1. Sammendrag

    Kommunal- og arbeidsdepartementet legger i meldingen fram en redegjørelse for systemet for varsling av branner og ulykker over nødnummer 110. Meldingen søker også å vise hvordan oppbyggingen av brann- og ulykkesalarmeringen over nødnummer 110 må ses i nær sammenheng med varslingen over nødnummer 112 og 113 til henholdsvis politi og helsevesen. Departementet redegjør også for konsekvensen av tildeling av nødnummer 110 til lokale alarmsentraler.

       I meldingen gis det en beskrivelse av den historiske utviklingen av nødmeldingstjenesten.

       Meldingen påpeker at samfunnsutviklingen har medført at ulykkene er blitt mer kompliserte og forskjelligartede enn før, men at kompetansen til å møte dem med riktige tiltak også har økt sterkt. I mange tilfeller er de ressurser og den kompetanse som finnes i den enkelte kommune ikke tilstrekkelig. Derfor er det viktig med samarbeid over kommunegrenser og etatsgrenser.

       Hovedhensikten med nødmeldingstjenesten er å sikre den nødstilte rask og riktig bistand. Nødmeldingssystemet legger opp til, og forutsetter en samordnet sambandsløsning mellom brannvesen, politi og helsevesen. Det er et viktig prinsipp at kvaliteten på mottak skal være den samme uansett hvor man ringer fra og hvilken fagsentral som mottar meldingen.

       Det er i dag etablert 48 regionale 110-sentraler for varsling av brann og ulykker, 52 112-sentraler for varsling til politiet, samt 49 fylkeskommunale akuttmedisinske 113-sentraler. Hver sentral dekker i hovedsak ett politidistrikt. Av sentraler som dekker flere politidistrikt kan nevnes sentralen i Bergen som dekker hele Hordaland fylke og sentralen i Florø som dekker hele Sogn og Fjordane. På 110-sentralen får innringer direkte kontakt med fagpersonell, i motsetning til om innringer kontakter den lokale vaktsentral på et åttesifret nummer som normalt kun videreformidler meldingen til den akutte innsatsenhet (brannfaglig personell, helsepersonell, politi). Opprinnelsesmarkering gjør at alarmsentralen kan avlese telefonnummeret, navnet på abonnenten og adresse hvor det ringes fra.

       I meldingen er det nærmere forklart hvordan dagens varsling foregår.

       Det framgår av meldingen at lokalt, og for mindre ulykker kan de lokale vaktsentralene fungere tilfredsstillende. Oppgavene til de lokale vaktsentralene vil imidlertid kunne ivaretas av en 110-sentral. Helsemyndighetene arbeider med en omlegging av legevaktformidlingen og mottak av trygghetsalarmer. Formidling av meldinger om medisinsk bistand skal mottas av helsepersonell. Dette innebærer at legevaktsentraler normalt vil bli lokalisert på lokalsykehus, sykehjem etc. For en del lokale vaktsentraler vil dette trolig innebære at deres eksistensgrunnlag langt på vei forsvinner.

       På bakgrunn av EØS avtalen er rådsbeslutning 91/396/EEC om et felles europeisk nødnummer gjort gjeldende for Norge fra 1. januar 1994. Dette innebærer en forpliktelse for Norge til å innføre det felles europeiske nødnummer 112 i det offentlige telenettet samt i framtidige tjenesteintegrerende digitalnett og offentlige mobile tjenester.

       Nødmeldingsordningen i de andre nordiske landene er kort omtalt i meldingen. Selv om organiseringen er noe forskjellig, er det et gjennomgående likhetstrekk at alle landene har basert seg på regionale alarmsentraler.

       I meldingen redegjøres det for det lovmessige grunnlag for brannvarsling og nødmeldingsmottak i henhold til lov om brannvern av 5. juni 1987 nr. 26 og forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesenet av 3. mai 1995. I forskrift om varsling av akutt forurensning av 9. juli 1992 slås det fast at varsling om, eller fare for akutt forurensning fra landbasert virksomhet skal varsles over nødnummer 110.

       I januar 1994 ferdigstilte Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE) en veiledning for teknisk utstyr til brann- og ulykkesalarmering, som har blitt lagt til grunn for all utstyrsanskaffelse etter denne tid. Et viktig prinsipp i den tekniske veiledningen er at utstyr fra ulike leverandører skal kunne virke sammen.

