolert sett øke driftsutgiftene med ca 50 mill. kroner pr. år i forhold til en situasjon der kommunene nedlegger sine eksisterende lokale vaktsentraler. Investeringskostnadene ville økt med i overkant av 20 mill. kroner.

De kommuner som har akseptert systemet har investert i teknisk utstyr ut fra en forventning om at regioninndelingen vil forbli slik den er i dag. Hvis en eller flere kommuner innenfor en region skulle bryte ut av samarbeidet, vil hver av de kommunene som blir igjen i regionen bli påført en forholdsmessig større del av utgiftene. Dersom alle søknader om tildeling av nødnummer 110 ble imøtekommet ville hele 143 kommuner bli påført økte utgifter som følge av at det åpnes for at kommuner i samme region kan bryte ut av samarbeidet.

Dersom en kommune beslutter seg for å overføre sentrale deler av virksomheten til en 110-sentral og å nedlegge den lokale vaktsentral, ville dette kunne frigjøre ressurser, både mennesker og penger, til annet arbeid i kommunen.

-	For å øke sikkerheten for publikum med hensyn til å komme fram til 110-sentralen kan sentralene knyttes til to eller flere telesentraler. Dersom antallet 110-sentraler skulle økes, ville totalkostnadene ved å bygge ut denne type sikkerhet øke tilsvarende.

       DBE har, etter nøye å ha gått gjennom den dokumentasjon som er mottatt fra de 63 kommunene som har søkt om tildeling av nødnummer 110 til 29 lokale vaktsentraler, kommet fram til at det ikke er mulig å skille mellom vaktsentralene når det gjelder spørsmålet om hvordan de i dag rent kvalitativt fungerer beredskapsmessig og sikkerhetsmessig innenfor sitt geografiske dekningsområde. Enkeltvis fungerer hver av sentralene tilfredsstillende mht. å formidle innkomne alarmmeldinger fra publikum til innsatsstyrken i det lokale brannvesen. Ingen av dem tilfredsstiller i dag de krav som stilles til en 110-sentral. Sentralene har imidlertid de samme forutsetningene til å imøtekomme kravene til en 110-sentral, så langt det gjelder teknisk og personellmessig opprustning.

       Direktoratet har erfaring for at det som følge av naturgitte forhold, som f.eks. skred/rasulykker, enkelte steder har vært problemer med telefonsambandet til den regionale 110-sentral, mens den lokale vaktsentral har kunnet nås. Dersom avstander og geografi innebærer at det i første fase av en ulykke ikke kan settes inn ressurser utover de som finnes lokalt, vil det kunne være riktig å tildele nødnummer 110 til den lokale vaktsentral selv om dette vil være til noe ulempe for de øvrige kommunene i regionene, som fortsatt vil være tilsluttet den regionale 110-sentralen.

       Departementet er av den oppfatning at en utvidelse av nødmeldingstjenesten med 29 110-sentraler, ville endre ordningen så sterkt i negativ retning at sikkerheten for rask og riktig innsats ville bli vesentlig redusert i forhold til hva som er utgangspunktet for nødmeldingstjenesten. Departementet slutter seg til DBEs vurdering om at hver enkelt ny 110-sentral, utover dagens 48 110-sentraler, vil medvirke til at 110-systemet vil fungere dårligere. Aller mest ville dette merkes i de tilfellene nødmeldinger ringes over mobiltelefon. Med en forventet sterk økning i bruk av mobiltelefon ville dette problemet med tiden bare bli større dersom antallet sentraler skulle økes vesentlig.

       Departementet er oppmerksom på at de lokale vaktsentralene fungerer tilfredsstillende lokalt. Ut fra regionale og nasjonale hensyn, må det imidlertid stilles andre krav. I lys av ovennevnte, og spesielt i forhold til den økende bruk av mobiltelefoner, mener departementet derfor at myndighetene må være meget restriktive med å utvide antallet regionale 110-sentraler. Departementet er likevel, i likhet med DBE, enig i at det under visse forhold må vurderes nærmere hvorvidt en ytterligere tildeling av nødnummer 110 til den lokale vaktsentral vil kunne være aktuelt.