       I forbindelse med behandlingen av en interpellasjon fra representanten Jørgen Holte 24. oktober 1994 om nødnummer 110 ba Stortinget om at lokale vaktsentraler som fungerer beredskapsmessig godt, og lokale vaktsentraler som dekker et område med dokumentert høy ulykkesrisiko og stor skadefare blir godkjent og tildelt nødnummer 110. Departementet opplyser i meldingen at Stortingets vedtak er søkt imøtekommet ved at alle lokale sentraler på ny har fått anledning til å søke om tildeling av nødnummer 110. Ved å godkjenne en sentral må myndighetene kunne innestå for at avgjørelsen er tatt på bakgrunn av en beredskapsmessig og sikkerhetsmessig vurdering, eller dokumentert høy ulykkesrisiko og stor skadefare.

       63 kommuner har bedt om tildeling av nødnummer 110 til 29 lokale vaktsentraler. Hvis alle søknadene innvilges vil dette berøre 20 av de 48 etablerte 110-sentralene. En slik utvidelse av antallet 110-sentraler vil etter departementets oppfatning få meget store konsekvenser for sikkerheten i nødmeldingssystemet. De viktigste årsakene til dette er ifølge meldingen bl.a.:

       Videre viser departementet til at enhver økning av antallet 110-sentraler vil øke kommunenes totale kostnader.

       DBE har, etter nøye å ha gått gjennom den dokumentasjon som er mottatt fra de 63 kommunene som har søkt om tildeling av nødnummer 110 til 29 lokale vaktsentraler, kommet fram til at det ikke er mulig å skille mellom vaktsentralene når det gjelder spørsmålet om hvordan de i dag rent kvalitativt fungerer beredskapsmessig og sikkerhetsmessig innenfor sitt geografiske dekningsområde. Enkeltvis fungerer hver av sentralene tilfredsstillende mht. å formidle innkomne alarmmeldinger fra publikum til innsatsstyrken i det lokale brannvesen. Ingen av dem tilfredsstiller i dag de krav som stilles til en 110-sentral. Sentralene har imidlertid de samme forutsetningene til å imøtekomme kravene til en 110-sentral, så langt det gjelder teknisk og personellmessig opprustning.

       Direktoratet har erfaring for at det som følge av naturgitte forhold, som f.eks. skred/rasulykker, enkelte steder har vært problemer med telefonsambandet til den regionale 110-sentral, mens den lokale vaktsentral har kunnet nås. Dersom avstander og geografi innebærer at det i første fase av en ulykke ikke kan settes inn ressurser utover de som finnes lokalt, vil det kunne være riktig å tildele nødnummer 110 til den lokale vaktsentral selv om dette vil være til noe ulempe for de øvrige kommunene i regionene, som fortsatt vil være tilsluttet den regionale 110-sentralen.

       Departementet er av den oppfatning at en utvidelse av nødmeldingstjenesten med 29 110-sentraler, ville endre ordningen så sterkt i negativ retning at sikkerheten for rask og riktig innsats ville bli vesentlig redusert i forhold til hva som er utgangspunktet for nødmeldingstjenesten. Departementet slutter seg til DBEs vurdering om at hver enkelt ny 110-sentral, utover dagens 48 110-sentraler, vil medvirke til at 110-systemet vil fungere dårligere. Aller mest ville dette merkes i de tilfellene nødmeldinger ringes over mobiltelefon. Med en forventet sterk økning i bruk av mobiltelefon ville dette problemet med tiden bare bli større dersom antallet sentraler skulle økes vesentlig.

       Departementet er oppmerksom på at de lokale vaktsentralene fungerer tilfredsstillende lokalt. Ut fra regionale og nasjonale hensyn, må det imidlertid stilles andre krav. I lys av ovennevnte, og spesielt i forhold til den økende bruk av mobiltelefoner, mener departementet derfor at myndighetene må være meget restriktive med å utvide antallet regionale 110-sentraler. Departementet er likevel, i likhet med DBE, enig i at det under visse forhold må vurderes nærmere hvorvidt en ytterligere tildeling av nødnummer 110 til den lokale vaktsentral vil kunne være aktuelt.

2. Komiteens merknader

      Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Roger Gudmundseth, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen , fra Høyre, Tore A. Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, har gjennom befaringer og høringer blitt kjent med at det i flere kommuner er et ønske om å få tildelt nødnummer 110 til allerede eksisterende sentraler. Komiteen har forståelse for dette ut fra at disse sentralene i seg selv er en god tjenesteyting til befolkningen i disse kommunene. Komiteen vil peke på at alarmsentralene skal være fagsentraler der operatørene har en god faglig kompetanse. Dette innebærer at det kreves en bemanning og et teknisk utstyr som kan sikre den nødstilte en rask og riktig bistand.

       Komiteen har gjennom høringer blitt gjort oppmerksom på at Vadsø i dag har midlertidig godkjenning for bruk av nødnummer 110 og at kommunen har søkt om å bli godkjent som permanent 110-sentral. Dette kommer ikke til uttrykk gjennom meldingen, og bør derfor tas med i situasjonsbeskrivelsen fordi det gir et annet bilde av den nåværende situasjonen i Finnmark.

       Komiteen mener at det i framtida, ut fra sikkerhetsmessige forhold, bør tilstrebes at folk kun har ett nødnummer eller varslingsnummer til brann, politi og helsevesen å forholde seg til.

       Komiteen vil presisere at man ved denne uttalelsen ikke har vurdert hvordan en slik samordning av nødnummer kan gjennomføres. Komiteen understreker også at uttalelsen om ett nødnummer ikke skal ha innvirkning på behandlingen av søknadene om tildeling av 110-nummer som er omhandlet i meldingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil vise til at det i dag er etablert 48 regionale 110-sentraler hvor hensikten er å gi innringer rask og profesjonell bistand fra fagpersonell.

       Flertallet viser til at de lokale sentralene, som normalt bare videreformidler meldinger til den lokale innsatsenheten, også mener å ha rutiner for å alarmere større innsatsstyrker når dette er nødvendig. Ved en storbrann vil den lokale alarmsentralen som har fått tildelt 110-nummer, i tillegg til å utalarmere egen innsatsstyrke, også måtte utalarmere andre nærliggende innsatsstyrker. Flertallet vil imidlertid peke på at ved større ulykker, som trafikkulykker, togavsporinger, flyulykker m.v., er det politiet som er operasjonsleder og ikke de ulike varslingssentralene.

       Flertallet har også gjennom arbeidet med denne saken blitt gjort oppmerksom på de problemene en stadig økt bruk av mobiltelefoner fører med seg. Ved en økning av 110-sentraler ville hver sentral dekke et mindre geografisk område og muligheten for at en mobiltelefonsamtale kommer til feil sentral vil øke. Innføring av et felles europeisk nødnummer 112 innebærer sannsynligvis at flere brann- og ulykkesmeldinger vil bli varslet over 112-nummeret. Dette innebærer at det må være en full samordning mellom 110-, 112- og 113-sentralene. Flertallet antar at brannetaten ved å bryte ut av den regioninndeling man er blitt enig om, kan komplisere samarbeidet og dermed svekke sikkerheten for brukerne.

       Flertallet er også kjent med de økonomiske argumentene til de forskjellige interessenter i denne saken. De som ønsker å opprettholde de lokale sentralene, viser til at det vil bety ytterligere utgifter å knytte seg til de regionale sentralene, mens kostnadene til de regionale 110-sentralene vil bli redusert dersom flere knytter seg til disse.

       Flertallet vil vise til Stortingets vedtak av 24. oktober 1994 som sier at lokale vaktsentraler som fungerer beredskapsmessig eller sikkerhetsmessig godt, og lokale sentraler som dekker et område med dokumentert høy ulykkesrisiko og stor skadefare blir godkjent og tildeles nødnummer 110. Flertallet legger her til grunn at det må gjøres en vurdering av om ordningen er sikkerhetsmessig forsvarlig. Dette innebærer at alle de lokale sentralene som ønsker tildeling av nødnummer 110 i hvert tilfelle må vurderes av fagmyndighetene for godkjenning. I denne vurderingen må det også tas med at de lokale sentralene ikke bare skal ivareta det lokale varslingsbehov, men også varslingsbehovet ved større ulykker. Flertallet er av den oppfatning at det er ønskelig å åpne for tildeling av nødnummer 110 til lokale sentraler dersom de naturgitte forhold og sikkerhetsmessige vurderinger viser seg å ivareta brukernes behov.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at Stortinget 24. oktober 1994 gjorde følgende vedtak:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil videre vise til følgende merknad i sosialkomiteens budsjettinnstilling for 1995, Innst.S.nr.11 (1994-1995):

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er kjent med at departementet i brev av 22. desember 1994 til Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern har gitt retningslinjer som inneholder kriterier i strid med ovennevnte vedtak i Stortinget. Departementets anmodning til DBE om å helst godkjenne ordninger som DBE oppfatter som forsvarlige i stedet for å etterkomme Stortingets vedtak, er et slikt eksempel.

       Disse medlemmer vil vise til at DBE i rundskriv til kommunene har stilt krav om kjøp av teknisk utstyr som ikke har fungert og som siden er blitt kastet ut. Slike kravspesifikasjoner har påført kommuner som alt har godkjent varslingsutstyr etter godkjent brannordning unødige investeringer.

       Disse medlemmer er kjent med at 63 kommuner har søkt om ny behandling om tildeling av varslingsnummer 110 til 29 lokale sentraler. Ingen av disse har fått svar på sin søknad, men er blitt gjort kjent med at departementet vil legge fram denne stortingsmelding om brann- og ulykkesalarmering blant annet som følge av økt bruk av mobiltelefon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser de problemer som bruk av mobiltelefon skaper i forhold til kryssing av varslingsgrenser, men kan ikke akseptere at den økte bruk av mobiltelefon skal være et avgjørende moment ved vurdering av tallet på varslingsområder. Uansett størrelse på varslingsområdet må alle sentraler ha et system for rask viderekobling og operatører med god lokalkunnskap. Denne type problemer vil eksistere inntil opprinnelsesmarkering er mulig også fra mobiltelefoner. Den økte bruk av mobiltelefon for varsling innebærer en raskere varsling i mange tilfeller. Samtidig kreves en nøyere varsling om sted, noe som må følges opp av de som mottar meldingen. I mange tilfeller vil god lokalkunnskap hos mottakeren være av avgjørende betydning, også i de tilfeller at melding må formidles videre til en annen sentral.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet tolker departementets problematisering av mobiltelefonspørsmålet som et forsøk på å forhale en sak som departementet allerede er på overtid med.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på den tekniske utvikling som har vært de senere årene, ikke minst innenfor telekommunikasjon hvor bl.a. opprinnelsesmarkering er blitt en helt normal del av nødmeldingsutstyret. Disse medlemmer mener problemene med bruk av mobiltelefon er noe overdrevet. Med henblikk på mottagelse av meldinger på mobiltelefon bør opplæring av personellet kunne eliminere farene for feil. Sett hen til den tidligere nevnte tekniske utvikling vil det etter disse medlemmers mening bli en sannsynlig utvikling av mobiltelefonen som vil gjøre opprinnelsesmarkering også til en del av et slikt system. Disse medlemmer vil også peke på de tekniske nyvinninger som stadig gjøres på alle felt og i den forbindelse nevne artikkelen i Nationen for 6. mars 1996 med overskrift « En vaktsentral for hele Norge ».

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil ut fra den treghet som har vært ved behandlingen av de innkomne søknader henstille til Regjeringen å sørge for at behandlingen av søknadene nå prioriteres. Flertallet viser for øvrig til sine respektive merknader omkring vurdering av lokale sentraler og fremmer følgende forslag:

       « Det henstilles til Regjeringen å sørge for at de innkomne søknader om tildeling av 110-nummer behandles uten ytterligere utsettelse. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fastholder at det skal legges stor vekt på de positive sider ved den kunnskap og beredskap som er knytta til de lokale vaktsentralene, og på de lokale vurderingene av hva som er best for befolkningen og de som ferdes i et område slik det er uttrykt i de enkelte kommuners søknader. Disse medlemmer vil minne om de tilfeller der meldinger og hjelp er blitt forsinket eller ikke har nådd fram på grunn av brudd i sambandet til regionale sentraler eller mangel på lokalkunnskap.

       Disse medlemmer vil fremme forslag om at departementet snarest må behandle de innkomne søknadene i tråd med Stortingets vedtak, og ber om at Stortinget blir orientert om utfallet i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett:

       « Stortinget viser til vedtak av 24. oktober 1994 om godkjenning av lokale vaktsentraler, og ber departementet behandle de innkomne søknader om godkjenning av varslingsnummer 110 snarest. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

       Stortinget viser til vedtak av 24. oktober 1994 om godkjenning av lokale vaktsentraler, og ber departementet behandle de innkomne søknader om godkjenning av varslingsnummer 110 snarest.

4. Komiteens tilrådning

    Komiteen viser til i meldingen og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Det henstilles til Regjeringen å sørge for at de innkomne søknader om tildeling av 110-nummer behandles uten ytterligere utsettelse.

       St.meld. nr. 12 (1995-1996) - Om brann- og ulykkesalarmering - vedlegges protokollen.